...for better and for worse....

Jeg vet ikke om jeg skal se på meg selv som sær eller normal. Det vil si - på mange områder er jeg nok sær og på andre er jeg nok supernormal *s*. Men det jeg tenker på i denne sammenheng er mitt syn på ekteskapet....

Før jeg selv giftet meg var holdningene rundt ekteskapet behørlig diskutert. Våre meninger og holdninger omkring utroskap, skilsmisser og mange rare ting og følelser var også klarlagte. Og heldigvis kom min kjære og jeg styrket ut av diskusjonene, enige som vi stort sett var ;o) Vi kan kanskje virke en smule kjølige og kyniske når vi ser på ekteskapet som en slags forretningsforbindelse som innebærer at vi forplikter oss til å dele livet med et annet menneske og gjøre vårt beste for å få det til å fungere. Lite romantisk, kanskje, men i mine øyne passe realistisk...

Jeg har i bunn og grunn ingen tro på at mennesket er monogam i utgangspunktet. Vi har - de fleste av oss - et stort hjerte med plass til mange mennesker. Venner, familie, kollegaer, kjærester.... Og de fleste av oss forelsker oss mer enn èn gang i løpet av livet. Selv om følelser blekner og forhold går i oppløsning, så eier somregel den vi elsket en liten del - et spesielt lite rom - i hjertet vårt. Ømme følelser knyttet til spesielle minner kan dukke opp som kastet på kjerringa, selv om de ikke av den grunn betyr at man har lyst tilå gjennoppta forbindelsen. De er dog vitterlig, i min lille hjerne, en påminnelse om at vi ikke nødvendigvis elsker bare ett menneske livet gjennom.

På samme måte er min kjære og jeg fullt ut bevisst på at den andre kan få følelser for andre mennesker. Vi kan bli betatt, forelske oss eller begjære et annet menneske enn den vi valgte å gifte oss med. Spørsmålet er dog hva man velger å gjøre med det...

For min kjære og meg er saken klarlagt. Vi har valgt å dele livet sammen. Vi har valgt å forplikte oss overfor et menneske som vi bryr oss om, trives sammen med og ønsker å bli gammel med. Det betyr ikke at vi har lagt hjertet i frysern på ubestemt tid, det betyr bare at vi velger å ikke la oss styre av følelsene i fortsettelsen. Vi velger å ikke handle på følelser som måtte oppstå, og vi er villige til å arbeide for å holde på det vi har sammen. I både gode og onde dager som måtte komme.

Min oppgitthet er dermed stor når jeg i dag får telefon fra min venninnes ektemann, hvor han opplyser meg om at hun har forlatt ham - 3 mnd etter bryllupet... Grunnene hun hadde gitt ham holder ikke mål i månelys - det var ting hun var fullt ut bevisst før ekteskapet ble inngått, og jeg aner umiddelbart ugler i mosen. Og, ganske riktig, den siste grunnen hun oppgir er at hun har følelser for en annen mann.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle meg en dårlig venninne, men jeg kjenner fra roten av mitt hjerte at jeg ikke kan støtte min venninnes valg. Hun forlater alt hun har tatt et valg om å forplikte seg til for en mann hun i utgangspunktet ikke burde stole på at vil henne vel (samme mann som forlot henne som gravid tenåring og ikke har sett barnet før det nå har nådd skolepliktig alder...). Hun forlater en mann som elsker henne nok til å ønske å dele livet med henne fordi hun ikke har selvdisiplin nok til å ta riktige valg. Fornuftige valg.

Joda, jeg har en viss idè om at det kan være tungt å sette følelser til siden. Jeg kan til og med innrømme at jeg i noen skilsmissesaker mener det er til begges beste at den ene part bryter ut og finner seg et bedre liv med noen andre. Men i forhold til min venninne med jo-jo-hjertet, som tror at lykken er å finne i en manns armer og setter egne følelsesmessige behov foran barnas trygghetsbehov og behov for en stabil tilværelse.... Nope, det kan jeg ikke si at jeg finner noen logikk i.

Når hennes rimelig ferske ektemann - hvis fortid er preget av svik og svært ufine brudd (noe som min venninne syns var fint da det gav dem en felles plattform...) - ringer meg for å forsøke å finne noen form for svar eller fornuft i hennes valg....da kan jeg ikke finne nok logikk til å gi henne noen form for forsvar. Jeg kjenner faktisk at hele mitt vesen roper at dersom hun også denne gangen tar idiotiske valg som på noe vis vil slå henne rett i bakken, ja - da har jeg ikke mer å gi. Jeg er ikke villig til nok en gang være den som plukker opp fra rennesteinen når hun er gravid, ulykkelig og ustabil. Jeg orker ikke gi henne flere av mine år til å unnskylde hennes usedvanlig lite modne atferd, høre på sukking og stønning over "livets urettferdighet" når hennes egne valg så svært tydelig setter henne i denne posisjon gang på gang på gang....

En gang er det greit å sette strek over relasjoner som ikke kan gi deg noe. Og kanskje er tiden inne for denne relasjonen å ta slutt? Eller skal jeg gå "på akkord" med meg selv og støtte et valg jeg selv aldri kunne stått ikke for? Støtte henne i et valg jeg syns er totalt meningsløst og umodent...?

Time will show. Men i skrivende stund kjenner jeg at min sympati ligger hos hennes ektemann og ikke hos henne, og at barnas ve og vel faktisk bekymrer meg mer enn hennes følelsesliv. Og akkurat de tingene burde vel tale i rimelig klartekst...?