Denne uka har det stått i store svarte typer om Hagas avgang i alle de riksdekkende avisene. I flere uker har vi kunnet følge "dramaet" som sakte har beveget seg mot en avgrunn som ikke gav så mange alternativ. I dramatiske ordelag har det blitt fråtset og rotet i mulige ulovligheter som gjør Haga til en uskikket representant for det norske folk. Og til slutt kunne avisene endelig utrope henne som taper og fråtse litt til før de finner et nytt offer å kaste seg over.
Jeg er ikke sikker på at jeg liker denne nye trenden i norsk presse.
Det er ikke det at jeg mener det er greit at man som aktet politiker skal kunne unne seg å vri seg unna de fleste regler og lover som gjelder for "almugen", men det er noe med denne utbroderingen og....vel...fråtsingen som jeg bare ikke har helt sansen for. For å falle litt tilbake til forrige innleggs tema: hvem er egentlig uten synd i dagens samfunn? Hvem er så feilfrie at de trygt kan kaste den første steinen og henge ut sin neste til allmenn beskuelse. "Dagens gapestokk" kalte prestemannen det, og jeg er innerst inne så hjertens enig....
Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet egentlig si at de aldri har gjort noe som etter dagens skrevne og uskrevne regler ikke kan betegnes som galt...? Hvor mange har ikke benyttet seg av noe som i forstørrelsesglasset kan kalles svart arbeid? Eller for den del utført det? Hvor mange har ikke unnlatt å komme med utførlige opplysninger fordi det på en eller annen måte har gagnet en? Hvor mange har ikke beholdt den 100 lappen de fant på bakken istedet for å levere den til nærmeste butikkdisk...?
Poenget mitt er: hvor mange av oss er så skinnhellige at vi uten den minste snev av usikkerhet kunne påtatt oss å legges under medienes gjennomtrengelige lys - og gått derfra helskinnet?! Hvor reelt er det å kreve at politikere, kjendiser, statsoverhoder skal klarer å leve som Jesus selv hele livet? For pokker - vi har da en kronprinsesse som har levd livet med "utagerende festing" og likevel ble godkjent. Hvor høyt skal vi legge lista for alle andre?!
Jeg tror egentlig at det hele dreier seg om ærlighet. Hvor mye mindre hadde Clinton-skandalen vært om han slukøret hadde innrømmet utroskapen fra første stund? Hvor mye større tiltro hadde ikke Haga hatt om hun hadde innrømmet å bli tatt - ikke med buksene nede kanskje men med stabburet fullt iallefall - istede for å febrilsk forsøke å ro det hele i land? Kanskje er det ikke skinhellighet vi krever av disse menneskene som befinner seg under lupen, men rett og slett et snev av anstendig ærlighet?
På den andre siden - vil vi virkelig ha et samfunn der media kan plukke fra hverandre mennesker så til de grader ved å pirke borti ethvert feiltrinn de måtte finne på å ta? Vil vi ha et samfunn der Dianas liv og død er standarden på hva mennesker må tåle og ikke den ytterste konsekvensen på hva det kan føre til? Jeg tipper jeg ikke er den eneste som kvalmt må svelge bort bismaken hver gang en statsråd - være seg norsk eller britisk - må gå fordi de ikke har vært kyniske nok til å "skjule alle spor" når de begår feiltrinn. Hva lærer det fremtidige politikere annet enn "vær lurere, fei bedre"? Vil vi ha et samfunn der vi ikke vet hva som er sannheten fordi folk har lært seg strategier for å skjule realiteten?
Det er ikke enkelt å lære den oppvoksende generasjon verdien av ærlighet når vi har fremtredene politikere som tydeligvis ikke kjenner verdien av det. Det er heller ikke lett å forklare at samfunnet ikke er bygget opp rundt et reality-show prinsipp, der vi bare kan stemme ut de vi ikke liker, når mediene så tydelig lever av å gjøre nettopp dette. Hvordan skal vi forklare begrepene ærlighet og tilgivelse når vi i så liten grad klarer å bevare dem i sanfunnet ellers?
Det siste årets mange "avsløringer" i mediene har nok fått flere til både å kroe seg frydefullt og til å skjelve i buksene. Forhåpentligvis er det også flere enn meg som snur seg litt beskjemmet bort og lurer på hvor "dagens gapestokk" slår til neste gang - hvem som er den neste som får svi...
Friday, June 20, 2008
Monday, June 16, 2008
Fordømme
En tur i kirka på søndag (ja, faktisk så var jeg i kirka. Det var dåp, nemlig (ikke for oss, noe som er en av de tre grunnen til at jeg befinner meg der ;o) ) fikk meg til å filosofere litt over temaet fordømmelse.
