Fake it

Nå når det går mot ny prøving for oss her i huset (det vil si - den "aktive prøvingen" blir stadig avbrutt av en som tydeligvis ikke har noe i mot å være enebarn, så vi får vel se da om det virkelig blir tid til noen aktiv prøving overhode *ler*), henger jeg meg mer og mer opp i gamle, kjente ord som IKM, EL, DPO og TR. Utad skal ikke prøvingen belyses så masse denne gangen (vi har jo tross alt et barn allerede, så presset er langt fra så stort denne gangen *puuuh* Ikke vits å øke folks forventning, eller...?), og når jeg går igang med jobb igjen nå i august blir det vel til at jeg må "fake" litt på både den ene og andre kanten. Det er vel ikke nødvendig å forklare sjefen min at det er nøye planlagt at jeg skal slippe å jobbe så lenge før neste permisjon, vel...?

Å fake EL er også en ting det ser ut til at jeg må begynne med. Ikke at jeg skal fake en EL sånn bokstavelig talt, men i og med at min kjære fikk prestasjonesangst bare jeg fant frem EL-testene (skulle bare sjekke at jeg fremdeles har EL. Er ikke så sikker på denne rare kroppen min etter alt jeg har lest gjennom tidene. Dessuten er det greit å vite omtrent når jeg har EL, ikke sant?) ser det ut for at jeg må tie stille om når det må skje og rett og slett heller forføre min kjære i kjent stil. Så får vi håpe at han ikke henger seg opp i at jeg er ekstra ivrig en gang eller to i måneden, hehe...

Det er ikke bare på prøverfronten jeg for tiden er opptatt av faking. Det er jo en kjent sak at jeg har vært i det store utland og handlet meg fattig på fake`a merkeklær. Jeg er egentlig ikke en person som bryr meg det minste om hvilke klesmerker jeg viser verden når jeg kler meg. Jeg går like gjerne i sparkjøp-klær som Levis, og blant favorittbutikkene mine finnes blant annet Lindex og Popin (store, greie størrelser *glise*) som vel ikke akkurat kan beskyldes for å levere klær i Hollywood-klasse, hehe...

I min barndom møtte jeg mange fordommer i forhold til klær og merker. Jeg var vel den eneste som gikk i hjemmesydde klær, og den eneste som gjennom barneskolen kun eide en eneste Levis-bukse. En av "ulempene" ved å ha stor familie var kanskje nettopp det at vi ikke fikk det nyeste og hotteste, men jeg vil fremdeles aldri har byttet det med de verdiene jeg fikk med meg i plassen for det. Da jeg var 13-14 er det vel godt mulig at jeg gjerne ville gjort det. Det var mang en gang jeg gråt bitre tårer fordi jeg virkelig ønsket meg å "passe inn". Og det var ikke lett når favorittmerkene i klassen var av typen Lacoste og H2O, merker min mor ikke engang visste eksisterte.

Det er med en viss ironi og boblende latter jeg derfor - for første gang i mitt liv - i sommer har gått til innkjøp av en Lacoste-trøye, med akkurat den passe snobbete kragen og iøyefallende krokodillen som jeg i mine yngre dager skjelte misunnelig etter. T-skjorta er kjøpt av den enkle grunn at jeg trenger noen nøytrale plagg til bruk på jobb (jeg har enda ikke glemt den uheldige episoden da jeg troppet opp med samme bukse som en av ungdommene..... Jeg tror den stakkars jenta aldri helt kom over sjokket. Og buksa hennes så jeg aldri igjen. Ikke veldig kult å komme i samme klær som den gamle, biske klubbarbeideren, nei *s*). Og da jeg så ble anbefalt disse fake skjortene som etter sigende også skal være av god kvalitet, ja - da slo jeg like godt til. Med en liten latter godt skjult nederst i strupa, og tilsynelatende svært interessert i trøyene, kjøpte jeg meg en skjorte som jeg aldri i livet hadde trodd jeg noensinne skulle komme til å bære. Og det er med latteren rungende inne i hodet mitt jeg skal gå ut i verden å vifte med et krokodillemerke som er sydd 3mm for langt ned. Det er komisk å tenke på at noen kan mista meg for å virkelig bruke en masse penger på en trøye bare for merkets del, og det morer meg at jeg selv vet at den kostet en brøkdel av prisen - til tross for at den er av god kvalitet og ser riktig så ekte ut. Jeg kommer til å bære den med et ironisk smil, og fake min snobbethet med et snev av komikk....

