Allvitende fruentimmer og putebefengte barn

"Ååååå, så lubben og god han er!", sier alle. "Han er så mye større enn broren var", sier de, og studerer lillebror i alle vinkler og ender. Han dikkes litt under dobbelthaka og klypes litt i fyldige lår, og så fortelles det historier om diverse hønemødre som også dullet for mye med barna sine. Før man gir gode råd om hvordan man mener lillebrors spiseproblemer og nattevåking best skal håndteres...

*spy*

Hva er det som alltid gjør alle andre så innmari smarte når det kommer til mine barn? Joda - jeg tar gladelig i mot råd og vink: dersom de serveres med takt og ikke plaskes foran meg som en sprutende, nykokt tomatsuppe som setter flekker....

Det verste med sånne "rådgivninger" er kanskje når jeg fjernt i øret hører mannen diskutere våre hjemmeforhold med ett eller annet kjerringfe, så sender misbilligende blikk i min retning mens de råder mannen til å kjøre "den harde linjen". "Det koster bare et par timer med gråting", hører jeg det snusfornuftige fruentimmeret kvakke belærende ut mens jeg kjenner fråden begynner å koke. Noen timer.... Joda - velkommen hjem i mine sko i de par timene! Har du noensinne hørt barnet mitt gråte forresten? Ikke det, nei? Nei, da vet du ikke at til og med nattsøstrene på sykehuset ristet oppgitt på hodet da han lå inne der i 4-mnd alderen. De, som har hørt sin del av gråtende babyer, hadde aldri hørt maken!

Joda, jeg har min del av hønemor-genet jeg også. Uten tvil. Men jeg har også endel år på baken som streng oppdrager av barn med temmelig sterke atferdsproblemer. Jeg har evnen til å være både streng og konsekvent. Jeg står nok kanskje i fare for å være for streng heller enn for glepphendt. Samtidig kan jeg ikke utstå barnegråt! Den skjærer gjennom marg og bein og gjør meg mildt sagt temmelig forstyrret til tider. Jeg klarer egentlig ikke forklare det skikkelig, men når barn gråter blir jeg stresset til grensen av vanvidd. Sannsynligvis fordi det ligger i min natur, som i mange andre kvinners natur, å stille andres behov. Så når barna gråter forsøker jeg å finne ut hvorfor - ikke hvordan jeg enklest mulig kan få dem til å slutte å gråte i fortsettelsen.

"Barn gråter av en grunn" står det i en av bøkene jeg pløyde gjennom da storebror var liten. Og det gjør de. Fra de er nyfødte bruker de gråten til å oppnå en hensikt. De bruker det eneste middelet de har til å kommunisere, og nybakte mødre har hormoner som gjør at de "svarer" på denne gråten med å forsøke å stille den.

Da vi var barn skulle gråten sluttes, ikke stilles. Barna gråt ikke fordi de ville noe - hvis de var matet, skiftet på og ikke var trøtte så tjente ikke gråten til noe. Barna gråt for å forstyrre. Og gråten skulle ignoreres helt til barnet lærte at foreldrene styrte showet. Og vi vokste opp til å bli velfungerende mennesker de fleste av oss.

Jeg kjenner mange på min egen alder som til og med i voksen alder sliter med følelsen av å ikke eksistere for andre. At deres behov ikke teller. Kvinner og menn med et "stille andres behov"-kompleks som aldri har lært seg å sette krav til omverden ifht egne behov og ønske om å bli "sett".

Jeg vet om mange barn som er så vant med å bli hørt, sett og få oppfylt sine behov uten å gjøre mer enn å grine litt på nesa. De har, fra første stund, fått manipulere sine foresatte til å oppfylle deres minste krav, og de har puter så tykke under armene at de ikke klarer å unngå "bulldog"-holdningen om de så forsøkte.

Jeg kan helt ærlig ikke forstå at man faktisk mener at et lite, uskyldig barn skal måtte ligge alene, i et mørkt rom, med følelsen av å bli forlatt, og gråte seg i søvn for at leggingen skal bli lettere for oss voksne. Jeg kan ikke forstå at min tid alene skal være så viktig at jeg skal klare å høre den hjerteskjærende gråten bore seg inn i mitt eget blødende hjerte, time etter time. For når det gjelder mitt barn snakker vi timer - ikke halvtimer! Samtidig mener jeg at en treåring skal kunne klare å legge seg til alene om kvelden, uten å ha faren i senga i over en time hver kveld.

