Annerledeshet i norsk skole

Jeg vet at jeg har skrevet om dette emnet før, men i dag er frustrasjonen så høy at jeg bare må få ut litt gruff!

På et eller annet nivå føler jeg at norsk skole har feilet litt i forhold til barn med ulike vansker. Jeg har tidligere jobbet på en skole med en spesialenhet - en forhenværende spesialskole som ble endret til en ATO-avdeling. Mine erfaringer derfra er at når man har mange barn med diagnoser av ulik grad på samme sted, så øker også både forståelsen for (og dermed tilretteleggingen) og kunnskapen om de ulike barnas vansker. På den skolen - hvor det altså også befant seg en stor del "vanlige" barn - var spesiallærertettheten så stor at også de "vanlige" barna med små vansker fikk god oppfølging. Dyslektikere, barn med atferdsvansker, rolige barn - alle ble sett og fikk et noenlunde greit opplegg presentert. Man hadde mye kunnskap på ett sted som kom alle til gode.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hvordan det står til på den skolen nå, etter at diverse politikk og reformer har endret skolen drastisk. Så min sammenlikning av skoler er kanskje mest basert på en gammel form som ikke lenger eksisterer.

Jeg er for at barn med vansker skal integreres i vanlig skole. Men jeg er ikke for at de skal intertgreres uten at de samtidig får den tilretteleggingen som er nødvendig for at de skal kunne fungere optimalt i et "normalt" samfunn. Jeg liker ikke tendensene man har i dagens samfunn til å skulle gre alle under en og samme kam! Som for eksempel en bekjent av meg som i noen år har vært ute av arbeidslivet pga en skade oppstått under kollisjon; hvorfor i alle dager skal man presse henne ut i arbeidslivet fordi "alle bør jobbe" når jenta i utgangspunktet ønsket å arbeide, men ble så ødelagt av det at hun resignerte? Er det virkelig så viktig at "alle" følger malen at man ikke lenger skal ha rom for ulikheter?! Er enhet virkelig viktigere enn mangfold?

Det er en kjennsgjerning at mange mennesker med ulike diagnoser eller vansker faller utenfor den dagen de skal ut i arbeidslivet. Et eksempel er mennesker med Aperger syndrom. Det er samtidig mye skriverier om stort frafall fra videregående skoler og grunnene til dette. Det undrer meg at ingen ser sammenheng med det som skjedde den dagen man valgte å integrere alle inn i vanlig skole, og samtidig skrenke inn på all form for ekstra ressurser i vanlig skole.

Det er nemlig ikke bare integrering som har skjedd de siste tiårene. I tillegg har man kuttet ned på antall timer spesialundervisning i skolen. Man skal nemlig ikke bare integreres i skolen - man skal overhode ikke ha enkelttimer med lærer; det er jo sløseri av ressurser må vite! Så har man konsentrasjonsvansker, lesevansker eller liknende skal man likevel ikke kunne sitte alene med lærer og få det ultimate læremiljøet - neida! Man skal sitte i gruppe sammen med andre "tapere" og få stort innblikk i deres problmer samtidig som man forsøker å takle sine egne vansker. Munntlige prøver skal haes i gruppe - hvor man selvsagt ikke kan si svarene høyt og få hjelp til å skrive svarene når man faktisk sliter med å skrive et steinsens ord på egen hånd. Man skal ha opplæring med elever "på samme nivå" selv om det i praksis betyr at man blir sittende å vente like mye som inne i klasserommet på at medelever, med minst like store vansker, får hjelp. Verdighet har ikke lenger noen plass i skolen, for man skal blottlegges for "likesinnede" uansett hvor lavtfungerende man er. At man sliter med lavt selvbilde som følge av manglende mestring og stadige påminnelser om at man er "dum" har ingen betydning. Her skal man integreres i gruppa uansett, nemlig!

For barn som har vansker som gjør at de trenger økt hjelp, økt tilrettelegging (som selvsagt primært skal komme fra en lærer som har 20 andre elever å følge opp, prøver i fleng å rette - for i dag skal jo ALT dokumenteres - ha en ledelse som stadig puster en i nakken fordi man skal være produktiv og en god leder i tillegg til å lære barna noe, og fungere som sosialarbeider (empati skal jo trenes og mobbing motarbeides), informasjonskanal til foreldre og ha energi til også å lære barna noe vettugt....) skal ikke ha noen ekstra ressurser tilknyttet sin person. Alt skal deles på trinnet de går på og helst innløses av lærere - som ofte ikke har annen kompetanse på mangfoldet enn at det finnes ulike læringsstrategier....

Så hvor ble det av forståelsen? Kunnskapen om de som er annerledes? Informasjonen om hvordan de best kan fungere i et samfunn? Gjør vi dem virkelig en tjeneste ved å integrere dem som et hvilket som helst "normalt" menneske?

Det jeg prøver å si er at jeg ikke fatter å begriper hvorfor det å være annerledes skal være så farlig! Hvorfor er det viktigere for oss at alle blir oppfatte som normale enn at de som er annerledes faktisk får følelsen av å mestre sin virkelighet?

Jeg har et eksempel i et barn som sliter med utagerende atferd. Selvbilde til barnet er så lavt etter år med vansker med konsentrasjon og følelse av å være annerledes og "slem" at barnet nå må kalles deprimert. Eller hva med det barnet som har så store lærevansker at det ligger to skoleår etter alle andre. Hvordan skal man bygge opp selvbildet til barnet når det føler seg uthengt når det må sitte med andre skolebøker inne i gruppa, og stadig få hjelp til mattestykker de andre mestret for år siden? Og hva med barna som mangler den indre motivasjonen som skal til for å kunne jobbe selvstendig - er det rett at de skal blottstilles der de sitter uvirksomme i klasserommet mens medelevene ivrig jobber og er aktive i timene? Eller hva med barnet som har en "liten" psykisk utviklingshemming som gjør det umulig å fungere på likefot med alle andre sosialt. Er det riktig å minne vedkommende på at det er annerledes hver eneste dag? Hva med å føle seg unik samtidig som man er annerledes og dårligere til sosial og faglig læring?

Poenget mitt er at vi ved å "utslette" læringsarenaer som tok hensyn til det å være annerledes enn normalen har mistet noe vesentlig. Vi har mistet evnen til å ta vare på selvet. Ved å presse alle inn i samme formen mistrenker jeg at vi også har mistet evnen til å bygge opp det unike og spesielle ved hver enkelt. Vi har mistet dem som trenger oss mest! Og jeg vet ikke om det er helt tilgivelig....

Hvor står vi om et lite tiår? Hvem tar ansvar for dem som trengte noen som aldri hadde tid til å ta seg av dem? De som følte at de ikke ble sett, hørt og hjulpet. Hva sier vi til oss selv når skolemassakrene skjer i lille Norge? Når følelsen av å ikke være verdt noe er blitt så stor hos andelen barn som er annerledes at de må finne en måte å få ut hatet på? "Vi prøvde"....? Jeg er ikke så sikker på at vi virkelig gjorde det.

Det heter seg at pendelen alltid vil svinge den andre veien når den bare har nådd ytterpunktet på den svingen den er i ferd med å ta. Nå håper jeg snart pendelen svinger. Jeg husker fra min egen skolehverdag at det var minst tre individer i klassen min som ikke fikk den hjelpen de virkelig trengte for å komme seg videre, kunnskapsmessig og sosialt. En er narkoman i dag, en har heldigvis kommet seg ut i tilpasset arbeidsliv - men er fratatt et barn pga omsorgssvikt, og en er utenfor arbeidslivet fordi hun ikke har tro på at hun kan. Jeg gikk ut grunnskolen for snart 20 år siden. Har vi da ingenting lært? Hva er forskjellen på å ikke få hjelp og å bli presset inn i et "hjelpesystem" hvor man er én av mange og fremdeles ikke får den hjelp man har krav på? Hva er poenget med tildelte ressurser når man likevel ikke får det man har "krav" på? Hvordan har de tenkt å hindre frafall i skolen og arbeidslivet når man skal tilpasses samfunnet og ikke samfunnet tilpasses de som trenger tilpasning?

På et vis er jeg så inderlig glad for at jeg ikke er lærer. Å skulle tilrettelegg for 20 elever uten å få et tøddel av hjelp fra andre enn seg selv - i tillegg til å bli målt, veid og evaluert i alt man foretar seg - må være superfrustrerende. Og så lurer man på hvorfor lærere trenger mye ferie?!
Men når det er sagt er det heller ikke enkelt å være inne som en annen yrkesgruppe i skolen, og se hvor lite man klarer å gjøre for dem som trenger hjelp når det er så mye å ta tak i at man ikke rekker over. Det er som å gape over en brødbit som bare eser og eser og eser..... Jeg må innrømmet at jeg snart ikke har rygg til å bære mer av den frustrasjon som utspiller seg "på gulvet" mens maktspillet utføres med øreklokker og skylapper.

Ta en dag i mine sko, sier jeg bare!!

Av barn og fulle folk...

Det sies at det er av barn og fulle folk man får servert sannhetene. Hvis det er sant så ligger jeg tynt ann når det kommer til familien min. Min eldste lille "engel" proklamerte nemlig i dag at han ønsket meg langt bort - gjerne sammen med minstemann - så han kunne få faren sin alene...

På ett eller annet punkt underveis på denne veien gjennom foreldrelandet har jeg feilet noe grundig. Et eller annet sted valgte vi feil stikkvei, og nå kommer konsekvensene. Poden har nemlig i lang tid - helt tilbake til da jeg gikk gravid med Småen og var trøtt, sliten og lett opprørt - hatt en tendens til å kreve at faren skal hjelpe ham med alt mulig. Faren skal kle ham, ta ham inn og ut av bilen, følge ham på do, legge ham....you name it! Da jeg var gravid orket jeg ikke ta kampen. Jeg lot gutten sitte i bilen til faren var klar til å hente ham inn. Hvis faren ikke var hjemme satt han der til han innså at jeg var eneste alternativ - først da var jeg god nok. Mitt valg av strategi der har såvisst ikke lønnet seg.

Før var konsekvensen, dersom han ikke fikk viljen sin, at han sutret i noen minutter, og kanskje også gråt noen krokodilletårer. Når han nå ikke får viljen sin så går det i fosser av tårer, krakils hyling og følelsen av at man er i ferd med å begå alvorlige overgrep mot ham dersom han ikke får sin elskede fars hjelp i livet. For en mamma er det ikke akkurat godt å bli møtt med en så total avvisning. For en mamma som har hatt redsel for avvisning som sin "bør" gjennom livet er dette som å vifte med det røde flagget mens man trykker for harde livet på de helt rette knappene.

Jeg har grått mine bitre tårer over avvisning fra en skitunge på noen få år. Jeg har prøvd ulike tilnærmingsmetoder, alt fra kos til kjøp gjennom godterier og andre bestikkelser. Ingenting kan få meg til å måle meg med fars favorittstempel. Jeg er bare en lusen mamma uten noen verdi overhode. Om jeg faktisk tok han ønske for alvor og forsvant ut av livet hans er jeg sikker på at han knapt hadde enset det...

Å bli stanget midt i sin egen sårhet av det menneske man forventet skulle elske en mest - den som skulle vise den hengivne og betingelsesløse kjærligheten foreldre jo skal få av sine barn - gjør vondt langt inn i den dypeste sjelekroken. Fortvilelsen av å ikke "nå inn", sorgen over å ikke være "nok" og såretheten over å ikke få lov til å elske ham....

Min strategi gjennom mange år har vært å trekke meg bort når sårbarheten min melder seg. Ikke slippe folk inn. Gjøre meg selv kald og utilnærmelig, slik at jeg ikke gir rom for å bli såret. Og det har funket. Et selvbedrag, kanskje, men et effektivt ett. "Det er bedre å være ensom enn såret". Men er det greit for et barn å vokse opp med en mor som er kald og distansert? Selv om det skyldes hans egen evne til å degradere mors kjærlighet...?

Det er iallefall ikke rett at han skal bli utsatt for mammas vrede når begeret til slutt blir så fullt at det renner over. At han skal få eder og galle, og det som verre er, som svar på sine tapre forsøk på å manipulere sin verden. Hva lærer han av det? Og hva gjør det med forholdet mellom oss to - et forhold som er ment å være livet ut?

Kanskje har han et poeng i sitt krav om at jeg bør ha meg ut av livet hans for godt? Kanskje vil han få et bedre liv uten en sint og såret løvemamma med poder full av klør? Det er iallefall sikkert at jeg kjenner trangen til å resignere, det kjente ønsket om å distansere seg, når fortvilelsen blir så stor som den har vært i dag. Av mange grunner føler jeg trang til å pakke snippveska og dra dit pokkeren gror.
Og innerst inne er jeg ikke sikker på at det hadde gjort meg til en verre mamma.

Bunnslam

Så ligger jeg her igjen da. Langt nede på bunnen og gurgler mudder fra en grumsete gjørmebunn. Akkurat nå når jeg hadde ventet at oppturen skulle begynne for alvor, så finner jeg at jeg har havnet her nede igjen - der hvor jeg aldri hadde trodd at jeg skulle plante mine jordfestede tær noensinne igjen. Jeg ligger og vaker med nesetippen såvidt over vannskorpa, på utkikk etter noe å ta feste i for å komme meg opp av denne mudderbunnen igjen. Men innimellom blir jeg dratt kontant ned igjen, og finner meg selv igjen der sikten er dårligst og grumset tykkest. Og jeg undrer - hvordan havnet jeg her igjen?!

