Nedtrapping og opptrapping.

Det var egentlig ikke før nå etter påske, når jeg virkelig begynte å lande etter å ha jobbet fullt, at jeg innså at jeg faktisk ikke har vondt av å gå ut i permisjon så nær fødselen. Jeg har virkelig kost meg på jobb etter jul, og selv om det har vært ekstremt tungt innimellom har menneskene der gjort det verdt å være der. At jeg har hatt mye kynnere og bekkenløsning som nok har vært verre enn antatt, har egentlig kommet litt i bakevja... Det var først da jeg fikk plassert stumpen godt ned i godstolen, at jeg oppdaget hvordan dagene som gravid kan være... *s*

Da jeg var hos legen sist uke fikk jeg også en liten pekepinn om at det faktisk er litt beundringsverdig for gravide flest at noen kan gå i full stilling frem til man liksom "skal" i permisjon. Legen spurte nemlig om jeg fortsatt jobb, noe jeg avkreftet siden jeg jo avspaserte noen dager etter påske. Hun mente likevel at det var godt gjort å ha jobbet fullt frem til påske - i en sånn stilling som jeg har :oD Må innrømme at det gjør litt godt å få slik skryt for innsatsen. Det er ikke til å komme vekk fra at jobben min til tider er ganske tung - både mentalt og fysisk. Heldigvis har jeg jo hatt gode kollegaer som har visst å hjelpe meg til å tilrettelegge best mulig (ikke alle er like flinke, men jevnt over...), ellers hadde det ikke vært mulig å gå på jobb så lenge. Og likevel har jeg hatt dager der jeg har tenkt at jeg nok heller burde tilbrakt dagen på sofaen...

Nedtrappingen har iallefall begynt skikkelig her i huset. Det er deilig å få forståelse for at jeg noen dager knapt rikker en finger, mens jeg faktisk har overskudd til å gjøre litt andre dager. Min mann er til alt hell en fantastisk make, som uten å mukke tar på seg ansvar for de tingene jeg ikke lenger føler meg i stand til å håndtere. Legging og stell av Klumpen tilhører dessverre de tingene... (Forsøk å skifte bleie sittende på gulvet med en diger badeball mellom deg og barnet....ikke enkelt, nei - iallefall ikke når man faktisk må opp av gulvet etterpå også...). Til tross for størrelse, bekken og ekstremt mye modningsrier, så klager jeg ikke ett sekund på tilstanden min - jeg simpelten trives som gravid, og kan ikke se for meg at jeg ikke skal gå gravid igjen *gal*

Til tross for nedtrapping av aktivitet, så må jeg vel innrømme at opptrappingen til fødsel er i full gang. Jeg er inne i en tvilsom redebygger-fase, som innebærer - ikke mer huslighet slik noen kanskje tror - at jeg har en intens trang til å organisere, rydde og flytte på ting og tang. I går ble alle lekene til Klumpen organisert på ny måte. I tillegg til at jeg fant frem bilstol, ryddet litt i stua og gjorde klart til å sette frem vugga. Før jeg kan gjøre noe sååå enkelt må jo selvsagt hele rommet ryddes og organiseres på ny slik at vugga virkelig kommer til sin rett *sprø* Føler meg som hun dama fra Norge Rundt som bruker hele desember på å omorganisere huset slik at det blir plass til alle nissene....

Bag`en er iallefall pakket. Bleier er innkjøpt. Vogna er ferdig montert. Og hentesettet kom i posten i dag. Så da er det vel strengt tatt babyen som mangler da *fniser* Og han har nok ikke travlet med å komme - to og en halv uke før termin ;) Jeg har det strengt tatt ikke så travelt selv heller, jeg koser meg med magen enn så lenge. Når jeg blir lei, tror jeg ikke det skal så mange kjerringrådene til før noe skjer - denne kroppen er nemlig fødeklar som få *jupp* Nedpresset fra h******, ømme og melkesprengte pupper, samt diverse andre indikatorer kan iallefall tyde på det.

Imellomtiden får jeg nedtrappe og opptrappe så godt det lar seg gjøre. Que sera, sera - ikke poeng i å stresse med noe ennå uansett...

