Gruff!

Begynner herved en ny gruppe innlegg som enkelt og greit bare eksisterer fordi jeg må få ut litt gruff... Her er dagens:

Jeg må innrømme at jeg blir litt perpleks over andre menneskers mobilbruk iblant... Når man ringer for å høre om folk har lest sms`ene man sendte for ti minutter siden så blir jeg sittende litt hoderystende og matt tilbake. Det er en ting når man faktisk ikke vet om mobilen virker som den skal, men ringe for å virkelig å sjekke...? Joda, jeg har mobiltelefon - men det er ikke dermed sagt at jeg er tilgjengelig 24/7, Noen ganger satt jeg enkelt og greit på dass når sms`en tikket inn på mobilen. Andre ganger svarer jeg ikke fordi jeg rett og slett ikke har noe å si... Gudbedre for et fjortissliv vi lever av og til...

Hakket bedre er ikke de som ringer ti minutter før vi skal treffes for å si at de gleder seg. Eller sender melding og spør hvor en er femten minutt før møtetid! JEG SITTER I BILEN!! *oppgitt* Hvor pokker tror man egentlig jeg er kun kort tid før vi skal treffes?! En halvtime før driver jeg å pikkpakker meg, barn, vogn, stellebag, matpakke og krimskrams inn i bilen. Femten minutter før har jeg sannsynligvis begynt å kjøre (siden jeg bor ti min-halvtime fra det meste), og fem minutter før driver jeg høyst sannsynlig og parkerer. Jeg TAR ikke telefonen når jeg kjører - det NYTTER ikke å ringe -> noen mennesker styrer ikke med handsfree når de kjører bil! (Mer trafikkvennlig, du liksom... Blir jo så stressa av å koble på og få til å virke at jeg er mer trafikkfarlig enn noen gang...) Er det ikke dødsviktig, skal du ikke gi beskjed at du er forsinket eller at du står et annet sted enn avtalt, så IKKE ring!! *grumf*

Sånn! Fått det ut nå...*flire*

Repeat?

Nå når poden her i huset har rundet året og begynt å bli stor gutt (mer sosialt og sjarmerende vesen skal man vel lete lenge etter! Noe mer kjedelig enn å være alene hjemme med mamma eksisterer ikke. Og han smiler og babler med ALLE! Må være noe han har arvet av sin far - jeg har da alltid gått for å være både arrogant og kjølig distansert *lol* ), så har spørsmålene om når nestemann kommer begynt å hagle. Det er en sak som jeg egentlig har to ting å si om. For det første burde man vel være forsiktig med å "forvente" barn ikke bare overfor barnløse, men også de som har ett barn. Hvem vet egentlig hvor mye et par har strevd for å få denne ene - kanskje er de heller ikke i stand til å få flere. Eller kanskje de velger å la være pga helsemessige grunner. Eller kanskje de ikke har råd til flere forsøk i nuet. Det er igrunnen en litt frekk og fornærmende ting å forvente at enhver har et brennende ønske om å befolke verden - og da helst med en skokk unger med kun få års mellomrom...

For det andre syns jeg det er litt merkelig at "alle" forventer at man skal ha barn pling-plong-plask på rekke og rad. Hva med mors helse? Jeg vet om flere som har blitt anbefalt å la det gå tid mellom graviditetene da det faktisk tar mors kropp bortimot 18 mnd å komme tilbake til sin opprinnelige form. (Ja, hvis man da ikke er i bedre form etter graviditeten og fødselen enn man var i forkant *rødme*) En annen ting er at jeg formelig føler det står et lysende neonskilt i pannen med påskriften "gammel mor" hver gang noen hinter om at vi kanskje har begynt å tenke på nr to. Bare fordi jeg rundet 30 før vi endelig ble gravide, betyr det ikke nødvendigvis at jeg har planer om å få to supertette barn bare for "å bli ferdig med det". Om jeg ville så hadde jeg faktisk hatt god tid til å la det gå både tre og fire år imellom. Den biologiske klokka har faktisk avtatt litt i tikking etter at huset ble fylt med barneskrik. Vet ikke om den øvedøves totalt eller om det bare er et tegn på den tilfredshet og takknemlighet jeg føler over å være blant "de heldige".