Det var egentlig litt morsomt at jeg befant meg akkurat i den kirka og satt og hørte prestens utbrodering av akkurat det emnet, for den første jeg traff da vi kom inn døra var en gammel klassevenninne fra barndommen. Henne har jeg faktisk tenkt litt på i det siste - med et aldri så lite snev av fordømmelse *flau* Ikke fordi hun er så forferdelig, egentlig, men fordi hun var en skikkelig nebbete og surmaga unge en gang i tida *flirer*
Den andre tingen som var litt morsom var at jeg er en av disse personene som egentlig tar avstand fra kirken fordi jeg oppfatter den norske kirke som aldri så lite fordømmende. Der jeg vokste opp var menigheten dominert av eldre enkefruer med perlekjeder og nesa i sky, som i neste nu stod mellom potteplantene og kritiserte alt og alle som kom deres vei. Sånt oppfordrer ikke akkurat til å bli en del av menigheten, nei. I tillegg fant jeg kateketen som hadde konfirmasjonsundervisningen med oss svært lite "åpen" - hun bet nesten hodet av meg da jeg henga meg til en av mine sedvanlige undringer omkring emnet hun framla på ene samlingen (ikke rart at jeg undret over hvordan alle fikk plass i himmelen, vel?! De mener jo at bare man tror så får man innpass - da må det jo være mange som har fått plass der etter et par tusen år....). Mine andre erfaringer med kristne mennesker opp gjennomtidene har heller ikke akkurat skubbet meg i retning av å melde meg aktivt inn i tjeneste for Gud Fader - inkludert det faktum at mesteparten av de gudstjenester jeg har vært på har vært så søvndyssende at min største dyd har vært at jeg (ved hjelp av "øyne-i-kryss"-teknikken og "telle-planer-i-vegg/tak"-aktiviteten) har klart å la være å sovne. Jeg begynner nå å forstå at kirken er i endring og at jeg selv står i fare for å bli en aldri så liten smule fordømmende....
I fjor var vi på konfirmasjon her i bygda. Presten her var svært godt likt og for første gang fikk jeg faktisk noe ut av å være i kirken. Jeg trodde det var en engangsopplevelse og har gått gjennom den vanlige omgangen av å grue meg for søndagens dåpsgudstjeneste. Dåpsforeldrene har i forkant skrytt av presten og hvor engasjert og flink han var. "Gjeeeesp", tenkte jeg og grudde meg like fullt. Og ble gledelig overrasket! Presten var riktig nok flink og engasjert! Jeg har aldri før opplevd en dåpssermoni så preget av personlighet og varme. Barnas søsken var involvert i handlingen og det ble bedt personlig for hvert barn som samtidig ble fremvist til menigheten fra prestens favn :o) Salmene som ble brukt var mer moderne enn jeg før har opplevd og speilte mer av hverdagslivet enn de eldgamle strofene jeg husker fra småens dåp. Faktisk så var det hele så rørende at jeg (takket være hormoner, tenker jeg) ble sittende med tårer i øynene...
Ikke nok med at dåpssermonien var så flott at jeg et øyeblikk tenkte å gå frem til presten og takke etterpå *flau*, men samtidig var gudstjenesten delt opp i andre og mer involverende deler enn de gamle tradisjonene krever (de var selvsagt der de også). Seksårsklubben i kirken sang for full hals flere ganger, en hjelpeprest hadde rollespill for barna (som for anledningen satt på gulvet fremst i kirken), alt som skjedde ble fulgt opp med en powerpointside så vi hadde annet enn presten å legge øynene på og ikke minst tonen mellom kateket og prest var varm og humoristisk. Det hele falt altså ned på et ganske så menneskelig, hverdagslig og lettfattelig nivå... Som min far sa: det var bare en person som sovnet!! *ler*
Og temaet falt hørbart til jorden. Fordøm gjerne om du selv er ufeilbar. Og der satt jeg med fordømmelsen som en bismak like bak mandlene. Jeg svelgte hørbart ned den kamelen som skrapte opp ganen med sin stive bust. For kirken og "kristne" (som jeg har brukt som en definisjon på noe uggent i flere situasjoner) er nok mer nyansert enn jeg tidligere har klart å ane. Det er lett å henge seg opp i det som er mest negativt i en kategori og ikke ha øyne for å se at det finnes nyanser også der. Og jeg må nok innrømme at jeg ikke har vært helt "der". Det vil si - jeg kjenner jo mange flotte kristne mennesker, men jeg har nok tatt dem for å være unntakene og ikke hovedparten.
Mine fordommer om kirken som fordømmende maktinstiusjon - en institusjon som fordømmer ikke-kristne, homofile og annet "pakk" - har fått seg en knekk. Jeg har alltid kunnet innrømme at kristendommen nok fungerer godt for dem som trenger den bedre enn meg, men kanskje tiden er inne for å innrømme at den også nærmer seg en allmennhet som også jeg (i gode stunder*ler*) kan omfavne? Jeg har nemlig ikke noe imot budskapet i kristendommen (med unntak av det fordømmende samt det faktum at jeg like godt kunne funnet mening i andre store religioner...), det er følelsen av at man som enkeltmenneske ikke er god nok selv når man gjør sitt beste. Man må liksom være noe mer, noe opphøyet og bedre enn alle andre for å passe inn. Det holder ikke å være så god som man klarer om guden man tilber heter Allah og ikke Gud... Men, altså, kanskje jeg må svelge flere kameler? For den mannen som stod foran menigheten på søndag fordømte ikke i den grad jeg forventet. Han snakket til feilbare mennesker som ikke er bedre enn andre....