Når jeg tenker på trøya jeg har kjøpt, så innser jeg også at jeg ikler meg en image som gjør at folk i stor grad fortsetter å ta feil av meg som person. Samtidig liker jeg maskeradespillet med å lure folk med klærne jeg bærer. Hvem skulle tro at denne reinspikka "klassisk og enkelt"- bitcha her egentlig er en hippi in disguise og mer goth-fasinert enn man skulle tro både ved andre og tredje og femtiende blikk? Å fake min egen personlighet er noe jeg ikke bare er dreven i, men som jeg også finner en viss fasinasjon i. Kun de som kjenner meg godt, vet hvem jeg egentlig er, tror jeg :o)

Så, mens sommeren faker en ekte høst, og høsten og kulden faktisk nærmer seg med stormskritt. Da kaster jeg min fake merkeskjorte og kryper inntil min kjæres varme kropp for å fake en EL som forlengst er forbi....
Livet er herlig! :oD

Bokorm

Mer enn én gang i mitt liv har jeg fått ordene "bokorm" og "lesehest" slengt etter meg der jeg gikk, dypt konsentrert, med nesa i en bok. Jeg sluker bøker som spaghetti og har en uvane med å ikke klare å legge bøkene fra meg når jeg først begynner - til mine omgivelsers store ergrelse. Dersom jeg uheldigvis kommer i fare for virkelig å legge dem fra meg, så mister jeg tråden og boka blir høyst sannsynlig aldri ferdiglest.

Som jeg har nevnt er det ikke bare, bare for mine nærmeste når jeg hengir meg til mine elskede ords verden. Jeg mister fullstendig oversikt over tid og rom. Leser på senga, leser på do, leser når vi er midt i en film, i bilen, i flyet, med barnet på fanget....ja, strengt tatt: jeg leser!

De siste årene har livet mitt blitt mer og mer travelt. Jeg har mer å henge fingrene i enn før, og jeg jobber mye og har hodet fullt av jobb når jeg ikke er der. Når jeg er hjemme syns jeg egentlig det er ganske ok å synke hjernedød ned i en stol og hengi meg til filmens verden, eller sitte her og mygle inne på et eller annet forum for den del. Bøker har blitt sjeldnere og sjeldnere del av mitt liv - til min store sorg, og min kjæres mulige glede. Men, når det er ferie - DA har jeg pleid å pløye fra perm til perm i et par eksemplarer!

Fjorårets sommer gikk med til å forsøke å tilpasse seg tilværelsen som mor, og bøker var mildt sagt det siste jeg tenkte på i 30 graders varme med en polvott hengende i puppen... Jeg var egentlig mest opptatt av å overleve - både varmen og det nye livet mitt - og overskudd til å leve meg inn i en annen verden eksisterte ikke. Spenningen var derfor stor før denne sommerens ferie på om jeg ville kunne finne tilbake til min o`store kjærlighet: lesingen. Det er ikke enkelt å se for seg at man skal ha tid til å sette seg ned med en bok når man har en overaktiv ettåring i hus. Livet mitt består stort sett i å fotfølge Tarzan og sørge for at han ikke tar livstruende sjanser (greit å være i nærheten når han tråkker ut i dypt basseng eller løper ut i veien, om dere skjønner...), eller herper noe som er "off limits". Å se for seg i forkant at sommeren skulle vies til den sedvanlige "Wallander"-krimen var med andre ord ikke enkelt.

