Snill, tålmodig og tykkhudet mamma søkes til sjarmerende gutt.
Han blir ofte omtalt som "solstråle" og "sjarmtroll", men du må være forberedt på at dette kun gjelder overfor andre mennesker enn deg. Du må også være forberedt på ensom nattevaking, bæsjebleier og trøste-pupping (åja - mulighet for amming er et must!), samt dager fulle av sutring. Kos og blendende smil er forbeholdt pappa.
Du må være klar for følelsen av kun å være melkeku kombinert med grensesetter og bleieskiftarbeider, og være tykkhudet nok til ikke å bli fornærmet når det til gjengjeld er pappa og andre mennesker som blir satt pris på og får entusiastisk og sjarmerende oppmerksomhet. Dagene dine vil - til alle andres undring - stort sett være fylte med sutring, sutring, sutring...
Interessert?
Kontakt Bill.merket.
Bill.merket Mamma er forkjøla og lei seg i dag! ;p
Sunday, November 26, 2006
Wednesday, November 22, 2006
Ydmykhet
gJeg var på et kurs forleden dag og underveis kom kursholder inn på begrepet ydmykhet og hvordan hun definerte det. Hun sa at i hennes øyne handlet ydmykhet om takknemlighet fordi hun fikk drive med det hun gjør, en slags overveldende takknemlighet fordi hun får lov til å hjelpe andre. Jeg nikket anerkjennende til den definisjonen, og i dagene etterpå har ordet ydmykhet fulgt meg litt i bakhodet.
Da jeg var barn sa min mamma at jeg ville ha godt av å lære meg å bruke staheten min på en mer fornuftig måte. "Du må lære deg å bøye deg når det ikke gjelder liv og død", pleide hun si. Det hun egentlig prøvde å fortelle meg var at jeg ikke hadde vondt av å lære meg å være litt mer ydmyk overfor andre mennesker. Erfaring har lært meg at stahet er en fin egenskap - dersom man samtidig kan møte andre mennesker og deres holdninger med en viss respekt og ydmykhet.
Det er først når jeg møter andre mennesker som på noe vis har et slags slør av selvopptatthet - enten i form av dårlig selvfølelse, egosentrisme eller god gammeldags stahet - at jeg møter meg selv litt i døra og ser hvordan min egen stahet kunne å ødelagt mye for meg. Jeg har flere ganger opplevd at mennesker i min nærhet spør meg til råds i ulike saker. Jeg liker å bli spurt til råds, og legger en viss stolthet i å gi råd som betyr noe, lirer ikke bare av meg noe visvas som faller over meg i øyeblikket. Det er derfor med en viss undring jeg opplever at samme person føyser rådene min til side som en halvvissen salat og søker andre løsninger som passer vedkommende bedre.
Den ene gangen dette skjedde, presterte rådspørreren å si at "jeg må nok spørre en som er profesjonell innenfor dette". Jeg stod litt hoderistende igjen og lurte på hva i alle dager hun tenkte på da jeg faktisk er svært kvalifisert innenfor fagfeltet, og jobber daglig med problemstillingen *rister på hodet* Jeg ble så perpleks at jeg ikke fikk meg til å si noe overhodet. Tanken jeg ble sittende igjen med var en trassig følelse av "du trenger ikke spørre meg igjen...!" Min gamle, gode stahet blusset heftig opp igjen.
Jeg bruker som sagt tid og tanke på å gi råd jeg selv synes er gode. Ofte tar jeg meg tid til å lete opp fagfakta dersom jeg er usikker, for ikke å gi noen råd som er upassende. Jeg er ydmyk overfor muligheten til å bruke min egen kunnskap og superhukommelse (samler på nyttig og unyttig fakta, hehe...) til å gi tilbake til andre mennesker, og ydmyk nok til også å innrømme feil dersom jeg gjør en bommert. Ydmykhet er en egenskap jeg som da jeg sta, egen og hovmodig tok skrittet ut og utfordret livet lærte at var nødvendig. Jeg lærte å bøye hodet og innse at ikke jeg heller er uovervinnelig.
I møte med disse som enda ikke har innsett at ydmykhet er en egenskap man kommer svært så langt med, kjenner jeg et snev av 3-årstrassen treffe meg mitt i okseøyet. Enten får jeg en intens trang til å finne mest mulig stoff som støtter mitt synspunkt (hvem har ikke forsøkt å stange med en steinbukk i sin tid, hehe... Her gir vi oss ikke før sistemann er utslått - uansett! *himler med øynene*) for så å kjøre vedkommende i senk med mitt mest hovmodige nedad-og-opp blikk mens jeg snur meg majestetisk og marsjerer triumferende nedover seierens korridorer. Eller så slår trasset ut i den tidligere omtalte ignorering av alle senere forsøk på å få min hjelp til noe. Begge reaksjonene er tegn på min utrolige, beintøffe, stolhet og lite i samsvar med min omtalte ydmykhet...
Poenget er...om det er noe i dette innlegget...at ydmykhet er en dyd jeg skulle ønske at flere mennesker tok i bruk. Tenk hvor mye bedre så mange flere hadde følt seg dersom de ble møtt med anerkjennelse for iallefall ha forsøkt, dersom de kom med svar på en forespørsel. Tenk hvor lite det koster oss å ikke påpeke andres feil eller mangler og heller svelge unna noen trassige kommentarer når man tror man vet bedre... Å gi av seg selv til andre er aldri enkelt, så hvorfor gjøre det verre? Litt selvsensur skader da ingen innimellom, gjør det?
Ei heller meg....
