Det er kanskje en smule klisjeaktig å omtale begrepet tvillingssjeler, men i mangel på et bedre dekkende ord får dere bare bære over med meg.
Saken er nemlig at noen (eller kanskje de fleste?) mennesker en eller flere ganger i sitt liv er så heldige å treffe et annet menneske som er så lik en selv - så på samme bølgelengde - at det til tider er som å se seg selv i speilet. Selv er jeg så heldig at dette har skjedd meg et par ganger så langt. Jeg husker fremdeles gleden over første gang å treffe et menneske som tenkte så likt meg at vi kunne avslutte hverandres setninger. Faktisk var det til tider litt skremmende å være i ferd med å si eller gjøre noe for så å oppdage at dette andre lille mennesket gjorde nøyaktig det samme, eller sa ordene sekundet før de rullet over tunga mi. Det var til tider så synlig at selv andre mennesker påpekte det, og jeg gråt bitre tårer da dette lille mennesket valgte å følge sin vei i en helt annen retning enn meg. Faktisk er det fremdeles en sorg jeg kan ta og kjenne på iblant - ikke minst fordi jeg aldri fikk en forklaring på hvorfor hun valgte meg bort.
Noen vil kanskje komme med vitenskapelige forklaringer på hvordan to fremmede mennesker kan være så inderlig like. For meg vil det alltid være et under at to mennesker født i helt forskjellig ende av verden kan tenke så likt etter kun få års bekjentskap. Om det så virkelig skulle skyldes en type hjernebølge à la dejà vu, så er det for meg like fantastisk. At man blir like etter års ekteskap er meg mer forståelig da både felles interesser, opplevelser og erfaringer former en likt etterhvert som tida går.
Vel, som jeg sa: jeg er en av de heldige som har fått oppleve dette flere ganger. Denne andre personen som jeg føler denne utrolige likheten med er litt annerledes enn sist. Vi er ikke nær hverandre i rom på samme måte. Og selv om vi på et underlig vis er så merkelig like, så er vi likefullt såpass forkjellige at vi kan ha konstruktive samtaler med hverandre som bringer oss begge et steg nærmere oss selv. Men...det er som å ha en søster. En tvillingsøster som har nøyaktig de samme mønsterne av livet preget inn i seg. Jeg speiler meg grådig i henne og føler på underlig vis at jeg har funnet meg selv et sted. Følelsen jeg alltid har hatt av å mangle noe blir ynkelig liten når jeg har et menneske som forstår så mye uten behovet for de ødeleggende forklaringene. Når ordene i seg selv blir det som er nødvendige for at den andre skal forstå. Eller tankene er nok.
Jeg tar meg i å undre på om noen styrer livet mitt såpass at de hengivent lar meg få lov til å treffe disse gode, elskelige menneskene? Var det ment fra den dagen vi ble født at vi skulle møtes igjen? Var vi nær hverandre et annet sted i en annen tid? Tvillingssjeler, hvisker du stille. Var vi virkelig så nære søsken som tvillinger i en annen sfære? Det er en spennende tanke.
Uansett hva og hvem og hvorfor så er jeg uendelig takknemlig for deg, vennen min! Selv om avstand fremdeles skiller oss så er du oftere i tankene mine enn i samtalene mine. Og du er en fantastisk samtalepartner som jeg savner når det går for lenge mellom hver gang ;)
Mange mener at livet er uutholdelig uten å ha en partner, ektefelle eller elsker. Jeg mener at livet kan være like uutholdelig uten å ha gode og nære venner som setter en høyt og som vet hva en mener med få ord. Disse vennene som er unike. De man trenger til å få fokuset bort fra seg selv, innover seg selv eller som kan tåle en utblåsning eller to uten å mislike en mer av den grunn. De vennene er umistelige. Enten de er våre tvillingsjeler eller bare våre nære, gode venner :oD
Wednesday, April 25, 2007
Tuesday, April 17, 2007
En nytteløs kamp mot skjebnen?
Toppen på urettferdighet fra helsenorge, karma, alle verdens guder og annet rusk og rask er historien jeg nå skal berette...