Jeg husker jeg samtalte med en psykolog en gang, som fortalte meg om sin teori om hvordan sinnet skulle kunne holdes i balanse. "For å få utløp for steam og innhente positiv energi igjen", sa han, "må man passe på å trene jevnlig - få pulsen virkelig godt opp, ha input av sosial og kulturell art, og være flinke til å kommunisere." Han hadde virkelig gremmet seg over meg slik livet mitt er for øyeblikket....

Det er vel ingen hemmelighet at både det sosiale og det kulturelle livet blir lagt litt på hylla når man får barn. Man har rett og slett ikke lenger tid til å prioritere akkurat det man selv helst ville av sosiale aktiviteter, av den enkle og gode grunn at man ikke lenger eier sin egen tid. Joda, man er såvisst to her i huset om å oppdra, men når den lureste av oss (=undertegnede...) sørger for å arbeide to kvelder i uka i tillegg til nesten full dagjobb, da skal det litt til å drive å løpe seg halvt ihjel på aktiviteter de resterende tre ukedagene. Litt loyalitet har man da for den andre parten i forholdet. Og helga er som kjent "hellig" for veldig mange familier. Da løper man ikke ut i hytt og pine for liksom å realisere seg selv. Det skurrer iallefall i mitt hode å finne på noe sånt.

Man skulle tro at jeg likevel lå godt ann i løypa, jeg, som i såpass mange år har vært en datalus av dimensjoner. Jeg har jo bygd opp et godt nettverk av flotte mennesker her inne. Joda. Jeg skjemmes ganske grundig av å innrømme at også disse fantastiske menneskene er blitt nedpriotitert det siste halve året. (Eller bør jeg si det siste året...?!) Det handler ikke om at de har mistet sin betydning for meg, men at jeg rett og slett ikke har overskudd til å prioritere selv nett når dagene består av klengete, gråtende barn og forsuret stemning her hjemme. Da er det deilig å slippe å være for noen som helst. Dessverre innebærer det jo at jeg også nedprioriterer min egen eksistens for andre. Jeg blir mindre og mindre viktig også for dem som jeg setter så stor pris på.

Voksentid sammen har vi ikke lenger. Så kulturelle innslag av typen kino er ikke akkurat en prioritert aktivitet - til tross for undertegnedes hinting rundt premieren av storfilmer som Max Manus o.l. Det er klart vi kunne tatt oss en tur på kino. Men det innbærer at man har tilgang på barnevakter. At mine foreldre er temmelig populære, samt har begynt et aktivt pensjonistliv som innebærer endel reising, forvansker ting litt. Svigermors ryggvondt, svogers fraværendhet og mine søskens mange egne barn enkeltgjør heller ingenting. Om et par år har vi kanskje mulighet til å få hjelp av litt større tante-/onklebarn, men det blir om noen år. Foreløpig er eneste innslag i kulturell retning her i gården en revy som jeg overvar alene siden vi fikk gratisbilletter på jobb...

Kommunikasjon, ja. Enkelte dager er den eneste kommunikasjon jeg har med andre vesener av typen: "Vil du ha mer? Har du bæsja? Kan du vennligst slutte å HYLE?!?" *s* Når man for tredje døgnet på rad sover mindre enn 5 timer, hele dagen domineres av et barn som henger i leggen på en så fort en reiser seg fra sofaen, og den "store" av barna sier sårt gråtende "jeg er liten, mamma", så sier det seg vel selv at man ikke alltid har overskudd til å kommunisere så mye positivt. Dessverre har jeg lullet meg inn i en sfære hvor selv de enkleste små ting kan gnure seg inn mitt underbevisste og irritere, irritere, irritere! Filleting som jeg til vanlig ville kunne oversett og glemt til fordel for alle positive ting, blir overdimensjonert og stikker som vepsestikk under huden. Og jeg gneldrer. Jeg maser og gneldrer som ei stygg lita fillebikkje med mindreverdighetskomplekser. Biter før jeg hilser og bjeffer før jeg knurrer. Og karma er en fin ting. Det man gir får man tilbake. Så mens jeg virvler opp innbilt støv i en tornado, får jeg stikkende kommentarer og knusende kritikker tilbake. Og stikker meg sår og gråtende unna fordi jeg - JEG som er verdens midtpunkt i mitt eget liv - selvsagt ikke har fortjent det!

Og så faller jeg. Lenger og lenger ned i mitt eget kvalme, selvmedlidende suppekjøkken. En ekkel, gjørmete suppe hvor jeg selv styrer sleiva. Og der ligger jeg og vaker. Med nesa full av surt mudder. Og undrer meg på hvordan jeg endte her igjen. Jeg som har jobbet så mye for å være positiv. For å tenke fremover og ikke la meg fange i nuets problemer. Sliten, bjeffete og bitchy. Letende etter halmstrået. Det eneste ene som trengs for å bringe meg opp av suppa og ut i lyset igjen. Og jeg kjenner smilet er borte i meg. Hjertet har skiftet rytme og slår i feil takt. En gnangende takt som sier " nå igjen, nå igjen"....

"Småbarnsperioden er slitsom" har mange sagt til meg før jeg fikk barn. Jeg trodde på ingen måte at det skulle være enkelt heller. På ingen måte. Og jeg gikk inn i det med åpne øyner, klar for trass, søvnløshet og utfordringer. Tøff i trynet - trygg på at grunnlaget, det ultimatet forholdet, skulle kunne bære selv når drønningene fra møtet med mini-me`er som utfordret oss på vårt verste traff oss med tsunamiens styrke. Så naiv. Innimellom tar jeg meg i å tenke "hadde vi bare tatt til takke med èn" - for i vårt tilfelle var det ikke overgangen til foreldrerollen som gav forholdet rystninger i grunnvollene. Det var overgangen til å bli foreldre til to barn med spesielle behov.

Spesielle behov, ryster du kanskje litt betenkt på hodet. Våre barn er da temmelig normale, er de ikke? Joda. På folkemunne har de en helt vanlig lidelse som altfor mange barn har i våre dager. På skjemaene fra NAV er de karakteriserte som spesielle behov, og vi kan faktisk søke om både utvidede sykedager og grunnstøtte (eller noe sånt) ;o) Jeg unner ingen andre å få flere barn som er mye syke!!

Så da ligger jeg her og vaker, da. På bunnen. I slammet. Der jeg trodde jeg hadde vært for siste gang i året før jeg traff min kjære. Den gang tok jeg et oppgjør med meg selv og bestemte meg for at nå var det pinadø slutt! Ligge der og syntes synd på meg selv og la det gode liv forsvinne som dugg for øyet. *brette optimistisk opp ermene* Jeg kom frem til at løsningen var å elske seg selv, når ingen andre så ut til å gjøre det, og skape meg et liv jeg var fornøyd med på egen hånd. Det hjalp. Det er bittelitt mer sårt å forsøke å elske seg selv når mitt eldste barn så kontant avviser meg, i tillegg til at faren biter sår på en temmelig blåhvit vinterhud.

Alt har sin tid. "Det er en periode" er blitt mitt mantra på mange ting i livet mitt akkurat nå. Men det er vanskelig å se gjennom mudderet når det blir så tyktflytende at man må ha røre seg minst mulig for ikke å bli sugd nedover som i kvikksand. Og når "perioden" varer og varer, når man føler seg mer og mer gjennomsiktig og ubetydelig, når det aldri rekker å komme ett glimt av sollys gjennom bunnslammet - da er et mantra lite verdt. Og det hjelper lite om folk rundt meg minner meg aldri så mye på at "det er bare en periode - det blir bedre". Hva hjelper det om det blir aldri så mye bedre dersom man ikke lenger har noe grunnlag å støtte seg til? Hva skal bli bedre da? Husets vegger har store sprekker og jeg vet ikke lenger hvor mye gulvet tåler. Kan man likevel flikke på det og håpe det holder i nye stormer?

Jeg vet ikke lenger hvor tankene mine vandrer. Dragsuget i magen drar meg i feil retning mens jeg febrilsk forsøker å få feste med oppskrapte fingertupper. Innimellom får jeg feste og ser inn i smilende, gråblå øyne som minner meg på hvordan jeg først havnet her. Men det varer så inderlig kort før jeg igjen blir virvlet med i noe jeg føler jeg ikke lenger har kontroll over. Og - vips - så ligger jeg her og slurper sølevann igjen. Og ser verden gjennom noe som likner colabunnbriller som ikke er tilpasset min naturlige brillestyrke.

Jeg lurer på hvor sola er blitt av. Hvor gleden over de små tingene, og styrken i et smil, har forvillet seg. Det er hull i mine lommer og det har sannsynligvis ramlet ut et sted på veien. Men gnagsårene er for dype, og jeg for sliten, til at jeg orker å gå tilbake og lete....

Allvitende fruentimmer og putebefengte barn

"Ååååå, så lubben og god han er!", sier alle. "Han er så mye større enn broren var", sier de, og studerer lillebror i alle vinkler og ender. Han dikkes litt under dobbelthaka og klypes litt i fyldige lår, og så fortelles det historier om diverse hønemødre som også dullet for mye med barna sine. Før man gir gode råd om hvordan man mener lillebrors spiseproblemer og nattevåking best skal håndteres...

*spy*

Hva er det som alltid gjør alle andre så innmari smarte når det kommer til mine barn? Joda - jeg tar gladelig i mot råd og vink: dersom de serveres med takt og ikke plaskes foran meg som en sprutende, nykokt tomatsuppe som setter flekker....

Det verste med sånne "rådgivninger" er kanskje når jeg fjernt i øret hører mannen diskutere våre hjemmeforhold med ett eller annet kjerringfe, så sender misbilligende blikk i min retning mens de råder mannen til å kjøre "den harde linjen". "Det koster bare et par timer med gråting", hører jeg det snusfornuftige fruentimmeret kvakke belærende ut mens jeg kjenner fråden begynner å koke. Noen timer.... Joda - velkommen hjem i mine sko i de par timene! Har du noensinne hørt barnet mitt gråte forresten? Ikke det, nei? Nei, da vet du ikke at til og med nattsøstrene på sykehuset ristet oppgitt på hodet da han lå inne der i 4-mnd alderen. De, som har hørt sin del av gråtende babyer, hadde aldri hørt maken!

Joda, jeg har min del av hønemor-genet jeg også. Uten tvil. Men jeg har også endel år på baken som streng oppdrager av barn med temmelig sterke atferdsproblemer. Jeg har evnen til å være både streng og konsekvent. Jeg står nok kanskje i fare for å være for streng heller enn for glepphendt. Samtidig kan jeg ikke utstå barnegråt! Den skjærer gjennom marg og bein og gjør meg mildt sagt temmelig forstyrret til tider. Jeg klarer egentlig ikke forklare det skikkelig, men når barn gråter blir jeg stresset til grensen av vanvidd. Sannsynligvis fordi det ligger i min natur, som i mange andre kvinners natur, å stille andres behov. Så når barna gråter forsøker jeg å finne ut hvorfor - ikke hvordan jeg enklest mulig kan få dem til å slutte å gråte i fortsettelsen.

"Barn gråter av en grunn" står det i en av bøkene jeg pløyde gjennom da storebror var liten. Og det gjør de. Fra de er nyfødte bruker de gråten til å oppnå en hensikt. De bruker det eneste middelet de har til å kommunisere, og nybakte mødre har hormoner som gjør at de "svarer" på denne gråten med å forsøke å stille den.

Da vi var barn skulle gråten sluttes, ikke stilles. Barna gråt ikke fordi de ville noe - hvis de var matet, skiftet på og ikke var trøtte så tjente ikke gråten til noe. Barna gråt for å forstyrre. Og gråten skulle ignoreres helt til barnet lærte at foreldrene styrte showet. Og vi vokste opp til å bli velfungerende mennesker de fleste av oss.

Jeg kjenner mange på min egen alder som til og med i voksen alder sliter med følelsen av å ikke eksistere for andre. At deres behov ikke teller. Kvinner og menn med et "stille andres behov"-kompleks som aldri har lært seg å sette krav til omverden ifht egne behov og ønske om å bli "sett".

Jeg vet om mange barn som er så vant med å bli hørt, sett og få oppfylt sine behov uten å gjøre mer enn å grine litt på nesa. De har, fra første stund, fått manipulere sine foresatte til å oppfylle deres minste krav, og de har puter så tykke under armene at de ikke klarer å unngå "bulldog"-holdningen om de så forsøkte.

Jeg kan helt ærlig ikke forstå at man faktisk mener at et lite, uskyldig barn skal måtte ligge alene, i et mørkt rom, med følelsen av å bli forlatt, og gråte seg i søvn for at leggingen skal bli lettere for oss voksne. Jeg kan ikke forstå at min tid alene skal være så viktig at jeg skal klare å høre den hjerteskjærende gråten bore seg inn i mitt eget blødende hjerte, time etter time. For når det gjelder mitt barn snakker vi timer - ikke halvtimer! Samtidig mener jeg at en treåring skal kunne klare å legge seg til alene om kvelden, uten å ha faren i senga i over en time hver kveld.