"Han må bare få gråte og ikke få amme, så skal du se at han snart sover rundt". Tar de da hensyn til at barnet har vært mer enn gjennomsnittlig mye syk i sitt første leveår? At han fortsatt brekker seg i møte med visse konsistenser av maten, og at det fortsatt er en frustrasjon og en stille kamp å sloss i ham noen biter mat uten å gi etter for trangen til å tvinge i ham maten? Ikke gi pupp?!? Hvordan mener de da at min sønn skal overleve? *sprø* Selvsagt må man forsøke å mate når han ikke er mett av puppen. Men når vi har spist ett måltid og det første han forspør etterpå er to stykk full pupp må det jo bety at det lille av mat han får i seg ikke er nok til å overleve på? Skal jeg da bare drite i og ikke gi ham alternativer til den matenhan sliter med å få i seg? Neppe. Og, joda - han spiser godt når han får sjokoladekake og is, men det er vel ingen mening i at jeg skal fore ham med det hver dag? Holder det ikke med omtrent én bursdag i uka hele dette halvåret....?

"Alt var så mye bedre før", er det mange som okker og akker ut av seg mens de dabber avgårde med rullatorene sine på asfalterte fortauer, som bare var en ren luksus da de selv var barn og hadde beste-/oldeforeldre som satt grofaste i en stol uten rullator-muligheter. Alt var så mye bedre før vi visste mer. Informasjon er roten til alt ondt. Jada, jada. Og "all forskning er jo så upålitelig - det finnes jo alltid minst étt annet forskningsresultat som kan tilbakevise det andre"....

På en måte inbiller jeg meg at det må være forferdelig herlig å kunne tulle seg inn i en verden av ignoranse og unnskylde seg selv med sånne plattheter. Tenk å kunne si at "nei, vi hadde det bedre da verden var flat, for da hørte vi aldri om fjerne lands nød og elendighet", og virkelig mene at det er ok å være så egoistiske! Det må være deilig å ha en bestemt oppfatning av verden og ikke ha grunn eller behov for å oppdatere seg på de tingene verden går fremover på. Som at barn som gråter mye uten å få tilfredstilt sine behov har en større sårbarhet når det kommer til psykoser senere i livet....

Jeg mener på ingen måte at jeg sitter her med all informasjon om hva som er riktigst eller best når det kommer til barneoppdragelse. Jeg begrenser meg til å si at jeg som mor vet best hva som egner seg for mine barn! Iallefall innenfor en rimelig grense. Hva som er en passende leggetid, hvilke matvarer de bør holdes unna, hvordan de bør kles på i dårlig vær.... Og ikke minst: hvordan signalene de gir i form av gråt, kroppsspråk o.l. best bør kunne tolkes. Det siste handler kanskje ikke så mye om sunn fornuft som den faktisk nærhet man har til barnet. Det sier seg selv at det er enklest å tolke det man kjenner best, det man er vant med å observere. Å si noe fornuftig om andres barn ut fra to timer i et kaffeslaberas en søndag er noe jeg håper jeg aldri vil nedlate meg til å gjøre....

Så er det sagt. Jeg er en hønemor med prinsipper! Jeg akter ikke gi mine barn en følelse av å være ikke-eksisterende så sant jeg klarer det. Jeg akter å gi dem følelse av å være verd oppmerksomhet. Samtidig håper jeg at vi klarer å balansere såpass at vi heller ikke blir marionette-foreldre. Foreldre som blir så styrt av barnas manipulerende gråting og trykking på såre punkter. Foreldre som syr og syr og ikke oppdager at barna deres er ufordragelige små konger og dronninger som blir forbauset den dagen de oppdager at deres superevner på manipuleringsfornten ikke lenger strekker til....

Og hvordan har jeg tenkt å oppnå status som "beste foreldre ever"? Med en stor dose jordnærhet, evnen til å innrømme feil, evnen til å ta imot konstruktive råd, en stor dose tålmodighet og en passelig dose stahet og temperament *ler*


Neida... Jeg tror ikke jeg er så ufeilbar at jeg kommer til å oppdra perfekte barn, uten lyter som kan vise tilbake til meg selv. Men jeg forbeholder meg like fullt retten til å blåse av (og irritere meg grønn over) dustete kjerringemner som mener og syns og egentlig ikke har peiling.... ;o)

Rå overmakt og menneskelig upålitelighet.

Menneskets evne til grusomhet slutter sannsynligvis aldri å undre meg. Jeg fasineres av det faktum at selv helt normale mennesker kan tillate seg å hente frem det mest grusomme fra sitt indre når de bare finner en grunn gyldig nok til det. Man har gjennom historien mange eksempel på dette, la meg bare nevne Holocaust, heksebrenning, ekstrem-islamittenens hellige krig, den etniske rensingen under krigen i Jugoslavia... Det finnes også ulike forskere som gjennom enkle forsøk har kunnet bevise hvor enkelt vi lar oss henfalle til grusomheter dersom vi bare kan unnskylde det gjennom "rettferdighet". Mange av oss husker vel filmen "bølgen" som var obligatorisk undervisning i mine dager på ungdomsskolen. Andre har kanskje hørt om fengselsforsøket hvor vanlige mennesker fikk rollen som fangevoktere for andre forsøkspersoner, og hvor forsøket måtte avsluttes grunnet oppblomstringen av ondskap...