Å ligge på en solseng med nesen dypt nedgravt i en bok er det beste jeg vet! Og jammen ble det ikke mulig likevel. Jeg hadde jo ikke tenkt på at poden sover to timer hver dag, og at solen gjerne gjør at man sover enda litt ekstra. Jeg hadde ikke regnet med at vi skulle måtte sitte på hotellrommet mens han sov, være seg midt på dagen eller tidlige kvelder :) Lese fikk jeg iallefall gjort. Og snakk om å lese! Jeg stakk nesen laaaangt inn i boka og fikk den ikke løs før kvelden etter vi kom hjem. Det vil si....jeg fikk den egentlig ikke løs før for noen timer siden, for det lå selvsagt en ny bok klar her hjemme og ventet på meg ;oD Og for en herlig tilværelse!! To bøker på under to uker! Og enda kjenner jeg trangen til å hengi meg til nye litterære eventyr....

Om jeg kan lage meg et sommer-forsett (i motsetning til ett nyttårsforsett, mener jeg) så må det være å bruke mer av min tullete tv-/pc-/sy-/tøyse-tid på å glede meg selv med å lese en god bok. Så lenge jeg liker det så godt som jeg gjør, og så lenge jeg slapper så godt av og lever meg så inn i det jeg leser, så burde jeg gi meg selv denne muligheten i gave. En må jo ikke glemme å glede seg selv litt innimellom - livet går jo fortsatt fremover ;)

Observasjoner fra en ferie

Siste ukas utenlandsopphold har fylt meg med følgende tanker:

# Å få en ettåring til å sove i vogn i 40 grader er ikke enkelt.

# Å bestille ekstra seng til poden når vi er ute og reiser er tull - gjett hvem som sover best i mamma og pappas seng uansett....

# Jeg tilhører fremdeles den delen av den norske befolkningen som kan gjenkjennes i syden fordi de inngår i kategorien "blåhvit hudfarge". Jeg tilhører også den delen av befolkningen som etter en dag i solen faller inn under kategorien "Småfet og rosa" (Les: gris (selv om jeg selv hardnakket påstår at jeg er mer lubben enn fet...). Heldigvis tilhører jeg også dem som etter dager med sår hud og tid i skyggen tilslutt får lønn for strevet i form av en gyllen hudfarge.

# De fylleste og mest høyrøstede voksne (40-åringene i dette tilfellet) på bussen fra flyplassen er fremdeles høyst sannsynlig nordmenn. (Og jeg må innrømme det vrir seg i meg når vedkommendes kvinnelige reisefølge må minne ham om at han blir vekket tidlig av barnet han skal dele rom med...! Ikke rart barnet satt i vår ende av bussen - lengst mulig borte fra det berusede reisefølget...)

# Nordmenn er beryktet for å være dårlige å prute. Og vi er det. Altfor snille og omtenksomme....

# Engelskemenn kan gjenkjennes i utlandet på det at de har sokker i sandalene - og aller helst har dratt dem så langt opp at det mest ser ut som knestrømper... Ser ut som om de er svært preget av årene i skoleuniform, om en forstår hva jeg mener med det.

# Å dra på ferie uten å lære seg pinkoden til telefonen medfører høyst sannsynlig at man må lete frem puk-koden når man kommer hjem...

# Det er fryktelig enkelt å bli smigret av sleske tyrkere som på gebrokkent norsk forteller deg at du har "sexy rompa" ;p (Men, bare så det er sagt liksom, så HAR jeg en ganske flott rumpe, altså *stolt*)

# Man BLIR brun med faktor 30 også, til og med om man ikke bytter til lavere faktor etter noen dager (slik enkelt påstår at man MÅ gjøre for å overhode få farge...).

# Tyrkia er kjent for pløsete magedansende kvinner. Men å tro at den amerkaniserte barbie-standarden på kvinner ikke også har nådd dette europeisk-asiatiske landet er å lure seg selv. De fleste lubbene kvinnene der nede er skandinaviske turister på all-inclusive-hotell, som spiser store deler av dagene og sprader selvsikkert rundt i bikini (mer eller mindre blåhvite og rosa) i sikker forvissning om at de "ikke skiller seg ut" (hvilket de da heller ikke gjør siden flesteparten av de andre kvinnelige turistene tilhører samme kategori kvinner *s*).

# 10 000 kvm basseng er STORT! Og det tar lang tid å komme seg rundt det hele. Å svømme gjennom hele bassenget er god trim, kan man trygt skrive under på...