Det er jammen ikke godt å bli opplyst her i verden. Hvem skal man bruke energi på å fordømme og hate når alle gamle "hat-objekter" viser seg menneskelige! ;) Snart forteller vel noen meg at min gamle arrogante fransklærer faktisk er hyggelig, at Staff egenlig bare er naiv og at sladrebladene egentlig består av hyggelige folk som bare forsøker å gjøre noe fint for andre mennesker ;D
Det var egentlig litt morsomt at jeg befant meg akkurat i den kirka og satt og hørte prestens utbrodering av akkurat det emnet, for den første jeg traff da vi kom inn døra var en gammel klassevenninne fra barndommen. Henne har jeg faktisk tenkt litt på i det siste - med et aldri så lite snev av fordømmelse *flau* Ikke fordi hun er så forferdelig, egentlig, men fordi hun var en skikkelig nebbete og surmaga unge en gang i tida *flirer*
Den andre tingen som var litt morsom var at jeg er en av disse personene som egentlig tar avstand fra kirken fordi jeg oppfatter den norske kirke som aldri så lite fordømmende. Der jeg vokste opp var menigheten dominert av eldre enkefruer med perlekjeder og nesa i sky, som i neste nu stod mellom potteplantene og kritiserte alt og alle som kom deres vei. Sånt oppfordrer ikke akkurat til å bli en del av menigheten, nei. I tillegg fant jeg kateketen som hadde konfirmasjonsundervisningen med oss svært lite "åpen" - hun bet nesten hodet av meg da jeg henga meg til en av mine sedvanlige undringer omkring emnet hun framla på ene samlingen (ikke rart at jeg undret over hvordan alle fikk plass i himmelen, vel?! De mener jo at bare man tror så får man innpass - da må det jo være mange som har fått plass der etter et par tusen år....). Mine andre erfaringer med kristne mennesker opp gjennomtidene har heller ikke akkurat skubbet meg i retning av å melde meg aktivt inn i tjeneste for Gud Fader - inkludert det faktum at mesteparten av de gudstjenester jeg har vært på har vært så søvndyssende at min største dyd har vært at jeg (ved hjelp av "øyne-i-kryss"-teknikken og "telle-planer-i-vegg/tak"-aktiviteten) har klart å la være å sovne. Jeg begynner nå å forstå at kirken er i endring og at jeg selv står i fare for å bli en aldri så liten smule fordømmende....
I fjor var vi på konfirmasjon her i bygda. Presten her var svært godt likt og for første gang fikk jeg faktisk noe ut av å være i kirken. Jeg trodde det var en engangsopplevelse og har gått gjennom den vanlige omgangen av å grue meg for søndagens dåpsgudstjeneste. Dåpsforeldrene har i forkant skrytt av presten og hvor engasjert og flink han var. "Gjeeeesp", tenkte jeg og grudde meg like fullt. Og ble gledelig overrasket! Presten var riktig nok flink og engasjert! Jeg har aldri før opplevd en dåpssermoni så preget av personlighet og varme. Barnas søsken var involvert i handlingen og det ble bedt personlig for hvert barn som samtidig ble fremvist til menigheten fra prestens favn :o) Salmene som ble brukt var mer moderne enn jeg før har opplevd og speilte mer av hverdagslivet enn de eldgamle strofene jeg husker fra småens dåp. Faktisk så var det hele så rørende at jeg (takket være hormoner, tenker jeg) ble sittende med tårer i øynene...
Ikke nok med at dåpssermonien var så flott at jeg et øyeblikk tenkte å gå frem til presten og takke etterpå *flau*, men samtidig var gudstjenesten delt opp i andre og mer involverende deler enn de gamle tradisjonene krever (de var selvsagt der de også). Seksårsklubben i kirken sang for full hals flere ganger, en hjelpeprest hadde rollespill for barna (som for anledningen satt på gulvet fremst i kirken), alt som skjedde ble fulgt opp med en powerpointside så vi hadde annet enn presten å legge øynene på og ikke minst tonen mellom kateket og prest var varm og humoristisk. Det hele falt altså ned på et ganske så menneskelig, hverdagslig og lettfattelig nivå... Som min far sa: det var bare en person som sovnet!! *ler*
Og temaet falt hørbart til jorden. Fordøm gjerne om du selv er ufeilbar. Og der satt jeg med fordømmelsen som en bismak like bak mandlene. Jeg svelgte hørbart ned den kamelen som skrapte opp ganen med sin stive bust. For kirken og "kristne" (som jeg har brukt som en definisjon på noe uggent i flere situasjoner) er nok mer nyansert enn jeg tidligere har klart å ane. Det er lett å henge seg opp i det som er mest negativt i en kategori og ikke ha øyne for å se at det finnes nyanser også der. Og jeg må nok innrømme at jeg ikke har vært helt "der". Det vil si - jeg kjenner jo mange flotte kristne mennesker, men jeg har nok tatt dem for å være unntakene og ikke hovedparten.
