Januar begynte på SUS med syk liten gutt,
hosting og hesing som aldri tok slutt.
Februar fulgte med trøtt far og mor,
en mamma som følte seg sliten og stor.
Mars kom med påske og permisjon.
Og pappa voktet sin telefon.
April ble det født nok en guttetass,
poden ble storebror - det var stas!
Mai med nasjonaldag og våryrhet,
samt kolikk og en gutt som med snue slet.
Juni var ferie på alle mann,
og ikke minst ble det til dåp stelt i stand.
Juli og kloikken tok endelig slutt
- vi fikk se glimt av en blid og god gutt!
August og på ny inn på sykehus.
Bronkiolitt og lunger med sus og dus.
September, oktober og november har gått,
med ører og hoste og masse snott!!
Desember gikk nesten sykdomsfritt *
og vi kunne til slutt senke skuldrene litt.
Et fryktelig slitsomt år er forbi
- må nyåret mye bedre dager gi!!
Så, skål alle sammen, og lykke til!
Vi snakkes nok snart, om skjebnen er snill ;o)
God Nytt År!!
(* de to første ukene var vel med masse sykdom på sitt aller verste, men jammen fikk vi ikke to fine uker med friske gutter på slutten - akkurat som bestilt!! :oD)
Monday, December 29, 2008
Saturday, December 27, 2008
Utakknemlighet
Jeg var på årets store bytterunde i dag - noe som medførte tidlige magesår-symptomer i ren frustrasjon over menneskehav, parkeringsproblemer og utsolgte varer.... For min del handlet byttingen stort sett om andre klesstørrelser, og altså ikke andre sorter ting. Men menneskehavet inne på kjøpesenteret fikk meg nå til å gruble litt over enkelte ting.
I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.
Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....
Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.
Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).
Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.
Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:
Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.
Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.
Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....
Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...
Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.
Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!
Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...
I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...
Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)
I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.
Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....
Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.
Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).
Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.
Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:
Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.
Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.
Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....
Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...
Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.
Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!
Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...
I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...
Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)
Wednesday, December 10, 2008
Anyway....
Bare sånn i lys av de to siste innlegga her: det går bedre i heimen her altså ;o) Vi har klart å snakke litt sammen, le litt av ting og tang (mye takket være vår eldste snakkesalige som kommer med de herligste fraser om dagen *glis*) og sette litt ord på irritasjonsmomenter. Nå er førsteprioritet å få barna friske (igjen), så skal vi til med litt harde kår på begge to og forsøke å få dem bleieavvente, spisende og, ikke minst, sovende. Så kanskje får vi tid til hverandre igjen...? *krysse fingrer* Vi har uansett håp om kanskje å få barnevakt en kveld i romjula slik at vi kan gå på date! :o)
Ordner seg alltid - iallefall når mor bare får litt input og energi på andre områder enn det moderlige *kremt* (jeg er iallefall oppegående nok til å skjønne at alle saker har to sider - selv om det kanskje ikke alltid kommer til uttrykk i denne ensidige bloggen her...)
Takk for alle bekymrede tanker og fine kommentarer her! *gruppeklem*
Ordner seg alltid - iallefall når mor bare får litt input og energi på andre områder enn det moderlige *kremt* (jeg er iallefall oppegående nok til å skjønne at alle saker har to sider - selv om det kanskje ikke alltid kommer til uttrykk i denne ensidige bloggen her...)
Takk for alle bekymrede tanker og fine kommentarer her! *gruppeklem*
Tuesday, December 09, 2008
Irritasjonsmoment
Ting mannen gjør som irriterer vettet av meg for øyeblikket:
(et forsøk på å systematisere og bagatellisere litt...)
1. lar Poden spise alle måltider, med unntak av middagen, foran tv`n ;o(
2. setter seg ved pc`n etter å ha skrudd på tv`n for ungene istede for å være tilstede sammen med ungene til etter leggetid.
3. ber meg å gjøre ting for så å gå hen å gjøre det selv i neste øyeblikk (akkurat som moren min pleide å gjøre). Og så klager han etterpå på at jeg gjør så lite (akkurat som moren min...).
4. legger seg hver kveld i senga med Poden når han skal sove slik at Poden nå ikke lenger klarer å sovne på egen hånd. Dette medfører at mannen går inn og legger seg der rundt kl 3-4 hver natt...
5. mener at å rydde av bordet etter middagen innebærer nøyaktig det: å rydde av bordet og sette i oppvaskmaskinen. Bakterieoverfloden i matrester på bord og gulv, samt alle nedmistede matbiter på gulvet, ligger igjen til neste dag. Eller til minstemann finner dem og putter dem i munnen...
6. kjøkkenfiller kan brukes til alt fra å vaske do, gulv og tørke ungene rundt munnen med....
7. han har ikke oppdaget det dårlige suget på gjestedoen vår, og doen er dermed ofte halvfull av stinkende urin... (i tillegg til de dråpene han på menns vis ikke klarer å få oppi doskåla*gremme*)
8. klarer ikke huske selv de enkleste beskjeder, og ting som "vi skal i middag på søndag" eller "smør bleieutslettet med denne salven" går inn ene og ut andre øret...
9. finner ikke søppeldunken til sånne ting som brukte q-tips, avklipte tånegler og snytepapir ;p
10. vekkerklokka står på lydnivå for halvgamle, halvdøve mannfolk fordi...han er et sånt! Den vekkerklokka kan vekke døde, og vekker iallefall meg og ungene....
Og, nei - jeg lar ham ikke lese dette innlegget ;oD (men han kan gjerne oppfordres til å lage en liknende liste, så kan vi få ut litt gruff begge to!)
(et forsøk på å systematisere og bagatellisere litt...)
1. lar Poden spise alle måltider, med unntak av middagen, foran tv`n ;o(
2. setter seg ved pc`n etter å ha skrudd på tv`n for ungene istede for å være tilstede sammen med ungene til etter leggetid.
3. ber meg å gjøre ting for så å gå hen å gjøre det selv i neste øyeblikk (akkurat som moren min pleide å gjøre). Og så klager han etterpå på at jeg gjør så lite (akkurat som moren min...).
4. legger seg hver kveld i senga med Poden når han skal sove slik at Poden nå ikke lenger klarer å sovne på egen hånd. Dette medfører at mannen går inn og legger seg der rundt kl 3-4 hver natt...
5. mener at å rydde av bordet etter middagen innebærer nøyaktig det: å rydde av bordet og sette i oppvaskmaskinen. Bakterieoverfloden i matrester på bord og gulv, samt alle nedmistede matbiter på gulvet, ligger igjen til neste dag. Eller til minstemann finner dem og putter dem i munnen...
6. kjøkkenfiller kan brukes til alt fra å vaske do, gulv og tørke ungene rundt munnen med....
7. han har ikke oppdaget det dårlige suget på gjestedoen vår, og doen er dermed ofte halvfull av stinkende urin... (i tillegg til de dråpene han på menns vis ikke klarer å få oppi doskåla*gremme*)
8. klarer ikke huske selv de enkleste beskjeder, og ting som "vi skal i middag på søndag" eller "smør bleieutslettet med denne salven" går inn ene og ut andre øret...
9. finner ikke søppeldunken til sånne ting som brukte q-tips, avklipte tånegler og snytepapir ;p
10. vekkerklokka står på lydnivå for halvgamle, halvdøve mannfolk fordi...han er et sånt! Den vekkerklokka kan vekke døde, og vekker iallefall meg og ungene....
Og, nei - jeg lar ham ikke lese dette innlegget ;oD (men han kan gjerne oppfordres til å lage en liknende liste, så kan vi få ut litt gruff begge to!)
Wednesday, December 03, 2008
Tid for oss?
Når skjedde det at vi gikk over fra å være kjærester og venner til å bli kun foreldre? Når gikk vi i fellen vi var så bevisste på at vi skulle unngå? Glemte vi å bruke tid på bare oss selv?
Det siste halve året har jeg følt meg mer eller mindre oppspist av et annet menneske. Ikke bare spist, men oppgulpet, tygget og fortært. Jeg vet jo at det å ha babyer er en travel ting, og var selvsagt innstilt på at det ble en tid hvor jeg måtte tilsidesette meg selv. Men at jeg skulle miste meg selv så til de grader... Vanligvis er det de 3 første månedene som er travlest. Når babyen er totalt avhengig av kroppskontakt og et annet menneske for mat m.m. At vi skulle få en høst full av sykdom og mangel på søvn hadde jeg faktisk ikke drømt om. Og at det ikke ville være tid for meg selv...
Det verste er kanskje ikke at jeg har mistet meg selv. At jeg fremdeles lever 100% for et annet menneske - at jeg knapt kan puste eller gå på do alene. Det verste er at jeg har mistet deg også. Avstanden mellom oss kjennes som en diger avgrunn innimellom. Jeg finner ikke ordene til å bygge broen over, broen som burde være der. Jeg husker omtrent ikke sist vi lo sammen, sist vi hadde en samtale som ikke dreide seg om daglige gjøremål eller unger. Intimitet har vi visst ikke hatt på noe plan på en måneds tid, tror jeg. Bare en kjapp klem her og der. Latteren er borte og de gode samtalene forsvunnet. Det eneste som er igjen er hakking, sliten stillhet og sure miner.
Jeg er oppriktig redd for at vi ikke kommer oss over denne kneika hvis vi ikke snart tar tak i tingene. Samtidig har jeg ikke krefter igjen, ingen overskudd. Mine største bekymringer for øyeblikket dreier seg rundt det å få minstemann til å spise og sove alene Og det å få nok tid til de gode stundene sammen med storebror...
Når kom vi i siste rekke? Hvor ble det av løftet om å alltid sette av tid til oss? Hvorfor tror vi at familien vår kan fungere med to slitne foreldre som kun sameksisterer men ikke er på samme plan?
Jeg er sliten og lei. Jeg er utslitt av å føle at jeg er alene om omsorgen for minstemann. Oppgitt over at jeg har flere kamper enn kosestunder med eldstemann. Og sørgmodig over å ikke lenger være Didi - kvinne og kjæreste, kun Mor og Mamma...
Det siste halve året har jeg følt meg mer eller mindre oppspist av et annet menneske. Ikke bare spist, men oppgulpet, tygget og fortært. Jeg vet jo at det å ha babyer er en travel ting, og var selvsagt innstilt på at det ble en tid hvor jeg måtte tilsidesette meg selv. Men at jeg skulle miste meg selv så til de grader... Vanligvis er det de 3 første månedene som er travlest. Når babyen er totalt avhengig av kroppskontakt og et annet menneske for mat m.m. At vi skulle få en høst full av sykdom og mangel på søvn hadde jeg faktisk ikke drømt om. Og at det ikke ville være tid for meg selv...
Det verste er kanskje ikke at jeg har mistet meg selv. At jeg fremdeles lever 100% for et annet menneske - at jeg knapt kan puste eller gå på do alene. Det verste er at jeg har mistet deg også. Avstanden mellom oss kjennes som en diger avgrunn innimellom. Jeg finner ikke ordene til å bygge broen over, broen som burde være der. Jeg husker omtrent ikke sist vi lo sammen, sist vi hadde en samtale som ikke dreide seg om daglige gjøremål eller unger. Intimitet har vi visst ikke hatt på noe plan på en måneds tid, tror jeg. Bare en kjapp klem her og der. Latteren er borte og de gode samtalene forsvunnet. Det eneste som er igjen er hakking, sliten stillhet og sure miner.
Jeg er oppriktig redd for at vi ikke kommer oss over denne kneika hvis vi ikke snart tar tak i tingene. Samtidig har jeg ikke krefter igjen, ingen overskudd. Mine største bekymringer for øyeblikket dreier seg rundt det å få minstemann til å spise og sove alene Og det å få nok tid til de gode stundene sammen med storebror...
Når kom vi i siste rekke? Hvor ble det av løftet om å alltid sette av tid til oss? Hvorfor tror vi at familien vår kan fungere med to slitne foreldre som kun sameksisterer men ikke er på samme plan?
Jeg er sliten og lei. Jeg er utslitt av å føle at jeg er alene om omsorgen for minstemann. Oppgitt over at jeg har flere kamper enn kosestunder med eldstemann. Og sørgmodig over å ikke lenger være Didi - kvinne og kjæreste, kun Mor og Mamma...
Friday, November 28, 2008
Påfyll
For et lite øyeblikk siden var jeg en tur i hovedstaden for å besøke kjentfolk og få et avbrekk i hverdagen. Det vil si et avbrekk i den grad man kan det med en liten puppeavhengig tass som måtte med på lasset. Likevel har jeg hatt en tur med både hvile og påfyll av mangt og meget.
Hovedpoenget med å ta turen akkurat denne nest siste helga i november var rett og slett den årlige alternativmessen som ble avhold i Oslo den helgen.
For noen er denne messen et spennende og en litt spooky greie hvor de kan sjekke horoskopet for neste år. For meg er det et sted hvor jeg kan sjekke mulighetene for å lære mer. Heldigvis har jeg noen å gå dit med som har det litt på samme måten ;)
At det er noe mer i verden enn det det blotte øyet ser, at vi har vært her lenge før vi aner og at det finnes vesener andre enn oss selv er vel idèer som etterhvert begynner å synke inn i menneskeheten i sin allminnelighet. Man trenger ikke frykte for å bli brent som heks for å ytre at man tror på naturvetter, ånder og engler, at man kan heale, spå eller finne igjen gjenglemte ting. Heldigvis tenker noen, forkastelig tenker andre. Og jeg kan svært godt forstå dem som er skeptiske. Det er ingen tvil om at det er en bransje som i altfor stor grad har vært preget av humbug og løgner, dessverre.
Det sistnevnte er grunnen til at nok mange kvier seg for å innrømme sin tiltrekning eller bevissthet overfor det åndelige. Jeg er selv både ydmyk nok til å ikke skryte på meg noe, og fintfølende nok til ikke å "spre det glade budskap" til alle og enhver. Jeg forsøker å føle meg frem hvor slike emner vil falle i smak, rett og slett. (Og siden dette er bloggen min så buser jeg ut, hehe...) Å teste mine egne evner har ellers ofte vært en hyggelig "selskapslek" på vorspiel o.l.
Iallefall så tiltrekker salvieluktende lokaler fulle av hekser, kjøpmenn, healere og atrologer meg, rett og slett *ler*
At jeg fikk tid til å hilse på gode venner som bor altfor langt borte var selvsagt ikke bare en bonus, men også en viktig grunn til å hoppe på flyet med minstemann. Og jeg har ikke ord for hvordan de, både korte og lange, møtene fylte på min sosiale konto! Jeg har følelsen av at jeg ikke har vært bare meg på en evighet. Det på fyllet jeg får av sosialt ellers er fra mødrene i åpen barnehage eller barselgruppa. Og ingenting galt med dem - de kjenner bare ikke MEG på samme måte som mine gode venner...
Å få hjelp og avlastning med småen - og dermed mulighet til å møte venner fullstendig på egen hånd - var heller ikke feil! Tenk å få være for seg selv en liten stund og samtidig være sikker på at småen ikke lå hylende alene i senga! Ikke hverdagskost for denne mammaen det... Jeg kan ennå ikke frigjøre meg mer enn et par timer i slengen siden småen ennå er puppeavhengig, men å kunne fylle de to timene med det jeg ville uten å føle meg for sliten, tom osv, var DEILIG! Jeg tror jammen jeg hadde glemt hvor mye påfyll man får av å være sammen med mennesker man virkelig liker ;oD
At vi i tillegg var beæret med å ha to friske unger samtidig i nesten to uker gjorde vel sitt til at turen ble vellykket. Det var faktisk første gang siden juli eller noe sånt...
Alt i alt en vellykket høsttur med andre ord. Neste års tur er allerede planlagt - da uten barn - og gjenbesøk av venner er avtalt *glis* Forhåpentligvis vil de også bli gjennomført, hehe...
Hovedpoenget med å ta turen akkurat denne nest siste helga i november var rett og slett den årlige alternativmessen som ble avhold i Oslo den helgen.
For noen er denne messen et spennende og en litt spooky greie hvor de kan sjekke horoskopet for neste år. For meg er det et sted hvor jeg kan sjekke mulighetene for å lære mer. Heldigvis har jeg noen å gå dit med som har det litt på samme måten ;)
At det er noe mer i verden enn det det blotte øyet ser, at vi har vært her lenge før vi aner og at det finnes vesener andre enn oss selv er vel idèer som etterhvert begynner å synke inn i menneskeheten i sin allminnelighet. Man trenger ikke frykte for å bli brent som heks for å ytre at man tror på naturvetter, ånder og engler, at man kan heale, spå eller finne igjen gjenglemte ting. Heldigvis tenker noen, forkastelig tenker andre. Og jeg kan svært godt forstå dem som er skeptiske. Det er ingen tvil om at det er en bransje som i altfor stor grad har vært preget av humbug og løgner, dessverre.
Det sistnevnte er grunnen til at nok mange kvier seg for å innrømme sin tiltrekning eller bevissthet overfor det åndelige. Jeg er selv både ydmyk nok til å ikke skryte på meg noe, og fintfølende nok til ikke å "spre det glade budskap" til alle og enhver. Jeg forsøker å føle meg frem hvor slike emner vil falle i smak, rett og slett. (Og siden dette er bloggen min så buser jeg ut, hehe...) Å teste mine egne evner har ellers ofte vært en hyggelig "selskapslek" på vorspiel o.l.
Iallefall så tiltrekker salvieluktende lokaler fulle av hekser, kjøpmenn, healere og atrologer meg, rett og slett *ler*
At jeg fikk tid til å hilse på gode venner som bor altfor langt borte var selvsagt ikke bare en bonus, men også en viktig grunn til å hoppe på flyet med minstemann. Og jeg har ikke ord for hvordan de, både korte og lange, møtene fylte på min sosiale konto! Jeg har følelsen av at jeg ikke har vært bare meg på en evighet. Det på fyllet jeg får av sosialt ellers er fra mødrene i åpen barnehage eller barselgruppa. Og ingenting galt med dem - de kjenner bare ikke MEG på samme måte som mine gode venner...
Å få hjelp og avlastning med småen - og dermed mulighet til å møte venner fullstendig på egen hånd - var heller ikke feil! Tenk å få være for seg selv en liten stund og samtidig være sikker på at småen ikke lå hylende alene i senga! Ikke hverdagskost for denne mammaen det... Jeg kan ennå ikke frigjøre meg mer enn et par timer i slengen siden småen ennå er puppeavhengig, men å kunne fylle de to timene med det jeg ville uten å føle meg for sliten, tom osv, var DEILIG! Jeg tror jammen jeg hadde glemt hvor mye påfyll man får av å være sammen med mennesker man virkelig liker ;oD
At vi i tillegg var beæret med å ha to friske unger samtidig i nesten to uker gjorde vel sitt til at turen ble vellykket. Det var faktisk første gang siden juli eller noe sånt...
Alt i alt en vellykket høsttur med andre ord. Neste års tur er allerede planlagt - da uten barn - og gjenbesøk av venner er avtalt *glis* Forhåpentligvis vil de også bli gjennomført, hehe...
Friday, November 14, 2008
Sov no
God natt,
sov godt.
No skal du kvile
og drøyme deg bort.
Gløyme alt det
du ikkje fekk gjort.
Gløyme feider
og kampar du ikkje vann.
Gløyme alt det vonde
om det går ann.
God natt,
sov godt.
Kvil deg no litt.
Mens du søv
skal eg gøyme deg
i hjartet mitt.
sov godt.
No skal du kvile
og drøyme deg bort.
Gløyme alt det
du ikkje fekk gjort.
Gløyme feider
og kampar du ikkje vann.
Gløyme alt det vonde
om det går ann.
God natt,
sov godt.
Kvil deg no litt.
Mens du søv
skal eg gøyme deg
i hjartet mitt.
Saturday, November 08, 2008
Småprat
Storebror her i huset åpnet munnen og begynte å snakke skikkelig for om lag et år siden. Før det hadde det vært sporadiske ord, selv om han hele tiden viste at språkforståelsen var veldig god. Jeg husker svært tydelig når han på julaften i fjor åpnet gaven fra moster og stod stolt på gulvet og konstanterte "ski" med klar uttale :o) Det var starten på munndiarèen derfra.
Som andre småbarn er det selvsagt endel ord som får sin helt egne vri også hos Storebror. Her for et øyeblikk siden løp han rundt i stua og spiste en "dilledoot" (gulrot, for dem som ikke kan tolke alt *s*). Og om morgenen går det ofte i "Eg vil ikkje i bagehagen" ;o) Syns det er umåtelig sjarmerende å høre på disse "talefeilene" og jeg må bli flinkere å notere dem ned for ettertiden.
Som andre småbarn er det selvsagt endel ord som får sin helt egne vri også hos Storebror. Her for et øyeblikk siden løp han rundt i stua og spiste en "dilledoot" (gulrot, for dem som ikke kan tolke alt *s*). Og om morgenen går det ofte i "Eg vil ikkje i bagehagen" ;o) Syns det er umåtelig sjarmerende å høre på disse "talefeilene" og jeg må bli flinkere å notere dem ned for ettertiden.
Friday, November 07, 2008
Gretne, kranglete kvinnfolk.
For å et øyeblikk ta steget bort fra alt styret med ungene og betrakte verden litt... Det er ikke så ofte jeg har energi til akkurat det lenger - dvs, jeg betrakter verden men har sjelden tid til å kommentere den ;)
Jeg undrer meg for øyeblikket over mennesker som bruker fritiden sin til å sitte å krangle med andre på nett *ler* Jeg, som egentlig er en passe temperamentsfull person, liker godt å ha en blogg å blåse ut i. Men på nettforum er jeg temmelig lunken - iallefall utad. Med det mener jeg at jeg godt kan hisse meg kraftig opp og kjenne flammene brenne i skallen over andres "dumhet". Men sjelden lar jeg meg rive med og skjelle og smelle og slippe bitcha i meg løs ;o) Jeg eier faktisk evnen til å ta et skritt bakover og tenke meg om før jeg poster overopphetede innlegg. Hva er vitsen, liksom? Hva vinner man ved å skrive ned ting som kan vries på, vendes og snus til akkurat det man vil bruke dem til? Og hva vinner man på å sitte og såre mennesker som kanskje ikke egentlig har tenkt over ordenes makt og hva deres egne ord kan gi av tilbakemeldinger til dem selv...? For min del finner jeg gevinsten liten og pusslete. Det kan kanskje gi en lettelse i skrivende stund, men sjelden har jeg opplevd at jeg føler meg bedre over lenger tid når jeg lar fordømmelsen og hovmodet ta over.
På et av forumene jeg vanker på har det den siste uka florert av tråder hvor temmelig arge kvinnemennesker lar eder og gall flyte. Når de ikke kommer noen vei i en diskusjon, hopper de videre og fortsetter i en annen tråd. De bruker de skrevne ords mangelfullhet til det ytterste - tolker, vrenger og vrir til det blir noe for dem å kaste sine gribbenebb over. At det ofte finnes to uforenlige ståsted i viktige diskusjoner tas ikke hensyn til: de skal ha rett okke som, og ingen viker en tomme fra sitt eget ståsted.
Jeg må innrømme at jeg finner slike diskusjoner temmelig underholdende! Det er morsomt å se hvor langt ned folk kan finne på å senke seg selv bare for å vinne en diskusjon. Hvor langt på tvers av normal folkeskikk man er villig til å gå når man vet at ingen kan "avsløre" en IRL. Og hvor lett det er å la seg rive med inn i personangrep når man føler man har andre folk i ryggen.
