Kollaps

I flere dager har jeg våknet om morgenen med en følelse av at det var fullstendig umulig å komme seg ut av senga. Sta, som jeg jo er, har jeg mobilisert viljestyrke nok til å komme meg opp og igang, og utover dagen har ting gått seg til. Likevel har jeg slitt med stresshodepine i nærmere en uke uten at varme bad og stilleligging på sofaen har hatt noen form for effekt.

Vanligvis kan jeg fungere ganske lenge på ren viljestyrke. Jeg kan drive meg selv beinhardt bare av den grunn at jeg ikke vil gi andre tilfredsstillelsen av å si at "det var det jeg sa at du måtte ta deg tid til å hvile". Og for tiden var jeg på god vei inn i den steamen der. Den siste tiden har "syns du skal få deg en sykemelding" vært en gjenganger fra venner og familie - sagt i god mening, vel og merke. Men jeg kjenner trassen stige for hver gang. Jeg har virkelig ikke lyst til å være borte fra jobb! Jeg har lyst til å jobbe!! Så jeg har gått på jobb, fungert greit, og kommet hjem og falt om som en potetsekk. Null energi og null krefter til annet enn å eksistere.

I morres falt fornuften over meg. Jeg våknet - for tredje dag på rad - med snørra rennende og halsen sår og vond i halv fem tiden. Fra da og frem til oppstandelsestid fikk jeg sove null og niks, og gikk i skytteltrafikk for å tørke snørra. Dette er min jo min tredje virusinfeksjon på halvannen uke, og jeg fikk endelig øynene opp for at kroppen min forsøker å fortelle meg noe vesentlig. Magen har økt på i det siste, men vektnåla har stått stille. Ansiktet er tynnere enn jeg kan huske siden tidlig 20-årene og de mørke ringene under øynene skriker mot meg fra speilet. Imunforsvar er noen jeg ikke eier og bare noen sier "syk" så kjenner jeg det krype innover meg. "Nei", tenkte jeg "dette går faktisk ikke lenger!" Og så ringte jeg jobben og sa at jeg nok var syk i tre dager fremover. Etterpå sov jeg i tre timer og har faktisk klart å stå på beina etterpå ;o) (Selv om jeg i skrivende stund kjenner mangelen på energi gnage meg i det ømme nakke-/skulderpartiet).

Egentlig er det jo ikke rart at jeg fikk meg et lite slag i trynet midt oppi alt dette. Det har vært en tøff tid for de fleste, og når man i tillegg bærer ett annet menneske inni kroppen sin blir man fortere sliten. I ene svangerskapsboka mi sammenliknes det å gå gravid med å foreta en ekspedisjon til Mount Everest. De forandringene som skjer i kroppen er STORE. Så store at det krever maksimalt med fysiske og psykiske krefter. At andre energitappende hendelser da legger ekstra byrde til den allerede fremtunge kroppen er vel ingen bombe akkurat. Og derav alle "advarslene" jeg har fått. At jeg er flink til å lukke øyne og ører for slike advarsler og fungere på reservetanker jeg knapt visste eksisterte er vel kanskje ikke noe jeg bør skryte for mye av...?

Så, om man skyver min innbitte stahet (som nok hadde fått meg gjennom dette uansett i en eller annen tilstand) til side og lar fornuften komme frem, så er nok dette noe ingen kan klandre meg for. Selv den dårlige samvittigheten overfor jobb kan vike med vissheten om at dette faktisk gjøres ikke bare med tanke på meg selv. Det er en liten pjokk i magen som trenger litt ro også. Og jobben ville jo vært mindre tjent med en sykemelding fra nå og frem til termin, ikke sant? (Kjenner jeg fastlegen min rett hadde jeg nemlig ikke kommet derfra uten....)