Når disse tingene er sagt, så må jeg vel også si at vi aldri har vært blant dem som har lagt skjul på at vi ønsker flere barn. Hadde jeg vært i stand til det skulle jeg gjerne befolket bygda her iallefall *ler* 4 hadde vært ideelt. Men SÅ god tid har jeg vel ikke, tror jeg. Eller helse for den del. Mental helse inkludert. Så vi blir mer enn fornøyde om vi klarer en til (eller to - gjerne for min del).

Temaet har med andre ord vært oppe til diskusjon. Og det gjør meg betenkt i forhold til mange ting. Jeg lurer på hvordan en ny graviditet vil oppleves. Blir det en repetisjon av sist gang? Vil jeg virkelig klare å være like takknemlig neste gang? Vil det kjennes like mye ut som en utrolig gave? Vil jeg ha samme undring kombinert med nervøse og distanserte "hvis at"`er? Vil jeg kanskje være i stand til å glede meg mer neste gang? Og hva når barnet kommer... Vil jeg bli like forundret og himmelfallen som sist? Vil jeg da få oppleve den "øyeblikkelige morsfølelsen" som "alle" snakker om? Hva med barselstiden - vil den oppleves like tung? Må innrømme at den nok er en stor grunn til at jeg er en smule nølende til "neste gang".... Og hva med barnet - vil jeg faktisk bli like glad i et nytt barn? Didiberten min er jo min største lille prins på jorda. Er det virkelig plass til flere?! Vet jo at hjertet mitt har plass til mange - jeg har jo sånn sett mange barn som er "mine" - men er det virkelig mulig å bli SÅ glad i flere? *litt skremt* Tenk om jeg får et barn jeg ikke makter å elske fordi hjertet mitt allerede er fylt til randen...

Det er mange tanker som svirrer. Og det hjelper lite at mannen i huset kommer drassende med alle disse praktiske spørsmålene i tillegg. Slike som "Hva med bil? Vi må vel ha større bil etterhvert?", "Har vi råd til å fø to små?", "Jeg må vel i gang med å bygge flere rom nå...?" Himmel.....! Det er nesten så jeg trekker tilbake både ønsket og bestemmelsen om å forsøke å oppleve denne gleden flere ganger i ren frustrasjon.

Som man forstår så er det ikke bare bare å forsøke å få familien slik den til slutt vil ende med å være. Mange avgjørelser, mange tanker. Heldigvis har vi ennå litt tid på oss til å ta de endelige avgjørelser og klargjøre tanker. Og hvem har sagt at vi er så heldige å få flere, egentlig? Kanskje vi egentlig burde være takknemlige for det som dukker opp, og ikke bekymre oss for så mye rart? ;o)

Vel. Tida vil vise hva som skjer. Que sera, sera! Er sikker på at om skjebnen (eller hva det nå er) er god med oss og skjenker oss flere så vil alle brikker falle naturlig på plass etterhvert. De har en tendens til å gjøre det når man bare er positiv innstilt. Enn så lenge skulle jeg iallefall ønske at folk rundt oss var litt mer avslappet og gledet seg litt mer over det vi har fått til, tross alt :oD

Kommunikasjon

En venninne av meg skal gifte seg i sommer, og som forlover har jeg mange tanker omkring talen jeg skal holde i anledningen. I "faglige kretser" beskrives forloverens tale som en blanding av "slik kjenner jeg bruden", "slik kjenner jeg brudgommen" og "gode råd videre inn i ekteskapet". Det siste punktet er således mitt grunnlag for litt grubling om dagen. Det eneste gode rådet jeg klarer å komme opp med er nemlig å kommunisere, kommunisere, kommunisere....

Kommunikasjon er i mine øyne roten til det meste her i livet. Skal mennesker kunne gå gjennom noen form for endring er det faktisk helt nødvendig med noen form for kommunikasjon. I enhver relasjon er det lett å sette sin egen sårbarhet foran fornuften i et kritisk øyeblikk, og dermed glemme å se med objektive øyne på egen rolle i relasjonens kræsjlanding.

