Det er mange ting jeg liker dårlig her i livet. En av dem er sykkelhjelmer. Jeg syns sykkelhjelm er en klumpete, upraktisk duppedings som gir meg kvelningsfornemmelser og luesveis. Etter å ha lest en notis i et ukeblad om at man nå skal innlede en kampanje for å få flere kvinner til å bruke sykkelhjelm innser jeg jo at jeg ikke er alene om å hate duppedingsen.
Til tross for at jeg altså hater sykkelhjelm så er jeg faktisk en smule fanatisk når det gjelder bruken av den, og har den altså på når jeg sykler. Som mor handler det om å ha ryggen klar når det gjelder ungene mine, og hvordan skal jeg kunne påtvinge dem hjelm om jeg ikke selv kan tre den på når jeg sykler? "Likt for alle!", som de gnåler i barne-tv. Og, joda, jeg kunne fint ha løyet om at jeg brukte den - hatt den med og latt den henge på styret - men så skal jeg altså også kunne se ungene mine i øynene uten å føle meg som en lusen liten løgner. Så jeg driter i hjelmhår og stramme reimer, og sykler med den klumsete dritten på skallen...
En annen ting jeg egentlig ikke liker er mammaen min. Åååå, sier du nok - de fleste har nok sånne perioder med foreldrene sine. Og det tror jeg nok man har, alle mann. Men dette handler om litt mer enn en periode. Jeg har nemlig litt problemer med å like mammaen min. Hadde jeg truffet henne som en arbeidskollega eller på en annen måte som "utenforstående", hadde jeg nok ikke pleiet noe bekjentskap med henne utover det helt nødvendigste. Jeg hadde rett og slett tenkt på henne som en litt slitsom og bitter kvinne som jeg helst ikke ville ha mye med å gjøre. Som datter stiller ting seg litt annerledes.
Det er visst tegn på modenhet å kunne se foreldrene sine som feilbare mennesker. Sånn sett er kanskje min misliking av mamma bare del av det å bli voksen og moden. Samtidig erkjenner jeg at jeg syns hun er slitsom og vanskelig å forsvare i enkelte av sine valg i livet. Jeg finner ikke alltid ord for å forklare hvorfor hun gjør som hun gjør, og det er vondt å i det hele tatt befinne seg i en situasjon hvor jeg føler jeg må forklare henne for andre. Som barn vil man jo gjerne glorifisere foreldrene - ikke ende med å forklare dem. Men det har jeg altså i enkelte sammenhenger behov for å gjøre. Jeg vil helst ikke identifiseres med de valg hun tar overfor andre mennesker og jeg blir merkbart kvalm av å stadig innse at mammaen min er i ferd med å bli en bitter, gallespredende surpomp!
Men hun er mammaen min. Hun er den som strøk håret bort fra ansiktet mitt når jeg spydde som barn. Den som blåste på sår og satte plaster på knær. Hun er den som jaget spøkelset i skapet og alltid var der når jeg gråt sårt over livets urettferidghet (eller var hun det?). Og hun er bare et menneske. Så jeg forklarer og prøver å finne årsaker. Og jeg er villig til å tilgi, selv om jeg innerst inne gremmes. Fordi hun er moren min. Fordi jeg også ser de fine tingene hun gjør. Samtidig fyller hun utrettelig opp i den negative boksen min, og gjør det slett ikke lett for meg.
Joda, man kan kutte hånda av egne slektninger. Bestemme seg for at man ikke skal la dem påvirke en i negativ retning lenger. Men...det er moren min, sant! Og kan man forsvare en håndavkutting med at hun lider av martyr-innstilling? *sukker*
Jeg holder fast på min mor, jeg. Holder henne på en armlengdes avstand slik at hun ikke drar meg inn i den negative sfæren sin. Men jeg holder henne nær hjertet. Og grunnen er stort sett at jeg vet hva negativitet gjør med mennesker i lengden. De blir ensomme. Ensomme og enda mer bitre. Det er da de trenger barna sine. Og som alfor snill og oppofrende datter kommer jeg til å være der. Når hun spyr eder og galle over verdens urettferdighet og hvor fælt hun har det. Stilt og greit skal jeg stelle med henne og ta vare på henne - og slippe en passende kommentar innimellom om hvor skapet egentlig står og at man ofte selv er skyld i sin egen skjebne...