# Vanntrim, som man kanskje forbinder med "trim for eldre" i et slitt varmtvannsbasseng, er visst svært populært når man drar på pakketur til syden. Om det skyldes effekten av trimmen eller det faktum at det ledes av smidige, 20-årige, lekkenbiskener som bøyer og tøyer seg foran solsengene på bassengkanten skal være usagt. Jeg oppdaget iallefall at til og med menn finner denne aktiviteten tiltalende...

# Å drasse poden med på babysvømming har hatt effekt! Ikke alle ettåringer som hopper fra 1 meter og klapper strålende av seg selv etterpå *ler*

# Tyrkisk mat, på samme måte som gresk og engelsk mat, blir neppe en av mine favoritter med det første. (Selv om det meste var spiselig. Kanskje med unntak av de å så lekre med dog lite søte kakene...)

# Uv-drakter er et funn! Poden er like melkehvit i huden som da vi dro, og mammaen har god samvittighet for ikke å ha utsatt ham for kreftfremkallende uv-stråler i sola :) På handlelista til neste sommer står blant annet uv-drakt i voksen størrelse som kanskje kan spare mammaens blåhvite - snart rosa - hud iallefall inntil grunnfargen er lagt.....


Og ellers var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur.... Nye klær til poden og pappaen i et år frem i tid er sikret. Mammaen har en lekker brunfarge å skryte av til alle som har hatt tidenes verste sommer her hjemme. Og én uke i varmen med en 1-åring var i grunnen akkurat passe - nøyaktig som vi tenkte. Ingen bitre tårer for å reise hjem allerede ;)

Reisefeber...

Jeg er av den type mennesker som alltid har ting og tang klart for meg i ukesvis i forkant av en reise. Jeg trenger ikke pakke før dagen før fordi jeg allerede i dagevis har hatt klart for meg nøyaktig hva som skal ligge i kofferten. Det blir som regel kun få utskiftninger av innhold i siste liten, og jeg er kjent for å ha med meg "alt". Det går enda gjetord om mine "det har jeg med" når jeg fisker opp alt fra saks til ørepropper fra bagasjen.

Så hvorfor har jeg da nesten ikke sovet i natt? *gruble* Fordi jeg endelgi skal få se snev av sol denne sommeren? Fordi jeg skal reise på første langt-bort-ferie med Didiberten? Fordi jeg ikke ser frem til en hel natts reise og egentlig burde sovet som en stein i forkant....?! Og hvorfor i all verden har jeg vært plaget med de verste mareritt i lang tid, hvor jeg har sittet fanget i mørke jordhull og kjempet som en løvinne for mitt barn og min manns liv....? Mørke menn med store sabler har høvlet ned min tro på menneskeheten, og jeg har grått tårer like store som det mørke, engstelige hullet i magen min. Jeg våkner svett etter nattens strabaser og lurer på om dette er nok et utslag av det at jeg har blitt mor, eller om jeg har begynt med sanndrømming igjen...

Vel. Kofferten er behørlig pakket. Jeg har med alt fra nødrasjon (blir nok å stå opp før man serverer frokost, ja...) til bleier, plaster og vaskepulver. Alt er tilsynelatende under kontroll. Det vil si - det jeg vet jeg kan kontrollere. Og det er vel kanskje det som er problemet - at enkelte ting er utenfor min kontroll.... (vær, reisetider, Didibertens humør, naturkatastrofer, religiøst betingede eller politiske konflikter..... Gud bedre....)

Snakk om å være kontrollfreak! *s*

Forandring fryder.......?

I min tid som iherdig prøver ble jeg stadig møtt med holdningen om at "alt" i min virkelighet ville forandre seg så fort jeg fikk barn. Min oppfatning av verden ville totalt endres, min personlighet ville bli en helt annen og mine holdninger til barneoppdragelse og barn generelt ville gå en hurtig død i møte. Vel.....jeg må ærlig innrømme at jeg foreløpig har merket lite til denne ekstreme forandringen av meg selv som person i mitt eget lille univers. Jeg grøsser fremdeles over snørrete barn (snørr må være det absolutt ekleste jeg vet - hakket over spy, faktisk....), selv om jeg peller buser uhemmet fra mitt eget barns nese. Ufordragelige allviter-barn gir meg ennå lyst til å enten vingle eller trampe på, og hylende barn på kafèer og i butikker setter fremdeles piggene ut hos meg sammen med et fresende "hvor er disse hersens barnas foreldre?!?"