I mitt yrke lærer man dette relativt kjapt. Det nytter ikke på noen måte å forvente at mennesker man arbeider med (eller omgås privat) skal være mottakelige for endring dersom man ikke både kan se sin egen rolle i relasjonen, samt - ikke minst - kunne kommunisere og sette ord på det man observerer. Jeg begynner å bli en trenet observatør (tror kanskje jeg har denne evnen litt medfødt/medlært også da. Er jo tross alt "the middle child" *ler*), og eier etterhvert evnen til å sette min egen sårbarhet til side og SE ANDRE når det trengs. Mitt største problem i livet er (og har kanskje alltid vært) at jeg i stor grad forventer at andre mennesker har de samme egenskaper som meg, og kan gjøre de samme tingene som meg. Det er vel kanskje også den største grunnen til at jeg blir skuffet av mennesker jeg liker.

Kommunikasjon er intet unntak. Jeg blir skuffet og oppgitt over folk som trekker slutninger om meg, eller om andre ting/situasjoner, uten å gi seg tid til å spørre og virkelig klargjør hva det egentlig dreier seg om. Hvor enkelt er det ikke å stille et simpelt spørsmål før man setter sin egen sårbarhet i front, albuer seg frem og trekker feilaktige slutninger....?

Her i bloggen kommuniserer jeg stort sett tanker jeg har gått med i lenger tid, og som endelig får sitt utspring gjennom ord. Mye av det jeg skriver er generelle betraktninger som gjerne tar utgangspunkt i personer jeg har i min nærhet eller som mennesker jeg kjenner har en opplevelse av. Det hender svært sjelden at jeg generaliserer i den grad at jeg omtaler grupper av mennesker som jeg har liten innsikt i. Ta for eksempel det forrige innlegget mitt. Det tar utgangspunkt i det faktum at jeg for tiden opplever at mange i min umiddelbare nærhet er svært søkende når det kommer til yrkesfremtid. Jeg opplever at flere mennesker jeg bryr meg om ikke trives i jobben sin og drømmer om andre muligheter. Noen av dem søker aktivt nye "jaktmarker", atter andre "råtner bort" i en jobb de hater mens de stadig forteller at dette ikke er hva de ønsker. Og jeg betrakter dem. Lytter, og ønsker de ville ta tak i livet sitt. Innlegget handler om disse menneskene, samt "gamle spøkelser" fra fortida som merverdig nok har dukket opp hos meg på Facebook. De gav tankene mine grunn til å undre litt.

Det er igrunnen sjeldent jeg sier ting jeg ikke har tenkt over - selv om det selvsagt hender *flire*. Jeg er svært opptatt av å kommunisere korrekt (og nå mener jeg ikke korrekt språklig) og få satt konkrete ord på ting som opptar meg og tankene mine. Jeg tillater egentlig i liten grad - iallefall når jeg ikke er i "trygge omgivelser" - at følelsene mine styrer over fornuften når jeg skal sette ord på ting. Det handler om en forståelse av at følelser forkludrer mer enn de hjelper innimellom. *snakker av erfaring* Jeg skriver på et vis objektivt om mine egne opplevelser og følelser, hvis det er forståelig. Tingene som står her er meg av den grunn både nære, personlige og ekte. For meg er det å blottlegge meg selv fra roten og ut så godt det lar seg gjøre, uten å virke fordømmende og korttenkt. Det er av den grunn både sårende og leit å oppdage at andre trekker slutninger ut fra min oppriktighet uten å ta seg tid til å skape en forståelse gjennom kommunikasjonens kunst....

Jeg leste nettopp gjennom en tråd, på et av mange forum, som handlet om mobbing. En anonym (selvsagt...) brukte tiden på å sette sin egen sårbarhet foran fornuften, og angrep andre diskuterende med negative og kritiske innlegg. H*n trakk slutninger uten å egentlig ha nok bakgrunnskunnskap til å uttale seg om andres utgangspunkt for innleggene (and what`s new?!? Er det ikke egentlig det disse irriterende anonyme egentlig gjør stadig vekk? *viser en liten smule fordømmelse*). Hvordan kan denne personen egentlig rettferdiggjøre at h*n subjektivt angriper mennesker som gir seg tid til å svare personlig på ting som i utgangspunktet kan vekke sårbarhet? Er det et kall å gjøre seg til doms over andre? Er det i utgangspunktet bedre og mer rettferdiggjort enn å være synlig slem, diskriminerende eller dømmende? For meg er det ikke det. Det er verre. Å snike seg rundt i kulissene uten å tørre å stå frem og være synlig med meningene sine er langt verre, synes jeg...