"Han må bare få gråte og ikke få amme, så skal du se at han snart sover rundt". Tar de da hensyn til at barnet har vært mer enn gjennomsnittlig mye syk i sitt første leveår? At han fortsatt brekker seg i møte med visse konsistenser av maten, og at det fortsatt er en frustrasjon og en stille kamp å sloss i ham noen biter mat uten å gi etter for trangen til å tvinge i ham maten? Ikke gi pupp?!? Hvordan mener de da at min sønn skal overleve? *sprø* Selvsagt må man forsøke å mate når han ikke er mett av puppen. Men når vi har spist ett måltid og det første han forspør etterpå er to stykk full pupp må det jo bety at det lille av mat han får i seg ikke er nok til å overleve på? Skal jeg da bare drite i og ikke gi ham alternativer til den matenhan sliter med å få i seg? Neppe. Og, joda - han spiser godt når han får sjokoladekake og is, men det er vel ingen mening i at jeg skal fore ham med det hver dag? Holder det ikke med omtrent én bursdag i uka hele dette halvåret....?

"Alt var så mye bedre før", er det mange som okker og akker ut av seg mens de dabber avgårde med rullatorene sine på asfalterte fortauer, som bare var en ren luksus da de selv var barn og hadde beste-/oldeforeldre som satt grofaste i en stol uten rullator-muligheter. Alt var så mye bedre før vi visste mer. Informasjon er roten til alt ondt. Jada, jada. Og "all forskning er jo så upålitelig - det finnes jo alltid minst étt annet forskningsresultat som kan tilbakevise det andre"....

På en måte inbiller jeg meg at det må være forferdelig herlig å kunne tulle seg inn i en verden av ignoranse og unnskylde seg selv med sånne plattheter. Tenk å kunne si at "nei, vi hadde det bedre da verden var flat, for da hørte vi aldri om fjerne lands nød og elendighet", og virkelig mene at det er ok å være så egoistiske! Det må være deilig å ha en bestemt oppfatning av verden og ikke ha grunn eller behov for å oppdatere seg på de tingene verden går fremover på. Som at barn som gråter mye uten å få tilfredstilt sine behov har en større sårbarhet når det kommer til psykoser senere i livet....

Jeg mener på ingen måte at jeg sitter her med all informasjon om hva som er riktigst eller best når det kommer til barneoppdragelse. Jeg begrenser meg til å si at jeg som mor vet best hva som egner seg for mine barn! Iallefall innenfor en rimelig grense. Hva som er en passende leggetid, hvilke matvarer de bør holdes unna, hvordan de bør kles på i dårlig vær.... Og ikke minst: hvordan signalene de gir i form av gråt, kroppsspråk o.l. best bør kunne tolkes. Det siste handler kanskje ikke så mye om sunn fornuft som den faktisk nærhet man har til barnet. Det sier seg selv at det er enklest å tolke det man kjenner best, det man er vant med å observere. Å si noe fornuftig om andres barn ut fra to timer i et kaffeslaberas en søndag er noe jeg håper jeg aldri vil nedlate meg til å gjøre....

Så er det sagt. Jeg er en hønemor med prinsipper! Jeg akter ikke gi mine barn en følelse av å være ikke-eksisterende så sant jeg klarer det. Jeg akter å gi dem følelse av å være verd oppmerksomhet. Samtidig håper jeg at vi klarer å balansere såpass at vi heller ikke blir marionette-foreldre. Foreldre som blir så styrt av barnas manipulerende gråting og trykking på såre punkter. Foreldre som syr og syr og ikke oppdager at barna deres er ufordragelige små konger og dronninger som blir forbauset den dagen de oppdager at deres superevner på manipuleringsfornten ikke lenger strekker til....

Og hvordan har jeg tenkt å oppnå status som "beste foreldre ever"? Med en stor dose jordnærhet, evnen til å innrømme feil, evnen til å ta imot konstruktive råd, en stor dose tålmodighet og en passelig dose stahet og temperament *ler*


Neida... Jeg tror ikke jeg er så ufeilbar at jeg kommer til å oppdra perfekte barn, uten lyter som kan vise tilbake til meg selv. Men jeg forbeholder meg like fullt retten til å blåse av (og irritere meg grønn over) dustete kjerringemner som mener og syns og egentlig ikke har peiling.... ;o)

Speil, speil på veggen der...

Det er en sannhet man ikke kan lyve seg fra at vi mennesker er mestere til å lage forestillinger for oss selv som etterhvert legger seg som sannheter som styrer vår virkelighetsoppfatning. Det er også en sannhet at vi av og til møter oss selv i døra og får en realitysjekk som sender sjokkbølger langt inn i margen.

En slik episode ble beskrevet for meg i dag av en venninne. Hun fortalte at hun hadde spilt fotball i går kveld, sammen med noen venner. "Jeg innbildte meg at jeg var flink til å spille fotball", betrodde hun meg,"helt til jeg spilte det i går...!" Hun hadde glemt at det var over ti år siden sist, og at formen og teknikken nok ikke var like fremragende som da hun var aktiv spiller på pluttelaget. "Jeg skal herved aldri skryte av at jeg er god til noe", sa hun halvt i latter og halvt i undertrykket sorg over evner som forsvant underveis.

Det fikk meg til å tenke på alle gangen jeg selv har innbildt meg at jeg virkelig er noe eller kan noe. At evnene som jeg delvis bygger min virkelighetsoppfatning av meg selv på - det jeg er strålende flink til og kan skryte av - ikke er en konstant faktor som jeg faktisk bør kunne lite på. Som da jeg begynte å ri igjen etter ett opphold på ca 7 år, og trodde jeg fremdeles var en passe habil rytter. Etter første ridetime, med tre kvarters nedsitting i trav, måtte jeg nedslått innrømme at jeg ikke hadde verken magemuskler eller teknikk inne, flyttet over på "konepartiet" og fant fort ut at jeg også der måtte sammenlikne meg med de "dårligste" av "gamle ryttere". Jeg som en gang var så god at jeg kunne delta på stevner...

Til tider brenner jeg meg temmelig grundig på disse feilaktige oppfatningene av egne evner. Å labbe ut på en to timers langrennstur når man har ski på beina en gang i året, er jo ingen smart idè. Å skryte over egne evner ved symaskinen for så å oppdage at den man prater til er sydame, er heller ikke særlig flatterende. Det sier seg jo selv at man fremstår som temmelig brautende når man skryter av fordums storhet for så å vise seg å være en person med realtivt skrantende evner på området. Jeg har forståelse for om jeg fremstår som arrogant eller selvopptatt til tider, må jeg nedslående innrømme.

Likevel må jeg innrømme at jeg syns disse falske bildene av meg selv er verst å bære når det kommer til den ytre fasaden og ikke evner som forståelig nok forsvinner når de ligger brakk i årevis. Jeg ser på meg selv som en person som ikke er særlig flink til å kle meg. Jeg har manglende kunnskaper om farger og sammensetninger, og kler meg mer praktisk enn fint. I tillegg tilhører jeg landets befolkning som i stor grad fremelsker Marilyn Monroes frodige former fremfor tenåringsidolene i str xs. Marilyn Monroe var som kjent en 42-44 str - noe som passer en voksen og lubben kvinne som meg bedre enn å ha skrangleskjeletter som sammenlikningsgrunnlag. Når jeg ser meg i speilet så er jeg temmelig fornøyd med det jeg ser. Gode, runde former og et ansikt som ikke skremmer vekk folk flest. Ikke en innertier når det gjelder utseende, sannsynligvis, men en god åtter, kanskje? Lemmer som står i forhold til hverandre og et symmetrisk ytre som trekker opp. Brede hofter, mye pupper og rumpe, men lange slanke bein og små hender og føtter, og ikke minst flott hår! Og noen kg for mye over magen. Men de er der jo selvsagt bare midlertidig, ikke sant. De skal jo av igjen så snart jeg er ferdig å amme. Og jeg er da strengt tatt ikke så stor? Mindre enn henne og henne og.... Speilfjeset mitt ser temmelig ok ut *smiler selvtilfreds* Ikke for sur, ikke for streng - ser snill og godslig og grei ut, syns jeg. Jeg smiler selvtilfreds til meg selv og trekker på meg noen filler som holder ute babygulp og stenger inne ammepupper og andre uhumskheter.

Men så var det dette med den falske sannheten da...

Plutselig ved en anledning så er det noen andre enn meg som står bak kameraet og tar bilder. Plutselig ser jeg meg selv avkledd og i en situasjon hvor jeg har god mulighet til å sammenlikne meg med andre, mere fotogene individer. Og hva oppdager jeg?! Næææææh! Er jeg virkelig så stor! *dåne* Overarmene mine er jo på størrelse med dem hos en liten sumobryter! Og fjeset mitt..... Har jeg virkelig så digert fjes sammenliknet med de andre på bildet?!? *flau* Jeg ser jo ut som om jeg har vannhodet sammenliknet med alle de andre! Er det mulig?! Når og hvor endte jeg med å bli så stor at jeg vokste ut av porposjoner?! Hvorfor har ingen sagt noe?!? Hvordan har jeg endt opp med å bli så diger uten å oppdaget det underveis? Jeg, som var så lita som ungjente...! Jeg som var tynnere enn en trettenåring før jeg begynte på p-piller... Cheeses!!! Hvor underveis gikk ting så "galt"???

"Skrekkmerkene" på magen, "baby-valken" og de overdimensjonerte ammepuppene har jeg jo forlengst klart å bortforklare i den grad at de nå har glidd inn i bevisstheten min som en positiv ting som jeg ikke lenger tenker på. Men hvordan skal jeg klare å bortforklare og illusjonere bort at jeg har en kropp som er dobbelt så stor som den jeg selv ser i speilet? Min svigerinne snakker overbevisende om at hun tror hun har et speilfjes som er helt totalt ulikt det fjeset hun i klare stunder innbilder seg at vi andre ser når vi ser på henne. Og jeg forstår i et lynende klart øyeblikk hva hun snakker om. Paul Mckenna snakker om å bruke selvhypnose for å øke selvbilde og akseptere seg selv som den vakre personen man er - tross for mange kilo, krum nese, utstående ører og skeive tenner. Og jeg forstår med ett at det er nettopp dette jeg har bedrevet i årevis! Selvhypnose for å skape et bilde av mitt ytre som jeg kan akseptere, elske og leve med. Et vakkert meg selv. Et vakkert ytre, tross for mange kilo og en etterhvert aldrende kropp. Et speilbilde jeg kan smile fornøyd til hver eneste morgen og hente med meg smilet fra når jeg vender meg ut mot resten av verden i selvtilfreds stolthet.

Og er det så ille, egentlig? Neida - slett ikke! Jeg kommer fortsatt til å innbilde meg selv at jeg er verdens 7 vidunder, jeg! Paul Mckenna mener jo at det er den rette tingen å gjøre, ikke sant ;) Men dessverre kan jeg ikke unnlate å se bevisene på det motsatte - bildene som avslører at jeg er en bedrager av dimensjoner. Jeg kan skylde på "feil vinkel" og "uheldig lys", men det er ikke til å komme fra at sannheten treffer meg som et overraskende lyn fra klar himmel og skaper et aldri så lite tvilende og blødende sår langt inne i meg. Enn så lenge kan jeg bedra og lure meg selv, men mange bekker små blir vel til slutt til en temmelig klargjørende stor å som får meg til å bryte sammen i krampegråt over hvor blind jeg har vært i forhold til den jeg har tillatt meg selv å bli...

Så, mens jeg smilende står opp hver dag og innbilder meg at jeg er vakrest på jorden her, så ligger en gnagende tagg bak i hodet mitt og minner meg på de 10 kg jeg skal gå ned til våren ;o) Jeg tviler ikke et sekund på at jeg er vakker. Jeg er elsket, jeg har fått to nydelige barn og jeg har en kropp med former selv latino-kvinner kan kikke misunnelig etter. Men samtidig forteller sannheten fanget i et bilde meg at jeg også kan ha godt av å endre matvaner, treningsvaner og legge bort ti kg dauvekt.... En gyllen middelvel mellom totalt selvbedrag og en anelse sannhet er veien å gå.

Så kanskje speilfjeset mitt ender opp med å ligge litt nærmere sannheten etterhvert?!

Hva er det med menn...

...som gjør dem totalt inkompetente når det kommer til bretting av rene klær?

...som gjør at de ikke klarer å lære seg selv de enkleste systemer for hvor ting har sin faste plass? (Kan vel for pokker ikke kreve så mye IQ å fatte at gensere ikke skal ligge i samme hylle som joggedressene, sokkene med pysjamasene og pysjamasene ikke hører til på gulvet bare fordi du ikke fant ut hvor de hørte hjemme...?!?)

...som gjør at de kan tisse, la være å trekke og så gå fra doen med lokket oppe...uten å merke at det stinker urin neste gang de ankommer doen?

...som gjør at de ikke klarer å lukke skapdører?

...som gjør at de kan finne på å sitte på pc`n uten å legge merke til at toåringen raserer halve rommet rundt dem?

