Du som gikk forbi vinduet på McDonalds og så en liten familie sitte der med sin lille ettåring som blid puttet pommes frites med ketchup i munnen..... Før du sendte et stygt og fordømmende blikk i vår retning, tenkte du på at det kanskje var første gang på halvannet døgn at den nevnte ettåringen spiste noe som helst? Tenkte du over hvor fortvilte foreldrene var fordi poden var syk og ikke ville spise - igjen? La du overhode merke til hvor tynn han er, og hvor stolte foreldrene var fordi han endelig viste interesse for mat?! Selv om det var junkfood... La du merke til at potetene iallefall var uten salt og at han hadde fått appelsinjuice med sugerør istede for brus? Og så du hvor innmari blid han var - fordi blodsukkeret var på vei opp for første gang på to døgn?!? Visste du at ettåringen har vært på McDonalds kun et par ganger i sin fast-føde-del av livet? Dette var ikke hverdagskost for ham, selv om det blide fjeste hans, med ketchup over det hele, kanskje kunne tyde på det.....
Neste gang du dømmer - med din selvrettferdige, selvgode "jeg er en bedre forelder"-holdning - så tenk over at det kanskje ligger andre grunner bak enn de som er så selvsagte...
Og, vet du - av og til er man faktisk i sin fulle rett til å være dårlige foreldre!! Jeg har iallefall ingen som helst planer om å være perfekt. Jeg vil bare gjøre mitt beste!
Monday, November 26, 2007
Sunday, November 25, 2007
Førjulstradisjoner og jul til besvær
Jul er en stor høytid for veldig mange, inkludert meg selv, og det er igrunnen mange som opplever at det er knyttet mye følelser og tanker rundt dette med tradisjoner og hvordan vi vil ha det. For ikke å snakke om hvordan vi helst ikke vil ha det... Her i huset går diskusjonene høyt om dagene, eller - for å sitere Didimannen: "Jeg gir meg ikke uansett!" *knurr*
Saken er altså slik at for min families del, så er mor og fars julebord rimelig fullt opp ett år, for så å være gnaske slunket det neste året. Sistnevnte år inkluderer min enslige søster med barn og muligens min ugifte og barnløse søster, samt mor og far selvsagt. Det fullstappede året inkluderer i tillegg min svært pratsomme søster med mann og tre viltre barn. Med andre ord er min enslige søsters enebarn helt alene barn med jul det ene året min trebarnsmamma-søster er andre steder. Min personlige avtale med ensligsøster er dermed at vi skal være sammen med dem det slunkne året, slik at min nevø får selskap.
Joda, det kunne vært en enkel sak, dersom vi bare skulle tatt hensyn til min familie. Dessverre, om jeg nå kan uttrykke meg slik, så må vi også ta hensyn til svigerfamiliens juletradisjoner. På den siden er nemlig svoger med familie annet hvert år sammen med hennes søster og våre svigerforeldre. Uheldigvis samsvarer mine foreldres slunkne år med det året svigerfamilien er samlet og også ønsker oss tilstede....
Begynner dere å skjønne tegninga?
Til alt hell, trodde jeg, så endret min trebarnsmamma-søster tradisjonene i fjor da sykdom i hennes svigerfamilie gjorde kull på alle planer. "Hurra", tenkte jeg optimistisk, "da kan vi gjøre om på feiringene og være hjemme med søss neste år!" Men neida - ting skal ikke være enkle... Min trebarnsmamma-søster har nemlig ikke tenkt å endre noe likevel, og blir hjemme også i år!! Så da er vi back to basis med samsvarende år igjen *grumf*
Mine forslag med å feire to år på samme sted, treårs-julefeireskift (hvorav ett år er hjemme hos oss med typen "kom de som vil"-feiring) eller andre smarte forslag blir altså møtt med "Jeg gir meg aldri"-holdning av gubben...>;( Kan man forstå at jeg blir en smule frustrert og truer med å feire alle julaftene hjemme alene, eller at vi må splitte oss og feire hver for oss i fortsettelsen også?!??!
Nå skal det sies at min svigerfamilie da også er ganske imøtekommende og forståelsesfulle. Da ting ikke ser ut til å fungere for min del og jeg utøste mine hormonelle utbrudd også over svigerforeldre da de spurte etter hvor vi skulle være, så løste de problemet for neste år med følgende forslag: Neste år feirer vi sammen med hele svigerfamilien min samt mine foreldre og ensligesøster med nevø :o) Svigermor gikk også så langt som til å foreslå at vi kan være hos dem om vi ikke får plass + at de skal overleve å ha pinnekjøtt fremfor ribbe *yesssss* Og etter å ha fått forståelse og samme flotte holdning også hos svoger med familie, så ser det ut til å være planen. I år skal vi være sammen med svoger og hans svigersøster. Så alt er løst til det beste ser det ut til - og det ikke takket være verken mine hormoner eller mannens frustrerende stahet!!
Så til førjulstradisjoner. Vi har nemlig prøvesmakt årets pinnekjøtt i dag :oD Eller pinnebog, som vi foretrekker pga mere kjøtt på beina. Men, tradisjonen tro, så har vi ikke hatt en "fullverdig" julemioddag, hehe... Min minste søster insisterer nemlig på at vi ikke kan spise skikkelig julemiddag før selveste julaften. I praksis betyr det at man må utelate noen av igrediensene om man "jukser" og spiser pinnekjøtt før jul ;oD Enten må man utelate rosenkålet eller kålrotstappa! Og "grønt på potetene" (Min mor frisker alltid opp de skrelte potetene med litt persille på toppen - i god Ingrid Espelid stil) er selvsagt utelukket! Øl, akevitt og julebrus kan også godt unnværes - man kan vel klare seg med vann på en vanlig søndag *fnis* Vi utelot kålrotstappa og drikka i dag. Selvpresset eplemost smakte fortreffelig til pinnekjøtt, må vi vel legge til.