Og slik er det vel også i et ekteskap. Jeg kan ofte ta meg i å mistro min kjære for å mene eller gjøre noe som jeg ikke kan støtte ham i. Jeg hisser meg opp bak ryggen hans, irriterer meg i det stille - helt til det smeller! Og når jeg gråtende angriper med min slående sarkasme, viser hele han at han ikke aner hva jeg snakker om. Min manglende kommunikasjon har gjort at jeg trekker feilaktige slutninger, legger ord i munnen på eller mistenker ham for de verste scenarier.... Og kommunikasjon er det eneste som kan endre relasjonen der den står og vipper på min hysteriske, oppfunnede fjellskrent. En god, real og opprenskende samtale gjør ting så uendelig mye klarere! Somregel er jo slike slutninger fullstendig latterlige misforståelser som har fått lov til å vokse seg ut av porposjon på grunn av manglende kommunikasjon. Og, i min leting etter en forklaring på det jeg tror, setter jeg sårbarheten foran fornuften, snuser opp alt som jeg tror støtter min oppfattelse av min kjære/saken det gjelder, og legger byrde til min egen bør og - ikke minst - til relasjonen mellom oss. Hadde jeg ikke også vært i besittelse av evnen til helhjertet å innrømme feil og be om unnskyldning, så hadde gjerne dette ekteskapet vært dømt nedenom og hjem i utgangspunktet.... *memo til selv - evnen til å be om unnskyldning bør også nevnes for en stk venninne i sommer*

Kommunikasjon er som sagt roten til det meste, både på godt og vondt. Å tie inne med ting, la sårbarhet styre ordene eller la være å spørre når en får en antakelse om noe har iallefall sjeldent ført med seg noe godt for min del......

Livsoppgaver

I disse "facebook" tider er det mange ting som sviver litt i hodet mitt. En av dem er hvor ulikt livet farer med oss, selv om vi starter omtrent på samme sted. Barndomsvenner, studiekamerater, folk som har vokst opp omtrent i samme kår som meg og har liknende bakgrunn - hvor ulikt vi i dag har det, egentlig.

Da jeg var barn hadde jeg egentlig både liten interesse av og ingen som helst peiling på hva jeg skulle bli da jeg ble stor. Fremdeles har jeg bare en viss anelse, samtidig som jeg jo i stor grad ser verdien av å være der jeg er og gjør det jeg gjør. Og mennesker jeg kjente eller kjenner - det er spennende å se hva de har blitt til. Hva de har valgt som sin livsoppgave. Hvis de da har valgt den og ikke blitt "utpekt" til den....

Det er også spennende å se hvilke mennesker jeg selv tiltrekker meg eller tiltrekkes av nå når jeg på et vis er mer bevisst min egen livsoppgave. Da jeg var yngre var jeg en utrolig "sosialklient-magnet" *ler* Det gikk sjeldent en kveld på byen uten at jeg ble sittende og trøste en som hadde blitt dumpet, noen som hadde mistet jobben, noen som fant for mye trøst i rusen, noen som søkte en mening med livet osv... Jeg har også opplevd å bli stoppet på gata en grytidlig morning av et menneske som ønsket å ta sitt eget liv og som ønsket bistand til å ikke gjøre det.... Så hva gjør man? Joda, setter sine egne planer til side i noen minutter og tar seg tid til å prate med vedkommende. Jeg angrer på at jeg ikke lot planer være planer, egentlig. Og jeg lurer på hvordan den fremmede taklet livet sitt videre.