For øyeblikket er det krigen i Gaza som opptar tankene mine. Bombing av sivile. Det man kan kalle en ren "opprensking", utryddelse av en menneskerase - fullstendig hensynsløs og grusom. Og en hel verden som sitter stille og observerer.

Da Jugoslavia i sin tid gjennomgikk den grusomste krigen i Europa i min levetid, var media full av oppslag hver eneste dag. Det var daglige rapporter og nyhetsinnslag over bombing og drap. Man kunne ikke unngå å få med seg hva som skjedde. Ikke minst flyktningestrømmen over grensene til andre europeiske land var beviset på hva som egentlig foregikk der nede. Nedslaktningen. Mennesker kom ut med historier som vitnet om den grusomhet som foregikk, vitnet om noe som senere ikke kunne feies under teppet. Noe det fantes for mange vitner til.

Israel er mer taktiske. De stenger alle som kunne fortalt noe ute. Eller inne. Stenger av grensene og bomber dem ihjel. Vitnene skal aldri bli hørt. Og verden følger med uten å vite. Uten å gripe inn. De bomber jo bare "militære mål". De har forøvrig også et betydelig våpenlager, sponset av den vestlige verden i flere årtier. Kjemiske våpen? Atombomber? Hvem vet hva deres gode venner har utstyrt dem med gjennom tiår med konflikter der nede. De har iallefall hat nok til å sitte kaldblodig å utslette et naboland og alle dets innbyggere.

Jeg blir redd av møtet med et så intenst hat som det som kommer til uttrykk gjennom slike kriger som denne. Hat er en intens følelse. Fóret av en irrasjonalitet som lar hjernen få lov til å koble ut og følelsene få styre som de ønsker. Hat bygget på eldgamle følelser, overbrakt gjennom generasjoner. Hat og forakt basert på ønsket om å eie land, om å tilhøre, om å ha en identitet. Hva er mer nærliggende enn å utvanne, utslette eller knuse dem som truer ens egen følelse av å være? Jeg finner det sørgelig ironisk at de som på ene hånd regner seg selv som "guds rase" på andre siden kan synde mot et av hans største prinsipper: man forvalter jorden - den kan ikke eies av andre enn Gud...

Det finnes alltid to sider av en sak. Jeg tar på ingen måte parti med palestinerne uten å innse at de også eier sin del av konflikten i midtøsten. Jeg er ingen naiv idealist som blindt kjemper for min kampsak. Men jeg har en hang til å ta de svakestes parti. De som er underlegne. De som i denne krigen ikke har mulighet til å stå opp for seg selv - som blir sperret innenfor egne grenser og bombet ihjel. Ingen mulighet til å unnslippe. Ingen hjelp å få utenfra da også hjelp blir sperret ute. Ingen hjelpeorganisasjoner får slippe inn - her skal alt ukrutt forblø mens de venter på tiltrengt hjelp.

Jeg har sett grusomhet hos selv små barn. Egosisme, basert på en type overlevelsestrang som rettferdiggjør ondskap mot andre. Barn som slår for å hevde seg fordi de har en så intens følelse av å ikke få eksistere på egne premisser dersom de ikke gjør det. Barn som dreper småkryp og ødelegger andres eiendeler eller gjør vondt - fordi de selv har så stor smerte inni seg som de ikke klarer å mestre.

Hvordan skal vi rettferdiggjøre at voksne mennesker blir så primitive at de ikke kan mestre sine egne og generasjoners smerte på annen måte enn ved å skade andre? At de handler på samme måte som sinte småbarn uten nok kompetanse til å håndtere egen følelser?

Hvordan kan vi rettferdiggjøre at nasjoner over hele verden stilletiende sitter paralyserte og godtar fordi de er redde for å trå for hardt på såre tær? Hvor er "storebror nå? Hvor er den oppdrageren som burde kommet inn, tatt små uskikkelige gutter i ørene og sagt at sånt er ikke akseptabel atferd?! Kanskje det er en grunn til at denne krigen ikke kom i gang før Bush var vel ute av dørene i det hvite hus... ;)

I Norge protesteres det. Det kjeftes og ropes, og knuses på vinduer. Herjes. Ødelegges og skremmes. Til hvilken nytte? Tror man palestinerne får en bedre dag om man knuser vinduene på Mc Donalds i rent sinne? Tror de at det oppnåes mer sympati med saken blant politikere, og andre med makt, hvis man lar sitt primitive sinne eksplodere og rettferdiggjøre ulovligheter? Synker man da ikke bare ned i samme leie som disse krigens maktutøvere som i egne øyne heltemodig lar sinne sitt knuse en for øyeblikket passiv motpart?

