En tiltrengt selvransakelse

Av og til kommer gamle følelser som kastet over oss mennesker - som en plutselig regnskur en varm sommerdag, eller et overraskende kaffebesøk når man ikke har rukket husarbeidet på lange, lange tider. Massive og ødeleggende, eller gode og varme, kommer de ramlende over oss og gjør oss litt perplekse før vi gjenvinner balansen og husker at dette er gamle følelser - ikke nødvendigvis noe som er relevant akkurat nå.

Sånn har jeg det for øyeblikket.

I en litt lang stund for noen år siden kjente jeg på følelsen av å være UFB`er. Å ikke klare å få barn, å innse at vi var blant dem som ikke kunne planlegge og bare ønske oss barn og så - vips - så var vi foreldre, var en rar greie. Jeg tror ikke jeg vet om noe som får en til å føle seg mer mislykket og halvveis enn sorgen over å ikke kunne reprodusere. Ikke kunne oppfylle de kravene "alle" stiller til vellykkede mennesker om å få barn. Ikke få gleden av å oppleve det som beskrives som det aller største. Fortvilelsen over å prøve uten resultat, nedslåttheten over nok en negativ test, og sorgen over å ikke få det en ønsker seg - det er ubeskrivelig tungt.

Jeg er heldig. For oss gikk det rette veien. Bare to år tok det fra vi bestemte oss til vi faktisk var gravide. Men det var to tøffe år følelsesmessig fordi det innebar både en spontanabort og et kirurgisk inngrep som krevde narkose (=litt nifst!). Og det krevde tålmodighet. Håp. Og ikke minst tro på at det skulle gå tilslutt. Men vi var som sagt heldige - vi fikk belønningen i andre enden.

I løpet av det siste halve året har det kommet tre gode venninner til meg og fortalt at de har blitt gravide ved såkalte "uhell". To av dem er fremdeles lykkelig gravide. Med mager som vokser og små nurk som kommer - tross alt. Og så kjenner jeg det. Det gamle, inngrodde monsteret. Det som forteller meg at det er håpløst. At vi ikke er heldige. Den gamle sorgen over å ikke lykkes, ikke få det til. Den velter seg over meg når jeg minst venter det og kravler inn i meg som fråtsende mark i råtnende lik. Og jeg kjenner hvordan den inngrodde mistrivselen jeg trodde døde gjennom to svangerskap øker i takt med månedene som raser forbi. 7 måneder. "Skal ikke vi få det til?!?"

KLASK! Der lander jeg igjen! Som en uappetittelig, kravlende edderkopp på en soltørr flekk setter jeg atter beina under meg og innser hvor teit og usmakelig jeg lar meg selv bli når jeg slipper selvmedlidenheten til. Som om jeg har noen grunn til å klage!! To små vidunder løper rundt meg i gresset og gleder seg over livet. Hadde jeg glemt det et øyeblikk?!??

På et underlig vis er jeg glad for dette gamle spøkelset jeg bærer med meg, og som prøver å dukke opp igjen selv om det ikke er velkommen. Det er godt å vite at jeg ikke har glemt hva det betyr. At jeg - tross gleden over de to vi har - ikke har glemt hva det vil si å ikke være blant de heldige. At jeg fremdeles har evnen til å huske hva UFB betyr for et menneske - iallefall til en viss grad. Jeg har ingen grunn til å beklage meg, ingen grunn til å være utakknemlig om jeg ikke skulle bli gravid igjen. Samtidig er jeg altså glad for denne påminnelsen om hva det betyr for dem som virkelig har grunn til det.

Joda, jeg har fremdeles lyst på en nr tre. Og jeg vil nok syns det er litt trist om det ikke kommer en til. En liten stund. Men når jeg tar meg selv sammen så innser jeg jo at jeg slett ikke har noen grunn til å begrave meg i selvmedlidenhet, og at det kan føles foraktelig og usmakelig for andre at jeg beklager meg over graviditeter som uteblir. Universet blir en smule grunt når man leker prøver. Og jeg innser at for dem som ikke lenger har verken håp, tro eller muligheten må det kjennes ufattelig smålig når tobarnsmødre dynker verden med sin "jeg sliter litt"-holdning. Så påminnelsen er vel tiltrengt.

Jeg har to fantastiske små vidunder. Og når jeg får satt meg selv litt til side, så innser jeg at jeg har så uendelig mye å være takknemlig for! Bær over med meg hvis jeg glemmer det iblant - jeg er tross alt ikke mer enn et lite menneske ;)

Internett - titterens paradis!

Før i tiden - før mobilene, realityseriene og chattens inntreden i de norske hjem - måtte menneskene besøke hverandre, eller i verste fall ringe hverandre fra fasttelefonen, for å få vite siste nytt om venner og familie. "Jeg lurer på hvordan det står til med gamle tante Gunda", sa de gjerne, og bestemte seg for å legge søndagsturen innom tante Gunda for å sjekke ståa. Og selvsagt for en bit av de gode lefsene hennes, samt en kaffetår. Hvis tante Gunda bodde for langt borte - ja, kanskje helt i andre enden av dette langstrakte landet - så løftet de kanskje opp røret på den fine grå telefonen med nummerhjulet, og møtte stemmen hennes i andre enden. Kaffe med noko attåt måtte de kanskje stå for selv, men tante Gunda kunne like fullt komme med siste sladder om slekt og venner, og klage litt over giktbrudne ledd. Tante Gunda ble nok glad for besøk eller telefon!

For ikke lenge siden leste jeg i Stavanger Aftenblad at de eldre føler seg som tapere i samfunnet nå når alt stort sett foregår på nett. Jeg tenker stort sett ikke over det, men jeg både betaler regninger, sjekker været og leser nyheter på nett. Mobilen brukes jeg bare for å sende meldinger, ringe legen (selv om jeg faktisk også kan bestille legetimer på nett....) og ringe nærmeste familie for å høre ståa eller fortelle hva som må handles inn til middag. Jeg - som de fleste andre oppdaterte mennesker i dagens samfunn - lever livet mitt mer eller mindre i sin helhet på nett. Til og med vennene holder jeg kontakt med pr nett. Og varige realsjoner skapes her.

Telefonen for å sjekke ståa hos gamle tante Gunda i andre enden av landet er ikke lenger nødvendig. Jeg finner nemlig min tante Gunda på nett. Hun finnes på Facebook! Hun er aktiv på mail og har egen twitterside jeg kan følge hvis jeg vil. Og jeg vil. Jeg, som halve resten av Norges befolkning, følger slekt og venner på nett.

Nå er det jo ikke all informasjon man får på nett man egentlig trenger å vite. At en tidligere arbeidskollega er forlatt av sin mann, at lillesøsteren til en bekjent har blitt gravid etter en one-night-stand eller at en kollega har spist kake hos moren sin, er vel strengt tatt ikke informasjon jeg føler jeg trenger å ha med meg i hverdagen. Jeg er sikker på at min gamle tante Gunda også gir fullstendig blaffen i om jeg har hull i mine bukser og neller på innsiden av låret. Poenget mitt er at ikke alle verner privatlivet sitt like godt når de tankeløst legger ut både festebilder og flåsete kommentarer på facebook eller tilsvarende nettsamfunn. Eller vender og vrir sitt private følelsesliv slik at alle kan lese det. Kanskje har man mistet litt vel mye bluferdighet?!

Det er ikke mange årene siden man for første gang gjorde furore i det norske samfunn ved å liste seg over i de overeksponerte dimensjoner gjennom media. Det var både store avisoverskrifter og mye kritikk fra eksperter da Big Brother-programmet flimret over skjermene. Det var dagens høydepunkt i lunsjen på mang en arbeidsplass. Og det var ikke mange som med hånden på hjertet kunne si at de ikke hadde sittet pal og studert en gjeng norske ungdom som satt innesperret i en bunkers et sted på østlandet. Det gikk ikke lenge før tv-stasjonene fant ut at menneskets innebygde nysgjerrige natur gav penger å kassen, samt at noen menneskers eksponeringsbehov kombinert med sex og intriger økte seertallene til nye høyder. Programmer hvor deltakerne bretter ut sitt fulle personlige liv er ikke akkurat blitt mindre aktuelle. Selv må jeg ærlig innrømme at Paradise Hotel ikke er et program jeg føler trang til å følge med på. Et sted går grensen også for meg. Jeg ønsker ikke å inviteres inn på soverommet til Gud-og-hvermann og få servert deres løssluppenhet som underholdning etter en lang arbeidsdag. Og likevel undrer vi oss over den stadig økende sexfiksert og utagerende holdning hos de yngste ungdommene....

Jeg undres stadig over hva det egentlig er som gjør oss alle til sånne....vel, litt lugubre tittere som liker å velte oss i andres ulykker, intriger og for den del - gleder. Hva er det som får oss til å sjekke venners status på Facebook hver dag, eller gotte oss over hvem som blir dumpet i realityserier som får gamle tante Gunda til å gjemme seg langt inni altzheimerverdenen sin i ren gremmelse? Er det fordi det gir oss selv en bekreftelse av å være "normale" i forhold? Er det fordi vi får en større mulighet til å forme vår oppfatning av hva som er vanlig/uvanlig? Gir det oss en større empati når vi kan lese at Petra er blitt dumpet for tredje gang på en måned og har store depressive tendenser, enn om vi hadde hørt det fortalt av venninner i en fortrolig samtale? Eller henger det hele sammen med tidklemma? Er facebook, m.m., dagens koneforening - et alternativ som verken trenger barenvakt eller forflytning? Er det et utslag av latskap kombinert med muligheten til å gotte seg uten å avsløre seg som ondsinnet?

På samme måte som det fasinerer meg at barn kan finne på å være gjennomført ondsinnet mot jevnaldrene gjennom mobbing, fasinerer det meg at fullt voksne mennesker kan sitte klistret til tv-skjermer eller pc-skjermer å følge andres liv på kloss hold - og kose seg med det. Jeg føler meg selv ikke verken grafsene nysgjerring eller veldig ondsinnet når jeg leser meg gjennom vennelistens statusoppdateringer på Facebook. Det vil si vanligvis - jeg må innrømme at det gottes på høyt hold når jeg oppdager at mennesker jeg i utgangspunktet har et horn i siden til viser at min oppfatning av dem faktisk stemmer... Og der er jeg kanskje ved sakens kjerne. Kanskje vi egentlig graver oss ned i andres privatliv med en sånn iver fordi det samtidig bekrefter oss selv på en så enkel og grei måte? Når blonde-Randi en gang for alle skriver et utsagn som får de fleste til å riste lett hånende på hodet, så har jeg vel kanskje fått nok en bekreftelse på at jeg selv ikke er helt på jordet som syns blonde-Randi er den blondeste av de blonde...

Det som kanskje er det morsomste med hele titte-hysteriet her på nett er det faktum at det ikke er de yngste som er ivrigst til å fråtse og gotte seg over andres private eskapader. Neida. De yngste har ennå et behov for å treffes face-to-face og ha reell omgang med hverandre (og da var det igjen over til spørsmålet om hvorfor de kan "tippe over" til et oppsiktsvekkende seksualliv uten at foreldrene oppdager det - joda, mor og far er opptatt på Facebook....!). Det er nemlig foreldregenerasjonen - min egen aldersgruppe - som inntar nettsamfunnene og lever sitt hele sosiale liv gjennom tastaturet!! Hvordan skjedde dette? Hvor ble det av hjemmefestene med sovende barn i overetasjen (slike som jeg husker mine egne foreldre hadde!)? Hvor ble det av sladrekonene som hang over hageporten? Og hva med koneforeningene som både foret strikketøyet og tømte sladderpotten?