Da jeg var barn sa min mamma at jeg ville ha godt av å lære meg å bruke staheten min på en mer fornuftig måte. "Du må lære deg å bøye deg når det ikke gjelder liv og død", pleide hun si. Det hun egentlig prøvde å fortelle meg var at jeg ikke hadde vondt av å lære meg å være litt mer ydmyk overfor andre mennesker. Erfaring har lært meg at stahet er en fin egenskap - dersom man samtidig kan møte andre mennesker og deres holdninger med en viss respekt og ydmykhet.
Det er først når jeg møter andre mennesker som på noe vis har et slags slør av selvopptatthet - enten i form av dårlig selvfølelse, egosentrisme eller god gammeldags stahet - at jeg møter meg selv litt i døra og ser hvordan min egen stahet kunne å ødelagt mye for meg. Jeg har flere ganger opplevd at mennesker i min nærhet spør meg til råds i ulike saker. Jeg liker å bli spurt til råds, og legger en viss stolthet i å gi råd som betyr noe, lirer ikke bare av meg noe visvas som faller over meg i øyeblikket. Det er derfor med en viss undring jeg opplever at samme person føyser rådene min til side som en halvvissen salat og søker andre løsninger som passer vedkommende bedre.
Den ene gangen dette skjedde, presterte rådspørreren å si at "jeg må nok spørre en som er profesjonell innenfor dette". Jeg stod litt hoderistende igjen og lurte på hva i alle dager hun tenkte på da jeg faktisk er svært kvalifisert innenfor fagfeltet, og jobber daglig med problemstillingen *rister på hodet* Jeg ble så perpleks at jeg ikke fikk meg til å si noe overhodet. Tanken jeg ble sittende igjen med var en trassig følelse av "du trenger ikke spørre meg igjen...!" Min gamle, gode stahet blusset heftig opp igjen.
Jeg bruker som sagt tid og tanke på å gi råd jeg selv synes er gode. Ofte tar jeg meg tid til å lete opp fagfakta dersom jeg er usikker, for ikke å gi noen råd som er upassende. Jeg er ydmyk overfor muligheten til å bruke min egen kunnskap og superhukommelse (samler på nyttig og unyttig fakta, hehe...) til å gi tilbake til andre mennesker, og ydmyk nok til også å innrømme feil dersom jeg gjør en bommert. Ydmykhet er en egenskap jeg som da jeg sta, egen og hovmodig tok skrittet ut og utfordret livet lærte at var nødvendig. Jeg lærte å bøye hodet og innse at ikke jeg heller er uovervinnelig.
I møte med disse som enda ikke har innsett at ydmykhet er en egenskap man kommer svært så langt med, kjenner jeg et snev av 3-årstrassen treffe meg mitt i okseøyet. Enten får jeg en intens trang til å finne mest mulig stoff som støtter mitt synspunkt (hvem har ikke forsøkt å stange med en steinbukk i sin tid, hehe... Her gir vi oss ikke før sistemann er utslått - uansett! *himler med øynene*) for så å kjøre vedkommende i senk med mitt mest hovmodige nedad-og-opp blikk mens jeg snur meg majestetisk og marsjerer triumferende nedover seierens korridorer. Eller så slår trasset ut i den tidligere omtalte ignorering av alle senere forsøk på å få min hjelp til noe. Begge reaksjonene er tegn på min utrolige, beintøffe, stolhet og lite i samsvar med min omtalte ydmykhet...
Poenget er...om det er noe i dette innlegget...at ydmykhet er en dyd jeg skulle ønske at flere mennesker tok i bruk. Tenk hvor mye bedre så mange flere hadde følt seg dersom de ble møtt med anerkjennelse for iallefall ha forsøkt, dersom de kom med svar på en forespørsel. Tenk hvor lite det koster oss å ikke påpeke andres feil eller mangler og heller svelge unna noen trassige kommentarer når man tror man vet bedre... Å gi av seg selv til andre er aldri enkelt, så hvorfor gjøre det verre? Litt selvsensur skader da ingen innimellom, gjør det?
Ei heller meg....
Thursday, November 16, 2006
Å gre alle under en kam...
Nå om dagen er fokuset mitt veldig mye på den store utviklingen min "lille" sønn går gjennom. Det er nesten helt utrolig hvor mye en liten tass skal rekke å lære seg i løpet av en såpass kort periode. Det er i grunnen ikke rart at små barn både har et aktivitetsnivå som er høyere enn selv de best trente, og at de kan spise så mye at man undrer på om de er født med innlagt bendelorm...
Som "nye" foreldre går det ikke lang tid før en forstår at det som er aller viktigst i verden er at poden lærer seg ting før det er forventet. Avkommet er knapt nok kommet ut før man får spørsmål om de ruller, smiler, ler karbber eller går. Alt skal sammenlignes med det ens egne små krapyl kunne prestere i de tider, og nåde deg og du har videresendt gener som gir poden en rask utvikling.
Det er nemlig svææææært interessant å diskutere barnas utvikling dersom man som foreldre kan kjenne det lille stikket bakerst i vårt mest hovmodige hjørne i sjelen, som forteller at "mitt barn er da bedre enn det!". Så fort en merker at de man snakker med har et barn som er kommet lengre, så skifter en samtaleemne til noe en vet at avkommet iallefall mestrer bedre enn alle andre. Man gjør hva man kan for å fremheve ens største stolthet best mulig. Og sånn er det vel bare :o) Jeg mistenker at det er en del av det å være foreldre - man vil alltid at ens eget barn skal være best, klokest, flinkest... Og det er vel heller ikke noe galt i det - så lenge en også klarer å sette pris på barnet med de kvaliteter det faktisk har.