Mine fordommer om kirken som fordømmende maktinstiusjon - en institusjon som fordømmer ikke-kristne, homofile og annet "pakk" - har fått seg en knekk. Jeg har alltid kunnet innrømme at kristendommen nok fungerer godt for dem som trenger den bedre enn meg, men kanskje tiden er inne for å innrømme at den også nærmer seg en allmennhet som også jeg (i gode stunder*ler*) kan omfavne? Jeg har nemlig ikke noe imot budskapet i kristendommen (med unntak av det fordømmende samt det faktum at jeg like godt kunne funnet mening i andre store religioner...), det er følelsen av at man som enkeltmenneske ikke er god nok selv når man gjør sitt beste. Man må liksom være noe mer, noe opphøyet og bedre enn alle andre for å passe inn. Det holder ikke å være så god som man klarer om guden man tilber heter Allah og ikke Gud... Men, altså, kanskje jeg må svelge flere kameler? For den mannen som stod foran menigheten på søndag fordømte ikke i den grad jeg forventet. Han snakket til feilbare mennesker som ikke er bedre enn andre....
Det er jammen ikke godt å bli opplyst her i verden. Hvem skal man bruke energi på å fordømme og hate når alle gamle "hat-objekter" viser seg menneskelige! ;) Snart forteller vel noen meg at min gamle arrogante fransklærer faktisk er hyggelig, at Staff egenlig bare er naiv og at sladrebladene egentlig består av hyggelige folk som bare forsøker å gjøre noe fint for andre mennesker ;D
Saturday, June 14, 2008
En fin "premie" og en skrytende mamma
Det er vel en kjent sak at alle foreldre syns sitt eget barn er verdens syvende vidunder, og gjerne vil at også andre skal erkjenne at det er nettopp det. Selv foreldre av barn med ulike utviklingshemminger vil gjerne at barnet skal kunne mer, klare mer og være mer i andres øyne, har jeg erfart - noe som i enkelte tilfeller kan bli mer belastende enn fremmende for mange barn. Vi roser og skysser dem i retninger vi vet vil kunne fremheve deres beste sider, og vil gjerne at alle skal se hvor flinke/gode/vakre barn vi har *S* Som om det på et underlig vis vil fortelle andre hvor vellykkede foreldre vi selv er. Etter min mening har jo det egentlig lite å si på nettopp dette - gode gener teller vel mer.
Vel, jeg må vel bare innrømme, først som sist, at jeg heller ikke er noe unntak i dette tilfellet. Jeg syns min førstefødte er verdens syvende vidunder! Han er verdens nydeligste! Og han er selvsagt svært for seg og "smartere" enn gjennomsnittet! *ler* Og min nyfødte lille pode er selvsagt også myyye lengre kommet enn alderen skulle tilsi, hehe...
Som mor er det med andre ord lite som kan måle seg med andres ros over barna (selv om jeg ikke er av dem som ene og lene lever på den bekreftelse jeg får i min rolle som mamma). Det er hyggelig å av og til få bekreftet av utenforstående at man ikke er bare subjektiv, men at det også faktisk er noe spesielt med avkommet. Utenforstående, skriver jeg, enkelt og greit fordi visse besteforeldre, tanter og onkler nok også lider av et snev av subjektivitet ;o) "Ingen får så vakre barn som oss!", sier min søster stadig - helt objektivt, selvsagt *flirer*
De siste ukene har jeg iallefall fått påfyll i min "stolt og subjektiv mamma"-konto. Sommeren er nemlig tid for ny samtale i barnehagen, samt at hyppige besøk på helsestasjonen også gir annet fagpersonell et glimt av hvor fantastiske barn jeg har ;) Småens kontaktperson i barnehagen har aldri lagt skjul på hvor stor pris hun setter på barnet mitt. Hun gir alltid uttrykk for hvor mye han savnes når han ikke er der, og hvor spesiell og god han er i hennes øyne. Sånt varmer et morshjerte, for ikke å snakke om skaper tillit til det menneske som skal ha hovedansvar for barnet vårt i vårt fravær. Vi forventet dermed endel positiv omtale på foreldresamtalen nå i vår, men det er ikke til å fornekte at vi nok gikk ut derfra med hodet noen cm høyere hevet enn forventet.
Min lille toåring er nemlig ganske så for seg på mange områder. Vi har lenge sett at han har et hjerte av gull, og i barnehagen har de skrytt av hans gode humør og humoren hans. Det siste mente de nå at lå langt foran det de fleste andre barna i barnehagen evnet å få med seg - noe jeg er svææært glad for at de er oppmerksomme på siden vår lille godt kunne endte som en liten skyldebukk der han hele tiden er borti de andre og "pirker" for å være morsom. Gullhjertet hans gir seg uttrykk i at han ligger et helt år (3-4årsstadiet) foran sin alder utviklingsmessig når det kommer til sosial og emsosjonell utvikling. Han er mer enn vanlig empatisk, hjelpsom og snill med andre :D (det må selvsagt være en egenskap han har arvet av meg! *rå latter*) Vi visste også at han er langt kommet motorisk - han har vært ivrig på å komme seg opp og frem her i verden fra første stund! - men at han også her lå ett til to år foran var en gledelig overraskelse. Han mangler egentlig bare å lære seg å trå på sykkelen før han ligger på nivå med fireåringene... Det var også endel andre "egenskaper" han skåret godt på, og alt i alt var han et barn som var aktivt og langt kommet. Noe også helsesøster sa seg enig i på toårskontrollen.