Dette er en kvinneatferd som jeg egentlig lenge har latt meg fasinere av. Hvor lett vi kvinner kan la oss rive med av "mobben" når vi føler oss som dronninger på haugen. Jeg sier kvinner fordi jeg i størst grad har opplevd det fra mine medsøstre. Men jeg må innrømme at denne type atferd kanskje er enda mer fasinerende når den utføres av voksne menn. Menn, som man forventer skal være direkte og frembusne, og så opplever man at de snakker i korridorene, sender talende blikk og baksnakker andre slik at selv sladrekjerringer antar en kledelig (av glede?) rødme.
Så tenker jeg da: hva er det som får disse kvinnene til å sitte på nett, kveld etter kveld, for å frese fra seg? Seksuell frustrasjon? *knis* Mangel på kommunikasjon med mannen? Mangelfullt sosialt nettverk IRl som gjør at de må ta ut sin generelle frustrasjon på nettmennesker?
Ikke lett å si. Enn så lenge får man kose seg med underholdningen de byr på, irritere seg over dem og la sin eget "dronningsymptom" komme til syne gjennom den fordømming og hoverering man kan tillate seg å komme med overfor slike mennesker - i sin egen blogg ;oD
Jeg undrer meg for øyeblikket over mennesker som bruker fritiden sin til å sitte å krangle med andre på nett *ler* Jeg, som egentlig er en passe temperamentsfull person, liker godt å ha en blogg å blåse ut i. Men på nettforum er jeg temmelig lunken - iallefall utad. Med det mener jeg at jeg godt kan hisse meg kraftig opp og kjenne flammene brenne i skallen over andres "dumhet". Men sjelden lar jeg meg rive med og skjelle og smelle og slippe bitcha i meg løs ;o) Jeg eier faktisk evnen til å ta et skritt bakover og tenke meg om før jeg poster overopphetede innlegg. Hva er vitsen, liksom? Hva vinner man ved å skrive ned ting som kan vries på, vendes og snus til akkurat det man vil bruke dem til? Og hva vinner man på å sitte og såre mennesker som kanskje ikke egentlig har tenkt over ordenes makt og hva deres egne ord kan gi av tilbakemeldinger til dem selv...? For min del finner jeg gevinsten liten og pusslete. Det kan kanskje gi en lettelse i skrivende stund, men sjelden har jeg opplevd at jeg føler meg bedre over lenger tid når jeg lar fordømmelsen og hovmodet ta over.
På et av forumene jeg vanker på har det den siste uka florert av tråder hvor temmelig arge kvinnemennesker lar eder og gall flyte. Når de ikke kommer noen vei i en diskusjon, hopper de videre og fortsetter i en annen tråd. De bruker de skrevne ords mangelfullhet til det ytterste - tolker, vrenger og vrir til det blir noe for dem å kaste sine gribbenebb over. At det ofte finnes to uforenlige ståsted i viktige diskusjoner tas ikke hensyn til: de skal ha rett okke som, og ingen viker en tomme fra sitt eget ståsted.
Jeg må innrømme at jeg finner slike diskusjoner temmelig underholdende! Det er morsomt å se hvor langt ned folk kan finne på å senke seg selv bare for å vinne en diskusjon. Hvor langt på tvers av normal folkeskikk man er villig til å gå når man vet at ingen kan "avsløre" en IRL. Og hvor lett det er å la seg rive med inn i personangrep når man føler man har andre folk i ryggen.
Dette er en kvinneatferd som jeg egentlig lenge har latt meg fasinere av. Hvor lett vi kvinner kan la oss rive med av "mobben" når vi føler oss som dronninger på haugen. Jeg sier kvinner fordi jeg i størst grad har opplevd det fra mine medsøstre. Men jeg må innrømme at denne type atferd kanskje er enda mer fasinerende når den utføres av voksne menn. Menn, som man forventer skal være direkte og frembusne, og så opplever man at de snakker i korridorene, sender talende blikk og baksnakker andre slik at selv sladrekjerringer antar en kledelig (av glede?) rødme.
Så tenker jeg da: hva er det som får disse kvinnene til å sitte på nett, kveld etter kveld, for å frese fra seg? Seksuell frustrasjon? *knis* Mangel på kommunikasjon med mannen? Mangelfullt sosialt nettverk IRl som gjør at de må ta ut sin generelle frustrasjon på nettmennesker?
Ikke lett å si. Enn så lenge får man kose seg med underholdningen de byr på, irritere seg over dem og la sin eget "dronningsymptom" komme til syne gjennom den fordømming og hoverering man kan tillate seg å komme med overfor slike mennesker - i sin egen blogg ;oD
Friday, October 31, 2008
En pust i bakken...
I går var jeg ute og gikk tur med en kollega som også er hjemme i permisjon i skrivende stund. Vi gikk tur midt ute på bondelandet hvor vi ble en attraksjon for de lokale sauene, og hvor landskapet og naturen var så tilstedeværende at jeg fikk en etterlengtet ro i sjelen. Det var dog også en oppvekker i forhold til min egen tilstand for øyeblikket, må jeg ærlig innrømme.
Jeg er ikke en person som løper mye rundt og trener meg halvt ihjel for å se ut som en tjueåring i en alder av over 30. Jeg liker godt Marilyn Monroe-former og trives faktisk med å ikke være noen sylfide. Mellom de to graviditetene mine har jeg dog vært "flink pike" og passet på både kosthold og daglig bevegelse, noe som resulterte i nesten ti kg mindre meg. Etter dette siste svagerskapet satt jeg da også kun igjen med to små kg ekstra, noe jeg var storfornøyd med.
Min fotsonedame pleier å si at man må vite hva man bruker maten til for å kunne bevisstgjøre seg på hvorfor man spiser mer enn man behøver. I min sjel er det ikke et øyeblikks tvil om hva jeg bruker mat til. Det er trøst. En "stakkars meg som er så sliten og trøtt i dag", eller en "i dag har jeg stresset sånn, stakkars meg". Og så er det belønning: "nå har jeg fortjent en god porsjon snop, jeg som tross alt har passet ungene alene hele dagen!". Eller til og med avslapning: "siden jeg er så sliten, må jeg jo kose meg litt ekstra i dag. Har vært så stress hele dagen, jo..." *oppgitt* Og noen ganger er maten bare en vei til å få seg litt kjapp energi, siden jeg til tider er konstant trøtt av mangel på søvn og egentid....
For dem som har fulgt litt med i livet mitt den siste tiden kommer det kanskje ikke som et stort overraskelsesmoment at jeg har hatt en strevsom tid. Det er kanskje også lett å forstå at jeg også i denne tiden har trøstespist, belønnet meg selv rikelig, lett etter kjapp energi og brukt mat som stressmestring. Og det viser. I løpet av det siste halve året har jeg spist på meg igjen alt det jeg hadde klart å kvitte meg med. Jeg er i ferd med å sprenge mine egne ytterste grenser, og jeg mistrives med det!! Likevel virker jeg totalt uegnet til å ta tak i problemet på egen hånd...
Da vi var ute og gikk tur kom vi til en temmelig dryg motbakke. Når man går tur på den måten jeg gjør, så handler det ikke om bare å få seg selv opp en dryg motbakke, det handler også om å klare å skyve med seg en ti kg vogn med en nesten ti kg tung unge oppi.... I tillegg til en selv, som da altså bærer på rundt ti kg for mye flesk... Jepp! Det er ikke fritt for at jeg måtte ta meg en pust midt i bakken for å komme til topps. Og jeg gremmes....
På helse og barnefronten har vi også en liten pust i bakken (noe jeg er redd for å overhode sette ord på i tilfelle jeg jinxer det!). Gutta er for øyeblikket nesten hostefrie, nesten ikke snørrete og har ikke vonde ører. For øyeblikket. Og de sover om nettene!! *jubler* Og dermed har vi bittelitt overskudd til å ta tak i noen av de andre problematikkene hverdagen omhandler. For øyeblikket driver vi med "gi mamma litt pusterom"-arbeid. Noe som betyr at jeg sover på eget rom for tiden og ikke med en varm, deilig unge teeeeett inntil meg. Vi holder på å lage rutiner om natta, nemlig, i håp om at han kanskje på det viset vil spise litt mer på dagene og gi oss fred om nettene! Foreløpig går det strålende. På matfronten ellers står vi på stedet hvil, og jeg avventer i tilfelle det handler om modenhet, evt om at han må være frisk og snuefri for å ha lyst til å annet enn pupp i munnen. Skrekkhistorier om fullamming til ettårsalderen blir stadig servert, av både kjente og ukjente, til min store frustrasjon. Målet er å få i ham fast føde før jeg begynner å jobbe når han er 9,5 mnd....
Så en misfornøyd, men dog pustende, mamma prøver å opparbeide seg energi nok til å ta tak i ting, mens vi tålmodig venter på at desember og undersøkelser på sykehuset skal komme. Kilokrigen startes senest etter jul, sammen med bleiekrigen, fast føde krigen og seperasjonsangstkampen...
Jadda....
Jeg er ikke en person som løper mye rundt og trener meg halvt ihjel for å se ut som en tjueåring i en alder av over 30. Jeg liker godt Marilyn Monroe-former og trives faktisk med å ikke være noen sylfide. Mellom de to graviditetene mine har jeg dog vært "flink pike" og passet på både kosthold og daglig bevegelse, noe som resulterte i nesten ti kg mindre meg. Etter dette siste svagerskapet satt jeg da også kun igjen med to små kg ekstra, noe jeg var storfornøyd med.
Min fotsonedame pleier å si at man må vite hva man bruker maten til for å kunne bevisstgjøre seg på hvorfor man spiser mer enn man behøver. I min sjel er det ikke et øyeblikks tvil om hva jeg bruker mat til. Det er trøst. En "stakkars meg som er så sliten og trøtt i dag", eller en "i dag har jeg stresset sånn, stakkars meg". Og så er det belønning: "nå har jeg fortjent en god porsjon snop, jeg som tross alt har passet ungene alene hele dagen!". Eller til og med avslapning: "siden jeg er så sliten, må jeg jo kose meg litt ekstra i dag. Har vært så stress hele dagen, jo..." *oppgitt* Og noen ganger er maten bare en vei til å få seg litt kjapp energi, siden jeg til tider er konstant trøtt av mangel på søvn og egentid....
For dem som har fulgt litt med i livet mitt den siste tiden kommer det kanskje ikke som et stort overraskelsesmoment at jeg har hatt en strevsom tid. Det er kanskje også lett å forstå at jeg også i denne tiden har trøstespist, belønnet meg selv rikelig, lett etter kjapp energi og brukt mat som stressmestring. Og det viser. I løpet av det siste halve året har jeg spist på meg igjen alt det jeg hadde klart å kvitte meg med. Jeg er i ferd med å sprenge mine egne ytterste grenser, og jeg mistrives med det!! Likevel virker jeg totalt uegnet til å ta tak i problemet på egen hånd...
Da vi var ute og gikk tur kom vi til en temmelig dryg motbakke. Når man går tur på den måten jeg gjør, så handler det ikke om bare å få seg selv opp en dryg motbakke, det handler også om å klare å skyve med seg en ti kg vogn med en nesten ti kg tung unge oppi.... I tillegg til en selv, som da altså bærer på rundt ti kg for mye flesk... Jepp! Det er ikke fritt for at jeg måtte ta meg en pust midt i bakken for å komme til topps. Og jeg gremmes....
På helse og barnefronten har vi også en liten pust i bakken (noe jeg er redd for å overhode sette ord på i tilfelle jeg jinxer det!). Gutta er for øyeblikket nesten hostefrie, nesten ikke snørrete og har ikke vonde ører. For øyeblikket. Og de sover om nettene!! *jubler* Og dermed har vi bittelitt overskudd til å ta tak i noen av de andre problematikkene hverdagen omhandler. For øyeblikket driver vi med "gi mamma litt pusterom"-arbeid. Noe som betyr at jeg sover på eget rom for tiden og ikke med en varm, deilig unge teeeeett inntil meg. Vi holder på å lage rutiner om natta, nemlig, i håp om at han kanskje på det viset vil spise litt mer på dagene og gi oss fred om nettene! Foreløpig går det strålende. På matfronten ellers står vi på stedet hvil, og jeg avventer i tilfelle det handler om modenhet, evt om at han må være frisk og snuefri for å ha lyst til å annet enn pupp i munnen. Skrekkhistorier om fullamming til ettårsalderen blir stadig servert, av både kjente og ukjente, til min store frustrasjon. Målet er å få i ham fast føde før jeg begynner å jobbe når han er 9,5 mnd....
Så en misfornøyd, men dog pustende, mamma prøver å opparbeide seg energi nok til å ta tak i ting, mens vi tålmodig venter på at desember og undersøkelser på sykehuset skal komme. Kilokrigen startes senest etter jul, sammen med bleiekrigen, fast føde krigen og seperasjonsangstkampen...
Jadda....
Saturday, October 25, 2008
Reservetank
Sykdomsfarsen bare fortsetter og fortsetter.... Farse fordi jeg føler det hele blir litt hysterisk morsomt når man står midt oppi to konstant syke unger og aldri ser enden på det. For å klare å holde seg oppe tenker man stadig: "det blir snart bedre, det er bare en periode." Nå syns jeg igrunne denne "perioden" har vart en ganske så lang stund.
Eldstemann i barneflokken har denne uken inntatt en svært hvit ansiktsfarge. Han har store, mørke ringer under øynene, en pust som piper konstant og null energi. I går lå han rundt på gulvet med kosehunden sin og ville ingenting annet enn å se på film. Hjertet hans slår i salsatakt og pusten går i løpemodus. Han er omtrent like hvit som håret og gjennomsiktig som et spøkelse etterhvert. Det tar på å være syk hele tiden.
Minstemann har innført klengestatus. Det betyr at i perioder er det lengste han klarer å være for seg selv rundt ti minutter. Han vil bæres, soves inntil, puppes minst en gang i timen, og får han ikke viljen sin er det gråting fra ednde til annen. Nettene er et sammensurium av klam unge tett inntil og en evinnelig pupping.
Min bedre halvdel uttalte i går at det er travelt med syke unger. Travelt er kanskje bare fornavnet. Vi har stort sett ikke noe liv lenger utenom legebesøk, legevakt, klenget, grinete unger og søvnløse netter. Jeg er glad jeg har permisjon og få eller ingen planer på dagtid. Jeg orker rett og slett ikke ha annet i tankene enn å komme gjennom dagene uten å bli gal.
Legevaktbesøk i går kveld konkluderte med at begge guttene har/har hatt øreverk i begge ører. Det forklarer endel hyling nattestid, og gir foreldrene dårlig samvittighet for dårlig bruk av smertestillende. Men det er ikke lett å tolke signalene fra en astmapesende småtting som vanligvis gnir seg på ørene når han er trøtt, eller fra en sutrende snørrebefengt baby som er bare litt mer sutrete enn vanlig. Ørene falt oss ikke helt inn midt i astmamedisinering og påfølgende dårlige netter.
Vi er slitne. Vi har ingen avlastning. Vi har to unger som har vært mer eller mindre syke siden august. Og vi får ikke henvisning til sykehus for å få litt avlastning for en gutt som bare er en skygge av seg selv. En gutt som får mor til å fryse av bekymring. En gutt som går på reservetank på samme måte som begge foreldrene.
Jeg får lyst til å gråte!
Eldstemann i barneflokken har denne uken inntatt en svært hvit ansiktsfarge. Han har store, mørke ringer under øynene, en pust som piper konstant og null energi. I går lå han rundt på gulvet med kosehunden sin og ville ingenting annet enn å se på film. Hjertet hans slår i salsatakt og pusten går i løpemodus. Han er omtrent like hvit som håret og gjennomsiktig som et spøkelse etterhvert. Det tar på å være syk hele tiden.
Minstemann har innført klengestatus. Det betyr at i perioder er det lengste han klarer å være for seg selv rundt ti minutter. Han vil bæres, soves inntil, puppes minst en gang i timen, og får han ikke viljen sin er det gråting fra ednde til annen. Nettene er et sammensurium av klam unge tett inntil og en evinnelig pupping.
Min bedre halvdel uttalte i går at det er travelt med syke unger. Travelt er kanskje bare fornavnet. Vi har stort sett ikke noe liv lenger utenom legebesøk, legevakt, klenget, grinete unger og søvnløse netter. Jeg er glad jeg har permisjon og få eller ingen planer på dagtid. Jeg orker rett og slett ikke ha annet i tankene enn å komme gjennom dagene uten å bli gal.
Legevaktbesøk i går kveld konkluderte med at begge guttene har/har hatt øreverk i begge ører. Det forklarer endel hyling nattestid, og gir foreldrene dårlig samvittighet for dårlig bruk av smertestillende. Men det er ikke lett å tolke signalene fra en astmapesende småtting som vanligvis gnir seg på ørene når han er trøtt, eller fra en sutrende snørrebefengt baby som er bare litt mer sutrete enn vanlig. Ørene falt oss ikke helt inn midt i astmamedisinering og påfølgende dårlige netter.
Vi er slitne. Vi har ingen avlastning. Vi har to unger som har vært mer eller mindre syke siden august. Og vi får ikke henvisning til sykehus for å få litt avlastning for en gutt som bare er en skygge av seg selv. En gutt som får mor til å fryse av bekymring. En gutt som går på reservetank på samme måte som begge foreldrene.
Jeg får lyst til å gråte!
Saturday, October 11, 2008
Høst
For halvannen uke siden giftet min yngste søster seg. Hun ville ha et høstbryllup med gult lauv og regn i sløret. Hele uka før hun giftet seg var det varierende temperatur mellom 18 og 9 grader, og solskinn, overskyet og lkitt regn om en annen. Men de verste høststormene uteble, heldigvis. På selve dagen regnet det og var grått. Men heldigvis for brudeparet var det opphold lenge nok til at de fikk tatt sine skogbilder sammen med fotografen. Det vil si: da siste bildet var tatt datt det ned dråper i størrelse liten elefant, og bruden ble fraktet ned til bilen igjen under et "lysskjold" som tilhørte fotografen. Den stakkars forloveren ble søkkblaut...
Denne uka har det vært høstferie her til lands. Og man kan trygt si at høsten har kommet for fullt. Ikke før stod det "Høstferie" i kalenderen, så begynte det å blåse stikker og strå og regne kattunger og det som verre er. Temperaturen er ikke så aller verst, men det blåser selvsagt gjennom det meste av klær og hud.... Her til lands er ikke allværsjakken noe man har på seg når man skal på tur i skog og fjell - det er et nødvendig onde for ikke å ffyse seg fordervet av vind og vannrett regn...
Før vi begynte med siste finish et par av rommene vi har pusset opp det siste halvåret, og flytting av minstemann inn på barnerommet, så rakk vi en liten hyttetur nord i fylket. Mye regn og kaldt vær sørget for at vi var mye inne, og da vi kom oss på en liten "bytur" til nærmeste bygd var selvsagt eldstemann totalt i hypertilværelsen. Som en våryr kalv hoppet og sprang han rundt og var nesten ikke tilsnakkelig (takket være trassen også da...). Han hadde på seg joggesko, mariusgenser og joggebukser, og mamma ville helst ikke at han skulle hoppe i alle de hundreogørti sølepyttene vi passerte. Ikke før har jeg bedt ham for fjertiende gang om ikke å hoppe i pyttene, så går han selvsagt på tryne i den største av dem...
Av og til er jeg svært takknemlig for at jeg har en magefølelse som jeg har lært å stole på og lytte til. Da jeg stod i hytta og pakket bleier og annet stæsj før avreise til bygda sa noe meg at jeg kanskje kunne ha med noen ekstra klær til eldstemann også - det kunne jo ligge i bilen. SOm tenk så gjort. Og da jeg fisket opp en temmelig molefonken gutt fra plaskedammen han lå og svømte i sendte jeg en takknemlig tanke til hvem det enn var som gav meg den innskytelisen i siste liten!
Siden jeg selvsagt ikke hadde med et alternativt yttertøy, og mariussen var temmelig blaut sau, så svingte jeg innom nærmeste butikk - som i dette tilfellet var en sportsbutikk - og kjøpte en ny jakke til småen. I god vestlandsk tradisjon ble det noe som var vindtett og vannavstøtende, og ikke rotet for mye opp i lommeboka. En softshelljakke. Siden gutten vår er av typen som elsker hettejakker i tøy, og som i tillegg har en magnetisk tiltrekking på alskens virusinfeksjoner, tenkte jeg at den kom til å bli super til inn- og ut av barnehagen, inn- og ut av bilen og korte turer utenfor huset. I og med at jakken var utstyrt med siluetten av en sjørøverskute, så ble den fort innlemmet i småens aksepterte garderobe og jeg kan nå forsiktig rydde bort tøyjakkene som egentlig er for tynne på vinterstid. Hvilket minner meg på: er det noen som kan fortelle meg hvor jeg har ryddet hen vinterjakken hans?!?
Høstferien har ellers blitt temmelig innbringende for småens del. Ikke bare har han fått ny jakke, han har også fått ny seng! Stor, voksen seng! Som etterhvert vil bli utstyrt med rutsjebane slik at han kan komme seg ut av senga på egen hånd. Rutsjebanen skal den stolte far egenhendig konstruere, så da tipper jeg den kommer opp rundt juletider ;) De siste listene på badet har enda ikke kommet opp etter et halvt år, så ting tar tid.
I og med at jeg altså er inne i en litt "fornye eldstemann" periode måtte jeg i dag gå over skobeholdningen hans. Vi var litt usikre på om vinterskoene fremdeles kunne brukes, og etter å ha tegnet fotavtrykk og målt og styrt i flere sko, kunne jeg konkludere med at vinterskoene holder mål enda en stund. Men joggeskoene var temmelig slitte etter diverse turer ned bakken her på Bobby-car`en (liten bil som han renner ned bakkene med mens foreldrene står med hjertet dundrende i halsen....). Så i dag tok jeg med meg Andungen og lot henne velge sko til småen. Vi endte med noen fotballskoutseende joggisser - til farens glede.
Så nå er høsten sikret for småens del. Moren skulle gjerne hatt seg en bedre jakke og et par mer anvennelige sko, men det blir nok ikke med det første....
Denne uka har det vært høstferie her til lands. Og man kan trygt si at høsten har kommet for fullt. Ikke før stod det "Høstferie" i kalenderen, så begynte det å blåse stikker og strå og regne kattunger og det som verre er. Temperaturen er ikke så aller verst, men det blåser selvsagt gjennom det meste av klær og hud.... Her til lands er ikke allværsjakken noe man har på seg når man skal på tur i skog og fjell - det er et nødvendig onde for ikke å ffyse seg fordervet av vind og vannrett regn...
Før vi begynte med siste finish et par av rommene vi har pusset opp det siste halvåret, og flytting av minstemann inn på barnerommet, så rakk vi en liten hyttetur nord i fylket. Mye regn og kaldt vær sørget for at vi var mye inne, og da vi kom oss på en liten "bytur" til nærmeste bygd var selvsagt eldstemann totalt i hypertilværelsen. Som en våryr kalv hoppet og sprang han rundt og var nesten ikke tilsnakkelig (takket være trassen også da...). Han hadde på seg joggesko, mariusgenser og joggebukser, og mamma ville helst ikke at han skulle hoppe i alle de hundreogørti sølepyttene vi passerte. Ikke før har jeg bedt ham for fjertiende gang om ikke å hoppe i pyttene, så går han selvsagt på tryne i den største av dem...