Huffda. Litt slemt kanskje. *fniser*
Jeg liker ikke så godt mammaen min, jeg. Men jeg elsker henne over alt på jorden. En mammas gave idet hun gir liv til et annet menneske. På godt og vondt.
Thursday, June 17, 2010
Wednesday, June 09, 2010
En tiltrengt selvransakelse
Av og til kommer gamle følelser som kastet over oss mennesker - som en plutselig regnskur en varm sommerdag, eller et overraskende kaffebesøk når man ikke har rukket husarbeidet på lange, lange tider. Massive og ødeleggende, eller gode og varme, kommer de ramlende over oss og gjør oss litt perplekse før vi gjenvinner balansen og husker at dette er gamle følelser - ikke nødvendigvis noe som er relevant akkurat nå.
Sånn har jeg det for øyeblikket.
I en litt lang stund for noen år siden kjente jeg på følelsen av å være UFB`er. Å ikke klare å få barn, å innse at vi var blant dem som ikke kunne planlegge og bare ønske oss barn og så - vips - så var vi foreldre, var en rar greie. Jeg tror ikke jeg vet om noe som får en til å føle seg mer mislykket og halvveis enn sorgen over å ikke kunne reprodusere. Ikke kunne oppfylle de kravene "alle" stiller til vellykkede mennesker om å få barn. Ikke få gleden av å oppleve det som beskrives som det aller største. Fortvilelsen over å prøve uten resultat, nedslåttheten over nok en negativ test, og sorgen over å ikke få det en ønsker seg - det er ubeskrivelig tungt.
Jeg er heldig. For oss gikk det rette veien. Bare to år tok det fra vi bestemte oss til vi faktisk var gravide. Men det var to tøffe år følelsesmessig fordi det innebar både en spontanabort og et kirurgisk inngrep som krevde narkose (=litt nifst!). Og det krevde tålmodighet. Håp. Og ikke minst tro på at det skulle gå tilslutt. Men vi var som sagt heldige - vi fikk belønningen i andre enden.
I løpet av det siste halve året har det kommet tre gode venninner til meg og fortalt at de har blitt gravide ved såkalte "uhell". To av dem er fremdeles lykkelig gravide. Med mager som vokser og små nurk som kommer - tross alt. Og så kjenner jeg det. Det gamle, inngrodde monsteret. Det som forteller meg at det er håpløst. At vi ikke er heldige. Den gamle sorgen over å ikke lykkes, ikke få det til. Den velter seg over meg når jeg minst venter det og kravler inn i meg som fråtsende mark i råtnende lik. Og jeg kjenner hvordan den inngrodde mistrivselen jeg trodde døde gjennom to svangerskap øker i takt med månedene som raser forbi. 7 måneder. "Skal ikke vi få det til?!?"
KLASK! Der lander jeg igjen! Som en uappetittelig, kravlende edderkopp på en soltørr flekk setter jeg atter beina under meg og innser hvor teit og usmakelig jeg lar meg selv bli når jeg slipper selvmedlidenheten til. Som om jeg har noen grunn til å klage!! To små vidunder løper rundt meg i gresset og gleder seg over livet. Hadde jeg glemt det et øyeblikk?!??
På et underlig vis er jeg glad for dette gamle spøkelset jeg bærer med meg, og som prøver å dukke opp igjen selv om det ikke er velkommen. Det er godt å vite at jeg ikke har glemt hva det betyr. At jeg - tross gleden over de to vi har - ikke har glemt hva det vil si å ikke være blant de heldige. At jeg fremdeles har evnen til å huske hva UFB betyr for et menneske - iallefall til en viss grad. Jeg har ingen grunn til å beklage meg, ingen grunn til å være utakknemlig om jeg ikke skulle bli gravid igjen. Samtidig er jeg altså glad for denne påminnelsen om hva det betyr for dem som virkelig har grunn til det.