Vel, nok om det. For poenget er nemlig at samtidig som man bruker halve sin tid på å forsøke å fremstille sitt eget avkom best mulig, så opplever man også at enkelte andre foreldre stirrer triumferende når barnet ditt er det som hyler høyest i svømmehallen - tilsynelatende livredd for alt som er vått og ekkelt. Man mottar høylytte fnys når man forteller om podens siste løvesprang i utviklingen - gjerne akkompaniert med kommentarer om at "det går da faktisk ikke ann når h*n er så liten!" - og får servert historier fra svigerforeldre om hvor myyyye flinkere faren var på den alderen.... *grumf*
Det som kanskje irriterer meg aller mest er disse som hardnakket påstår at det ikke er mulig, for det står i den eller den boka at det tidligst kan skje når poden er to år eldre. Eller for den del - de som ber deg ta kontakt med legen når barnet ikke snakker når det er blitt halvannet år, fordi "det kan da umulig være normalt!"
Det må egentlig være ganske greit å ha et såpass lite nyansert bilde av virkeligheten at man forventer at alt skal være fullstendig A4. At alt befinner seg innenfor "normalen" og at det utenfor er så unormalt som overhode mulig. Å se verden i en slags svart-hvitt versjon må gi en få bekymringer og grublerier. Samtidig tror jeg at mennesker som oppfatter verden på den måten en eller annen gang kommer til å få seg en kratig oppvåkning. For i mitt lille hode, med min livserfaring og ikke minst menneskekunnskap, så befinner sjelden menneskene seg innenfor en enten-eller kategori. Oftere og oftere opplever jeg at det som blir sett på som "unormalt" gjerne er en større del av normaliteten enn man tror. Mennesker finnes i så uendelig mange variasjoner at man svært sjelden ikke kan finne noen som kan fulle ut en rubrikk man før har satt merkelappen "uopplevd" på.
Jeg har selvsagt et barn som er svææært langt kommet utviklingsmessig ;oD Han har muligens arvet et supergen fra min svigerfamilie (eller kanskje jeg er bærer av et slikt selv?!??), saken er iallefall at han blir skrytt av av folk som "har greie på det". Og da snakker jeg selvsagt ikke om andre foreldre. Da mener jeg mennesker som har utdanning innen barns utvikling og vet hva det egentlig dreier seg om. Han ligger en måned eller to foran det gjennomsnittlige barn på hans alder siden han både har sagt sine første ord, er oppe på alle fire og har lært å reise seg opp og stå.
Som en god forelder er jeg selvsagt ikke sen om å påpeke dette til alle som er interessert i å høre, og jeg kan ikke fornekte at jeg fryder meg litt når foreldre til eldre barn stirrer beundrende på dette lille vidunderbarnet som kan mer enn deres eget *klukkler* Likevel opplever jeg også at - selv om mitt barn selvsagt er laaaaangt fremme utviklingsmessig ;) - flere andre barn på samme alder faktisk er like langt kommet. Spørsmålet mitt er da: er den oppvoksende generasjon bare uhyre intelligente, eller er det på tide å modernisere malen for barns utvikling littegranne?!
Man har i de senere årene funnet ut at babyer i større og større grad hopper over krabbestadiet og går rett fra åling til gåing. Jeg undrer meg på om ikke også den språklige utviklingen skjer i ett annet tempo, enkelt og greit fordi evolusjonen sier en at kommunikasjon er viktigere nå enn for hundre år siden? Og hva med pinsettgrepet? Er det vikitgere nå enn før? Finnes det en darwininstisk årsak til at det er viktig å lære seg? Første steg til touchmetoden f.eks.? *ler* Sannsynligvis vil man iallefall ikke oppdage det før om 50-100 år, tenker jeg ;)
Jeg irriterer meg over folk som grer alle under en kam og mener at slik eller sånn er verden. Kanskje mest irriterer de meg fordi de, med sine satte oppfatninger ikke gir rom for verken naturlig variasjon eller mulige utviklingsmessige paradigmehopp. Jeg skulle likt å gitt den kategorien mennesker en aldri så lite realitetsvekkende tupp i stumpen! ;oD (sa hun og generaliserte litt at disse menneskene normalt sett ikke er i stand til å oppnå endring på egen hånd!)
Som "nye" foreldre går det ikke lang tid før en forstår at det som er aller viktigst i verden er at poden lærer seg ting før det er forventet. Avkommet er knapt nok kommet ut før man får spørsmål om de ruller, smiler, ler karbber eller går. Alt skal sammenlignes med det ens egne små krapyl kunne prestere i de tider, og nåde deg og du har videresendt gener som gir poden en rask utvikling.
Det er nemlig svææææært interessant å diskutere barnas utvikling dersom man som foreldre kan kjenne det lille stikket bakerst i vårt mest hovmodige hjørne i sjelen, som forteller at "mitt barn er da bedre enn det!". Så fort en merker at de man snakker med har et barn som er kommet lengre, så skifter en samtaleemne til noe en vet at avkommet iallefall mestrer bedre enn alle andre. Man gjør hva man kan for å fremheve ens største stolthet best mulig. Og sånn er det vel bare :o) Jeg mistenker at det er en del av det å være foreldre - man vil alltid at ens eget barn skal være best, klokest, flinkest... Og det er vel heller ikke noe galt i det - så lenge en også klarer å sette pris på barnet med de kvaliteter det faktisk har.
Vel, nok om det. For poenget er nemlig at samtidig som man bruker halve sin tid på å forsøke å fremstille sitt eget avkom best mulig, så opplever man også at enkelte andre foreldre stirrer triumferende når barnet ditt er det som hyler høyest i svømmehallen - tilsynelatende livredd for alt som er vått og ekkelt. Man mottar høylytte fnys når man forteller om podens siste løvesprang i utviklingen - gjerne akkompaniert med kommentarer om at "det går da faktisk ikke ann når h*n er så liten!" - og får servert historier fra svigerforeldre om hvor myyyye flinkere faren var på den alderen.... *grumf*
Det som kanskje irriterer meg aller mest er disse som hardnakket påstår at det ikke er mulig, for det står i den eller den boka at det tidligst kan skje når poden er to år eldre. Eller for den del - de som ber deg ta kontakt med legen når barnet ikke snakker når det er blitt halvannet år, fordi "det kan da umulig være normalt!"