For en stolt mor kunne ikke ting vært bedre. Tenk at jeg ikke har aldeles feil når jeg syns mitt barn er vidunderlig! ;o) I tillegg til at vi stadig får kommentarer over hvor vakker han er å se på, hvor blid han er og hvor veloppdratt han er, så er det godt å vite at han også skårer godt på det som til en viss grad kan måles. Jeg tror jammen vi har skåret fulltreffer i sammensveisingen av våre gener her!! *skoggler*
Min bekymring i en tid har nå vært hvordan det skal bli for lillebror å vokse opp i "skyggen" av sin nydelige storebror. Hva om han ikke blir like flink/vakker/snill/veloppdratt eller sjarmerende?!? Hvordan vil det bli for ham da? Jeg vet hvordan det er å vokse opp som "søstra til" og få mindre erkjennelse for den man er, og det ønsker jeg ikke for mine barn! (Her i bygda vil de få nok av det som "sønn av..." siden alle kjenner hverandre her *s*) Sett fra den vinkelen er det egentlig en velsignelse at han er utstyrt med en dose mer temperament enn broren - så har han iallefall ett redskap til bruk i selvhevdelsen.
Den siste uka har imidlertid beroliget meg en smule i så måte. Lillebror presterte nemlig å sjarmere alle på barselgruppa med først å smile sitt vinnende smil (som han har arvet av undertegnede - det såkalte ørefliret (=får ørene til å bevege seg når det utføres) er et kjennetegn i min familie...), for så å imponere med å gå opp i krypestilling og åle seg noen cm bortover bordet. Det høres nok ikke så overveldende ut, men i en alder av 8 uker er det faktisk imponerende :) At han kan løfte seg opp på strake armer med hodet hevet er i seg selv oppsiktsvekkende. Forrige barselstreff fikk jeg kommentarer om hvor annerledes vakker han er med sine markerte og "voksne" trekk - nøyaktig det samme man bemerket med storebror i sin tid, så det er visst håp også for nykomlingen!
Det ser - fra en helt objektiv vinkel - jammen ut til at vi har klart å fremskape to prakteksemplar av menneskearten ;o)
Når jeg ser "gevinsten" vi sitter igjen med etter det følelsesmessige og fysiske kavet i startfasen, så var den mer enn vel verdt å vente på!
Vel, jeg må vel bare innrømme, først som sist, at jeg heller ikke er noe unntak i dette tilfellet. Jeg syns min førstefødte er verdens syvende vidunder! Han er verdens nydeligste! Og han er selvsagt svært for seg og "smartere" enn gjennomsnittet! *ler* Og min nyfødte lille pode er selvsagt også myyye lengre kommet enn alderen skulle tilsi, hehe...
Som mor er det med andre ord lite som kan måle seg med andres ros over barna (selv om jeg ikke er av dem som ene og lene lever på den bekreftelse jeg får i min rolle som mamma). Det er hyggelig å av og til få bekreftet av utenforstående at man ikke er bare subjektiv, men at det også faktisk er noe spesielt med avkommet. Utenforstående, skriver jeg, enkelt og greit fordi visse besteforeldre, tanter og onkler nok også lider av et snev av subjektivitet ;o) "Ingen får så vakre barn som oss!", sier min søster stadig - helt objektivt, selvsagt *flirer*
De siste ukene har jeg iallefall fått påfyll i min "stolt og subjektiv mamma"-konto. Sommeren er nemlig tid for ny samtale i barnehagen, samt at hyppige besøk på helsestasjonen også gir annet fagpersonell et glimt av hvor fantastiske barn jeg har ;) Småens kontaktperson i barnehagen har aldri lagt skjul på hvor stor pris hun setter på barnet mitt. Hun gir alltid uttrykk for hvor mye han savnes når han ikke er der, og hvor spesiell og god han er i hennes øyne. Sånt varmer et morshjerte, for ikke å snakke om skaper tillit til det menneske som skal ha hovedansvar for barnet vårt i vårt fravær. Vi forventet dermed endel positiv omtale på foreldresamtalen nå i vår, men det er ikke til å fornekte at vi nok gikk ut derfra med hodet noen cm høyere hevet enn forventet.