Av og til er jeg svært takknemlig for at jeg har en magefølelse som jeg har lært å stole på og lytte til. Da jeg stod i hytta og pakket bleier og annet stæsj før avreise til bygda sa noe meg at jeg kanskje kunne ha med noen ekstra klær til eldstemann også - det kunne jo ligge i bilen. SOm tenk så gjort. Og da jeg fisket opp en temmelig molefonken gutt fra plaskedammen han lå og svømte i sendte jeg en takknemlig tanke til hvem det enn var som gav meg den innskytelisen i siste liten!
Siden jeg selvsagt ikke hadde med et alternativt yttertøy, og mariussen var temmelig blaut sau, så svingte jeg innom nærmeste butikk - som i dette tilfellet var en sportsbutikk - og kjøpte en ny jakke til småen. I god vestlandsk tradisjon ble det noe som var vindtett og vannavstøtende, og ikke rotet for mye opp i lommeboka. En softshelljakke. Siden gutten vår er av typen som elsker hettejakker i tøy, og som i tillegg har en magnetisk tiltrekking på alskens virusinfeksjoner, tenkte jeg at den kom til å bli super til inn- og ut av barnehagen, inn- og ut av bilen og korte turer utenfor huset. I og med at jakken var utstyrt med siluetten av en sjørøverskute, så ble den fort innlemmet i småens aksepterte garderobe og jeg kan nå forsiktig rydde bort tøyjakkene som egentlig er for tynne på vinterstid. Hvilket minner meg på: er det noen som kan fortelle meg hvor jeg har ryddet hen vinterjakken hans?!?
Høstferien har ellers blitt temmelig innbringende for småens del. Ikke bare har han fått ny jakke, han har også fått ny seng! Stor, voksen seng! Som etterhvert vil bli utstyrt med rutsjebane slik at han kan komme seg ut av senga på egen hånd. Rutsjebanen skal den stolte far egenhendig konstruere, så da tipper jeg den kommer opp rundt juletider ;) De siste listene på badet har enda ikke kommet opp etter et halvt år, så ting tar tid.
I og med at jeg altså er inne i en litt "fornye eldstemann" periode måtte jeg i dag gå over skobeholdningen hans. Vi var litt usikre på om vinterskoene fremdeles kunne brukes, og etter å ha tegnet fotavtrykk og målt og styrt i flere sko, kunne jeg konkludere med at vinterskoene holder mål enda en stund. Men joggeskoene var temmelig slitte etter diverse turer ned bakken her på Bobby-car`en (liten bil som han renner ned bakkene med mens foreldrene står med hjertet dundrende i halsen....). Så i dag tok jeg med meg Andungen og lot henne velge sko til småen. Vi endte med noen fotballskoutseende joggisser - til farens glede.
Så nå er høsten sikret for småens del. Moren skulle gjerne hatt seg en bedre jakke og et par mer anvennelige sko, men det blir nok ikke med det første....
Wednesday, October 08, 2008
En travel sensommer og høst.
De to små holdt seg friske til den verste bryllupsstria i familien var over (nær familie, ikke vårt - vi rakk å gifte oss før småttingene ankom), men så buldra det løs. To unger med snørra rennende, røde ører og krupp-/astmahoste. Livet er deilig...
Ellers går livet sin gang. Jeg rekker i liten grad å tilbringe tid på nett, og savner det masse! Nettvenner er - som venner IRL - en nedprioritert del av livet mitt i øyeblikket, dessverre, men forhåpentligvis blir det bedre etterhvert. Minstemann har vært en travel fyr fra første stund, og det ser ikke ut til å bli enklere med det første ;) Han er nå kommet til den alderen der man anbefaler fast føde - noe mammaen ser frem til med stor glede. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert føle meg litt mindre "oppspist", bokstavelig talt. Men Foreløpig blir fast føde inntatt i liten grad. Det hostes, harkes, brekkes, hyles og protestene hagler... Det meste vi har fått i den søte lille er en hel teskje grøt... Ellers liker han å tygge på en skorpe eller kavring - helt til den blir myk og han får biter i munnen. Da er det på med hele "jeg har fått noe ekkelt i munnen"-showet igjen, med brekninger og det som hører til.
Eldstemann har bare blitt trassigere og trassigere de siste ukene. Og vi som trodde han var i trassalderen allerede *ler ironisk* Nå viser det seg at det nok bare var et uskyldig forvarsel. Her skal det nemlig protesteres på alt. "Nei", "ikkje ennå" og "Eg vil ikkje" er godt brukte fraser om dagen. Og når muntlige protester ikke hjelper så hyyyyyles det eller vi finner ham oppløst i tårer på gulvet. Det verste er når han tester grensene ved å være slem. Han kan stå og slå eller sparke på oss gjentatte ganger, hvorpå handlingen bare blir vondere og dummere når vi forsøker oss med et "ikke gjør sånn - det er vondt!". Til alt hell er han en super storebror og foreløpig går lite - med unntak av høylytte "nei, den er MIN!" - ut over lillebroren. Enn så lenge.
Storebror er dog blitt en STOR gutt likevel. Han har strukket seg litt etter sommeren og vi ser med gru at vi må til innkjøp av både nye vintersko og sannsynligvis dress i løpet av kun kort tid. Men det er det at han vokser mentalt og psykisk vi kanskje merker mest. Han er jo ennå en godgutt, og det er utrolig hvor mye han har evne til å uttrykke språklig etterhvert. Han snapper opp det mest utrolige både her og der, og viser evne til fremhenting av info og konklusjoner som jeg ikke visste at småttinger hadde *s* Sånt gjør det interessant å være mamma! I tillegg har mammaen - ved hjelp av "mild tvang" - endelig fått gjennomslag for fast do-tid for gutten. Faren har det ikke travelt med å få stor gutt i huset og det har vært en kamp både å få slutt på melkeflaskene og begynt med dotrening (selv etter å ha jobbet med omsorg for barn og voksne med inkontinens osv, så klarer jeg ikke med å skifte skittbleier på min egen gutt. Eller kanskje nettopp derfor. Det er noe med det å ha nok fantasi til å innbille seg hva som finnes av matrester der inne i bleia *dåner*). Men nå er vi altså i gang. Og småen er kjempeflink! Han sitter på do hver kveld og nå kan vi etterhvert forvente resultater også. Utover neste uke skal jeg øke intensiteten og forvente dobesøk også om morgenene!
Livet går altså sin vante gang. I og med at minstemann har vært så urolig har jeg ikke fått vært så aktiv fysisk heller som det jeg hadde tenkt. Noe som har resultert i at fem kg har kommet på siden før fødselen (altså har jeg gått opp etter fødselen og ikke under graviditeten). Litt nedslåene å se at kg kommer på igjen etter forrige vårs flotten nedgang + bare to ussle kg på under svangerskapet, men jeg prøver å tenke positivt. Har en god venninne her som jeg trasker tur med jevnlig, og en aktiv barselgruppe som også skal ned noen kg ;) Nå når jeg likevel ikke passet oppi innkjøpte kjole til bryllupet, så haster det ikke med å komme ned i idealvekt. Kan ta det som det kommer.
Jeg har hatt mye i hodet i høst og jeg vet at jeg har glemt både endel store dager og mindre dager. Jeg har ennå ikke somlet meg til å sende barselgave til minst 1 stk ferdigfødt, og jeg har noen MT`er å sy etter at jeg har fått lagt opp to bukser som har ligget siden i fjor sommer... Skjønner?! Ting tar tid. Men jeg er sikker på at jeg til slutt kommer ovenpå igjen. Jeg kjenner jo at tiden for å begynne på jobb igjen også nærmer seg med stormskritt, og fantastisk nok kjennes det bedre ut enn det gjorde da jeg gikk hjemme med eldstemann. Mest av alt gleder jeg meg nok til å se hvordan mannen takler tilværelsen som hjemmeværende i 12 uker *knegger*
Om ikke lenger håper jeg å få satt meg på et tog/fly østover. Forhåpentligvis får jeg gjort opp litt for glemte ting da. Først skal jeg bare spare opp litt peng så jeg har noe å reise for!
Ellers går livet sin gang. Jeg rekker i liten grad å tilbringe tid på nett, og savner det masse! Nettvenner er - som venner IRL - en nedprioritert del av livet mitt i øyeblikket, dessverre, men forhåpentligvis blir det bedre etterhvert. Minstemann har vært en travel fyr fra første stund, og det ser ikke ut til å bli enklere med det første ;) Han er nå kommet til den alderen der man anbefaler fast føde - noe mammaen ser frem til med stor glede. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert føle meg litt mindre "oppspist", bokstavelig talt. Men Foreløpig blir fast føde inntatt i liten grad. Det hostes, harkes, brekkes, hyles og protestene hagler... Det meste vi har fått i den søte lille er en hel teskje grøt... Ellers liker han å tygge på en skorpe eller kavring - helt til den blir myk og han får biter i munnen. Da er det på med hele "jeg har fått noe ekkelt i munnen"-showet igjen, med brekninger og det som hører til.
Eldstemann har bare blitt trassigere og trassigere de siste ukene. Og vi som trodde han var i trassalderen allerede *ler ironisk* Nå viser det seg at det nok bare var et uskyldig forvarsel. Her skal det nemlig protesteres på alt. "Nei", "ikkje ennå" og "Eg vil ikkje" er godt brukte fraser om dagen. Og når muntlige protester ikke hjelper så hyyyyyles det eller vi finner ham oppløst i tårer på gulvet. Det verste er når han tester grensene ved å være slem. Han kan stå og slå eller sparke på oss gjentatte ganger, hvorpå handlingen bare blir vondere og dummere når vi forsøker oss med et "ikke gjør sånn - det er vondt!". Til alt hell er han en super storebror og foreløpig går lite - med unntak av høylytte "nei, den er MIN!" - ut over lillebroren. Enn så lenge.
Storebror er dog blitt en STOR gutt likevel. Han har strukket seg litt etter sommeren og vi ser med gru at vi må til innkjøp av både nye vintersko og sannsynligvis dress i løpet av kun kort tid. Men det er det at han vokser mentalt og psykisk vi kanskje merker mest. Han er jo ennå en godgutt, og det er utrolig hvor mye han har evne til å uttrykke språklig etterhvert. Han snapper opp det mest utrolige både her og der, og viser evne til fremhenting av info og konklusjoner som jeg ikke visste at småttinger hadde *s* Sånt gjør det interessant å være mamma! I tillegg har mammaen - ved hjelp av "mild tvang" - endelig fått gjennomslag for fast do-tid for gutten. Faren har det ikke travelt med å få stor gutt i huset og det har vært en kamp både å få slutt på melkeflaskene og begynt med dotrening (selv etter å ha jobbet med omsorg for barn og voksne med inkontinens osv, så klarer jeg ikke med å skifte skittbleier på min egen gutt. Eller kanskje nettopp derfor. Det er noe med det å ha nok fantasi til å innbille seg hva som finnes av matrester der inne i bleia *dåner*). Men nå er vi altså i gang. Og småen er kjempeflink! Han sitter på do hver kveld og nå kan vi etterhvert forvente resultater også. Utover neste uke skal jeg øke intensiteten og forvente dobesøk også om morgenene!
Livet går altså sin vante gang. I og med at minstemann har vært så urolig har jeg ikke fått vært så aktiv fysisk heller som det jeg hadde tenkt. Noe som har resultert i at fem kg har kommet på siden før fødselen (altså har jeg gått opp etter fødselen og ikke under graviditeten). Litt nedslåene å se at kg kommer på igjen etter forrige vårs flotten nedgang + bare to ussle kg på under svangerskapet, men jeg prøver å tenke positivt. Har en god venninne her som jeg trasker tur med jevnlig, og en aktiv barselgruppe som også skal ned noen kg ;) Nå når jeg likevel ikke passet oppi innkjøpte kjole til bryllupet, så haster det ikke med å komme ned i idealvekt. Kan ta det som det kommer.
Jeg har hatt mye i hodet i høst og jeg vet at jeg har glemt både endel store dager og mindre dager. Jeg har ennå ikke somlet meg til å sende barselgave til minst 1 stk ferdigfødt, og jeg har noen MT`er å sy etter at jeg har fått lagt opp to bukser som har ligget siden i fjor sommer... Skjønner?! Ting tar tid. Men jeg er sikker på at jeg til slutt kommer ovenpå igjen. Jeg kjenner jo at tiden for å begynne på jobb igjen også nærmer seg med stormskritt, og fantastisk nok kjennes det bedre ut enn det gjorde da jeg gikk hjemme med eldstemann. Mest av alt gleder jeg meg nok til å se hvordan mannen takler tilværelsen som hjemmeværende i 12 uker *knegger*
Om ikke lenger håper jeg å få satt meg på et tog/fly østover. Forhåpentligvis får jeg gjort opp litt for glemte ting da. Først skal jeg bare spare opp litt peng så jeg har noe å reise for!
Tuesday, September 30, 2008
Er jeg gal?
Tenk om jeg egentlig er en helt aldeles gal person og det livet jeg tror jeg lever nå egentlig bare er resultat av et fargerikt fantasiliv i en syk persons hjerne... :vantro og sjokka:
(På den andre siden kunne jeg jo ha sørget for å innbilde meg et liv som gjeldsfri med 2,5 friske barn og en litt rikere mann hvis jeg først skulle fantasere meg et liv....)
(På den andre siden kunne jeg jo ha sørget for å innbilde meg et liv som gjeldsfri med 2,5 friske barn og en litt rikere mann hvis jeg først skulle fantasere meg et liv....)
Sunday, September 28, 2008
Speil, speil på veggen der...
Det er en sannhet man ikke kan lyve seg fra at vi mennesker er mestere til å lage forestillinger for oss selv som etterhvert legger seg som sannheter som styrer vår virkelighetsoppfatning. Det er også en sannhet at vi av og til møter oss selv i døra og får en realitysjekk som sender sjokkbølger langt inn i margen.
En slik episode ble beskrevet for meg i dag av en venninne. Hun fortalte at hun hadde spilt fotball i går kveld, sammen med noen venner. "Jeg innbildte meg at jeg var flink til å spille fotball", betrodde hun meg,"helt til jeg spilte det i går...!" Hun hadde glemt at det var over ti år siden sist, og at formen og teknikken nok ikke var like fremragende som da hun var aktiv spiller på pluttelaget. "Jeg skal herved aldri skryte av at jeg er god til noe", sa hun halvt i latter og halvt i undertrykket sorg over evner som forsvant underveis.
Det fikk meg til å tenke på alle gangen jeg selv har innbildt meg at jeg virkelig er noe eller kan noe. At evnene som jeg delvis bygger min virkelighetsoppfatning av meg selv på - det jeg er strålende flink til og kan skryte av - ikke er en konstant faktor som jeg faktisk bør kunne lite på. Som da jeg begynte å ri igjen etter ett opphold på ca 7 år, og trodde jeg fremdeles var en passe habil rytter. Etter første ridetime, med tre kvarters nedsitting i trav, måtte jeg nedslått innrømme at jeg ikke hadde verken magemuskler eller teknikk inne, flyttet over på "konepartiet" og fant fort ut at jeg også der måtte sammenlikne meg med de "dårligste" av "gamle ryttere". Jeg som en gang var så god at jeg kunne delta på stevner...
Til tider brenner jeg meg temmelig grundig på disse feilaktige oppfatningene av egne evner. Å labbe ut på en to timers langrennstur når man har ski på beina en gang i året, er jo ingen smart idè. Å skryte over egne evner ved symaskinen for så å oppdage at den man prater til er sydame, er heller ikke særlig flatterende. Det sier seg jo selv at man fremstår som temmelig brautende når man skryter av fordums storhet for så å vise seg å være en person med realtivt skrantende evner på området. Jeg har forståelse for om jeg fremstår som arrogant eller selvopptatt til tider, må jeg nedslående innrømme.
Likevel må jeg innrømme at jeg syns disse falske bildene av meg selv er verst å bære når det kommer til den ytre fasaden og ikke evner som forståelig nok forsvinner når de ligger brakk i årevis. Jeg ser på meg selv som en person som ikke er særlig flink til å kle meg. Jeg har manglende kunnskaper om farger og sammensetninger, og kler meg mer praktisk enn fint. I tillegg tilhører jeg landets befolkning som i stor grad fremelsker Marilyn Monroes frodige former fremfor tenåringsidolene i str xs. Marilyn Monroe var som kjent en 42-44 str - noe som passer en voksen og lubben kvinne som meg bedre enn å ha skrangleskjeletter som sammenlikningsgrunnlag. Når jeg ser meg i speilet så er jeg temmelig fornøyd med det jeg ser. Gode, runde former og et ansikt som ikke skremmer vekk folk flest. Ikke en innertier når det gjelder utseende, sannsynligvis, men en god åtter, kanskje? Lemmer som står i forhold til hverandre og et symmetrisk ytre som trekker opp. Brede hofter, mye pupper og rumpe, men lange slanke bein og små hender og føtter, og ikke minst flott hår! Og noen kg for mye over magen. Men de er der jo selvsagt bare midlertidig, ikke sant. De skal jo av igjen så snart jeg er ferdig å amme. Og jeg er da strengt tatt ikke så stor? Mindre enn henne og henne og.... Speilfjeset mitt ser temmelig ok ut *smiler selvtilfreds* Ikke for sur, ikke for streng - ser snill og godslig og grei ut, syns jeg. Jeg smiler selvtilfreds til meg selv og trekker på meg noen filler som holder ute babygulp og stenger inne ammepupper og andre uhumskheter.
Men så var det dette med den falske sannheten da...
Plutselig ved en anledning så er det noen andre enn meg som står bak kameraet og tar bilder. Plutselig ser jeg meg selv avkledd og i en situasjon hvor jeg har god mulighet til å sammenlikne meg med andre, mere fotogene individer. Og hva oppdager jeg?! Næææææh! Er jeg virkelig så stor! *dåne* Overarmene mine er jo på størrelse med dem hos en liten sumobryter! Og fjeset mitt..... Har jeg virkelig så digert fjes sammenliknet med de andre på bildet?!? *flau* Jeg ser jo ut som om jeg har vannhodet sammenliknet med alle de andre! Er det mulig?! Når og hvor endte jeg med å bli så stor at jeg vokste ut av porposjoner?! Hvorfor har ingen sagt noe?!? Hvordan har jeg endt opp med å bli så diger uten å oppdaget det underveis? Jeg, som var så lita som ungjente...! Jeg som var tynnere enn en trettenåring før jeg begynte på p-piller... Cheeses!!! Hvor underveis gikk ting så "galt"???
"Skrekkmerkene" på magen, "baby-valken" og de overdimensjonerte ammepuppene har jeg jo forlengst klart å bortforklare i den grad at de nå har glidd inn i bevisstheten min som en positiv ting som jeg ikke lenger tenker på. Men hvordan skal jeg klare å bortforklare og illusjonere bort at jeg har en kropp som er dobbelt så stor som den jeg selv ser i speilet? Min svigerinne snakker overbevisende om at hun tror hun har et speilfjes som er helt totalt ulikt det fjeset hun i klare stunder innbilder seg at vi andre ser når vi ser på henne. Og jeg forstår i et lynende klart øyeblikk hva hun snakker om. Paul Mckenna snakker om å bruke selvhypnose for å øke selvbilde og akseptere seg selv som den vakre personen man er - tross for mange kilo, krum nese, utstående ører og skeive tenner. Og jeg forstår med ett at det er nettopp dette jeg har bedrevet i årevis! Selvhypnose for å skape et bilde av mitt ytre som jeg kan akseptere, elske og leve med. Et vakkert meg selv. Et vakkert ytre, tross for mange kilo og en etterhvert aldrende kropp. Et speilbilde jeg kan smile fornøyd til hver eneste morgen og hente med meg smilet fra når jeg vender meg ut mot resten av verden i selvtilfreds stolthet.
Og er det så ille, egentlig? Neida - slett ikke! Jeg kommer fortsatt til å innbilde meg selv at jeg er verdens 7 vidunder, jeg! Paul Mckenna mener jo at det er den rette tingen å gjøre, ikke sant ;) Men dessverre kan jeg ikke unnlate å se bevisene på det motsatte - bildene som avslører at jeg er en bedrager av dimensjoner. Jeg kan skylde på "feil vinkel" og "uheldig lys", men det er ikke til å komme fra at sannheten treffer meg som et overraskende lyn fra klar himmel og skaper et aldri så lite tvilende og blødende sår langt inne i meg. Enn så lenge kan jeg bedra og lure meg selv, men mange bekker små blir vel til slutt til en temmelig klargjørende stor å som får meg til å bryte sammen i krampegråt over hvor blind jeg har vært i forhold til den jeg har tillatt meg selv å bli...
Så, mens jeg smilende står opp hver dag og innbilder meg at jeg er vakrest på jorden her, så ligger en gnagende tagg bak i hodet mitt og minner meg på de 10 kg jeg skal gå ned til våren ;o) Jeg tviler ikke et sekund på at jeg er vakker. Jeg er elsket, jeg har fått to nydelige barn og jeg har en kropp med former selv latino-kvinner kan kikke misunnelig etter. Men samtidig forteller sannheten fanget i et bilde meg at jeg også kan ha godt av å endre matvaner, treningsvaner og legge bort ti kg dauvekt.... En gyllen middelvel mellom totalt selvbedrag og en anelse sannhet er veien å gå.
Så kanskje speilfjeset mitt ender opp med å ligge litt nærmere sannheten etterhvert?!
En slik episode ble beskrevet for meg i dag av en venninne. Hun fortalte at hun hadde spilt fotball i går kveld, sammen med noen venner. "Jeg innbildte meg at jeg var flink til å spille fotball", betrodde hun meg,"helt til jeg spilte det i går...!" Hun hadde glemt at det var over ti år siden sist, og at formen og teknikken nok ikke var like fremragende som da hun var aktiv spiller på pluttelaget. "Jeg skal herved aldri skryte av at jeg er god til noe", sa hun halvt i latter og halvt i undertrykket sorg over evner som forsvant underveis.
Det fikk meg til å tenke på alle gangen jeg selv har innbildt meg at jeg virkelig er noe eller kan noe. At evnene som jeg delvis bygger min virkelighetsoppfatning av meg selv på - det jeg er strålende flink til og kan skryte av - ikke er en konstant faktor som jeg faktisk bør kunne lite på. Som da jeg begynte å ri igjen etter ett opphold på ca 7 år, og trodde jeg fremdeles var en passe habil rytter. Etter første ridetime, med tre kvarters nedsitting i trav, måtte jeg nedslått innrømme at jeg ikke hadde verken magemuskler eller teknikk inne, flyttet over på "konepartiet" og fant fort ut at jeg også der måtte sammenlikne meg med de "dårligste" av "gamle ryttere". Jeg som en gang var så god at jeg kunne delta på stevner...
Til tider brenner jeg meg temmelig grundig på disse feilaktige oppfatningene av egne evner. Å labbe ut på en to timers langrennstur når man har ski på beina en gang i året, er jo ingen smart idè. Å skryte over egne evner ved symaskinen for så å oppdage at den man prater til er sydame, er heller ikke særlig flatterende. Det sier seg jo selv at man fremstår som temmelig brautende når man skryter av fordums storhet for så å vise seg å være en person med realtivt skrantende evner på området. Jeg har forståelse for om jeg fremstår som arrogant eller selvopptatt til tider, må jeg nedslående innrømme.