Det må egentlig være ganske greit å ha et såpass lite nyansert bilde av virkeligheten at man forventer at alt skal være fullstendig A4. At alt befinner seg innenfor "normalen" og at det utenfor er så unormalt som overhode mulig. Å se verden i en slags svart-hvitt versjon må gi en få bekymringer og grublerier. Samtidig tror jeg at mennesker som oppfatter verden på den måten en eller annen gang kommer til å få seg en kratig oppvåkning. For i mitt lille hode, med min livserfaring og ikke minst menneskekunnskap, så befinner sjelden menneskene seg innenfor en enten-eller kategori. Oftere og oftere opplever jeg at det som blir sett på som "unormalt" gjerne er en større del av normaliteten enn man tror. Mennesker finnes i så uendelig mange variasjoner at man svært sjelden ikke kan finne noen som kan fulle ut en rubrikk man før har satt merkelappen "uopplevd" på.
Jeg har selvsagt et barn som er svææært langt kommet utviklingsmessig ;oD Han har muligens arvet et supergen fra min svigerfamilie (eller kanskje jeg er bærer av et slikt selv?!??), saken er iallefall at han blir skrytt av av folk som "har greie på det". Og da snakker jeg selvsagt ikke om andre foreldre. Da mener jeg mennesker som har utdanning innen barns utvikling og vet hva det egentlig dreier seg om. Han ligger en måned eller to foran det gjennomsnittlige barn på hans alder siden han både har sagt sine første ord, er oppe på alle fire og har lært å reise seg opp og stå.
Som en god forelder er jeg selvsagt ikke sen om å påpeke dette til alle som er interessert i å høre, og jeg kan ikke fornekte at jeg fryder meg litt når foreldre til eldre barn stirrer beundrende på dette lille vidunderbarnet som kan mer enn deres eget *klukkler* Likevel opplever jeg også at - selv om mitt barn selvsagt er laaaaangt fremme utviklingsmessig ;) - flere andre barn på samme alder faktisk er like langt kommet. Spørsmålet mitt er da: er den oppvoksende generasjon bare uhyre intelligente, eller er det på tide å modernisere malen for barns utvikling littegranne?!
Man har i de senere årene funnet ut at babyer i større og større grad hopper over krabbestadiet og går rett fra åling til gåing. Jeg undrer meg på om ikke også den språklige utviklingen skjer i ett annet tempo, enkelt og greit fordi evolusjonen sier en at kommunikasjon er viktigere nå enn for hundre år siden? Og hva med pinsettgrepet? Er det vikitgere nå enn før? Finnes det en darwininstisk årsak til at det er viktig å lære seg? Første steg til touchmetoden f.eks.? *ler* Sannsynligvis vil man iallefall ikke oppdage det før om 50-100 år, tenker jeg ;)
Jeg irriterer meg over folk som grer alle under en kam og mener at slik eller sånn er verden. Kanskje mest irriterer de meg fordi de, med sine satte oppfatninger ikke gir rom for verken naturlig variasjon eller mulige utviklingsmessige paradigmehopp. Jeg skulle likt å gitt den kategorien mennesker en aldri så lite realitetsvekkende tupp i stumpen! ;oD (sa hun og generaliserte litt at disse menneskene normalt sett ikke er i stand til å oppnå endring på egen hånd!)
Thursday, November 09, 2006
Straff som fortjent...
Frustrasjon og sinne svarer seg sjelden *ler* Gjett om jeg angrer i dag på at jeg kastet mobilen i gulvet i går.... Nå virker den bare med handsfree`en koblet på *rister på hodet og ler av seg selv*
Wednesday, November 08, 2006
Kamelsvelging
Det er rart hvordan det er med forestillinger man sitter med i forkant for en opplevelse. Man innbiller seg at ting vil bli slik eller sånn, og blir skuffet eller sint dersom ting går i en annen retning enn man hadde tenkt. Dette gjelder selvsagt også forestillingen om hvordan det er å bli foreldre.
Jeg må innrømme at jeg trodde jeg hadde en realistisk forestilling om hva dette ville innbære. Jeg har jobbet med barn i så mange år at jeg trodde det ville komme få overraskelser. Det skremte meg ikke noe særlig verken tanken på bæsjebleier, hyl og skrik eller nattevåk. Vi skulle tross alt være to om det - to stykker som jobbet i team for å oppdra en liten en....
Vel, jeg har landet med ett brak på landjorda. Jeg enda så fortumlet at jeg ikke har fått sjekket om jeg har brukket armer og bein i fallet, så ør og sliten at jeg knapt nok vet at jeg eksisterer. For det er såre enkelt å bli mamma, igrunnen - ja, dersom man ser bort fra lang prøvetid og visse hindringer i veien, da. Å bære frem barnet og å føde det - en enkel affære. Men ingenting kan forberede en på tiden etter at barnet har kommet til verden. Ingen har fortalt deg at hormonene gjør en til et totalt annet menneske (sånn sett så misunner jeg litt de som har gått gjennom IVF i forkant - de har iallefall DEN erfaringen med seg i bagasjen ;) ). Ingen har fortalt en at, uansett hvor sterkt og trygt forhold en har i forkant, vil selv de beste oppleve å mislike sterkt sin partner. Ingen har fortalt meg at nattevåk er fullstendig nedbrytende når den kommer natt etter natt etter natt....