Min lille toåring er nemlig ganske så for seg på mange områder. Vi har lenge sett at han har et hjerte av gull, og i barnehagen har de skrytt av hans gode humør og humoren hans. Det siste mente de nå at lå langt foran det de fleste andre barna i barnehagen evnet å få med seg - noe jeg er svææært glad for at de er oppmerksomme på siden vår lille godt kunne endte som en liten skyldebukk der han hele tiden er borti de andre og "pirker" for å være morsom. Gullhjertet hans gir seg uttrykk i at han ligger et helt år (3-4årsstadiet) foran sin alder utviklingsmessig når det kommer til sosial og emsosjonell utvikling. Han er mer enn vanlig empatisk, hjelpsom og snill med andre :D (det må selvsagt være en egenskap han har arvet av meg! *rå latter*) Vi visste også at han er langt kommet motorisk - han har vært ivrig på å komme seg opp og frem her i verden fra første stund! - men at han også her lå ett til to år foran var en gledelig overraskelse. Han mangler egentlig bare å lære seg å trå på sykkelen før han ligger på nivå med fireåringene... Det var også endel andre "egenskaper" han skåret godt på, og alt i alt var han et barn som var aktivt og langt kommet. Noe også helsesøster sa seg enig i på toårskontrollen.
For en stolt mor kunne ikke ting vært bedre. Tenk at jeg ikke har aldeles feil når jeg syns mitt barn er vidunderlig! ;o) I tillegg til at vi stadig får kommentarer over hvor vakker han er å se på, hvor blid han er og hvor veloppdratt han er, så er det godt å vite at han også skårer godt på det som til en viss grad kan måles. Jeg tror jammen vi har skåret fulltreffer i sammensveisingen av våre gener her!! *skoggler*
Min bekymring i en tid har nå vært hvordan det skal bli for lillebror å vokse opp i "skyggen" av sin nydelige storebror. Hva om han ikke blir like flink/vakker/snill/veloppdratt eller sjarmerende?!? Hvordan vil det bli for ham da? Jeg vet hvordan det er å vokse opp som "søstra til" og få mindre erkjennelse for den man er, og det ønsker jeg ikke for mine barn! (Her i bygda vil de få nok av det som "sønn av..." siden alle kjenner hverandre her *s*) Sett fra den vinkelen er det egentlig en velsignelse at han er utstyrt med en dose mer temperament enn broren - så har han iallefall ett redskap til bruk i selvhevdelsen.
Den siste uka har imidlertid beroliget meg en smule i så måte. Lillebror presterte nemlig å sjarmere alle på barselgruppa med først å smile sitt vinnende smil (som han har arvet av undertegnede - det såkalte ørefliret (=får ørene til å bevege seg når det utføres) er et kjennetegn i min familie...), for så å imponere med å gå opp i krypestilling og åle seg noen cm bortover bordet. Det høres nok ikke så overveldende ut, men i en alder av 8 uker er det faktisk imponerende :) At han kan løfte seg opp på strake armer med hodet hevet er i seg selv oppsiktsvekkende. Forrige barselstreff fikk jeg kommentarer om hvor annerledes vakker han er med sine markerte og "voksne" trekk - nøyaktig det samme man bemerket med storebror i sin tid, så det er visst håp også for nykomlingen!
Det ser - fra en helt objektiv vinkel - jammen ut til at vi har klart å fremskape to prakteksemplar av menneskearten ;o)
Når jeg ser "gevinsten" vi sitter igjen med etter det følelsesmessige og fysiske kavet i startfasen, så var den mer enn vel verdt å vente på!
Sunday, June 08, 2008
Prate, prate...
Jeg har utallige ganger til både bekjente, familie og i jobbsammenheng uttalt at "kommunikasjon er roten til alt godt!", og trodd at jeg selv var en foregangsperson i så måte. Den siste tiden har satt meg grundig på plass, kan man jo trygt si. I dag er første gang på altfor lenge at min bedre halvdel og jeg har hatt en konstruktiv samtale om ting som har ligget og gnagd som bever på trerota.
I lenger tid under svangerskapet har jeg kjent hormonene raser i avmakt over min ektefelles udugelighet i å følge mine forestillinger over hvordan ting bør gjøres. Takk og pris har jeg også evnen til å holde meg selv litt i tømmene, og mang en gang har jeg svelgt unna endel frustrasjon krydret med tanken om at "det kun er hormoner". Meningen var at ting skulle få falle på plass litt etter familieforøkelsen - at ting nok ville rette seg litt av seg selv når vi bare kom i mål med fødsel. Vel....snakk om å bite seg selv i halen! *ler*
Det er mange ting jeg har glemt allerede to år etter første svangerskap. En av dem er det man kan kalle postfødsel-tid. Tiden som begrep blir nemlig aldri så lite omstrukturert når man plutselig har et annet menneske som styrer hverdagen. Tid betyr nå at man ikke lenger lever etter klokken, men etter når poden er sulten, har vondt, sover eller hyler. Egne behov - som å spise, gå på do eller ta en alvorsprat - blir kontant skjøvet til side av et vesen som bruker hormoner til å trykke på de verst tenkelige knappene hos mor.
For øyeblikket har vi her i huset et vesen som kommuniserer ved å hyle intenst og ustoppelig når han har primære behov som ikke blir tilfredsstilt. "Wææææææææ" betyr alt fra "jeg er sulten" til "jeg vet ikke hva jeg vil, men hyler likevel", og hvorvidt denne intense lyden opphører kommer helt ann på mor og fars iboende evne til å tolke eller gjette seg til hva den i øyeblikket betyr... *oppgitt* Fars evne er - i følge mor - svært lite utviklet i så måte, så det blir mye ekstra løping for en noe frustrert mor. Det koster ikke far så mye å prøve ut - på samme måte som mor - ulike teorier for å finne ut hva hylingen i denne spesifikke situasjonen er et utrykk for. Å la et spedbarn ligge å hyle fordi "han er bare bortskjemt" er ikke et alternativ før fylte året *grumf* Iallefall ikke når man har hormoner iblandet, og tårer og melk spruter fra diverse kroppshull når poden setter igang konserten. Å ha et skrikende barn i huset - ispedd en liten dose kolikk og en større dose temperament - er med andre ord ikke alltid bare, bare....