Ellers er gavekalenderen til minstesøss påbegynt - vi er akkurat like barnslige vi to, og blir like snurt hvert år våre kjære nekter å lage til oss! Derfor har vi bestemt oss for å lage til hverandre - jeg gleder meg! Podens kalender må lages, og jeg skal kjøpe billige, røde gardiner å pynte med til helga :oD Så jul blir det visst litt etter litt har jeg hørt. Og det er visst bare 3-4 uker til vi får vår første felles juleferie her i huset - jeg vet ikke om jeg gleder meg mest eller om gubben ligger hakket foran meg, hehe! Det blir iallefall deilig med to ukers late dager med julebarne-tv og lek og kos! Jeg gleder meg!
Saken er altså slik at for min families del, så er mor og fars julebord rimelig fullt opp ett år, for så å være gnaske slunket det neste året. Sistnevnte år inkluderer min enslige søster med barn og muligens min ugifte og barnløse søster, samt mor og far selvsagt. Det fullstappede året inkluderer i tillegg min svært pratsomme søster med mann og tre viltre barn. Med andre ord er min enslige søsters enebarn helt alene barn med jul det ene året min trebarnsmamma-søster er andre steder. Min personlige avtale med ensligsøster er dermed at vi skal være sammen med dem det slunkne året, slik at min nevø får selskap.
Joda, det kunne vært en enkel sak, dersom vi bare skulle tatt hensyn til min familie. Dessverre, om jeg nå kan uttrykke meg slik, så må vi også ta hensyn til svigerfamiliens juletradisjoner. På den siden er nemlig svoger med familie annet hvert år sammen med hennes søster og våre svigerforeldre. Uheldigvis samsvarer mine foreldres slunkne år med det året svigerfamilien er samlet og også ønsker oss tilstede....
Begynner dere å skjønne tegninga?
Til alt hell, trodde jeg, så endret min trebarnsmamma-søster tradisjonene i fjor da sykdom i hennes svigerfamilie gjorde kull på alle planer. "Hurra", tenkte jeg optimistisk, "da kan vi gjøre om på feiringene og være hjemme med søss neste år!" Men neida - ting skal ikke være enkle... Min trebarnsmamma-søster har nemlig ikke tenkt å endre noe likevel, og blir hjemme også i år!! Så da er vi back to basis med samsvarende år igjen *grumf*
Mine forslag med å feire to år på samme sted, treårs-julefeireskift (hvorav ett år er hjemme hos oss med typen "kom de som vil"-feiring) eller andre smarte forslag blir altså møtt med "Jeg gir meg aldri"-holdning av gubben...>;( Kan man forstå at jeg blir en smule frustrert og truer med å feire alle julaftene hjemme alene, eller at vi må splitte oss og feire hver for oss i fortsettelsen også?!??!
Nå skal det sies at min svigerfamilie da også er ganske imøtekommende og forståelsesfulle. Da ting ikke ser ut til å fungere for min del og jeg utøste mine hormonelle utbrudd også over svigerforeldre da de spurte etter hvor vi skulle være, så løste de problemet for neste år med følgende forslag: Neste år feirer vi sammen med hele svigerfamilien min samt mine foreldre og ensligesøster med nevø :o) Svigermor gikk også så langt som til å foreslå at vi kan være hos dem om vi ikke får plass + at de skal overleve å ha pinnekjøtt fremfor ribbe *yesssss* Og etter å ha fått forståelse og samme flotte holdning også hos svoger med familie, så ser det ut til å være planen. I år skal vi være sammen med svoger og hans svigersøster. Så alt er løst til det beste ser det ut til - og det ikke takket være verken mine hormoner eller mannens frustrerende stahet!!
Så til førjulstradisjoner. Vi har nemlig prøvesmakt årets pinnekjøtt i dag :oD Eller pinnebog, som vi foretrekker pga mere kjøtt på beina. Men, tradisjonen tro, så har vi ikke hatt en "fullverdig" julemioddag, hehe... Min minste søster insisterer nemlig på at vi ikke kan spise skikkelig julemiddag før selveste julaften. I praksis betyr det at man må utelate noen av igrediensene om man "jukser" og spiser pinnekjøtt før jul ;oD Enten må man utelate rosenkålet eller kålrotstappa! Og "grønt på potetene" (Min mor frisker alltid opp de skrelte potetene med litt persille på toppen - i god Ingrid Espelid stil) er selvsagt utelukket! Øl, akevitt og julebrus kan også godt unnværes - man kan vel klare seg med vann på en vanlig søndag *fnis* Vi utelot kålrotstappa og drikka i dag. Selvpresset eplemost smakte fortreffelig til pinnekjøtt, må vi vel legge til.
Ellers er gavekalenderen til minstesøss påbegynt - vi er akkurat like barnslige vi to, og blir like snurt hvert år våre kjære nekter å lage til oss! Derfor har vi bestemt oss for å lage til hverandre - jeg gleder meg! Podens kalender må lages, og jeg skal kjøpe billige, røde gardiner å pynte med til helga :oD Så jul blir det visst litt etter litt har jeg hørt. Og det er visst bare 3-4 uker til vi får vår første felles juleferie her i huset - jeg vet ikke om jeg gleder meg mest eller om gubben ligger hakket foran meg, hehe! Det blir iallefall deilig med to ukers late dager med julebarne-tv og lek og kos! Jeg gleder meg!