Likevel må jeg innrømme at jeg syns disse falske bildene av meg selv er verst å bære når det kommer til den ytre fasaden og ikke evner som forståelig nok forsvinner når de ligger brakk i årevis. Jeg ser på meg selv som en person som ikke er særlig flink til å kle meg. Jeg har manglende kunnskaper om farger og sammensetninger, og kler meg mer praktisk enn fint. I tillegg tilhører jeg landets befolkning som i stor grad fremelsker Marilyn Monroes frodige former fremfor tenåringsidolene i str xs. Marilyn Monroe var som kjent en 42-44 str - noe som passer en voksen og lubben kvinne som meg bedre enn å ha skrangleskjeletter som sammenlikningsgrunnlag. Når jeg ser meg i speilet så er jeg temmelig fornøyd med det jeg ser. Gode, runde former og et ansikt som ikke skremmer vekk folk flest. Ikke en innertier når det gjelder utseende, sannsynligvis, men en god åtter, kanskje? Lemmer som står i forhold til hverandre og et symmetrisk ytre som trekker opp. Brede hofter, mye pupper og rumpe, men lange slanke bein og små hender og føtter, og ikke minst flott hår! Og noen kg for mye over magen. Men de er der jo selvsagt bare midlertidig, ikke sant. De skal jo av igjen så snart jeg er ferdig å amme. Og jeg er da strengt tatt ikke så stor? Mindre enn henne og henne og.... Speilfjeset mitt ser temmelig ok ut *smiler selvtilfreds* Ikke for sur, ikke for streng - ser snill og godslig og grei ut, syns jeg. Jeg smiler selvtilfreds til meg selv og trekker på meg noen filler som holder ute babygulp og stenger inne ammepupper og andre uhumskheter.
Men så var det dette med den falske sannheten da...
Plutselig ved en anledning så er det noen andre enn meg som står bak kameraet og tar bilder. Plutselig ser jeg meg selv avkledd og i en situasjon hvor jeg har god mulighet til å sammenlikne meg med andre, mere fotogene individer. Og hva oppdager jeg?! Næææææh! Er jeg virkelig så stor! *dåne* Overarmene mine er jo på størrelse med dem hos en liten sumobryter! Og fjeset mitt..... Har jeg virkelig så digert fjes sammenliknet med de andre på bildet?!? *flau* Jeg ser jo ut som om jeg har vannhodet sammenliknet med alle de andre! Er det mulig?! Når og hvor endte jeg med å bli så stor at jeg vokste ut av porposjoner?! Hvorfor har ingen sagt noe?!? Hvordan har jeg endt opp med å bli så diger uten å oppdaget det underveis? Jeg, som var så lita som ungjente...! Jeg som var tynnere enn en trettenåring før jeg begynte på p-piller... Cheeses!!! Hvor underveis gikk ting så "galt"???
"Skrekkmerkene" på magen, "baby-valken" og de overdimensjonerte ammepuppene har jeg jo forlengst klart å bortforklare i den grad at de nå har glidd inn i bevisstheten min som en positiv ting som jeg ikke lenger tenker på. Men hvordan skal jeg klare å bortforklare og illusjonere bort at jeg har en kropp som er dobbelt så stor som den jeg selv ser i speilet? Min svigerinne snakker overbevisende om at hun tror hun har et speilfjes som er helt totalt ulikt det fjeset hun i klare stunder innbilder seg at vi andre ser når vi ser på henne. Og jeg forstår i et lynende klart øyeblikk hva hun snakker om. Paul Mckenna snakker om å bruke selvhypnose for å øke selvbilde og akseptere seg selv som den vakre personen man er - tross for mange kilo, krum nese, utstående ører og skeive tenner. Og jeg forstår med ett at det er nettopp dette jeg har bedrevet i årevis! Selvhypnose for å skape et bilde av mitt ytre som jeg kan akseptere, elske og leve med. Et vakkert meg selv. Et vakkert ytre, tross for mange kilo og en etterhvert aldrende kropp. Et speilbilde jeg kan smile fornøyd til hver eneste morgen og hente med meg smilet fra når jeg vender meg ut mot resten av verden i selvtilfreds stolthet.
Og er det så ille, egentlig? Neida - slett ikke! Jeg kommer fortsatt til å innbilde meg selv at jeg er verdens 7 vidunder, jeg! Paul Mckenna mener jo at det er den rette tingen å gjøre, ikke sant ;) Men dessverre kan jeg ikke unnlate å se bevisene på det motsatte - bildene som avslører at jeg er en bedrager av dimensjoner. Jeg kan skylde på "feil vinkel" og "uheldig lys", men det er ikke til å komme fra at sannheten treffer meg som et overraskende lyn fra klar himmel og skaper et aldri så lite tvilende og blødende sår langt inne i meg. Enn så lenge kan jeg bedra og lure meg selv, men mange bekker små blir vel til slutt til en temmelig klargjørende stor å som får meg til å bryte sammen i krampegråt over hvor blind jeg har vært i forhold til den jeg har tillatt meg selv å bli...
Så, mens jeg smilende står opp hver dag og innbilder meg at jeg er vakrest på jorden her, så ligger en gnagende tagg bak i hodet mitt og minner meg på de 10 kg jeg skal gå ned til våren ;o) Jeg tviler ikke et sekund på at jeg er vakker. Jeg er elsket, jeg har fått to nydelige barn og jeg har en kropp med former selv latino-kvinner kan kikke misunnelig etter. Men samtidig forteller sannheten fanget i et bilde meg at jeg også kan ha godt av å endre matvaner, treningsvaner og legge bort ti kg dauvekt.... En gyllen middelvel mellom totalt selvbedrag og en anelse sannhet er veien å gå.
Så kanskje speilfjeset mitt ender opp med å ligge litt nærmere sannheten etterhvert?!
Wednesday, September 24, 2008
Long time, nothing done...
Man vet at husarbeid har vært for lenge nedprioritert når toåringen finner "noe" på stuegulvet som han knasker i vei på, og man ikke kan la være å tenke på den "moppe-sparkedressen" hver gang man drister seg til å legge babyen på gulvet.... *flau*
*løper beskjemmet tilbake til husarbeidet*
*løper beskjemmet tilbake til husarbeidet*
Thursday, September 11, 2008
Repetisjon
Og så var vi i gang med høstens andre omgang forkjølelse... ;o( Vi kan vel anta allerede nå at dette blir en repetisjon av fjorårets forferdelige høst, med forkjølelse på Poden annenhver uke... Forkjellen i år er vel først og fremst at jeg ikke er gravid og stuptrøtt, og at vi nå har to små som smitter hverandre og dermed sørger for at vi er...stuptrøtte!
Kvelden i går gikk med på å tørke slimspye fra minstemann og medisinere eldstemann som fikk et anfall krupp kombinert med astma...
Yeeeees....
Og likevel har jeg lyst på en til?!? *gal*
Kvelden i går gikk med på å tørke slimspye fra minstemann og medisinere eldstemann som fikk et anfall krupp kombinert med astma...
Yeeeees....
Og likevel har jeg lyst på en til?!? *gal*
Sunday, September 07, 2008
Hva er det med menn...
...som gjør dem totalt inkompetente når det kommer til bretting av rene klær?
...som gjør at de ikke klarer å lære seg selv de enkleste systemer for hvor ting har sin faste plass? (Kan vel for pokker ikke kreve så mye IQ å fatte at gensere ikke skal ligge i samme hylle som joggedressene, sokkene med pysjamasene og pysjamasene ikke hører til på gulvet bare fordi du ikke fant ut hvor de hørte hjemme...?!?)
...som gjør at de kan tisse, la være å trekke og så gå fra doen med lokket oppe...uten å merke at det stinker urin neste gang de ankommer doen?
...som gjør at de ikke klarer å lukke skapdører?
...som gjør at de kan finne på å sitte på pc`n uten å legge merke til at toåringen raserer halve rommet rundt dem?
...som gjør at de kan sitte i sofaen og glo på tv leeeeeeenge etter at det er blitt påpekt at det er over barnas leggetid og leggingen for kvelden er deres oppgave?
...som gjør at de ikke fatter hvorfor konemor blir oppgitt når de lar "mannegenet" slippes løs og lar alle sine dårlige sider vises samtidig?!
...som gjør at de ikke klarer å lære seg selv de enkleste systemer for hvor ting har sin faste plass? (Kan vel for pokker ikke kreve så mye IQ å fatte at gensere ikke skal ligge i samme hylle som joggedressene, sokkene med pysjamasene og pysjamasene ikke hører til på gulvet bare fordi du ikke fant ut hvor de hørte hjemme...?!?)
...som gjør at de kan tisse, la være å trekke og så gå fra doen med lokket oppe...uten å merke at det stinker urin neste gang de ankommer doen?
...som gjør at de ikke klarer å lukke skapdører?
...som gjør at de kan finne på å sitte på pc`n uten å legge merke til at toåringen raserer halve rommet rundt dem?
...som gjør at de kan sitte i sofaen og glo på tv leeeeeeenge etter at det er blitt påpekt at det er over barnas leggetid og leggingen for kvelden er deres oppgave?
...som gjør at de ikke fatter hvorfor konemor blir oppgitt når de lar "mannegenet" slippes løs og lar alle sine dårlige sider vises samtidig?!
Friday, September 05, 2008
Over skyene er himlen alltid blå.
Noen dager er av et slikt kaliber at man må gjemme dem dypt inne i hjertet sitt. Fine dager. Et kjært minne man kan hente ut og glede seg over når mørket har krøpet over jorden og livet er stritt og vanskelig. I dag er en slik dager.
Etter storm kommer solskinn, sies det, og for mitt vedkommende er dagen i dag et bevis på nettopp dette. Etter fire strie uker med syke barn, lite søvn og mye bekymring har jeg i dag hatt en solskinnsdag. Ikke bare var natta god og fredelig, men dagen i dag har fulgt opp som en drømmedag - til tross for at Poden har vært i elendig humør og hylt verre enn pesten.
I dag har nemlig Tassen smilt! :D Hele dagen! Han har vært så blid og god at jeg igjen klarer å huske hvorfor alt dette faktisk er verdt å gå gjennom. Dager med sår gråt og sinte, fektende armer er visket ut som med et trylleslag. Vonde tanker om egen inkompetenthet og dårlige mammagener er borte i samme sekund jeg atter en gang klarer å lure et strålende smil til å bre seg over det uskyldsrene babyansiktet, og solen skinner helt inn i hjertet mitt. Slapp og ynkelig baby, eller stiv og hylende som han også har vært innimellom, er byttet ut med en varm og myk liten klump som hikster begeistret slik at man bare venter at han skal slå til med en trillende latter i neste nu. Hjertet mitt hopper av ren lykke når jeg stirrer ned i glitrende øyne og bollekinn med smilehull :oD
Noen ganger er det vanskelig å skimte solen gjennom regntunge skyer. Men det er såvisst ikke sant at den ikke er der likevel. Den er bare vanskelig å få øye på av og til...
Etter storm kommer solskinn, sies det, og for mitt vedkommende er dagen i dag et bevis på nettopp dette. Etter fire strie uker med syke barn, lite søvn og mye bekymring har jeg i dag hatt en solskinnsdag. Ikke bare var natta god og fredelig, men dagen i dag har fulgt opp som en drømmedag - til tross for at Poden har vært i elendig humør og hylt verre enn pesten.
I dag har nemlig Tassen smilt! :D Hele dagen! Han har vært så blid og god at jeg igjen klarer å huske hvorfor alt dette faktisk er verdt å gå gjennom. Dager med sår gråt og sinte, fektende armer er visket ut som med et trylleslag. Vonde tanker om egen inkompetenthet og dårlige mammagener er borte i samme sekund jeg atter en gang klarer å lure et strålende smil til å bre seg over det uskyldsrene babyansiktet, og solen skinner helt inn i hjertet mitt. Slapp og ynkelig baby, eller stiv og hylende som han også har vært innimellom, er byttet ut med en varm og myk liten klump som hikster begeistret slik at man bare venter at han skal slå til med en trillende latter i neste nu. Hjertet mitt hopper av ren lykke når jeg stirrer ned i glitrende øyne og bollekinn med smilehull :oD
Noen ganger er det vanskelig å skimte solen gjennom regntunge skyer. Men det er såvisst ikke sant at den ikke er der likevel. Den er bare vanskelig å få øye på av og til...
Wednesday, September 03, 2008
Klippekort
Jeg er, som jeg har nevnt utallige ganger før på utallige steder, veldig heldig å ha en fastlege som er flink til å se sin egen begrensning og sende oss videre når det er noe. Fredagens legetime var intet unntak. Etter et blikk på Tassen, en omgang lytting og en ny crp, tok hun avgjørelsen om at hun ikke likte noe særlig den hosten han har hatt - og sendte oss rett inn på barneavdelingen for innhalasjoner! Jeg takket og bukket, rett og slett, for å ha en så liten tass som hoster til han spyr slim er ikke noe særlig...
På barneavdelingen ble vi tatt godt i mot, og etter kun kort tid fikk vi tildelt rom og plastrør til å blåse adrenalin og ventolin over lillegutt. Så der var vi da. Fredag til søndag. På et rom med gysjegule vegger og tak, og ingenting spennende på tv...
Søndag var Tassen bedre, og legen mente jeg kunne reise hjem hvis vi ville. I tillegg delte han rundåndet ut astmamedisiner, både forebyggende og anfallsmedisin til tross for at det ikke har beviselig effekt på så små barn, og lovet oss oppfølging på poliklinikken. Jeg takket ja til hjemreise, ikke minst på grunn av Poden som jo ikke ville komme på besøk - sitt eget sykehusopphold friskt i minnet, på betingelse av at jeg hadde fri returrett dersom han ikke var bedre likevel.
Og retur ble det. Etter en ok natt med bare litt hosting, våknet han opp med skikkelig astmatisk pust - kort og hvesete - og sydde slim i mengder :( Så jeg pakket snippveskene og reiste inn igjen. Og ble tatt imot med et "ja, jeg ventet egentlig på dere...." Hehe, fine sykepleieren - kunne hun ikke satt foten ned før vi reiste da?! Vi fikk iallefall nytt rom (ett med hvote vegger denne gangen), masse hjelp og oppfølging.
En ting er iallefall sikkert: det jobber mange fantastiske mennesker på barneavdelingen her!! Utrolig mange flotte mennesker som elsker jobben sin og gir masse til oss som dessverre ender opp der.
En annen ting som er sikkert og visst er at leger ofte har motstridende syn på ting *ler* I ettertid har ikke mindre enn to leger fortalt meg at de aldri hadde satt et så lite barn på astmamedisin. Men gjort er gjort, og vi skal fortsette med det frem til oppfølging på poliklinikk i desember.
Det ble tilsammen 4 døgn på sjukehus for lille guttetassen min. Tre døgn lenger enn broren hadde da han var like gammel og feilaktig ble operert for brokk *s* Så vi begynner å få fartstid på sjuklehus som foreldre. Og det er kanskje litt spesielt å bli gjenkjent av pleiere og leger fra gang til gang. Men det er kanskej også like godt å venne seg til det først som sist - med to kronisk syke barn er jo faren stor for at vi kommer til å tilbringe mer tid der inne ;)
Enn så lenge er vi hjemme igjen med to friske barn ;)
På barneavdelingen ble vi tatt godt i mot, og etter kun kort tid fikk vi tildelt rom og plastrør til å blåse adrenalin og ventolin over lillegutt. Så der var vi da. Fredag til søndag. På et rom med gysjegule vegger og tak, og ingenting spennende på tv...
Søndag var Tassen bedre, og legen mente jeg kunne reise hjem hvis vi ville. I tillegg delte han rundåndet ut astmamedisiner, både forebyggende og anfallsmedisin til tross for at det ikke har beviselig effekt på så små barn, og lovet oss oppfølging på poliklinikken. Jeg takket ja til hjemreise, ikke minst på grunn av Poden som jo ikke ville komme på besøk - sitt eget sykehusopphold friskt i minnet, på betingelse av at jeg hadde fri returrett dersom han ikke var bedre likevel.
Og retur ble det. Etter en ok natt med bare litt hosting, våknet han opp med skikkelig astmatisk pust - kort og hvesete - og sydde slim i mengder :( Så jeg pakket snippveskene og reiste inn igjen. Og ble tatt imot med et "ja, jeg ventet egentlig på dere...." Hehe, fine sykepleieren - kunne hun ikke satt foten ned før vi reiste da?! Vi fikk iallefall nytt rom (ett med hvote vegger denne gangen), masse hjelp og oppfølging.
En ting er iallefall sikkert: det jobber mange fantastiske mennesker på barneavdelingen her!! Utrolig mange flotte mennesker som elsker jobben sin og gir masse til oss som dessverre ender opp der.
En annen ting som er sikkert og visst er at leger ofte har motstridende syn på ting *ler* I ettertid har ikke mindre enn to leger fortalt meg at de aldri hadde satt et så lite barn på astmamedisin. Men gjort er gjort, og vi skal fortsette med det frem til oppfølging på poliklinikk i desember.
Det ble tilsammen 4 døgn på sjukehus for lille guttetassen min. Tre døgn lenger enn broren hadde da han var like gammel og feilaktig ble operert for brokk *s* Så vi begynner å få fartstid på sjuklehus som foreldre. Og det er kanskje litt spesielt å bli gjenkjent av pleiere og leger fra gang til gang. Men det er kanskej også like godt å venne seg til det først som sist - med to kronisk syke barn er jo faren stor for at vi kommer til å tilbringe mer tid der inne ;)
Enn så lenge er vi hjemme igjen med to friske barn ;)
Thursday, August 28, 2008
Efedrin meg her...
Den efedrinen som turnuslegen på legesenteret vårt skreiv ut til Tassen på mandag kunne vi klart oss godt uten altså! Etter den omgangen spying på tirsdagskveld fant jeg ut at èn av tusen (eller noe sånt) reagerer på efedrin med å spy. Med mine odds her i livet når det kommer til helse (jmf polyppdritt og tannbyller i rotfylte tenner bl.a.) så burde det vel ikke komme som en bombe at min sønn er èn av disse sjeldne tilfellene.... *dramaqueen*
Forøvrig er det sykt lite kjekt å sitte med en likbleik baby, som har spydd seg tom og bare gulper magasyre, på fanget ;o(
Neste punkt tassens sykehistorie: legetime i morgen med begynnende utredning/registrering med tanke på en astmadiagnose...
Forøvrig er det sykt lite kjekt å sitte med en likbleik baby, som har spydd seg tom og bare gulper magasyre, på fanget ;o(
Neste punkt tassens sykehistorie: legetime i morgen med begynnende utredning/registrering med tanke på en astmadiagnose...
Tuesday, August 26, 2008
4 mnd og innbarka KOLS-pasient
Jada. Tassen ble smittet av Podens forkjølelse, og det kom vel ikke som noen bombe. Det som er litt mer bekymringsverdig er at han i en alder av kun 4 mnd hoster som en mangeårig røyker. Han hoster, hoster igjen, brekker seg, hoster enda mer, og spyr så slimstråla står.... :( Og mamma løper ned legekontoret med både Tass og Pode og forsøker å få dem til å forstå at selv om de er i super form og fornøyde som få på dagtid, så gjør tre ukers forkjølelseshoste noe med både deres nattesøvn og mor og fars mentale og søvnløse helse....
Høsten i fjor står som et rent mareritt og litt for friskt i minne. Selv om Poden nå er på medisiner mot astma, så begynner denne augustmåneden å minne litt for mye om fjorårets mareritt av en sammenhengende sykdomsperiode... Det er jammen ikke lett å la være å ha en irritabel tone mot hverandre når man ikke har sovet sammenhengende mer enn et par netter den siste måneden, og hverdagen er et evig jag etter en gyllen mulighet til å legge hodet på puta et stakket øyeblikk.
Heldigvis har barna og jeg en fantastisk fastlege som følger med i timen. I og med at Poden endelig fikk konstantert det både hun og jeg mistenkte, så er hun svært på hugget når det gjelder minstemann også. Nå prøves det ut med "ufarlige" slimløsende duppeditter før hun eventuelt vil igang med ventolin også til familiens yngste. Jeg må si at jeg er temmelig glad for å slippe å krangle meg til en diagnose dersom det viser seg at også han har arvet de elendige lungene mine ;)
Ellers er min lille tass på 4 mnd en liten luring som smiler med ørene og fjerter som en voksen mann ;D (spesielt nå når han har spart bæsj i en liten uke...) Han elsker å bli sunget for, smiler til storebror og elsker å ligge i babygymmen eller ved siden av meg på gulvet. En kjernekar, altså - når bare kolikken gav seg ;)
Høsten i fjor står som et rent mareritt og litt for friskt i minne. Selv om Poden nå er på medisiner mot astma, så begynner denne augustmåneden å minne litt for mye om fjorårets mareritt av en sammenhengende sykdomsperiode... Det er jammen ikke lett å la være å ha en irritabel tone mot hverandre når man ikke har sovet sammenhengende mer enn et par netter den siste måneden, og hverdagen er et evig jag etter en gyllen mulighet til å legge hodet på puta et stakket øyeblikk.
Heldigvis har barna og jeg en fantastisk fastlege som følger med i timen. I og med at Poden endelig fikk konstantert det både hun og jeg mistenkte, så er hun svært på hugget når det gjelder minstemann også. Nå prøves det ut med "ufarlige" slimløsende duppeditter før hun eventuelt vil igang med ventolin også til familiens yngste. Jeg må si at jeg er temmelig glad for å slippe å krangle meg til en diagnose dersom det viser seg at også han har arvet de elendige lungene mine ;)
Ellers er min lille tass på 4 mnd en liten luring som smiler med ørene og fjerter som en voksen mann ;D (spesielt nå når han har spart bæsj i en liten uke...) Han elsker å bli sunget for, smiler til storebror og elsker å ligge i babygymmen eller ved siden av meg på gulvet. En kjernekar, altså - når bare kolikken gav seg ;)
Thursday, August 21, 2008
....står som frakoblet....
ewDet er mange ting i livet som står på hold når man lever livet sitt helt og holdent for andres del. Og det gjør man i stor grad som småbarnsforeldre. I lang, lang tid har jeg ikke hatt overskudd/mulighet/tid/krefter (stryk det som ikke passer) til å verken blogge, chatte eller leve forumlivet så hyppig som jeg ønsket - for ikke å snakke om å lese andres blogger o.l. Msn- venner er svæææært underprioritert og det eneste jeg somregel rekker av nettliv til tider er litt modding pået forum, bittelitt blogging og en "hasterunde" på visse blogger og forum. Og så VG da.
Først hadde vi en tid hvor jeg var supertrøtt pga svangerskap og syk gutt. Så kom en tid hvor jeg gikk inn i den inadvente delen av savangerskapet og omtrent skydde all sosial omgang både pr nett og IRL. Så fødte jeg en liten tass som viste seg å ha kolikk og av den grunn knapt sov på dagtid de første 10-12 ukene. Og så, når ting begynte å bedre seg og jeg tenkte at nå - NÅ - går ting bedre.... Joda - da kom Poden hjem fra barnehagen med sin første forkjølelse etter sommeren. Det er nå to uker siden. Status er som følger: vi har sovet to greie netter de siste to uker. Jeg er fremdeles sår i halsen. Begge guttene hoster stygt, og eldstemann er på stor dose astmamedisin. Minstemann hoster så stygt at far vil ringe legevakten i kveld, til tross for at mor var til legen med ham på tirsdag og fikk påvist fin CRP og lunger. Far hoster stygt og har sovet delvis på sofaen i natt pga hoste. Han har likevel tatt hånd om eldstemann når han hadde sin våkenperiode i natt - mens mor sov sin søteste søvn etter x antall netter delvis sittende oppreist med surklete og tett minstemann i fanget.