Det hele begynte for rundt elleve år siden da det ble født et jentebarn på østlandet et sted. Hun var et sjeldent blidt barn, sosial og utadvendt. Hun hadde mange mennesker som var glad i henne og gav henne mye tilbake slik at hun ble en trygg liten sjel. Årene gikk og jenta vokste og ble eldre. Hun sluttet å bruke smokk, lærte seg å gå og sluttet med bleier. Og det gikk fint. Lenge. Så begynte hun plutselig å tisse på seg. "Jaja", tenkte mammaen, "det er jo vanlig å ha små uhell etter bleieslutt". Men årene gikk, og jenta sluttet ikke å tisse på seg - ikke engang på dagene. Mammaen ante ugler i mosen og begynte med alle kjente råd for sengevæting: belønningssystemer, hyppige påminnelser om dobesøk, faste dotider, ikke drikke på kvelden osv... Likevel fortsatte tissingen. Mammaen begynte å bli urolig. Jenta hadde jo vært tørr, og nå virket det som om det var blitt umulig for henne å holde igjen. Hun tok barnet til legen. Jenta var nå blitt 4 år.
I nærmere 7 år etterpå forsøkte mammaen å finne ut hvorfor lille godjenta ikke klarte å slutte å tisse på seg. Hun forsøkte ALT - ja, til og med flere ganger. Legenes "vi behandler ikke dette før de er minst 7/10/12 år" ringte i morens ører. Ingen av tiltakene nyttet, og den før så blide og gode jenta ble innesluttet og stille. Hun ble skolens mobbeoffer og lærte seg å bli usynlig. Hun var flau og lei fordi hun stadig tisset på seg, både på natt og dag. Mammaen var fortvilet. Hun gikk over på alternative behandlinger i håp om at en eller annen skulle treffe blink. Men med unntak av at hun ble noen kroner fattigere skjedde ingen forandring. Jenta hadde i tillegg til tisseproblemet begynt å bli svær i størrelse. Man mistenkte "trøstespising" og mammaen hadde i tillegg til det våte problemet fått beskjed om å passe jentas kosthold.
Da jenta var blitt 10-11 år møtte mammaen endelig et menneske som tok henne på alvor. Hun var nå blitt stemplet som "hysterisk mamma" og hadde egentlig gitt opp helsevesenet. Likevel gjorde hun "et siste forsøk" med en legevikar - og endelig, endelig!, ble hun hørt. "Hva sier blodprøvene?", spurte legen. "Eh...?", så mammaen, for ingen hadde giddet å ta blodprøver av jenta noen gang. "Hva?!?", utbrøt legen - for det var jo det aller første man gjorde når man møtte barn med jentas problem.
Blodprøven viste at jenta hadde lav forbrenning og at hun led av en arvelig sykdom som gjør at skjoldbruskkjertelen ikke virker som den skal. Hun ble sendt til eksperter på det lokale sykehuset som sjekket henne i alle bauger og kanter med tanke på både det ene og andre problemet. "Det var godt hun kom nå", så den ene legen,"for om et halvt år hadde det vært for sent å stoppe utviklingen i feil retning...."
"Det var godt hun kom", sa den andre legen,"for hun lider av reflux i urinlederen, og det skulle vært oppdaget i 3-4 årsalderen!" Mammaen og resten av slekta var rystet! Og legen gikk så langt som å antyde at pasientskadeerstatning var på sin plass. At det ikke var blitt oppdaget hadde gjort at jentas ene nyre nå var underutviklet samt at hun selvsagt var begynt å slite skikkelig psykisk. Hvor gøy er det for ei jente i begynnende pubertet å våte seg ut opptil flere ganger daglig, samt hver natt?!
Legene henviste jenta til landets største sykehus, hvor man mente at legene kunne rette på problemet slik at jenta endelig skulle få et lettere liv. Den tidligere så glade jenta skøyv tanken på operasjon langt ut av sinnet og forsøkte å leve livet sitt som vanlig. Likevel var hun vettskremt dersom temaet kom på bane. Det fine var at hun etterhvert hadde begynt å forstå at hun selv ikke kunne klandres for sengevætingen - hun var uten skyld! Likevel var tiden før Brevet kom en fryktelig tid. Og da det kom..... Vel, det er vel mildt å si at det ble gråting og tenners gnissel....