Saturday, November 24, 2007
Julekalenderen, del 1 - 1 desember!
Det var en varm høstdag. Sola skinte på glisne blader som fremdeles klamret seg fast til nakne, sårbare greiner. De varme strålene traff pistrete gresstrå som stod stive som soldater, oppstrammet av nattefrosten. Til og med iskalde sjeler tok dristig sjansen på å løsne på skjerf og kaste vottene. Ikke den minste lille vinterkalde bris traff bare nakker.
Et par skitne, loslitte vinterstøvler fikk vassent, brunt løv til å raslke bittert og knasende der de lekent ruslet nedover fortauet. "Tusenogèn, tusenogto - hopp, hopp! Tusenogèn, tusenogto, tusenogtre - hopp..." Det lille mennesket i den mørkeblå dynejakken og den strikka lua i muntre farger tok sats og hoppet så sekken dinglet på ryggen hver gang han ble passert av en bil. Et ungt par betraktet ham smilende mens hun strøk seg kjærlig over magen. Mannen i den lokale grønnsaksbutikken løftet hånda til hilsen fra andre siden av gata da gutten passerte. Gutten smilte så hjertelig tilbake at han glemte et hopp og nesten spratt inn i en forbipasserende mann da han febrilsk forsøkte å ta det inn igjen.
I lommen på den mørkeblå dynejakken hoppet en enslig nøkkel festet i en grønn skolisse. Den danset sin ensomme dans mellom to gjenglemte og klissete halspastiller. Nøkkelen passet til en høy, gammel tredør, bortgjemt i en bakgård som lå skjult fra byens mas bak en snirklete smijernsport. En kunne høre guttens støvler klaske i brosteinen der han skyndtet seg over bakgårdens øde og ble gjenforent med tryggheten i tredørens knirking. Lette steg opp kalde trappetrinn, nok en dør hvor nøkkelen passet, og der var han inne!
Del 2 - andre desember
Tomt. Følelsen av tom, mørk og stille leilighet slo mot gutten der han stod med sekken mot døra og lyttet inn i det kjente, kjære. Han kunne føle gleden fra i morres, munterheten over en bolle cornflakes med melk og jordbærsyltetøy. Nå var det stille og tomt. Det eneste som gav gjennlyd i ørene hans var det taktfaste suset av hans egen pust etter løpeturen opp trappene. Han tok av støvlene og satte dem pent på plass under knaggrekken hvor jakken hans fant sin hvile.
Lyset som med ett flommet over i den mørke gangen gjorde verden litt lysere, og han trådde med lette skritt over terskelen til ei lita stue hvor de bleke solstrålene lekte gjemsel mellom gardinene. På det lyse kjøkkenet med de småblomstrede gardinene stod en lapp lent mot et glass ved en tom tallerken på bordet: "Hei, Thomas! Varm maten i gryta. Jeg er hjemme før du sovner. Mamma", stod det med flotte, runde bokstaver og en tegnet sol på slutten.
Et par skitne, loslitte vinterstøvler fikk vassent, brunt løv til å raslke bittert og knasende der de lekent ruslet nedover fortauet. "Tusenogèn, tusenogto - hopp, hopp! Tusenogèn, tusenogto, tusenogtre - hopp..." Det lille mennesket i den mørkeblå dynejakken og den strikka lua i muntre farger tok sats og hoppet så sekken dinglet på ryggen hver gang han ble passert av en bil. Et ungt par betraktet ham smilende mens hun strøk seg kjærlig over magen. Mannen i den lokale grønnsaksbutikken løftet hånda til hilsen fra andre siden av gata da gutten passerte. Gutten smilte så hjertelig tilbake at han glemte et hopp og nesten spratt inn i en forbipasserende mann da han febrilsk forsøkte å ta det inn igjen.
I lommen på den mørkeblå dynejakken hoppet en enslig nøkkel festet i en grønn skolisse. Den danset sin ensomme dans mellom to gjenglemte og klissete halspastiller. Nøkkelen passet til en høy, gammel tredør, bortgjemt i en bakgård som lå skjult fra byens mas bak en snirklete smijernsport. En kunne høre guttens støvler klaske i brosteinen der han skyndtet seg over bakgårdens øde og ble gjenforent med tryggheten i tredørens knirking. Lette steg opp kalde trappetrinn, nok en dør hvor nøkkelen passet, og der var han inne!
Del 2 - andre desember
Tomt. Følelsen av tom, mørk og stille leilighet slo mot gutten der han stod med sekken mot døra og lyttet inn i det kjente, kjære. Han kunne føle gleden fra i morres, munterheten over en bolle cornflakes med melk og jordbærsyltetøy. Nå var det stille og tomt. Det eneste som gav gjennlyd i ørene hans var det taktfaste suset av hans egen pust etter løpeturen opp trappene. Han tok av støvlene og satte dem pent på plass under knaggrekken hvor jakken hans fant sin hvile.
Lyset som med ett flommet over i den mørke gangen gjorde verden litt lysere, og han trådde med lette skritt over terskelen til ei lita stue hvor de bleke solstrålene lekte gjemsel mellom gardinene. På det lyse kjøkkenet med de småblomstrede gardinene stod en lapp lent mot et glass ved en tom tallerken på bordet: "Hei, Thomas! Varm maten i gryta. Jeg er hjemme før du sovner. Mamma", stod det med flotte, runde bokstaver og en tegnet sol på slutten.
