"Kose oss med barna" - for enhver pris?

Kjære, stressa trebarnsforeldre som valgte å spise middag på McDonalds samme dag som oss - jeg har noen synspunkter til dere som jeg håper dere vil ta i mot med takknemlighet og en viss flauhet nå i ettertid...

For det første, å la en niåring passe på en treåring mens dere kjøper mat i etasjen under - det er å be om bråk. Når treåringen i tillegg så tydelig er i post-trassalderen og niåringen har arvet visse atferdstrekk fra sine foreldre, så burde dere skjønne at ting vil gå galt. Å kjefte barna ned fordi de "ikke oppfører seg" i etterkant blir en smule idiotisk i mine øyne når dere så høylytt tråkker i deres egen foreldrefelle... Å kjefte barna ned uten å først få klarhet i hvorfor de krangler blir uansett en tåpelighet, mener da jeg, men nok om det. Hvis dere virkelig er interessert i å vite hva som "gikk galt", så var det da treåringen ville leke mens niåringen forsøkte å følge ordre og passe søsteren mens hun også holdt av bordet. Fraser som "Kom her ellers slår jeg deg!", er muligens vanlige fraser hjemme hos dere, men i mine øyner er det trusler som jeg antar barna har lært å bruke ett eller annet sted...

Å be en niåring bære et brett, fullastet med mat og drikke, fra trappene til bordet er videre en ting en burde vite at innebærer endel søl. Det er en uskreven regel at brettet høyst sannsynlig vil deise i gulvet på ett eller annet tidspunkt. Å gi barnet en skjennepreken i forkant fordi dere foreldre ikke klarer å kommunisere og dermed har gitt barnet motstridende beskjeder hjelper ikke på. Hvis jeg skulle bære et brett som veide halvparten av min egen vekt etter å ha blitt skjelt ut til de grader, så hadde jeg også høyst sannsynlig mistet det i gulvet i ren mistro til meg selv og egne evner...

Når barnet har mistet brettet i gulvet og sølt ut all brusen, slik regelen jo tilsier at hun etter all sannsynlighet kommer til å gjøre, så hjelper det fint lite på situasjonen å kjefte på henne fordi brusen nå renner ut over hele gulvet. Å gnage på det gjennom hele måltidet hjelper enda mindre, og jeg kan tenke meg at klumpen i magen på jentungen rakk å vokse seg rimelig diger og ekkel i løpet av måltidet - hun var temmelig ut av seg i utgangspunktet. I mine øyner er det egentlig et rent under at hun i det hele tatt fikk i seg noenting etter den psykiske terroren hun ble utsatt for, kombinert med den evigvarende gneldringa som foregikk under hele måtidet.

At mor må følge mellomstebarnet på do akkurat i det kritiske øyeblikk da maten endelig er ferdig er også en uskreven regel en må regne med når man har barn. Å kreve at eldste barn av den grunn er tankeleser og kommer løpende for å hjelpe slik at far kan sjonglere brett nr to, minstebarnet, samt en barnevogn på plass er likevel litt over kanten, syns jeg. Jenta stod tross alt og holdt av bordet slik mamma hadde bedt henne om. Far hadde faktisk rukket å selv bære brettet på plass samt gå ned etter det andre brettet på den tiden han brukte på å skjenne på barnet...

Krangelen dere to voksne hadde ved bordet om hvorvidt dere hadde fått all maten dere hadde bestilt, gjorde ikke stemningen noe bedre. Og den stadig pågående masinga på ungene - "sett deg opp! Sitt fint! Spis maten din! Ikke trå i sølet på gulvet!!!" - bidro til å gjøre måltidet mindre hyggelig ikke bare for de som satt rundt deres bord, men også for oss andre "tilhørere". Jeg kan ikke huske at dette er noe man skal forbinde med "en hyggelig middag ute"...

Så da lurer jeg på dere... Hadde dere en hyggelig middag ute? Tror dere virkelig at barna deres koste seg med en ettermiddag sammen med foreldrene på McDonalds? Med den stress-reaksjonen dere begge viste: var det virkelig verdt det?! Tror dere ikke barna hadde kost seg like mye hjemme, i vante omgivelser, med en mindre stresset mor og far og mindre mas og kjeft....?

Jeg bare spør....