Nå gjennstår det bare å bli skikkelig frisk og bli kvitt hodepinen! Hodepine er ikke noe greit når man nærmer seg slutten på et svangerskap, nemlig - iallefall ikke om man i tillegg opplever andre symptomer på svangerskapsforgiftning (hvilke jeg foreløpig ikke kan si å ha sett noe til, heldigvis). Så skal jeg heller legge litt ekstra innsats i de resterende fem ukene på jobb som gjennstår før jeg begynner med permisjonen. Først da skal jeg legge beina på bordet for godt og kjenne at jeg fortjener å ha gode dager å disponere helt fritt :o)

Forresten....

...glemte jeg å få med vannlekkasjen på kjøkkenet og mors ukeslange bihulebetennelse i sist innlegg? *himle*

Verste januar i manns minne....

Detbegynte så fint. En stille og rolig start på et nytt år. Vi valgte til og med å utsette feiringen av årets første bursdag her i huset for virkelig å "lande" etter julestresset. Alt lå til rette for et godt nytt år. Det vil si - den første uka....

10 januar braket det løs. Madammen i huset klarte å fylle feil disel på bilen. Avgiftsfri. Ingen krise, egentlig, men nok til å fremskaffe hormonelle tårer og tenners gnissel på madammen. Mannen i huset humret derimot godt, og presterte å spørre tollvesenet om ikke de kunne ta madammen i forvaring i fengsel i noen uker istedet for å sende bot... *grumf* Tolleren fikk seg en god latter.

Samme dag, eller deromkring, var min ene søster hemmelighetsfullt nok inne til mammografi pga nyfunnet "klump". Det viste seg heldigvis å være godartet! (memo til selv: husk å sjekke brystene oftere!!)

Ikke før hadde vi kommet oss til den 11 så braket det løs igjen. Småen i huset våknet med en bittelitt "våt" bæsjebleie. Med grunnlag av at det går sjukdom i barnehagen er mor litt urolig, men velger å sende ham dit likevel pga god allmenntilstand og ikke skikkelig "gørrebleier". Da mannen kommer hjem fra jobb forteller han at han har vært kvalm hele dagen. Det blir to dager med gørrebleier fra småen og to kvalme dager med påfølgende tre gørredager på mannen. Madammen holder seg i denne omgang frisk, merkelig nok....

12 begynner småen å bli litt tett i nesen og hoster litt. Vi kjører på med tildelte astmamedisiner og rekner med å ri stormen av. 13 vil han (fremdeles) ikke spise noe særlig, og i løpet av en snau time på formiddagen stiger feberen til rundt 40 som et skudd. Paracet må til, samtidig som mor observerer at han blri stadig tettere i brystet. Mandag er han ikke bedre. Han er tettere og puster bare øverst i brystet. Han vil heller ikke ha drikke, noe som bekymrer mor siden han ikke har tatt til seg stort av verken vått eller tørt siden bleiene begynte å bli våte på fredagen. Legevakt blir kontaktet. Lungebetennelse, konstanterer legen, og foreskriver pancilin som vi begynner med umiddelbart.

Tirsdag er poden faktisk bedre. Han spiser litt og drikker godt, men er like tett i brystet og trekker ikke pusten ordentlig inn. Det er stille før stormen. Onsdag er han MYE verre. Han vil bare sitte i fanget og aller helst sove hele dagen. Ikke vil han drikke noe særlig og ikke vil han leke eller bevege seg. Mor bekymrer seg. "Bare pencilinen som ikke har begynt å virke", sier far, "vi ser det ann!" Mor gir seg motvillig. Men da feberen fremdeles ligger på 39,5 - 40 på femte døgnet torsdags morgen bestemmer mor at legen skal kontaktes. Som sagt så gjort. Frem til vi ankommer legen den dagen har poden drukket rundt 50ml væske. Han er hvit som et laken og trekker ikke pusten inn - hveser kun øverst i brystet. "Dobbelsidig lungebetennelse", mistenker legen og ber oss reise direkte innpå barneavdelingen. Far forstår endelig at dette er mer alvorlig enn han trodde.