I tilegg til lille Hr. Sinnatagg har vi også i skrivende stund en annen liten herremann i huset som har funnet ut at den beste måte å kommunisere på for øyeblikket er å skrike "Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeei!", samt bruke sånne svært velfungerende utrykk som "gå veeeekk!" og "Nei, far/mor skal" (svært virkningsfulle når far/mor ikke er i nærheten, har armene fulle av baby eller av andre grunner ikke er istand til å hjelpe...). Når så temperaturen har steget til rundt de tredve, poden har sovet lite, medisineringen er nedtrappet, og han har fått en bror som tar litt vel mye oppmerksomhet fra ham - så er det jammen ikke lett å ha kommet i trassalderen i tillegg!! Alt er galt. Han skal klare ting selv samtidig som han ikke klarer det. Han skal IKKE ha på bleie, men han vil IKKE gå naken!! Han skal ikke ha ny bleie selv om han blir sår av våte bæsjebleier! Han skal iallefall IKKE spise når mor og far har funnet ut at han bør gjøre det. Og han skal selv bestemme når han skal legge seg, spise is, ha trøst, være med på besøk til farmor... Nemlig! Og hvis ikke han får det akkurat på en prikk slik han vil så runger et ljomende "neeeeeeeeeeeeeeeeeei! Nei, nei, nei, neeeeeeeei!", etterfulgt av digre krokodilletårer, gjennom nabolaget.
På toppen av denne høylytte kommunikasjonsmetoden sitter en mor med en skrikende baby i armene og en far som forsøker så godt han kan, men mangler mors oversikt og pedagogiske ståsted *viktigper*. Og mens far serverer cola fem minutter før leggetid, vifter mor hysterisk med det røde flagget, får et apoplektisk anfall og rømmer gråtkvalt ned i kjelleren med slamrende dører og skilsmissetrusler.... Og når barnehagen forsiktig påpeker trøtt og grinete barn skylder mor sadistisk på far, og slenger slitent dustete kommentarer når poden leker i senga på 2 timen etter leggetid. Far går inn i sin egen lille "ammetåke", hvor intet annet enn fjernkontrollens funksjoner når gjennom, og bruker tullete kroppsspråk for å vise mor at hun er urimelig - noe som får hormonene til å gå i taket nok en gang og sender mor til korstog mot alle umulige fedre.
Og sånn går no dagan....
Jeg forstår godt at skilsmisseraten ligger på rundt 50%. Og jeg forstår godt at krangler basert på ulikt ståsted når det kommer til oppdragelse er en av hovedgrunnene til at folk skiller seg.... *himle* Og mens jeg hysterisk ligger i senga og gråter fosser av tårer fordi jeg syns mannen oppfører seg patetisk, slår mitt mantra om kommunikasjon ned i meg med ironiens slående kraft. Jeg må motvillig innrømme at noen ganger må man faktisk bare finne tid til å snakke sammen! Om det blir - som i dag - over sovende barnehoder, eller man leier inn barnevakt for en stakket stund, så er man faktisk nødt til å ta seg den tiden. Og - overraskende nok - så er kanskje far enig med mor når alt kommer til alt og mor ikke vifter hysterisk med røde flagg eller ligger i takhøyde med sarkastiske og drepende kommentarer... *rødme*
(Og kanskje bør mor være glad for at nykommeren er en hylende klatt som ikke tillot mor å få med seg, midt i kampens hete, rejunionfest hvor hennes første store kjærlighet befant seg. Kanskje gresset hadde vært grønnere, men nå får vi jo aldri vite det ;o) Og nettopp derfor hadde kanskje de øvre makter en mening med å sende inn sinnataggen akkurat i rett tid?! *flirer*)
I lenger tid under svangerskapet har jeg kjent hormonene raser i avmakt over min ektefelles udugelighet i å følge mine forestillinger over hvordan ting bør gjøres. Takk og pris har jeg også evnen til å holde meg selv litt i tømmene, og mang en gang har jeg svelgt unna endel frustrasjon krydret med tanken om at "det kun er hormoner". Meningen var at ting skulle få falle på plass litt etter familieforøkelsen - at ting nok ville rette seg litt av seg selv når vi bare kom i mål med fødsel. Vel....snakk om å bite seg selv i halen! *ler*
Det er mange ting jeg har glemt allerede to år etter første svangerskap. En av dem er det man kan kalle postfødsel-tid. Tiden som begrep blir nemlig aldri så lite omstrukturert når man plutselig har et annet menneske som styrer hverdagen. Tid betyr nå at man ikke lenger lever etter klokken, men etter når poden er sulten, har vondt, sover eller hyler. Egne behov - som å spise, gå på do eller ta en alvorsprat - blir kontant skjøvet til side av et vesen som bruker hormoner til å trykke på de verst tenkelige knappene hos mor.