Litt om ditt og datt
Man skulle tro at det å være halvveis (nesten, jeg mangler en liten uke...) i svangerskapet skulle være nok til å få enkelte til å forstå at å ta det litt med ro svarer seg. For min del er det ingen som helst grunn overhode *oppgitt* Jeg har det i grunnen mer travelt enn noen gang - noe som jo egentlig er litt naturlig når man i tillegg til seg selv har fått en tredjemann i familien som skal følges opp. Når man på jobb i tillegg finner ut at man skal legge en mengde kveldsmøter m.m. på mørke høstkvelder - før man kommer opp i den travle førjulstida - ja, da går det litt over alle støvelsskaft. Møter her og møter der, møte i barnehagen (som jeg selvsagt må møte på siden jeg var glup nok til å bli utpekt som foreldrerepresentant - å holde kjeft svarer seg har jeg lært...), jobb, jobb og atter jobb. Kombinert med søvnproblemer og sykt barn er det kanskje ikke rart at kroppen min nekter å samarbeide. Det endte i total kollaps torsdag, etter tre dager med "doble skift". Jeg møtte friskt opp på jobb tross svimmelhetsanfall og kvalmebølger, og måtte gi meg etter en snau time.... *flau* Endte opp hjemme i sengen hvor jeg sov tre timer før jeg klarte å dra meg opp igjen, fremdeles ikke i storform. Fredag begynte dagen på samme måte, med unntak av svimmelheten, men det gikk gradvis over til det bedre. Ja, før hodepinen satte inn da.... Hodepine og barn som sover og spiser minimalt - det var natta i natt. Og likevel klarer jeg å drasse poden med meg ut på avtalt juleshopping med min mor... Mangler ikke noe vesentlig inne i hodet mittjeg, nei.... Her snakker vi "kalvevett" i klartekst. Man skulle nesten tro jeg klarte å ta hintet når kroppen min produserer stressreaksjoner i masservis *korka*
Om noen lurer så er dette en liten forklaring på hvorfor bloggen min ligger litt dau om dagen. Den andre vesentlige forklaringen er at jeg i det skjulte holder på å forberede årets julekalender, eller: årets bloggekalender. Den blir av typen fotrelling med en del pr dag, og foreløpig har jeg skrevet for en dag eller to. Jeg gjør det mest for min egen del - det er så koselig å gå tilbake å lese siden. Men det er hyggelig om andre får gleden av den også. Jeg må bare klare å vinkle fortellingen dithen at den fenger!
Så, hodet mitt er opptatt på litt andre fronter, kan man si. Og det er egentlig så fullt av stressende bomull at det kanskje er like godt at ikke alt kommer på trykk her *fnise*
Foruten alt dette kan jeg jo oppdatere med at vi har fått brev fra sykehuset om at poden er "prioritert" til allergitesting før mars 2008, hehe.... Ingen skal skryte på seg at ting går fort unna, nei. Og i og med at han for øyeblikket er pottetett i brystet/nesen/renner i øynene igjen, så blir det ikke til at vi tester en uke uten forebyggende medisiner heller med det første. Så det blir vel litt Wait and see her, tenker jeg...
Om noen lurer så er dette en liten forklaring på hvorfor bloggen min ligger litt dau om dagen. Den andre vesentlige forklaringen er at jeg i det skjulte holder på å forberede årets julekalender, eller: årets bloggekalender. Den blir av typen fotrelling med en del pr dag, og foreløpig har jeg skrevet for en dag eller to. Jeg gjør det mest for min egen del - det er så koselig å gå tilbake å lese siden. Men det er hyggelig om andre får gleden av den også. Jeg må bare klare å vinkle fortellingen dithen at den fenger!
Så, hodet mitt er opptatt på litt andre fronter, kan man si. Og det er egentlig så fullt av stressende bomull at det kanskje er like godt at ikke alt kommer på trykk her *fnise*
Foruten alt dette kan jeg jo oppdatere med at vi har fått brev fra sykehuset om at poden er "prioritert" til allergitesting før mars 2008, hehe.... Ingen skal skryte på seg at ting går fort unna, nei. Og i og med at han for øyeblikket er pottetett i brystet/nesen/renner i øynene igjen, så blir det ikke til at vi tester en uke uten forebyggende medisiner heller med det første. Så det blir vel litt Wait and see her, tenker jeg...
Saturday, November 17, 2007
Mer om arv, tuter og trakter
For å fortsette litt på temaet arv, så må jeg jo bare trekke frem og studere litt sannsynligheten for at Didimannen og jeg skal produsere flotte eksemplarer av den kvinnelige art. I lang tid har jeg pest mannen litt på at vi må finne et jentenavn som er brukendes. Jeg har hatt mange fine, sære og morsomme forslag (Florence Tamara falt visst ikke helt i smak. Ikke Rosina Mandarina heller, visst...), men mannen har insistert - på samme måte som han også har insistert på at magarusket er ei jente (han tok jo alle forhåndsregler på alvor og trodde dermed at det hele var satt...) - på at han skulle finne jentenavnet denne gangen siden jeg vant navnekonkurransen sist.... *oppgitt* Å vinne betyr i denne sammenhengen at jeg hadde det navnet på topp-fem-lista vår som gikk av med seieren... Han glemmer dermed at tre av navnene på den lista var hans forslag.