Kanskje er dette fenomenet et produkt av at vi alle skal være så perfekte hele tiden? Vi skal ikke nyte alkohol med barn i huset. Vi skal ikke plage aktive besteforeldre med barnevaktmas. Vi skal alle realisere oss selv gjennom jobb og hobbyer, samtidig som vi er de mest perfekte foreldre, husmødre/-fedre og familiemedlemmer noen kan tenke. Og alt skal gjøres på et minimum av tid - hvor ingen utenom oss selv lider noen nød. Så, når jobben er gjort, skuldrene er på vei ned fra ørene, barna sover, mannen jobber overtid og tv`n er full av møl som vi ikke nedverdiger oss til å se på - ja, da hengir vi oss til en verden av muligheter på nett! En verden som er full av mulighet til å øve opp sin empati, tømme ordpotten for dagen (et menneske er jo tross alt avhengig av å ytre ett visst antall ord i løpet av en dag - kanskje det holder å tømme dem ut gjennom tastaturet?!), og en mulighet til å sladre, le av andre og kose seg med andres misnøye for en liten stund.

Er vi så en verre generasjon enn den forrige? Nei, det tror jeg faktisk ikke. Jeg tror egentlig kun at det hele handler om at vi tar ting ut på en annen arena. Vi har mindre å gjøre med naboene. Vi sladrer kanskje generelt sett mindre om naboer, bekjente og mennesker vi elsker å hate. Ja, altså IRL. Istedet gjør vi det til gangs på nett! Vi fråtser, gotter og flirer i skjul. Godt skjult hjemme i vårt lune rede. Ingen kan avsløre oss. Det kommer ikke tilbake til oss. Det er ikke vi som har spredd ett rykte. Det har oppstått av seg selv - gjennom en flåsete kommentar på nett eller en status som med stor ståhei har blitt endret i fullt dagslys. Vi gjør ikke noe galt. Vi bare ruller oss ærekjære i andres mangel på bluferdighet. Kan vi klandres for det? Neppe.

For dem som ukritisk legger ut om privatliv og følelsesliv på nett har jeg bare en ting å si: tenk dere om! Det er kanskje ikke alt som skal tåle dagens lys. Tante Gunda har kanskje ikke noen interesse for om du har lyserødt blondeundertøy på deg akkurat i dag. Eller at du har kysset enn annen enn din mann. Kanskje vil det gagne deg selv best om du ikke fortalte verden at du sliter med hemoroider.... Kanskje barna dine syns det er flaut at det ligger festebilder av deg ute for åpent åsyn.... Kanskje de heller ikke vil sette pris på - verken nå, om fem eller ti år - at du legger ut bilder av dem på nett, slik at alle som vil (også pedofile, barnekidnappere og ukjente voksne med null betydning for dem) kan følge dem gjennom de første skrittene ut i verden, via første skoledag til konfirmasjonsdag og eksamensdagen....

Det er ikke det at jeg skal være prippen, altså, men kanskje det ikke er så ille å verne om privatlivet sitt bitte, bittelitt....?

For vi er der ute - vi altslukende, gottende små tittere! ;oD

Sanndrømt....?!

Jeg fikk en velkommen mulighet til å legge meg til å sove litt på sofaen her i dag. Deilig og vel trengt må jeg si. Det rare med å sove sånn utenom nettene er at jeg ofte drømmer en masse da. Som om kroppen min får en ekstra mulighet til å rydde litt opp i alt det merkelige som hjernen min går og surrer med. Dagens drøm var et virvar av rariteter, men med et kanskje klart budskap?

I en ganske lang tid nå så har jeg gått og bekymret meg litt. Jeg er egenlig ikke en person som bruker mye tid på å bekymre meg (selv om det til tider kan se slik ut gjennom denne bloggen *flau*), men innimellom henger også jeg meg opp litt. De fleste som har små barn opplever å føle litt på dødsangst når det går opp for dem at de har skapt noen som blir ensomme og leie seg når de selv en dag forsvinner. Jeg har den velsigna evnen til å stenge igjen for slike tanker, samt et livssyn som forteller meg at jeg heldigvis ikke kommer til å forlate dem for all evighet. Derfor har jeg vært spart for endel bekymringer i så måte. Men..., ja, så kommer vi til det berømte men`et. For en tid tilbake leste jeg en artikkel som gikk på solstormer og det mytiske årstallet 2012 (har blogget det en eller annen gang men gidder ikke lete opp, hehe...). Plutselig ble jeg innmari redd for å oppleve jordens undergang - og ikke minst at jeg skal ha satt til verden små barn som må oppleve naturkatastrofer og det som verre er når den tid kommer.... En helt irrasjonell redsel som faller godt innenfor kategorien angst.

Og så til dagens rare drøm. Den var nemlig temmelig sær, men gikk litt på denne redselen i tillegg til et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv. Jeg har nemlig lurt endel på hvilken oppgave noen har utpekt meg til - har jeg oppfylt den eller gjenstår det noe enda? Iallefall så drømte jeg her om den første månelandingen. Jeg var på et eller annet museum, eller iallefall et sted hvor gjenstander fra første månelandingen (eller en mislykket sådan var det kanskje....?*gruble*De tre besetningsmedlemmene hadde iallefall dødd underveis) ble oppbevart. Den ene av besetningsmedlemmene på ferden hadde man ikke klart å finne ut noe om. De to andre hadde etterlatt seg synlige spor, og man hadde klart for seg hendingsforløpet for hvordan de hadde omkommet og hvordan dagene deres hadde vært.

På et eller annet vis tror jeg at jeg selv skulle være med på en slik liknende ferd eller noe. Jeg var iallefall sammen med noen barn jeg passet (som jeg godt kan relatere til både de ungene jeg vanligvis har ansvar for gjennom jobb og heim, samt det faktum at jeg har to små barn til hjelpere), samt en annen mann (jada, jeg var mann i denne drømmen, haha!) som til alt hell var i skikkelsen til Tom Hanks *knis* Som sagt - et sammensurium av drømmesymbolikk ;o) Tom, han var temmelig bekymret for oppdraget vårt - han visste at vi sannsynligvis gikk vår sanne død i møte, og han var bekymret for sin kone og datter som han kom til å etterlate/overlate til en eller annen sikker katastrofe (som igjen kan relateres til min egen angst). Han satt for seg selv og sørget og grublet, mens jeg dreiv og saumfarte dette museumet for å finne det jeg hadde hatt for meg var løsningen på hvordan vi skulle overleve. Jeg måtte nemlig finne ut hva som skjedde med den tredje besetningsmedlemmet! Der ville svaret befinne seg.

Midt oppi dette så hadde man altså medium-kontakt med de to andre besetningsmedlemmene. Via kunnskap om hvordan de dødde hadde man kunnet skape bro over til andre siden, og de to hadde kunnet informere om alt det andre man lurte på. Men denne tredje var bare en taus skygge som man ikke fikk tak på. Jeg lette og lette etter dennes etterlatte skrifter, for der ville løsningen ligge. Til alt hell så fant jeg dette i en sekk, gjemt i et hemmelig rom under et flysete (for man flyr jo til månen i fly, ikke sant ;D Kan veldig godt hende at det forsvunnede Brasil-flyet har en finger med i spillet her....). Der lå en dagbok og - overraskende nok - en slags Ipod som aktivertes gjennom stemmen til denne mannen. Som jo var død. Og ikke kunne bidra nå som han bare var et stadig klarere spøkelse. Det var da den sørgmodige Tom (som kanskje altså var et speilbilde på meg selv) fikk en helterolle. Han var jo skuespiller!! Og hadde et temmelig godt språkøret, skulle det vise seg. Gjennom jobben sin hadde han nemlig evnen til å sette seg inn i rollen som dette besetningsmedlemmet og løse mysteriet ved å få åpnet Ipod-dingsen (jeeeei! Lenge leve helten Tom! :oD).

Dessverre var det der jeg våknet (fordømrande mann som skal komme brasende inn dørene midt i min mest spennende drøm på lenge!! *grumf*). Men jeg satt igjen med disse følelsene etterpå: jeg har igjen en oppgave, en stor en som har betydning - jeg skal gi noen en stemme. Og det kan dreie seg om noen på andre siden/i en annen dimensjon. Eller ikke, hehe... Og barna jeg holder på med nå er veldig viktige frem til da. Den siste tingen jeg fikk følelsen av var at "noen" forsøkte å fortelle meg var at angsten jeg sliter med er reell, men at det finnes en løsning på den som jeg selv kan bidra med å finne frem til.

Ja, så da var det bare å brette opp ermet og sette igang med å lete etter en eller annen månefarers memorarer og håpe han har notert ned en bruksanvisning for hvordan man stanser klimakrisen *skrattler*

Bunnslam

Så ligger jeg her igjen da. Langt nede på bunnen og gurgler mudder fra en grumsete gjørmebunn. Akkurat nå når jeg hadde ventet at oppturen skulle begynne for alvor, så finner jeg at jeg har havnet her nede igjen - der hvor jeg aldri hadde trodd at jeg skulle plante mine jordfestede tær noensinne igjen. Jeg ligger og vaker med nesetippen såvidt over vannskorpa, på utkikk etter noe å ta feste i for å komme meg opp av denne mudderbunnen igjen. Men innimellom blir jeg dratt kontant ned igjen, og finner meg selv igjen der sikten er dårligst og grumset tykkest. Og jeg undrer - hvordan havnet jeg her igjen?!

Jeg husker jeg samtalte med en psykolog en gang, som fortalte meg om sin teori om hvordan sinnet skulle kunne holdes i balanse. "For å få utløp for steam og innhente positiv energi igjen", sa han, "må man passe på å trene jevnlig - få pulsen virkelig godt opp, ha input av sosial og kulturell art, og være flinke til å kommunisere." Han hadde virkelig gremmet seg over meg slik livet mitt er for øyeblikket....

Det er vel ingen hemmelighet at både det sosiale og det kulturelle livet blir lagt litt på hylla når man får barn. Man har rett og slett ikke lenger tid til å prioritere akkurat det man selv helst ville av sosiale aktiviteter, av den enkle og gode grunn at man ikke lenger eier sin egen tid. Joda, man er såvisst to her i huset om å oppdra, men når den lureste av oss (=undertegnede...) sørger for å arbeide to kvelder i uka i tillegg til nesten full dagjobb, da skal det litt til å drive å løpe seg halvt ihjel på aktiviteter de resterende tre ukedagene. Litt loyalitet har man da for den andre parten i forholdet. Og helga er som kjent "hellig" for veldig mange familier. Da løper man ikke ut i hytt og pine for liksom å realisere seg selv. Det skurrer iallefall i mitt hode å finne på noe sånt.

Man skulle tro at jeg likevel lå godt ann i løypa, jeg, som i såpass mange år har vært en datalus av dimensjoner. Jeg har jo bygd opp et godt nettverk av flotte mennesker her inne. Joda. Jeg skjemmes ganske grundig av å innrømme at også disse fantastiske menneskene er blitt nedpriotitert det siste halve året. (Eller bør jeg si det siste året...?!) Det handler ikke om at de har mistet sin betydning for meg, men at jeg rett og slett ikke har overskudd til å prioritere selv nett når dagene består av klengete, gråtende barn og forsuret stemning her hjemme. Da er det deilig å slippe å være for noen som helst. Dessverre innebærer det jo at jeg også nedprioriterer min egen eksistens for andre. Jeg blir mindre og mindre viktig også for dem som jeg setter så stor pris på.