Klumpen og Krapylet

Det er vel kanskje en gang for alle blitt bekreftet at jeg ikke akkurat er blant de mest rosenrøde når det kommer til kallenavn på mine kjæreste skatter her i livet. Det vil si - ikke på noen egentlig. Min kjære blir som oftest omtalt som "min kjære", eller - om jeg er i det rette humøret - "dusten". Mine søsken har kallenavn som henspiller på navnene deres og foreldrene mine går helst under "mamsi" ("jakken" som mine søstre omtaler henne som om dagen - hun er sjelden uten en ytterjakke i str to nummer for stor, og med sine korte, pingletynne bein stikkende ut under.... *skrattler*) og "papsi". Ikke akkurat kallenavn som henspiller på søte matvarer eller yndige, rosarøde drømmeskyer.

Mine egne nick på nett er vel også tegn på at jeg som oftes tenker mer praktisk eller i tøysete retning enn av sukkersøte drømmer. Joda, jeg kunne nok gått inn på et forum for drømmende gravide og kalt meg selv for noe sånt som "babydrømmen" eller "kulpåmagenoghodetiskyene". Men det er rett og slett bare ikke meg.... Et eller annet kallenavn med minimal betydning, eller en henspilling på monster og barnslige tøysenavn er mer min stil, rett og slett. Sukkerklumpen og honningdråpen blir litt i overkant.....søtt for meg.

Da jeg gikk gravid med førstemann ble han rimelig fort hetende "Klumpen" i mangel på et navn å kalle ham. For de som har fått med seg min manns manglende forståelse for betydningen av å navngi barnet i magen, så ble altså Klumpen stort sett hetende Klumpen også den første halvannen måneden utenfor magen. Klumpen henspeiler slett ikke på kosenavn som "sukkerklumpen" (muligens "koseklumpen" som er mer i bruk her i huset), men mer den store klumpen av et vedheng han en gang i tiden var på min fremre del av kroppen. Han var en liten klump av et menneske som levde inni magen min. En klump av rare følelser som levde inne i hodet mitt der jeg strevde med å fatte at jeg var av de heldige som faktisk skulle bli mamma i løpet av livet. Han var en klump. En klump av mye rart. Og han er fremdeles en Klump i tilværelsen min, men nå kanskje en klump av helt andre ting. En godklump, en koseklumpe og en liten kjærlighetsklump!

Da "klump nr to" skulle få et kallenavn kom det egentlig helt av seg selv. Han oppførte seg rett og slett som et lite krapyl der han la seg nederst i magen min, i sin deilige tvers-over-vugge, og nektet å oppføre seg eksemplarisk slik hans snille storebror gjorde. Han var rett og slett et lite magakrapyl som tok seg til rett tross alle formaninger fra sin heller strenge mamma. Derav kallenavnet Krapylet. Og er han på noen måte ulik sin bror i sinn - slik han er det i magen - så tviler jeg ikke på at Krapylet er et passende navn på den lille aktive krabaten som ikke eier bluferdighet når vi titter på ham på ultralydundersøkelsene. Han ligger fredfylt der inne og spriker med beina så det meste er synlig for gud og hvermann. Og han vifter den lille nesetippen sin i været før han gir sin mamma en ny heading ned i selveste "duppeditta" og vrir seg som en orm mens han frydefylt flyter omkring i livets vann. Snakk om grunn til å gi ham et sukkersøtt, rosaklingende navn da....

Det nærmer seg tida da Krapylet får lovlig lov til å vise sitt blide åsyn utenfor magen. I lys av de heller uenige navnediskusjonene som florere til både frustrasjon og latter her i huset, så kan det se ut til at Krapylet - i likhet med sin bror - også blir hetende Krapylet i noen uker etterpå. Så får jeg heller overse disse anstendige kvinnemenneskene som sannsynligvis kommer til å sende meg visse megetsigende blikk når jeg duller med det lille vesenet med det tøysete navnet. Jeg er da tross alt en tøff liten guttemamma, ikke sant ;)

I glemmeboka

Nå skal jeg i første omgang innrømme at det er visse ting her i livet jeg er litt mer enn normalt hårsår på. En av de tingene er å bli "glemt", og spesielt å bli glemt på dager som er viktige for meg selv. Bursdagen min er en av de dagene.