Det skal forøvrig være usagt om det er hos meg problemet med andres barn ligger, eller hos lite tilstedeværende, lyttende og "klemt fast i tidsklemma"-foreldre.... (Gud gi at jeg aldri blir en av disse *stønn*)

Det er likevel en stor forandring som har skjedd i livet mitt etter at jeg ble mor. Og jeg både gremmes, og blir litt oppgitt og lattermild over følgende post-moder-syndrom. Jeg har nemlig blitt sentimental over all evne....

Jeg er egentlig, av natur, en følelsesperson. Men tidlige erfaringer har lært meg at følelser ofte kan være greit å legge lokk på - noe som har vært en kampsak, og vrede, for meg i årevis. Jeg lærte likevel tidlig å kontrollere tårene mine (hissigheten er nå en helt annen sak, som har lite med akkurat dette innlegget å gjøre ;o) ). Bite tårer i meg og slippe dem løs i kontrollerte former har gått greit, og fungert strålende, fra den dagen jeg bestemte meg for ikke å la følelsene mine bli min svakhet. Det vil si - det har fungert frem til dags dato....

Det første jeg merket av denne nusselige lille forandringen i mitt vesen var da poden var hele 5 uker gammel. Min brors bryllup frembragte mer tårer enn godt var, og oden til vannfast maskara var stor og høyt uttalt. "Barselstårer", fnøs jeg høylytt og overmodig mens jeg holdt fast på samme forklaring frem til småen var nærmere året. Da ammingen tok slutt og hormonene roet seg ble det verre å bortforklare denne hangen til å gi seg ende over i de verste tåreperser. Og til sist, i gårsdagens bryllup, måtte jeg innse at denne nyervervelsen nok er her for å bli.

"Sippete kvinnfolk", runger hånlig og nedverdigende et sted i bakhode mens jeg hulker lydhørt inn i papirlommetørkler for den minste lille gledelige eller sørgmodige ting. Og min stolthet gjør at jeg nærmest leter etter hullet å synke i når jeg innser at jeg lar følelsene løpe over i strie strømmer. Jeg har blitt "en av dem".

Den verste påkjenningen for mitt nå ømme morshjerte er filmer/tv-serier hvor barn (være seg menneskebarn eller søte små, lodne dyrebabyer...) blir atskilt fra sine foreldre. Jeg må bite meg hardt og smertefullt i leppene for ikke å klamre meg gråtkvalt til tv`n, og ødelegge andres fillmopplevelse, når slike tilfeller inntreffer. Å se på Animal Planet kan være en prøvelse for både meg og husets andre innboer. Og følelsen av sorg og fortvilelse gir seg heller ikke når filmen er slutt - neida! Jeg står omtrent pakket og klar (iallefall mentalt) til å dra ut i verden og redde alle foreldreløse stakkarar. Kampsaken er klar: aldri mer flere ensomme barn!! *ler selvironisk*

Som sagt blir jeg både oppgitt, forgremmet og lattermild av denne ømhjertede nye egenskapen hos meg selv. Jeg husker hoderystende hvordan jeg flirte av min søsters redsel for at noe skulle skje henne eller barnet etter at hun ble mamma for noen år siden. Og jeg klyper meg hardt i armen, med øynene lukket, for å slippe unna de samme følelsene hos meg selv.