Voksentid sammen har vi ikke lenger. Så kulturelle innslag av typen kino er ikke akkurat en prioritert aktivitet - til tross for undertegnedes hinting rundt premieren av storfilmer som Max Manus o.l. Det er klart vi kunne tatt oss en tur på kino. Men det innbærer at man har tilgang på barnevakter. At mine foreldre er temmelig populære, samt har begynt et aktivt pensjonistliv som innebærer endel reising, forvansker ting litt. Svigermors ryggvondt, svogers fraværendhet og mine søskens mange egne barn enkeltgjør heller ingenting. Om et par år har vi kanskje mulighet til å få hjelp av litt større tante-/onklebarn, men det blir om noen år. Foreløpig er eneste innslag i kulturell retning her i gården en revy som jeg overvar alene siden vi fikk gratisbilletter på jobb...

Kommunikasjon, ja. Enkelte dager er den eneste kommunikasjon jeg har med andre vesener av typen: "Vil du ha mer? Har du bæsja? Kan du vennligst slutte å HYLE?!?" *s* Når man for tredje døgnet på rad sover mindre enn 5 timer, hele dagen domineres av et barn som henger i leggen på en så fort en reiser seg fra sofaen, og den "store" av barna sier sårt gråtende "jeg er liten, mamma", så sier det seg vel selv at man ikke alltid har overskudd til å kommunisere så mye positivt. Dessverre har jeg lullet meg inn i en sfære hvor selv de enkleste små ting kan gnure seg inn mitt underbevisste og irritere, irritere, irritere! Filleting som jeg til vanlig ville kunne oversett og glemt til fordel for alle positive ting, blir overdimensjonert og stikker som vepsestikk under huden. Og jeg gneldrer. Jeg maser og gneldrer som ei stygg lita fillebikkje med mindreverdighetskomplekser. Biter før jeg hilser og bjeffer før jeg knurrer. Og karma er en fin ting. Det man gir får man tilbake. Så mens jeg virvler opp innbilt støv i en tornado, får jeg stikkende kommentarer og knusende kritikker tilbake. Og stikker meg sår og gråtende unna fordi jeg - JEG som er verdens midtpunkt i mitt eget liv - selvsagt ikke har fortjent det!

Og så faller jeg. Lenger og lenger ned i mitt eget kvalme, selvmedlidende suppekjøkken. En ekkel, gjørmete suppe hvor jeg selv styrer sleiva. Og der ligger jeg og vaker. Med nesa full av surt mudder. Og undrer meg på hvordan jeg endte her igjen. Jeg som har jobbet så mye for å være positiv. For å tenke fremover og ikke la meg fange i nuets problemer. Sliten, bjeffete og bitchy. Letende etter halmstrået. Det eneste ene som trengs for å bringe meg opp av suppa og ut i lyset igjen. Og jeg kjenner smilet er borte i meg. Hjertet har skiftet rytme og slår i feil takt. En gnangende takt som sier " nå igjen, nå igjen"....

"Småbarnsperioden er slitsom" har mange sagt til meg før jeg fikk barn. Jeg trodde på ingen måte at det skulle være enkelt heller. På ingen måte. Og jeg gikk inn i det med åpne øyner, klar for trass, søvnløshet og utfordringer. Tøff i trynet - trygg på at grunnlaget, det ultimatet forholdet, skulle kunne bære selv når drønningene fra møtet med mini-me`er som utfordret oss på vårt verste traff oss med tsunamiens styrke. Så naiv. Innimellom tar jeg meg i å tenke "hadde vi bare tatt til takke med èn" - for i vårt tilfelle var det ikke overgangen til foreldrerollen som gav forholdet rystninger i grunnvollene. Det var overgangen til å bli foreldre til to barn med spesielle behov.

Spesielle behov, ryster du kanskje litt betenkt på hodet. Våre barn er da temmelig normale, er de ikke? Joda. På folkemunne har de en helt vanlig lidelse som altfor mange barn har i våre dager. På skjemaene fra NAV er de karakteriserte som spesielle behov, og vi kan faktisk søke om både utvidede sykedager og grunnstøtte (eller noe sånt) ;o) Jeg unner ingen andre å få flere barn som er mye syke!!

Så da ligger jeg her og vaker, da. På bunnen. I slammet. Der jeg trodde jeg hadde vært for siste gang i året før jeg traff min kjære. Den gang tok jeg et oppgjør med meg selv og bestemte meg for at nå var det pinadø slutt! Ligge der og syntes synd på meg selv og la det gode liv forsvinne som dugg for øyet. *brette optimistisk opp ermene* Jeg kom frem til at løsningen var å elske seg selv, når ingen andre så ut til å gjøre det, og skape meg et liv jeg var fornøyd med på egen hånd. Det hjalp. Det er bittelitt mer sårt å forsøke å elske seg selv når mitt eldste barn så kontant avviser meg, i tillegg til at faren biter sår på en temmelig blåhvit vinterhud.

Alt har sin tid. "Det er en periode" er blitt mitt mantra på mange ting i livet mitt akkurat nå. Men det er vanskelig å se gjennom mudderet når det blir så tyktflytende at man må ha røre seg minst mulig for ikke å bli sugd nedover som i kvikksand. Og når "perioden" varer og varer, når man føler seg mer og mer gjennomsiktig og ubetydelig, når det aldri rekker å komme ett glimt av sollys gjennom bunnslammet - da er et mantra lite verdt. Og det hjelper lite om folk rundt meg minner meg aldri så mye på at "det er bare en periode - det blir bedre". Hva hjelper det om det blir aldri så mye bedre dersom man ikke lenger har noe grunnlag å støtte seg til? Hva skal bli bedre da? Husets vegger har store sprekker og jeg vet ikke lenger hvor mye gulvet tåler. Kan man likevel flikke på det og håpe det holder i nye stormer?

Jeg vet ikke lenger hvor tankene mine vandrer. Dragsuget i magen drar meg i feil retning mens jeg febrilsk forsøker å få feste med oppskrapte fingertupper. Innimellom får jeg feste og ser inn i smilende, gråblå øyne som minner meg på hvordan jeg først havnet her. Men det varer så inderlig kort før jeg igjen blir virvlet med i noe jeg føler jeg ikke lenger har kontroll over. Og - vips - så ligger jeg her og slurper sølevann igjen. Og ser verden gjennom noe som likner colabunnbriller som ikke er tilpasset min naturlige brillestyrke.

Jeg lurer på hvor sola er blitt av. Hvor gleden over de små tingene, og styrken i et smil, har forvillet seg. Det er hull i mine lommer og det har sannsynligvis ramlet ut et sted på veien. Men gnagsårene er for dype, og jeg for sliten, til at jeg orker å gå tilbake og lete....

Nøste i knuter

Jeg kom på noe her en dag da jeg dreiv på med et nøstearbeid uten like. I mitt yrke er nemlig nøstearbeid en sedvanlig ting, og nøsting har da ingenting å gjøre med grannøster. Neida. Her nøster vi opp hendelser fra a til å, og gjerne i fjerti ulike variasjoner. Og det var det som fikk meg til å tenke.

Å nøste opp en hendelse ved å snakke med de involverte partene fører nemlig til at man får hver enkelts opplevelse av hva som virkelig skjedde. Som oftes har man minst et par delvis sammenfallende historier som gir et noenlunde klart bilde av det som i sannhet foregikk. Men ikke alltid. Noen ganger får man bruddstykker av historien vridd gjennom den enkeltes egenfarvede colabunnbriller, og må selv forsøke å finne fornuft og sannhet i det som blir fortalt. Vri personlig opplevelse ut av sannheten. Og det er da vanskene begynner.

I slike vanskelige oppnøstinger kan man velge å tro på en variant av historien basert på kjennskap til de involverte partene. Hvis man for eksempel kjenner partene godt og vet at en av dem vanligvis har en litt egen oppfatning av livet, så er det enkelt å ekskludere den delen av historien som vedkommende forteller annerledes enn andre. Man kan konkludere med at vedkommendes sårbarhet eller livssyn farver sannheten sett fra dennes øyne.

Men hva da når man skal nøste historien fra to sider hvor begge har denne hangen til å farve virkeligheten? Hvilken farve skal man da velge? Den lyserosa eller den strengt grønne?! Og hva når man får en tredje varsjon som heller ikke samsvarer? *ergre*

Sannheten kan faktisk være en regnbue av spekter når man får mange nok involverte. Og når hver farger sannheten med sine egne personligheter, så blir det et makkverk av et pusslearbeid som ofte gjerne ikke kommer i mål. Det en så gjerne sitter igjen med av muligheter er jo faktisk at man må velge... Man må velge hvilken sannhet en har lyst til å lene seg mot. Ofte vil man nok velge den som ligger nærmest opp til sin egen oppfatning av livet, levnad og ting generelt.

Og da brakte tankene meg videre til det faktum at flere vennepar av oss den siste tiden har valgt å gå fra hverandre. Noen klarer denne bragden uten de helt store jordrystningene, mens andre river ned jordvoller så det ljomer og sender skjelvinger langt inn i vennekretsen. Og da kommer spørsmålet: hvilken side velger man da, når de begge vil ha sitt?

I mitt tilfelle hadde jeg valget mellom å holde tritt med et menneske som jeg i lang tid hadde opplevd som mer selvsentrert enn godt er, eller tro på versjonen til et menneske jeg ikke kjente mer til enn de ord vedkommende selv uttalte (og som var stikk i strid med motpartens). Det mest rimeligste hadde kanskje vært å holde på den man har kjent lengst og har sterkest relasjon til. Men er det riktig til en hver tid? Noen ganger vokser mennesker i "feil" retning, og viser et ansikt som skinner i et grelt lys man ikke før har sett det i. Historier blir farget grellgult i skjæret av det vesenet som har overtatt plassen der man før hadde en venn, og man ser vennen fra et perspektiv som setter alt i en annen kontekst. Man kjenner avgrunnen mellom seg og mennesket man før brydde seg om øke fra minutt til minutt, og colabrillene bli mer og mer dugget for hver versjon av bruddet man blir servert.

Å velge den minste motstands vei for ens egen oppfatning av virkeligheten er vel også en ting man kan gjøre. Ikke gidde å bruke mer energi på ting. Velge å tro den som gjør ting lettest og greiest for alle andre. Det er kanskje feil. Og det er kanskje feigt. Men det er enkelt. Og mange ganger gir det mening å tro på noe som er mindre avansert, som krever mindre tid til forståelse og tolking enn alternativet. Bør man så ha dårlig samvittighet for det? Er det ikke temmelig menneskelig å velge sånn?

Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha valgt bort en venn i denne sammenhengen. Det var utslag av et mangeårig forsøk på å bortforklare vedkommendes paranoia og ekstreme sårbarhet, samt en oppgitthet over å være den givende parten i et venneforhold. Og dermed et lett valg. Men det slår meg likevel at det er vanskelig å velge rett når man blir stilt overfor andres perspektiver på hendelsesforløp. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg bruker mengder av energi på å forsvare, tolke og forklare andres atferd og handlemåter, samtidig som jeg preger et annet menneske - som kanskje sitter på sannheten - for livet....?