Akkurat nå leker far og Poden ute. Tassen ligger i lekegrinda og leker for seg selv mens han lager søte lyder som av og til høres ut som "mamma" eller "bobbo". Tassen har bare bleie på og de lubne små lårene skvalper når han løfter tærne i været ;o) Mor har stjålet seg til noen minutter nettid, og sitter hele tiden på spranget og lurer på når idyllen brytes.
Joda, jeg elsker gutta mine. Og jeg liker tilværelsen som småbarnsmamma. Men av og til skulle jeg ønske det kunne kombineres litt med det å vre sosial ;)
(Og i skrivende stund gråter Tassen...)
Først hadde vi en tid hvor jeg var supertrøtt pga svangerskap og syk gutt. Så kom en tid hvor jeg gikk inn i den inadvente delen av savangerskapet og omtrent skydde all sosial omgang både pr nett og IRL. Så fødte jeg en liten tass som viste seg å ha kolikk og av den grunn knapt sov på dagtid de første 10-12 ukene. Og så, når ting begynte å bedre seg og jeg tenkte at nå - NÅ - går ting bedre.... Joda - da kom Poden hjem fra barnehagen med sin første forkjølelse etter sommeren. Det er nå to uker siden. Status er som følger: vi har sovet to greie netter de siste to uker. Jeg er fremdeles sår i halsen. Begge guttene hoster stygt, og eldstemann er på stor dose astmamedisin. Minstemann hoster så stygt at far vil ringe legevakten i kveld, til tross for at mor var til legen med ham på tirsdag og fikk påvist fin CRP og lunger. Far hoster stygt og har sovet delvis på sofaen i natt pga hoste. Han har likevel tatt hånd om eldstemann når han hadde sin våkenperiode i natt - mens mor sov sin søteste søvn etter x antall netter delvis sittende oppreist med surklete og tett minstemann i fanget.
Akkurat nå leker far og Poden ute. Tassen ligger i lekegrinda og leker for seg selv mens han lager søte lyder som av og til høres ut som "mamma" eller "bobbo". Tassen har bare bleie på og de lubne små lårene skvalper når han løfter tærne i været ;o) Mor har stjålet seg til noen minutter nettid, og sitter hele tiden på spranget og lurer på når idyllen brytes.
Joda, jeg elsker gutta mine. Og jeg liker tilværelsen som småbarnsmamma. Men av og til skulle jeg ønske det kunne kombineres litt med det å vre sosial ;)
(Og i skrivende stund gråter Tassen...)
Wednesday, August 13, 2008
Sommeren da...
Enkelte hendelser går inn i minneboka som betegnelser på visse epoker i livet mitt. Jeg har flere slike hendelseskapitler som, som oftes, er hyggelige å bla tilbake til og humre litt over. For eksempel "handleturen da min kjære stjål handlekurven fra gammel dame" eller "Festen i Arendal" da huseieren nesten gikk i fistel over alle nesten-knusingene av diger vase.... Og så har vi denne sommeren da. "Sommeren da pappa nesten pakket babyen inn i combi-campen" ;o)
Det hele var egentlig en hastesak som kunne endt i katastrofe dersom ikke mannen hadde oppdaget hva han var i fred med å gjøre, samt at mammaen kom traskende for å hente babyen. Litt overivrige og lite kommuniserende befant jeg meg i bilen med pikkpakk, storebror og mormor. Pappaen var enda mer overivrig etter å komme seg avgårde til neste sted, og begynte å kaste puter, dyner m.m. over en sovende baby inne i combicampen. "Der gråter, småen", tenkte han før han av en eller annen grunn plutselig oppdaget av lyden virket temmelig nør og...innpakket...! Da jeg kom inn like etter stod han halveis skjelvende med småen gråtende i armene og virket temmelig rystet *s* Hadde ikke småen våknet i rette sekund - og hadde jeg ikke kommet inn for å hente ham ut i bilstolen - så er faren stor for at han hadde endt sammenklemt nede i combicampen i ren iver....
Så sommeren i år er "sommeren da småen nesten ble pakket inn i combicampen" - en lystig historie, med happy ending, som vi kan se tilbake til og nevne i fremtidige taler ;o)
Det hele var egentlig en hastesak som kunne endt i katastrofe dersom ikke mannen hadde oppdaget hva han var i fred med å gjøre, samt at mammaen kom traskende for å hente babyen. Litt overivrige og lite kommuniserende befant jeg meg i bilen med pikkpakk, storebror og mormor. Pappaen var enda mer overivrig etter å komme seg avgårde til neste sted, og begynte å kaste puter, dyner m.m. over en sovende baby inne i combicampen. "Der gråter, småen", tenkte han før han av en eller annen grunn plutselig oppdaget av lyden virket temmelig nør og...innpakket...! Da jeg kom inn like etter stod han halveis skjelvende med småen gråtende i armene og virket temmelig rystet *s* Hadde ikke småen våknet i rette sekund - og hadde jeg ikke kommet inn for å hente ham ut i bilstolen - så er faren stor for at han hadde endt sammenklemt nede i combicampen i ren iver....
Så sommeren i år er "sommeren da småen nesten ble pakket inn i combicampen" - en lystig historie, med happy ending, som vi kan se tilbake til og nevne i fremtidige taler ;o)
Tuesday, August 05, 2008
Kjære tankbilsjåfør...
...det er mulig jeg allerede så ut som en godt druknet katt der jeg labbet avgårde med barnevogna, optimistisk ikledd bare regnjakke i pøsregnet - men jeg syns ikke det rettferdiggjør din avgjørelse om ikke å svinge unna den gedigne pytten i veikanten og dermed sprute rundt et tonn mer regnvann over hele meg og barenvogna....
*ironisk smilende*
*ironisk smilende*
Monday, August 04, 2008
Man vet man har blitt foreldre når...
...det regnes som luksus å ha tid nok til å rekke å stelle seg og pusse tenner om morgenen uten å bli avbrutt av gråting og/eller noen som åpner baderomsdøra.
...månedens største utgift er den som går til å kjøpe inn et nytt leketøy til barna.
...campinglivet sees på som "en hyggelig ferie".
...middag på McDonalds er den eneste restaurantmiddagen man har nytt på over et halvt år!
...de siste tre filmene man så på kino var tegnefilmer.
...man trekker lodd om hvem som skal stå opp tidlig i helgene og jubler over å "vinne" lørdagen for da er det flere voksne ute på lekeplassen før soloppgang...
...man sjelden går ut av huset uten gulpeflekker på låret og klissete prim-fingeravtrykk midt på ryggen.
...man har sluttet å diskutere siste nytt på musikkfronten, men har oversikt over alle butikkjedenes bleiepriser.
...det siste klesplagget en kjøpte var i str 92 og ikke ville passe på deg selv om du så krympet i vask 5 ganger.
...man har klippekort på barnemotebutikker, avtalekort på bleier og årskort i fornøyelsesparken.
...man gleder seg til slutten av måneden og NAVs utbetaling av barnetrygd.
...man spiser mer enn 5 is til dagen hele sommeren fordi det alltid er en som ikke klarer å spise opp sin egen.
...en er solbrent halve sommeren fordi en er så opptatt med å smøre alle andre med solfaktor at en glemmer å smøre seg selv.
...årest store høydepunkt er 1 august og nytt barnehageår! ;P
...man stadig legger på seg fordi en må spise halvannen porsjon mer om man skal unngå å kaste podens halvspiste tallerken hver dag.
...alle telefonsamtaler avsluttes med "jeg må gå, noen gråter" eller avbrytes av hyling i andre enden av røret.
...alle samtaler med bekjente innledes med: "Nei, som tiden flyr - ungene dine har jo blitt kjemepstore siden sist!"
...man våkner av skrekk om natta fordi man har drømt at ett av barna ramla ned i en åpen kum, og det går en halvtime før en klarer å sovne igjen etter sjokket.
...en halvtime alene foran pc`en er en luksus og ikke en dagligdags ting...
...månedens største utgift er den som går til å kjøpe inn et nytt leketøy til barna.
...campinglivet sees på som "en hyggelig ferie".
...middag på McDonalds er den eneste restaurantmiddagen man har nytt på over et halvt år!
...de siste tre filmene man så på kino var tegnefilmer.
...man trekker lodd om hvem som skal stå opp tidlig i helgene og jubler over å "vinne" lørdagen for da er det flere voksne ute på lekeplassen før soloppgang...
...man sjelden går ut av huset uten gulpeflekker på låret og klissete prim-fingeravtrykk midt på ryggen.
...man har sluttet å diskutere siste nytt på musikkfronten, men har oversikt over alle butikkjedenes bleiepriser.
...det siste klesplagget en kjøpte var i str 92 og ikke ville passe på deg selv om du så krympet i vask 5 ganger.
...man har klippekort på barnemotebutikker, avtalekort på bleier og årskort i fornøyelsesparken.
...man gleder seg til slutten av måneden og NAVs utbetaling av barnetrygd.
...man spiser mer enn 5 is til dagen hele sommeren fordi det alltid er en som ikke klarer å spise opp sin egen.
...en er solbrent halve sommeren fordi en er så opptatt med å smøre alle andre med solfaktor at en glemmer å smøre seg selv.
...årest store høydepunkt er 1 august og nytt barnehageår! ;P
...man stadig legger på seg fordi en må spise halvannen porsjon mer om man skal unngå å kaste podens halvspiste tallerken hver dag.
...alle telefonsamtaler avsluttes med "jeg må gå, noen gråter" eller avbrytes av hyling i andre enden av røret.
...alle samtaler med bekjente innledes med: "Nei, som tiden flyr - ungene dine har jo blitt kjemepstore siden sist!"
...man våkner av skrekk om natta fordi man har drømt at ett av barna ramla ned i en åpen kum, og det går en halvtime før en klarer å sovne igjen etter sjokket.
...en halvtime alene foran pc`en er en luksus og ikke en dagligdags ting...
"Kose oss med barna" - for enhver pris?
Kjære, stressa trebarnsforeldre som valgte å spise middag på McDonalds samme dag som oss - jeg har noen synspunkter til dere som jeg håper dere vil ta i mot med takknemlighet og en viss flauhet nå i ettertid...
For det første, å la en niåring passe på en treåring mens dere kjøper mat i etasjen under - det er å be om bråk. Når treåringen i tillegg så tydelig er i post-trassalderen og niåringen har arvet visse atferdstrekk fra sine foreldre, så burde dere skjønne at ting vil gå galt. Å kjefte barna ned fordi de "ikke oppfører seg" i etterkant blir en smule idiotisk i mine øyne når dere så høylytt tråkker i deres egen foreldrefelle... Å kjefte barna ned uten å først få klarhet i hvorfor de krangler blir uansett en tåpelighet, mener da jeg, men nok om det. Hvis dere virkelig er interessert i å vite hva som "gikk galt", så var det da treåringen ville leke mens niåringen forsøkte å følge ordre og passe søsteren mens hun også holdt av bordet. Fraser som "Kom her ellers slår jeg deg!", er muligens vanlige fraser hjemme hos dere, men i mine øyner er det trusler som jeg antar barna har lært å bruke ett eller annet sted...
Å be en niåring bære et brett, fullastet med mat og drikke, fra trappene til bordet er videre en ting en burde vite at innebærer endel søl. Det er en uskreven regel at brettet høyst sannsynlig vil deise i gulvet på ett eller annet tidspunkt. Å gi barnet en skjennepreken i forkant fordi dere foreldre ikke klarer å kommunisere og dermed har gitt barnet motstridende beskjeder hjelper ikke på. Hvis jeg skulle bære et brett som veide halvparten av min egen vekt etter å ha blitt skjelt ut til de grader, så hadde jeg også høyst sannsynlig mistet det i gulvet i ren mistro til meg selv og egne evner...
Når barnet har mistet brettet i gulvet og sølt ut all brusen, slik regelen jo tilsier at hun etter all sannsynlighet kommer til å gjøre, så hjelper det fint lite på situasjonen å kjefte på henne fordi brusen nå renner ut over hele gulvet. Å gnage på det gjennom hele måltidet hjelper enda mindre, og jeg kan tenke meg at klumpen i magen på jentungen rakk å vokse seg rimelig diger og ekkel i løpet av måltidet - hun var temmelig ut av seg i utgangspunktet. I mine øyner er det egentlig et rent under at hun i det hele tatt fikk i seg noenting etter den psykiske terroren hun ble utsatt for, kombinert med den evigvarende gneldringa som foregikk under hele måtidet.
At mor må følge mellomstebarnet på do akkurat i det kritiske øyeblikk da maten endelig er ferdig er også en uskreven regel en må regne med når man har barn. Å kreve at eldste barn av den grunn er tankeleser og kommer løpende for å hjelpe slik at far kan sjonglere brett nr to, minstebarnet, samt en barnevogn på plass er likevel litt over kanten, syns jeg. Jenta stod tross alt og holdt av bordet slik mamma hadde bedt henne om. Far hadde faktisk rukket å selv bære brettet på plass samt gå ned etter det andre brettet på den tiden han brukte på å skjenne på barnet...
Krangelen dere to voksne hadde ved bordet om hvorvidt dere hadde fått all maten dere hadde bestilt, gjorde ikke stemningen noe bedre. Og den stadig pågående masinga på ungene - "sett deg opp! Sitt fint! Spis maten din! Ikke trå i sølet på gulvet!!!" - bidro til å gjøre måltidet mindre hyggelig ikke bare for de som satt rundt deres bord, men også for oss andre "tilhørere". Jeg kan ikke huske at dette er noe man skal forbinde med "en hyggelig middag ute"...
Så da lurer jeg på dere... Hadde dere en hyggelig middag ute? Tror dere virkelig at barna deres koste seg med en ettermiddag sammen med foreldrene på McDonalds? Med den stress-reaksjonen dere begge viste: var det virkelig verdt det?! Tror dere ikke barna hadde kost seg like mye hjemme, i vante omgivelser, med en mindre stresset mor og far og mindre mas og kjeft....?
Jeg bare spør....
For det første, å la en niåring passe på en treåring mens dere kjøper mat i etasjen under - det er å be om bråk. Når treåringen i tillegg så tydelig er i post-trassalderen og niåringen har arvet visse atferdstrekk fra sine foreldre, så burde dere skjønne at ting vil gå galt. Å kjefte barna ned fordi de "ikke oppfører seg" i etterkant blir en smule idiotisk i mine øyne når dere så høylytt tråkker i deres egen foreldrefelle... Å kjefte barna ned uten å først få klarhet i hvorfor de krangler blir uansett en tåpelighet, mener da jeg, men nok om det. Hvis dere virkelig er interessert i å vite hva som "gikk galt", så var det da treåringen ville leke mens niåringen forsøkte å følge ordre og passe søsteren mens hun også holdt av bordet. Fraser som "Kom her ellers slår jeg deg!", er muligens vanlige fraser hjemme hos dere, men i mine øyner er det trusler som jeg antar barna har lært å bruke ett eller annet sted...
Å be en niåring bære et brett, fullastet med mat og drikke, fra trappene til bordet er videre en ting en burde vite at innebærer endel søl. Det er en uskreven regel at brettet høyst sannsynlig vil deise i gulvet på ett eller annet tidspunkt. Å gi barnet en skjennepreken i forkant fordi dere foreldre ikke klarer å kommunisere og dermed har gitt barnet motstridende beskjeder hjelper ikke på. Hvis jeg skulle bære et brett som veide halvparten av min egen vekt etter å ha blitt skjelt ut til de grader, så hadde jeg også høyst sannsynlig mistet det i gulvet i ren mistro til meg selv og egne evner...
Når barnet har mistet brettet i gulvet og sølt ut all brusen, slik regelen jo tilsier at hun etter all sannsynlighet kommer til å gjøre, så hjelper det fint lite på situasjonen å kjefte på henne fordi brusen nå renner ut over hele gulvet. Å gnage på det gjennom hele måltidet hjelper enda mindre, og jeg kan tenke meg at klumpen i magen på jentungen rakk å vokse seg rimelig diger og ekkel i løpet av måltidet - hun var temmelig ut av seg i utgangspunktet. I mine øyner er det egentlig et rent under at hun i det hele tatt fikk i seg noenting etter den psykiske terroren hun ble utsatt for, kombinert med den evigvarende gneldringa som foregikk under hele måtidet.
At mor må følge mellomstebarnet på do akkurat i det kritiske øyeblikk da maten endelig er ferdig er også en uskreven regel en må regne med når man har barn. Å kreve at eldste barn av den grunn er tankeleser og kommer løpende for å hjelpe slik at far kan sjonglere brett nr to, minstebarnet, samt en barnevogn på plass er likevel litt over kanten, syns jeg. Jenta stod tross alt og holdt av bordet slik mamma hadde bedt henne om. Far hadde faktisk rukket å selv bære brettet på plass samt gå ned etter det andre brettet på den tiden han brukte på å skjenne på barnet...
Krangelen dere to voksne hadde ved bordet om hvorvidt dere hadde fått all maten dere hadde bestilt, gjorde ikke stemningen noe bedre. Og den stadig pågående masinga på ungene - "sett deg opp! Sitt fint! Spis maten din! Ikke trå i sølet på gulvet!!!" - bidro til å gjøre måltidet mindre hyggelig ikke bare for de som satt rundt deres bord, men også for oss andre "tilhørere". Jeg kan ikke huske at dette er noe man skal forbinde med "en hyggelig middag ute"...
Så da lurer jeg på dere... Hadde dere en hyggelig middag ute? Tror dere virkelig at barna deres koste seg med en ettermiddag sammen med foreldrene på McDonalds? Med den stress-reaksjonen dere begge viste: var det virkelig verdt det?! Tror dere ikke barna hadde kost seg like mye hjemme, i vante omgivelser, med en mindre stresset mor og far og mindre mas og kjeft....?
Jeg bare spør....
Friday, July 18, 2008
Statoil-romantikk
Etter at vi i løpet av sommerens bilferie gikk til innkjøp av årets statoilkopp (som er super å ha for en småbarnsmamma som aldri rekker mer enn to slurker te om gangen, hvorpå teen er iskald før man er halvveis i koppen ;P Samt at de ikke akkurat kom bort på teltturen heller, i og med at vi hadde glemt å ta med kopper...) hender det titt og ofte at min kjære mann - etter en liten kjøretur i nærmiljøet for å levere noe, kjøpe noe eller hente noe - kommer hjem med rykende varm kakao til meg i statoilkoppen ;o) Hverdagsromantikk er nå hyggelig også, selv om den er gratis *s*
Wednesday, July 16, 2008
Betraktninger fra en ferie.
Etter en kjapp ferie i vårt kjære naboland, har jeg kommet frem til endel konklusjoner etter nitidige observasjoner fra bilvinduet:
1. Omtrent hver 3 bil på veiene i Sverige er en volvo.
2. Omtrent hver tiende bil er en SAAB.
3. I motsetning til i Norge hvor omtrent annenhver barnefamilie har funnet ut at syv seter i bilen er et must, så er store familiebiler nesten ikke å se i Sverige.
4. Det finnes usedvanlig mange flotte veteranbiler i Sverige.
5. Svært mange av veteranbilene i Sverige blir brukt til å trekke passende nostalgisk gamle campingvogner om sommeren ;)
6. Svenske billister er høflige! Der det finnes disse supre breie veiskuldrene er de raske til å legge seg ut dersom de ser at man vil forbi eller at de sinker trafikken.
7. Svenske rundkjøringer er STORE! Jeg har enda ikke funnet disse knøttsmå wannabe-rundkjøringene à la "klatt i veien" som man leker seg med her til lands....
8. Det er mange småbruk i Sverige.
9. Det er sjelden, i motsetning til her på Jæren, at man ser svenske bønder i fullt arbeid på gården midt på sommeren... Tror faktisk ikke jeg så en eneste traktor som var i arbeid...
10. Svenskene er flinke å lage "rett-frem"-veier. Det kan selvsagt ha noe å gjøre med landskapet i sør-Sverige, men det er iallefall et faktum at veiene er betraktelig mindre svingete enn jeg er vant til og at fartsgrenser på over hundre er forståelig i så måte :o)
11. Man er flink til å legge veiene utenom byer og tettsteder i Sverige. Samtidig er skiltingen stort sett god og det er lett å finne frem!
Betraktningene fra vi krysset grensen og til vi kom hjem er vel en litt annen sak:
1. Det blir fort laaaaaange køer på norske hovedveier...
2. Det kan gå lang tid mellom hver statoil-stasjon og neste "gratis" kaffekopp...
3. Norske rasteplasser holder en lavmålsstandard i forhold til det meste annet. Skitne do, falleferdige benker og bensinstasjoner uten skikkelig utvalg er ingen sjelden ting.
For ikke å glemme å legge til betraktningene fra det å reise på ferie med to småbarn i bleiealder:
1. Det er en uskreven lov at de verste bæsjebleiene oppstår a) i bilen laaaaangt ute i bushen b) på ferja når man har glemt å ta med ekstra klær og bleia er av "opp-etter-ryggen"-varianten c) på tog/ved bensinstasjoner o.l. der toalettene er av en slik størrelse og standard at man må ut for å skifte mening.
2. Man går tom for våtservietter/bleier rett før den verste bæsjebleia i historien melder sin ankomst...
3. Å skifte bleie i bilens seter/bagasjerom/på fanget/på gulvet de fleste steder/i vogna osv...
4. Amming er mulig overalt, til og med inne i en dobås på campingplassen mens mamma endelig får kommet seg på do!
5. Enkelte campingplasser har fine stellerom!
6. Amming er en diiiiger fordel fremfor flaskemat/fast føde hvor knoting med pulver, varmt vann på termos, kaldt vann på flaske og desinfisering av flasker er et styr.
7. Det stemmer at barn nr 2 får færre rene smokker i munnen enn barn nr 1.... Kanskje en fordel at barn nr 2 ikke er overvettes begeistret for smokk uansett.
8. Barn har vanskelig for å forstå at rutinene er de samme selv om det er lyst utenfor teltveggen og senga ikke er den samme.
9. Det er vanskelig for voksne å holde på de samme rutiner når det er lyst utenfor teltveggen og senga ikke er den samme.
10. Man kommer frem til de beste løsningene på alle campinglivets luner kvelden før man er hjemme igjen....
11. Å ha leker og bestikkelser tilgjengelig i bilen er et must.
12. Å ha leker og bestikkelser + smokk tilgjengelig på overfarten Strømstad - Sandefjord er en fordel når klokka tipper 19 og poden er overtrøtt, hylende, man står i tettpakka taxfreekø og man har glemt smokken igjen i bilen...
13. Å holde barn lenge oppe kvelden før en laaaang biltur i håp om at de sover leeenge i bilen neste dag er ikke å anbefale. Det kan fort føre til at barnet, som sliter med å finne en god sovestilling i bilsetet, hyler overtrøtt i flere mil og forlenger bilturen med timer fordi man må ha ørten stopp for å roe ned og trøste....
14. Når to barn hyler samtidig høres det ut som om lydmuren sprenges og man blir tatt av en ekstrem følelse av resignasjon. Dette gjelder i særdeleshet når det skjer inne i en bil i fart, i en tettpakka taxfreekø minutter før stengetid og smokken ligger i bilen, eller inne i et telt midt å natta mens regnet øser ned utenfor og man er passe begrenset i bevegelsesmuligheter der man sitter i sin fineste grelle pysjbukse....
15. Sommerferie kan fort føre til at barn inntar store mengder sukker, noe som fører til digre stup i humør og energi når blodsukkeret er på vei ned igjen, eller laaaaaaange kvelder med barn i telttaket når sukkeret enda ikke har dalt.