Iallefall. Min kjære insisterte plutselig på at om det nå var en jente så skulle hun kalles opp etter svigermor. Greit nok det, om ikke svigermor hadde hatt et nuuudeliiiig navn på B - en bokstav som dekker hele en kvart side i navneboka da det er den frykteligste bokstaven å finne navn på *grumf* Forstå meg rett: det finnes nok mange ok navn på B, men for meg er det et sammensurium av "gammeltantenavn", 70-tallsnavn eller "europeiske prinsessenavn"!! Jeg vil nok aldri komme til å kalle min datter Beatrix Rullegardenia Tatjiana, om du skjønner...
Vel, vel... For en ukes tid siden kom vi i havn med et fint (*sjokk*) jentenavn på B. Og jeg var faktisk i ren ekstase! For meg betyr navnet at man i samme øyeblikk får noe å kalle magarusket (type Jens-Betty da man jo ikke vet om det er en gutt eller jente...), og for meg gjør det det hele plutselig litt mer ekte. Jeg gikk for meg selv og mumlet det nyfunnede jentenavnet om og om igjen, og forestilte meg hvordan det hele ble om det virkelig var en jente der. Jeg til og med tillot meg å titte litt på nusselige kjoler i ministørrelser *drømme, drømme*
Når det kommer til arvelighet, så er det et faktum at det jo er mannens bidrag som bestemmer kjønn. I min familie har alle mine søstre født flertall av gutter mens min bror har fått jentene ;o) I min manns familie har man farens 5 brødre og min svigermors to sønner. Svoger har klart å produsere litt av hvert, og vi har altså èn gutt. Skal man regne sannsynlighet ut fra dette, så har nok min svigerfar rett når han snakker om sin slekts gutte-gener *ler* (Det skal dog sies at hans brødre har et overtall av jenter, så man skal vel aldri si aldri).
På fredag troppet vi da altså opp hos gynekologmannen (som er en helt utrolig mann! Makan til oppfølging! Jeg tror nesten jeg elsker den mannen bittelitt *fnis*), mannen fullt overbevist om at vi skulle få en titt på lille B. Da gynekologen spurte om vi ville vite kjønn, svarte Didimannen umiddelbart JA!, som om det var snakk om å gifte seg på nytt *knis* Jeg - svak som jeg er - gav etter og lot mennene råde rommet. (Har altså ikke det minste å gjøre med min nysgjerrige natur, jeg hadde glatt klart å gå ut derfra uten å vite det *lang nese*).
Sjelden har jeg sett mannen mer flat i fjeset som da gynekologen pekte ut et bittelite mannlig kjønnsorgan. Jeg ble et øyeblikk mer fasinert av mannens forvirrede "tuller du?!" enn av skjermen, og en skikkelig fnisete følelse kom over meg da jeg triumferende sa; "Ha! Det var det jeg sa!" Sannheten er nemlig at guttenavnet var klart allerede før 12 uke og at jeg - som sist - aldri helhjertet klarte å finne et jentenavn (før mannens forslag da). Innerst inne visste jeg nok av dette dreide seg om nok en tass.... ;o) Og mannen har bittert fått bite i seg sin påståelighet når han måtte innrømme sin feilgjetting for sin svigerinne, som dermed vant en god del gratis arbeidstimer fra min beskjemmede mann....
Denne lille - for mannen overraskende - hendelsen var nok til at han kom med følgende kommentar i bilen etterpå; "jaja, vi får satse alt på en jente på tredje forsøk da" ;oD
Tro om ikke mannen har lyst på en liten prinsesse innerst inne, ja *gliser*
Iallefall. Min kjære insisterte plutselig på at om det nå var en jente så skulle hun kalles opp etter svigermor. Greit nok det, om ikke svigermor hadde hatt et nuuudeliiiig navn på B - en bokstav som dekker hele en kvart side i navneboka da det er den frykteligste bokstaven å finne navn på *grumf* Forstå meg rett: det finnes nok mange ok navn på B, men for meg er det et sammensurium av "gammeltantenavn", 70-tallsnavn eller "europeiske prinsessenavn"!! Jeg vil nok aldri komme til å kalle min datter Beatrix Rullegardenia Tatjiana, om du skjønner...
Vel, vel... For en ukes tid siden kom vi i havn med et fint (*sjokk*) jentenavn på B. Og jeg var faktisk i ren ekstase! For meg betyr navnet at man i samme øyeblikk får noe å kalle magarusket (type Jens-Betty da man jo ikke vet om det er en gutt eller jente...), og for meg gjør det det hele plutselig litt mer ekte. Jeg gikk for meg selv og mumlet det nyfunnede jentenavnet om og om igjen, og forestilte meg hvordan det hele ble om det virkelig var en jente der. Jeg til og med tillot meg å titte litt på nusselige kjoler i ministørrelser *drømme, drømme*
Når det kommer til arvelighet, så er det et faktum at det jo er mannens bidrag som bestemmer kjønn. I min familie har alle mine søstre født flertall av gutter mens min bror har fått jentene ;o) I min manns familie har man farens 5 brødre og min svigermors to sønner. Svoger har klart å produsere litt av hvert, og vi har altså èn gutt. Skal man regne sannsynlighet ut fra dette, så har nok min svigerfar rett når han snakker om sin slekts gutte-gener *ler* (Det skal dog sies at hans brødre har et overtall av jenter, så man skal vel aldri si aldri).