Samtidig kjenner jeg en viss stolthet over denne underlige følelsesflommen som lever i meg. Jeg husker en klok jentes ord da hun hvisket at jeg ikke måtte tro at tårer var et tegn på svakhet, men styrke, da jeg gråt mine modige tårer til henne over livets underfundigheter. Og jeg kjenner hvordan denne empatien for de små og sårbares sorger gjør at jeg lever så mye mer til fulle enn jeg gjorde før. Rullegardinen som kunne trekkes ned og gjemme nærheten til verdens grusomheter har røket i festet. Jeg kan ikke lenger fornekte at det finnes ting jeg som menneske ikke kan stå for i vår tidsalder. Og jeg kjenner med gru hvordan redselsen over ondskap kan fulle meg til topps og ta strupetak på det bankende hjertet mitt. Den kan filleriste meg i fæle drømmer om natta og få sinnet til å koke i meg når jeg befinner meg i mer bevisste sfærer.

Det er mulig jeg har blitt et sippete kvinnemenneske, men jeg har også blitt et menneske som er mer ærlig mot sine egne idealer. Et menneske som til fulle kjenner på at livets ondskap og urettferdighet er noe jeg kan kjempe mot til den dagen jeg trekker mitt siste åndedrag. Og jeg har blitt et menneske som i større grad enn før syns mange av de problemene jeg møter gjennom livet, og bekjentskapen til andre mennesker, er hverdagsproblemer som er små sett i perspektiv. Og - ærlig talt - det er vel ikke den verste endringen jeg kunne få med meg i livet....?

Om barn og hund

Etter en svææært langtekkelig tur i en av Norges mest besøkte turistattraksjoner - Dyreparken - har jeg funnet en mengde nye grunner til at hund på mange måter hadde vært å foretrekke fremfor barn (følgende må sannsynligvis leses med en viss humor, gjerne sett fra en sliten mammas perspektiv, for å være morsom......):

# En hund kan fungere godt som fotvarmer når man ligger i telt, i tynn sommerpose (jmfr Didimannens hoderystende og påståelige"det er vel heller fare for at man blir for varm enn for kald nå midt på sommeren!" i forkant av turen....) - i motsetning til barnet som istedet vekker hele teltet (og naboteltenes befolkning) med forskrekket hyling når han faller utenfor den høye, oppblåsbare madrassens hodeende midt i "mørkeste" natta....

# Man må kanskje stå opp kl 06.00, men ingen hund forventer at man i tillegg skal fungere som oppegående, pedagogisk riktig mamma ("Se der, Poden, en BLOMST!", "Ja, se fine bilen *gjeeeeeesp* Jada, den HAR lys på den også, ja...." ) når man går tidlig morgentur med vogna for ikke å vekke befolkningen i naboteltene nok en gang.....

# Ingen hund finner ut at den skal tisse minst 5 ganger før den legger seg, er tørst, sulten, bare MÅ fortelle noe, klør et sted, osv, osv, for så å være overtrøtt på den O`store parkdagen slik at man må høre på sliten gråting halve dagen.....

# Hunden henter ballen (man har gitt ham for å få tid til å slå opp teltet) når den triller bort, han står ikke storøyd å ser på den og venter at mamma eller pappa skal løpe halvgale etter før den havner ned en laaaaaang skråning.....

# En hund kan bindes fast til et tre når man må inn og tisse - man trenger ikke være redd for å finne den stående barbeint i tisserenna når man kommer ut fra avlukket igjen.

# En ting er hundposer og opplukking av bæsj, en annen ting er x antall bæsjebleier med flytende konsistens og halvdårlig lukt inne i en liten bil med null toalett med stellerom i sikte, intet vann i mils omkrets eller med milelang kø på stellerommene man kan oppdrive....!

# Hunden sovner sannsynligvis ikke utslitt ti minutter etter vi har betalt i dyre dommer for å se på spennende dyr og pirater. Den sover seg sikkert ikke gjennom sjørøvershowet som små barn gleder seg til heller. Og den sover seg høyst sannsynlig ikke gjennom lunsj for så å være SUR (med digre bokstaver) fordi han er sulten og trøtt etterpå..... (Så kan det vel diskuteres hvorvidt hunden overhodet er interessert i å være med i en dyrepark da, men...)

Og når det er sagt: Andungen stortrivdes i Dyreparken iallefall. Så da var det vel ikke heeeeelt bortkastet....!

Lykken er....

....fire knødra tusenfryd i en lubben barnehånd - de første blomster han plukket til sin mamma! :oD