For øyeblikket har vi her i huset et vesen som kommuniserer ved å hyle intenst og ustoppelig når han har primære behov som ikke blir tilfredsstilt. "Wææææææææ" betyr alt fra "jeg er sulten" til "jeg vet ikke hva jeg vil, men hyler likevel", og hvorvidt denne intense lyden opphører kommer helt ann på mor og fars iboende evne til å tolke eller gjette seg til hva den i øyeblikket betyr... *oppgitt* Fars evne er - i følge mor - svært lite utviklet i så måte, så det blir mye ekstra løping for en noe frustrert mor. Det koster ikke far så mye å prøve ut - på samme måte som mor - ulike teorier for å finne ut hva hylingen i denne spesifikke situasjonen er et utrykk for. Å la et spedbarn ligge å hyle fordi "han er bare bortskjemt" er ikke et alternativ før fylte året *grumf* Iallefall ikke når man har hormoner iblandet, og tårer og melk spruter fra diverse kroppshull når poden setter igang konserten. Å ha et skrikende barn i huset - ispedd en liten dose kolikk og en større dose temperament - er med andre ord ikke alltid bare, bare....
I tilegg til lille Hr. Sinnatagg har vi også i skrivende stund en annen liten herremann i huset som har funnet ut at den beste måte å kommunisere på for øyeblikket er å skrike "Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeei!", samt bruke sånne svært velfungerende utrykk som "gå veeeekk!" og "Nei, far/mor skal" (svært virkningsfulle når far/mor ikke er i nærheten, har armene fulle av baby eller av andre grunner ikke er istand til å hjelpe...). Når så temperaturen har steget til rundt de tredve, poden har sovet lite, medisineringen er nedtrappet, og han har fått en bror som tar litt vel mye oppmerksomhet fra ham - så er det jammen ikke lett å ha kommet i trassalderen i tillegg!! Alt er galt. Han skal klare ting selv samtidig som han ikke klarer det. Han skal IKKE ha på bleie, men han vil IKKE gå naken!! Han skal ikke ha ny bleie selv om han blir sår av våte bæsjebleier! Han skal iallefall IKKE spise når mor og far har funnet ut at han bør gjøre det. Og han skal selv bestemme når han skal legge seg, spise is, ha trøst, være med på besøk til farmor... Nemlig! Og hvis ikke han får det akkurat på en prikk slik han vil så runger et ljomende "neeeeeeeeeeeeeeeeeei! Nei, nei, nei, neeeeeeeei!", etterfulgt av digre krokodilletårer, gjennom nabolaget.
På toppen av denne høylytte kommunikasjonsmetoden sitter en mor med en skrikende baby i armene og en far som forsøker så godt han kan, men mangler mors oversikt og pedagogiske ståsted *viktigper*. Og mens far serverer cola fem minutter før leggetid, vifter mor hysterisk med det røde flagget, får et apoplektisk anfall og rømmer gråtkvalt ned i kjelleren med slamrende dører og skilsmissetrusler.... Og når barnehagen forsiktig påpeker trøtt og grinete barn skylder mor sadistisk på far, og slenger slitent dustete kommentarer når poden leker i senga på 2 timen etter leggetid. Far går inn i sin egen lille "ammetåke", hvor intet annet enn fjernkontrollens funksjoner når gjennom, og bruker tullete kroppsspråk for å vise mor at hun er urimelig - noe som får hormonene til å gå i taket nok en gang og sender mor til korstog mot alle umulige fedre.
Og sånn går no dagan....
Jeg forstår godt at skilsmisseraten ligger på rundt 50%. Og jeg forstår godt at krangler basert på ulikt ståsted når det kommer til oppdragelse er en av hovedgrunnene til at folk skiller seg.... *himle* Og mens jeg hysterisk ligger i senga og gråter fosser av tårer fordi jeg syns mannen oppfører seg patetisk, slår mitt mantra om kommunikasjon ned i meg med ironiens slående kraft. Jeg må motvillig innrømme at noen ganger må man faktisk bare finne tid til å snakke sammen! Om det blir - som i dag - over sovende barnehoder, eller man leier inn barnevakt for en stakket stund, så er man faktisk nødt til å ta seg den tiden. Og - overraskende nok - så er kanskje far enig med mor når alt kommer til alt og mor ikke vifter hysterisk med røde flagg eller ligger i takhøyde med sarkastiske og drepende kommentarer... *rødme*
(Og kanskje bør mor være glad for at nykommeren er en hylende klatt som ikke tillot mor å få med seg, midt i kampens hete, rejunionfest hvor hennes første store kjærlighet befant seg. Kanskje gresset hadde vært grønnere, men nå får vi jo aldri vite det ;o) Og nettopp derfor hadde kanskje de øvre makter en mening med å sende inn sinnataggen akkurat i rett tid?! *flirer*)
Subscribe to:
Posts (Atom)