På fredag troppet vi da altså opp hos gynekologmannen (som er en helt utrolig mann! Makan til oppfølging! Jeg tror nesten jeg elsker den mannen bittelitt *fnis*), mannen fullt overbevist om at vi skulle få en titt på lille B. Da gynekologen spurte om vi ville vite kjønn, svarte Didimannen umiddelbart JA!, som om det var snakk om å gifte seg på nytt *knis* Jeg - svak som jeg er - gav etter og lot mennene råde rommet. (Har altså ikke det minste å gjøre med min nysgjerrige natur, jeg hadde glatt klart å gå ut derfra uten å vite det *lang nese*).
Sjelden har jeg sett mannen mer flat i fjeset som da gynekologen pekte ut et bittelite mannlig kjønnsorgan. Jeg ble et øyeblikk mer fasinert av mannens forvirrede "tuller du?!" enn av skjermen, og en skikkelig fnisete følelse kom over meg da jeg triumferende sa; "Ha! Det var det jeg sa!" Sannheten er nemlig at guttenavnet var klart allerede før 12 uke og at jeg - som sist - aldri helhjertet klarte å finne et jentenavn (før mannens forslag da). Innerst inne visste jeg nok av dette dreide seg om nok en tass.... ;o) Og mannen har bittert fått bite i seg sin påståelighet når han måtte innrømme sin feilgjetting for sin svigerinne, som dermed vant en god del gratis arbeidstimer fra min beskjemmede mann....
Denne lille - for mannen overraskende - hendelsen var nok til at han kom med følgende kommentar i bilen etterpå; "jaja, vi får satse alt på en jente på tredje forsøk da" ;oD
Tro om ikke mannen har lyst på en liten prinsesse innerst inne, ja *gliser*
Monday, November 05, 2007
Arvelig belastet.
Ja, så kom dagen da. Som jeg egentlig innerst inne har ventet litt på. Ikke bare fordi poden har vært så ofte syk. Neida, mine bange anelser om at mine egne dårlige gener skulle videreføres har forfulgt meg fra den vakre julidagen da jeg først så antydningen til liv i de to blå.
Når man selv har sin første møte med elveblest som 3 mnd gammel baby (joda, på 70-tallet var det ikke så mye mer enn det man måtte være for sine første smakebiter av "vanlig" mat), og husker deler av barndommen som en svært prikkete affære (=julefeiringen i sin sedvanlighet...), så er det nært å forvente at det ikke ender med noe så kjedelig som at "det har jeg vokst av meg". Neida, det er mer nærliggende å tro at man i fortsettelsen kan si "Nei, det har jeg gitt videre til barna mine"....
Som forhenværende (fantastisk nok) "peser" og "prikkeplaget" så har jeg en lang liste "Kan/må/bør, og kan kanskje hjelpe". Det meste er på ett eller annet tidspunkt utprøvd, og man lærer fort at f.eks. det å gnure fjeset dypt ned i myk dyrepels aldri er et lurt triks. Å spise seg overmett på klementiner en times tid før man skal i juleselskap er heller ingen glup idè - iallefall ikke om man ikke har kløestillende i nærheten.... Man vet også at mye av det som førte til prikker som barn ofte fører til mavevondt i voksen alder. Klementiner blir med andre ord neppe noen favorittfrukt her i gården....
Man lære seg også fort å gjennkjenne tegn på allergier hos andre. Få kan lure en allergiker med "det går bra, jeg er bare litt trøtt" når man kommer tuslende ut av toalettet med hovne og røde øyner. At man ikke har grått avsløres av den rytmiske snufsingen fra en rennende nese.
En liten pode med hvesende pust og sinte anfall pgs pustevansker kan heller ikke lure en tidligere "peser". Man tar seg nemlig i å forsøke å puste for vedkommende, samt kjenne den ekle følelsen av kvelningsfornemmelser når man sitter der og lytter etter hvert eneste åndedrag. Å avfeie en tidligere astmatisk mor som "overhysterisk" er derfor også til liten nytte....
Nå skal det sies - svart på hvitt - at poden her i huset ikke ennå har fått konstantert astma helt og fullt. Vi har fått konstantert "sannsynligvis astma", noe som har gitt oss medisiner på utprøving samt innkallelse til allergitesting. Alt pga mors tidligere helsetilstand. Så får tiden vise. Om han har det. Om han vokser det av seg. Om han slipper billigere unna enn sin forelder - tross dårlige gener....
Når man selv har sin første møte med elveblest som 3 mnd gammel baby (joda, på 70-tallet var det ikke så mye mer enn det man måtte være for sine første smakebiter av "vanlig" mat), og husker deler av barndommen som en svært prikkete affære (=julefeiringen i sin sedvanlighet...), så er det nært å forvente at det ikke ender med noe så kjedelig som at "det har jeg vokst av meg". Neida, det er mer nærliggende å tro at man i fortsettelsen kan si "Nei, det har jeg gitt videre til barna mine"....
Som forhenværende (fantastisk nok) "peser" og "prikkeplaget" så har jeg en lang liste "Kan/må/bør, og kan kanskje hjelpe". Det meste er på ett eller annet tidspunkt utprøvd, og man lærer fort at f.eks. det å gnure fjeset dypt ned i myk dyrepels aldri er et lurt triks. Å spise seg overmett på klementiner en times tid før man skal i juleselskap er heller ingen glup idè - iallefall ikke om man ikke har kløestillende i nærheten.... Man vet også at mye av det som førte til prikker som barn ofte fører til mavevondt i voksen alder. Klementiner blir med andre ord neppe noen favorittfrukt her i gården....