Det er nå jeg skulle eid englenes makt. Jeg skulle spasert inn blant bomber og granater, lagt mine beskyttende vinger over uskyldige sivile og latt roen fra himlen falle over stedet som forsøkes tvunget til overgivelse uten vitner. Men siden jeg mangler den makten kan jeg ikke annet enn å be høyere makter trø til, be dem være der på mine vegner og beskytte disse uskyldige små - som nok en gang får grøde til eget hat mot fienden....

Den dagen mennesket innser hvor lett det er å la hat råde, og finner løsningen på hvordan vi skal endre menneskers innstillinger, lære dem empati - da kan vi begynne å håpe på verdensfred. I mens får vi bare krysse fingrer for at enkeltmenneskers innsats, protester gjennom humanitære organisasjoner og bred internasjonal enighet får slutt på denne grusomheten som for øyeblikket finner sted.

Min sympati i konflikten vil iallefall overmakten ikke få...

Drømmer og sånt

I natt hadde jeg en drøm. Det var et slags marerittaktig drøm som jeg våknet av og var iskald, livredd og hyperventilerende. Og det var en drøm som jeg på underlig vis føler jeg har hatt før. Om det er et minne eller en drøm som bare har forfulgt meg som mareritt fra jeg var barn, vet jeg ikke. Jeg vet bare at den skremte vannet av meg og at jeg tror den har gjort det før.

Da vi flyttet inn på det nye soverommet nede, hadde jeg i en tid noen fæle drømmer om at det kom hender ut av veggen og grap fatt i meg! Det kjentes ut som om de forsøkte å dra meg gjennom veggen og ut til seg, og jeg våknet flere ganger livredd med hjertebank og hurtig pust. Jeg fant ut at like over hodeputa mi i senga går det et vannrør i veggen. Den underlig flytende følelsen "vesenene" gav kunne godt stamme fra det å flyte i vann, og da jeg satte opp en "mental sperre" i veggen der sluttet drømmen å plage meg.

Drømmen jeg hadde i natt var ikke så ulik drømmen om vesenene som dro meg gjennom veggen. Forskjellen var bare at det denne gangen handlet om en kulde så intens at jeg grøsser bare med tanken. En isende kulde som nesten går gjennom marg og bein. Og vesener. Menneskelige vesener som jeg vet er døde. Og de skremmer meg så vanvittig. Jeg ligger musestille i den tro at de ikke merker at jeg er der. Men de er der for å finne meg. For å snakke til meg. Og jeg er livredd. Klarer ikke lee meg. Fryser. Tør ikke puste. Hele kroppen kjennes stiv og vond. Som om jeg forsøker å slutte å eksistere slik at de (eller kanskje det "bare" er en han?!) ikke skal "ta" meg.

I mange år av mitt liv har jeg vært oppriktig redd spøkelser. Eller gjengangere om man vil ;o) Pisseredd. Redd på grensen til vanvidd! Mørkeredsel og redsel for å være alene hjemme fant grobunn i den redselen. Og det har tatt meg mange år å komme dithen at jeg ikke er redd lenger. Likevel skremmer altså denne drømmen meg fra sans og samling. Selv om jeg i dag vet at det ikke er noe å være redd for. Selv om jeg vet at det ikke ville skje at noen skadet meg slik jeg er redd for i drømmen.

Så tanken min kretser litt rundt tanken på om det kan være et minne. Noe jeg faktisk har opplevd. Noe som skremte meg. Noe som gav meg denne tåpelige redselen som tydeligvis ennå preger meg. Jeg føles som ei lita jente der jeg ligger og fryser - og senga er smal og lita. Tro om det ikke er en enkeltseng som passer et barn ;)

Drømmer er rare ting, igrunnen. Ofte gjennom livet mitt har drømmer bragt meg svar på gåter jeg lurer på. De har gitt meg løsninger på ting jeg lurer på og ført meg videre i rett retning i forhold til valg jeg må ta. Så da lurer jeg litt nå da. Hva er det denne drømmen skal fortelle meg? Hvor skal den føre meg? Og hva er det jeg skal forstå og finne ut av? *gruble*

Jeg må iallefall si at jeg er glad jeg har mulighet til å krype inntil et par varme kropper om natta *s* Tanken på drømmen har satt en støkk i meg, og jeg gruer litt til en ny natt. Det er godt jeg slipper å være alene :D