...som gjør at de kan sitte i sofaen og glo på tv leeeeeeenge etter at det er blitt påpekt at det er over barnas leggetid og leggingen for kvelden er deres oppgave?

...som gjør at de ikke fatter hvorfor konemor blir oppgitt når de lar "mannegenet" slippes løs og lar alle sine dårlige sider vises samtidig?!

"Kose oss med barna" - for enhver pris?

Kjære, stressa trebarnsforeldre som valgte å spise middag på McDonalds samme dag som oss - jeg har noen synspunkter til dere som jeg håper dere vil ta i mot med takknemlighet og en viss flauhet nå i ettertid...

For det første, å la en niåring passe på en treåring mens dere kjøper mat i etasjen under - det er å be om bråk. Når treåringen i tillegg så tydelig er i post-trassalderen og niåringen har arvet visse atferdstrekk fra sine foreldre, så burde dere skjønne at ting vil gå galt. Å kjefte barna ned fordi de "ikke oppfører seg" i etterkant blir en smule idiotisk i mine øyne når dere så høylytt tråkker i deres egen foreldrefelle... Å kjefte barna ned uten å først få klarhet i hvorfor de krangler blir uansett en tåpelighet, mener da jeg, men nok om det. Hvis dere virkelig er interessert i å vite hva som "gikk galt", så var det da treåringen ville leke mens niåringen forsøkte å følge ordre og passe søsteren mens hun også holdt av bordet. Fraser som "Kom her ellers slår jeg deg!", er muligens vanlige fraser hjemme hos dere, men i mine øyner er det trusler som jeg antar barna har lært å bruke ett eller annet sted...

Å be en niåring bære et brett, fullastet med mat og drikke, fra trappene til bordet er videre en ting en burde vite at innebærer endel søl. Det er en uskreven regel at brettet høyst sannsynlig vil deise i gulvet på ett eller annet tidspunkt. Å gi barnet en skjennepreken i forkant fordi dere foreldre ikke klarer å kommunisere og dermed har gitt barnet motstridende beskjeder hjelper ikke på. Hvis jeg skulle bære et brett som veide halvparten av min egen vekt etter å ha blitt skjelt ut til de grader, så hadde jeg også høyst sannsynlig mistet det i gulvet i ren mistro til meg selv og egne evner...

Når barnet har mistet brettet i gulvet og sølt ut all brusen, slik regelen jo tilsier at hun etter all sannsynlighet kommer til å gjøre, så hjelper det fint lite på situasjonen å kjefte på henne fordi brusen nå renner ut over hele gulvet. Å gnage på det gjennom hele måltidet hjelper enda mindre, og jeg kan tenke meg at klumpen i magen på jentungen rakk å vokse seg rimelig diger og ekkel i løpet av måltidet - hun var temmelig ut av seg i utgangspunktet. I mine øyner er det egentlig et rent under at hun i det hele tatt fikk i seg noenting etter den psykiske terroren hun ble utsatt for, kombinert med den evigvarende gneldringa som foregikk under hele måtidet.

At mor må følge mellomstebarnet på do akkurat i det kritiske øyeblikk da maten endelig er ferdig er også en uskreven regel en må regne med når man har barn. Å kreve at eldste barn av den grunn er tankeleser og kommer løpende for å hjelpe slik at far kan sjonglere brett nr to, minstebarnet, samt en barnevogn på plass er likevel litt over kanten, syns jeg. Jenta stod tross alt og holdt av bordet slik mamma hadde bedt henne om. Far hadde faktisk rukket å selv bære brettet på plass samt gå ned etter det andre brettet på den tiden han brukte på å skjenne på barnet...

Krangelen dere to voksne hadde ved bordet om hvorvidt dere hadde fått all maten dere hadde bestilt, gjorde ikke stemningen noe bedre. Og den stadig pågående masinga på ungene - "sett deg opp! Sitt fint! Spis maten din! Ikke trå i sølet på gulvet!!!" - bidro til å gjøre måltidet mindre hyggelig ikke bare for de som satt rundt deres bord, men også for oss andre "tilhørere". Jeg kan ikke huske at dette er noe man skal forbinde med "en hyggelig middag ute"...

Så da lurer jeg på dere... Hadde dere en hyggelig middag ute? Tror dere virkelig at barna deres koste seg med en ettermiddag sammen med foreldrene på McDonalds? Med den stress-reaksjonen dere begge viste: var det virkelig verdt det?! Tror dere ikke barna hadde kost seg like mye hjemme, i vante omgivelser, med en mindre stresset mor og far og mindre mas og kjeft....?

Jeg bare spør....

Prate, prate...

Jeg har utallige ganger til både bekjente, familie og i jobbsammenheng uttalt at "kommunikasjon er roten til alt godt!", og trodd at jeg selv var en foregangsperson i så måte. Den siste tiden har satt meg grundig på plass, kan man jo trygt si. I dag er første gang på altfor lenge at min bedre halvdel og jeg har hatt en konstruktiv samtale om ting som har ligget og gnagd som bever på trerota.

I lenger tid under svangerskapet har jeg kjent hormonene raser i avmakt over min ektefelles udugelighet i å følge mine forestillinger over hvordan ting bør gjøres. Takk og pris har jeg også evnen til å holde meg selv litt i tømmene, og mang en gang har jeg svelgt unna endel frustrasjon krydret med tanken om at "det kun er hormoner". Meningen var at ting skulle få falle på plass litt etter familieforøkelsen - at ting nok ville rette seg litt av seg selv når vi bare kom i mål med fødsel. Vel....snakk om å bite seg selv i halen! *ler*

Det er mange ting jeg har glemt allerede to år etter første svangerskap. En av dem er det man kan kalle postfødsel-tid. Tiden som begrep blir nemlig aldri så lite omstrukturert når man plutselig har et annet menneske som styrer hverdagen. Tid betyr nå at man ikke lenger lever etter klokken, men etter når poden er sulten, har vondt, sover eller hyler. Egne behov - som å spise, gå på do eller ta en alvorsprat - blir kontant skjøvet til side av et vesen som bruker hormoner til å trykke på de verst tenkelige knappene hos mor.

For øyeblikket har vi her i huset et vesen som kommuniserer ved å hyle intenst og ustoppelig når han har primære behov som ikke blir tilfredsstilt. "Wææææææææ" betyr alt fra "jeg er sulten" til "jeg vet ikke hva jeg vil, men hyler likevel", og hvorvidt denne intense lyden opphører kommer helt ann på mor og fars iboende evne til å tolke eller gjette seg til hva den i øyeblikket betyr... *oppgitt* Fars evne er - i følge mor - svært lite utviklet i så måte, så det blir mye ekstra løping for en noe frustrert mor. Det koster ikke far så mye å prøve ut - på samme måte som mor - ulike teorier for å finne ut hva hylingen i denne spesifikke situasjonen er et utrykk for. Å la et spedbarn ligge å hyle fordi "han er bare bortskjemt" er ikke et alternativ før fylte året *grumf* Iallefall ikke når man har hormoner iblandet, og tårer og melk spruter fra diverse kroppshull når poden setter igang konserten. Å ha et skrikende barn i huset - ispedd en liten dose kolikk og en større dose temperament - er med andre ord ikke alltid bare, bare....

I tilegg til lille Hr. Sinnatagg har vi også i skrivende stund en annen liten herremann i huset som har funnet ut at den beste måte å kommunisere på for øyeblikket er å skrike "Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeei!", samt bruke sånne svært velfungerende utrykk som "gå veeeekk!" og "Nei, far/mor skal" (svært virkningsfulle når far/mor ikke er i nærheten, har armene fulle av baby eller av andre grunner ikke er istand til å hjelpe...). Når så temperaturen har steget til rundt de tredve, poden har sovet lite, medisineringen er nedtrappet, og han har fått en bror som tar litt vel mye oppmerksomhet fra ham - så er det jammen ikke lett å ha kommet i trassalderen i tillegg!! Alt er galt. Han skal klare ting selv samtidig som han ikke klarer det. Han skal IKKE ha på bleie, men han vil IKKE gå naken!! Han skal ikke ha ny bleie selv om han blir sår av våte bæsjebleier! Han skal iallefall IKKE spise når mor og far har funnet ut at han bør gjøre det. Og han skal selv bestemme når han skal legge seg, spise is, ha trøst, være med på besøk til farmor... Nemlig! Og hvis ikke han får det akkurat på en prikk slik han vil så runger et ljomende "neeeeeeeeeeeeeeeeeei! Nei, nei, nei, neeeeeeeei!", etterfulgt av digre krokodilletårer, gjennom nabolaget.

På toppen av denne høylytte kommunikasjonsmetoden sitter en mor med en skrikende baby i armene og en far som forsøker så godt han kan, men mangler mors oversikt og pedagogiske ståsted *viktigper*. Og mens far serverer cola fem minutter før leggetid, vifter mor hysterisk med det røde flagget, får et apoplektisk anfall og rømmer gråtkvalt ned i kjelleren med slamrende dører og skilsmissetrusler.... Og når barnehagen forsiktig påpeker trøtt og grinete barn skylder mor sadistisk på far, og slenger slitent dustete kommentarer når poden leker i senga på 2 timen etter leggetid. Far går inn i sin egen lille "ammetåke", hvor intet annet enn fjernkontrollens funksjoner når gjennom, og bruker tullete kroppsspråk for å vise mor at hun er urimelig - noe som får hormonene til å gå i taket nok en gang og sender mor til korstog mot alle umulige fedre.

Og sånn går no dagan....

Jeg forstår godt at skilsmisseraten ligger på rundt 50%. Og jeg forstår godt at krangler basert på ulikt ståsted når det kommer til oppdragelse er en av hovedgrunnene til at folk skiller seg.... *himle* Og mens jeg hysterisk ligger i senga og gråter fosser av tårer fordi jeg syns mannen oppfører seg patetisk, slår mitt mantra om kommunikasjon ned i meg med ironiens slående kraft. Jeg må motvillig innrømme at noen ganger må man faktisk bare finne tid til å snakke sammen! Om det blir - som i dag - over sovende barnehoder, eller man leier inn barnevakt for en stakket stund, så er man faktisk nødt til å ta seg den tiden. Og - overraskende nok - så er kanskje far enig med mor når alt kommer til alt og mor ikke vifter hysterisk med røde flagg eller ligger i takhøyde med sarkastiske og drepende kommentarer... *rødme*

(Og kanskje bør mor være glad for at nykommeren er en hylende klatt som ikke tillot mor å få med seg, midt i kampens hete, rejunionfest hvor hennes første store kjærlighet befant seg. Kanskje gresset hadde vært grønnere, men nå får vi jo aldri vite det ;o) Og nettopp derfor hadde kanskje de øvre makter en mening med å sende inn sinnataggen akkurat i rett tid?! *flirer*)

Håpløse menn, barselhelvete og ingen tid til å puste.

Første gang jeg ble mamma så oppdaget jeg at det var ikke selve graviditeten eller fødselen som var det verste med opplevelsen av å få et barn. Det som gav meg de verste følelsene, og som gjorde at jeg grudde meg som en helt denne gangen, var tiden etter fødselen. Barselstida.

Heldigvis så hadde jeg en søster som var svært støttende forrige gang. Hver gang jeg gav uttrykk for hvor fremmed alt var, hvor slitsomt jeg syntes det hele var og hvor lite rosenrødt det hele var i forhold til det man blir forespeilt, så nikket hun samtykkende og bekreftet at det var nøyaktig slik hun også opplevde det. Det utgjorde en utrolig støtte i denne nye og fremmede verdenen. For det var langt fra rosenrødt. Ammingen var et sant mareritt, hormonene gjorde at hvert eneste lille ynk fra vugga fikk meg til å fly opp - parat til å utkjempe enhver kamp - og bare omstillingen til å aldri noensinne være alene lenger var STOR, selv om jeg var aldri så forberedt på akkurat det....

Denne gangen var jeg mer forberedt. Jeg var forberedt på barselstårene, på hormonene, på følelsen av å ikke få puste. Likevel har jeg igjen blitt tatt på senga. Jeg har følelsen av å bli kvalt av behovene fra et annet vesen - et vesen som ikke kan sove annet enn inntil mammaen sin, som er et matvrak uten like og som syns det er morsomt å være våken tre timer midt på natta.... Det har blitt mange tårer og mye tenners gnissel, mildt sagt. Og sta som jeg er så nekter jeg plent å innføre måltider som ikke kommer fra puppen - denne gangen er jeg oppsatt på å klare dette som andre mødre ser ut til å klare så selvfølgelig. Om det så skal medføre noen uker med tårer og tenners gnissel...

Den største kimen til tårer og sinne denne gangen er kanskje min "bedre" halvdel. Jeg var så rolig og glad fordi han hadde tatt seg fri i to uker for å hjelpe til hjemme i denne fæle barselstida. Ikke minst for Småens del - at han hadde en pappa som kunne være til stede 100% når småen var hjemme siden han hadde resten av dagene til å bli kjent med mini (og akkurat på det punktet har han vært flink! Småen har fått all den oppmerksomheten han trenger). Vel. Jeg har gitt min kjære beskjed om at dersom vi skulle være gale nok til å gå gjennom denne galskapen enda en gang (noe jeg i skrivende øyeblikk ser mindre og mindre grunn til så lenge jeg opplever det som så negativt....), så trenger han ikke ta disse to ukene fri for min del. I går gav jeg til og med uttrykk for at jeg flytter hjem til min (for øyeblikket) "single" pappa i en periode dersom ikke barnets far stiller opp i større grad. Min far stiller nemlig opp når det gjelder, snill morfar som han er.