16. Det er frustrerende med kolikkbarn når teltveggene er supertynne og man hører avbrytt snorking i naboteltet omtrent noen timer før fuglekvitteret starter om morgene....
17. Kaptein Sabeltann har vært på tokt i Sverige! Da vi hørte smell fra kruttpistoler i en park midt i sør-Sverige utbrøt vår eldste lille sjørøver i skrekkblandet fryd: "Nå kjæme Sabeltann!!" ;oD
1. Omtrent hver 3 bil på veiene i Sverige er en volvo.
2. Omtrent hver tiende bil er en SAAB.
3. I motsetning til i Norge hvor omtrent annenhver barnefamilie har funnet ut at syv seter i bilen er et must, så er store familiebiler nesten ikke å se i Sverige.
4. Det finnes usedvanlig mange flotte veteranbiler i Sverige.
5. Svært mange av veteranbilene i Sverige blir brukt til å trekke passende nostalgisk gamle campingvogner om sommeren ;)
6. Svenske billister er høflige! Der det finnes disse supre breie veiskuldrene er de raske til å legge seg ut dersom de ser at man vil forbi eller at de sinker trafikken.
7. Svenske rundkjøringer er STORE! Jeg har enda ikke funnet disse knøttsmå wannabe-rundkjøringene à la "klatt i veien" som man leker seg med her til lands....
8. Det er mange småbruk i Sverige.
9. Det er sjelden, i motsetning til her på Jæren, at man ser svenske bønder i fullt arbeid på gården midt på sommeren... Tror faktisk ikke jeg så en eneste traktor som var i arbeid...
10. Svenskene er flinke å lage "rett-frem"-veier. Det kan selvsagt ha noe å gjøre med landskapet i sør-Sverige, men det er iallefall et faktum at veiene er betraktelig mindre svingete enn jeg er vant til og at fartsgrenser på over hundre er forståelig i så måte :o)
11. Man er flink til å legge veiene utenom byer og tettsteder i Sverige. Samtidig er skiltingen stort sett god og det er lett å finne frem!
Betraktningene fra vi krysset grensen og til vi kom hjem er vel en litt annen sak:
1. Det blir fort laaaaaange køer på norske hovedveier...
2. Det kan gå lang tid mellom hver statoil-stasjon og neste "gratis" kaffekopp...
3. Norske rasteplasser holder en lavmålsstandard i forhold til det meste annet. Skitne do, falleferdige benker og bensinstasjoner uten skikkelig utvalg er ingen sjelden ting.
For ikke å glemme å legge til betraktningene fra det å reise på ferie med to småbarn i bleiealder:
1. Det er en uskreven lov at de verste bæsjebleiene oppstår a) i bilen laaaaangt ute i bushen b) på ferja når man har glemt å ta med ekstra klær og bleia er av "opp-etter-ryggen"-varianten c) på tog/ved bensinstasjoner o.l. der toalettene er av en slik størrelse og standard at man må ut for å skifte mening.
2. Man går tom for våtservietter/bleier rett før den verste bæsjebleia i historien melder sin ankomst...
3. Å skifte bleie i bilens seter/bagasjerom/på fanget/på gulvet de fleste steder/i vogna osv...
4. Amming er mulig overalt, til og med inne i en dobås på campingplassen mens mamma endelig får kommet seg på do!
5. Enkelte campingplasser har fine stellerom!
6. Amming er en diiiiger fordel fremfor flaskemat/fast føde hvor knoting med pulver, varmt vann på termos, kaldt vann på flaske og desinfisering av flasker er et styr.
7. Det stemmer at barn nr 2 får færre rene smokker i munnen enn barn nr 1.... Kanskje en fordel at barn nr 2 ikke er overvettes begeistret for smokk uansett.
8. Barn har vanskelig for å forstå at rutinene er de samme selv om det er lyst utenfor teltveggen og senga ikke er den samme.
9. Det er vanskelig for voksne å holde på de samme rutiner når det er lyst utenfor teltveggen og senga ikke er den samme.
10. Man kommer frem til de beste løsningene på alle campinglivets luner kvelden før man er hjemme igjen....
11. Å ha leker og bestikkelser tilgjengelig i bilen er et must.
12. Å ha leker og bestikkelser + smokk tilgjengelig på overfarten Strømstad - Sandefjord er en fordel når klokka tipper 19 og poden er overtrøtt, hylende, man står i tettpakka taxfreekø og man har glemt smokken igjen i bilen...
13. Å holde barn lenge oppe kvelden før en laaaang biltur i håp om at de sover leeenge i bilen neste dag er ikke å anbefale. Det kan fort føre til at barnet, som sliter med å finne en god sovestilling i bilsetet, hyler overtrøtt i flere mil og forlenger bilturen med timer fordi man må ha ørten stopp for å roe ned og trøste....
14. Når to barn hyler samtidig høres det ut som om lydmuren sprenges og man blir tatt av en ekstrem følelse av resignasjon. Dette gjelder i særdeleshet når det skjer inne i en bil i fart, i en tettpakka taxfreekø minutter før stengetid og smokken ligger i bilen, eller inne i et telt midt å natta mens regnet øser ned utenfor og man er passe begrenset i bevegelsesmuligheter der man sitter i sin fineste grelle pysjbukse....
15. Sommerferie kan fort føre til at barn inntar store mengder sukker, noe som fører til digre stup i humør og energi når blodsukkeret er på vei ned igjen, eller laaaaaaange kvelder med barn i telttaket når sukkeret enda ikke har dalt.
16. Det er frustrerende med kolikkbarn når teltveggene er supertynne og man hører avbrytt snorking i naboteltet omtrent noen timer før fuglekvitteret starter om morgene....
17. Kaptein Sabeltann har vært på tokt i Sverige! Da vi hørte smell fra kruttpistoler i en park midt i sør-Sverige utbrøt vår eldste lille sjørøver i skrekkblandet fryd: "Nå kjæme Sabeltann!!" ;oD
Friday, June 20, 2008
Nåtidens gapestokk
Denne uka har det stått i store svarte typer om Hagas avgang i alle de riksdekkende avisene. I flere uker har vi kunnet følge "dramaet" som sakte har beveget seg mot en avgrunn som ikke gav så mange alternativ. I dramatiske ordelag har det blitt fråtset og rotet i mulige ulovligheter som gjør Haga til en uskikket representant for det norske folk. Og til slutt kunne avisene endelig utrope henne som taper og fråtse litt til før de finner et nytt offer å kaste seg over.
Jeg er ikke sikker på at jeg liker denne nye trenden i norsk presse.
Det er ikke det at jeg mener det er greit at man som aktet politiker skal kunne unne seg å vri seg unna de fleste regler og lover som gjelder for "almugen", men det er noe med denne utbroderingen og....vel...fråtsingen som jeg bare ikke har helt sansen for. For å falle litt tilbake til forrige innleggs tema: hvem er egentlig uten synd i dagens samfunn? Hvem er så feilfrie at de trygt kan kaste den første steinen og henge ut sin neste til allmenn beskuelse. "Dagens gapestokk" kalte prestemannen det, og jeg er innerst inne så hjertens enig....
Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet egentlig si at de aldri har gjort noe som etter dagens skrevne og uskrevne regler ikke kan betegnes som galt...? Hvor mange har ikke benyttet seg av noe som i forstørrelsesglasset kan kalles svart arbeid? Eller for den del utført det? Hvor mange har ikke unnlatt å komme med utførlige opplysninger fordi det på en eller annen måte har gagnet en? Hvor mange har ikke beholdt den 100 lappen de fant på bakken istedet for å levere den til nærmeste butikkdisk...?
Poenget mitt er: hvor mange av oss er så skinnhellige at vi uten den minste snev av usikkerhet kunne påtatt oss å legges under medienes gjennomtrengelige lys - og gått derfra helskinnet?! Hvor reelt er det å kreve at politikere, kjendiser, statsoverhoder skal klarer å leve som Jesus selv hele livet? For pokker - vi har da en kronprinsesse som har levd livet med "utagerende festing" og likevel ble godkjent. Hvor høyt skal vi legge lista for alle andre?!
Jeg tror egentlig at det hele dreier seg om ærlighet. Hvor mye mindre hadde Clinton-skandalen vært om han slukøret hadde innrømmet utroskapen fra første stund? Hvor mye større tiltro hadde ikke Haga hatt om hun hadde innrømmet å bli tatt - ikke med buksene nede kanskje men med stabburet fullt iallefall - istede for å febrilsk forsøke å ro det hele i land? Kanskje er det ikke skinhellighet vi krever av disse menneskene som befinner seg under lupen, men rett og slett et snev av anstendig ærlighet?
På den andre siden - vil vi virkelig ha et samfunn der media kan plukke fra hverandre mennesker så til de grader ved å pirke borti ethvert feiltrinn de måtte finne på å ta? Vil vi ha et samfunn der Dianas liv og død er standarden på hva mennesker må tåle og ikke den ytterste konsekvensen på hva det kan føre til? Jeg tipper jeg ikke er den eneste som kvalmt må svelge bort bismaken hver gang en statsråd - være seg norsk eller britisk - må gå fordi de ikke har vært kyniske nok til å "skjule alle spor" når de begår feiltrinn. Hva lærer det fremtidige politikere annet enn "vær lurere, fei bedre"? Vil vi ha et samfunn der vi ikke vet hva som er sannheten fordi folk har lært seg strategier for å skjule realiteten?
Det er ikke enkelt å lære den oppvoksende generasjon verdien av ærlighet når vi har fremtredene politikere som tydeligvis ikke kjenner verdien av det. Det er heller ikke lett å forklare at samfunnet ikke er bygget opp rundt et reality-show prinsipp, der vi bare kan stemme ut de vi ikke liker, når mediene så tydelig lever av å gjøre nettopp dette. Hvordan skal vi forklare begrepene ærlighet og tilgivelse når vi i så liten grad klarer å bevare dem i sanfunnet ellers?
Det siste årets mange "avsløringer" i mediene har nok fått flere til både å kroe seg frydefullt og til å skjelve i buksene. Forhåpentligvis er det også flere enn meg som snur seg litt beskjemmet bort og lurer på hvor "dagens gapestokk" slår til neste gang - hvem som er den neste som får svi...
Jeg er ikke sikker på at jeg liker denne nye trenden i norsk presse.
Det er ikke det at jeg mener det er greit at man som aktet politiker skal kunne unne seg å vri seg unna de fleste regler og lover som gjelder for "almugen", men det er noe med denne utbroderingen og....vel...fråtsingen som jeg bare ikke har helt sansen for. For å falle litt tilbake til forrige innleggs tema: hvem er egentlig uten synd i dagens samfunn? Hvem er så feilfrie at de trygt kan kaste den første steinen og henge ut sin neste til allmenn beskuelse. "Dagens gapestokk" kalte prestemannen det, og jeg er innerst inne så hjertens enig....
Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet egentlig si at de aldri har gjort noe som etter dagens skrevne og uskrevne regler ikke kan betegnes som galt...? Hvor mange har ikke benyttet seg av noe som i forstørrelsesglasset kan kalles svart arbeid? Eller for den del utført det? Hvor mange har ikke unnlatt å komme med utførlige opplysninger fordi det på en eller annen måte har gagnet en? Hvor mange har ikke beholdt den 100 lappen de fant på bakken istedet for å levere den til nærmeste butikkdisk...?
Poenget mitt er: hvor mange av oss er så skinnhellige at vi uten den minste snev av usikkerhet kunne påtatt oss å legges under medienes gjennomtrengelige lys - og gått derfra helskinnet?! Hvor reelt er det å kreve at politikere, kjendiser, statsoverhoder skal klarer å leve som Jesus selv hele livet? For pokker - vi har da en kronprinsesse som har levd livet med "utagerende festing" og likevel ble godkjent. Hvor høyt skal vi legge lista for alle andre?!
Jeg tror egentlig at det hele dreier seg om ærlighet. Hvor mye mindre hadde Clinton-skandalen vært om han slukøret hadde innrømmet utroskapen fra første stund? Hvor mye større tiltro hadde ikke Haga hatt om hun hadde innrømmet å bli tatt - ikke med buksene nede kanskje men med stabburet fullt iallefall - istede for å febrilsk forsøke å ro det hele i land? Kanskje er det ikke skinhellighet vi krever av disse menneskene som befinner seg under lupen, men rett og slett et snev av anstendig ærlighet?
På den andre siden - vil vi virkelig ha et samfunn der media kan plukke fra hverandre mennesker så til de grader ved å pirke borti ethvert feiltrinn de måtte finne på å ta? Vil vi ha et samfunn der Dianas liv og død er standarden på hva mennesker må tåle og ikke den ytterste konsekvensen på hva det kan føre til? Jeg tipper jeg ikke er den eneste som kvalmt må svelge bort bismaken hver gang en statsråd - være seg norsk eller britisk - må gå fordi de ikke har vært kyniske nok til å "skjule alle spor" når de begår feiltrinn. Hva lærer det fremtidige politikere annet enn "vær lurere, fei bedre"? Vil vi ha et samfunn der vi ikke vet hva som er sannheten fordi folk har lært seg strategier for å skjule realiteten?
Det er ikke enkelt å lære den oppvoksende generasjon verdien av ærlighet når vi har fremtredene politikere som tydeligvis ikke kjenner verdien av det. Det er heller ikke lett å forklare at samfunnet ikke er bygget opp rundt et reality-show prinsipp, der vi bare kan stemme ut de vi ikke liker, når mediene så tydelig lever av å gjøre nettopp dette. Hvordan skal vi forklare begrepene ærlighet og tilgivelse når vi i så liten grad klarer å bevare dem i sanfunnet ellers?
Det siste årets mange "avsløringer" i mediene har nok fått flere til både å kroe seg frydefullt og til å skjelve i buksene. Forhåpentligvis er det også flere enn meg som snur seg litt beskjemmet bort og lurer på hvor "dagens gapestokk" slår til neste gang - hvem som er den neste som får svi...
Monday, June 16, 2008
Fordømme
En tur i kirka på søndag (ja, faktisk så var jeg i kirka. Det var dåp, nemlig (ikke for oss, noe som er en av de tre grunnen til at jeg befinner meg der ;o) ) fikk meg til å filosofere litt over temaet fordømmelse.
Det var egentlig litt morsomt at jeg befant meg akkurat i den kirka og satt og hørte prestens utbrodering av akkurat det emnet, for den første jeg traff da vi kom inn døra var en gammel klassevenninne fra barndommen. Henne har jeg faktisk tenkt litt på i det siste - med et aldri så lite snev av fordømmelse *flau* Ikke fordi hun er så forferdelig, egentlig, men fordi hun var en skikkelig nebbete og surmaga unge en gang i tida *flirer*
Den andre tingen som var litt morsom var at jeg er en av disse personene som egentlig tar avstand fra kirken fordi jeg oppfatter den norske kirke som aldri så lite fordømmende. Der jeg vokste opp var menigheten dominert av eldre enkefruer med perlekjeder og nesa i sky, som i neste nu stod mellom potteplantene og kritiserte alt og alle som kom deres vei. Sånt oppfordrer ikke akkurat til å bli en del av menigheten, nei. I tillegg fant jeg kateketen som hadde konfirmasjonsundervisningen med oss svært lite "åpen" - hun bet nesten hodet av meg da jeg henga meg til en av mine sedvanlige undringer omkring emnet hun framla på ene samlingen (ikke rart at jeg undret over hvordan alle fikk plass i himmelen, vel?! De mener jo at bare man tror så får man innpass - da må det jo være mange som har fått plass der etter et par tusen år....). Mine andre erfaringer med kristne mennesker opp gjennomtidene har heller ikke akkurat skubbet meg i retning av å melde meg aktivt inn i tjeneste for Gud Fader - inkludert det faktum at mesteparten av de gudstjenester jeg har vært på har vært så søvndyssende at min største dyd har vært at jeg (ved hjelp av "øyne-i-kryss"-teknikken og "telle-planer-i-vegg/tak"-aktiviteten) har klart å la være å sovne. Jeg begynner nå å forstå at kirken er i endring og at jeg selv står i fare for å bli en aldri så liten smule fordømmende....
I fjor var vi på konfirmasjon her i bygda. Presten her var svært godt likt og for første gang fikk jeg faktisk noe ut av å være i kirken. Jeg trodde det var en engangsopplevelse og har gått gjennom den vanlige omgangen av å grue meg for søndagens dåpsgudstjeneste. Dåpsforeldrene har i forkant skrytt av presten og hvor engasjert og flink han var. "Gjeeeesp", tenkte jeg og grudde meg like fullt. Og ble gledelig overrasket! Presten var riktig nok flink og engasjert! Jeg har aldri før opplevd en dåpssermoni så preget av personlighet og varme. Barnas søsken var involvert i handlingen og det ble bedt personlig for hvert barn som samtidig ble fremvist til menigheten fra prestens favn :o) Salmene som ble brukt var mer moderne enn jeg før har opplevd og speilte mer av hverdagslivet enn de eldgamle strofene jeg husker fra småens dåp. Faktisk så var det hele så rørende at jeg (takket være hormoner, tenker jeg) ble sittende med tårer i øynene...
Ikke nok med at dåpssermonien var så flott at jeg et øyeblikk tenkte å gå frem til presten og takke etterpå *flau*, men samtidig var gudstjenesten delt opp i andre og mer involverende deler enn de gamle tradisjonene krever (de var selvsagt der de også). Seksårsklubben i kirken sang for full hals flere ganger, en hjelpeprest hadde rollespill for barna (som for anledningen satt på gulvet fremst i kirken), alt som skjedde ble fulgt opp med en powerpointside så vi hadde annet enn presten å legge øynene på og ikke minst tonen mellom kateket og prest var varm og humoristisk. Det hele falt altså ned på et ganske så menneskelig, hverdagslig og lettfattelig nivå... Som min far sa: det var bare en person som sovnet!! *ler*
Og temaet falt hørbart til jorden. Fordøm gjerne om du selv er ufeilbar. Og der satt jeg med fordømmelsen som en bismak like bak mandlene. Jeg svelgte hørbart ned den kamelen som skrapte opp ganen med sin stive bust. For kirken og "kristne" (som jeg har brukt som en definisjon på noe uggent i flere situasjoner) er nok mer nyansert enn jeg tidligere har klart å ane. Det er lett å henge seg opp i det som er mest negativt i en kategori og ikke ha øyne for å se at det finnes nyanser også der. Og jeg må nok innrømme at jeg ikke har vært helt "der". Det vil si - jeg kjenner jo mange flotte kristne mennesker, men jeg har nok tatt dem for å være unntakene og ikke hovedparten.
Mine fordommer om kirken som fordømmende maktinstiusjon - en institusjon som fordømmer ikke-kristne, homofile og annet "pakk" - har fått seg en knekk. Jeg har alltid kunnet innrømme at kristendommen nok fungerer godt for dem som trenger den bedre enn meg, men kanskje tiden er inne for å innrømme at den også nærmer seg en allmennhet som også jeg (i gode stunder*ler*) kan omfavne? Jeg har nemlig ikke noe imot budskapet i kristendommen (med unntak av det fordømmende samt det faktum at jeg like godt kunne funnet mening i andre store religioner...), det er følelsen av at man som enkeltmenneske ikke er god nok selv når man gjør sitt beste. Man må liksom være noe mer, noe opphøyet og bedre enn alle andre for å passe inn. Det holder ikke å være så god som man klarer om guden man tilber heter Allah og ikke Gud... Men, altså, kanskje jeg må svelge flere kameler? For den mannen som stod foran menigheten på søndag fordømte ikke i den grad jeg forventet. Han snakket til feilbare mennesker som ikke er bedre enn andre....
Det er jammen ikke godt å bli opplyst her i verden. Hvem skal man bruke energi på å fordømme og hate når alle gamle "hat-objekter" viser seg menneskelige! ;) Snart forteller vel noen meg at min gamle arrogante fransklærer faktisk er hyggelig, at Staff egenlig bare er naiv og at sladrebladene egentlig består av hyggelige folk som bare forsøker å gjøre noe fint for andre mennesker ;D
Det var egentlig litt morsomt at jeg befant meg akkurat i den kirka og satt og hørte prestens utbrodering av akkurat det emnet, for den første jeg traff da vi kom inn døra var en gammel klassevenninne fra barndommen. Henne har jeg faktisk tenkt litt på i det siste - med et aldri så lite snev av fordømmelse *flau* Ikke fordi hun er så forferdelig, egentlig, men fordi hun var en skikkelig nebbete og surmaga unge en gang i tida *flirer*
Den andre tingen som var litt morsom var at jeg er en av disse personene som egentlig tar avstand fra kirken fordi jeg oppfatter den norske kirke som aldri så lite fordømmende. Der jeg vokste opp var menigheten dominert av eldre enkefruer med perlekjeder og nesa i sky, som i neste nu stod mellom potteplantene og kritiserte alt og alle som kom deres vei. Sånt oppfordrer ikke akkurat til å bli en del av menigheten, nei. I tillegg fant jeg kateketen som hadde konfirmasjonsundervisningen med oss svært lite "åpen" - hun bet nesten hodet av meg da jeg henga meg til en av mine sedvanlige undringer omkring emnet hun framla på ene samlingen (ikke rart at jeg undret over hvordan alle fikk plass i himmelen, vel?! De mener jo at bare man tror så får man innpass - da må det jo være mange som har fått plass der etter et par tusen år....). Mine andre erfaringer med kristne mennesker opp gjennomtidene har heller ikke akkurat skubbet meg i retning av å melde meg aktivt inn i tjeneste for Gud Fader - inkludert det faktum at mesteparten av de gudstjenester jeg har vært på har vært så søvndyssende at min største dyd har vært at jeg (ved hjelp av "øyne-i-kryss"-teknikken og "telle-planer-i-vegg/tak"-aktiviteten) har klart å la være å sovne. Jeg begynner nå å forstå at kirken er i endring og at jeg selv står i fare for å bli en aldri så liten smule fordømmende....
I fjor var vi på konfirmasjon her i bygda. Presten her var svært godt likt og for første gang fikk jeg faktisk noe ut av å være i kirken. Jeg trodde det var en engangsopplevelse og har gått gjennom den vanlige omgangen av å grue meg for søndagens dåpsgudstjeneste. Dåpsforeldrene har i forkant skrytt av presten og hvor engasjert og flink han var. "Gjeeeesp", tenkte jeg og grudde meg like fullt. Og ble gledelig overrasket! Presten var riktig nok flink og engasjert! Jeg har aldri før opplevd en dåpssermoni så preget av personlighet og varme. Barnas søsken var involvert i handlingen og det ble bedt personlig for hvert barn som samtidig ble fremvist til menigheten fra prestens favn :o) Salmene som ble brukt var mer moderne enn jeg før har opplevd og speilte mer av hverdagslivet enn de eldgamle strofene jeg husker fra småens dåp. Faktisk så var det hele så rørende at jeg (takket være hormoner, tenker jeg) ble sittende med tårer i øynene...