Joda, jeg har fremdeles lyst på en nr tre. Og jeg vil nok syns det er litt trist om det ikke kommer en til. En liten stund. Men når jeg tar meg selv sammen så innser jeg jo at jeg slett ikke har noen grunn til å begrave meg i selvmedlidenhet, og at det kan føles foraktelig og usmakelig for andre at jeg beklager meg over graviditeter som uteblir. Universet blir en smule grunt når man leker prøver. Og jeg innser at for dem som ikke lenger har verken håp, tro eller muligheten må det kjennes ufattelig smålig når tobarnsmødre dynker verden med sin "jeg sliter litt"-holdning. Så påminnelsen er vel tiltrengt.
Jeg har to fantastiske små vidunder. Og når jeg får satt meg selv litt til side, så innser jeg at jeg har så uendelig mye å være takknemlig for! Bær over med meg hvis jeg glemmer det iblant - jeg er tross alt ikke mer enn et lite menneske ;)
Sånn har jeg det for øyeblikket.
I en litt lang stund for noen år siden kjente jeg på følelsen av å være UFB`er. Å ikke klare å få barn, å innse at vi var blant dem som ikke kunne planlegge og bare ønske oss barn og så - vips - så var vi foreldre, var en rar greie. Jeg tror ikke jeg vet om noe som får en til å føle seg mer mislykket og halvveis enn sorgen over å ikke kunne reprodusere. Ikke kunne oppfylle de kravene "alle" stiller til vellykkede mennesker om å få barn. Ikke få gleden av å oppleve det som beskrives som det aller største. Fortvilelsen over å prøve uten resultat, nedslåttheten over nok en negativ test, og sorgen over å ikke få det en ønsker seg - det er ubeskrivelig tungt.
Jeg er heldig. For oss gikk det rette veien. Bare to år tok det fra vi bestemte oss til vi faktisk var gravide. Men det var to tøffe år følelsesmessig fordi det innebar både en spontanabort og et kirurgisk inngrep som krevde narkose (=litt nifst!). Og det krevde tålmodighet. Håp. Og ikke minst tro på at det skulle gå tilslutt. Men vi var som sagt heldige - vi fikk belønningen i andre enden.
I løpet av det siste halve året har det kommet tre gode venninner til meg og fortalt at de har blitt gravide ved såkalte "uhell". To av dem er fremdeles lykkelig gravide. Med mager som vokser og små nurk som kommer - tross alt. Og så kjenner jeg det. Det gamle, inngrodde monsteret. Det som forteller meg at det er håpløst. At vi ikke er heldige. Den gamle sorgen over å ikke lykkes, ikke få det til. Den velter seg over meg når jeg minst venter det og kravler inn i meg som fråtsende mark i råtnende lik. Og jeg kjenner hvordan den inngrodde mistrivselen jeg trodde døde gjennom to svangerskap øker i takt med månedene som raser forbi. 7 måneder. "Skal ikke vi få det til?!?"
KLASK! Der lander jeg igjen! Som en uappetittelig, kravlende edderkopp på en soltørr flekk setter jeg atter beina under meg og innser hvor teit og usmakelig jeg lar meg selv bli når jeg slipper selvmedlidenheten til. Som om jeg har noen grunn til å klage!! To små vidunder løper rundt meg i gresset og gleder seg over livet. Hadde jeg glemt det et øyeblikk?!??