Man lære seg også fort å gjennkjenne tegn på allergier hos andre. Få kan lure en allergiker med "det går bra, jeg er bare litt trøtt" når man kommer tuslende ut av toalettet med hovne og røde øyner. At man ikke har grått avsløres av den rytmiske snufsingen fra en rennende nese.
En liten pode med hvesende pust og sinte anfall pgs pustevansker kan heller ikke lure en tidligere "peser". Man tar seg nemlig i å forsøke å puste for vedkommende, samt kjenne den ekle følelsen av kvelningsfornemmelser når man sitter der og lytter etter hvert eneste åndedrag. Å avfeie en tidligere astmatisk mor som "overhysterisk" er derfor også til liten nytte....
Nå skal det sies - svart på hvitt - at poden her i huset ikke ennå har fått konstantert astma helt og fullt. Vi har fått konstantert "sannsynligvis astma", noe som har gitt oss medisiner på utprøving samt innkallelse til allergitesting. Alt pga mors tidligere helsetilstand. Så får tiden vise. Om han har det. Om han vokser det av seg. Om han slipper billigere unna enn sin forelder - tross dårlige gener....
Sunday, November 04, 2007
Klager fra en gravid surpomp!
Det er noe med å være gravid som bare enkelt og greit ikke alltid er greit - jeg mener: stort sett er det kjempekoselig å gå sånn og ruge på et annet liv, men det finnes også negative sider som mange bare føyser av og påpeker at "man er jo iallefall gravid!" og "det er da ingen sykdom å gå gravid". Og neida, det er det stort sett ikke. Men hør nå...
Når man opplever det som om det er noen som sparker en med vernesko i skrittet for hvert skritt man beveger seg - da er det faktisk ikke noe som kan trøstes med at "du er bare gravid, det går over". Det hjelper null og niks når man har 6mnd igjen med smerter.
Når man, om man er så fæl og for et øyeblikk glemme å bevege seg med museskritt, får intense støt som går fra ankel og rett opp i hofte slik at man siger sammen, om man ikke er så heldig å ha noen å holde seg i - da er det ikke lett å tenke at man skal være lykkelig og glad fordi man tross alt er gravid. Når magen mangler i tillegg og man for andre bare virker sutrete og gretten, så....
At halebienet føles brukket på opptil flere steder og sender strålinger både nedover og utover er heller ikke akkurat behagelig. Å sitte gjør vondt. Å gå er uutholdelig av andre (overnevnte) grunner og å ligge er ikke heller godt. Foreløpig går det ann å ligge på ryggen uten å bli angrepet av svimmelhet og uvelhet pga trykk mot vena cava... Når magen blir større blir også dette et problem... Åååå, hvor jeg gleder meg...
At rumpeballene kjennes ut som om de har fått seg en grundig smell eller fem er også en sannhet. Kjennes igrunnen ut som om noen har trampet rundt der og hatt fest i natt.... *mistenker intens klåing fra mannens side av senga*
Dette er selvsagt bare de fysiske plagene ved den o`så velkomne bekkenløsningen som gjør at selv en ihuga arbeidsnarkoman føler trang til å kaste inn håndkleet... Det skal egentlig mye til før jeg ber om sykemelding, men nå gjør jeg det om dette ikke blir litt bedre...*knurr* Andre plager som følger med er selvsagt at jeg ikke kan bevege meg så fort som jeg er vant med - jeg har laaaange korridorer på jobb som jeg må gjennom flere ganger i timen. Å gå dem med museskritt og i lusetempo er frustrerende!! Jeg føler jeg ikke får utrettet noenting så lenge alt går i sakte kino... At jeg ikke heller kan løfte på småen (noe som egentlig viser seg å være nesten umulig så lenge jeg henter og leverer i bhg hver dag - det er rimelig umulig å be en halvannet år gammel gutt klatre ut og inn av barnesetet helt selv, f.eks.), og heller ikke kan forklare ham hvorfor, er slitsomt. Og når jeg gir etter og løfter....vel, da får jeg "belønning" i form av intense smerter etterpå... *frustrert*
Og nå har jeg bare snakket om bekkenløsningen.... Man har da på toppen av denne frustrasjonen hormoner som leker med sinnet mitt. Hormoner som får min manns blotte nærvær til å være irriterende, hvorpå jeg freser irrasjonelt for alt han gjør og ønsker ham dit pepperen gror.... Hormoner som får meg til å gråte over idiotiske ting som at han sier ting i feil tonefall *rødme* eller at noen på tv er glade, leie seg eller opplever noe trist. Hormoner som forstyrrer søvnen, øker trøtthet og gjør pupper så ømme at man ikke takler at små barnehender dulter borti...
Joda - å gå gravid er en eneste stor, rosa lykkeboble! Man er euforisk i 9,5 mnd og går rett videre inn i en ekstrem forelskelse i dette vesenet som fikk en til å revne fra ende til annen og gråte hysterisk i 2,5 mnd fordi melka ikke renner, noen sier feil ting, eller man rett og slett bare er sykt sliten.... *rister av hysterisk latter*
Enkelte dager misunner jeg litt dem som går for "ferdig pakke" ;o) (Men vanligvis er jeg oppegående nok til å også innse de vanskelige prosessene som foreligger før en slik "ferdig pakke" også... Og kanskje det er derfor vi "heldige" må slite med de vondter og klinkokkos-tankene vi tross alt må?! Noen dusteting må vi også tåle, på et vis.) I dag er såvisst en sånn dag. Jeg skulle gladelig byttet mitt dysfunksjonelle bekken og forestående duste-barseltid med vasne eggledere eller skranglete livmor.... I dag, vel og merke.