Den turen inn på barneavdelingen skulle vise seg å bli mer langvarig enn man kunne ant. 8 døgn tilkoblet oksygen og med leger som bekymret testet poden for det meste som kan være galt. Far innrømmer i ettertid å ha vært utrolig bekymret etter som de stadig fant nye grunner til å sjekke nye ting. Han har hatt marerittaktige fantasier om en svært syk gutt som aldri blir frisk, og har vært en fantastisk pappa som har stilt opp til det ytterste. Mor har hele tiden holdt fast på astma, og lot seg i liten grad skremme av legenes bekymring. Astma er en diagnose det går ann å leve med. Til og med for oss som vokste opp på 70/80-tallet var det mulig å leve med det. I dag er medisinene og oppfølgingen super, så dette er ingen krise.

Men mor må innrømme å ha vært rimelig nede da hun satt første døgnet på sykehuset med en likbleik og passiv unge som fikk innhalasjoner annenhver time og var festet til oksygenet med nesekateter... Ikke kunne mor røre seg en milimeter uten at småen hylte og ikke hadde hun noen å fortelle om bekymringene til. 5 timers stirring i veggen er ikke akkurat min idè om en drømmebursdag, og alle forestillinger om en hyggelig helg med familien forsvant sammen med smaken av sjokoladekake på leppene.

Lørdag var fars døgn på sykehuset og mor fikk kost seg litt hjemme i god seng. Søndag var mors døgn. Da far kom ut på dagen fikk mor beskjed om å dra seg hjem til seng og ro og holde seg der til tirsdag. Med hormonelle tårer, for lite mat og dårlig søvn var hun ikke noe tess. Og poden viste liten eller dårlig fremgang. Legene var bekymret. Alle væskeinntak måtte skrives opp, og vi fikk beskjed om at vi ikke kom hjem før han kunne klare seg uten oksygen.

Mandag er mammaen tilbake på jobb, men tankene er ett helt annet sted. KL 14.30 orker hun ikke mer og kommer seg avgårde til sykehuset igjen. Ingen gode nyheter. Poden er fremdeles avhengig av oksygen, men får mindre hyppig ventolin og adrenalin. Det er nå en liten fremgang det også.

Til alt uhell så klarer mammaen å tygge ut en halv tann i lunsjen på mandagen. Denne tannen har vært en plage i lang tid før mor insisterte på å få den rotfylt. Dermed var problemene slutt, trodde hun. Vel, i skrivende stund gliser en halv tann triumferende i munnen, og all tygging er for tiden lagt til motsatt side.

Tirsdag får mamma melding fra pappa: "poden har fått diarè". Som om det ikke er nok med masse slim i lunger og et barn som sover, spiser og drikker dårlig.... Når mamma kommer inn og vi har vært litt rundt, får vi plutselig beskjed om at vi skulle ha vært på isolat! Mamma får nok ett av de verste døgnene der inne, med en toåring på bedringens vei som er innestengt på 10kvm. Utover dagen er han halvveis oppi gardinene, har klatret på veggene og er rimelig lei. Heldigvis kommer pappa med bilbane på ettermiddagen. Tirsdag, natt til onsdag kommer ny melding fra pappaen: "mormor døde kl 04.25". Onsdag er ingen god dag der mamma sitter innesstengt med poden og gjerne skulle vært til nytte andre steder.

Torsdag oppkommer heldigvis med litt godt nytt. Poden har fått av nesekateter og ser MYE friskere ut! Isolatet opphører og vi kan bevege oss rundt igjen!! Og han klarte seg helt til kl 05.30 uten oksygen! Det lover bra. Men han får ennå ikke lov å reise hjem. Mor er dog like stolt over at poden har spist noe i løpet av dagen og ignorerer pleiernes bekymring over dårlig inntam - masing hjelper iallefall ikke. På kvelden kommer mormor og morfar+lille nevø på besøk og Poden kvikner til. Han leker og styrer på, og vi får høre latter for første gang på over en uke!! Mor og far får en times tid "fri" mens besteforeldre passer på. Når foreldrene kommer tilbake har legen vært der og han har også fått sett poden slik han vanligvis er - takk og pris! "Han ler av meg!", hadde han begeistret utbrytt ;o)