Poenget mitt er vel at jeg fikk ganske mange klare hint om hva som var min styrke før jeg endte opp i det yrket jeg har nå. Og som jeg har mange utviklingsmuligheter i. Og nå som jeg virkelig bruker livet mitt på å rettlede andre, så har min "sosialklient-magnet" nesten sluttet å virke. Istedet har jeg fått en tiltrekningskraft på mennesker som flyter gjennom livet uten å stille spørsmål, og lik Sokrates som ikke kunne unnlate å stille reflekterende spørsmål kjenner jeg at jeg har lyst til å røske tak i dem med spørsmål og veiledning som kan sette ting litt mer på plass for dem.... Er disse menneskene her for å gi meg et spark videre i riktig retning tro? Og har andre mennesker slike "hjelpende møter" som sender dem tankefullt videre?

Hva får oss til å velge den retningen i livet vi velger å ta, egentlig? "Erfaring", fnyser du kanskje realistisk. Men hvem sørger for å gi oss den erfaringen vi trenger for å ta de rette veivalgene da? Hva er meningen med å treffe et mennesker som gir oss en pekepinn nøyaktig i det sekundet vi oppdager at vi også står i et veikryss? Er det bare tilfeldig? Ingen plan bak livene våre overhode? *gruble*

Det er iallefall morsomt å se hva som blir av mennesker vi treffer på veien. Mennesker jeg alltid har tenkt at kom til å jobbe med mennesker jobber kanskje som politi, sykepleier eller lærer. Mennesker som brant for bygningsmessige og tekniske fakta på videregående brenner videre som bygningsingeniører. Og noen mistrives som menneskeelskende kontorrotter, arbeidsledige filosofer eller råtnende bak kassen på Rema med en drøm om et mer givende liv. Ventende på et tegn. En mulighet. En pekepinn på hvor livene deres bør gå videre.

Livet er en rar dings, igrunnen. Og jeg venter litt spent på hva som befinner seg bak neste sving. Her jeg sitter på min lille fjelltopp og skuer utover har jeg det egentlig svært så hyggelig, og føler meg ganske så tilfreds og en smule lykkelig. For nå. Nye fjelltopper er å skue i det fjerne, og man skal ikke se bort fra at det kommer et tegn på at de skal forseres - når tida er riktig ;)

En oppfordring følger: finn deres fjelltopper og ikke gi dere før de er nådd! For jeg tror, helt oppriktig, at det finnes en plan for oss. Og den kommer frem gjennom små tegn som gir mening etterhvert. Man må bare være en smule oppmerksom ;oD

Gudommelig kjærlighet

Som så mange andre på denne tiden av året var jeg så heldig å tilbringe en av maimånedens søndager i konfirmasjon forleden helg. Det var av den kristne typen denne gangen, og jeg så som vanlig frem til en usannsynlig kjedelig kirkelig seanse hvor tankene var bortreist og legemeet nesten smerterfullt, snorkende tilstede.

Bare for å sørge for at ingen mistar meg for å være imot kristendom og kristne mennesker i sin generalitet så må jeg få påpeke at det ikke er det det handler om. Jeg kan bare enkelt og greit ikke forstå hvorfor i all verden man må gjøre gudstjenester så 1) usedvanlig kjedelige 2) vanvittig langtekkelige og ikke minst 3) utrolig lite barnevennlige.... *gjeeeesp* Den verste sort er i mine øyne barnedåper og utdeling av 4-årsbok. Jeg har blant annet opplevd å være med på det sistnevnte hvor de hadde klart å legge det til en høymesse som varte ikke lenger enn halvannen til to timer! Hvor enkelt er det å holde 30 fireåringer stille og veloppdratte i en altfor lang gudstjeneste som får selv de mest tålmodige av oss til å gispe høylytt etter luft midtveis i prekenen?!? Og hvorfor kan man ikke legge selve dåpshandlingen til en egen, litt kortere versjon av en gudstjeneste? Kirka er jo full av søsken og små slektninger til babyen - kunne man ikke gjort det hele til en barnevennlig og mer intim forestilling hvor ikke ørten babyer hyler og halve kirkens mindreårige befolkning klatrer oppover bjelkene eller biter i gulvteppe i ren frustrert kjedsommelighet....? *Hjertesukk* Og hvorfor i alle dager må man nødvendigvis gjøre prekenene så inni hampen gørrkjedelige da? Kristendommen er jo faktisk full av fasinerende og spennende historier og nyttige leveregler - er det virkelig så umulig å gjøre spredningen av det gode budskapet så tørt at man hører det knaker i kirkebenker av utallige ufokuserte tilhørere? *river seg frustrert og oppgitt i håret og vurderer å ta opp teologi for å tilføre det litt pedagogikk*