Jeg har moderert meg litt i løpet av årene, men da jeg var yngre ble jeg oppriktig opprørt og lei meg dersom noen av de jeg brydde meg om ikke husket meg på dagen min. Tenk at jeg betydde så lite for dem at min egen dag - den eneste dagen i året jeg med rett kunne feire meg selv - ikke ble husket... :( At det på store dager som konfirmasjonen og 18-årsdagen min var rene mannefallet blant de inviterte - til konfirmasjonen måtte min mor ty til sine venner for at vi i det hele tatt skulle ha gjester, og på 18-årsdagen min endte jeg med å være med ei venninne på en annen fest fordi ingen dukket opp - gjorde selvsagt ikke denne frykten for å ikke være viktig nok noe mindre.

Som allerede nevnt, så har denne "fobien" gitt seg litt med årene. Kanskje henger det sammen med at jeg nå i større grad vet hvem som virkelig bryr seg om meg - jeg trenger ikke en spesiell dag i året til å luke dem ut. Jeg får bekreftelser på annet vis, samt at jeg nok er mindre streng på hva som er gyldige grunner for ikke å møte opp til store begivenheter.

Det er dog likevel et faktum at jeg kjenner det litt ekstra i magen når min kjære lille sønn har bursdag og folk ikke "har mulighet" til å være tilstede. På grunn av mine egne følelser omkring dette med bursdager er jeg selv svært påpasselig med å gjøre mitt ytterste for å dukke opp - selv om det er snakk om "i døra" på vei til jobb e.l. Gavene jeg gir er gjennomtenkte, og forsøkt å tilpasses den de skal gies til, og gjerne planlagt i uker og måneder i forkant. For egen del er det egentlig bare at jeg er på jobb, alvorlig syk, eller at jeg er bortreist på dagen (og det ikke går ann å "flytte" feiringa eller ferien) som er gyldig grunn til at jeg selv ikke dukker opp et sted. Jeg drasser meg gjerne avsted med 40 i feber selv om det betyr at jeg kun orker å overlevere gaven og tusle meg hjem igjen - jeg har iallefall vist bursdagsbarnet at jeg bryr meg.

At småen her i huset er så heldig å ha bursdag på en tid som i praksis betyr at han ofte vil "kræsje" med påsken gir meg altså endel grå hår. Foreløpig er han så liten at han ikke registrere hvem som er her eller ikke - det viktigste er at han får gaver og får besøk :o) Men hva med den dagen han stiller spørsmål om hvorfor den eller den ikke kom? Vi kan selvsagt feire på en mer gunstig dag - slik at vi også imøtekommer gjestenes "behov", men vi har vel ingen garanti for at de likevel tar seg tid til å komme? Som i år: vi kunne hatt feiringen på lørdag som var, men det utgjorde ingen forskjell for dem som hadde bestemt seg for å dra på tidlig påskeferie så hvorfor gidde...?

Det som gjør meg mer bekymret er de som ikke kan komme av "gyldige" grunner, og som samtidig heller ikke viser noen form for fleksibilitet i forhold til å forsøke å komme innom og hilse på innen rimelighetens grenser. At småen fikk en ettårsgave til jul er faktisk en sannhet... At de samme menneskene ikke klarer å komme i år heller - tross at vi har hatt to seperate feiringer er også et faktum. Og på et eller annet nivå så viser det meg hvor lite viktig barnet mitt er for enkelte andre. Det er litt sårt, selv om det nok ikke er en bevisst handling fra de som gir det inntrykket... Andre eksempler er de som stadig lover å dukke opp på et annet tidspunkt for så å "glemme seg av" eller "bli forhindret". På et eller annet tidspunkt så er det snakk om hvor lenge vi kan dra ut en begivenhet uten at den blir litt...krampeaktig, om du skjønner... Det er ikke det at man på død og liv vil ha gave til barnet sitt (det er faktisk underordnet i mine øyne - vi har jo faktisk alt vi trenger og mere til til småen... For den som gir er det imidlertid kanskje det viktigste?), men oppmerksomheten i forbindelse med bursdagen er viktig. Å få den oppmerksomheten ei uke, tre uker, fem måneder etter dagen, er faktisk ikke lenger så viktig... Da har barnet glemt hva oppstusset går ut på, og gaven vil evt bli det som gjør det til noe spesielt... Hva er da poenget, liksom...? Man kunne jo like gjerne bare gitt en gave en hvilken som helst annen dag i året i såfall...

