Forandring fryder.......?

I min tid som iherdig prøver ble jeg stadig møtt med holdningen om at "alt" i min virkelighet ville forandre seg så fort jeg fikk barn. Min oppfatning av verden ville totalt endres, min personlighet ville bli en helt annen og mine holdninger til barneoppdragelse og barn generelt ville gå en hurtig død i møte. Vel.....jeg må ærlig innrømme at jeg foreløpig har merket lite til denne ekstreme forandringen av meg selv som person i mitt eget lille univers. Jeg grøsser fremdeles over snørrete barn (snørr må være det absolutt ekleste jeg vet - hakket over spy, faktisk....), selv om jeg peller buser uhemmet fra mitt eget barns nese. Ufordragelige allviter-barn gir meg ennå lyst til å enten vingle eller trampe på, og hylende barn på kafèer og i butikker setter fremdeles piggene ut hos meg sammen med et fresende "hvor er disse hersens barnas foreldre?!?"

Det skal forøvrig være usagt om det er hos meg problemet med andres barn ligger, eller hos lite tilstedeværende, lyttende og "klemt fast i tidsklemma"-foreldre.... (Gud gi at jeg aldri blir en av disse *stønn*)

Det er likevel en stor forandring som har skjedd i livet mitt etter at jeg ble mor. Og jeg både gremmes, og blir litt oppgitt og lattermild over følgende post-moder-syndrom. Jeg har nemlig blitt sentimental over all evne....

Jeg er egentlig, av natur, en følelsesperson. Men tidlige erfaringer har lært meg at følelser ofte kan være greit å legge lokk på - noe som har vært en kampsak, og vrede, for meg i årevis. Jeg lærte likevel tidlig å kontrollere tårene mine (hissigheten er nå en helt annen sak, som har lite med akkurat dette innlegget å gjøre ;o) ). Bite tårer i meg og slippe dem løs i kontrollerte former har gått greit, og fungert strålende, fra den dagen jeg bestemte meg for ikke å la følelsene mine bli min svakhet. Det vil si - det har fungert frem til dags dato....

Det første jeg merket av denne nusselige lille forandringen i mitt vesen var da poden var hele 5 uker gammel. Min brors bryllup frembragte mer tårer enn godt var, og oden til vannfast maskara var stor og høyt uttalt. "Barselstårer", fnøs jeg høylytt og overmodig mens jeg holdt fast på samme forklaring frem til småen var nærmere året. Da ammingen tok slutt og hormonene roet seg ble det verre å bortforklare denne hangen til å gi seg ende over i de verste tåreperser. Og til sist, i gårsdagens bryllup, måtte jeg innse at denne nyervervelsen nok er her for å bli.

"Sippete kvinnfolk", runger hånlig og nedverdigende et sted i bakhode mens jeg hulker lydhørt inn i papirlommetørkler for den minste lille gledelige eller sørgmodige ting. Og min stolthet gjør at jeg nærmest leter etter hullet å synke i når jeg innser at jeg lar følelsene løpe over i strie strømmer. Jeg har blitt "en av dem".

Den verste påkjenningen for mitt nå ømme morshjerte er filmer/tv-serier hvor barn (være seg menneskebarn eller søte små, lodne dyrebabyer...) blir atskilt fra sine foreldre. Jeg må bite meg hardt og smertefullt i leppene for ikke å klamre meg gråtkvalt til tv`n, og ødelegge andres fillmopplevelse, når slike tilfeller inntreffer. Å se på Animal Planet kan være en prøvelse for både meg og husets andre innboer. Og følelsen av sorg og fortvilelse gir seg heller ikke når filmen er slutt - neida! Jeg står omtrent pakket og klar (iallefall mentalt) til å dra ut i verden og redde alle foreldreløse stakkarar. Kampsaken er klar: aldri mer flere ensomme barn!! *ler selvironisk*

Som sagt blir jeg både oppgitt, forgremmet og lattermild av denne ømhjertede nye egenskapen hos meg selv. Jeg husker hoderystende hvordan jeg flirte av min søsters redsel for at noe skulle skje henne eller barnet etter at hun ble mamma for noen år siden. Og jeg klyper meg hardt i armen, med øynene lukket, for å slippe unna de samme følelsene hos meg selv.

Samtidig kjenner jeg en viss stolthet over denne underlige følelsesflommen som lever i meg. Jeg husker en klok jentes ord da hun hvisket at jeg ikke måtte tro at tårer var et tegn på svakhet, men styrke, da jeg gråt mine modige tårer til henne over livets underfundigheter. Og jeg kjenner hvordan denne empatien for de små og sårbares sorger gjør at jeg lever så mye mer til fulle enn jeg gjorde før. Rullegardinen som kunne trekkes ned og gjemme nærheten til verdens grusomheter har røket i festet. Jeg kan ikke lenger fornekte at det finnes ting jeg som menneske ikke kan stå for i vår tidsalder. Og jeg kjenner med gru hvordan redselsen over ondskap kan fulle meg til topps og ta strupetak på det bankende hjertet mitt. Den kan filleriste meg i fæle drømmer om natta og få sinnet til å koke i meg når jeg befinner meg i mer bevisste sfærer.

Det er mulig jeg har blitt et sippete kvinnemenneske, men jeg har også blitt et menneske som er mer ærlig mot sine egne idealer. Et menneske som til fulle kjenner på at livets ondskap og urettferdighet er noe jeg kan kjempe mot til den dagen jeg trekker mitt siste åndedrag. Og jeg har blitt et menneske som i større grad enn før syns mange av de problemene jeg møter gjennom livet, og bekjentskapen til andre mennesker, er hverdagsproblemer som er små sett i perspektiv. Og - ærlig talt - det er vel ikke den verste endringen jeg kunne få med meg i livet....?