Iallfall....tilbake til konfirmasjonsdagen... Jeg ble nemlig mer enn gledelig overrasket! Jeg hadde hørt rykter om at bygdas prest var godt likt og at man gråt sine bitre tårer nå som han skal forlate stillingen til fordel for andre oppgaver. Men aldri hadde jeg egentlig trodd at jeg skulle oppleve en prest som faktisk engasjerte meg og fikk halvannen time til å fly! For første gang i mitt liv (inkludert mitt eget bryllup samt Didibertens dåp, som heller ikke var de verste kirkebesøkene jeg har opplevd...) følte jeg at kirken hadde et budskap som selv jeg - en innbarka spiritualist og "nestenutmeldtavstatskirken" - kunne identifisere meg med og føle enighet med! Halleluja! Hadde jeg møtt presten på vei ut tror jeg at jeg hadde gitt ham en oppriktig klem og takket for at han snakker direkte til menneskene på en måte som gjør Gud forståelig og overkommelig. Ingen opphøying til noe uoppnåelig, ingen fordømming - bare et enkelt budskap om troverdig kjærlighet.

Selvsagt inneholdt gudstjenesten de sedvanlige gudsordene, konfirmasjonsritualene og kjedsommelig gammelnorske salmene. Men "fasterstemmene" (dere vet - de der urgamle, ihuga kirkegjengerne som kan salmene bare ut fra nummeret og synger med sin mest skjærende falsettstemme mens de fromt lukker øynene og føler seg nærmere Gud enn alle andre slampene tilstede *knegg*) og lovprisingen av "de rettroende" var fullstendig fraværende gjennom det hele. I stedet talte presten med utgangspunkt i Robin Williams sang (som jeg selvsagt ikke aner hva heter) hvor han synger at "I just wanna feel real love..." Presten trakk paraleller til vanlige menneskers liv, trangen til å fylle opp "tomrommet" vi alle føler innimellom, og hvordan vi forsøker å fylle det med dop, sex, shopping, mat osv. , mens det i hans øyne i realiteten kun er Gud som kan fylle det med sin kjærlighet.

Og jeg forstår merkelig nok hva han snakker om! Dette tomrommet har fasinert meg i mange år. Og jeg har utallige eksempler på venner som har forsøkt å fylle det med å sosialisere seg ihjel, ved kjøpe seg lykkelige ved å fylle livet med materielle ting, ved søke etter "den perfekte partner" som plutselig skal rette opp hele livene deres og fylle dem med lykke, eller ved å få barn for å bli lykkelige. Mange av dem har fått seg en oppvekker når lykken mystisk har uteblitt eller forsvunnet når forelskelsens/rusens/ammetåkas første bløme har blåst bort med hverdagens sønnavind. Tilbake er tomrommet - like ørkenøde og skrikende ensomt som før.

Jeg har også vært så "heldig" å se tomrommet hos barn. Barn som skulle vært lykkelig uvitende om livets harde virkelighet, men som klamrer seg fast til mennesker de møter i håp om at noen skal fylle tomrommet før det sluker dem. Barn som febrilsk famler etter noen som kan holde dem fast før tomrommets vakum har sugd dem inn og latt ensomheten skrikende virvle dem bort fra alt som er trygt og godt og lykkelig. De stakkars barna. De små, huløyde barna som jeg ikke klarer å legge fra meg når jeg selv vender hjem til min trygge base - de som jeg bærer med meg natt og dag, og i årevis etter møtet, og som jeg fortvilet forsøker å øse mindre tomme med det jeg har å gi....