Å gjøre rett er jammen ikke enkelt. Men heldigvis er det sjelden jeg opplever å få servert bare uoverstemmende historier. Som oftes kan man nøste i fred og fordragelighet og finne mening i det som fortelles. Og som oftes har man andre fornuftige mennesker i nærheten som man kan diskutere og konkludere sammen med for å finne det som ligger nærest opp til sannheten. Mine oppfatninger av andre mennesker får sånn sett i liten grad lov til å blomstre fritt - noe som så absolutt er fordelen med å jobbe i team fremfor alene.

Forhåpentligvis så har også erfaring gitt meg en god dømmekraft, som hindrer meg i å gjøre de verste blemmene. Eller så håper jeg det sitter en snill engel på skulderen min og rettleder meg i sånne nøsteoppgaver ;o)

Barneverden

I det siste har jeg hatt flere samtaler rundt det å være barn i dag. I lys av både å være småbarnsmamma og jobbe med andres barn er selvsagt oppvekstvilkår og barns opplevelser av verden noe som interesserer meg. Og selv om jeg begynner å bli "gammel" på jorden, så husker jeg jo enda hvordan det var å være barn selv - jeg tror ikke den rosarøde mimreskyen har omtåket det helt enda....

Den første samtalen var innom temaet barns fritid i dag. Det er ikke til å fornekte at barn i dag - i motsetning til i min barndom - har en mye større del av sin barndom bundet opp i organiserte arenaer. Barnehage/skole, SFO og idrett, korps eller svømming. Alt handler om å organisere dem i lek eller aktivitet. Og når barna først er hjemme så har de samme behov som foreldrene for å "koble ut" - og ender foran tv, datamaskin eller spillkonsoll. For sannheten er at det i utrolig mye mindre grad enn før er barn ute og leker i gata. Det hører til sjeldenhetene at barna er ute og leker "Cowboy og Indianer", gjemmelek eller "lite vink". Er de ute så er det sommer, og gjerne voksne mennesker i nærheten som de kan søke til når de ikke klarer å igangsette leken på egen hånd. Her i nabolaget er vel "ring-på-spring" den mest utbredte leken til tider...

Hvor ble det av barns behov for å leke? Har vi institusjonert dem så mye at de har mistet barns særpreg og blitt små voksne? Er barn så stresset av "tidsklemma" de sitter fast i sammen med foreldrene at de ikke orker å leke lenger? Er vi blitt så "amerikanisert" at frykten for alt det "farlige" gjør at vi holder barna inne i ren overbeskyttelse?! *gruble*

Det er nå iallefall en spennende problemstilling og litt morsomt å tenke over, syns jeg.

Den andre spennende samtalen jeg hadde dreide seg om barnas "arbeidsmiljø". Vi voksne er svært beskyttet av lovverket når det kommer til miljøet vi oppholder oss i og skal fungere best mulig i. Jeg er ikke alltid sikker på at barna er beskyttet like godt. Joda, det finnes lover om hvordan sklia skal stå i vinkel ifht solens gang over himlen, hvilke sikkerhetsinnretninger man MÅ ha for å ha en "disse" (huske) stående på et offentlig sted, og hvor mange barn som er tillat på et visst inneareal. Men barn i barnehage oppholder seg samtidig på den samfunnsarena hvor man er utsatt for mest støy. Barnahageansatte går bygg- og anleggsarbeidere en høy gang når det kommer til hørselsskader. Ingen andre er faktisk så utsatt for støy som disse. Og her overleverere vi med største selvfølge barna våre i inntil 9 timer daglig...

En annen ting jeg ofte kjenner en viss oppgitthet over er denne trenden til å bygge størst mulig når det kommer til "oppbevaringssteder" for barn. De små bygdeskolene med 20-40 elever er i ferd med å dø helt ut. Skolene skal romme 500-700 elever, minst, men samtidig ha "smågrupper med stor voksentetthet" i tillegg. Hvor mange av oss voksne jobber på steder med over 500 ansatte?! Og hvor mange av dem som jobber i så store bedrifter har full oversikt over de ulike avdelingene, vet hvem man til enhver tid skal henvende seg til og kjenner flere enn dem man jobber tettest med? Hvordan ville det ha kjentes ut for en litt usikker voksen å måtte spise lunsj i en kantine hvor 500 andre hadde lunsj samtidig, det var bare bordplass til 300, og de ansatte man kunne spørre om hjelp om man lurte på noe var i underkant av 10 stk? Til sammenlikning skal mange små 6-7 åringer klare å ha oversikt i en skolegård med 400-500 andre elever, 10 voksne vakter og en 10-12 lekeapperater (om man er heldig). Skjønner dere hva som gjør meg opprørt? Hvis man da legger til litt vansker med å orientere seg i store menneskemengder, et par doser problemer med å lese sosiale situasjoner og fem teskjeer sosial angst, så har man eksemplet på hvordan 5-7% av norske skolebarn opplever et matfriminutt 5 dager i uka....

Og nå trakk jeg bare frem skolen. Barnehager med plass til 500-700 barn gir meg enda mer gåsehud på kroppen. Små barn som er vant til å forholde seg til mor, far og et par søsken (samt kanskje et steforelder og noen halvsøsken) skal plutselig orientere seg i en barnehage på flere hundre kvadrat (joda, man har fremdeles små avdelinger, men man har også et større uteareal, større samlingsarenaer og ofte "åpne avdelinger") og få oversikt under felles "utetid" hvor barn kreler overalt. Hadde jeg vært to år, og måttet vinke farvel til pappa når han forlot meg under sånne forhold, hadde jeg sannsynligvis fått varige mén... Ja, hvis man er så heldig å kunne vente til man er to år før man begynner i barnehagen da - de minste i "vår" barnehage var ikke mer enn 6 mnd da de begynte der....

Og nå har jeg bare vært innom størrelse og folketetthet. Når det kommer til barnehager er det heldigvis mye nybygg overalt i landet. Det er en langt tristere historie når det kommer til skolebygg. Dette er dessverre ikke en sjeldenhet i dagens skolehverdag. For små rom, for dårlig vedlikehold og "arbeidsforhold" som for lenge siden ville fått fagforeningene til å troppe opp med bannere på enhver norsk arbeidsplass - det er det vi godtar for ungene våre. "Har de tak over hodet og kladdebøker? Jatakk, vi tar den skolen!" Økonomiske fremgangstider i lang tid har ikke akkurat hatt noen ringvirkning til barna, om man skal se på det fra denne vinklingen. Nedslitthet både på skoler, idrettshaller, svømmehaller og lekeplasser - det er det vi gir den oppvoksende generasjon. Jeg skjemmes ikke bare litt med tanken!

Da jeg var barn var verden ganske lys og fin. Det verste med barneskolen min, ved siden av dårlig klassemiljø, var at doene hadde båser som ikke var tette oppe og nede. Det var fint dersom man låste seg inne, ikke fullt så hyggelig når eldre elever lå på toppen og tittet på en når en tisset... Utemiljøet var en asfaltert skolegård og et par lekeapperater som vaktmesteren hadde det daglige tilsynet med. Vi var iallefall så få elever på skolen at alle fikk spilt fotball/håndball hver dag, og det ikke var kø til porten for å skli på skolens ene rutsjebane. Joda, det var færre voksne ute, og de var ikke like drillet i mobbing, men elevmassen av så liten av "de slemme" var temmelig synlige. Man visste hvem man skulle holde seg unna. På en skole med over 500 elever, 3-4 paraleller og 70-100 ansatte er det nok kanskje ikke like godt å ha oversikten....?

Jeg hadde på ingen måte noen idyllisk, rosenrød barndom. Det var skjær i sjøen og haier i vannet da også. Men vi lekte mye med barna i gata. Og vi hadde andre mestringsarenaer enn barn har i dag - arenaer hvor det ikke ble stilt samme krav til mestring som det blir til dagens barn. Annet enn mestring av sosiale lekeregler. Man måtte ikke prestere så masse. Sånn sett tror jeg at vi hadde en enklere barndom enn mange barn har i dag.

Heldigvis er jeg et homo ludo (ifølge min kollega) - et lekende menneske. Og jeg har funnet meg en minst like barnslig lekende mann. Forhåpentligvis klarer vi å overføre gleden ved lek og sosialt samvær, uten struktur, også til vår oppvoksende generasjon. Så får vi legge til en dose "kjempe på barrikadene" i diverse foreldregrupper, så kan kanskje våre barn slippe unna de verste "arbeidsmiljøene" i barneverden...? *håpe*

Dumme svensker, fordommer og gangsyn.

Det er rart hvordan det er med oss mennesker og fordommer. Uansett hvor åpne vi innbiller oss at vi er for nye og annerledes ting, så bærer vi like fullt med oss vårt helt egne sett fordommer som ligger og slumrer innerst i hjernebarken til de finner det for godt å dukke opp.

Jeg er (selvsagt) av dem som tror jeg klarer å gjemme fordommene mine godt ;) Og stort sett er jeg veldig åpen for nye mennesker fra utallige samfunnssjikt, land og kulturer. Jeg er temmelig lik potteplanten i så måte, og kan slå rot selv blant de mest ihuga særgruppene av mennesker - nettopp der ingen ville tru at Didi kunne bu.... (mange blir lurt av det de oppfatter som et litt arrogant ytre, faktisk - noe som både morer og overrasker meg)

Eller som sjefen min bemerket da jeg for noen år tilbake skulle tilbringe en sommeruke på Roskilde: "Jeg kan liksom ikke se deg for meg i telt midt i sørpa" *ler* Det var en strålende sommer det året, og jeg er faktisk temmelig lite snerpete når det kommer til fellesdasser, køståing og fulle folk ;) (Litt mer når det kommer til urin all over, men det er et helt annet blogginnlegg)

Sjefen min hintet nok mer til den mindre bekvemmelige stilen ved teltlivet, så som mindre skapplass og dårligere komfort, men hun visste lite om at jeg fra spede barnsben av har blitt oppdratt til å bli en aldri så liten skap-camper... For en "pengelens" storfamilie på 70-tallet var ofte teltlivet eneste alternativ når det kom til feriering. Og vi ungene syntes faktisk det var aldri så ørlite spennende å sove i et knøttetelt sammen, mens mor og far lå side om side i familieteltet like ved. Spennende røverhistorier om tre jenter i hver sin maurtue, tannpuss med musetilskuere og bading i tordenvær har siden vært en del av "familiekrønikeren" heime - sånne "kodakmoments" man mangler bilde av, men som ånder og lever i familiens felles bevissthet og dras frem i passende stunder.