Foreløpig gjør vi ikke noe stort ut av problemet. Det er bare mammaen som grubler litt og allerede har slagplanen klar for fremtidige påske-bursdagskræsj. Det vil nok også bli noe annet når man kan invitere til barnebursdager og ikke er avhengig av slektninger og søskenbarns gjesteopptredener. Å feire dagen med kjernefamilien på selve dagen, midt i påsken med egg og det som hører til, blir kanskje en koselig tradisjon som vi kan gjøre noe ekstra ut av :o) Sannsynligvis får vi jo enda en som blir litt inni påsken innimellom, så vi får finne en løsning på det etterhvert. Å unnskylde fraværende og mindre interesserte personer er uansett ikke et alternativ - verken nå eller i fremtiden. Men det er heller ikke til å unngå å nevne at det nok legger et lite "skår" i relasjonen til disse menneskene å føle at ens viktigste begivenhet ikke er viktig nok til at de gjør sitt ytterste for å være tilstede. Det koster etterhvert mindre å utelukke de samme menneskene når store dager skal feires, eller når det en eller annen gang kommer noe i veien for en selv...

Årets store dag er iallefall behørig feiret. Det ble mye kakerester grunnet mannefallet, og disse kommer nok mammaen til gode siden poden og pappen er reist på påsketur :oD Den store dagen blir ikke dratt ut lenger i lengden, og de som kommer sinkende etter får klare seg med gaveoverrekkelse uten noen form for oppstuss. Om det nå kommer noen gave før det er på tide med en ny omgang overrekkelser ;o)

Så var det bare å vri mammahodet i vinkel for å komme på en fin storebror-gave når poden om ikke så lenge går inn i en ny tilværelse i livet sitt! Noe som betyr noe spesielt og ikke blir nok en leke modt oppi all feiringen av toårsdagen ;)

Kjære, gode Klumpen min!

Nå er det faktisk hele to år siden du bestemte deg for å tre inn i verden og bli del av vår lille familie. Det vil si, vi trodde jo at du kanskje hadde bestemt deg for å komme i går, men som din mamma brå-ombestemte du deg da du så sykehusets innside og derfor ble det ikke noen fødsel på din mamma før et lite døgn etter at det ble konstantert 4 cm åpning...

Å hjelpe deg inn i verden var en rar og spesiell opplevelse for mamma. Og jeg tror sjelden jeg har sett pappa så rørt som da han, lettet og glad, satt med deg i fanget etterpå. Du er pappas øyensten - det er det ingen tvil om. Mamma er selvsagt også mer glad i deg enn noe annet, men med masser av hormoner og tull i kroppen tok det faktisk litt tid før hun ble vant til tanken på at du var der for å bli. Ikke det at du ikke var ønsket, for det var du så definitivt! Men det var en så utrolig, fantastisk ting som skjedde i mammas liv at det var vanskelig å fatte det med en gang. Det tok ikke lang tid før du ble nusset og kost nesten ihjel, og lovnaden om å nusse og klemme deg til du er tjue er ingen trussel *ler*

Det siste året har flydd i vei, egentlig. Fra å være en liten og gullgjev ettåring som nettopp hadde tatt sine første stabbende skritt ut i verden på egen hånd, har du vokst deg til en stor, liten gutt med sterk vilje, masser av sjarm og føtter som nesten ikke kan stå stille ;oD I barnehagen er du alles gullgutt - den smilende, blide og sjarmerende humørklatten med den unike humoren og iveren etter å være ute. Det er sjelden negativ låt i deg, og de blir stadig imponerte både over din evne til språkforståelse, din fysiske mestring og den utrolige gleden over livet som du er i besittelse av. Din naturlige "driv" gjør at du sjelden har tid til å gå noe sted, føttene hopper eller løper, og du har alltid ett eller annet prosjekt på gang som må undersøkes og pirkes på.