Jeg husker at en av mine forelesere snakket om dette tomrommet da hun omtalte barn utsatt for omsorgssvikt. "Alle har et kjærlighetsbeger", sa hun, "og vi ønsker alle at dette begeret skal være fullt. For noen vil det aldri bli riktig fullt, og de menneskene vil alltid forsøke å fylle det ved å stjele kjærlighet av andre. De oppleves som klengete, masete og uoppdragne der de stadig svelger deg med hud og hår for et blikk, et smil eller et øyeblikks oppmerksomhet. De prøver egentlig bare å bli elsket." Sterk kost. Og så inderlig forståelig. Og sårbart. Jeg tenker ofte på den kloke foreleseren når jeg på min vei treffer voksne mennesker som nesten spiser meg levende med sin evne til å stjele energi av andre for å overleve. Hvor på veien mistet de det selvsagte påfyllet av kjærlgihetsbegeret sitt?

Presten klarte iallefall å berøre meg med sine forståelige ord den dagen. Selv om jeg ikke er enig i at den kristne guden nødvendigvis er løsningen på tomrommets tæring på mennesket, så er jeg enig i at løsningen er kjærlighet. For meg er Gud ren kjærlighet - en kraft så stor og uendelig at vi ikke i vår villeste fantasi kan forestille oss denne godheten. Og jeg er enig i at denne kjærligheten kan fylle våre tomrom. Men vi kan fylle hverandre ved å gi av oss selv. Ved å elske vår neste. Elske vår partner. Elske våre barn, venner, familie, gi et smil til en ukjent, gi høflighet og godhet til fremmede.... Ja, dere forstår nok hva jeg mener. Og jeg tror dere også vet at ved å gi av sin egen kjærlighet til andre, så fylles på underlig vis også vårt eget kjærlighetsbeger gradvis opp og lar tomrommet bli mindre og mindre.

For første gang, i møte med kristendommen, gikk jeg hjem med en følelse av virkelig å ha møtt Gud. Nesten som en nykristen (men dog en vindrikkende, bannende og syndende sådan) gikk jeg positivt tankefull hjem fra en gudstjeneste. Det er godt å se at kirken ikke lenger er så fordomsfull og hovmodig som jeg har oppfattet den som - iallefall ikke alle steder. Det er godt å vite at det finnes fornuftige, og ikke minst dyktige (mannen brukte jo både humor og powerpoint for å illustrere sine poenger! *dåne*), mennesker til å spre budskapet om kjærligheten. Og det er synd at bygda her - med sin fordomsfulle, sladrende og baksnakkende befolkning - mister en prest som har evnen til å berøre de alminnelige. De er heldige de som får gleden av hans brennende engasjement og takknemlige dyktighet i fremtiden.

Og jeg.....vel, jeg tror ikke søndagen blir brukt til å slite kirkebenker med det første. De årlige dåpshandlinger, konfirmasjoner, bryllup, kirkebokutdelinger og "noenjegkjennersyngerikirkenidag" holder i massevis for min del! Ellers liker jeg best å finne det gudommelige ute i naturen. Eller i et barnesmil. I latter, eller i deilige våte kyss *ler*

Lykken er....

....å høre små føtter tasse etter deg over gulvet :oD

Slått til marken av verdens faenskap!

Av og til skjer det ting omkring meg i verden som gjør det vanskelig å tro at det virkelig er en god kraft som styrer det hele, og at det liksom skal være en mening midt oppi alt som skjer. Det er ekstra vanskelig å opprettholde troen på det gode når verdens faenskap går ut over noen av mine nærmeste mennesker, eller når det rammer barn. For tiden er det faktisk en av hver av disse som opptar tankene mine med smerte og sinne.

Senest i går var jeg på nett med en av dem som er rammet av det som i mine øyner er en fullstendig urettferdig hendelse. Dette mennesket er et av de varmeste, beste menneskene jeg vet om, og jeg unner henne så inderlig å få oppleve å få sine drømmer oppfylt. Men universet ser ut til å ha en annen plan. Og jeg har skikkelig problemer med å godta at ting ikke skal falle på plass en gang. "Om det er meningen, så skjer det vel en gang at drømmen blir oppfylt", sier hun så tappert gjennom tårer. Og jeg kan ikke annet enn å gråte med og bønnfalle alle gode krefter om at de skal snu vindene og føre godt med seg til dette mennesket. Hadde det hjulpet å gå til verdens ende, så hadde jeg gjort det for dem. Men dessverre har jeg liten tro på at jeg kan gjøre noe for å endre skjebnen. Og for at jeg skal kunne opprettholde min egne sterke tro på at det finnes godt i verden, så må jeg tro at endring vil skje - at det er nettopp for å styrke oss i tro og lære oss at håp og ønsker nytter at dette tar lenger tid enn noen av oss ønsker....