På et underlig vis er jeg glad for dette gamle spøkelset jeg bærer med meg, og som prøver å dukke opp igjen selv om det ikke er velkommen. Det er godt å vite at jeg ikke har glemt hva det betyr. At jeg - tross gleden over de to vi har - ikke har glemt hva det vil si å ikke være blant de heldige. At jeg fremdeles har evnen til å huske hva UFB betyr for et menneske - iallefall til en viss grad. Jeg har ingen grunn til å beklage meg, ingen grunn til å være utakknemlig om jeg ikke skulle bli gravid igjen. Samtidig er jeg altså glad for denne påminnelsen om hva det betyr for dem som virkelig har grunn til det.
Joda, jeg har fremdeles lyst på en nr tre. Og jeg vil nok syns det er litt trist om det ikke kommer en til. En liten stund. Men når jeg tar meg selv sammen så innser jeg jo at jeg slett ikke har noen grunn til å begrave meg i selvmedlidenhet, og at det kan føles foraktelig og usmakelig for andre at jeg beklager meg over graviditeter som uteblir. Universet blir en smule grunt når man leker prøver. Og jeg innser at for dem som ikke lenger har verken håp, tro eller muligheten må det kjennes ufattelig smålig når tobarnsmødre dynker verden med sin "jeg sliter litt"-holdning. Så påminnelsen er vel tiltrengt.
Jeg har to fantastiske små vidunder. Og når jeg får satt meg selv litt til side, så innser jeg at jeg har så uendelig mye å være takknemlig for! Bær over med meg hvis jeg glemmer det iblant - jeg er tross alt ikke mer enn et lite menneske ;)
Wednesday, June 02, 2010
Forsiktige skritt i riktig retning
Jeg har egentlig to temmelig normale barn. Iallefall i lys av forrige innlegg her. Men alle barn har jo som kjent sine ting, og mine er slett intet unntak. I tillegg til ymse helsemessige plager (se en ganske stor del av gamle innlegg *kremt*) så lider Poden av noe så uskyldig som sjenanse ;o) Det vil si - det kan virke uskyldig og som en "filleting" for alle oss andre, men for ham er det dødelig alvor!
Poden var egentlig en ganske så utadvendt og kontaktsøkende baby. Men noe skjedde da han begynte i barnehagen. Jeg skal ikke filosofere i om det skyldes overgang fra hjemmeværende til barnehagebarn, vår oppdragelsesmetoder eller det faktum at barnehagestart også sammenfalt med mors annen graviditet, men faktum er at noe skjedde omkring den tida han begynte i barnehagen. Eller kanskje det var nærere et halvt år etterpå. Han begynte iallefall plutselig å bli engstelig.
Fra å være en gutt som smilte og snakket til fremmede endret han seg til å bli en som gråt når han ble levert, gjemte seg når han ble tilsnakket og trengte laaang opptiningstid selv når vi var blant "kjente fremmede". "Det er bare midlertidig", trøstet vi oss med. Men så gikk det ett år. Og enda et halvt år. Og gutten gråt fremdeles når vi leverte ham i barnehagen. Noen dager snakker vi klamring, andre var det "bare" mye kosing, klemming og "sitte i fang til trygg voksen" som måtte til. Pedagogen i barnehagen fortalte - for et års tid siden - at han ikke tok ordet i samling med bare kjente barn (gruppa hans på ca 7-10 barn). Han ville aldeles vri seg av sjenanse hver gang han fikk noen form for fokus på seg, gjemte ansiktet og snakket helst med hånda i munnen og hviskestemme dersom han måtte si noe. Samtidig var han en unge som i stor grad ble oppfattet som et forbilde for de andre ute og i lek. Han var fantasifull, inkluderende og flink fysisk.
"Han er lik meg", så far bastant og så bekymret på sin sønn. "Han likner nok dessverre litt på meg også", tenkte mor stillferdig og husket med gru hvor forferdelig det var å få fokus på seg selv som barn. Minner fulle av rødming og følelse av forlatthet fylte begge foreldrene og gjorde oss bekymret for fremtiden.
