Plutselig - på et minutts øyeblikk ble vi alle lamslått. En fin fredag, en helt vanlig, fin fredag i juli ble verden endevendt.
At Norge blir rammet av terror er noe som slett ikke burde komme overraskende på oss, egentlig. Det finnes grunner til å angripe grunnsynet landet vårt bygger på når de handler i "rettferdighetens navn" i land med andre grunnsyn. Vi kan ikke være naive nok til å gjemme hode i sanden og glemme dette. Samtidig er frykten når terror rammer alltid like stor, tragedien like ufattelig og sorgen like lammende. Og når terroren virker så målrettet, så gjennomtenkt er det også naturlig, tror jeg, å mistenke disse som kanskje har en god grunn til å mislike oss som nasjon. At de vil ramme regjeringsbygninger vil da ikke være en stor overraskelse - selv om det er like ufattelig og tragisk.
Men hva skulle en terroristgruppe på en sommerleir for ungdom å gjøre? Dette luktet litt underlig... Hva i all verden kan man oppnå ved å ramme politisk engasjert ungdom, egentlig? Oppmerksomhet? Blest om saken man kjemper for....?
Dette luktet litt mer av hevn enn terror, på et vis. Hvem lar sin vrede ramme ungdom på dette viset? Hvem er disse sinte menneskene som kan gå til angrep på morgendagen, og ikke dem som styrer hverdagen? Jeg undret.
Omfanget av tragedien gikk ikke opp for meg før jeg så dødstallene. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunnet forestille meg at noen kunne gjennomføre et så kaldblodig angrep, så gjennomsyret ondskapsfylt, i mitt lille, elskede land. Det vil si - man vet jo at slike ting forekommer. Vi har jo alle hørt om skolemasakrer i andre land, og har fantasi nok til å innbille seg at det også kan forekomme ideer om sånt i hodene til psykotiske ungdom i vårt land... Men...dette er noe annet. Noe mer grusomt, mer ondskapsfylt.
En voksen mann, med forståelige teorier og en dødelig plan. Et menneske med tro på å handle med hold i sin egen rettferdighet. En mann med troen på at han rammet der ideene hans møtte størst motstand. En mann med evnen til å skru av empati og se mennesker som "sak"... En vel planlagt plan hvor mennesker blir kaldblodig henrettet uten mulighet til å sno seg unna, ingen rømningsveier, ingen flyktmulighet. Unge mennesker med fremtiden foran seg. Mennesker som må se døden i øynene og vite at de skal dø.
Hvor var hjertet ditt, gutt? Hvor var hjertet ditt og menneskeligheten din da du kaldblodig drepte over 80 unge mennesker uten å nøle et øyeblikk?
Hjertet mitt blør for dem som er rammet. Dødstallet tilsvarer et helt trinn på en stor barneskole. Hvem kan utslette så mange skjebner på halvannen time uten å vise noen tegn på humanitet? Hvor mange mennesker er ikke rammet av denne tragedien? Primært eller som observatører. Tenkte du noen gang tanken på at disse du kalblodig slaktet var noens sønn, noens søster eller kjæreste? Tenkte du noen gang på dem du røvet noe fra?
Det er godt å leve i et land som står sammen og slår armene om hverandre i en sånn tragisk stund. Det er godt å ha en statsminister som mener vi skal møte denne kaldblodigheten med stahet, nekte å bukke under og gjemme oss for ondskapen. Det er godt å ha en konge som uttaler at troen på friheten er sterkere enn redselen. Det er godt å ha et folk som reiser seg og viser at vi nekter å godta denne ondskapen som rammer, nekter å la det styre oss. Det viser at vi ikke er alene om frykten, men dog villige til å bekjempe den. Den gamle, statue staheten i et folk som ryddet land "der ingen kunne tru at nokon kunne bu" blomstrer og gjør oss sterke.
Hva kan denne frykten, denne fortvilte sorgen vi kjenner når ondskapen slår oss ut på denne måten lære oss? Jeg tror det viktigste vi kan ta med oss er tanken om å ikke la ondskap, fordømmelse og mistro få grobunn. Hvor lett er det ikke å dømme sin neste? Legge egenskaper man ønsker å mislike til mennesker man ikke ønsker å ha noe med å gjøre? Hvor lett er det ikke å ønske ondt over mennesker vi føler oss angrepet eller skremte av? Og hvor enkelt er det ikke å la bagateller styre dagene våre - krangle over ting som egentlig betyr nada, la kollegaer lide under egne feil eller la sinnet gå ut over andre når dagene er traurige? For å oppnå hva da? En slags rettferdig harme? Hvor teit er det ikke å bygge sin egen selvtillit på de kamper man vinner ved aggresjon og selvrettferdighet, egentlig?
Hver dag er en gave. Hvert menneske vi treffer har sin egen verdi i sitt eget liv. Hvert smil vi gir gir oss en større dose kjærlighet tilbake enn den vi gav ved det ene smilet. Hvis vi ofrer bare en liten bit av oss selv, svelger bare en liten bit stolthet når vi kjenner den bruse med vingene innimellom, hvis vi bare av og til ofrer litt av denne trangen til å vinne kamper som egentlig er små og ubetydelige - da vinner vi så mye, mye mer. Og det tror jeg er viktig å tenke på iblant.
Tilgivelse, omsorg, omtanke og kjærlighet. Vi vet aldri hva morgendagen gir oss. Vi vet aldri hvem tragedien rammer neste gang. Så ta vare på dine kjære! Gi dem det du ville gitt dem om du visste at dagen i dag var den siste - ikke vent med å dele det gode med dem du har kjær! For man vet aldri. Du vet aldri hvem døden røver neste gang. Vi har ikke plass i hjertet til ubetydelig ærgjerrighet over småting. Men vi har god plass til kjærligheten ;)
DET tror jeg er viktig å tenke på på dager der onskapen rammer....