Så kom dagen da jenta troppet opp på sykehuset med sin lettede mamma ved sin side. Endelig skulle de få bukt med problemet! De tuslet inn sykehusportene en vakker mandag, klar for noen dagers undersøkelser og så en operasjon. Etter samtale med kirurgen gikk jenta gjennom to dager med smertefulle undersøkelser. "Du skal opereres på torsdag", var beskjeden de fikk.
Torsdag kom med nerver på høykant. Men samtidig kom også kontrabeskjeden: "Du skal opereres fredag", så legen bestemt (det vil si en annen lege, for han som skulle operere var blitt syk).
Fredagen kom og jenta var forferdet, men letta. Og tårene var ikke langt unna da kontrabeskjeden nok en gang kom: "mandag er dagen!"
Mandag kom og jenta var klar for den store begivenheten. NÅ skulle hun endelig bli kvitt sitt livs verste mareritt! NÅ skulle hun endelig bli "normal"! Men....neida. Nå kom beskjeden om at de hadde funnet enda en lekkasje i urinlederen, så selv om de opererte nå så ville hun ikke bli kvitt problemet men måtte komme tilbake for eventuell ny operasjon. I en bisetning ble det også selvsagt konstantert at "i morgen er dagen!". Jenta var så lei, så lei. Mammaen var oppgitt og frustrert men trøstet så godt hun kunne. Til og med sykesøstrene var begynt å bli oppgitte og purret på legene. Men natta kom og en ny dag opprant.
Tirsdag, og i en uke hadde de ventet på å få operasjon unnagjort slik at de kunne vende hjem til familie og hverdag. Jenta var nedbrutt og lei og mammaen likeså. Da kom en snørrhoven kirurg som hadde latt vente på seg i ukesvis. Han løftet nesen likegyldig i været og man kunne nesten se hvordan han tellet sekundene det tok viktige lille ham å overbringe bekjeden. "Jeg vil ikke operere henne." Mammaen sank forfjamset ned i en stol med haka på knærne."Hvorfor ikke...?", stotret hun til slutt. "Nei, hun er så gammel (eldste som noen gang har ligget der på avdelingen faktisk....) og nå er hun jo så flink til å holde seg tørr på dagtid. Jeg tror dette kommer til å gå over av seg selv...." "HVA?!", nesten brølte mammaen mens jenta brøt ut i tårer av lettelse, skuffelse, sorg.... "Hvor lenge mener man at hun skal lide", spurte mammaen dirrende og lot all sin oppsparte harme og frustrasjon slippe ut over den harde legefrakken.
All den harme og sorg mammaen hadde båret på hjalp ikke det minste. Elleve års venting, flere tusen maskinvask med tissevåte klær og sengklær, hundrevis av skjulte tårer over mislykkethet, ydmykende erkjennelser om at liggebesøk var utelukket.... Ingenting.
"Vi kommer hjem", var den korte beskjeden mammaen overrakte sin familie mens jenta hadde et "forsikkerhets-tiss" på flyplassen. Mammaen var fåmælt og kjempet med tårene. Hun måtte være tapper for jenta si, men hadde mest lyst til å brøle, hyle og skrike ut sin oppgitthet. Hun visste at hun vendte hjem til nye år med våte morgensenger. Mange nye år. Hun visste at det kom flere i rekken av søsken som ville oppleve den samme motløshet og ydmykelse som jenta hadde opplevd. Hun visste at morgendagen ville bringe henne tre våte senger og minst 3-4 våte klesskift. Hun visste at ingen kunne hjelpe....
Gratulerer, helsenorge, med minst én ødelagt selvtillit. Minst én utslitt mamma. Med å ha lært minst to til at det ikke nytter å kjempe uansett...
Jeg er målløs!
Det hele begynte for rundt elleve år siden da det ble født et jentebarn på østlandet et sted. Hun var et sjeldent blidt barn, sosial og utadvendt. Hun hadde mange mennesker som var glad i henne og gav henne mye tilbake slik at hun ble en trygg liten sjel. Årene gikk og jenta vokste og ble eldre. Hun sluttet å bruke smokk, lærte seg å gå og sluttet med bleier. Og det gikk fint. Lenge. Så begynte hun plutselig å tisse på seg. "Jaja", tenkte mammaen, "det er jo vanlig å ha små uhell etter bleieslutt". Men årene gikk, og jenta sluttet ikke å tisse på seg - ikke engang på dagene. Mammaen ante ugler i mosen og begynte med alle kjente råd for sengevæting: belønningssystemer, hyppige påminnelser om dobesøk, faste dotider, ikke drikke på kvelden osv... Likevel fortsatte tissingen. Mammaen begynte å bli urolig. Jenta hadde jo vært tørr, og nå virket det som om det var blitt umulig for henne å holde igjen. Hun tok barnet til legen. Jenta var nå blitt 4 år.