Noen ganger skulle jeg ønske at vi hjemme også kunne se bare disse gode sidene *s* På den andre siden er jeg svært glad for at du tar ut frustrasjonen din, og trassen, her hjemme og er en solskinsstråle andre steder. Ofte er du bare sliten og lei deg når du hyler som verst, og det er jo heller ikke til å fornekte at du faktisk har verdens mest sjarmerende furteleppe *flirer* Den har du unektelig arvet fra din mamma ;) At du har vært mye syk i år har også gjort sitt til at du har vært trassig til forstandens toleransegrense i blant. Heldigvis ser vi at du, nå når du er mye friskere, ikke er så ille som fryktet og at sinnet ditt er håndterlig. At mamma har hatt noe i magen og vært mye sliten har jo heller ikke gjort ting bedre. Stort sett er du lett å avlede og lett å trøste. Og slåinga som vi har slitt litt med begynner også å bli bedre ;) Det måtte bare litt krutt til for å vise dine sterke foreldre at du også har et horn eller to å stange deg frem med - heldigvis!

Her hjemme elsker du når vi herjer litt med deg. Ingenting er så innmari morsomt som når pappa løper etter deg med langkosten. Eller når du får dytte pappa overende. Eller når vi løper om kapp i huset, eller synger tøysesanger og kiler deg :oD Du er nok pappas lille gullgutt og setter ham litt ekstra høyt - uten tvil. Han er tidenes helt og båndet mellom dere er synlig. Det er heller ingen tvil om at han virkelig er pappaen din - likheten til ham i både sinn og skinn er iøynefallende. Du er et "spitting image" av ham og hans far, din farfar. Ikke noe han kan lyve seg fra, med andre ord *ler*

Du er en nysgjerrigper uten like, og det gir din mamma grå hår når du legger ut på dine mange eventyr som involverer både løpeturer i ukjent retning, gjemmeleken i kjøleskapet og utprøvinger av det meste som kan prøves ut. Samtidig vet jo både mamma og pappa at nysgjerrighet er roten til all lærdom, så vi forsøker å ikke sette for mange restriksjoner på din medfødte nysgjerrighet. Du vet å gi høylytt og kraftig beskjed når vi forsøker å begrense deg mot din vilje *ler* Beklager, men av livsnødvendige årsaker er vi nødt til å sette visse grenser for hva du kan få bryne deg på ;)

Du er så inderlig snill av natur. Så god og tålmodig. Du har en trillende latter og har evnen til å få selv stjernene til å smile. Du har et unikt skinn over deg av en godhet som minner om en engels, og det gjør din mamma stolt å se at du bærer englestøvet med deg ut i verden. Med de lyse krøllene og de klare, vakre øynene dine er du et menneske som trolig vil bringe andre mennesker mye glede, omsorg og kjærlighet. Mamma er veldig stolt av å få lov til å være en av dem som oppdrar deg til den viktige rollen jeg tror du skal fylle en vakker dag.

Du er mamma og pappas godgutt, du er mormors sjarmtroll (og du ler hjertelig av henne hver gang du ser eller hører henne!), du er morfars kosegutt og farmors gullklump. Farfar blir bløt i blikket når du er der, og onkler og tanter setter deg høyt over skyene. Det beste av alt er at du favner oss alle i din lille verden og gir oss så hjertelig av din kjærlighet uten å forvente mer enn et smil tilbake. Du eier et barns unike evne til å elske uforbeholdent, og jeg håper vi kan gi deg redskapene til å beholde den egenskapen i fortsettelsen.

