En fin "premie" og en skrytende mamma

Det er vel en kjent sak at alle foreldre syns sitt eget barn er verdens syvende vidunder, og gjerne vil at også andre skal erkjenne at det er nettopp det. Selv foreldre av barn med ulike utviklingshemminger vil gjerne at barnet skal kunne mer, klare mer og være mer i andres øyne, har jeg erfart - noe som i enkelte tilfeller kan bli mer belastende enn fremmende for mange barn. Vi roser og skysser dem i retninger vi vet vil kunne fremheve deres beste sider, og vil gjerne at alle skal se hvor flinke/gode/vakre barn vi har *S* Som om det på et underlig vis vil fortelle andre hvor vellykkede foreldre vi selv er. Etter min mening har jo det egentlig lite å si på nettopp dette - gode gener teller vel mer.

Vel, jeg må vel bare innrømme, først som sist, at jeg heller ikke er noe unntak i dette tilfellet. Jeg syns min førstefødte er verdens syvende vidunder! Han er verdens nydeligste! Og han er selvsagt svært for seg og "smartere" enn gjennomsnittet! *ler* Og min nyfødte lille pode er selvsagt også myyye lengre kommet enn alderen skulle tilsi, hehe...

Som mor er det med andre ord lite som kan måle seg med andres ros over barna (selv om jeg ikke er av dem som ene og lene lever på den bekreftelse jeg får i min rolle som mamma). Det er hyggelig å av og til få bekreftet av utenforstående at man ikke er bare subjektiv, men at det også faktisk er noe spesielt med avkommet. Utenforstående, skriver jeg, enkelt og greit fordi visse besteforeldre, tanter og onkler nok også lider av et snev av subjektivitet ;o) "Ingen får så vakre barn som oss!", sier min søster stadig - helt objektivt, selvsagt *flirer*

De siste ukene har jeg iallefall fått påfyll i min "stolt og subjektiv mamma"-konto. Sommeren er nemlig tid for ny samtale i barnehagen, samt at hyppige besøk på helsestasjonen også gir annet fagpersonell et glimt av hvor fantastiske barn jeg har ;) Småens kontaktperson i barnehagen har aldri lagt skjul på hvor stor pris hun setter på barnet mitt. Hun gir alltid uttrykk for hvor mye han savnes når han ikke er der, og hvor spesiell og god han er i hennes øyne. Sånt varmer et morshjerte, for ikke å snakke om skaper tillit til det menneske som skal ha hovedansvar for barnet vårt i vårt fravær. Vi forventet dermed endel positiv omtale på foreldresamtalen nå i vår, men det er ikke til å fornekte at vi nok gikk ut derfra med hodet noen cm høyere hevet enn forventet.

Min lille toåring er nemlig ganske så for seg på mange områder. Vi har lenge sett at han har et hjerte av gull, og i barnehagen har de skrytt av hans gode humør og humoren hans. Det siste mente de nå at lå langt foran det de fleste andre barna i barnehagen evnet å få med seg - noe jeg er svææært glad for at de er oppmerksomme på siden vår lille godt kunne endte som en liten skyldebukk der han hele tiden er borti de andre og "pirker" for å være morsom. Gullhjertet hans gir seg uttrykk i at han ligger et helt år (3-4årsstadiet) foran sin alder utviklingsmessig når det kommer til sosial og emsosjonell utvikling. Han er mer enn vanlig empatisk, hjelpsom og snill med andre :D (det må selvsagt være en egenskap han har arvet av meg! *rå latter*) Vi visste også at han er langt kommet motorisk - han har vært ivrig på å komme seg opp og frem her i verden fra første stund! - men at han også her lå ett til to år foran var en gledelig overraskelse. Han mangler egentlig bare å lære seg å trå på sykkelen før han ligger på nivå med fireåringene... Det var også endel andre "egenskaper" han skåret godt på, og alt i alt var han et barn som var aktivt og langt kommet. Noe også helsesøster sa seg enig i på toårskontrollen.

For en stolt mor kunne ikke ting vært bedre. Tenk at jeg ikke har aldeles feil når jeg syns mitt barn er vidunderlig! ;o) I tillegg til at vi stadig får kommentarer over hvor vakker han er å se på, hvor blid han er og hvor veloppdratt han er, så er det godt å vite at han også skårer godt på det som til en viss grad kan måles. Jeg tror jammen vi har skåret fulltreffer i sammensveisingen av våre gener her!! *skoggler*

Min bekymring i en tid har nå vært hvordan det skal bli for lillebror å vokse opp i "skyggen" av sin nydelige storebror. Hva om han ikke blir like flink/vakker/snill/veloppdratt eller sjarmerende?!? Hvordan vil det bli for ham da? Jeg vet hvordan det er å vokse opp som "søstra til" og få mindre erkjennelse for den man er, og det ønsker jeg ikke for mine barn! (Her i bygda vil de få nok av det som "sønn av..." siden alle kjenner hverandre her *s*) Sett fra den vinkelen er det egentlig en velsignelse at han er utstyrt med en dose mer temperament enn broren - så har han iallefall ett redskap til bruk i selvhevdelsen.

Den siste uka har imidlertid beroliget meg en smule i så måte. Lillebror presterte nemlig å sjarmere alle på barselgruppa med først å smile sitt vinnende smil (som han har arvet av undertegnede - det såkalte ørefliret (=får ørene til å bevege seg når det utføres) er et kjennetegn i min familie...), for så å imponere med å gå opp i krypestilling og åle seg noen cm bortover bordet. Det høres nok ikke så overveldende ut, men i en alder av 8 uker er det faktisk imponerende :) At han kan løfte seg opp på strake armer med hodet hevet er i seg selv oppsiktsvekkende. Forrige barselstreff fikk jeg kommentarer om hvor annerledes vakker han er med sine markerte og "voksne" trekk - nøyaktig det samme man bemerket med storebror i sin tid, så det er visst håp også for nykomlingen!

Det ser - fra en helt objektiv vinkel - jammen ut til at vi har klart å fremskape to prakteksemplar av menneskearten ;o)
Når jeg ser "gevinsten" vi sitter igjen med etter det følelsesmessige og fysiske kavet i startfasen, så var den mer enn vel verdt å vente på!