Holde pusten

Det er med en viss skepsis jeg drister meg til å komme med følgende uttalelse, og jeg holder pusten i spenning for om jeg "Jinxer" det hele med faktisk å sette ord på det. Men fakta er at småen her i huset har vært frisk i hele 4 uker!! Det tror jeg må være rekord - dersom man ser bort fra de fine desember- og januarukene som resulterte i èn ukes innleggelse på barneavdelingen. Vi har faktisk fått en ny tilværelse her i huset med det privilegiet å få sove hele natten gjennom. (Og hvis noen nå mumler selvopptatt for seg selv "ja, sånt må man da bare ta med i beregningen når man velger å få barn", så deler jeg gledelig ut en rett høyre eller to!! Sannheten er nemlig at det ikke er alle småbarnsforeldre som opplever at de, måned etter måned, ikke får sove en eneste natt igjennom. For vår del var det iallefall tegn på at ting ikke var som det skulle, og vi nyter nå deilige netter med et barn som både er opplagt på dagtid og har overskudd til å leve litt mer enn han har gjort på en stund.) Livet er herlig!! :o)

Og bare som en liten bisetning til forrige avsnitt: i kveld gikk han faktisk ned trappa til soverommet og ville legge seg helt selv!!! *dåne* Snakk om å være mammas øyensten!

Når man først er inne på dette med å holde pusten, så må jeg jo bare komme inn på en viss forestående begivenhet som nærmer seg med stormskritt. Det er et faktum at jeg for tiden strever fælt med både å puste normalt (ikke bare fordi jeg nærmer meg blåhvalen i størrelse og har en kondisjon deretter, men også fordi det er noe med det å få magen presset opp i magesekknivå og likevel å skulle fungere som normalt....) og å få plass til å trekke pusten når jeg faktisk også skal ha plass til mat. Og det til tross for at Krapylet har lagt seg på tvers og ikke virker til å ha den minste plan om å snu seg med det første. Øverste del av magen er altså en pløsete vannballong mens den nederste del er av medisinball-konsistens, med en vilter baby inni. Pusting er dog en affære som kan ta både tid og energi om dagen. Å holde pusten har jeg ingen som helst mulighet til da det vil føre til øyeblikkelig besvimelse pga oksygenmangel... *himle*

Da min greie Jordmor spurte om jeg hadde vurdert fødested, og ville ha meg til å tenke over fordelene med Fødeløftet ifht Fødeavdelingen, fikk jeg pustebesvær bare ved tanken. "Jeg har ikke tenkt å føde på lenge ennå", tenkte jeg febrilsk og forsøkte å få panikkangsten under kontroll. Og ikke har jeg tenkt å ha noen langvarig fødeopplevelse denne gangen heller! Her er det bestilt en rask og grei fødsel sånn i siste halvdel av april - bare så det er sagt, liksom. (Og med JMs oppfordring om å legge seg ned og ringe ambulansen ved tegn på fødsel - man kan jo ikke føde en baby i tverrleie! - har jeg absolutt ingen planer om fødsel før tidenes morgen!!) Da Jordmor forsøkte å slippe litt luft ut av ballongen og forberede meg på at det faktisk vil skje en gang om ikke lenge, og fortalte meg litt om det ene tilbudet vs det andre, var det eneste jeg hang meg opp i at muligheten til lystgass ikke var tilstede på Fødeloftet *sjokk* Med forrige fødsel friskt i minne er reglemessigheten og klamringen til lystgassmaska det som slår meg som det mest fornuftige jeg gjorde den dagen. Patetiske forsøk på å dempe smerte ved å holde pusten og gjemme seg unna er en litt mindre heldig strategi jeg har en tendens til å velge om jeg ikke lar fornuften styre. Å gå gjennom en fødsel ved å holde pusten og gjemme seg under dyna har jeg liten tro på - enten det skjer i "hyggelige omgivelser med dobbelseng til mor og far" eller et stille føderom med JM bare sporadisk tilstede.... Og bare tanken på å ha min kjære kliss oppi meg når kroppen sprenger sine egne grenser, gjør meg kvalm og ubekvem. Nei, dobbeltsenga kan de har for seg selv! Her skal det fødes i et klamt, sykehuspreget føderom med lystgassmaska like innenfor rekkevidde!! 1-2-3 puuuuust! ;o)

Så får vi heller satse på at jeg kanskje ikke rekker å bruke den uansett da....