Jaja. Man må vel alltid finne noe å klage på, har jeg hørt. Iallefall når man er i hormonelt og grettent humør som undertegnede er i dag. Alt er feil! Alt skyldes en patetisk verden som forsøker å få meg til å bukke under *hytter med nevene*
Vi skal, dog, heldigvis ha kjøttkaker til middag iallefall (takket være mitt litt hormonelle utbrudd i butikken i går da mannen snakket om pizza på en søndag....*grumf*), så noe er jo positivt på en ellers solksinnsrik og dustete dag.
Og på mandags morgen skal jeg ringe fotdama og be om en mirakelbehandling for dustebekken!! OG endamerdustete-hormoner!
Når man opplever det som om det er noen som sparker en med vernesko i skrittet for hvert skritt man beveger seg - da er det faktisk ikke noe som kan trøstes med at "du er bare gravid, det går over". Det hjelper null og niks når man har 6mnd igjen med smerter.
Når man, om man er så fæl og for et øyeblikk glemme å bevege seg med museskritt, får intense støt som går fra ankel og rett opp i hofte slik at man siger sammen, om man ikke er så heldig å ha noen å holde seg i - da er det ikke lett å tenke at man skal være lykkelig og glad fordi man tross alt er gravid. Når magen mangler i tillegg og man for andre bare virker sutrete og gretten, så....
At halebienet føles brukket på opptil flere steder og sender strålinger både nedover og utover er heller ikke akkurat behagelig. Å sitte gjør vondt. Å gå er uutholdelig av andre (overnevnte) grunner og å ligge er ikke heller godt. Foreløpig går det ann å ligge på ryggen uten å bli angrepet av svimmelhet og uvelhet pga trykk mot vena cava... Når magen blir større blir også dette et problem... Åååå, hvor jeg gleder meg...
At rumpeballene kjennes ut som om de har fått seg en grundig smell eller fem er også en sannhet. Kjennes igrunnen ut som om noen har trampet rundt der og hatt fest i natt.... *mistenker intens klåing fra mannens side av senga*
Dette er selvsagt bare de fysiske plagene ved den o`så velkomne bekkenløsningen som gjør at selv en ihuga arbeidsnarkoman føler trang til å kaste inn håndkleet... Det skal egentlig mye til før jeg ber om sykemelding, men nå gjør jeg det om dette ikke blir litt bedre...*knurr* Andre plager som følger med er selvsagt at jeg ikke kan bevege meg så fort som jeg er vant med - jeg har laaaange korridorer på jobb som jeg må gjennom flere ganger i timen. Å gå dem med museskritt og i lusetempo er frustrerende!! Jeg føler jeg ikke får utrettet noenting så lenge alt går i sakte kino... At jeg ikke heller kan løfte på småen (noe som egentlig viser seg å være nesten umulig så lenge jeg henter og leverer i bhg hver dag - det er rimelig umulig å be en halvannet år gammel gutt klatre ut og inn av barnesetet helt selv, f.eks.), og heller ikke kan forklare ham hvorfor, er slitsomt. Og når jeg gir etter og løfter....vel, da får jeg "belønning" i form av intense smerter etterpå... *frustrert*
Og nå har jeg bare snakket om bekkenløsningen.... Man har da på toppen av denne frustrasjonen hormoner som leker med sinnet mitt. Hormoner som får min manns blotte nærvær til å være irriterende, hvorpå jeg freser irrasjonelt for alt han gjør og ønsker ham dit pepperen gror.... Hormoner som får meg til å gråte over idiotiske ting som at han sier ting i feil tonefall *rødme* eller at noen på tv er glade, leie seg eller opplever noe trist. Hormoner som forstyrrer søvnen, øker trøtthet og gjør pupper så ømme at man ikke takler at små barnehender dulter borti...
Joda - å gå gravid er en eneste stor, rosa lykkeboble! Man er euforisk i 9,5 mnd og går rett videre inn i en ekstrem forelskelse i dette vesenet som fikk en til å revne fra ende til annen og gråte hysterisk i 2,5 mnd fordi melka ikke renner, noen sier feil ting, eller man rett og slett bare er sykt sliten.... *rister av hysterisk latter*
Enkelte dager misunner jeg litt dem som går for "ferdig pakke" ;o) (Men vanligvis er jeg oppegående nok til å også innse de vanskelige prosessene som foreligger før en slik "ferdig pakke" også... Og kanskje det er derfor vi "heldige" må slite med de vondter og klinkokkos-tankene vi tross alt må?! Noen dusteting må vi også tåle, på et vis.) I dag er såvisst en sånn dag. Jeg skulle gladelig byttet mitt dysfunksjonelle bekken og forestående duste-barseltid med vasne eggledere eller skranglete livmor.... I dag, vel og merke.
Jaja. Man må vel alltid finne noe å klage på, har jeg hørt. Iallefall når man er i hormonelt og grettent humør som undertegnede er i dag. Alt er feil! Alt skyldes en patetisk verden som forsøker å få meg til å bukke under *hytter med nevene*
Vi skal, dog, heldigvis ha kjøttkaker til middag iallefall (takket være mitt litt hormonelle utbrudd i butikken i går da mannen snakket om pizza på en søndag....*grumf*), så noe er jo positivt på en ellers solksinnsrik og dustete dag.
Og på mandags morgen skal jeg ringe fotdama og be om en mirakelbehandling for dustebekken!! OG endamerdustete-hormoner!
Subscribe to:
Posts (Atom)