I nærmere 7 år etterpå forsøkte mammaen å finne ut hvorfor lille godjenta ikke klarte å slutte å tisse på seg. Hun forsøkte ALT - ja, til og med flere ganger. Legenes "vi behandler ikke dette før de er minst 7/10/12 år" ringte i morens ører. Ingen av tiltakene nyttet, og den før så blide og gode jenta ble innesluttet og stille. Hun ble skolens mobbeoffer og lærte seg å bli usynlig. Hun var flau og lei fordi hun stadig tisset på seg, både på natt og dag. Mammaen var fortvilet. Hun gikk over på alternative behandlinger i håp om at en eller annen skulle treffe blink. Men med unntak av at hun ble noen kroner fattigere skjedde ingen forandring. Jenta hadde i tillegg til tisseproblemet begynt å bli svær i størrelse. Man mistenkte "trøstespising" og mammaen hadde i tillegg til det våte problemet fått beskjed om å passe jentas kosthold.
Da jenta var blitt 10-11 år møtte mammaen endelig et menneske som tok henne på alvor. Hun var nå blitt stemplet som "hysterisk mamma" og hadde egentlig gitt opp helsevesenet. Likevel gjorde hun "et siste forsøk" med en legevikar - og endelig, endelig!, ble hun hørt. "Hva sier blodprøvene?", spurte legen. "Eh...?", så mammaen, for ingen hadde giddet å ta blodprøver av jenta noen gang. "Hva?!?", utbrøt legen - for det var jo det aller første man gjorde når man møtte barn med jentas problem.
Blodprøven viste at jenta hadde lav forbrenning og at hun led av en arvelig sykdom som gjør at skjoldbruskkjertelen ikke virker som den skal. Hun ble sendt til eksperter på det lokale sykehuset som sjekket henne i alle bauger og kanter med tanke på både det ene og andre problemet. "Det var godt hun kom nå", så den ene legen,"for om et halvt år hadde det vært for sent å stoppe utviklingen i feil retning...."
"Det var godt hun kom", sa den andre legen,"for hun lider av reflux i urinlederen, og det skulle vært oppdaget i 3-4 årsalderen!" Mammaen og resten av slekta var rystet! Og legen gikk så langt som å antyde at pasientskadeerstatning var på sin plass. At det ikke var blitt oppdaget hadde gjort at jentas ene nyre nå var underutviklet samt at hun selvsagt var begynt å slite skikkelig psykisk. Hvor gøy er det for ei jente i begynnende pubertet å våte seg ut opptil flere ganger daglig, samt hver natt?!
Legene henviste jenta til landets største sykehus, hvor man mente at legene kunne rette på problemet slik at jenta endelig skulle få et lettere liv. Den tidligere så glade jenta skøyv tanken på operasjon langt ut av sinnet og forsøkte å leve livet sitt som vanlig. Likevel var hun vettskremt dersom temaet kom på bane. Det fine var at hun etterhvert hadde begynt å forstå at hun selv ikke kunne klandres for sengevætingen - hun var uten skyld! Likevel var tiden før Brevet kom en fryktelig tid. Og da det kom..... Vel, det er vel mildt å si at det ble gråting og tenners gnissel....
Så kom dagen da jenta troppet opp på sykehuset med sin lettede mamma ved sin side. Endelig skulle de få bukt med problemet! De tuslet inn sykehusportene en vakker mandag, klar for noen dagers undersøkelser og så en operasjon. Etter samtale med kirurgen gikk jenta gjennom to dager med smertefulle undersøkelser. "Du skal opereres på torsdag", var beskjeden de fikk.
Torsdag kom med nerver på høykant. Men samtidig kom også kontrabeskjeden: "Du skal opereres fredag", så legen bestemt (det vil si en annen lege, for han som skulle operere var blitt syk).