Det gikk ikke mange årene i telt før mine foreldre fant et billig alternativ til ørten unger i ett telt. En sommerhytte med fire sponvegger, bølgeblikktak, bøttedo og tre køysenger var mitt sommerhjem i noen tiår. Stearinlys og parafinlamper som eneste lyskilde, og vanndunker man måtte gå milevis for å fylle for så å slepe opp et bratt berg til hytta. Joda, jeg har vært der - i det primitive livet. Dagens familiehytte er av litt bedre standard, med kompost-hyttedass (man slipper gleden ved å velte bøttedoen og stå hylende i en flom av ekskrementer...), strøm og skifertak. Men i forhold til andre hytteeiere er nok fremdeles mine foreldre opptatt av å holde en enkel standard. Dusj er noe man gjør utendørs bak et provisorisk forheng, og klesvasken samles opp og tas med hjem. Eller gjøres for hånd. Middag ordnes på grill eller propankomfyr - her skusler man ikke penger til lukseriøse hyttetilbehør, nei. Det enkle er ofte det beste ;)

Men, tilbake til fordommene... For øyeblikket vurderes nemlig medlemsskap her. Nå når vi har gått tilbake til min barndoms sommerrøtter, og investert i en campingdrøm på sørlandet, må vi definitivt vurdere om vi ikke også må tråle Freetex etter en passende gjenlevning fra 80-tallet. *ser drømmende for seg bleket krøllesveis og lugubre leopardmønstrete tights som passer grilldressjakken*

Men fordommene mine gjelder såvisst ikke bare nordmenn på ferie - charterturismen fortjener jo også ros og omtale her, men jeg vet ikke om jeg gidder å skrive så langt i kveld - det gjelder også utenlandske mennesker som forviller seg inn i vårt landstrakte land. Som sagt før så er jeg egentlig temmelig åpen for andre mennesker, men innimellom trår fordommene til for fullt. Julebordet på jobben min fikk meg inn i et sånt modus. Jeg ble nemlig sittende som borddame til en tilflyttet svenske. Jeg liker igrunnen godt å feriere i Sverige. Og jeg har lite å si om svensker generelt - med unntak av at de finnes i like mange sjatteringer som nordmenn når man beveger seg litt mellom by og land og langtbortivekkgjemtekroker ;D Vel, denne svensken fikk mine verste fordommer til å klemme seg frem i bevisstheten....

Jeg innrømmer så gjerne at jeg ikke er perfekt. Men jeg tror jeg har en viss evne til å rette ut de sosiale antennene mine i de riktige sammenhenger. Å sitte på julebord i et annet land, sammen med bare "innboere", og generalisere og kritisere innbyggernes mentalitet og holdninger.... Tja, kan man si at det er noe jeg ikke i min villeste fantasi ville funnet på å gjøre? Min bordkavaler - som mine fordommer fort plasserte i kategorien "enkel bygdetulling fra innerste gjørmehaug som inbiller seg at han har noen form for intellekt" - gjorde nettopp dette. Han begav seg ut på en lang tirade av "nordmenn lever bare på olja, har ingen industri og har ikke greie på økonomi" i ren Norges-misunnelse av beste lillebrorkarakter. I begynnelsen inntok jeg min ironisksarkastiske "jeg svarer for å provosere"-holdning, men etterhvert kjeda jeg meg så innmari at jeg bare nikket og smilte på passende steder og lot mannen kvekke fra seg. Og det gjorde han jo ikke før det var på tide for meg å dra hjem og amme... Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg at min lenge etterlengtede frikveld skulle tilbringes, mer som en historie i "min verste date"-avdelingen, vil jeg tro. Mine fordommer har imidlertid banket kraftig på innsiden av skolten i ettertid og lurt på hvordan et oppegående menneske kan sitte i en slik setting og la fordommene spy ut over sin neste. Jeg mener: hva får et menneske til å flytte til Norge, søke jobb og bli værende her med holdninger om nordmenn som setter piggene ut hos de fleste?! Jeg tipper idioti. Mannen er rett og slett dum. Han går rundt i sin svenske påtatte selvopptatthet og tror vi bryr oss om at han ser på oss som mindre verdt enn hans blå-og gulstripete ræv. "Pass ni, nordbaggar - for her kommer jäg..." Egentlig har jeg for lengst plassert ham i en "høyrøstet og "spirituell" person som gjør mye av seg pga dårlig selvtillit"-gruppa mi. Det triste er at dette mennesket er ansatt for å lære opp våre håpefulle, for å gjøre dem preppa til et liv i dette landet, med de menneskene, som han egentlig ser litt nedlatende ned på.... Hadde jeg bestemt så hadde han nok måttet tatt seg et kurs i holdningsendring og norskhistorie, samt noen timer selvtillitsbygging, før jeg hadde sluppet ham inn dit han er nå.

Gjett om jeg gleder meg til å se hvem jeg skal samarbeide med når jeg er tilbake i jobb *ler*

Jeg liker på et vis å hengi meg til disse deilige fordommene mine - på samme vis som min kollega så tydeligvis ikke har noen sperrer for å gjøre det. De gir meg liksom en unnskyldning til å mene og synes noe om andre mennesker uten å måtte ta hensyn til at jeg faktisk kan ta feil. I hormonelle og/eller selvopptatte øyeblikk kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg faktisk har alt vett, og det er en herlig følelse å velte seg i sin egen godhet og føle maktsusets brusing i årene. For jeg er tross alt bestvitende, gudommelig og best i alt, ikke sant? Mitt ord er lov og alle i grilldresser er nøyaktig slik mine fordommer forteller meg. Ikke alle campere er stolte eiere av grilldresser da, men det er jo en helt annen ting...

Og så lander jeg på jorden igjen og kan se litt humoristisk på min egen oppfatning av verden. Jeg rister litt i mine passelig grofaste, ompottingsklare, røtter - rister bort noen fordommer som har klistret seg på innsiden av gangsynet - og er klar til å møte verden slik den er igjen. Med rare mennesker i alle krinker og kroker. Og kulturforskjeller ikke bare mellom land og religioner, men også mellom landsmenn, familier og byer. Brillene er på plass på nesen igjen og jeg ser klarer enn jeg gjør uten.

Men matchende grilldress - det har jeg av humoristiske grunner - litt lyst å investere i *skrattler*

Drømmer og sånt

I natt hadde jeg en drøm. Det var et slags marerittaktig drøm som jeg våknet av og var iskald, livredd og hyperventilerende. Og det var en drøm som jeg på underlig vis føler jeg har hatt før. Om det er et minne eller en drøm som bare har forfulgt meg som mareritt fra jeg var barn, vet jeg ikke. Jeg vet bare at den skremte vannet av meg og at jeg tror den har gjort det før.

Da vi flyttet inn på det nye soverommet nede, hadde jeg i en tid noen fæle drømmer om at det kom hender ut av veggen og grap fatt i meg! Det kjentes ut som om de forsøkte å dra meg gjennom veggen og ut til seg, og jeg våknet flere ganger livredd med hjertebank og hurtig pust. Jeg fant ut at like over hodeputa mi i senga går det et vannrør i veggen. Den underlig flytende følelsen "vesenene" gav kunne godt stamme fra det å flyte i vann, og da jeg satte opp en "mental sperre" i veggen der sluttet drømmen å plage meg.

Drømmen jeg hadde i natt var ikke så ulik drømmen om vesenene som dro meg gjennom veggen. Forskjellen var bare at det denne gangen handlet om en kulde så intens at jeg grøsser bare med tanken. En isende kulde som nesten går gjennom marg og bein. Og vesener. Menneskelige vesener som jeg vet er døde. Og de skremmer meg så vanvittig. Jeg ligger musestille i den tro at de ikke merker at jeg er der. Men de er der for å finne meg. For å snakke til meg. Og jeg er livredd. Klarer ikke lee meg. Fryser. Tør ikke puste. Hele kroppen kjennes stiv og vond. Som om jeg forsøker å slutte å eksistere slik at de (eller kanskje det "bare" er en han?!) ikke skal "ta" meg.

I mange år av mitt liv har jeg vært oppriktig redd spøkelser. Eller gjengangere om man vil ;o) Pisseredd. Redd på grensen til vanvidd! Mørkeredsel og redsel for å være alene hjemme fant grobunn i den redselen. Og det har tatt meg mange år å komme dithen at jeg ikke er redd lenger. Likevel skremmer altså denne drømmen meg fra sans og samling. Selv om jeg i dag vet at det ikke er noe å være redd for. Selv om jeg vet at det ikke ville skje at noen skadet meg slik jeg er redd for i drømmen.

Så tanken min kretser litt rundt tanken på om det kan være et minne. Noe jeg faktisk har opplevd. Noe som skremte meg. Noe som gav meg denne tåpelige redselen som tydeligvis ennå preger meg. Jeg føles som ei lita jente der jeg ligger og fryser - og senga er smal og lita. Tro om det ikke er en enkeltseng som passer et barn ;)

Drømmer er rare ting, igrunnen. Ofte gjennom livet mitt har drømmer bragt meg svar på gåter jeg lurer på. De har gitt meg løsninger på ting jeg lurer på og ført meg videre i rett retning i forhold til valg jeg må ta. Så da lurer jeg litt nå da. Hva er det denne drømmen skal fortelle meg? Hvor skal den føre meg? Og hva er det jeg skal forstå og finne ut av? *gruble*

Jeg må iallefall si at jeg er glad jeg har mulighet til å krype inntil et par varme kropper om natta *s* Tanken på drømmen har satt en støkk i meg, og jeg gruer litt til en ny natt. Det er godt jeg slipper å være alene :D

Utakknemlighet

Jeg var på årets store bytterunde i dag - noe som medførte tidlige magesår-symptomer i ren frustrasjon over menneskehav, parkeringsproblemer og utsolgte varer.... For min del handlet byttingen stort sett om andre klesstørrelser, og altså ikke andre sorter ting. Men menneskehavet inne på kjøpesenteret fikk meg nå til å gruble litt over enkelte ting.

I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.

Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....

Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.

Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).

Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.

Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:

Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.

Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.

Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....

Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...

Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.

Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!

Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...

I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...

Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)

Er jeg gal?

Tenk om jeg egentlig er en helt aldeles gal person og det livet jeg tror jeg lever nå egentlig bare er resultat av et fargerikt fantasiliv i en syk persons hjerne... :vantro og sjokka:




(På den andre siden kunne jeg jo ha sørget for å innbilde meg et liv som gjeldsfri med 2,5 friske barn og en litt rikere mann hvis jeg først skulle fantasere meg et liv....)

Speil, speil på veggen der...

Det er en sannhet man ikke kan lyve seg fra at vi mennesker er mestere til å lage forestillinger for oss selv som etterhvert legger seg som sannheter som styrer vår virkelighetsoppfatning. Det er også en sannhet at vi av og til møter oss selv i døra og får en realitysjekk som sender sjokkbølger langt inn i margen.

En slik episode ble beskrevet for meg i dag av en venninne. Hun fortalte at hun hadde spilt fotball i går kveld, sammen med noen venner. "Jeg innbildte meg at jeg var flink til å spille fotball", betrodde hun meg,"helt til jeg spilte det i går...!" Hun hadde glemt at det var over ti år siden sist, og at formen og teknikken nok ikke var like fremragende som da hun var aktiv spiller på pluttelaget. "Jeg skal herved aldri skryte av at jeg er god til noe", sa hun halvt i latter og halvt i undertrykket sorg over evner som forsvant underveis.

Det fikk meg til å tenke på alle gangen jeg selv har innbildt meg at jeg virkelig er noe eller kan noe. At evnene som jeg delvis bygger min virkelighetsoppfatning av meg selv på - det jeg er strålende flink til og kan skryte av - ikke er en konstant faktor som jeg faktisk bør kunne lite på. Som da jeg begynte å ri igjen etter ett opphold på ca 7 år, og trodde jeg fremdeles var en passe habil rytter. Etter første ridetime, med tre kvarters nedsitting i trav, måtte jeg nedslått innrømme at jeg ikke hadde verken magemuskler eller teknikk inne, flyttet over på "konepartiet" og fant fort ut at jeg også der måtte sammenlikne meg med de "dårligste" av "gamle ryttere". Jeg som en gang var så god at jeg kunne delta på stevner...