Menn er som menn pleier å være, og min mann er intet unntak. Jeg vet ikke hva som foregår i mannehjernene når de tror at det man trenger når man kommer hjem fra sykehuset med en ny baby og er temmelig skranten i form (jeg pådro meg en heller langvarig mageinfeksjon dagen etter fødselen - noe som førte til uttørking, hodepine og selvsagt en ukes doløping...) er at han tar tak i alle de ørtidørti halvgjorte oppussing- og fikseprosjektene han har stående på andre året.... Å sitte pal i en sofa med en baby som bare hyler om man ikke hekter ham fast i puppen, kun avbrutt av helt aldeles nødvendige turer på toalettet, er ikke akkurat det jeg anser som en drømmesituasjon. Når mannen holder på ute i hagen/garasjen til kl 23 hver kveld (selvsagt fra like etter småens leggetid), akkurat i den verste "ammetiljegsovnerellershylerjeg"-perioden gir ham ikke akkurat noen stor stjerne i helteboka mi. Det har blitt noen tidlige kvelder hvor mamma har sovnet utslitt av tårer med en baby hengende i puppen i mangel på en far som kan avlaste i rape- og innsovningsperiodene. Og dagene....vel, de har han også brukt på diverse hageprosjekt - når han ikke har kjørt motorsykkel eller vært "innom" på jobb i en 3-4 timer. Mens jeg har sittet pal med babyen enten hengende i puppen eller sovende heeeeeelt inntil meg. Hver gang jeg har forsøkt å legge ham fra meg for å få litt luft, så har det medført hyling og ny pupping. I perioder har dogåing og matlaging + henting av drikke vært en luksus jeg ikke har kunne unne meg.

Jeg har overhode ingen problemer med å forstå at foreldre kan bli så frustrerte at den eneste utveien de ser er å riste en hylende baby. Nei, jeg er faktisk så ærlig at jeg innrømmer det. Jeg har vært millimeterne fra å hive babyen på senga og rømme huset for å få et minutts fri fra klenging og lyder... Jeg har grått mine modige tårer fordi jeg kjefter på et lite vesen som bare gir uttrykk for primære behov. Jeg har følt meg som verdens verste mamma og har bedt høyere makter om hjelp til å takle dagene. Jeg har lurt på om følelsen av avmakt som har bodd i meg de siste ukene kvalifiserer til å kalles fødselsdepresjon, men kom frem til at det heller kan kalles mangel på støtteapparat. De som kunne stilt opp for meg befinner seg enten mentalt eller fysisk på et annet sted, og jeg kvier meg for å be svigermor for mye om hjelp - hun har allerede vært fantastisk med tanke på storebror!

Man blir forespeilt at det er som førstegangsfødende at man blir stilt overfor de verste utfordringene. Det å gå fra en "egoistisk" tilværelse til å måtte yte ene og alene for et annet vesen skal visst kunne gi både forholdet og den mentale psyke en real brist. Vel. For min del var det å bli foreldre første gang egentlig en drøm i forhold til denne gangen - både med tanke på ekteskapet og min egen mentale balanse. Den gangen var det et inderlig høyt ønske som endelig gikk i oppfyllelse. Denne gangen....vel, i utgangspunktet så vi på det som en bonus, men jeg vet jammen meg ikke. Foreløpig har jeg mer tro på den evige sangen om "èn er èn og to er ti" som i forkant har blitt sunget oss til det kjedsommelige.

Kanskje var vi bare eksepsjonelt heldige første gangen. Det er ikke til å komme vekk fra at storebror er en liten engel (akkurat som jeg ba om, hehe...). Han er snill som dagen er lang, blid som sola og god som gull. Akkurat nå så gråter han mer enn vanlig pga den nye livssituasjonen sin (det er jammen ikke lett å få en hylende baby i hus for en liten tass heller...), men han er likevel ingen vanskelig gutt å håndtere. Babyen er annerledes. I følge min svigermor er han prikk lik sin (udugelige) pappa som også hylte som en stukket gris, i to år, dersom ikke maten ble servert akkurat i det øyeblikk han var sulten!!! >;( At han har spist til han gulper i vinkel like før har ingen betydning - han vil SUGE likevel...! Og får han ikke viljen sin så hyyyyyyler han ustoppelig til tårene spruter og han er rød og svett, og mamma er gråten nær. Og frustrasjon er ikke der mamma har de beste mestringsstrategiene, så ønsket om å hive ham veggimellom så såre bryster får en pause og ørene slipper mer hyling, kommer brått og uønskelig som kastet på. Kan det tenkes at mamma og babyens temperament er såpass ensartet at dette bare er forvarselet på hvilke trasige år som kommer....? Og kan det være at mammas anger, fullt med sorg over at hennes feilaktige mestring skal prege poden allerede nå har noe for seg?! (Det er nå jeg håper svigermor har rett når hun sammenlikner ham med faren - som tross alt har et lett og sommerblidt temperament i dag...)

I dag er kvelden litt lettere enn de foregående. Trusler om å flytte noen uker hjem til pappa har visst fått noe til å våkne i mannen, som i skrivende stund er ute og triller poden i nabolaget. I tillegg har babyen sovet noen timer på dagtid - uten å ligge oppå mamma! - så jeg har både fått handlet litt og vært alene på badet i noen minutter! Sånt gjør godt. Bare gleden ved å få lov til å få tid til å pusse tenner og glatte ned sovesveisen gjør verden lysere. Nå mangler det bare en natt med litt mer søvn mellom kl 2 og kl 5, så blir faktisk verden ganske levelig igjen (skal heller tåle at han må sove inntil/oppå meg da, om jeg bare kan lukke øynene litt selv også...).

Noen ganger er menn rene neandertalere i måten de tenker på. Og noen ganger holder det ikke å stave ting ut i klartekst. Noen ganger må det trusler, tårer og utsagn som "ta ungen før jeg gjør noe drastisk" til for å få dem til å våkne opp. Men, om de er som min håpløse mann, så stiller de virkelig opp når de endelig forstår hvor landet ligger....

Rare, rare mennene....

Om grinebitere og potteplanter

Jeg husker en spesifikk opplevelse jeg hadde i forhold til min mormor da jeg var barn, som på mange måter gav meg et annet syn på henne enn det barnlige beundrende synet jeg tidligere hadde hatt. Min mormor var en varm kvinne med masse humor og kjærlighet. Vi barna var velsignet med å ha henne i umiddelbar nærhet gjennom barndommen, noe som både gav oss mange gode opplevelser og gode minner. Men dette ene minnet sitter i dagen som en påminnelse om at våre beteforeldre og foreldre, tross alt, ikke er mer enn feilbare mennesker.

Jeg husker ikke lenger foranledningen til det minnet jeg husker. Jeg husker kun min egen forbauselse, og følelsen av å se min mormor ramle ned fra den pidestallen jeg i min barneverden hadde henne plassert på. Det var det øyeblikket i historien hvor jeg innså at min mormor ikke bare var en varm og god kvinne, men også et menneske som kunne være fordømmende, kritisk og surmaga. Det var i det øyeblikket jeg forstod at min mormor egentlig var ganske så rasistisk av seg, og at hun virkelig mente at alle "svartingene" hørte hjemme langt borte fra hennes tilværelse.

Nå skal det sies at den holdningen hun utviste nok ikke var veldig særegen for en i hennes generasjon. Med tanke på at det ikke var veldig mange innvandrere i min hjemby på de tider, handler det hele nok mer om en uvitenhet - kombinert med fremdeles ferske minner etter invasjonen av tyskere - enn om en ondsinnet holdning til andre mennesker. Likevel husker jeg at jeg ble nesten slått i bakken over å måtte innse at min snille mormor fordømte mennesker hun slett ikke hadde noe forhold til.

Nå skal det også sies at mens hun fordømte med ene hånden, så var hun from som et lam med den andre. Det er ingen, som jeg vet om, som har hatt besøk av flere utenlandske misjonærer - være seg Jehovas vitner, smiths venner eller mormonere av ymse utseendemessige slag - enn min mormor. Hun var alltid snar til å by dem på en kaffetår, selv om hun i ettertid ristet litt lattermildt på hodet av seg selv som slapp inn "alskens folk". Hun var en gudfryktig kvinne som - på samme måte som de fleste av oss - forsøkte å leve livet sitt på beste måte. Den rasismen jeg da ble stilt overfor var nok et større uttrykk for uvitenhet og fremmedfrykt enn den jeg har møtt i ettertid - den som kun leter etter "noen" som skal få svi...

Grunnen til at jeg kom på denne episoden akkurat i dag var at jeg nok en gang kjenner en oppgittet over at mennesker jeg setter pris på lar seg styre av sine egne irrasjonelle følelser fremfor å møte verden med et åpent sinn og et varmt hjerte. Det, som jeg i så mange år har fått printet inn under skinnet selv - at vi alle er like mye verdt i meninger og tanker, blir skøvet til side fordi denne personen ikke klarer å se forbi seg selv. Å bruke sine følelser som skjold mot verden har aldri fungert særlig bra, og det skuffer meg at den som i dette tilfellet gjør det er et menneske som alltid har hatt så høye forventninger til mine oppfatninger av verden.

Jeg irriterer meg over mennesker som kritiserer andre for å føle seg bedre selv. Jeg syns det er en usympatisk egenskap som jeg har vanskelig for å finne aksept for. Å sitte, selvrettferdig, å skule på andre gjennom hjemmets potteplanter, og komme med hånende og spydige kommentarer har aldri vært en syssel jeg syns noe om. Jeg tror oppriktig at dersom man lar seg rive med i aktiviteten med å være negativ overfor andre mennesker - i motsetning til å forsøke å finne det gode i alt - så forsurer en ikke bare sitt eget sinn, men også det av dem man omgir seg med.

Det som altså er sakens kjerne er at jeg har blitt mer og mer klar over at eplet ofte ikke faller så langt fra stammen. Mens min mor i årevis har lært sine etterfølgere å lytte til hjertet, kjempe mot urettferdighet og elske sin neste, så er hun i ferd med å bli en sur gammel grinebiter selv. En sånn som kritiserer. En som ikke kan akseptere ting som er "nytt" og "fremmed" for henne selv. En som leter etter det negative fremfor å fremelske det positive. En som ikke kan sette sine egne følelser til side og se at ikke alle er ute etter å ta henne - selv om det i første omgang kan se slik ut. Hun, som lærte oss å alltid se ting fra flere sider, har selv glemt at ting ofte har en annen, skjult, mening som man må grave litt for å få frem. Tingene er aldri slik de i førsten ser ut - vi er jo alle produkter av de samme "feilene" hvor vi lar følelser styre mer enn godt er. Det er det som gjør oss til intet mer enn mennesker. Og hun - den ikke-feilfrie forelderen som jeg oppdaget for et lite tiår siden - har glemt det!

En sak har alltid to sider - minst. Og det pleier egentlig i liten grad å hjelpe å sette seg ned og bestemme seg for at "det nytter ikke hva jeg gjør" når man kommer i konflikt med andre mennesker. Det å være redd for å blottstille seg, for å sette ord på hva man selv føler, er aldri noen god grobunn for kommunikasjon - som tross alt er løsningen i de fleste konflikter. Min mor er elendig til å si hva hun tenker og føler. Og når hun en gang gjør det, så kommer det somregel ut som beskyldninger og "du-budskap". Hun er en mester i martyr-holdningen og er dessverre for stolt til å be om unnskyldning når hun burde det. Men hun er min mor, og jeg er svært, svært glad i henne!

På samme måte som jeg en gang så min mormor falle ned fra sin pidestall, har min mor smertefullt og hardt ramlet ned fra sin for lenge, lenge siden. Som datter er jeg nok mer enn lovlig kritisk til hennes feil - på samme måte som enhver annen datter nok er det ;o) I følge en vis person jeg en gang snakket med, så er det største tegnet på psykisk modenhet å innse at ens foreldre ikke er supermennesker - bare feilbare, sårbare mennesker....

Å sitte stilletiende å godta at ens kjære er surmaga grinebitere er et spørsmål ikke bare om kjærlighet, men også om fornuft. Hvor lenge er det fornuftig å bare godta? Jeg er kommet til det punktet at jeg nok ikke takler å holde kjeft så mye lenger. Jeg er flink til å "glatte over", og jeg er en mester i å unnskylde dårlig oppførsel. Men jeg er også ærligheten selv (på godt og vondt) og har den merkverdige evne, og ønske, om alltid å føre mennesker videre. Det er mitt kall, på både godt og vondt, at jeg ikke makter å se mennesker gå veier som fører dem inn i stadig mer negative retninger. Jeg klarer ikke holde kjeft! Jeg bare må si noe i håp om at de selv innser det og endrer retning før det er for sent. Det er det som er mitt livsverk, mitt yrke og min byrde. Ikke alle setter pris på ærlighet, nemlig ;o)

Når det kommer til min mor, så nærmer oppgjøret seg. Noen er nødt til å fortelle henne hva hun gjør mot seg selv, mot sine nærmeste og mot familien hun setter så høyt. I hvor lang tid kan vi la oss forgifte av hennes sårbare, men dog så giftige, tunge? Hvor lang tid går det før den eneste glede hun har i livet er å sitte blant potteplantene og spre eder og galle til mennersker som har sluttet å lytte? Hvem vil i lengden lytte til et menneske som ikke gir, men tar, energi?