Fredagen kom og jenta var forferdet, men letta. Og tårene var ikke langt unna da kontrabeskjeden nok en gang kom: "mandag er dagen!"
Mandag kom og jenta var klar for den store begivenheten. NÅ skulle hun endelig bli kvitt sitt livs verste mareritt! NÅ skulle hun endelig bli "normal"! Men....neida. Nå kom beskjeden om at de hadde funnet enda en lekkasje i urinlederen, så selv om de opererte nå så ville hun ikke bli kvitt problemet men måtte komme tilbake for eventuell ny operasjon. I en bisetning ble det også selvsagt konstantert at "i morgen er dagen!". Jenta var så lei, så lei. Mammaen var oppgitt og frustrert men trøstet så godt hun kunne. Til og med sykesøstrene var begynt å bli oppgitte og purret på legene. Men natta kom og en ny dag opprant.
Tirsdag, og i en uke hadde de ventet på å få operasjon unnagjort slik at de kunne vende hjem til familie og hverdag. Jenta var nedbrutt og lei og mammaen likeså. Da kom en snørrhoven kirurg som hadde latt vente på seg i ukesvis. Han løftet nesen likegyldig i været og man kunne nesten se hvordan han tellet sekundene det tok viktige lille ham å overbringe bekjeden. "Jeg vil ikke operere henne." Mammaen sank forfjamset ned i en stol med haka på knærne."Hvorfor ikke...?", stotret hun til slutt. "Nei, hun er så gammel (eldste som noen gang har ligget der på avdelingen faktisk....) og nå er hun jo så flink til å holde seg tørr på dagtid. Jeg tror dette kommer til å gå over av seg selv...." "HVA?!", nesten brølte mammaen mens jenta brøt ut i tårer av lettelse, skuffelse, sorg.... "Hvor lenge mener man at hun skal lide", spurte mammaen dirrende og lot all sin oppsparte harme og frustrasjon slippe ut over den harde legefrakken.
All den harme og sorg mammaen hadde båret på hjalp ikke det minste. Elleve års venting, flere tusen maskinvask med tissevåte klær og sengklær, hundrevis av skjulte tårer over mislykkethet, ydmykende erkjennelser om at liggebesøk var utelukket.... Ingenting.
"Vi kommer hjem", var den korte beskjeden mammaen overrakte sin familie mens jenta hadde et "forsikkerhets-tiss" på flyplassen. Mammaen var fåmælt og kjempet med tårene. Hun måtte være tapper for jenta si, men hadde mest lyst til å brøle, hyle og skrike ut sin oppgitthet. Hun visste at hun vendte hjem til nye år med våte morgensenger. Mange nye år. Hun visste at det kom flere i rekken av søsken som ville oppleve den samme motløshet og ydmykelse som jenta hadde opplevd. Hun visste at morgendagen ville bringe henne tre våte senger og minst 3-4 våte klesskift. Hun visste at ingen kunne hjelpe....
Gratulerer, helsenorge, med minst én ødelagt selvtillit. Minst én utslitt mamma. Med å ha lært minst to til at det ikke nytter å kjempe uansett...
Jeg er målløs!
Friday, April 13, 2007
Nattaktiviteter
Når nettene blir lange....
Det er mye morsomt som skjer med mennesker når nattesøvnen uteblir og man vrir seg i våte sengklær mens tankene kretser rundt i eget univers. Noen står opp, logger seg på nett og foreviger sine nattevandrende tanker. Andre blir usigelig kreative og bruker energien konstruktivt og atter andre ligger å vrir seg til de faller i utmattet søvn hvor tankene fortsatt sviver og natten blir full av gale drømmer....
Den siste tidens våkenetter (jada - jeg vet at det hører med til foreldretilværelsen. Men det må vel likevel være tillat å påpeke at det til tider er slitsomt å ikke sove mer enn to til tre timer sammenhengende pr natt i ukesvis....?) har ført til en viss helling til sistnevnte natteaktivitet for min del. Rare drømmer hvor jeg stresser rundt i hotellkorridorer og krangler med gud og hver mann. Drømmer hvor jeg aldri kommer à jour med visse gjøremål. Og ikke minst - svette mareritt hvor jeg våkner takknemlig fordi poden gråter, og ligger våken resten av natta fordi det er for nifst å lukke øynene igjen....
