Fake it

Nå når det går mot ny prøving for oss her i huset (det vil si - den "aktive prøvingen" blir stadig avbrutt av en som tydeligvis ikke har noe i mot å være enebarn, så vi får vel se da om det virkelig blir tid til noen aktiv prøving overhode *ler*), henger jeg meg mer og mer opp i gamle, kjente ord som IKM, EL, DPO og TR. Utad skal ikke prøvingen belyses så masse denne gangen (vi har jo tross alt et barn allerede, så presset er langt fra så stort denne gangen *puuuh* Ikke vits å øke folks forventning, eller...?), og når jeg går igang med jobb igjen nå i august blir det vel til at jeg må "fake" litt på både den ene og andre kanten. Det er vel ikke nødvendig å forklare sjefen min at det er nøye planlagt at jeg skal slippe å jobbe så lenge før neste permisjon, vel...?

Å fake EL er også en ting det ser ut til at jeg må begynne med. Ikke at jeg skal fake en EL sånn bokstavelig talt, men i og med at min kjære fikk prestasjonesangst bare jeg fant frem EL-testene (skulle bare sjekke at jeg fremdeles har EL. Er ikke så sikker på denne rare kroppen min etter alt jeg har lest gjennom tidene. Dessuten er det greit å vite omtrent når jeg har EL, ikke sant?) ser det ut for at jeg må tie stille om når det må skje og rett og slett heller forføre min kjære i kjent stil. Så får vi håpe at han ikke henger seg opp i at jeg er ekstra ivrig en gang eller to i måneden, hehe...

Det er ikke bare på prøverfronten jeg for tiden er opptatt av faking. Det er jo en kjent sak at jeg har vært i det store utland og handlet meg fattig på fake`a merkeklær. Jeg er egentlig ikke en person som bryr meg det minste om hvilke klesmerker jeg viser verden når jeg kler meg. Jeg går like gjerne i sparkjøp-klær som Levis, og blant favorittbutikkene mine finnes blant annet Lindex og Popin (store, greie størrelser *glise*) som vel ikke akkurat kan beskyldes for å levere klær i Hollywood-klasse, hehe...

I min barndom møtte jeg mange fordommer i forhold til klær og merker. Jeg var vel den eneste som gikk i hjemmesydde klær, og den eneste som gjennom barneskolen kun eide en eneste Levis-bukse. En av "ulempene" ved å ha stor familie var kanskje nettopp det at vi ikke fikk det nyeste og hotteste, men jeg vil fremdeles aldri har byttet det med de verdiene jeg fikk med meg i plassen for det. Da jeg var 13-14 er det vel godt mulig at jeg gjerne ville gjort det. Det var mang en gang jeg gråt bitre tårer fordi jeg virkelig ønsket meg å "passe inn". Og det var ikke lett når favorittmerkene i klassen var av typen Lacoste og H2O, merker min mor ikke engang visste eksisterte.

Det er med en viss ironi og boblende latter jeg derfor - for første gang i mitt liv - i sommer har gått til innkjøp av en Lacoste-trøye, med akkurat den passe snobbete kragen og iøyefallende krokodillen som jeg i mine yngre dager skjelte misunnelig etter. T-skjorta er kjøpt av den enkle grunn at jeg trenger noen nøytrale plagg til bruk på jobb (jeg har enda ikke glemt den uheldige episoden da jeg troppet opp med samme bukse som en av ungdommene..... Jeg tror den stakkars jenta aldri helt kom over sjokket. Og buksa hennes så jeg aldri igjen. Ikke veldig kult å komme i samme klær som den gamle, biske klubbarbeideren, nei *s*). Og da jeg så ble anbefalt disse fake skjortene som etter sigende også skal være av god kvalitet, ja - da slo jeg like godt til. Med en liten latter godt skjult nederst i strupa, og tilsynelatende svært interessert i trøyene, kjøpte jeg meg en skjorte som jeg aldri i livet hadde trodd jeg noensinne skulle komme til å bære. Og det er med latteren rungende inne i hodet mitt jeg skal gå ut i verden å vifte med et krokodillemerke som er sydd 3mm for langt ned. Det er komisk å tenke på at noen kan mista meg for å virkelig bruke en masse penger på en trøye bare for merkets del, og det morer meg at jeg selv vet at den kostet en brøkdel av prisen - til tross for at den er av god kvalitet og ser riktig så ekte ut. Jeg kommer til å bære den med et ironisk smil, og fake min snobbethet med et snev av komikk....

Når jeg tenker på trøya jeg har kjøpt, så innser jeg også at jeg ikler meg en image som gjør at folk i stor grad fortsetter å ta feil av meg som person. Samtidig liker jeg maskeradespillet med å lure folk med klærne jeg bærer. Hvem skulle tro at denne reinspikka "klassisk og enkelt"- bitcha her egentlig er en hippi in disguise og mer goth-fasinert enn man skulle tro både ved andre og tredje og femtiende blikk? Å fake min egen personlighet er noe jeg ikke bare er dreven i, men som jeg også finner en viss fasinasjon i. Kun de som kjenner meg godt, vet hvem jeg egentlig er, tror jeg :o)

Så, mens sommeren faker en ekte høst, og høsten og kulden faktisk nærmer seg med stormskritt. Da kaster jeg min fake merkeskjorte og kryper inntil min kjæres varme kropp for å fake en EL som forlengst er forbi....
Livet er herlig! :oD