Til tider brenner jeg meg temmelig grundig på disse feilaktige oppfatningene av egne evner. Å labbe ut på en to timers langrennstur når man har ski på beina en gang i året, er jo ingen smart idè. Å skryte over egne evner ved symaskinen for så å oppdage at den man prater til er sydame, er heller ikke særlig flatterende. Det sier seg jo selv at man fremstår som temmelig brautende når man skryter av fordums storhet for så å vise seg å være en person med realtivt skrantende evner på området. Jeg har forståelse for om jeg fremstår som arrogant eller selvopptatt til tider, må jeg nedslående innrømme.

Likevel må jeg innrømme at jeg syns disse falske bildene av meg selv er verst å bære når det kommer til den ytre fasaden og ikke evner som forståelig nok forsvinner når de ligger brakk i årevis. Jeg ser på meg selv som en person som ikke er særlig flink til å kle meg. Jeg har manglende kunnskaper om farger og sammensetninger, og kler meg mer praktisk enn fint. I tillegg tilhører jeg landets befolkning som i stor grad fremelsker Marilyn Monroes frodige former fremfor tenåringsidolene i str xs. Marilyn Monroe var som kjent en 42-44 str - noe som passer en voksen og lubben kvinne som meg bedre enn å ha skrangleskjeletter som sammenlikningsgrunnlag. Når jeg ser meg i speilet så er jeg temmelig fornøyd med det jeg ser. Gode, runde former og et ansikt som ikke skremmer vekk folk flest. Ikke en innertier når det gjelder utseende, sannsynligvis, men en god åtter, kanskje? Lemmer som står i forhold til hverandre og et symmetrisk ytre som trekker opp. Brede hofter, mye pupper og rumpe, men lange slanke bein og små hender og føtter, og ikke minst flott hår! Og noen kg for mye over magen. Men de er der jo selvsagt bare midlertidig, ikke sant. De skal jo av igjen så snart jeg er ferdig å amme. Og jeg er da strengt tatt ikke så stor? Mindre enn henne og henne og.... Speilfjeset mitt ser temmelig ok ut *smiler selvtilfreds* Ikke for sur, ikke for streng - ser snill og godslig og grei ut, syns jeg. Jeg smiler selvtilfreds til meg selv og trekker på meg noen filler som holder ute babygulp og stenger inne ammepupper og andre uhumskheter.

Men så var det dette med den falske sannheten da...

Plutselig ved en anledning så er det noen andre enn meg som står bak kameraet og tar bilder. Plutselig ser jeg meg selv avkledd og i en situasjon hvor jeg har god mulighet til å sammenlikne meg med andre, mere fotogene individer. Og hva oppdager jeg?! Næææææh! Er jeg virkelig så stor! *dåne* Overarmene mine er jo på størrelse med dem hos en liten sumobryter! Og fjeset mitt..... Har jeg virkelig så digert fjes sammenliknet med de andre på bildet?!? *flau* Jeg ser jo ut som om jeg har vannhodet sammenliknet med alle de andre! Er det mulig?! Når og hvor endte jeg med å bli så stor at jeg vokste ut av porposjoner?! Hvorfor har ingen sagt noe?!? Hvordan har jeg endt opp med å bli så diger uten å oppdaget det underveis? Jeg, som var så lita som ungjente...! Jeg som var tynnere enn en trettenåring før jeg begynte på p-piller... Cheeses!!! Hvor underveis gikk ting så "galt"???

"Skrekkmerkene" på magen, "baby-valken" og de overdimensjonerte ammepuppene har jeg jo forlengst klart å bortforklare i den grad at de nå har glidd inn i bevisstheten min som en positiv ting som jeg ikke lenger tenker på. Men hvordan skal jeg klare å bortforklare og illusjonere bort at jeg har en kropp som er dobbelt så stor som den jeg selv ser i speilet? Min svigerinne snakker overbevisende om at hun tror hun har et speilfjes som er helt totalt ulikt det fjeset hun i klare stunder innbilder seg at vi andre ser når vi ser på henne. Og jeg forstår i et lynende klart øyeblikk hva hun snakker om. Paul Mckenna snakker om å bruke selvhypnose for å øke selvbilde og akseptere seg selv som den vakre personen man er - tross for mange kilo, krum nese, utstående ører og skeive tenner. Og jeg forstår med ett at det er nettopp dette jeg har bedrevet i årevis! Selvhypnose for å skape et bilde av mitt ytre som jeg kan akseptere, elske og leve med. Et vakkert meg selv. Et vakkert ytre, tross for mange kilo og en etterhvert aldrende kropp. Et speilbilde jeg kan smile fornøyd til hver eneste morgen og hente med meg smilet fra når jeg vender meg ut mot resten av verden i selvtilfreds stolthet.

Og er det så ille, egentlig? Neida - slett ikke! Jeg kommer fortsatt til å innbilde meg selv at jeg er verdens 7 vidunder, jeg! Paul Mckenna mener jo at det er den rette tingen å gjøre, ikke sant ;) Men dessverre kan jeg ikke unnlate å se bevisene på det motsatte - bildene som avslører at jeg er en bedrager av dimensjoner. Jeg kan skylde på "feil vinkel" og "uheldig lys", men det er ikke til å komme fra at sannheten treffer meg som et overraskende lyn fra klar himmel og skaper et aldri så lite tvilende og blødende sår langt inne i meg. Enn så lenge kan jeg bedra og lure meg selv, men mange bekker små blir vel til slutt til en temmelig klargjørende stor å som får meg til å bryte sammen i krampegråt over hvor blind jeg har vært i forhold til den jeg har tillatt meg selv å bli...

Så, mens jeg smilende står opp hver dag og innbilder meg at jeg er vakrest på jorden her, så ligger en gnagende tagg bak i hodet mitt og minner meg på de 10 kg jeg skal gå ned til våren ;o) Jeg tviler ikke et sekund på at jeg er vakker. Jeg er elsket, jeg har fått to nydelige barn og jeg har en kropp med former selv latino-kvinner kan kikke misunnelig etter. Men samtidig forteller sannheten fanget i et bilde meg at jeg også kan ha godt av å endre matvaner, treningsvaner og legge bort ti kg dauvekt.... En gyllen middelvel mellom totalt selvbedrag og en anelse sannhet er veien å gå.

Så kanskje speilfjeset mitt ender opp med å ligge litt nærmere sannheten etterhvert?!

"Kose oss med barna" - for enhver pris?

Kjære, stressa trebarnsforeldre som valgte å spise middag på McDonalds samme dag som oss - jeg har noen synspunkter til dere som jeg håper dere vil ta i mot med takknemlighet og en viss flauhet nå i ettertid...

For det første, å la en niåring passe på en treåring mens dere kjøper mat i etasjen under - det er å be om bråk. Når treåringen i tillegg så tydelig er i post-trassalderen og niåringen har arvet visse atferdstrekk fra sine foreldre, så burde dere skjønne at ting vil gå galt. Å kjefte barna ned fordi de "ikke oppfører seg" i etterkant blir en smule idiotisk i mine øyne når dere så høylytt tråkker i deres egen foreldrefelle... Å kjefte barna ned uten å først få klarhet i hvorfor de krangler blir uansett en tåpelighet, mener da jeg, men nok om det. Hvis dere virkelig er interessert i å vite hva som "gikk galt", så var det da treåringen ville leke mens niåringen forsøkte å følge ordre og passe søsteren mens hun også holdt av bordet. Fraser som "Kom her ellers slår jeg deg!", er muligens vanlige fraser hjemme hos dere, men i mine øyner er det trusler som jeg antar barna har lært å bruke ett eller annet sted...

Å be en niåring bære et brett, fullastet med mat og drikke, fra trappene til bordet er videre en ting en burde vite at innebærer endel søl. Det er en uskreven regel at brettet høyst sannsynlig vil deise i gulvet på ett eller annet tidspunkt. Å gi barnet en skjennepreken i forkant fordi dere foreldre ikke klarer å kommunisere og dermed har gitt barnet motstridende beskjeder hjelper ikke på. Hvis jeg skulle bære et brett som veide halvparten av min egen vekt etter å ha blitt skjelt ut til de grader, så hadde jeg også høyst sannsynlig mistet det i gulvet i ren mistro til meg selv og egne evner...

Når barnet har mistet brettet i gulvet og sølt ut all brusen, slik regelen jo tilsier at hun etter all sannsynlighet kommer til å gjøre, så hjelper det fint lite på situasjonen å kjefte på henne fordi brusen nå renner ut over hele gulvet. Å gnage på det gjennom hele måltidet hjelper enda mindre, og jeg kan tenke meg at klumpen i magen på jentungen rakk å vokse seg rimelig diger og ekkel i løpet av måltidet - hun var temmelig ut av seg i utgangspunktet. I mine øyner er det egentlig et rent under at hun i det hele tatt fikk i seg noenting etter den psykiske terroren hun ble utsatt for, kombinert med den evigvarende gneldringa som foregikk under hele måtidet.

At mor må følge mellomstebarnet på do akkurat i det kritiske øyeblikk da maten endelig er ferdig er også en uskreven regel en må regne med når man har barn. Å kreve at eldste barn av den grunn er tankeleser og kommer løpende for å hjelpe slik at far kan sjonglere brett nr to, minstebarnet, samt en barnevogn på plass er likevel litt over kanten, syns jeg. Jenta stod tross alt og holdt av bordet slik mamma hadde bedt henne om. Far hadde faktisk rukket å selv bære brettet på plass samt gå ned etter det andre brettet på den tiden han brukte på å skjenne på barnet...

Krangelen dere to voksne hadde ved bordet om hvorvidt dere hadde fått all maten dere hadde bestilt, gjorde ikke stemningen noe bedre. Og den stadig pågående masinga på ungene - "sett deg opp! Sitt fint! Spis maten din! Ikke trå i sølet på gulvet!!!" - bidro til å gjøre måltidet mindre hyggelig ikke bare for de som satt rundt deres bord, men også for oss andre "tilhørere". Jeg kan ikke huske at dette er noe man skal forbinde med "en hyggelig middag ute"...

Så da lurer jeg på dere... Hadde dere en hyggelig middag ute? Tror dere virkelig at barna deres koste seg med en ettermiddag sammen med foreldrene på McDonalds? Med den stress-reaksjonen dere begge viste: var det virkelig verdt det?! Tror dere ikke barna hadde kost seg like mye hjemme, i vante omgivelser, med en mindre stresset mor og far og mindre mas og kjeft....?

Jeg bare spør....

Nåtidens gapestokk

Denne uka har det stått i store svarte typer om Hagas avgang i alle de riksdekkende avisene. I flere uker har vi kunnet følge "dramaet" som sakte har beveget seg mot en avgrunn som ikke gav så mange alternativ. I dramatiske ordelag har det blitt fråtset og rotet i mulige ulovligheter som gjør Haga til en uskikket representant for det norske folk. Og til slutt kunne avisene endelig utrope henne som taper og fråtse litt til før de finner et nytt offer å kaste seg over.

Jeg er ikke sikker på at jeg liker denne nye trenden i norsk presse.

Det er ikke det at jeg mener det er greit at man som aktet politiker skal kunne unne seg å vri seg unna de fleste regler og lover som gjelder for "almugen", men det er noe med denne utbroderingen og....vel...fråtsingen som jeg bare ikke har helt sansen for. For å falle litt tilbake til forrige innleggs tema: hvem er egentlig uten synd i dagens samfunn? Hvem er så feilfrie at de trygt kan kaste den første steinen og henge ut sin neste til allmenn beskuelse. "Dagens gapestokk" kalte prestemannen det, og jeg er innerst inne så hjertens enig....

Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet egentlig si at de aldri har gjort noe som etter dagens skrevne og uskrevne regler ikke kan betegnes som galt...? Hvor mange har ikke benyttet seg av noe som i forstørrelsesglasset kan kalles svart arbeid? Eller for den del utført det? Hvor mange har ikke unnlatt å komme med utførlige opplysninger fordi det på en eller annen måte har gagnet en? Hvor mange har ikke beholdt den 100 lappen de fant på bakken istedet for å levere den til nærmeste butikkdisk...?

Poenget mitt er: hvor mange av oss er så skinnhellige at vi uten den minste snev av usikkerhet kunne påtatt oss å legges under medienes gjennomtrengelige lys - og gått derfra helskinnet?! Hvor reelt er det å kreve at politikere, kjendiser, statsoverhoder skal klarer å leve som Jesus selv hele livet? For pokker - vi har da en kronprinsesse som har levd livet med "utagerende festing" og likevel ble godkjent. Hvor høyt skal vi legge lista for alle andre?!

Jeg tror egentlig at det hele dreier seg om ærlighet. Hvor mye mindre hadde Clinton-skandalen vært om han slukøret hadde innrømmet utroskapen fra første stund? Hvor mye større tiltro hadde ikke Haga hatt om hun hadde innrømmet å bli tatt - ikke med buksene nede kanskje men med stabburet fullt iallefall - istede for å febrilsk forsøke å ro det hele i land? Kanskje er det ikke skinhellighet vi krever av disse menneskene som befinner seg under lupen, men rett og slett et snev av anstendig ærlighet?

På den andre siden - vil vi virkelig ha et samfunn der media kan plukke fra hverandre mennesker så til de grader ved å pirke borti ethvert feiltrinn de måtte finne på å ta? Vil vi ha et samfunn der Dianas liv og død er standarden på hva mennesker må tåle og ikke den ytterste konsekvensen på hva det kan føre til? Jeg tipper jeg ikke er den eneste som kvalmt må svelge bort bismaken hver gang en statsråd - være seg norsk eller britisk - må gå fordi de ikke har vært kyniske nok til å "skjule alle spor" når de begår feiltrinn. Hva lærer det fremtidige politikere annet enn "vær lurere, fei bedre"? Vil vi ha et samfunn der vi ikke vet hva som er sannheten fordi folk har lært seg strategier for å skjule realiteten?

Det er ikke enkelt å lære den oppvoksende generasjon verdien av ærlighet når vi har fremtredene politikere som tydeligvis ikke kjenner verdien av det. Det er heller ikke lett å forklare at samfunnet ikke er bygget opp rundt et reality-show prinsipp, der vi bare kan stemme ut de vi ikke liker, når mediene så tydelig lever av å gjøre nettopp dette. Hvordan skal vi forklare begrepene ærlighet og tilgivelse når vi i så liten grad klarer å bevare dem i sanfunnet ellers?

Det siste årets mange "avsløringer" i mediene har nok fått flere til både å kroe seg frydefullt og til å skjelve i buksene. Forhåpentligvis er det også flere enn meg som snur seg litt beskjemmet bort og lurer på hvor "dagens gapestokk" slår til neste gang - hvem som er den neste som får svi...

Fordømme

En tur i kirka på søndag (ja, faktisk så var jeg i kirka. Det var dåp, nemlig (ikke for oss, noe som er en av de tre grunnen til at jeg befinner meg der ;o) ) fikk meg til å filosofere litt over temaet fordømmelse.

Det var egentlig litt morsomt at jeg befant meg akkurat i den kirka og satt og hørte prestens utbrodering av akkurat det emnet, for den første jeg traff da vi kom inn døra var en gammel klassevenninne fra barndommen. Henne har jeg faktisk tenkt litt på i det siste - med et aldri så lite snev av fordømmelse *flau* Ikke fordi hun er så forferdelig, egentlig, men fordi hun var en skikkelig nebbete og surmaga unge en gang i tida *flirer*

Den andre tingen som var litt morsom var at jeg er en av disse personene som egentlig tar avstand fra kirken fordi jeg oppfatter den norske kirke som aldri så lite fordømmende. Der jeg vokste opp var menigheten dominert av eldre enkefruer med perlekjeder og nesa i sky, som i neste nu stod mellom potteplantene og kritiserte alt og alle som kom deres vei. Sånt oppfordrer ikke akkurat til å bli en del av menigheten, nei. I tillegg fant jeg kateketen som hadde konfirmasjonsundervisningen med oss svært lite "åpen" - hun bet nesten hodet av meg da jeg henga meg til en av mine sedvanlige undringer omkring emnet hun framla på ene samlingen (ikke rart at jeg undret over hvordan alle fikk plass i himmelen, vel?! De mener jo at bare man tror så får man innpass - da må det jo være mange som har fått plass der etter et par tusen år....). Mine andre erfaringer med kristne mennesker opp gjennomtidene har heller ikke akkurat skubbet meg i retning av å melde meg aktivt inn i tjeneste for Gud Fader - inkludert det faktum at mesteparten av de gudstjenester jeg har vært på har vært så søvndyssende at min største dyd har vært at jeg (ved hjelp av "øyne-i-kryss"-teknikken og "telle-planer-i-vegg/tak"-aktiviteten) har klart å la være å sovne. Jeg begynner nå å forstå at kirken er i endring og at jeg selv står i fare for å bli en aldri så liten smule fordømmende....

I fjor var vi på konfirmasjon her i bygda. Presten her var svært godt likt og for første gang fikk jeg faktisk noe ut av å være i kirken. Jeg trodde det var en engangsopplevelse og har gått gjennom den vanlige omgangen av å grue meg for søndagens dåpsgudstjeneste. Dåpsforeldrene har i forkant skrytt av presten og hvor engasjert og flink han var. "Gjeeeesp", tenkte jeg og grudde meg like fullt. Og ble gledelig overrasket! Presten var riktig nok flink og engasjert! Jeg har aldri før opplevd en dåpssermoni så preget av personlighet og varme. Barnas søsken var involvert i handlingen og det ble bedt personlig for hvert barn som samtidig ble fremvist til menigheten fra prestens favn :o) Salmene som ble brukt var mer moderne enn jeg før har opplevd og speilte mer av hverdagslivet enn de eldgamle strofene jeg husker fra småens dåp. Faktisk så var det hele så rørende at jeg (takket være hormoner, tenker jeg) ble sittende med tårer i øynene...

Ikke nok med at dåpssermonien var så flott at jeg et øyeblikk tenkte å gå frem til presten og takke etterpå *flau*, men samtidig var gudstjenesten delt opp i andre og mer involverende deler enn de gamle tradisjonene krever (de var selvsagt der de også). Seksårsklubben i kirken sang for full hals flere ganger, en hjelpeprest hadde rollespill for barna (som for anledningen satt på gulvet fremst i kirken), alt som skjedde ble fulgt opp med en powerpointside så vi hadde annet enn presten å legge øynene på og ikke minst tonen mellom kateket og prest var varm og humoristisk. Det hele falt altså ned på et ganske så menneskelig, hverdagslig og lettfattelig nivå... Som min far sa: det var bare en person som sovnet!! *ler*

Og temaet falt hørbart til jorden. Fordøm gjerne om du selv er ufeilbar. Og der satt jeg med fordømmelsen som en bismak like bak mandlene. Jeg svelgte hørbart ned den kamelen som skrapte opp ganen med sin stive bust. For kirken og "kristne" (som jeg har brukt som en definisjon på noe uggent i flere situasjoner) er nok mer nyansert enn jeg tidligere har klart å ane. Det er lett å henge seg opp i det som er mest negativt i en kategori og ikke ha øyne for å se at det finnes nyanser også der. Og jeg må nok innrømme at jeg ikke har vært helt "der". Det vil si - jeg kjenner jo mange flotte kristne mennesker, men jeg har nok tatt dem for å være unntakene og ikke hovedparten.

Mine fordommer om kirken som fordømmende maktinstiusjon - en institusjon som fordømmer ikke-kristne, homofile og annet "pakk" - har fått seg en knekk. Jeg har alltid kunnet innrømme at kristendommen nok fungerer godt for dem som trenger den bedre enn meg, men kanskje tiden er inne for å innrømme at den også nærmer seg en allmennhet som også jeg (i gode stunder*ler*) kan omfavne? Jeg har nemlig ikke noe imot budskapet i kristendommen (med unntak av det fordømmende samt det faktum at jeg like godt kunne funnet mening i andre store religioner...), det er følelsen av at man som enkeltmenneske ikke er god nok selv når man gjør sitt beste. Man må liksom være noe mer, noe opphøyet og bedre enn alle andre for å passe inn. Det holder ikke å være så god som man klarer om guden man tilber heter Allah og ikke Gud... Men, altså, kanskje jeg må svelge flere kameler? For den mannen som stod foran menigheten på søndag fordømte ikke i den grad jeg forventet. Han snakket til feilbare mennesker som ikke er bedre enn andre....

Det er jammen ikke godt å bli opplyst her i verden. Hvem skal man bruke energi på å fordømme og hate når alle gamle "hat-objekter" viser seg menneskelige! ;) Snart forteller vel noen meg at min gamle arrogante fransklærer faktisk er hyggelig, at Staff egenlig bare er naiv og at sladrebladene egentlig består av hyggelige folk som bare forsøker å gjøre noe fint for andre mennesker ;D

Kjøpekoner og kjærlighet

Da vi var innom den lokale videobutikken/kiosken/bensinstasjonen i går la jeg merke til en fancy bil som svingte inn foran oss. Ut av bilen kom en mann som definitivt ikke passet standarden på bilen - han var rufsete, gammal og losslitt, samt at han hadde en fysisk skavank. Det som fikk meg til å tenke litt var at det ut fra passasjersiden på bilen kom en yngre, flottere og litt utilpass asiatisk kvinne. Hun så ubekvem ut og ville ikke være med inn på kiosken i det ærendet de nå engang hadde. Hun stod heller utenfor og luftet seg.

Selvsagt kan det være tilfeldigheter som gjorde at hun ikke ville gå inn dit sammen med mannen. Det kan være at hun ikke følte seg helt vel, at hun ikke hadde noe der å gjøre, eller andre grunner som jeg ikke kom på i farten. Likevel trakk jeg øyeblikkelig slutningen at hun kanskje skjemtes litt av sin loslitte og svært spesielle mann... Og det fikk meg til å undre: hva får egentlig så mange kvinner til å forlate land, kultur og familie for å bosette seg i et karrig land sammen med menn som kanskje etter vår standard ikke fyller et A4- skjema?!

Nå skal det i første omgang sies at vi selv har - i vår vennekrets - en mann som valgte å gifte seg med en kvinne fra Thailand. De møttes via en kontaktannonse i lokalavisa, og hadde datet en liten stund her hjemme før de "måtte" gifte seg for å gi henne oppholdstillatelse. Hun har da også familie her, hadde jobb da de møttes og vil på et vis ikke stå totalt på bar bakke om noe skulle skjære seg. I tillegg er vår kamerat en dugandes kar. Han var temmelig ensom og desperat da han bestemte seg for å ta dette skrittet - har masser av dametekke men dessverre ikke evnen til å holde på dem da han er litt sjenert og enkel av seg. Men han er slett ikke et dumt parti - verken utseendemessig eller når det kommer til godhet! Med andre ord - det finnes selvsagt andre typer "mixede" ekteskap enn dem jeg i første omgang omtaler her. En må dog være ærlig å innrømme at vi nok var betenkte på om ekteskapet til vår kompis ville vare over den tid en må være gift for å få oppholdstillatelse i landet. Til alt hell er de fortsatt gift, har to barn sammen og ser ut til å ha det strålende.

