Repeat?

Nå når poden her i huset har rundet året og begynt å bli stor gutt (mer sosialt og sjarmerende vesen skal man vel lete lenge etter! Noe mer kjedelig enn å være alene hjemme med mamma eksisterer ikke. Og han smiler og babler med ALLE! Må være noe han har arvet av sin far - jeg har da alltid gått for å være både arrogant og kjølig distansert *lol* ), så har spørsmålene om når nestemann kommer begynt å hagle. Det er en sak som jeg egentlig har to ting å si om. For det første burde man vel være forsiktig med å "forvente" barn ikke bare overfor barnløse, men også de som har ett barn. Hvem vet egentlig hvor mye et par har strevd for å få denne ene - kanskje er de heller ikke i stand til å få flere. Eller kanskje de velger å la være pga helsemessige grunner. Eller kanskje de ikke har råd til flere forsøk i nuet. Det er igrunnen en litt frekk og fornærmende ting å forvente at enhver har et brennende ønske om å befolke verden - og da helst med en skokk unger med kun få års mellomrom...

For det andre syns jeg det er litt merkelig at "alle" forventer at man skal ha barn pling-plong-plask på rekke og rad. Hva med mors helse? Jeg vet om flere som har blitt anbefalt å la det gå tid mellom graviditetene da det faktisk tar mors kropp bortimot 18 mnd å komme tilbake til sin opprinnelige form. (Ja, hvis man da ikke er i bedre form etter graviditeten og fødselen enn man var i forkant *rødme*) En annen ting er at jeg formelig føler det står et lysende neonskilt i pannen med påskriften "gammel mor" hver gang noen hinter om at vi kanskje har begynt å tenke på nr to. Bare fordi jeg rundet 30 før vi endelig ble gravide, betyr det ikke nødvendigvis at jeg har planer om å få to supertette barn bare for "å bli ferdig med det". Om jeg ville så hadde jeg faktisk hatt god tid til å la det gå både tre og fire år imellom. Den biologiske klokka har faktisk avtatt litt i tikking etter at huset ble fylt med barneskrik. Vet ikke om den øvedøves totalt eller om det bare er et tegn på den tilfredshet og takknemlighet jeg føler over å være blant "de heldige".

Når disse tingene er sagt, så må jeg vel også si at vi aldri har vært blant dem som har lagt skjul på at vi ønsker flere barn. Hadde jeg vært i stand til det skulle jeg gjerne befolket bygda her iallefall *ler* 4 hadde vært ideelt. Men SÅ god tid har jeg vel ikke, tror jeg. Eller helse for den del. Mental helse inkludert. Så vi blir mer enn fornøyde om vi klarer en til (eller to - gjerne for min del).

Temaet har med andre ord vært oppe til diskusjon. Og det gjør meg betenkt i forhold til mange ting. Jeg lurer på hvordan en ny graviditet vil oppleves. Blir det en repetisjon av sist gang? Vil jeg virkelig klare å være like takknemlig neste gang? Vil det kjennes like mye ut som en utrolig gave? Vil jeg ha samme undring kombinert med nervøse og distanserte "hvis at"`er? Vil jeg kanskje være i stand til å glede meg mer neste gang? Og hva når barnet kommer... Vil jeg bli like forundret og himmelfallen som sist? Vil jeg da få oppleve den "øyeblikkelige morsfølelsen" som "alle" snakker om? Hva med barselstiden - vil den oppleves like tung? Må innrømme at den nok er en stor grunn til at jeg er en smule nølende til "neste gang".... Og hva med barnet - vil jeg faktisk bli like glad i et nytt barn? Didiberten min er jo min største lille prins på jorda. Er det virkelig plass til flere?! Vet jo at hjertet mitt har plass til mange - jeg har jo sånn sett mange barn som er "mine" - men er det virkelig mulig å bli SÅ glad i flere? *litt skremt* Tenk om jeg får et barn jeg ikke makter å elske fordi hjertet mitt allerede er fylt til randen...

Det er mange tanker som svirrer. Og det hjelper lite at mannen i huset kommer drassende med alle disse praktiske spørsmålene i tillegg. Slike som "Hva med bil? Vi må vel ha større bil etterhvert?", "Har vi råd til å fø to små?", "Jeg må vel i gang med å bygge flere rom nå...?" Himmel.....! Det er nesten så jeg trekker tilbake både ønsket og bestemmelsen om å forsøke å oppleve denne gleden flere ganger i ren frustrasjon.

Som man forstår så er det ikke bare bare å forsøke å få familien slik den til slutt vil ende med å være. Mange avgjørelser, mange tanker. Heldigvis har vi ennå litt tid på oss til å ta de endelige avgjørelser og klargjøre tanker. Og hvem har sagt at vi er så heldige å få flere, egentlig? Kanskje vi egentlig burde være takknemlige for det som dukker opp, og ikke bekymre oss for så mye rart? ;o)

Vel. Tida vil vise hva som skjer. Que sera, sera! Er sikker på at om skjebnen (eller hva det nå er) er god med oss og skjenker oss flere så vil alle brikker falle naturlig på plass etterhvert. De har en tendens til å gjøre det når man bare er positiv innstilt. Enn så lenge skulle jeg iallefall ønske at folk rundt oss var litt mer avslappet og gledet seg litt mer over det vi har fått til, tross alt :oD