Ikke nok med at dåpssermonien var så flott at jeg et øyeblikk tenkte å gå frem til presten og takke etterpå *flau*, men samtidig var gudstjenesten delt opp i andre og mer involverende deler enn de gamle tradisjonene krever (de var selvsagt der de også). Seksårsklubben i kirken sang for full hals flere ganger, en hjelpeprest hadde rollespill for barna (som for anledningen satt på gulvet fremst i kirken), alt som skjedde ble fulgt opp med en powerpointside så vi hadde annet enn presten å legge øynene på og ikke minst tonen mellom kateket og prest var varm og humoristisk. Det hele falt altså ned på et ganske så menneskelig, hverdagslig og lettfattelig nivå... Som min far sa: det var bare en person som sovnet!! *ler*
Og temaet falt hørbart til jorden. Fordøm gjerne om du selv er ufeilbar. Og der satt jeg med fordømmelsen som en bismak like bak mandlene. Jeg svelgte hørbart ned den kamelen som skrapte opp ganen med sin stive bust. For kirken og "kristne" (som jeg har brukt som en definisjon på noe uggent i flere situasjoner) er nok mer nyansert enn jeg tidligere har klart å ane. Det er lett å henge seg opp i det som er mest negativt i en kategori og ikke ha øyne for å se at det finnes nyanser også der. Og jeg må nok innrømme at jeg ikke har vært helt "der". Det vil si - jeg kjenner jo mange flotte kristne mennesker, men jeg har nok tatt dem for å være unntakene og ikke hovedparten.
Mine fordommer om kirken som fordømmende maktinstiusjon - en institusjon som fordømmer ikke-kristne, homofile og annet "pakk" - har fått seg en knekk. Jeg har alltid kunnet innrømme at kristendommen nok fungerer godt for dem som trenger den bedre enn meg, men kanskje tiden er inne for å innrømme at den også nærmer seg en allmennhet som også jeg (i gode stunder*ler*) kan omfavne? Jeg har nemlig ikke noe imot budskapet i kristendommen (med unntak av det fordømmende samt det faktum at jeg like godt kunne funnet mening i andre store religioner...), det er følelsen av at man som enkeltmenneske ikke er god nok selv når man gjør sitt beste. Man må liksom være noe mer, noe opphøyet og bedre enn alle andre for å passe inn. Det holder ikke å være så god som man klarer om guden man tilber heter Allah og ikke Gud... Men, altså, kanskje jeg må svelge flere kameler? For den mannen som stod foran menigheten på søndag fordømte ikke i den grad jeg forventet. Han snakket til feilbare mennesker som ikke er bedre enn andre....
Det er jammen ikke godt å bli opplyst her i verden. Hvem skal man bruke energi på å fordømme og hate når alle gamle "hat-objekter" viser seg menneskelige! ;) Snart forteller vel noen meg at min gamle arrogante fransklærer faktisk er hyggelig, at Staff egenlig bare er naiv og at sladrebladene egentlig består av hyggelige folk som bare forsøker å gjøre noe fint for andre mennesker ;D
Saturday, June 14, 2008
En fin "premie" og en skrytende mamma
Det er vel en kjent sak at alle foreldre syns sitt eget barn er verdens syvende vidunder, og gjerne vil at også andre skal erkjenne at det er nettopp det. Selv foreldre av barn med ulike utviklingshemminger vil gjerne at barnet skal kunne mer, klare mer og være mer i andres øyne, har jeg erfart - noe som i enkelte tilfeller kan bli mer belastende enn fremmende for mange barn. Vi roser og skysser dem i retninger vi vet vil kunne fremheve deres beste sider, og vil gjerne at alle skal se hvor flinke/gode/vakre barn vi har *S* Som om det på et underlig vis vil fortelle andre hvor vellykkede foreldre vi selv er. Etter min mening har jo det egentlig lite å si på nettopp dette - gode gener teller vel mer.
Vel, jeg må vel bare innrømme, først som sist, at jeg heller ikke er noe unntak i dette tilfellet. Jeg syns min førstefødte er verdens syvende vidunder! Han er verdens nydeligste! Og han er selvsagt svært for seg og "smartere" enn gjennomsnittet! *ler* Og min nyfødte lille pode er selvsagt også myyye lengre kommet enn alderen skulle tilsi, hehe...
Som mor er det med andre ord lite som kan måle seg med andres ros over barna (selv om jeg ikke er av dem som ene og lene lever på den bekreftelse jeg får i min rolle som mamma). Det er hyggelig å av og til få bekreftet av utenforstående at man ikke er bare subjektiv, men at det også faktisk er noe spesielt med avkommet. Utenforstående, skriver jeg, enkelt og greit fordi visse besteforeldre, tanter og onkler nok også lider av et snev av subjektivitet ;o) "Ingen får så vakre barn som oss!", sier min søster stadig - helt objektivt, selvsagt *flirer*
De siste ukene har jeg iallefall fått påfyll i min "stolt og subjektiv mamma"-konto. Sommeren er nemlig tid for ny samtale i barnehagen, samt at hyppige besøk på helsestasjonen også gir annet fagpersonell et glimt av hvor fantastiske barn jeg har ;) Småens kontaktperson i barnehagen har aldri lagt skjul på hvor stor pris hun setter på barnet mitt. Hun gir alltid uttrykk for hvor mye han savnes når han ikke er der, og hvor spesiell og god han er i hennes øyne. Sånt varmer et morshjerte, for ikke å snakke om skaper tillit til det menneske som skal ha hovedansvar for barnet vårt i vårt fravær. Vi forventet dermed endel positiv omtale på foreldresamtalen nå i vår, men det er ikke til å fornekte at vi nok gikk ut derfra med hodet noen cm høyere hevet enn forventet.
Min lille toåring er nemlig ganske så for seg på mange områder. Vi har lenge sett at han har et hjerte av gull, og i barnehagen har de skrytt av hans gode humør og humoren hans. Det siste mente de nå at lå langt foran det de fleste andre barna i barnehagen evnet å få med seg - noe jeg er svææært glad for at de er oppmerksomme på siden vår lille godt kunne endte som en liten skyldebukk der han hele tiden er borti de andre og "pirker" for å være morsom. Gullhjertet hans gir seg uttrykk i at han ligger et helt år (3-4årsstadiet) foran sin alder utviklingsmessig når det kommer til sosial og emsosjonell utvikling. Han er mer enn vanlig empatisk, hjelpsom og snill med andre :D (det må selvsagt være en egenskap han har arvet av meg! *rå latter*) Vi visste også at han er langt kommet motorisk - han har vært ivrig på å komme seg opp og frem her i verden fra første stund! - men at han også her lå ett til to år foran var en gledelig overraskelse. Han mangler egentlig bare å lære seg å trå på sykkelen før han ligger på nivå med fireåringene... Det var også endel andre "egenskaper" han skåret godt på, og alt i alt var han et barn som var aktivt og langt kommet. Noe også helsesøster sa seg enig i på toårskontrollen.
For en stolt mor kunne ikke ting vært bedre. Tenk at jeg ikke har aldeles feil når jeg syns mitt barn er vidunderlig! ;o) I tillegg til at vi stadig får kommentarer over hvor vakker han er å se på, hvor blid han er og hvor veloppdratt han er, så er det godt å vite at han også skårer godt på det som til en viss grad kan måles. Jeg tror jammen vi har skåret fulltreffer i sammensveisingen av våre gener her!! *skoggler*
Min bekymring i en tid har nå vært hvordan det skal bli for lillebror å vokse opp i "skyggen" av sin nydelige storebror. Hva om han ikke blir like flink/vakker/snill/veloppdratt eller sjarmerende?!? Hvordan vil det bli for ham da? Jeg vet hvordan det er å vokse opp som "søstra til" og få mindre erkjennelse for den man er, og det ønsker jeg ikke for mine barn! (Her i bygda vil de få nok av det som "sønn av..." siden alle kjenner hverandre her *s*) Sett fra den vinkelen er det egentlig en velsignelse at han er utstyrt med en dose mer temperament enn broren - så har han iallefall ett redskap til bruk i selvhevdelsen.
Den siste uka har imidlertid beroliget meg en smule i så måte. Lillebror presterte nemlig å sjarmere alle på barselgruppa med først å smile sitt vinnende smil (som han har arvet av undertegnede - det såkalte ørefliret (=får ørene til å bevege seg når det utføres) er et kjennetegn i min familie...), for så å imponere med å gå opp i krypestilling og åle seg noen cm bortover bordet. Det høres nok ikke så overveldende ut, men i en alder av 8 uker er det faktisk imponerende :) At han kan løfte seg opp på strake armer med hodet hevet er i seg selv oppsiktsvekkende. Forrige barselstreff fikk jeg kommentarer om hvor annerledes vakker han er med sine markerte og "voksne" trekk - nøyaktig det samme man bemerket med storebror i sin tid, så det er visst håp også for nykomlingen!
Det ser - fra en helt objektiv vinkel - jammen ut til at vi har klart å fremskape to prakteksemplar av menneskearten ;o)
Når jeg ser "gevinsten" vi sitter igjen med etter det følelsesmessige og fysiske kavet i startfasen, så var den mer enn vel verdt å vente på!
Vel, jeg må vel bare innrømme, først som sist, at jeg heller ikke er noe unntak i dette tilfellet. Jeg syns min førstefødte er verdens syvende vidunder! Han er verdens nydeligste! Og han er selvsagt svært for seg og "smartere" enn gjennomsnittet! *ler* Og min nyfødte lille pode er selvsagt også myyye lengre kommet enn alderen skulle tilsi, hehe...
Som mor er det med andre ord lite som kan måle seg med andres ros over barna (selv om jeg ikke er av dem som ene og lene lever på den bekreftelse jeg får i min rolle som mamma). Det er hyggelig å av og til få bekreftet av utenforstående at man ikke er bare subjektiv, men at det også faktisk er noe spesielt med avkommet. Utenforstående, skriver jeg, enkelt og greit fordi visse besteforeldre, tanter og onkler nok også lider av et snev av subjektivitet ;o) "Ingen får så vakre barn som oss!", sier min søster stadig - helt objektivt, selvsagt *flirer*
De siste ukene har jeg iallefall fått påfyll i min "stolt og subjektiv mamma"-konto. Sommeren er nemlig tid for ny samtale i barnehagen, samt at hyppige besøk på helsestasjonen også gir annet fagpersonell et glimt av hvor fantastiske barn jeg har ;) Småens kontaktperson i barnehagen har aldri lagt skjul på hvor stor pris hun setter på barnet mitt. Hun gir alltid uttrykk for hvor mye han savnes når han ikke er der, og hvor spesiell og god han er i hennes øyne. Sånt varmer et morshjerte, for ikke å snakke om skaper tillit til det menneske som skal ha hovedansvar for barnet vårt i vårt fravær. Vi forventet dermed endel positiv omtale på foreldresamtalen nå i vår, men det er ikke til å fornekte at vi nok gikk ut derfra med hodet noen cm høyere hevet enn forventet.
Min lille toåring er nemlig ganske så for seg på mange områder. Vi har lenge sett at han har et hjerte av gull, og i barnehagen har de skrytt av hans gode humør og humoren hans. Det siste mente de nå at lå langt foran det de fleste andre barna i barnehagen evnet å få med seg - noe jeg er svææært glad for at de er oppmerksomme på siden vår lille godt kunne endte som en liten skyldebukk der han hele tiden er borti de andre og "pirker" for å være morsom. Gullhjertet hans gir seg uttrykk i at han ligger et helt år (3-4årsstadiet) foran sin alder utviklingsmessig når det kommer til sosial og emsosjonell utvikling. Han er mer enn vanlig empatisk, hjelpsom og snill med andre :D (det må selvsagt være en egenskap han har arvet av meg! *rå latter*) Vi visste også at han er langt kommet motorisk - han har vært ivrig på å komme seg opp og frem her i verden fra første stund! - men at han også her lå ett til to år foran var en gledelig overraskelse. Han mangler egentlig bare å lære seg å trå på sykkelen før han ligger på nivå med fireåringene... Det var også endel andre "egenskaper" han skåret godt på, og alt i alt var han et barn som var aktivt og langt kommet. Noe også helsesøster sa seg enig i på toårskontrollen.
For en stolt mor kunne ikke ting vært bedre. Tenk at jeg ikke har aldeles feil når jeg syns mitt barn er vidunderlig! ;o) I tillegg til at vi stadig får kommentarer over hvor vakker han er å se på, hvor blid han er og hvor veloppdratt han er, så er det godt å vite at han også skårer godt på det som til en viss grad kan måles. Jeg tror jammen vi har skåret fulltreffer i sammensveisingen av våre gener her!! *skoggler*
Min bekymring i en tid har nå vært hvordan det skal bli for lillebror å vokse opp i "skyggen" av sin nydelige storebror. Hva om han ikke blir like flink/vakker/snill/veloppdratt eller sjarmerende?!? Hvordan vil det bli for ham da? Jeg vet hvordan det er å vokse opp som "søstra til" og få mindre erkjennelse for den man er, og det ønsker jeg ikke for mine barn! (Her i bygda vil de få nok av det som "sønn av..." siden alle kjenner hverandre her *s*) Sett fra den vinkelen er det egentlig en velsignelse at han er utstyrt med en dose mer temperament enn broren - så har han iallefall ett redskap til bruk i selvhevdelsen.
Den siste uka har imidlertid beroliget meg en smule i så måte. Lillebror presterte nemlig å sjarmere alle på barselgruppa med først å smile sitt vinnende smil (som han har arvet av undertegnede - det såkalte ørefliret (=får ørene til å bevege seg når det utføres) er et kjennetegn i min familie...), for så å imponere med å gå opp i krypestilling og åle seg noen cm bortover bordet. Det høres nok ikke så overveldende ut, men i en alder av 8 uker er det faktisk imponerende :) At han kan løfte seg opp på strake armer med hodet hevet er i seg selv oppsiktsvekkende. Forrige barselstreff fikk jeg kommentarer om hvor annerledes vakker han er med sine markerte og "voksne" trekk - nøyaktig det samme man bemerket med storebror i sin tid, så det er visst håp også for nykomlingen!
Det ser - fra en helt objektiv vinkel - jammen ut til at vi har klart å fremskape to prakteksemplar av menneskearten ;o)
Når jeg ser "gevinsten" vi sitter igjen med etter det følelsesmessige og fysiske kavet i startfasen, så var den mer enn vel verdt å vente på!
Sunday, June 08, 2008
Prate, prate...
Jeg har utallige ganger til både bekjente, familie og i jobbsammenheng uttalt at "kommunikasjon er roten til alt godt!", og trodd at jeg selv var en foregangsperson i så måte. Den siste tiden har satt meg grundig på plass, kan man jo trygt si. I dag er første gang på altfor lenge at min bedre halvdel og jeg har hatt en konstruktiv samtale om ting som har ligget og gnagd som bever på trerota.
I lenger tid under svangerskapet har jeg kjent hormonene raser i avmakt over min ektefelles udugelighet i å følge mine forestillinger over hvordan ting bør gjøres. Takk og pris har jeg også evnen til å holde meg selv litt i tømmene, og mang en gang har jeg svelgt unna endel frustrasjon krydret med tanken om at "det kun er hormoner". Meningen var at ting skulle få falle på plass litt etter familieforøkelsen - at ting nok ville rette seg litt av seg selv når vi bare kom i mål med fødsel. Vel....snakk om å bite seg selv i halen! *ler*
Det er mange ting jeg har glemt allerede to år etter første svangerskap. En av dem er det man kan kalle postfødsel-tid. Tiden som begrep blir nemlig aldri så lite omstrukturert når man plutselig har et annet menneske som styrer hverdagen. Tid betyr nå at man ikke lenger lever etter klokken, men etter når poden er sulten, har vondt, sover eller hyler. Egne behov - som å spise, gå på do eller ta en alvorsprat - blir kontant skjøvet til side av et vesen som bruker hormoner til å trykke på de verst tenkelige knappene hos mor.
For øyeblikket har vi her i huset et vesen som kommuniserer ved å hyle intenst og ustoppelig når han har primære behov som ikke blir tilfredsstilt. "Wææææææææ" betyr alt fra "jeg er sulten" til "jeg vet ikke hva jeg vil, men hyler likevel", og hvorvidt denne intense lyden opphører kommer helt ann på mor og fars iboende evne til å tolke eller gjette seg til hva den i øyeblikket betyr... *oppgitt* Fars evne er - i følge mor - svært lite utviklet i så måte, så det blir mye ekstra løping for en noe frustrert mor. Det koster ikke far så mye å prøve ut - på samme måte som mor - ulike teorier for å finne ut hva hylingen i denne spesifikke situasjonen er et utrykk for. Å la et spedbarn ligge å hyle fordi "han er bare bortskjemt" er ikke et alternativ før fylte året *grumf* Iallefall ikke når man har hormoner iblandet, og tårer og melk spruter fra diverse kroppshull når poden setter igang konserten. Å ha et skrikende barn i huset - ispedd en liten dose kolikk og en større dose temperament - er med andre ord ikke alltid bare, bare....
I tilegg til lille Hr. Sinnatagg har vi også i skrivende stund en annen liten herremann i huset som har funnet ut at den beste måte å kommunisere på for øyeblikket er å skrike "Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeei!", samt bruke sånne svært velfungerende utrykk som "gå veeeekk!" og "Nei, far/mor skal" (svært virkningsfulle når far/mor ikke er i nærheten, har armene fulle av baby eller av andre grunner ikke er istand til å hjelpe...). Når så temperaturen har steget til rundt de tredve, poden har sovet lite, medisineringen er nedtrappet, og han har fått en bror som tar litt vel mye oppmerksomhet fra ham - så er det jammen ikke lett å ha kommet i trassalderen i tillegg!! Alt er galt. Han skal klare ting selv samtidig som han ikke klarer det. Han skal IKKE ha på bleie, men han vil IKKE gå naken!! Han skal ikke ha ny bleie selv om han blir sår av våte bæsjebleier! Han skal iallefall IKKE spise når mor og far har funnet ut at han bør gjøre det. Og han skal selv bestemme når han skal legge seg, spise is, ha trøst, være med på besøk til farmor... Nemlig! Og hvis ikke han får det akkurat på en prikk slik han vil så runger et ljomende "neeeeeeeeeeeeeeeeeei! Nei, nei, nei, neeeeeeeei!", etterfulgt av digre krokodilletårer, gjennom nabolaget.
På toppen av denne høylytte kommunikasjonsmetoden sitter en mor med en skrikende baby i armene og en far som forsøker så godt han kan, men mangler mors oversikt og pedagogiske ståsted *viktigper*. Og mens far serverer cola fem minutter før leggetid, vifter mor hysterisk med det røde flagget, får et apoplektisk anfall og rømmer gråtkvalt ned i kjelleren med slamrende dører og skilsmissetrusler.... Og når barnehagen forsiktig påpeker trøtt og grinete barn skylder mor sadistisk på far, og slenger slitent dustete kommentarer når poden leker i senga på 2 timen etter leggetid. Far går inn i sin egen lille "ammetåke", hvor intet annet enn fjernkontrollens funksjoner når gjennom, og bruker tullete kroppsspråk for å vise mor at hun er urimelig - noe som får hormonene til å gå i taket nok en gang og sender mor til korstog mot alle umulige fedre.
Og sånn går no dagan....
Jeg forstår godt at skilsmisseraten ligger på rundt 50%. Og jeg forstår godt at krangler basert på ulikt ståsted når det kommer til oppdragelse er en av hovedgrunnene til at folk skiller seg.... *himle* Og mens jeg hysterisk ligger i senga og gråter fosser av tårer fordi jeg syns mannen oppfører seg patetisk, slår mitt mantra om kommunikasjon ned i meg med ironiens slående kraft. Jeg må motvillig innrømme at noen ganger må man faktisk bare finne tid til å snakke sammen! Om det blir - som i dag - over sovende barnehoder, eller man leier inn barnevakt for en stakket stund, så er man faktisk nødt til å ta seg den tiden. Og - overraskende nok - så er kanskje far enig med mor når alt kommer til alt og mor ikke vifter hysterisk med røde flagg eller ligger i takhøyde med sarkastiske og drepende kommentarer... *rødme*
(Og kanskje bør mor være glad for at nykommeren er en hylende klatt som ikke tillot mor å få med seg, midt i kampens hete, rejunionfest hvor hennes første store kjærlighet befant seg. Kanskje gresset hadde vært grønnere, men nå får vi jo aldri vite det ;o) Og nettopp derfor hadde kanskje de øvre makter en mening med å sende inn sinnataggen akkurat i rett tid?! *flirer*)
I lenger tid under svangerskapet har jeg kjent hormonene raser i avmakt over min ektefelles udugelighet i å følge mine forestillinger over hvordan ting bør gjøres. Takk og pris har jeg også evnen til å holde meg selv litt i tømmene, og mang en gang har jeg svelgt unna endel frustrasjon krydret med tanken om at "det kun er hormoner". Meningen var at ting skulle få falle på plass litt etter familieforøkelsen - at ting nok ville rette seg litt av seg selv når vi bare kom i mål med fødsel. Vel....snakk om å bite seg selv i halen! *ler*
Det er mange ting jeg har glemt allerede to år etter første svangerskap. En av dem er det man kan kalle postfødsel-tid. Tiden som begrep blir nemlig aldri så lite omstrukturert når man plutselig har et annet menneske som styrer hverdagen. Tid betyr nå at man ikke lenger lever etter klokken, men etter når poden er sulten, har vondt, sover eller hyler. Egne behov - som å spise, gå på do eller ta en alvorsprat - blir kontant skjøvet til side av et vesen som bruker hormoner til å trykke på de verst tenkelige knappene hos mor.
For øyeblikket har vi her i huset et vesen som kommuniserer ved å hyle intenst og ustoppelig når han har primære behov som ikke blir tilfredsstilt. "Wææææææææ" betyr alt fra "jeg er sulten" til "jeg vet ikke hva jeg vil, men hyler likevel", og hvorvidt denne intense lyden opphører kommer helt ann på mor og fars iboende evne til å tolke eller gjette seg til hva den i øyeblikket betyr... *oppgitt* Fars evne er - i følge mor - svært lite utviklet i så måte, så det blir mye ekstra løping for en noe frustrert mor. Det koster ikke far så mye å prøve ut - på samme måte som mor - ulike teorier for å finne ut hva hylingen i denne spesifikke situasjonen er et utrykk for. Å la et spedbarn ligge å hyle fordi "han er bare bortskjemt" er ikke et alternativ før fylte året *grumf* Iallefall ikke når man har hormoner iblandet, og tårer og melk spruter fra diverse kroppshull når poden setter igang konserten. Å ha et skrikende barn i huset - ispedd en liten dose kolikk og en større dose temperament - er med andre ord ikke alltid bare, bare....
I tilegg til lille Hr. Sinnatagg har vi også i skrivende stund en annen liten herremann i huset som har funnet ut at den beste måte å kommunisere på for øyeblikket er å skrike "Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeei!", samt bruke sånne svært velfungerende utrykk som "gå veeeekk!" og "Nei, far/mor skal" (svært virkningsfulle når far/mor ikke er i nærheten, har armene fulle av baby eller av andre grunner ikke er istand til å hjelpe...). Når så temperaturen har steget til rundt de tredve, poden har sovet lite, medisineringen er nedtrappet, og han har fått en bror som tar litt vel mye oppmerksomhet fra ham - så er det jammen ikke lett å ha kommet i trassalderen i tillegg!! Alt er galt. Han skal klare ting selv samtidig som han ikke klarer det. Han skal IKKE ha på bleie, men han vil IKKE gå naken!! Han skal ikke ha ny bleie selv om han blir sår av våte bæsjebleier! Han skal iallefall IKKE spise når mor og far har funnet ut at han bør gjøre det. Og han skal selv bestemme når han skal legge seg, spise is, ha trøst, være med på besøk til farmor... Nemlig! Og hvis ikke han får det akkurat på en prikk slik han vil så runger et ljomende "neeeeeeeeeeeeeeeeeei! Nei, nei, nei, neeeeeeeei!", etterfulgt av digre krokodilletårer, gjennom nabolaget.