Det er ingen grunn til å skjule at du er vår stolthet og glede i livet. Livet var fint også uten deg - fullt levelig og givende - men du har gitt oss en dybde av glede vi knapt visste at var mulig. Å våkne opp om morgenen og vite at vi har en hel, ny dag sammen med deg i din utforsking av livet gir en tilfredsstillelse jeg unner alle å oppleve. Du gir oss et perspektiv på livet som jeg i ettertid ikke ville vært foruten, uansett hvor kronglete veien kunne blitt før vi møtte deg. Men vi var heldige. Vi møtte deg uten de helt store vanskelighetene, selv om veien mot mars -06 på sin måte også var kronglete innimellom. Og det undrer meg stadig hvor heldige vi var som møtte akkurat deg i enden av veien! Det beste lille under som kunne skje! At vi snart skal møte enda ett lite under, som forhåpentligvis vil gi deg også en stor glede videre i livet, er nesten ufattelig å tenke på. Jeg antar at ditt store, varme hjerte vil ha plass til enda ett menneske. Du legger allerede armene kjærlig om magen min og vil kose babyen :o) Ja, jeg er sikker på at du som storebror vil være akkurat så god som du er når du legger de små armene rundt mammaen din og gir meg kos når du kjenner du er glad i meg *smelt*

Episode 2 i thrilleren "småen utforsker omgivelsene med mer eller mindre hell"...

I går morres lå jeg (som vanlig er i disse høygravid-men-får-ikke-sovet-tider) og dro meg i senga mens mann og barn tumlet rundt i huset. Til min ergrelse hørte jeg plutselig mannen - like over hode mitt - drive å gi småen instrukser på hvordan han skulle få opp låsen på døra. Jeg knurret innbitt der jeg lå, og forbannet mannen som kunne være så idiotisk å lære småen å låse opp ytterdøra slik at han nå kommer seg ut av huset på egen hånd.... >;o(

"Døra er låst. Du må vri om nøkkelen", så han blidt. "Nei, andre veien," fulgte han opp med, før han til slutt instruerte barnet til å hente krakken slik at han lettere nådde opp til låsen. *grumf* Jeg som har forsøkt å ikke gjøre det samme nettopp fordi det er praktisk å kunne låse ytterdøra og hindre utflukter på egen hånd... "Og så vrir du andre veien. Sånn ja", sa faren begeistret og roste vår håpefulle for den gode jobben han hadde gjort. Jeg vrei meg i irritasjon og bestemte meg for å ligge enda noen minutter i senga - bare på trass....

Da jeg kom meg opp og i sokkene, møtte mannen meg på badet - i godt humør som vanlig. Jeg var like ved å buse ut med min hormonelle irritasjon da han kom meg i forkjøpet og spurte: "Hørte du at han klarte å låse seg inn på badet alene?" *sjokk*

Ikke bare var jeg litt for kjapp i min fordømmelse av min fantastiske mann, som ikke mister hodet når poden står på andre siden av en låst dør, men vi fikk oss også en aldri så liten oppvekking i forhold til nøkler i dørlåser.... *rødme* Jammen glad for at det er mannen som står opp med poden og får disse "morsomme" opplevelsene med småen, for det er fare for at mammaen hadde skrudd ned hele døra før hun hadde tiltrodd en toåring evnen til å følge instruksjoner.... *flau*

Jinx

Jepp! *knegger* Der var det på`an igjen *oppgitt* Foreløpig to netter med lite søvn og mye hosting, og en blid gutt på dagtid. Verre med mammaen som har økende behov for søvn og mindre mulighet til det.... ;P

En positiv ting er at de forteller i bhg at han har begynt å spørre om medisin selv når han kjenner at han blir tett *stolt* Det syns jeg er utrolig av en toåring, egentlig. Men det tyder på at han forstår at det hjelper når han er "tett i brystet" som han så papegøyeaktig gjenntok etter meg i dag ;o) Å gi ham medisin er heller ikke vanskelig lenger - han setter maska for ansiktet, trykker på inhalatoren og puster som en stranda hval i de obligatoriske sekundene *s*

Det er godt det er helg. Og det er godt mammaen snart har fri og mulighet til å ha ham hjemme akkurat når det måtte passe - selv om den litt overbeskyttende mammaen sendte meldinger i hytt og vær i går om at han ble hjemme, hvorpå småen stod med skoene på, hengende og sutre i dørhåndtaket fordi han ville i barnehagen *himler* Mor følte seg lite lur da, ja. De lo godt både i barnehagen og på jobben min da vi kom likevel....