Fredag opprinner og mor og far er rimelig slitne. Med godt håp om utskriving våkner de begge tidlig - far av ny oksygenmåling og mor av kvalme. Far krysser fingrer og tær og lar ikke poden sove så lenge at ting kan "gå galt" igjen - i redsel for ikke å slippe hjem. Mor spyr. Oh joy! Gutten får komme hjem!!! Mor må ligge på "isolat" på soverommet i redsel for å smitte gutten med ny infeksjon. Ingen gode klemmer, ingen henting på syjehuset, bare 4 trehvite vegger og en seng som blir passe gørrkjedelig etterhvert. Og spyposen og doløping da selvsagt.... Men poden er hjemme!! Og den lille, blide stemmen høres gjennom vegger og tak, og han spiser mer enn han har gjort de siste ukene til sammen. Han syns det var godt å komme hjem!!

Nå er det 4 døgn igjen av januar måned. 4 ussle døgn. På de 4 døgnene gjennstår "bare" en tannlegetime og en begravelse. Så får man vel håpe at januar måned ikke har flere ubehagelige overraskelser til oss. Ikke mer sykdom, ikke flere tåpelige "uhell" og iallefall ikke flere dødsfall! At 14 dager skulle romme så masse dritt på en gang hadde jeg aldri kunnet drømme om, og jeg nekter å tro at dette er "livet med små barn"! De fleste småbarnsforeldre jeg kjenner har sluppet å sitte med en livløs toåring på fanget, lyttende til en pesende pust, i flere døgn. Jeg skal takle søvnløse netter, flere småopphold på sykehus og nervepirrende minutter før det befriende ulet av "jeg har slått meg men er ok" braker løs. Men 14 dager med sykdom på alle tre, dødsfall og tennfelling m.m. - det håper jeg vi slipper flere ganger! Og livløse gutter som gjør legene bekymret.... Det unner jeg ingen!!

Om lave terskler og stiletthæler

Lang erfaring på helsefronten har smertelig lært meg at jeg noen ganger går med høye stiletthæler når det kommer til min egen helse. Jeg bagatelliserer lett min egen smerte og er innerst inne livredd for å bli sett på som en pyse. Dermed hender det at jeg går litt for langt i hvor mye ett menneske skal tåle og blir nesten slått til marka av forbauselse når det viser seg at jeg faktisk er syk - og burde lagt meg ned for lengst. Erfaringen har dermed lært meg å stoppe å puste på rosene en gang i blant når jeg føler meg litt tufs. Jeg unnskylder meg til døde for det, men jeg har mer igjen i lengden når jeg slipper å trasse meg på jobb med bronkitt, 40 i feber eller akutt diarè.

Det overrasker kanskje mange - og meg selv i særdeleshet - at jeg har en svært lav terskel for å oppsøke legehjelp når det kommer til mitt lille avkom. Jeg drøyer det ikke lenge når jeg kjenner magafølelsen gjør kolbøtte og det lille "viss at" murrer i bakhodet. Jeg er oppriktig livredd for å bli som min mor, som sendte oss ut av huset dersom vi ikke lå dødende på baderomsgulvet - enkelt og greit fordi hun selv hadde legeskrekk. Det har, som en kanskje skjønner, gitt oss en manglende egenskap til å vurdere egen helse, og jeg er ikke alene i familien om å ha gått på jobb med dobbeltsidig lungebetennelse....

Min sønn virker til å ha arvet litt av både min egen helse og farens beinharde immunforsvar. Min lille tøffing er nemlig rimelig oppegående gjennom både spysjuke og forkjølelser. Han har sjelden feber, og de gangene han har hatt det, så har han faktisk hatt ørebetennelser. Når min lille søte da opplever å ha nærmere 40 i feber som utvikler seg på en drøy time, bare vil sitte i fang - han som er aktiv og bablende til de grader ellers, og ikke vil ha noenting av verken tørt eller vått.... Da er det vel ikke rart om magafølelsen murrer intenst hos en bekymret mamma?!

Fornuftige mennesker forsikrer meg om at det ikke er noen fare før det har gått noen døgn - verken med væskeinntaket eller feberen. "Men likevel..." hvisker en engstelig liten stemme langt der inne. Og selv om jeg velger å la det stå til i noen timer, så gir ikke tankene på at noe ikke stemmer seg helt.