Noen må ta bladet fra munnen. Og det ser ut til å bli meg. Igjen. ;)

Tabbekvoter og urettferdighet!

Jeg som trodde at februar måned skulle bringe med seg litt hygge.... Vel, det ser dårlig ut! Kvelden i går og dagen i dag har blitt tilbrakt oppløst i tårer etter at jeg fikk beskjed om at min ene kollega har blitt "omplassert i ny stilling" på jobb....

Vi er bare tre stykker som jobber sammen i den jobben. Dermed er det ganske sårbart når en av oss forsvinner. Vi jobber veldig nært sammen, og vi har blitt ganske sammensveiset vi tre. Det føles dermed både urettferdig, vondt og uforståelig når en av oss blir tatt bort fra jobben grunnet årsaker som ikke skyldes innsats i denne stillingen. Denne kollegaen gjør nemlig en utmerket jobb hos oss, utfyller oss andre og er på mange måter uerstattelig i jobben sin.

Jeg har problemer med å opprettholde noen form for lojalitet til arbeidsgiver i denne situasjonen, kjenner jeg. Jeg ser ingen logikk i at min kollega skal fjernes fra vår arbeidsplass fordi vedkommende gjorde en tabbe på sin andre jobb. Problemet er bare at det bare finnes en arbeidsgiver, selv om det er snakk om to arbeidssteder. Dermed når "straffen", som jeg også er totalt uenig i omfanget av, også ut til der vi jobber. Og vedkommende blir omplassert av en eller annen dustete årsak som jeg heller ikke finner logikk i.

Andre steder i verden har man lov til å begå tabber i jobben sin. Det vil si at man faktisk har lov til å ha en dårlig dag og la følelsene ta overhånd og styring i et lite stakket øyeblikk. Når man jobber med mennesker er denne muligheten begrenset. Det skal svært lite til for å tippe lasset, og arbeidsgiver er stort sett fryktelig redd for å ende som førstesidesoppslag i tabloider eller få store amrikanske søksmål på nakken fordi en ansatt et øyeblikk er menneskelig. Man må være gjennomtenkt hele tiden og ikke gi seg selv lov til å gjøre tabber, mener man. Et umenneskelig krav i mine øyner. Ingen yrke er så krevende mentalt som å jobbe med mennesker. Man skal gi av seg selv hele tiden og samtidig være mottaker av ting som ikke bare er av positiv karakter. Det er nesten umulig å gå gjennom en 20-årig yrkeskarriere uten å én eneste gang krysse over linjen for hva som er akseptabel. Det blir dermed totalt uforståelig for meg at man ikke kan bruke skjønn i de enkelte overtredelsene, men buser frem som paragrafryttere uten nese for naturlige variasjoner....

Jeg skulle ikke sagt noe om min kollega var en person som ofte beveget seg på "kanten" av hva som er akseptabelt. Ei heller om det var snakk om et utagerende temperament som gjorde at det var som å jobbe med en udetonert bombe. Men saken er den at det ikke i hele min samarbeidstid med vedkommende har vært tilløp til den type karakter. Noen har bare enkelt og greit evnen til å trekke seg ut når de kjenner at sine grenser er nådd. Andre av oss eksploderer først og tenker etterpå... I mine øyne er det en mindre sjanse for at min kollega utagerer på jobb enn det er at jeg gjør det.... Og det føles urettferdig og totalt bak mål at vedkommende skal straffes for noe jeg vet er en utilsiktet hendelse som fikk et uheldig utfall. Hadde det nå enda vært snakk om en handling gjort med hensikt og med ønske om å skade...

Jeg snakket med en kollega på andre jobben i dag og fortalte litt om det som hadde hendt. Hun reagerte heldigvis på samme måte som meg og spurte litt oppbrakt "hvor er det blitt av tabbekvoten?!" Og det er kanskje det jeg også lurer mest på. Har man overhode ikke noen form for tabbekvote når man arbeider med mennesker? Skal man i løpet av en 15 årig karriere ikke kunne bygge seg opp en smule integritet som sier noe om hvor pålitelig man egentlig er i jobbsammenheng? Skal det virkelig bare én liten handling i affekt til for å ta fra en alt? Noe verken unnskyldninger eller innrømmelser skal kunne bøte på? Det blir for sært....

Det er ikke mer enn få uker til jeg skal påbegynne permisjon. Denne gangen er det med tungt hjerte jeg går ut i "friåret" mitt. Og det er vondt å vite at jeg ikke lenger har det gode samholde, den gode tonen og det gode kollegiet å vende tilbake til. Det er faktisk så sårt at jeg tenker meg at om jeg skal skifte beite så er dette en passende anledning. For halve poenget med jobben min blir faktisk borte. Det som har gjort det verdt å gå der år etter år forsvinner som dugg i sanden. Når jeg kommer tilbake vil det være noen andre der. Noen jeg ikke kjenner. Noen jeg må bli kjent med og lage meg en relasjon til. Jeg vil være den erfarne nå - jeg har ikke lenger noen som kan mer å hente råd og inspirasjon fra. Det er vanskelig og vondt. Hva om denne nye personen ikke kan fylle skoene etter den som forsvant? Hva om hele grunnlaget for arbeidet vi gjør er borte?

Tårene renner i strie strømmer bare med tanken på hva som er i ferd med å skje. Jeg kjenner at jeg har liten tro på at ting faktisk kan ordne seg. Jeg har lyst til å si opp i protest, men vet at det jo vil komplisere ting ytterligere for den som blir igjen. Og sorgen over den som ble straffet - følgene for dennes liv...det er tungt å bære. Jeg skulle så inderlig sett ting få et annet utfall, og jeg kunne vært villig til å gjøre MYE for å få det til å skje. Akkurat nå er vi numne av sorg og fortvilelse begge vi to som blir igjen etterpå. Etter i morgen. Etter en grusom kveld på jobb alle tre, hvor vi blir nødt til å kjempe med tårene for ikke å bryte sammen overfor brukerne. Det kommer til å bli ille! Jeg kommer til å være knust i evigheter. Jeg gruer meg til å gå på jobb. Jeg har ikke lyst til å fortsette der engang, når jeg ikke føler jeg kan stole på at jeg blir behandlet ok om det skulle være meg som tabber meg ut neste gang...

Livet er av og til så urettferdig og vondt at det er vanskelig å se årsakene til ting som skjer. Jeg håper bare at det i ettertid viser seg å være en grunn som er akseptabel og forståelig som gjør at livet tar sånne bråe og vanskelig overkommelige krumspring. Akkurat nå er ting bare så vonde og dumme at jeg har lyst til å grave meg ned til hjertet mitt er helet igjen. Eller skru tiden tilbake til der verden var lys og forståelig. Akkurat her vil jeg iallefall ikke være....

Bunn sliten.

Da jeg begynte å snakke med en nygravert venninne om svangerskapstegn, innså jeg plutselig at jeg i ettertid ikke fatter hvordan jeg kom meg gjennom denne høsten. Jeg har vært så sliten at jeg omtrent ikke vet hvilken fot jeg har stått på. Svangerskapstrøtthet kombinert med minimalt med søvn og sykt barn i tillegg til 100% jobb - vel, det unner jeg ingen! Det vil si: jeg har jo heller ingen grunn til å klage over de ting som jeg i livet oppnår, det er helst opphopingen av dem jeg gjerne skulle vært foruten.

Heldigvis gav trøttheten seg like før jul. Jobbstresset roet seg også litt, og til atl hell har vi hatt en sykdomsfri jul, med unntak av omgangssjuka som slo oss ut et par uker før. At jeg starter det nye året med søvnløshet, tross nyinnkjøpt og fantastisk ny seng, kom liksom litt utenom det jeg hadde tenkt. At julens hyppigere løfting på Småen i huset (han hadde jo fri fra barnehagen og var hjemme mye mer) har medført en tidlig start av bekkenløsning - noe som i de verste timer gjør meg nesten ute av stand til å bevege meg - var heller ikke akkurat det jeg hadde tenkt. På toppen av det hele innleder vi det nye året med en ny sykdomsperiode. Mann og barn har brukt helgen til å bæsje i vinkel, og ikke før har vi en grei bleie igjen så fyller småen på med snørr og hoste. Ikke før har jeg satt astmasprayen til munnen, så stiger podens feber til skyhøye høyder og vi er tilbake på en stykk sliten mamma og en syk og utslitt liten gutt. At mamma ikke sover på nettene gjør det hele selvsagt til en slager med passelige hormonelle Everest-topper som får selv den mest hardbarka til å skjelve i buksene, og mammaen til å vurdere om ikke alenemortilværelsen er mer fristende enn å ha forventninger (som ikke blir innfridd) til en delvis mentalt fraværende ektefelle.

Jeg hadde håp om et bedre og friskere år inn i det nye, men jeg har innsett at ønsketenkning er en større del av min fantasi enn ønskelig er. Nå gjelder det bare å ta på skylappene og dure avgårde de siste 3 månedene før vi blir 4, og håpe jeg har overskudd til iallefall å overleve fødselen. At poden skal på utredning på sykehuset i løpet av de første ukene er et lyspunkt, og legens lovnad om kortere arbeidsdager en dinglende gulrot i det fjerne. Akkurat nå handler det bare om å overleve morgendagen....

Menns uegnethet

Det er visse ting det virker som om menn generelt, og min mann i særdeleshet, er totalt uegnet til å klare uten at man står over dem med pekefingeren. Herav har jeg kommet frem til følgende liste (som jeg gjerne tar på meg å utvide etterhvert...):

Visse menn er fullstendig uegnet til å

# sortere skitne klær etter farge og/eller tøykvalitet.

# vaske ullklær på ullprogram

# få inn i de små hjernecellene sine at man ikke vasker gulvet med dassfilla, eller tørker poden om munnen med kjøkkenkluten *grøsse*

# forstå at papirlommetørkler som er oppbevart i jakkelommen i inntil ett år ikke er egnet å tørke barn i fjeset med.... *urk*

# fatte at det går ann å kjøpe gaver andre dager enn lille julaften/julaften formiddag....

# slutte å gi barn melk på flasken når de nørmer seg to år og moren har drevet med aktiv avvenning i nærmere ett halvår (nå, etter juleferien er vi tilbake på tre flasker daglig og svært lite fast føde... *gal*).

# spare penger når de får kjempelønninger og ikke la seg friste til storinnkjøp av diverse digre ting og/eller ting man strengt tatt ikke trenger å bruke penger på før jul/januarsalget...

# prioritere riktig når det gjelder oppussing av hus... Her kan man gjerne bruke tusener på grynker på utstyret han bare må ha til jobben, for så å insistere på at man kan spare penger på gjenbruk av et stk hatet og halvveis ødelagt baderomsmøbel *gremmes*

# se at bilen er skitten og trenger å vaskes... Det må påpekes av en stk hormonell og "uteavstandtilbilvask"-kone.

# tørke opp etter seg når de søler på kjøkkengulvet. Matrester, saft og annet klissete gørre som limer seg til underegnedes strømper synes å være usynlig for den mannlige delen av voksentettheten i husstanden...

# tisse oppi doen og tørke av når man ikke treffer....

# vaske gulvet etter at man lar poden tisse fritt på baderommet....

# rydde og vaske opp underveis når man lager mat.

# forstå at fastbrent mat og/eller matrester ikke løsner og forsvinner av seg selv når man setter gryter og panner i zalovann i flere døgn *spy*

# forstå at man ikke fleiper med hormonelle kvinnfolk - det er selvmord!

# forstå at man gjør foreldrejobben svært vanskelig for den andre parten når man stadig gjør motsatt av den andre og setter barna opp mot den andre ved bruk av ironi (som barn ikke forstår...).


Nå skal det dog også tas med at vedkommende som her blir stilt i et temmelig dårlig lys også har en unik evne til å legge poden uten protest hver kveld fordi konemor ikke orker å løfte så tungt lenger. Samme mann står også opp hver natt for smokk-i-dytting og henting inn i dobbeltsenga på morningskvisten. Han tar også en stor del av klesvask, husvask og matlaging - i tillegg til oppussing av hus og forefallende arbeid i heim og hage. Han har omsorg for konemor og investerer i dyrt fottøy og enda dyrere seng for å forebygge bekkenplager (og klaging? *rødme), og syter ikke når konemor påstår at han er udugelig fordi hun er sliten og hormonell....

Så, tross innleggets spydige tone, så er jeg altså glad i fyren ;o)

Du der! Du, ja!!