Holde pusten

Det er med en viss skepsis jeg drister meg til å komme med følgende uttalelse, og jeg holder pusten i spenning for om jeg "Jinxer" det hele med faktisk å sette ord på det. Men fakta er at småen her i huset har vært frisk i hele 4 uker!! Det tror jeg må være rekord - dersom man ser bort fra de fine desember- og januarukene som resulterte i èn ukes innleggelse på barneavdelingen. Vi har faktisk fått en ny tilværelse her i huset med det privilegiet å få sove hele natten gjennom. (Og hvis noen nå mumler selvopptatt for seg selv "ja, sånt må man da bare ta med i beregningen når man velger å få barn", så deler jeg gledelig ut en rett høyre eller to!! Sannheten er nemlig at det ikke er alle småbarnsforeldre som opplever at de, måned etter måned, ikke får sove en eneste natt igjennom. For vår del var det iallefall tegn på at ting ikke var som det skulle, og vi nyter nå deilige netter med et barn som både er opplagt på dagtid og har overskudd til å leve litt mer enn han har gjort på en stund.) Livet er herlig!! :o)

Og bare som en liten bisetning til forrige avsnitt: i kveld gikk han faktisk ned trappa til soverommet og ville legge seg helt selv!!! *dåne* Snakk om å være mammas øyensten!

Når man først er inne på dette med å holde pusten, så må jeg jo bare komme inn på en viss forestående begivenhet som nærmer seg med stormskritt. Det er et faktum at jeg for tiden strever fælt med både å puste normalt (ikke bare fordi jeg nærmer meg blåhvalen i størrelse og har en kondisjon deretter, men også fordi det er noe med det å få magen presset opp i magesekknivå og likevel å skulle fungere som normalt....) og å få plass til å trekke pusten når jeg faktisk også skal ha plass til mat. Og det til tross for at Krapylet har lagt seg på tvers og ikke virker til å ha den minste plan om å snu seg med det første. Øverste del av magen er altså en pløsete vannballong mens den nederste del er av medisinball-konsistens, med en vilter baby inni. Pusting er dog en affære som kan ta både tid og energi om dagen. Å holde pusten har jeg ingen som helst mulighet til da det vil føre til øyeblikkelig besvimelse pga oksygenmangel... *himle*

Da min greie Jordmor spurte om jeg hadde vurdert fødested, og ville ha meg til å tenke over fordelene med Fødeløftet ifht Fødeavdelingen, fikk jeg pustebesvær bare ved tanken. "Jeg har ikke tenkt å føde på lenge ennå", tenkte jeg febrilsk og forsøkte å få panikkangsten under kontroll. Og ikke har jeg tenkt å ha noen langvarig fødeopplevelse denne gangen heller! Her er det bestilt en rask og grei fødsel sånn i siste halvdel av april - bare så det er sagt, liksom. (Og med JMs oppfordring om å legge seg ned og ringe ambulansen ved tegn på fødsel - man kan jo ikke føde en baby i tverrleie! - har jeg absolutt ingen planer om fødsel før tidenes morgen!!) Da Jordmor forsøkte å slippe litt luft ut av ballongen og forberede meg på at det faktisk vil skje en gang om ikke lenge, og fortalte meg litt om det ene tilbudet vs det andre, var det eneste jeg hang meg opp i at muligheten til lystgass ikke var tilstede på Fødeloftet *sjokk* Med forrige fødsel friskt i minne er reglemessigheten og klamringen til lystgassmaska det som slår meg som det mest fornuftige jeg gjorde den dagen. Patetiske forsøk på å dempe smerte ved å holde pusten og gjemme seg unna er en litt mindre heldig strategi jeg har en tendens til å velge om jeg ikke lar fornuften styre. Å gå gjennom en fødsel ved å holde pusten og gjemme seg under dyna har jeg liten tro på - enten det skjer i "hyggelige omgivelser med dobbelseng til mor og far" eller et stille føderom med JM bare sporadisk tilstede.... Og bare tanken på å ha min kjære kliss oppi meg når kroppen sprenger sine egne grenser, gjør meg kvalm og ubekvem. Nei, dobbeltsenga kan de har for seg selv! Her skal det fødes i et klamt, sykehuspreget føderom med lystgassmaska like innenfor rekkevidde!! 1-2-3 puuuuust! ;o)

Så får vi heller satse på at jeg kanskje ikke rekker å bruke den uansett da....