Men barnehagen jobbet iherdig og målrettet. Og vi som foreldre valgte å jobbe med trygghet og gi rom for sjenansen og behovet for å være liten og redd. Og da dagen for feiring av bursdagen i år kom, så hadde han sittet på "bursdagsstolen" helt alene uten ett trygt fang! Og da dagen for samtale kom fortalte pedagogen at "nå tar han ordet i samling - selv om det ofte er med hånda foran munnen". Mor smilte betrygget og glad for barnehagens gode jobbing.
I dag var dagen kommet for sommeravslutning i barnehagen. Grilling med underholdning. Mor hadde fremdeles desembers "luciafrokost" friskt i minne, og var forberedt på Podens innvendinger mot dagens underholdende innslag. "Jeg vil ikke", hvisket Poden med sammenbitte tenner. "Mor hadde blitt sååå stolt av deg hvis du hadde våget å stå der sammen med de andre", prøvde jeg meg. "Du trenger ikke synge, bare stå der med de andre så jeg kan ta bilde..." Lillebror strente frem og var klar som et påskeegg - glad i å være i fokus som han er. Poden nølte. "Far setter seg på gresset der nede så kan du gå til ham hvis du kjenner at du ikke vil mer...?" Mor gjorde et siste forsøk på å motivere Poden. "Javel...", sa han nølende. Og frem på "podiet" lusket han stille.
Side og side stod Lillebror og Poden, hånd i hånd. Stiv som en stokk først. Så gradvis litt lettere i kroppen. Noen nølende blikk mot faren, et forsiktig smil. Og så løsnet det! Jammen sang han ikke en strofe også!! Og der var ham med på regla - med bevegelser og ord!! Mor svelget unna tårene og fotograferte som besatt. "Min er så sjenert", så en annen mor der de stod vaglet bakerst med hvert sitt fotoapperat. "Min også", hvisket Podens mor og forsøkte å finne stemmen igjen, rørt som hun var. Poden sendte henne et strålende smil og var som en liten sol i ansiktet.
"Jeg var såååå stolt av deg i dag", sa mor ved leggetid. "Du var så flink som våget å stå der med de andre selv om du først ikke ville! Jeg var superstolt! Jeg ble veldig glad inni meg og hadde nesten lyst til å gråte for jeg ble så glad." Poden vrei seg i fanget men smilte litt. "Var du ikke stolt selv? Syns du ikke at du var litt tøff som våget det likevel?" "Jo", sier Poden,"men bare litt tøff. Bare litt tøff, for jeg sang bare bittelitt." Mor kjenner hjertet synke litt. Han forstår faktisk at sjenansen hindrer ham, at det er noe som begrenser ham.
Men likevel... I dag gikk han et STORT skritt i rett retning. Han tok et famlende skritt ut i noe som var farlig, vanskelig og skremmende - og vant! Han vant selvaktelse. Han vant følelsen av å mestre. Han lærte noe viktig. Og jeg tror han forstod at det var stort, ikke bare for ham selv.
Mor er ennå rørt til tårer av opplevelsen!
Poden var egentlig en ganske så utadvendt og kontaktsøkende baby. Men noe skjedde da han begynte i barnehagen. Jeg skal ikke filosofere i om det skyldes overgang fra hjemmeværende til barnehagebarn, vår oppdragelsesmetoder eller det faktum at barnehagestart også sammenfalt med mors annen graviditet, men faktum er at noe skjedde omkring den tida han begynte i barnehagen. Eller kanskje det var nærere et halvt år etterpå. Han begynte iallefall plutselig å bli engstelig.
Fra å være en gutt som smilte og snakket til fremmede endret han seg til å bli en som gråt når han ble levert, gjemte seg når han ble tilsnakket og trengte laaang opptiningstid selv når vi var blant "kjente fremmede". "Det er bare midlertidig", trøstet vi oss med. Men så gikk det ett år. Og enda et halvt år. Og gutten gråt fremdeles når vi leverte ham i barnehagen. Noen dager snakker vi klamring, andre var det "bare" mye kosing, klemming og "sitte i fang til trygg voksen" som måtte til. Pedagogen i barnehagen fortalte - for et års tid siden - at han ikke tok ordet i samling med bare kjente barn (gruppa hans på ca 7-10 barn). Han ville aldeles vri seg av sjenanse hver gang han fikk noen form for fokus på seg, gjemte ansiktet og snakket helst med hånda i munnen og hviskestemme dersom han måtte si noe. Samtidig var han en unge som i stor grad ble oppfattet som et forbilde for de andre ute og i lek. Han var fantasifull, inkluderende og flink fysisk.