Et av disse fæle marerittene nærmer seg noen av mine innerste spørsmål omkring hvorfor jeg har "en sperre" på enkelte ting i livet (og "noen" vil nok kjenne igjen dette fra visse samtaler vi har hatt, hehe....). Ikke bare har jeg alltid hatt en ekstrem varhet for folk som roper/hyler (det er bedre nå da, løper ikke like fort å gjemmer meg lenger *s*) og drømmer at ekle vesener gjør nettopp dette. Jeg drømmer også om gjengangere som er sinte på meg, tar i meg og regelrett skremmer livskiten utav meg :o( Jeg er så redd at jeg blir paralysert, og jeg kjenner en ekstrem - nesten smertefull - redsel som setter seg i magen og gjør at jeg knapt klarer å puste lenger enn inn i munnen. Behovet for å liste seg rundt for ikke å "vekke monsterene" henger i en hel dag etterpå, og jeg må ta meg sammen for både å riste av meg paralysen og for å klare å puste normalt igjen.
Jeg aner ikke om denne drømmen er et minne eller en forskrudd mental bearbeiding av søvnløshet (enkelt og greit) men den skremmer vannet av meg. Og faktisk tror jeg ikke det er første gang jeg drømmer den. Jeg tror det er derfor jeg forbinder den med ett minne - fordi den er så kjent. Som om den oppsummerer noe jeg har opplevd og ikke har klart å sette ord på. Eneste jeg husker som henger igjen når jeg har visket bort de mest klare drømmesymbolene er et intenst ønske om å slippe å være "der". Hvor "der" er og hvem disse skrikende vesenene er har jeg ikke minste anelse om.
Så, mens andre lukker sine glugger i stoisk ro - klar for nok en godgjørende hvil - kniper jeg øynene igjen i redsel for hva natten nå vil bringe av både drømmer og søvn, og kryper betryggende inntil en pustende rygg for å verne sinnet mot nye, opprivende "vårrengjøringer" i sjelens dyp. Jeg skal alltids ta i mot disse opprydningene - men gjerne når jeg er såpass bevisst at jeg har forståelsen av at det ikke er "ekte" *s* Og gjerne også i en periode hvor jeg ikke i utgangspunktet er utslitt av sykt barn og mye nattvåk...
Over og ut - takk! *lister seg stille ned og legger seg*
Det er mye morsomt som skjer med mennesker når nattesøvnen uteblir og man vrir seg i våte sengklær mens tankene kretser rundt i eget univers. Noen står opp, logger seg på nett og foreviger sine nattevandrende tanker. Andre blir usigelig kreative og bruker energien konstruktivt og atter andre ligger å vrir seg til de faller i utmattet søvn hvor tankene fortsatt sviver og natten blir full av gale drømmer....
Den siste tidens våkenetter (jada - jeg vet at det hører med til foreldretilværelsen. Men det må vel likevel være tillat å påpeke at det til tider er slitsomt å ikke sove mer enn to til tre timer sammenhengende pr natt i ukesvis....?) har ført til en viss helling til sistnevnte natteaktivitet for min del. Rare drømmer hvor jeg stresser rundt i hotellkorridorer og krangler med gud og hver mann. Drømmer hvor jeg aldri kommer à jour med visse gjøremål. Og ikke minst - svette mareritt hvor jeg våkner takknemlig fordi poden gråter, og ligger våken resten av natta fordi det er for nifst å lukke øynene igjen....
Et av disse fæle marerittene nærmer seg noen av mine innerste spørsmål omkring hvorfor jeg har "en sperre" på enkelte ting i livet (og "noen" vil nok kjenne igjen dette fra visse samtaler vi har hatt, hehe....). Ikke bare har jeg alltid hatt en ekstrem varhet for folk som roper/hyler (det er bedre nå da, løper ikke like fort å gjemmer meg lenger *s*) og drømmer at ekle vesener gjør nettopp dette. Jeg drømmer også om gjengangere som er sinte på meg, tar i meg og regelrett skremmer livskiten utav meg :o( Jeg er så redd at jeg blir paralysert, og jeg kjenner en ekstrem - nesten smertefull - redsel som setter seg i magen og gjør at jeg knapt klarer å puste lenger enn inn i munnen. Behovet for å liste seg rundt for ikke å "vekke monsterene" henger i en hel dag etterpå, og jeg må ta meg sammen for både å riste av meg paralysen og for å klare å puste normalt igjen.