Du som gikk forbi vinduet på McDonalds og så en liten familie sitte der med sin lille ettåring som blid puttet pommes frites med ketchup i munnen..... Før du sendte et stygt og fordømmende blikk i vår retning, tenkte du på at det kanskje var første gang på halvannet døgn at den nevnte ettåringen spiste noe som helst? Tenkte du over hvor fortvilte foreldrene var fordi poden var syk og ikke ville spise - igjen? La du overhode merke til hvor tynn han er, og hvor stolte foreldrene var fordi han endelig viste interesse for mat?! Selv om det var junkfood... La du merke til at potetene iallefall var uten salt og at han hadde fått appelsinjuice med sugerør istede for brus? Og så du hvor innmari blid han var - fordi blodsukkeret var på vei opp for første gang på to døgn?!? Visste du at ettåringen har vært på McDonalds kun et par ganger i sin fast-føde-del av livet? Dette var ikke hverdagskost for ham, selv om det blide fjeste hans, med ketchup over det hele, kanskje kunne tyde på det.....

Neste gang du dømmer - med din selvrettferdige, selvgode "jeg er en bedre forelder"-holdning - så tenk over at det kanskje ligger andre grunner bak enn de som er så selvsagte...

Og, vet du - av og til er man faktisk i sin fulle rett til å være dårlige foreldre!! Jeg har iallefall ingen som helst planer om å være perfekt. Jeg vil bare gjøre mitt beste!

Litt om ditt og datt

Man skulle tro at det å være halvveis (nesten, jeg mangler en liten uke...) i svangerskapet skulle være nok til å få enkelte til å forstå at å ta det litt med ro svarer seg. For min del er det ingen som helst grunn overhode *oppgitt* Jeg har det i grunnen mer travelt enn noen gang - noe som jo egentlig er litt naturlig når man i tillegg til seg selv har fått en tredjemann i familien som skal følges opp. Når man på jobb i tillegg finner ut at man skal legge en mengde kveldsmøter m.m. på mørke høstkvelder - før man kommer opp i den travle førjulstida - ja, da går det litt over alle støvelsskaft. Møter her og møter der, møte i barnehagen (som jeg selvsagt må møte på siden jeg var glup nok til å bli utpekt som foreldrerepresentant - å holde kjeft svarer seg har jeg lært...), jobb, jobb og atter jobb. Kombinert med søvnproblemer og sykt barn er det kanskje ikke rart at kroppen min nekter å samarbeide. Det endte i total kollaps torsdag, etter tre dager med "doble skift". Jeg møtte friskt opp på jobb tross svimmelhetsanfall og kvalmebølger, og måtte gi meg etter en snau time.... *flau* Endte opp hjemme i sengen hvor jeg sov tre timer før jeg klarte å dra meg opp igjen, fremdeles ikke i storform. Fredag begynte dagen på samme måte, med unntak av svimmelheten, men det gikk gradvis over til det bedre. Ja, før hodepinen satte inn da.... Hodepine og barn som sover og spiser minimalt - det var natta i natt. Og likevel klarer jeg å drasse poden med meg ut på avtalt juleshopping med min mor... Mangler ikke noe vesentlig inne i hodet mittjeg, nei.... Her snakker vi "kalvevett" i klartekst. Man skulle nesten tro jeg klarte å ta hintet når kroppen min produserer stressreaksjoner i masservis *korka*

Om noen lurer så er dette en liten forklaring på hvorfor bloggen min ligger litt dau om dagen. Den andre vesentlige forklaringen er at jeg i det skjulte holder på å forberede årets julekalender, eller: årets bloggekalender. Den blir av typen fotrelling med en del pr dag, og foreløpig har jeg skrevet for en dag eller to. Jeg gjør det mest for min egen del - det er så koselig å gå tilbake å lese siden. Men det er hyggelig om andre får gleden av den også. Jeg må bare klare å vinkle fortellingen dithen at den fenger!

Så, hodet mitt er opptatt på litt andre fronter, kan man si. Og det er egentlig så fullt av stressende bomull at det kanskje er like godt at ikke alt kommer på trykk her *fnise*

Foruten alt dette kan jeg jo oppdatere med at vi har fått brev fra sykehuset om at poden er "prioritert" til allergitesting før mars 2008, hehe.... Ingen skal skryte på seg at ting går fort unna, nei. Og i og med at han for øyeblikket er pottetett i brystet/nesen/renner i øynene igjen, så blir det ikke til at vi tester en uke uten forebyggende medisiner heller med det første. Så det blir vel litt Wait and see her, tenker jeg...

Klager fra en gravid surpomp!

Det er noe med å være gravid som bare enkelt og greit ikke alltid er greit - jeg mener: stort sett er det kjempekoselig å gå sånn og ruge på et annet liv, men det finnes også negative sider som mange bare føyser av og påpeker at "man er jo iallefall gravid!" og "det er da ingen sykdom å gå gravid". Og neida, det er det stort sett ikke. Men hør nå...

Når man opplever det som om det er noen som sparker en med vernesko i skrittet for hvert skritt man beveger seg - da er det faktisk ikke noe som kan trøstes med at "du er bare gravid, det går over". Det hjelper null og niks når man har 6mnd igjen med smerter.

Når man, om man er så fæl og for et øyeblikk glemme å bevege seg med museskritt, får intense støt som går fra ankel og rett opp i hofte slik at man siger sammen, om man ikke er så heldig å ha noen å holde seg i - da er det ikke lett å tenke at man skal være lykkelig og glad fordi man tross alt er gravid. Når magen mangler i tillegg og man for andre bare virker sutrete og gretten, så....

At halebienet føles brukket på opptil flere steder og sender strålinger både nedover og utover er heller ikke akkurat behagelig. Å sitte gjør vondt. Å gå er uutholdelig av andre (overnevnte) grunner og å ligge er ikke heller godt. Foreløpig går det ann å ligge på ryggen uten å bli angrepet av svimmelhet og uvelhet pga trykk mot vena cava... Når magen blir større blir også dette et problem... Åååå, hvor jeg gleder meg...

At rumpeballene kjennes ut som om de har fått seg en grundig smell eller fem er også en sannhet. Kjennes igrunnen ut som om noen har trampet rundt der og hatt fest i natt.... *mistenker intens klåing fra mannens side av senga*

Dette er selvsagt bare de fysiske plagene ved den o`så velkomne bekkenløsningen som gjør at selv en ihuga arbeidsnarkoman føler trang til å kaste inn håndkleet... Det skal egentlig mye til før jeg ber om sykemelding, men nå gjør jeg det om dette ikke blir litt bedre...*knurr* Andre plager som følger med er selvsagt at jeg ikke kan bevege meg så fort som jeg er vant med - jeg har laaaange korridorer på jobb som jeg må gjennom flere ganger i timen. Å gå dem med museskritt og i lusetempo er frustrerende!! Jeg føler jeg ikke får utrettet noenting så lenge alt går i sakte kino... At jeg ikke heller kan løfte på småen (noe som egentlig viser seg å være nesten umulig så lenge jeg henter og leverer i bhg hver dag - det er rimelig umulig å be en halvannet år gammel gutt klatre ut og inn av barnesetet helt selv, f.eks.), og heller ikke kan forklare ham hvorfor, er slitsomt. Og når jeg gir etter og løfter....vel, da får jeg "belønning" i form av intense smerter etterpå... *frustrert*

Og nå har jeg bare snakket om bekkenløsningen.... Man har da på toppen av denne frustrasjonen hormoner som leker med sinnet mitt. Hormoner som får min manns blotte nærvær til å være irriterende, hvorpå jeg freser irrasjonelt for alt han gjør og ønsker ham dit pepperen gror.... Hormoner som får meg til å gråte over idiotiske ting som at han sier ting i feil tonefall *rødme* eller at noen på tv er glade, leie seg eller opplever noe trist. Hormoner som forstyrrer søvnen, øker trøtthet og gjør pupper så ømme at man ikke takler at små barnehender dulter borti...

Joda - å gå gravid er en eneste stor, rosa lykkeboble! Man er euforisk i 9,5 mnd og går rett videre inn i en ekstrem forelskelse i dette vesenet som fikk en til å revne fra ende til annen og gråte hysterisk i 2,5 mnd fordi melka ikke renner, noen sier feil ting, eller man rett og slett bare er sykt sliten.... *rister av hysterisk latter*

Enkelte dager misunner jeg litt dem som går for "ferdig pakke" ;o) (Men vanligvis er jeg oppegående nok til å også innse de vanskelige prosessene som foreligger før en slik "ferdig pakke" også... Og kanskje det er derfor vi "heldige" må slite med de vondter og klinkokkos-tankene vi tross alt må?! Noen dusteting må vi også tåle, på et vis.) I dag er såvisst en sånn dag. Jeg skulle gladelig byttet mitt dysfunksjonelle bekken og forestående duste-barseltid med vasne eggledere eller skranglete livmor.... I dag, vel og merke.

Jaja. Man må vel alltid finne noe å klage på, har jeg hørt. Iallefall når man er i hormonelt og grettent humør som undertegnede er i dag. Alt er feil! Alt skyldes en patetisk verden som forsøker å få meg til å bukke under *hytter med nevene*
Vi skal, dog, heldigvis ha kjøttkaker til middag iallefall (takket være mitt litt hormonelle utbrudd i butikken i går da mannen snakket om pizza på en søndag....*grumf*), så noe er jo positivt på en ellers solksinnsrik og dustete dag.

Og på mandags morgen skal jeg ringe fotdama og be om en mirakelbehandling for dustebekken!! OG endamerdustete-hormoner!

...for better and for worse....

Jeg vet ikke om jeg skal se på meg selv som sær eller normal. Det vil si - på mange områder er jeg nok sær og på andre er jeg nok supernormal *s*. Men det jeg tenker på i denne sammenheng er mitt syn på ekteskapet....

Før jeg selv giftet meg var holdningene rundt ekteskapet behørlig diskutert. Våre meninger og holdninger omkring utroskap, skilsmisser og mange rare ting og følelser var også klarlagte. Og heldigvis kom min kjære og jeg styrket ut av diskusjonene, enige som vi stort sett var ;o) Vi kan kanskje virke en smule kjølige og kyniske når vi ser på ekteskapet som en slags forretningsforbindelse som innebærer at vi forplikter oss til å dele livet med et annet menneske og gjøre vårt beste for å få det til å fungere. Lite romantisk, kanskje, men i mine øyne passe realistisk...

Jeg har i bunn og grunn ingen tro på at mennesket er monogam i utgangspunktet. Vi har - de fleste av oss - et stort hjerte med plass til mange mennesker. Venner, familie, kollegaer, kjærester.... Og de fleste av oss forelsker oss mer enn èn gang i løpet av livet. Selv om følelser blekner og forhold går i oppløsning, så eier somregel den vi elsket en liten del - et spesielt lite rom - i hjertet vårt. Ømme følelser knyttet til spesielle minner kan dukke opp som kastet på kjerringa, selv om de ikke av den grunn betyr at man har lyst tilå gjennoppta forbindelsen. De er dog vitterlig, i min lille hjerne, en påminnelse om at vi ikke nødvendigvis elsker bare ett menneske livet gjennom.

På samme måte er min kjære og jeg fullt ut bevisst på at den andre kan få følelser for andre mennesker. Vi kan bli betatt, forelske oss eller begjære et annet menneske enn den vi valgte å gifte oss med. Spørsmålet er dog hva man velger å gjøre med det...

For min kjære og meg er saken klarlagt. Vi har valgt å dele livet sammen. Vi har valgt å forplikte oss overfor et menneske som vi bryr oss om, trives sammen med og ønsker å bli gammel med. Det betyr ikke at vi har lagt hjertet i frysern på ubestemt tid, det betyr bare at vi velger å ikke la oss styre av følelsene i fortsettelsen. Vi velger å ikke handle på følelser som måtte oppstå, og vi er villige til å arbeide for å holde på det vi har sammen. I både gode og onde dager som måtte komme.

Min oppgitthet er dermed stor når jeg i dag får telefon fra min venninnes ektemann, hvor han opplyser meg om at hun har forlatt ham - 3 mnd etter bryllupet... Grunnene hun hadde gitt ham holder ikke mål i månelys - det var ting hun var fullt ut bevisst før ekteskapet ble inngått, og jeg aner umiddelbart ugler i mosen. Og, ganske riktig, den siste grunnen hun oppgir er at hun har følelser for en annen mann.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle meg en dårlig venninne, men jeg kjenner fra roten av mitt hjerte at jeg ikke kan støtte min venninnes valg. Hun forlater alt hun har tatt et valg om å forplikte seg til for en mann hun i utgangspunktet ikke burde stole på at vil henne vel (samme mann som forlot henne som gravid tenåring og ikke har sett barnet før det nå har nådd skolepliktig alder...). Hun forlater en mann som elsker henne nok til å ønske å dele livet med henne fordi hun ikke har selvdisiplin nok til å ta riktige valg. Fornuftige valg.

Joda, jeg har en viss idè om at det kan være tungt å sette følelser til siden. Jeg kan til og med innrømme at jeg i noen skilsmissesaker mener det er til begges beste at den ene part bryter ut og finner seg et bedre liv med noen andre. Men i forhold til min venninne med jo-jo-hjertet, som tror at lykken er å finne i en manns armer og setter egne følelsesmessige behov foran barnas trygghetsbehov og behov for en stabil tilværelse.... Nope, det kan jeg ikke si at jeg finner noen logikk i.