Nå visste jeg i forkant at jeg er en person som i liten grad takler å sove lite. Det var faktisk noe jeg bekymret meg for før vi endelig fikk et barn i magen. Jeg tåler dårlig å sove for lite, mister fort fotfeste når jeg er sliten og får en minimal frustrasjonsterskel og en maksimal hang til å leve etter frustrasjonsaggresjonshypotesen.... *rødmer* Men i forkant hadde jeg et rosenrødt bilde av hvordan jeg og Didimannen taklet problemene sammen, fant løsninger sammen og gjennomførte oppdragelsen sammen. Aldri kunne jeg blitt mer lurt....
Her i huset har vi nemlig svært lite samkjørt oppdragermetoder. Vi er begge like stae på at de prinsipper vi følger er riktige og vi er like lite interresserte i å bøye av for hverandre. I tillegg har min idiotiske dumsnillhet gjort at jeg har påtatt meg å ta all nattevåk alene, noe som nå begynner å vise "resultater". Saken er nemlig den at jeg er dønn sliten. Jeg har ingenting mer å gi. Jeg er på bunn. Jeg er trøtt, jeg er oppgitt, jeg er frustrert. Og jeg kjefter på stakkars lille Didibert på tross av at jeg vet at det ikke er hans skyld at jeg har det slik (eller - det er det jo egentlig, men det er jo ikke som om han gjør det med vilje, stakkars!). Og jeg skjemmes av at jeg ikke klarer å takle ting bedre....
Å sove maksimalt 5 timer oppstykket søvn pr natt i ukesvis, samt å drive med legging i en time hver kveld er i overkant av hva jeg tror ethvert fornuftig menneske ville taklet i lengden. Å bruke dagene til å forsøke å få poden til å væresåsnill å sove litt slik at en kanskje kan få seg en liten hvil selv, for så å mislykkes - det er slitsomt! Å bruke kveldene på å forsøke å få poden til å sovne slik at man iallefall kan få slappet av bittelitt før en stuper utslitt i seng, for så å sitte i minimum en time og kjempe med en overtrøtt, sint liten sjel - det tapper en for krefter!! Å våkne flere ganger pr natt av en liten en som trenger kos og nærhet - og da aller helst i form av kroppskontakt og pupp - er vanvittig slitsomt....! Og å ikke ha støtte i den en aller helst skulle hatt hjelp av, det er verst av alt!!!
Jeg skulle ønske vi kunne funnet en løsning vi alle tre kunne leve med. Jeg skulle ønske Didimannen var fysisk til stedet og kunne hjulpet til på kvelden. Jeg skulle ønske han tilbydde seg å hjelpe til på nettene. Og jeg skulle ønske jeg kunne våknet en morgen og følt meg opplagt til å være en god og tålmodig mamma.....
Jeg må innrømme at jeg trodde jeg hadde en realistisk forestilling om hva dette ville innbære. Jeg har jobbet med barn i så mange år at jeg trodde det ville komme få overraskelser. Det skremte meg ikke noe særlig verken tanken på bæsjebleier, hyl og skrik eller nattevåk. Vi skulle tross alt være to om det - to stykker som jobbet i team for å oppdra en liten en....
Vel, jeg har landet med ett brak på landjorda. Jeg enda så fortumlet at jeg ikke har fått sjekket om jeg har brukket armer og bein i fallet, så ør og sliten at jeg knapt nok vet at jeg eksisterer. For det er såre enkelt å bli mamma, igrunnen - ja, dersom man ser bort fra lang prøvetid og visse hindringer i veien, da. Å bære frem barnet og å føde det - en enkel affære. Men ingenting kan forberede en på tiden etter at barnet har kommet til verden. Ingen har fortalt deg at hormonene gjør en til et totalt annet menneske (sånn sett så misunner jeg litt de som har gått gjennom IVF i forkant - de har iallefall DEN erfaringen med seg i bagasjen ;) ). Ingen har fortalt en at, uansett hvor sterkt og trygt forhold en har i forkant, vil selv de beste oppleve å mislike sterkt sin partner. Ingen har fortalt meg at nattevåk er fullstendig nedbrytende når den kommer natt etter natt etter natt....
Nå visste jeg i forkant at jeg er en person som i liten grad takler å sove lite. Det var faktisk noe jeg bekymret meg for før vi endelig fikk et barn i magen. Jeg tåler dårlig å sove for lite, mister fort fotfeste når jeg er sliten og får en minimal frustrasjonsterskel og en maksimal hang til å leve etter frustrasjonsaggresjonshypotesen.... *rødmer* Men i forkant hadde jeg et rosenrødt bilde av hvordan jeg og Didimannen taklet problemene sammen, fant løsninger sammen og gjennomførte oppdragelsen sammen. Aldri kunne jeg blitt mer lurt....
Her i huset har vi nemlig svært lite samkjørt oppdragermetoder. Vi er begge like stae på at de prinsipper vi følger er riktige og vi er like lite interresserte i å bøye av for hverandre. I tillegg har min idiotiske dumsnillhet gjort at jeg har påtatt meg å ta all nattevåk alene, noe som nå begynner å vise "resultater". Saken er nemlig den at jeg er dønn sliten. Jeg har ingenting mer å gi. Jeg er på bunn. Jeg er trøtt, jeg er oppgitt, jeg er frustrert. Og jeg kjefter på stakkars lille Didibert på tross av at jeg vet at det ikke er hans skyld at jeg har det slik (eller - det er det jo egentlig, men det er jo ikke som om han gjør det med vilje, stakkars!). Og jeg skjemmes av at jeg ikke klarer å takle ting bedre....