Hadde jeg trådt rundt på høye stiletthæler ifht min sønn, så hadde jeg nok ikke bekymret meg så mye. Jeg hadde latt meg roe ned av mennesker som ikke har sett småen i dag, og jeg hadde latt tvilen forsvinne i en dusj av fornuft uten å mukke. Men, når det kommer til småen er treskelen millimeterhøy. Eller millimeterlav. Heller en gang for mye enn en for lite - er mitt slående motto. Jeg vil ikke være den moren som om femten år får spørsmålet om hvorfor han ennå sliter av senvirkninger av noe jeg kunne fanget opp i tidligste alder. Så jeg tramper ned legesenter og legevakt så fort magafølelsen slår inn. Heller en gang for mye enn en for lite! Og ni av ti ganger har magafølelsen vist seg å stemme. Enten det gjelder ørebetennelser, falsk krupp eller lungebetennelser, som denne gangen, så har en overengstelig hypokonder-kloning av en mamma en god magafølelse! Og selv om jeg omtrent unnskylder meg til legen for at jeg er der (igjen) så viser det seg gang på gang at de er glad for at jeg stolte på intuisjonen og kom før det ble verre. Og jeg går ut, triumferende og med nesa i sky overfor min mer skeptiske ektefelle, bærende på en visshet om at jeg ikke er så verst i mammarollen likevel ;oD

Bunn sliten.

Da jeg begynte å snakke med en nygravert venninne om svangerskapstegn, innså jeg plutselig at jeg i ettertid ikke fatter hvordan jeg kom meg gjennom denne høsten. Jeg har vært så sliten at jeg omtrent ikke vet hvilken fot jeg har stått på. Svangerskapstrøtthet kombinert med minimalt med søvn og sykt barn i tillegg til 100% jobb - vel, det unner jeg ingen! Det vil si: jeg har jo heller ingen grunn til å klage over de ting som jeg i livet oppnår, det er helst opphopingen av dem jeg gjerne skulle vært foruten.

Heldigvis gav trøttheten seg like før jul. Jobbstresset roet seg også litt, og til atl hell har vi hatt en sykdomsfri jul, med unntak av omgangssjuka som slo oss ut et par uker før. At jeg starter det nye året med søvnløshet, tross nyinnkjøpt og fantastisk ny seng, kom liksom litt utenom det jeg hadde tenkt. At julens hyppigere løfting på Småen i huset (han hadde jo fri fra barnehagen og var hjemme mye mer) har medført en tidlig start av bekkenløsning - noe som i de verste timer gjør meg nesten ute av stand til å bevege meg - var heller ikke akkurat det jeg hadde tenkt. På toppen av det hele innleder vi det nye året med en ny sykdomsperiode. Mann og barn har brukt helgen til å bæsje i vinkel, og ikke før har vi en grei bleie igjen så fyller småen på med snørr og hoste. Ikke før har jeg satt astmasprayen til munnen, så stiger podens feber til skyhøye høyder og vi er tilbake på en stykk sliten mamma og en syk og utslitt liten gutt. At mamma ikke sover på nettene gjør det hele selvsagt til en slager med passelige hormonelle Everest-topper som får selv den mest hardbarka til å skjelve i buksene, og mammaen til å vurdere om ikke alenemortilværelsen er mer fristende enn å ha forventninger (som ikke blir innfridd) til en delvis mentalt fraværende ektefelle.

Jeg hadde håp om et bedre og friskere år inn i det nye, men jeg har innsett at ønsketenkning er en større del av min fantasi enn ønskelig er. Nå gjelder det bare å ta på skylappene og dure avgårde de siste 3 månedene før vi blir 4, og håpe jeg har overskudd til iallefall å overleve fødselen. At poden skal på utredning på sykehuset i løpet av de første ukene er et lyspunkt, og legens lovnad om kortere arbeidsdager en dinglende gulrot i det fjerne. Akkurat nå handler det bare om å overleve morgendagen....