Når hennes rimelig ferske ektemann - hvis fortid er preget av svik og svært ufine brudd (noe som min venninne syns var fint da det gav dem en felles plattform...) - ringer meg for å forsøke å finne noen form for svar eller fornuft i hennes valg....da kan jeg ikke finne nok logikk til å gi henne noen form for forsvar. Jeg kjenner faktisk at hele mitt vesen roper at dersom hun også denne gangen tar idiotiske valg som på noe vis vil slå henne rett i bakken, ja - da har jeg ikke mer å gi. Jeg er ikke villig til nok en gang være den som plukker opp fra rennesteinen når hun er gravid, ulykkelig og ustabil. Jeg orker ikke gi henne flere av mine år til å unnskylde hennes usedvanlig lite modne atferd, høre på sukking og stønning over "livets urettferdighet" når hennes egne valg så svært tydelig setter henne i denne posisjon gang på gang på gang....

En gang er det greit å sette strek over relasjoner som ikke kan gi deg noe. Og kanskje er tiden inne for denne relasjonen å ta slutt? Eller skal jeg gå "på akkord" med meg selv og støtte et valg jeg selv aldri kunne stått ikke for? Støtte henne i et valg jeg syns er totalt meningsløst og umodent...?

Time will show. Men i skrivende stund kjenner jeg at min sympati ligger hos hennes ektemann og ikke hos henne, og at barnas ve og vel faktisk bekymrer meg mer enn hennes følelsesliv. Og akkurat de tingene burde vel tale i rimelig klartekst...?

Slått til marken av verdens faenskap!

Av og til skjer det ting omkring meg i verden som gjør det vanskelig å tro at det virkelig er en god kraft som styrer det hele, og at det liksom skal være en mening midt oppi alt som skjer. Det er ekstra vanskelig å opprettholde troen på det gode når verdens faenskap går ut over noen av mine nærmeste mennesker, eller når det rammer barn. For tiden er det faktisk en av hver av disse som opptar tankene mine med smerte og sinne.

Senest i går var jeg på nett med en av dem som er rammet av det som i mine øyner er en fullstendig urettferdig hendelse. Dette mennesket er et av de varmeste, beste menneskene jeg vet om, og jeg unner henne så inderlig å få oppleve å få sine drømmer oppfylt. Men universet ser ut til å ha en annen plan. Og jeg har skikkelig problemer med å godta at ting ikke skal falle på plass en gang. "Om det er meningen, så skjer det vel en gang at drømmen blir oppfylt", sier hun så tappert gjennom tårer. Og jeg kan ikke annet enn å gråte med og bønnfalle alle gode krefter om at de skal snu vindene og føre godt med seg til dette mennesket. Hadde det hjulpet å gå til verdens ende, så hadde jeg gjort det for dem. Men dessverre har jeg liten tro på at jeg kan gjøre noe for å endre skjebnen. Og for at jeg skal kunne opprettholde min egne sterke tro på at det finnes godt i verden, så må jeg tro at endring vil skje - at det er nettopp for å styrke oss i tro og lære oss at håp og ønsker nytter at dette tar lenger tid enn noen av oss ønsker....

I dag har jeg også grått mine modige tårer over et barn og dets familie som på så grusomt vis har blitt truffet av skjebnens lynende og treffsikre piler. Et lite barn er dødsens sykt. Et barn som bare er bittelitt eldre enn min egen lille gutt. Et barn og en familie som jeg så inderlig kan relatere meg til, og se for meg den smerten de nå bærer utenpå seg selv. Livet er så skjørt, så skjørt. Og det er så ekstra skjørt og vondt når den som sitter på toppen av livet og kikker utover døden er et bitte lite barn *gråter* Det er så vanskelig å finne en mening i at små barn skal bli utsatt for det som er vondt og vanskelig. Eller for det som er foret av ondskap, for den del.... Små barn skal slippe å ha vondt. De burde få lov til å fylles med kjærlighet og lykke og bare ha det godt og trygt. Ingen kan vel mene at det finnes en mening i at barn blir syke og må kjempe mot døden?! Den eneste reelle meningen jeg kan finne er at vi opplever slike ting for å bli minnet på hvor heldige vi er som selv slipper unna dødens gilijotin... For å lære oss takknemlighet. Men det må da finnes en annen måte å lære oss dette som ikke utsetter disse små uskyldsrene for grusomheter?!??

Av og til gjør verden meg så trist, så trist! Og mens tårene renner og jeg ikke forstår hvorfor verden må være så vanskelig og vond, så kjenner jeg et vansinnig sinne vokse i meg. Et sint og oppgitt "hvorfor" vokser seg utover meg og gir meg en styrke jeg knapt kan tøyle. Kanskje er det denne kraften vi er ment å oppdage? Kanskje er det denne kraften i det øyeblikk vi står øye til øye med livets realitet som er meningen bak skjebnens urettferdighet? Jeg har ingen anelse. Det eneste jeg for øyeblikket er fullstendig og årvåkent oppmerksom på er at jeg ikke har tenkt å la skjebnen hugge ned disse menneskene uten kamp!! Mens jeg knytter hendene sint og truende mot et "noe" der ute, skyver jeg kraften av mitt sinne inn i hjertet og lar det kjempe en innbitt kamp mot vondskapen ved å sende min dypeste medfølelse, kjærlighet og styrke til disse menneskene.

Måtte de aldri, aldri bli offer for det som ser ut til å være deres skjebne!!!

En nytteløs kamp mot skjebnen?

Toppen på urettferdighet fra helsenorge, karma, alle verdens guder og annet rusk og rask er historien jeg nå skal berette...

Det hele begynte for rundt elleve år siden da det ble født et jentebarn på østlandet et sted. Hun var et sjeldent blidt barn, sosial og utadvendt. Hun hadde mange mennesker som var glad i henne og gav henne mye tilbake slik at hun ble en trygg liten sjel. Årene gikk og jenta vokste og ble eldre. Hun sluttet å bruke smokk, lærte seg å gå og sluttet med bleier. Og det gikk fint. Lenge. Så begynte hun plutselig å tisse på seg. "Jaja", tenkte mammaen, "det er jo vanlig å ha små uhell etter bleieslutt". Men årene gikk, og jenta sluttet ikke å tisse på seg - ikke engang på dagene. Mammaen ante ugler i mosen og begynte med alle kjente råd for sengevæting: belønningssystemer, hyppige påminnelser om dobesøk, faste dotider, ikke drikke på kvelden osv... Likevel fortsatte tissingen. Mammaen begynte å bli urolig. Jenta hadde jo vært tørr, og nå virket det som om det var blitt umulig for henne å holde igjen. Hun tok barnet til legen. Jenta var nå blitt 4 år.

I nærmere 7 år etterpå forsøkte mammaen å finne ut hvorfor lille godjenta ikke klarte å slutte å tisse på seg. Hun forsøkte ALT - ja, til og med flere ganger. Legenes "vi behandler ikke dette før de er minst 7/10/12 år" ringte i morens ører. Ingen av tiltakene nyttet, og den før så blide og gode jenta ble innesluttet og stille. Hun ble skolens mobbeoffer og lærte seg å bli usynlig. Hun var flau og lei fordi hun stadig tisset på seg, både på natt og dag. Mammaen var fortvilet. Hun gikk over på alternative behandlinger i håp om at en eller annen skulle treffe blink. Men med unntak av at hun ble noen kroner fattigere skjedde ingen forandring. Jenta hadde i tillegg til tisseproblemet begynt å bli svær i størrelse. Man mistenkte "trøstespising" og mammaen hadde i tillegg til det våte problemet fått beskjed om å passe jentas kosthold.

Da jenta var blitt 10-11 år møtte mammaen endelig et menneske som tok henne på alvor. Hun var nå blitt stemplet som "hysterisk mamma" og hadde egentlig gitt opp helsevesenet. Likevel gjorde hun "et siste forsøk" med en legevikar - og endelig, endelig!, ble hun hørt. "Hva sier blodprøvene?", spurte legen. "Eh...?", så mammaen, for ingen hadde giddet å ta blodprøver av jenta noen gang. "Hva?!?", utbrøt legen - for det var jo det aller første man gjorde når man møtte barn med jentas problem.

Blodprøven viste at jenta hadde lav forbrenning og at hun led av en arvelig sykdom som gjør at skjoldbruskkjertelen ikke virker som den skal. Hun ble sendt til eksperter på det lokale sykehuset som sjekket henne i alle bauger og kanter med tanke på både det ene og andre problemet. "Det var godt hun kom nå", så den ene legen,"for om et halvt år hadde det vært for sent å stoppe utviklingen i feil retning...."

"Det var godt hun kom", sa den andre legen,"for hun lider av reflux i urinlederen, og det skulle vært oppdaget i 3-4 årsalderen!" Mammaen og resten av slekta var rystet! Og legen gikk så langt som å antyde at pasientskadeerstatning var på sin plass. At det ikke var blitt oppdaget hadde gjort at jentas ene nyre nå var underutviklet samt at hun selvsagt var begynt å slite skikkelig psykisk. Hvor gøy er det for ei jente i begynnende pubertet å våte seg ut opptil flere ganger daglig, samt hver natt?!

Legene henviste jenta til landets største sykehus, hvor man mente at legene kunne rette på problemet slik at jenta endelig skulle få et lettere liv. Den tidligere så glade jenta skøyv tanken på operasjon langt ut av sinnet og forsøkte å leve livet sitt som vanlig. Likevel var hun vettskremt dersom temaet kom på bane. Det fine var at hun etterhvert hadde begynt å forstå at hun selv ikke kunne klandres for sengevætingen - hun var uten skyld! Likevel var tiden før Brevet kom en fryktelig tid. Og da det kom..... Vel, det er vel mildt å si at det ble gråting og tenners gnissel....

Så kom dagen da jenta troppet opp på sykehuset med sin lettede mamma ved sin side. Endelig skulle de få bukt med problemet! De tuslet inn sykehusportene en vakker mandag, klar for noen dagers undersøkelser og så en operasjon. Etter samtale med kirurgen gikk jenta gjennom to dager med smertefulle undersøkelser. "Du skal opereres på torsdag", var beskjeden de fikk.

Torsdag kom med nerver på høykant. Men samtidig kom også kontrabeskjeden: "Du skal opereres fredag", så legen bestemt (det vil si en annen lege, for han som skulle operere var blitt syk).

Fredagen kom og jenta var forferdet, men letta. Og tårene var ikke langt unna da kontrabeskjeden nok en gang kom: "mandag er dagen!"

Mandag kom og jenta var klar for den store begivenheten. NÅ skulle hun endelig bli kvitt sitt livs verste mareritt! NÅ skulle hun endelig bli "normal"! Men....neida. Nå kom beskjeden om at de hadde funnet enda en lekkasje i urinlederen, så selv om de opererte nå så ville hun ikke bli kvitt problemet men måtte komme tilbake for eventuell ny operasjon. I en bisetning ble det også selvsagt konstantert at "i morgen er dagen!". Jenta var så lei, så lei. Mammaen var oppgitt og frustrert men trøstet så godt hun kunne. Til og med sykesøstrene var begynt å bli oppgitte og purret på legene. Men natta kom og en ny dag opprant.

Tirsdag, og i en uke hadde de ventet på å få operasjon unnagjort slik at de kunne vende hjem til familie og hverdag. Jenta var nedbrutt og lei og mammaen likeså. Da kom en snørrhoven kirurg som hadde latt vente på seg i ukesvis. Han løftet nesen likegyldig i været og man kunne nesten se hvordan han tellet sekundene det tok viktige lille ham å overbringe bekjeden. "Jeg vil ikke operere henne." Mammaen sank forfjamset ned i en stol med haka på knærne."Hvorfor ikke...?", stotret hun til slutt. "Nei, hun er så gammel (eldste som noen gang har ligget der på avdelingen faktisk....) og nå er hun jo så flink til å holde seg tørr på dagtid. Jeg tror dette kommer til å gå over av seg selv...." "HVA?!", nesten brølte mammaen mens jenta brøt ut i tårer av lettelse, skuffelse, sorg.... "Hvor lenge mener man at hun skal lide", spurte mammaen dirrende og lot all sin oppsparte harme og frustrasjon slippe ut over den harde legefrakken.

All den harme og sorg mammaen hadde båret på hjalp ikke det minste. Elleve års venting, flere tusen maskinvask med tissevåte klær og sengklær, hundrevis av skjulte tårer over mislykkethet, ydmykende erkjennelser om at liggebesøk var utelukket.... Ingenting.

"Vi kommer hjem", var den korte beskjeden mammaen overrakte sin familie mens jenta hadde et "forsikkerhets-tiss" på flyplassen. Mammaen var fåmælt og kjempet med tårene. Hun måtte være tapper for jenta si, men hadde mest lyst til å brøle, hyle og skrike ut sin oppgitthet. Hun visste at hun vendte hjem til nye år med våte morgensenger. Mange nye år. Hun visste at det kom flere i rekken av søsken som ville oppleve den samme motløshet og ydmykelse som jenta hadde opplevd. Hun visste at morgendagen ville bringe henne tre våte senger og minst 3-4 våte klesskift. Hun visste at ingen kunne hjelpe....

Gratulerer, helsenorge, med minst én ødelagt selvtillit. Minst én utslitt mamma. Med å ha lært minst to til at det ikke nytter å kjempe uansett...

Jeg er målløs!