I dag har jeg også grått mine modige tårer over et barn og dets familie som på så grusomt vis har blitt truffet av skjebnens lynende og treffsikre piler. Et lite barn er dødsens sykt. Et barn som bare er bittelitt eldre enn min egen lille gutt. Et barn og en familie som jeg så inderlig kan relatere meg til, og se for meg den smerten de nå bærer utenpå seg selv. Livet er så skjørt, så skjørt. Og det er så ekstra skjørt og vondt når den som sitter på toppen av livet og kikker utover døden er et bitte lite barn *gråter* Det er så vanskelig å finne en mening i at små barn skal bli utsatt for det som er vondt og vanskelig. Eller for det som er foret av ondskap, for den del.... Små barn skal slippe å ha vondt. De burde få lov til å fylles med kjærlighet og lykke og bare ha det godt og trygt. Ingen kan vel mene at det finnes en mening i at barn blir syke og må kjempe mot døden?! Den eneste reelle meningen jeg kan finne er at vi opplever slike ting for å bli minnet på hvor heldige vi er som selv slipper unna dødens gilijotin... For å lære oss takknemlighet. Men det må da finnes en annen måte å lære oss dette som ikke utsetter disse små uskyldsrene for grusomheter?!??

Av og til gjør verden meg så trist, så trist! Og mens tårene renner og jeg ikke forstår hvorfor verden må være så vanskelig og vond, så kjenner jeg et vansinnig sinne vokse i meg. Et sint og oppgitt "hvorfor" vokser seg utover meg og gir meg en styrke jeg knapt kan tøyle. Kanskje er det denne kraften vi er ment å oppdage? Kanskje er det denne kraften i det øyeblikk vi står øye til øye med livets realitet som er meningen bak skjebnens urettferdighet? Jeg har ingen anelse. Det eneste jeg for øyeblikket er fullstendig og årvåkent oppmerksom på er at jeg ikke har tenkt å la skjebnen hugge ned disse menneskene uten kamp!! Mens jeg knytter hendene sint og truende mot et "noe" der ute, skyver jeg kraften av mitt sinne inn i hjertet og lar det kjempe en innbitt kamp mot vondskapen ved å sende min dypeste medfølelse, kjærlighet og styrke til disse menneskene.

Måtte de aldri, aldri bli offer for det som ser ut til å være deres skjebne!!!

Ting jeg lurer på II

# Hvorfor trives mose og løvetann så godt i hagen min?! *grumf*

# Hvorfor er alle de som kjører 20-30km under fartsgrensen ute og kjører akkurat samtidig som meg?! Har de et skjult varslingssystem som forteller dem akkurat når de bør dukke opp i kjørebanen?

# Hvorfor dukker alltid disse somletrafikantene opp akkurat den gangen jeg tilfeldigvis er 5min for sent ute til jobb?!?

# Hvor blir det av alle kosedyrene barn mister og som vi aldri får igjen?!

# Hva er sannsynligheten for at noen oppdager at det står et telefonnummer på vaskelappen til mistede kosedyr?

# Finnes det en kosedyrhimmel?!

# Kommer maur og biller også til himlen hvis de er snille med andre? Hva med den mauren som beit meg i tåa da....? Maurhelvete? *knis* Maurslukerhelvete...? "Pass deg, ellers kommer billesatan og tar deg!!" *lol*

# Hvorfor forsvinner ikke ting man bare unngår å ta stilling til? *skuler stygt på visse regninger stukket under en bok*

# Hvilket frukttre er det egentlig vi har fått av et hemmelighetsfylt vennepar?!?

# Hvorfor sitter jeg fortsatt her foran pc`en når jeg har hodepine og burde gjort noe som ikke belaster armer, øyne, skuldre og nakkemusklatur...?