Jeg aner ikke om denne drømmen er et minne eller en forskrudd mental bearbeiding av søvnløshet (enkelt og greit) men den skremmer vannet av meg. Og faktisk tror jeg ikke det er første gang jeg drømmer den. Jeg tror det er derfor jeg forbinder den med ett minne - fordi den er så kjent. Som om den oppsummerer noe jeg har opplevd og ikke har klart å sette ord på. Eneste jeg husker som henger igjen når jeg har visket bort de mest klare drømmesymbolene er et intenst ønske om å slippe å være "der". Hvor "der" er og hvem disse skrikende vesenene er har jeg ikke minste anelse om.
Så, mens andre lukker sine glugger i stoisk ro - klar for nok en godgjørende hvil - kniper jeg øynene igjen i redsel for hva natten nå vil bringe av både drømmer og søvn, og kryper betryggende inntil en pustende rygg for å verne sinnet mot nye, opprivende "vårrengjøringer" i sjelens dyp. Jeg skal alltids ta i mot disse opprydningene - men gjerne når jeg er såpass bevisst at jeg har forståelsen av at det ikke er "ekte" *s* Og gjerne også i en periode hvor jeg ikke i utgangspunktet er utslitt av sykt barn og mye nattvåk...
Over og ut - takk! *lister seg stille ned og legger seg*
Monday, April 09, 2007
Maskeradeball?
Internett er et rart sted. Man står helt fritt til å være hvem man vil, si hva man føler for og til å være steder man kanskje ikke ville vært IRL. Og man treffer mennesker man kanskje ellers aldri ville ha møtt og snakket med IRL.Det er rart hvordan man danner seg et inntrykk og en mening om mennesker man kanskje aldri vil treffe andre steder enn på nettet. Mennesker man "snakker" med nesten daglig på nett, men som man av ymse grunner kanskje aldri treffer på riktig. Man har en formening om dem som slik eller sånn, og det er ikke fritt for at man lurer litt på hvilket inntrykk man selv utgir på ulike forum.
Jeg er nok av typen som er veldig meg selv på godt og vondt - både IRL og på nett. Jeg tenker gjennom ting jeg sier og sier sjelden ting jeg ikke kan stå for også IRL. Men jeg kan nok likevel fremstå som brautende og "høylytt" inne på forum jeg vanker på, tror jeg. *rødme* Man skulle bare visst at det er behovet for å tømme meg, ikke behovet for å bli hørt som ofte styrer her i gården....
Det er først når man skal begynne å sette ord på hva man egentlig tenker om andre på nett at det begynner å bli vanskelig. Når man på oppfordring skal fortelle andre hva man egentlig tenker om dem. For det første medfører jo det at man faktisk må klargjøre tankene for seg selv. Videre må man gjerne plutselig klare å si noe til mennesker man ikke har klart å danne seg noe klart bilde av. For det er jo litt sånn, at man til og med på nett "velger sine favoritter". Kjemi er en rar ting som ikke bare virker når man står overfor mennesker, men som også virker via telefon, nett osv... Og kjemi gjør jo at man interesserer seg for enkelte mennesker mer enn andre. Noen er rett og slett mer fremtredende enn andre, og atter andre igjen er "usynlige" for en enten en vil eller ikke...
Det er kanskje en ting å tenke på dette med nettpersonlighet. For egentlig står man jo fritt til å være akkurat den man lyster i øyeblikket. Ingen sier at man trenger å være "ekte". Man kan ta på seg dagens maske - være slem, snill, provoserende, gretten, lyttende, frekk, ærlig.... Ja, egentlig akkurat det man føler for. Og ingen kan beskylde deg for å ikke være den man er - så sant ikke vedkommende også kjenner deg IRL.
Venner, bekjente, pratevenner og folk en gjerne skulle unngått å kjenne - alt finner man på nett. Og alt kan man være på nett. Jammen rart at man egentlig gidder å fungere andre steder enn her *lol*
*Vurdere å ta på den blonde og dumme personligheten i dag*
Subscribe to:
Posts (Atom)