Nåtidens gapestokk

Denne uka har det stått i store svarte typer om Hagas avgang i alle de riksdekkende avisene. I flere uker har vi kunnet følge "dramaet" som sakte har beveget seg mot en avgrunn som ikke gav så mange alternativ. I dramatiske ordelag har det blitt fråtset og rotet i mulige ulovligheter som gjør Haga til en uskikket representant for det norske folk. Og til slutt kunne avisene endelig utrope henne som taper og fråtse litt til før de finner et nytt offer å kaste seg over.

Jeg er ikke sikker på at jeg liker denne nye trenden i norsk presse.

Det er ikke det at jeg mener det er greit at man som aktet politiker skal kunne unne seg å vri seg unna de fleste regler og lover som gjelder for "almugen", men det er noe med denne utbroderingen og....vel...fråtsingen som jeg bare ikke har helt sansen for. For å falle litt tilbake til forrige innleggs tema: hvem er egentlig uten synd i dagens samfunn? Hvem er så feilfrie at de trygt kan kaste den første steinen og henge ut sin neste til allmenn beskuelse. "Dagens gapestokk" kalte prestemannen det, og jeg er innerst inne så hjertens enig....

Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet egentlig si at de aldri har gjort noe som etter dagens skrevne og uskrevne regler ikke kan betegnes som galt...? Hvor mange har ikke benyttet seg av noe som i forstørrelsesglasset kan kalles svart arbeid? Eller for den del utført det? Hvor mange har ikke unnlatt å komme med utførlige opplysninger fordi det på en eller annen måte har gagnet en? Hvor mange har ikke beholdt den 100 lappen de fant på bakken istedet for å levere den til nærmeste butikkdisk...?

Poenget mitt er: hvor mange av oss er så skinnhellige at vi uten den minste snev av usikkerhet kunne påtatt oss å legges under medienes gjennomtrengelige lys - og gått derfra helskinnet?! Hvor reelt er det å kreve at politikere, kjendiser, statsoverhoder skal klarer å leve som Jesus selv hele livet? For pokker - vi har da en kronprinsesse som har levd livet med "utagerende festing" og likevel ble godkjent. Hvor høyt skal vi legge lista for alle andre?!

Jeg tror egentlig at det hele dreier seg om ærlighet. Hvor mye mindre hadde Clinton-skandalen vært om han slukøret hadde innrømmet utroskapen fra første stund? Hvor mye større tiltro hadde ikke Haga hatt om hun hadde innrømmet å bli tatt - ikke med buksene nede kanskje men med stabburet fullt iallefall - istede for å febrilsk forsøke å ro det hele i land? Kanskje er det ikke skinhellighet vi krever av disse menneskene som befinner seg under lupen, men rett og slett et snev av anstendig ærlighet?

På den andre siden - vil vi virkelig ha et samfunn der media kan plukke fra hverandre mennesker så til de grader ved å pirke borti ethvert feiltrinn de måtte finne på å ta? Vil vi ha et samfunn der Dianas liv og død er standarden på hva mennesker må tåle og ikke den ytterste konsekvensen på hva det kan føre til? Jeg tipper jeg ikke er den eneste som kvalmt må svelge bort bismaken hver gang en statsråd - være seg norsk eller britisk - må gå fordi de ikke har vært kyniske nok til å "skjule alle spor" når de begår feiltrinn. Hva lærer det fremtidige politikere annet enn "vær lurere, fei bedre"? Vil vi ha et samfunn der vi ikke vet hva som er sannheten fordi folk har lært seg strategier for å skjule realiteten?

Det er ikke enkelt å lære den oppvoksende generasjon verdien av ærlighet når vi har fremtredene politikere som tydeligvis ikke kjenner verdien av det. Det er heller ikke lett å forklare at samfunnet ikke er bygget opp rundt et reality-show prinsipp, der vi bare kan stemme ut de vi ikke liker, når mediene så tydelig lever av å gjøre nettopp dette. Hvordan skal vi forklare begrepene ærlighet og tilgivelse når vi i så liten grad klarer å bevare dem i sanfunnet ellers?

Det siste årets mange "avsløringer" i mediene har nok fått flere til både å kroe seg frydefullt og til å skjelve i buksene. Forhåpentligvis er det også flere enn meg som snur seg litt beskjemmet bort og lurer på hvor "dagens gapestokk" slår til neste gang - hvem som er den neste som får svi...