Å sove maksimalt 5 timer oppstykket søvn pr natt i ukesvis, samt å drive med legging i en time hver kveld er i overkant av hva jeg tror ethvert fornuftig menneske ville taklet i lengden. Å bruke dagene til å forsøke å få poden til å væresåsnill å sove litt slik at en kanskje kan få seg en liten hvil selv, for så å mislykkes - det er slitsomt! Å bruke kveldene på å forsøke å få poden til å sovne slik at man iallefall kan få slappet av bittelitt før en stuper utslitt i seng, for så å sitte i minimum en time og kjempe med en overtrøtt, sint liten sjel - det tapper en for krefter!! Å våkne flere ganger pr natt av en liten en som trenger kos og nærhet - og da aller helst i form av kroppskontakt og pupp - er vanvittig slitsomt....! Og å ikke ha støtte i den en aller helst skulle hatt hjelp av, det er verst av alt!!!
Jeg skulle ønske vi kunne funnet en løsning vi alle tre kunne leve med. Jeg skulle ønske Didimannen var fysisk til stedet og kunne hjulpet til på kvelden. Jeg skulle ønske han tilbydde seg å hjelpe til på nettene. Og jeg skulle ønske jeg kunne våknet en morgen og følt meg opplagt til å være en god og tålmodig mamma.....
Friday, November 03, 2006
Ett skritt frem og to tilbake...
Vel.... Jeg tar meg ofte i å undre på hvorfor noen ting snur på femøringen og endres så fort man tillater seg å skryte/syte litt over dem. For eksempel så har Didibert det med å ta et aldri så lite utviklingshopp hver gang jeg offentlig påpeker at han ikke har kommet helt "dit" enda. Jeg kan for eksempel si at "Neida, han kryper ikke enda. Klarer ikke å koordinere armer og ben, hehe..." Og så, i neste øyeblikk imponerer han flettene av meg med å - ja, nettopp - krype tvers over stuegulvet! (Og for de som kjenner oss - neida, han kryper ikke enda *ler*)
En sånn opplevelse hadde jeg i natt også. Etter å ha skrytt sove-fremgangen vår opp og ned og i mente her inne, så slår den lille pøbelen vår til med å våkne kl 23, kl 24, kl 01 og kl 03 i natt!!! *dåner* Ikke nok med det, men da han først hadde slått øynene opp kl 03 så fant han like godt ut at det godt kunne være morgen. Han var da slett ikke trøtt! Leke var da sååååå mye gøyere! Og det til tross for at mamma ikke gadd leke med, og mørket på soverommet var heller påfallende.... Jeg prøvde å tilby ham mat (pupp). Jeg prøvde å vugge ham. Gi ham smokk. Synge. Samsove. Overse ham. Pupp? Ligge i senga?!? KJEFTE! *ler oppgitt av seg selv* Tilslutt havnet han i senga si og jeg i "ammesenga" vi har der inne - begge like frustrerte. Da var det gått bortimot en klokketime og jeg var fra meg av trøtthet. Han var selvsagt LYS våken....
I sånne øyeblikk er det jeg er uendelig takknemlig for at vi er to voksne (eller minst en til enhver tid, hehe...) midt oppe i dette. For akkurat i det jeg trekker dyna demonstrativt over hodet og bestemmer meg for at "nå får den drittungen bare ligge der og skrike"(med andre ord forsvinner inn i min egen lille, trassige drittungeverden), så kommer Didimannen til unnsetning! Som en naken supermann står han der i døråpningen og gir meg livvesten før jeg drukner i selvmedlidenhet... SVISJ-SVUSJ, så har ungen ny bleie, vannet er kokt og flaskemat til Didibert er ordnet. (Kunne jeg vite at flaska plutselig stod høyere enn puppen midt på natta da?! *snurt* Han kunne jo fått så mye pupp han orket dersom han ikke hadde lekt "ta på veggen og pelle mamma i fjeset"-leken i stedet....)
La oss håpe at natta nå blir en drøm i forhold, og at både supermann og mamsen får hentet seg litt inn igjen etter en natt med heller lite søvn...
*krysser fingrene*
En sånn opplevelse hadde jeg i natt også. Etter å ha skrytt sove-fremgangen vår opp og ned og i mente her inne, så slår den lille pøbelen vår til med å våkne kl 23, kl 24, kl 01 og kl 03 i natt!!! *dåner* Ikke nok med det, men da han først hadde slått øynene opp kl 03 så fant han like godt ut at det godt kunne være morgen. Han var da slett ikke trøtt! Leke var da sååååå mye gøyere! Og det til tross for at mamma ikke gadd leke med, og mørket på soverommet var heller påfallende.... Jeg prøvde å tilby ham mat (pupp). Jeg prøvde å vugge ham. Gi ham smokk. Synge. Samsove. Overse ham. Pupp? Ligge i senga?!? KJEFTE! *ler oppgitt av seg selv* Tilslutt havnet han i senga si og jeg i "ammesenga" vi har der inne - begge like frustrerte. Da var det gått bortimot en klokketime og jeg var fra meg av trøtthet. Han var selvsagt LYS våken....
I sånne øyeblikk er det jeg er uendelig takknemlig for at vi er to voksne (eller minst en til enhver tid, hehe...) midt oppe i dette. For akkurat i det jeg trekker dyna demonstrativt over hodet og bestemmer meg for at "nå får den drittungen bare ligge der og skrike"(med andre ord forsvinner inn i min egen lille, trassige drittungeverden), så kommer Didimannen til unnsetning! Som en naken supermann står han der i døråpningen og gir meg livvesten før jeg drukner i selvmedlidenhet... SVISJ-SVUSJ, så har ungen ny bleie, vannet er kokt og flaskemat til Didibert er ordnet. (Kunne jeg vite at flaska plutselig stod høyere enn puppen midt på natta da?! *snurt* Han kunne jo fått så mye pupp han orket dersom han ikke hadde lekt "ta på veggen og pelle mamma i fjeset"-leken i stedet....)