På toppen av denne høylytte kommunikasjonsmetoden sitter en mor med en skrikende baby i armene og en far som forsøker så godt han kan, men mangler mors oversikt og pedagogiske ståsted *viktigper*. Og mens far serverer cola fem minutter før leggetid, vifter mor hysterisk med det røde flagget, får et apoplektisk anfall og rømmer gråtkvalt ned i kjelleren med slamrende dører og skilsmissetrusler.... Og når barnehagen forsiktig påpeker trøtt og grinete barn skylder mor sadistisk på far, og slenger slitent dustete kommentarer når poden leker i senga på 2 timen etter leggetid. Far går inn i sin egen lille "ammetåke", hvor intet annet enn fjernkontrollens funksjoner når gjennom, og bruker tullete kroppsspråk for å vise mor at hun er urimelig - noe som får hormonene til å gå i taket nok en gang og sender mor til korstog mot alle umulige fedre.
Og sånn går no dagan....
Jeg forstår godt at skilsmisseraten ligger på rundt 50%. Og jeg forstår godt at krangler basert på ulikt ståsted når det kommer til oppdragelse er en av hovedgrunnene til at folk skiller seg.... *himle* Og mens jeg hysterisk ligger i senga og gråter fosser av tårer fordi jeg syns mannen oppfører seg patetisk, slår mitt mantra om kommunikasjon ned i meg med ironiens slående kraft. Jeg må motvillig innrømme at noen ganger må man faktisk bare finne tid til å snakke sammen! Om det blir - som i dag - over sovende barnehoder, eller man leier inn barnevakt for en stakket stund, så er man faktisk nødt til å ta seg den tiden. Og - overraskende nok - så er kanskje far enig med mor når alt kommer til alt og mor ikke vifter hysterisk med røde flagg eller ligger i takhøyde med sarkastiske og drepende kommentarer... *rødme*
(Og kanskje bør mor være glad for at nykommeren er en hylende klatt som ikke tillot mor å få med seg, midt i kampens hete, rejunionfest hvor hennes første store kjærlighet befant seg. Kanskje gresset hadde vært grønnere, men nå får vi jo aldri vite det ;o) Og nettopp derfor hadde kanskje de øvre makter en mening med å sende inn sinnataggen akkurat i rett tid?! *flirer*)
Saturday, May 24, 2008
Laif iss gudd!
Min far påstod i dag at vårt siste familiemedlem nok kom til å bli prest... Med et navn som betyr noe så gudfrktig som "Gud er god" så er det vel fare for at vi allerede har skøvet ham i riktig retning i så måte *flirer* Det er dog en liten (djevel?) i meg som mistenker at han heller ender opp som kaukende sanger i et rockeband med den kraftige røsta han allerede har utviklet... Som barselkvinne er det ingenting som er så fortvilende påvirkningsfullt som når avkommet skriker av full hals så melk og tårer spruter hos mamma. Jeg kan enda ikke fatte at det faktisk er lov for ammende kvinner å kjøre bil med barna i bilen...
Ellers er tobarnstilværelsen relativt ok etterhvert. Å ha en trassig toåring som er supersår fordi mamma er opptatt på annet hold er utfordrende ikke minst med tanke på at jeg absolutt ikke håper han får varige mèn av å bli "tilsidesatt" *gulp!* Vi forsøker så godt vi kan å gi ham tosomhet med oss begge og ikke avfeie ham selv om minstemann gråter. Grufull lesning om hvordan ensom gråting påvirker spedbarn til senere psykoser ligger like fullt bankende i bakhodet og gjør at en av og til skulle ønske en eide evnen til å splitte seg i to.
Minstemann har nok dessverre arvet det verste av storfamiliens temperament. Han vet allerede hva han vil, og blir superfornærmet når han ikke får tingene slik han vil. Det resulterer i at mamma noen ganger - i mangel på støtte i andre *kremt* familiemedlemmer - innvilger fulll tilgang til pupp slik at ørene og hjernen får et øyeblikks hvile. Det resulterer også i en temmelig frustrert mamma, innimellom, som hater å sitte støkk med puppen dinglende...! Livet er temmelig tosidig og avansert, kan man si...
Det meste av en mammas frustrasjon blir vel egentlig glemt i samme øyeblikk som man klarer å lokke ut et strålende og vakkert smil fra en 5 uker gammel gutt ;oD Eller når storebror legger seg tett inntil lillebror, legger armen rundt ham og deler kosedyret mens han lukker øynene og nyter det lille vesenet. Eller når storebror, som jo egentlig er en liten tass, sitter leeeenge stille på fanget og bare koser og nyter å ha mamma alene en stakket stund.
Livet er herlig! Og Gud må virkelgi være god som har unnet oss to slike fantastiske små engler i livet vårt :oD
Ellers er tobarnstilværelsen relativt ok etterhvert. Å ha en trassig toåring som er supersår fordi mamma er opptatt på annet hold er utfordrende ikke minst med tanke på at jeg absolutt ikke håper han får varige mèn av å bli "tilsidesatt" *gulp!* Vi forsøker så godt vi kan å gi ham tosomhet med oss begge og ikke avfeie ham selv om minstemann gråter. Grufull lesning om hvordan ensom gråting påvirker spedbarn til senere psykoser ligger like fullt bankende i bakhodet og gjør at en av og til skulle ønske en eide evnen til å splitte seg i to.
Minstemann har nok dessverre arvet det verste av storfamiliens temperament. Han vet allerede hva han vil, og blir superfornærmet når han ikke får tingene slik han vil. Det resulterer i at mamma noen ganger - i mangel på støtte i andre *kremt* familiemedlemmer - innvilger fulll tilgang til pupp slik at ørene og hjernen får et øyeblikks hvile. Det resulterer også i en temmelig frustrert mamma, innimellom, som hater å sitte støkk med puppen dinglende...! Livet er temmelig tosidig og avansert, kan man si...
Det meste av en mammas frustrasjon blir vel egentlig glemt i samme øyeblikk som man klarer å lokke ut et strålende og vakkert smil fra en 5 uker gammel gutt ;oD Eller når storebror legger seg tett inntil lillebror, legger armen rundt ham og deler kosedyret mens han lukker øynene og nyter det lille vesenet. Eller når storebror, som jo egentlig er en liten tass, sitter leeeenge stille på fanget og bare koser og nyter å ha mamma alene en stakket stund.
Livet er herlig! Og Gud må virkelgi være god som har unnet oss to slike fantastiske små engler i livet vårt :oD
Tuesday, May 06, 2008
Håpløse menn, barselhelvete og ingen tid til å puste.
Første gang jeg ble mamma så oppdaget jeg at det var ikke selve graviditeten eller fødselen som var det verste med opplevelsen av å få et barn. Det som gav meg de verste følelsene, og som gjorde at jeg grudde meg som en helt denne gangen, var tiden etter fødselen. Barselstida.
Heldigvis så hadde jeg en søster som var svært støttende forrige gang. Hver gang jeg gav uttrykk for hvor fremmed alt var, hvor slitsomt jeg syntes det hele var og hvor lite rosenrødt det hele var i forhold til det man blir forespeilt, så nikket hun samtykkende og bekreftet at det var nøyaktig slik hun også opplevde det. Det utgjorde en utrolig støtte i denne nye og fremmede verdenen. For det var langt fra rosenrødt. Ammingen var et sant mareritt, hormonene gjorde at hvert eneste lille ynk fra vugga fikk meg til å fly opp - parat til å utkjempe enhver kamp - og bare omstillingen til å aldri noensinne være alene lenger var STOR, selv om jeg var aldri så forberedt på akkurat det....
Denne gangen var jeg mer forberedt. Jeg var forberedt på barselstårene, på hormonene, på følelsen av å ikke få puste. Likevel har jeg igjen blitt tatt på senga. Jeg har følelsen av å bli kvalt av behovene fra et annet vesen - et vesen som ikke kan sove annet enn inntil mammaen sin, som er et matvrak uten like og som syns det er morsomt å være våken tre timer midt på natta.... Det har blitt mange tårer og mye tenners gnissel, mildt sagt. Og sta som jeg er så nekter jeg plent å innføre måltider som ikke kommer fra puppen - denne gangen er jeg oppsatt på å klare dette som andre mødre ser ut til å klare så selvfølgelig. Om det så skal medføre noen uker med tårer og tenners gnissel...
Den største kimen til tårer og sinne denne gangen er kanskje min "bedre" halvdel. Jeg var så rolig og glad fordi han hadde tatt seg fri i to uker for å hjelpe til hjemme i denne fæle barselstida. Ikke minst for Småens del - at han hadde en pappa som kunne være til stede 100% når småen var hjemme siden han hadde resten av dagene til å bli kjent med mini (og akkurat på det punktet har han vært flink! Småen har fått all den oppmerksomheten han trenger). Vel. Jeg har gitt min kjære beskjed om at dersom vi skulle være gale nok til å gå gjennom denne galskapen enda en gang (noe jeg i skrivende øyeblikk ser mindre og mindre grunn til så lenge jeg opplever det som så negativt....), så trenger han ikke ta disse to ukene fri for min del. I går gav jeg til og med uttrykk for at jeg flytter hjem til min (for øyeblikket) "single" pappa i en periode dersom ikke barnets far stiller opp i større grad. Min far stiller nemlig opp når det gjelder, snill morfar som han er.
Menn er som menn pleier å være, og min mann er intet unntak. Jeg vet ikke hva som foregår i mannehjernene når de tror at det man trenger når man kommer hjem fra sykehuset med en ny baby og er temmelig skranten i form (jeg pådro meg en heller langvarig mageinfeksjon dagen etter fødselen - noe som førte til uttørking, hodepine og selvsagt en ukes doløping...) er at han tar tak i alle de ørtidørti halvgjorte oppussing- og fikseprosjektene han har stående på andre året.... Å sitte pal i en sofa med en baby som bare hyler om man ikke hekter ham fast i puppen, kun avbrutt av helt aldeles nødvendige turer på toalettet, er ikke akkurat det jeg anser som en drømmesituasjon. Når mannen holder på ute i hagen/garasjen til kl 23 hver kveld (selvsagt fra like etter småens leggetid), akkurat i den verste "ammetiljegsovnerellershylerjeg"-perioden gir ham ikke akkurat noen stor stjerne i helteboka mi. Det har blitt noen tidlige kvelder hvor mamma har sovnet utslitt av tårer med en baby hengende i puppen i mangel på en far som kan avlaste i rape- og innsovningsperiodene. Og dagene....vel, de har han også brukt på diverse hageprosjekt - når han ikke har kjørt motorsykkel eller vært "innom" på jobb i en 3-4 timer. Mens jeg har sittet pal med babyen enten hengende i puppen eller sovende heeeeeelt inntil meg. Hver gang jeg har forsøkt å legge ham fra meg for å få litt luft, så har det medført hyling og ny pupping. I perioder har dogåing og matlaging + henting av drikke vært en luksus jeg ikke har kunne unne meg.
Jeg har overhode ingen problemer med å forstå at foreldre kan bli så frustrerte at den eneste utveien de ser er å riste en hylende baby. Nei, jeg er faktisk så ærlig at jeg innrømmer det. Jeg har vært millimeterne fra å hive babyen på senga og rømme huset for å få et minutts fri fra klenging og lyder... Jeg har grått mine modige tårer fordi jeg kjefter på et lite vesen som bare gir uttrykk for primære behov. Jeg har følt meg som verdens verste mamma og har bedt høyere makter om hjelp til å takle dagene. Jeg har lurt på om følelsen av avmakt som har bodd i meg de siste ukene kvalifiserer til å kalles fødselsdepresjon, men kom frem til at det heller kan kalles mangel på støtteapparat. De som kunne stilt opp for meg befinner seg enten mentalt eller fysisk på et annet sted, og jeg kvier meg for å be svigermor for mye om hjelp - hun har allerede vært fantastisk med tanke på storebror!
Man blir forespeilt at det er som førstegangsfødende at man blir stilt overfor de verste utfordringene. Det å gå fra en "egoistisk" tilværelse til å måtte yte ene og alene for et annet vesen skal visst kunne gi både forholdet og den mentale psyke en real brist. Vel. For min del var det å bli foreldre første gang egentlig en drøm i forhold til denne gangen - både med tanke på ekteskapet og min egen mentale balanse. Den gangen var det et inderlig høyt ønske som endelig gikk i oppfyllelse. Denne gangen....vel, i utgangspunktet så vi på det som en bonus, men jeg vet jammen meg ikke. Foreløpig har jeg mer tro på den evige sangen om "èn er èn og to er ti" som i forkant har blitt sunget oss til det kjedsommelige.
Kanskje var vi bare eksepsjonelt heldige første gangen. Det er ikke til å komme vekk fra at storebror er en liten engel (akkurat som jeg ba om, hehe...). Han er snill som dagen er lang, blid som sola og god som gull. Akkurat nå så gråter han mer enn vanlig pga den nye livssituasjonen sin (det er jammen ikke lett å få en hylende baby i hus for en liten tass heller...), men han er likevel ingen vanskelig gutt å håndtere. Babyen er annerledes. I følge min svigermor er han prikk lik sin (udugelige) pappa som også hylte som en stukket gris, i to år, dersom ikke maten ble servert akkurat i det øyeblikk han var sulten!!! >;( At han har spist til han gulper i vinkel like før har ingen betydning - han vil SUGE likevel...! Og får han ikke viljen sin så hyyyyyyler han ustoppelig til tårene spruter og han er rød og svett, og mamma er gråten nær. Og frustrasjon er ikke der mamma har de beste mestringsstrategiene, så ønsket om å hive ham veggimellom så såre bryster får en pause og ørene slipper mer hyling, kommer brått og uønskelig som kastet på. Kan det tenkes at mamma og babyens temperament er såpass ensartet at dette bare er forvarselet på hvilke trasige år som kommer....? Og kan det være at mammas anger, fullt med sorg over at hennes feilaktige mestring skal prege poden allerede nå har noe for seg?! (Det er nå jeg håper svigermor har rett når hun sammenlikner ham med faren - som tross alt har et lett og sommerblidt temperament i dag...)
I dag er kvelden litt lettere enn de foregående. Trusler om å flytte noen uker hjem til pappa har visst fått noe til å våkne i mannen, som i skrivende stund er ute og triller poden i nabolaget. I tillegg har babyen sovet noen timer på dagtid - uten å ligge oppå mamma! - så jeg har både fått handlet litt og vært alene på badet i noen minutter! Sånt gjør godt. Bare gleden ved å få lov til å få tid til å pusse tenner og glatte ned sovesveisen gjør verden lysere. Nå mangler det bare en natt med litt mer søvn mellom kl 2 og kl 5, så blir faktisk verden ganske levelig igjen (skal heller tåle at han må sove inntil/oppå meg da, om jeg bare kan lukke øynene litt selv også...).
Noen ganger er menn rene neandertalere i måten de tenker på. Og noen ganger holder det ikke å stave ting ut i klartekst. Noen ganger må det trusler, tårer og utsagn som "ta ungen før jeg gjør noe drastisk" til for å få dem til å våkne opp. Men, om de er som min håpløse mann, så stiller de virkelig opp når de endelig forstår hvor landet ligger....
Rare, rare mennene....
Heldigvis så hadde jeg en søster som var svært støttende forrige gang. Hver gang jeg gav uttrykk for hvor fremmed alt var, hvor slitsomt jeg syntes det hele var og hvor lite rosenrødt det hele var i forhold til det man blir forespeilt, så nikket hun samtykkende og bekreftet at det var nøyaktig slik hun også opplevde det. Det utgjorde en utrolig støtte i denne nye og fremmede verdenen. For det var langt fra rosenrødt. Ammingen var et sant mareritt, hormonene gjorde at hvert eneste lille ynk fra vugga fikk meg til å fly opp - parat til å utkjempe enhver kamp - og bare omstillingen til å aldri noensinne være alene lenger var STOR, selv om jeg var aldri så forberedt på akkurat det....
Denne gangen var jeg mer forberedt. Jeg var forberedt på barselstårene, på hormonene, på følelsen av å ikke få puste. Likevel har jeg igjen blitt tatt på senga. Jeg har følelsen av å bli kvalt av behovene fra et annet vesen - et vesen som ikke kan sove annet enn inntil mammaen sin, som er et matvrak uten like og som syns det er morsomt å være våken tre timer midt på natta.... Det har blitt mange tårer og mye tenners gnissel, mildt sagt. Og sta som jeg er så nekter jeg plent å innføre måltider som ikke kommer fra puppen - denne gangen er jeg oppsatt på å klare dette som andre mødre ser ut til å klare så selvfølgelig. Om det så skal medføre noen uker med tårer og tenners gnissel...
Den største kimen til tårer og sinne denne gangen er kanskje min "bedre" halvdel. Jeg var så rolig og glad fordi han hadde tatt seg fri i to uker for å hjelpe til hjemme i denne fæle barselstida. Ikke minst for Småens del - at han hadde en pappa som kunne være til stede 100% når småen var hjemme siden han hadde resten av dagene til å bli kjent med mini (og akkurat på det punktet har han vært flink! Småen har fått all den oppmerksomheten han trenger). Vel. Jeg har gitt min kjære beskjed om at dersom vi skulle være gale nok til å gå gjennom denne galskapen enda en gang (noe jeg i skrivende øyeblikk ser mindre og mindre grunn til så lenge jeg opplever det som så negativt....), så trenger han ikke ta disse to ukene fri for min del. I går gav jeg til og med uttrykk for at jeg flytter hjem til min (for øyeblikket) "single" pappa i en periode dersom ikke barnets far stiller opp i større grad. Min far stiller nemlig opp når det gjelder, snill morfar som han er.
Menn er som menn pleier å være, og min mann er intet unntak. Jeg vet ikke hva som foregår i mannehjernene når de tror at det man trenger når man kommer hjem fra sykehuset med en ny baby og er temmelig skranten i form (jeg pådro meg en heller langvarig mageinfeksjon dagen etter fødselen - noe som førte til uttørking, hodepine og selvsagt en ukes doløping...) er at han tar tak i alle de ørtidørti halvgjorte oppussing- og fikseprosjektene han har stående på andre året.... Å sitte pal i en sofa med en baby som bare hyler om man ikke hekter ham fast i puppen, kun avbrutt av helt aldeles nødvendige turer på toalettet, er ikke akkurat det jeg anser som en drømmesituasjon. Når mannen holder på ute i hagen/garasjen til kl 23 hver kveld (selvsagt fra like etter småens leggetid), akkurat i den verste "ammetiljegsovnerellershylerjeg"-perioden gir ham ikke akkurat noen stor stjerne i helteboka mi. Det har blitt noen tidlige kvelder hvor mamma har sovnet utslitt av tårer med en baby hengende i puppen i mangel på en far som kan avlaste i rape- og innsovningsperiodene. Og dagene....vel, de har han også brukt på diverse hageprosjekt - når han ikke har kjørt motorsykkel eller vært "innom" på jobb i en 3-4 timer. Mens jeg har sittet pal med babyen enten hengende i puppen eller sovende heeeeeelt inntil meg. Hver gang jeg har forsøkt å legge ham fra meg for å få litt luft, så har det medført hyling og ny pupping. I perioder har dogåing og matlaging + henting av drikke vært en luksus jeg ikke har kunne unne meg.
Jeg har overhode ingen problemer med å forstå at foreldre kan bli så frustrerte at den eneste utveien de ser er å riste en hylende baby. Nei, jeg er faktisk så ærlig at jeg innrømmer det. Jeg har vært millimeterne fra å hive babyen på senga og rømme huset for å få et minutts fri fra klenging og lyder... Jeg har grått mine modige tårer fordi jeg kjefter på et lite vesen som bare gir uttrykk for primære behov. Jeg har følt meg som verdens verste mamma og har bedt høyere makter om hjelp til å takle dagene. Jeg har lurt på om følelsen av avmakt som har bodd i meg de siste ukene kvalifiserer til å kalles fødselsdepresjon, men kom frem til at det heller kan kalles mangel på støtteapparat. De som kunne stilt opp for meg befinner seg enten mentalt eller fysisk på et annet sted, og jeg kvier meg for å be svigermor for mye om hjelp - hun har allerede vært fantastisk med tanke på storebror!
Man blir forespeilt at det er som førstegangsfødende at man blir stilt overfor de verste utfordringene. Det å gå fra en "egoistisk" tilværelse til å måtte yte ene og alene for et annet vesen skal visst kunne gi både forholdet og den mentale psyke en real brist. Vel. For min del var det å bli foreldre første gang egentlig en drøm i forhold til denne gangen - både med tanke på ekteskapet og min egen mentale balanse. Den gangen var det et inderlig høyt ønske som endelig gikk i oppfyllelse. Denne gangen....vel, i utgangspunktet så vi på det som en bonus, men jeg vet jammen meg ikke. Foreløpig har jeg mer tro på den evige sangen om "èn er èn og to er ti" som i forkant har blitt sunget oss til det kjedsommelige.
Kanskje var vi bare eksepsjonelt heldige første gangen. Det er ikke til å komme vekk fra at storebror er en liten engel (akkurat som jeg ba om, hehe...). Han er snill som dagen er lang, blid som sola og god som gull. Akkurat nå så gråter han mer enn vanlig pga den nye livssituasjonen sin (det er jammen ikke lett å få en hylende baby i hus for en liten tass heller...), men han er likevel ingen vanskelig gutt å håndtere. Babyen er annerledes. I følge min svigermor er han prikk lik sin (udugelige) pappa som også hylte som en stukket gris, i to år, dersom ikke maten ble servert akkurat i det øyeblikk han var sulten!!! >;( At han har spist til han gulper i vinkel like før har ingen betydning - han vil SUGE likevel...! Og får han ikke viljen sin så hyyyyyyler han ustoppelig til tårene spruter og han er rød og svett, og mamma er gråten nær. Og frustrasjon er ikke der mamma har de beste mestringsstrategiene, så ønsket om å hive ham veggimellom så såre bryster får en pause og ørene slipper mer hyling, kommer brått og uønskelig som kastet på. Kan det tenkes at mamma og babyens temperament er såpass ensartet at dette bare er forvarselet på hvilke trasige år som kommer....? Og kan det være at mammas anger, fullt med sorg over at hennes feilaktige mestring skal prege poden allerede nå har noe for seg?! (Det er nå jeg håper svigermor har rett når hun sammenlikner ham med faren - som tross alt har et lett og sommerblidt temperament i dag...)
I dag er kvelden litt lettere enn de foregående. Trusler om å flytte noen uker hjem til pappa har visst fått noe til å våkne i mannen, som i skrivende stund er ute og triller poden i nabolaget. I tillegg har babyen sovet noen timer på dagtid - uten å ligge oppå mamma! - så jeg har både fått handlet litt og vært alene på badet i noen minutter! Sånt gjør godt. Bare gleden ved å få lov til å få tid til å pusse tenner og glatte ned sovesveisen gjør verden lysere. Nå mangler det bare en natt med litt mer søvn mellom kl 2 og kl 5, så blir faktisk verden ganske levelig igjen (skal heller tåle at han må sove inntil/oppå meg da, om jeg bare kan lukke øynene litt selv også...).
Noen ganger er menn rene neandertalere i måten de tenker på. Og noen ganger holder det ikke å stave ting ut i klartekst. Noen ganger må det trusler, tårer og utsagn som "ta ungen før jeg gjør noe drastisk" til for å få dem til å våkne opp. Men, om de er som min håpløse mann, så stiller de virkelig opp når de endelig forstår hvor landet ligger....
Rare, rare mennene....
Subscribe to:
Posts (Atom)