"Han er lik meg", så far bastant og så bekymret på sin sønn. "Han likner nok dessverre litt på meg også", tenkte mor stillferdig og husket med gru hvor forferdelig det var å få fokus på seg selv som barn. Minner fulle av rødming og følelse av forlatthet fylte begge foreldrene og gjorde oss bekymret for fremtiden.
Men barnehagen jobbet iherdig og målrettet. Og vi som foreldre valgte å jobbe med trygghet og gi rom for sjenansen og behovet for å være liten og redd. Og da dagen for feiring av bursdagen i år kom, så hadde han sittet på "bursdagsstolen" helt alene uten ett trygt fang! Og da dagen for samtale kom fortalte pedagogen at "nå tar han ordet i samling - selv om det ofte er med hånda foran munnen". Mor smilte betrygget og glad for barnehagens gode jobbing.
I dag var dagen kommet for sommeravslutning i barnehagen. Grilling med underholdning. Mor hadde fremdeles desembers "luciafrokost" friskt i minne, og var forberedt på Podens innvendinger mot dagens underholdende innslag. "Jeg vil ikke", hvisket Poden med sammenbitte tenner. "Mor hadde blitt sååå stolt av deg hvis du hadde våget å stå der sammen med de andre", prøvde jeg meg. "Du trenger ikke synge, bare stå der med de andre så jeg kan ta bilde..." Lillebror strente frem og var klar som et påskeegg - glad i å være i fokus som han er. Poden nølte. "Far setter seg på gresset der nede så kan du gå til ham hvis du kjenner at du ikke vil mer...?" Mor gjorde et siste forsøk på å motivere Poden. "Javel...", sa han nølende. Og frem på "podiet" lusket han stille.
Side og side stod Lillebror og Poden, hånd i hånd. Stiv som en stokk først. Så gradvis litt lettere i kroppen. Noen nølende blikk mot faren, et forsiktig smil. Og så løsnet det! Jammen sang han ikke en strofe også!! Og der var ham med på regla - med bevegelser og ord!! Mor svelget unna tårene og fotograferte som besatt. "Min er så sjenert", så en annen mor der de stod vaglet bakerst med hvert sitt fotoapperat. "Min også", hvisket Podens mor og forsøkte å finne stemmen igjen, rørt som hun var. Poden sendte henne et strålende smil og var som en liten sol i ansiktet.
"Jeg var såååå stolt av deg i dag", sa mor ved leggetid. "Du var så flink som våget å stå der med de andre selv om du først ikke ville! Jeg var superstolt! Jeg ble veldig glad inni meg og hadde nesten lyst til å gråte for jeg ble så glad." Poden vrei seg i fanget men smilte litt. "Var du ikke stolt selv? Syns du ikke at du var litt tøff som våget det likevel?" "Jo", sier Poden,"men bare litt tøff. Bare litt tøff, for jeg sang bare bittelitt." Mor kjenner hjertet synke litt. Han forstår faktisk at sjenansen hindrer ham, at det er noe som begrenser ham.
Men likevel... I dag gikk han et STORT skritt i rett retning. Han tok et famlende skritt ut i noe som var farlig, vanskelig og skremmende - og vant! Han vant selvaktelse. Han vant følelsen av å mestre. Han lærte noe viktig. Og jeg tror han forstod at det var stort, ikke bare for ham selv.
Mor er ennå rørt til tårer av opplevelsen!
Subscribe to:
Posts (Atom)