La oss håpe at natta nå blir en drøm i forhold, og at både supermann og mamsen får hentet seg litt inn igjen etter en natt med heller lite søvn...
*krysser fingrene*
Wednesday, November 01, 2006
Soving er ingen selvfølge!
Den siste tiden har jeg brukt mye tid på å sette meg inn i gode råd for søvnproblemer hos babyer. Min søte, lille Didibert har nemlig funnet ut at kl 1 og kl 5 om natta er fine tider å innta et aldri så lite herremåltid - med det resultat at mamsen er lys våken i ca en time hver gang. Dette er, muligens forståelig nok, ikke utholdelig i lengden - iallefall ikke med tanke på at han nå inntar nærmere 4 måltider fast føde pr dag i tillegg til tilbrakt tid ved puppen.I følge helsesøster skal han ikke lenger trenge mat på natta, og hun har påpekt flere ganger at nattavvenning før han begynner å sette seg opp i senga kanskje er et sjakktrekk...
Den vanlig metode for å venne babyer av med å amme på nattestid går ut på å putte inn smokken, gi masse kos, tilby vann istedet for melk på natta og tåle "litt" gråting. De to første punktene er greie, men det å sitte ved senga hans med melka rennende og tilby ham vann fra flaske var ingen enkel affære (Didimannen har hatt litt mye med dobbelt opp jobbing, så denne kampen falt på meg...). Hadde Didibert vært i stand til det hadde han sannsynligvis hånledd av mitt halvhjertede forsøk på å ha puppene i fred. Han mer eller mindre slo flaska bort og hyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyylte.... *kremt* Joda, tåle "litt" gråting er greit, men å høre på barneskrik i brannsirene-kategorien kl halv fem på kvisten er ikke noe jeg anbefaler. Mine "tapre" forsøk på å vinne natta tilbake ble snart en større frustrasjon enn forventet. Det er tross alt bedre å puppe i ti minutter, og ligge våken en halv time, enn å måtte trøste en skrikende unge i en times tid midt på natta.
Heldigvis for meg finnes det et flust av opplyste kvinnemennesker rundt forbi i den interaktive verden, og egentlig litt på slump kom jeg over et innlegg som omtalte boken "The no-cry solution" av Elizabeth Pantley. Det er en metode for å oppnå endringer uten nødvendigvis å måtte ty til disse gråtekurene som har vært så populære i noen tiår, og som absolutt ikke tiltaler meg! Nå har jeg ennå ikke fått somlet meg til å få kjøpt boka (memo til meg selv; kjøp nå den hersens boka snart!!), men heldigvis hadde disse fantastiske kvinnemenneskene også omtalt enkelte av metodene omhyggelig i gjeldende tråd på diskusjonssida. Jeg tilbragte vel en halv kveld med å lese meg opp og hente inspirasjon. Og i tre døgn dreiv jeg registrering av døgnrytme og sovemønster før jeg lagde meg en dagsplan for Didibert. Og så satte jeg igang med noen små justeringer.
Det aller første jeg fant ut var at leggingen ble ca en halv time kortere når jeg bare sørget for at gutten ikke var skrubbsulten ved leggetid *rødme* En skulle nesten tro at det var en selvfølge, men etter et grøtmåltid (med vann å drikke til - takk for tipset om at grøt gjør en tørst!!) og en flaske MME er det vanskelig å se behovet for å amme like før leggetid... Iallefall har leggingen blitt en drøm nå når vi bare bruker noen minutter lenger i utgangspunktet!
Det neste jeg prøvde ut var å "lirke" småen av brystet etter noen små slurker og stappe i smokken med et svusj! Sannsynligheten for at nattamminga er mer vane enn sult er stor, og derfor forsøker jeg nå å erstatte pupp med kos og nærhet - noe som for det første også kan gjøres av far og for det andre kan utføres mens poden fremdeles ligger i senga! Vel...denne "lirkeoperasjonen" har allerede etter to netter gitt resultater!! *jubler* I natt var nemlig ammetiden redusert til ca et halvt minutt, og mamsen var i seng igjen før papp`en hadde rukket å snu seg i senga igjen. Så jeg er mildt sagt spent på fortsettelsen... Jeg skal holde på i ti dager før jeg evt foretar en ny registrering av døgnrytme, og lager en ny plan for endring.
Og så, midt oppe i denne perioden med økt fokus på sovingen, så klarer jeg selvsagt å gjøre en generaltabbe som får selv den mest svimete "inni-ammetåka"-mamma til å vri seg flirende og hoderystende.... For å slippe å skrive det hele en gang til, har jeg tatt meg den frihet å kopiere det jeg skrev på et annet forum tidligere i dag:
Stakkars lille Didibert! I dag var han så utrolig trøtt i halv seks tida at jeg like godt lagde kvelds til ham med en gang. Sutret seg gjennom grøten (han som pleier å skryte av hver eneste skje han får.... ) og smilte lykkelig da vi kom til flaska. Og da den var tømt var det såvidt han klarte å holde oppe øynene Så det ble et raskt bleieskift og en tannpuss før han var nede på soverommet. Og der begynte styret:
Mamma prøver å dytte puppen inn i munnen til poden, for han pleier jo alltid puppe før han legges. Poden hyyyyyyyyyyyyyyler.... Mamma dytter smokken inn istedet og poden vrir seg som en orm i armene hennes. Mamma legger poden, med "bissevoffen" (beste kosebamsen) opp i fjeset, inntill puppen slik at poden iallefall får hudkontakt slik han liker så godt. Poden vrir seg som en orm igjen og sutrer beklagende. Mamma forstår ingenting og finner ut at poden sikkert har lyst til å ligge og amme - for noen kvelder er jo bare sånn. Mamma legger seg derfor ned på madrassen med poden og forsøker nok en gang å dytte puppen inn i munnen på poden. Poden gråter frustrert og leter etter smokken. Smokken kommer på plass, mamma gir opp litt, og ENDELIG kan poden få sove i fred - slik han har prøvd på i fem hele minutter allerede!!
*rødmer kledelig* Snakk om å være overivrig og liten lyttende! *slår seg selv i hodet med noe hardt*
Den vanlig metode for å venne babyer av med å amme på nattestid går ut på å putte inn smokken, gi masse kos, tilby vann istedet for melk på natta og tåle "litt" gråting. De to første punktene er greie, men det å sitte ved senga hans med melka rennende og tilby ham vann fra flaske var ingen enkel affære (Didimannen har hatt litt mye med dobbelt opp jobbing, så denne kampen falt på meg...). Hadde Didibert vært i stand til det hadde han sannsynligvis hånledd av mitt halvhjertede forsøk på å ha puppene i fred. Han mer eller mindre slo flaska bort og hyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyylte.... *kremt* Joda, tåle "litt" gråting er greit, men å høre på barneskrik i brannsirene-kategorien kl halv fem på kvisten er ikke noe jeg anbefaler. Mine "tapre" forsøk på å vinne natta tilbake ble snart en større frustrasjon enn forventet. Det er tross alt bedre å puppe i ti minutter, og ligge våken en halv time, enn å måtte trøste en skrikende unge i en times tid midt på natta.
Heldigvis for meg finnes det et flust av opplyste kvinnemennesker rundt forbi i den interaktive verden, og egentlig litt på slump kom jeg over et innlegg som omtalte boken "The no-cry solution" av Elizabeth Pantley. Det er en metode for å oppnå endringer uten nødvendigvis å måtte ty til disse gråtekurene som har vært så populære i noen tiår, og som absolutt ikke tiltaler meg! Nå har jeg ennå ikke fått somlet meg til å få kjøpt boka (memo til meg selv; kjøp nå den hersens boka snart!!), men heldigvis hadde disse fantastiske kvinnemenneskene også omtalt enkelte av metodene omhyggelig i gjeldende tråd på diskusjonssida. Jeg tilbragte vel en halv kveld med å lese meg opp og hente inspirasjon. Og i tre døgn dreiv jeg registrering av døgnrytme og sovemønster før jeg lagde meg en dagsplan for Didibert. Og så satte jeg igang med noen små justeringer.
Det aller første jeg fant ut var at leggingen ble ca en halv time kortere når jeg bare sørget for at gutten ikke var skrubbsulten ved leggetid *rødme* En skulle nesten tro at det var en selvfølge, men etter et grøtmåltid (med vann å drikke til - takk for tipset om at grøt gjør en tørst!!) og en flaske MME er det vanskelig å se behovet for å amme like før leggetid... Iallefall har leggingen blitt en drøm nå når vi bare bruker noen minutter lenger i utgangspunktet!
Det neste jeg prøvde ut var å "lirke" småen av brystet etter noen små slurker og stappe i smokken med et svusj! Sannsynligheten for at nattamminga er mer vane enn sult er stor, og derfor forsøker jeg nå å erstatte pupp med kos og nærhet - noe som for det første også kan gjøres av far og for det andre kan utføres mens poden fremdeles ligger i senga! Vel...denne "lirkeoperasjonen" har allerede etter to netter gitt resultater!! *jubler* I natt var nemlig ammetiden redusert til ca et halvt minutt, og mamsen var i seng igjen før papp`en hadde rukket å snu seg i senga igjen. Så jeg er mildt sagt spent på fortsettelsen... Jeg skal holde på i ti dager før jeg evt foretar en ny registrering av døgnrytme, og lager en ny plan for endring.
Og så, midt oppe i denne perioden med økt fokus på sovingen, så klarer jeg selvsagt å gjøre en generaltabbe som får selv den mest svimete "inni-ammetåka"-mamma til å vri seg flirende og hoderystende.... For å slippe å skrive det hele en gang til, har jeg tatt meg den frihet å kopiere det jeg skrev på et annet forum tidligere i dag:
Stakkars lille Didibert! I dag var han så utrolig trøtt i halv seks tida at jeg like godt lagde kvelds til ham med en gang. Sutret seg gjennom grøten (han som pleier å skryte av hver eneste skje han får.... ) og smilte lykkelig da vi kom til flaska. Og da den var tømt var det såvidt han klarte å holde oppe øynene Så det ble et raskt bleieskift og en tannpuss før han var nede på soverommet. Og der begynte styret:
Mamma prøver å dytte puppen inn i munnen til poden, for han pleier jo alltid puppe før han legges. Poden hyyyyyyyyyyyyyyler.... Mamma dytter smokken inn istedet og poden vrir seg som en orm i armene hennes. Mamma legger poden, med "bissevoffen" (beste kosebamsen) opp i fjeset, inntill puppen slik at poden iallefall får hudkontakt slik han liker så godt. Poden vrir seg som en orm igjen og sutrer beklagende. Mamma forstår ingenting og finner ut at poden sikkert har lyst til å ligge og amme - for noen kvelder er jo bare sånn. Mamma legger seg derfor ned på madrassen med poden og forsøker nok en gang å dytte puppen inn i munnen på poden. Poden gråter frustrert og leter etter smokken. Smokken kommer på plass, mamma gir opp litt, og ENDELIG kan poden få sove i fred - slik han har prøvd på i fem hele minutter allerede!!
*rødmer kledelig* Snakk om å være overivrig og liten lyttende! *slår seg selv i hodet med noe hardt*
Subscribe to:
Posts (Atom)