Men tilbake til disse kvinnene som forlater alt for å tilbringe livet på øde gårder med satte bønder, eller i byen med menn som ikke ser ut i måneskinn. Gjør de det for kjærligheten? Neppe. Iallefall vil jeg tro det gjelder fåtallet av dem. For penger? Kanskje. For økt levestandard for seg selv og familien? Det vil jeg i høyeste grad tro er en av årsakene.... Og sannsynligvis finnes det også andre "gulrøtter" som jeg i skrivende stund enten er uvitende om eller ikke tenkre over.

I vårt land, i vår kultur, er det nesten uforståelig at man ikke skal gifte seg av kjærlighet. Man gifter seg da slett ikke av praktiske årsaker den dag i dag? Blir man gravid uten å være gift er jo det ingen krise. Og å være singel og over 30 er jo heller ikke noe aber den dag i dag. Man kan velge en annen sannhet enn den man finner i parforholdet. En tilværelse full av seg selv og sine ønsker - og ingen mukker ved tanken på at det går ann. For å inngå ekteskap skal man være elsket og elske - eller iallefall være stormende forelsket. Man gifter seg ikke for å slippe unna fattigdom, for å slippe "slavearbeid" eller for å unngå sosialen (da flytter man heller fra hverandre slik at begge kan få mest mulig, hehe... ;) ). Bare tanken er nesten latterlig. For oss. Fordi vi rett og slett er en smule bortskjemte!

Det er jo slett ikke mange årtiene siden ting var langt annerledes også her til lands. Folk giftet seg for å unngå skam. De giftet seg i et desperat forsøk på å slippe å være alene resten av livet. De giftet seg til penger, status og for å slippe å bli peppermø`er... Det å kunne ha skautet på hodet og titulere seg "kone" var en langt større viktighet enn det er for oss som er så heldige å være voksne i dag. Og mange endte nok med å "selge" livet sitt til en mann de foraktet - i bytte for et liv de kunne godta...

Og er det ikke nettopp det mange av disse "kjøpekonene" egentlig gjør? De selger noen år av sitt liv for en tilværelse milevis - både i avstand og standard - fra det livet de ellers er forespeilt. Å gi seg selv hen i ekteseng og som "hushjelp" i noen år er kanskje en billig pris å betale for å slippe å leve fra hånd til munn, eller kanskje uten mulighet til noensinne å realisere seg selv overhode. Det blir som å dra på Den Store Amerikareisen for å slave for en rikmannsfamilie - i håp om selv å få mulighet til å bli del av den amerikanske drømmen en eller annen gang....

Misforstå meg rett - jeg tviler ikke på at svært mange som inngår ekteskap på denne litt mindre tradisjonelle måten også får en viss hengivenhet for hverandre etterhvert. Noen elsker hverandre sannsynligvis like dypt og inderlig som vi som gifter oss ene og alene av kjærlighet (kanskje spesielt dersom man regner med de 50% som skiller seg igjen etterhvert ;) ). Men man kan likevel ikke se bort fra at mange nok "selger" seg til en kjip tilværelse - i våre øyne - for å slippe unna en enda kjipere tilværelse i "Langtvekkistan". Og på et eller annet plan så har jeg faktisk forståelse for at de tar disse sjansene. Kanskje ville jeg gjort det samme selv. Om jeg ikke var så bortskjemt. Om jeg ikke stilte så innmari høye krav. Om jeg ikke var vokst opp med idèen om "mannen i mitt liv" og ekteskap som det opphøyede symbol på ekte kjærlighet....

Det er rart hvordan kultur og oppvekst egentlig former oss og vår oppfatning av verden. Denne kvinnen på bensinstasjonen var kanskje ute med mannen som for henne betyr en trygg og god tilværelse. For meg var hun ute med "bygdetrollet", mannen uten sjarm og utseende, men sannsynligvis med mye penger (= flott bil!). Kanskje hun elsker ham? Kanskje han faktisk er mannen i hennes liv? Kanskje det bare var mine egne fordommer som gjorde henne til en stakkarslig kvinne som levde på siden av den ekte kjærligheten fordi jeg selv ikke kunne tatt til takke med en så lurvete mann? Fordi jeg er oppvokst med idèen og muligheten til det frie valg.

På den ene siden er jeg takknemlig på vegne av alle ensomme sjeler som får oppleve å ha en partner i få eller mange år. På den andre siden har jeg mye sympati med mennesker som lever et så kjipt liv at de syns det er ok å "selge" seg til en bedre tilværelse - med visse forbehold - for å få det bedre. Men heldigvis er det i stor grad et frivillig valg - noe disse kvinnene går inn i med åpne øyner og egne forventninger. (Det mørketallet som ender hos despotiske, manipulerende tyranner er jo et annet emne sånn sett...) Og, helt ærlig - kan det hjelpe dem på lang sikt så klarer jeg ikke helt se problemet, tror jeg. Hvorfor skal de ikke kunne søke en annen lykke enn den vi setter så høyt - oss selv, vår velvære og den ekte kjærligheten....

Bare en tanke på en søndagsformiddag.

I glemmeboka

Nå skal jeg i første omgang innrømme at det er visse ting her i livet jeg er litt mer enn normalt hårsår på. En av de tingene er å bli "glemt", og spesielt å bli glemt på dager som er viktige for meg selv. Bursdagen min er en av de dagene.

Jeg har moderert meg litt i løpet av årene, men da jeg var yngre ble jeg oppriktig opprørt og lei meg dersom noen av de jeg brydde meg om ikke husket meg på dagen min. Tenk at jeg betydde så lite for dem at min egen dag - den eneste dagen i året jeg med rett kunne feire meg selv - ikke ble husket... :( At det på store dager som konfirmasjonen og 18-årsdagen min var rene mannefallet blant de inviterte - til konfirmasjonen måtte min mor ty til sine venner for at vi i det hele tatt skulle ha gjester, og på 18-årsdagen min endte jeg med å være med ei venninne på en annen fest fordi ingen dukket opp - gjorde selvsagt ikke denne frykten for å ikke være viktig nok noe mindre.

Som allerede nevnt, så har denne "fobien" gitt seg litt med årene. Kanskje henger det sammen med at jeg nå i større grad vet hvem som virkelig bryr seg om meg - jeg trenger ikke en spesiell dag i året til å luke dem ut. Jeg får bekreftelser på annet vis, samt at jeg nok er mindre streng på hva som er gyldige grunner for ikke å møte opp til store begivenheter.

Det er dog likevel et faktum at jeg kjenner det litt ekstra i magen når min kjære lille sønn har bursdag og folk ikke "har mulighet" til å være tilstede. På grunn av mine egne følelser omkring dette med bursdager er jeg selv svært påpasselig med å gjøre mitt ytterste for å dukke opp - selv om det er snakk om "i døra" på vei til jobb e.l. Gavene jeg gir er gjennomtenkte, og forsøkt å tilpasses den de skal gies til, og gjerne planlagt i uker og måneder i forkant. For egen del er det egentlig bare at jeg er på jobb, alvorlig syk, eller at jeg er bortreist på dagen (og det ikke går ann å "flytte" feiringa eller ferien) som er gyldig grunn til at jeg selv ikke dukker opp et sted. Jeg drasser meg gjerne avsted med 40 i feber selv om det betyr at jeg kun orker å overlevere gaven og tusle meg hjem igjen - jeg har iallefall vist bursdagsbarnet at jeg bryr meg.

At småen her i huset er så heldig å ha bursdag på en tid som i praksis betyr at han ofte vil "kræsje" med påsken gir meg altså endel grå hår. Foreløpig er han så liten at han ikke registrere hvem som er her eller ikke - det viktigste er at han får gaver og får besøk :o) Men hva med den dagen han stiller spørsmål om hvorfor den eller den ikke kom? Vi kan selvsagt feire på en mer gunstig dag - slik at vi også imøtekommer gjestenes "behov", men vi har vel ingen garanti for at de likevel tar seg tid til å komme? Som i år: vi kunne hatt feiringen på lørdag som var, men det utgjorde ingen forskjell for dem som hadde bestemt seg for å dra på tidlig påskeferie så hvorfor gidde...?

Det som gjør meg mer bekymret er de som ikke kan komme av "gyldige" grunner, og som samtidig heller ikke viser noen form for fleksibilitet i forhold til å forsøke å komme innom og hilse på innen rimelighetens grenser. At småen fikk en ettårsgave til jul er faktisk en sannhet... At de samme menneskene ikke klarer å komme i år heller - tross at vi har hatt to seperate feiringer er også et faktum. Og på et eller annet nivå så viser det meg hvor lite viktig barnet mitt er for enkelte andre. Det er litt sårt, selv om det nok ikke er en bevisst handling fra de som gir det inntrykket... Andre eksempler er de som stadig lover å dukke opp på et annet tidspunkt for så å "glemme seg av" eller "bli forhindret". På et eller annet tidspunkt så er det snakk om hvor lenge vi kan dra ut en begivenhet uten at den blir litt...krampeaktig, om du skjønner... Det er ikke det at man på død og liv vil ha gave til barnet sitt (det er faktisk underordnet i mine øyne - vi har jo faktisk alt vi trenger og mere til til småen... For den som gir er det imidlertid kanskje det viktigste?), men oppmerksomheten i forbindelse med bursdagen er viktig. Å få den oppmerksomheten ei uke, tre uker, fem måneder etter dagen, er faktisk ikke lenger så viktig... Da har barnet glemt hva oppstusset går ut på, og gaven vil evt bli det som gjør det til noe spesielt... Hva er da poenget, liksom...? Man kunne jo like gjerne bare gitt en gave en hvilken som helst annen dag i året i såfall...

Foreløpig gjør vi ikke noe stort ut av problemet. Det er bare mammaen som grubler litt og allerede har slagplanen klar for fremtidige påske-bursdagskræsj. Det vil nok også bli noe annet når man kan invitere til barnebursdager og ikke er avhengig av slektninger og søskenbarns gjesteopptredener. Å feire dagen med kjernefamilien på selve dagen, midt i påsken med egg og det som hører til, blir kanskje en koselig tradisjon som vi kan gjøre noe ekstra ut av :o) Sannsynligvis får vi jo enda en som blir litt inni påsken innimellom, så vi får finne en løsning på det etterhvert. Å unnskylde fraværende og mindre interesserte personer er uansett ikke et alternativ - verken nå eller i fremtiden. Men det er heller ikke til å unngå å nevne at det nok legger et lite "skår" i relasjonen til disse menneskene å føle at ens viktigste begivenhet ikke er viktig nok til at de gjør sitt ytterste for å være tilstede. Det koster etterhvert mindre å utelukke de samme menneskene når store dager skal feires, eller når det en eller annen gang kommer noe i veien for en selv...

Årets store dag er iallefall behørig feiret. Det ble mye kakerester grunnet mannefallet, og disse kommer nok mammaen til gode siden poden og pappen er reist på påsketur :oD Den store dagen blir ikke dratt ut lenger i lengden, og de som kommer sinkende etter får klare seg med gaveoverrekkelse uten noen form for oppstuss. Om det nå kommer noen gave før det er på tide med en ny omgang overrekkelser ;o)

Så var det bare å vri mammahodet i vinkel for å komme på en fin storebror-gave når poden om ikke så lenge går inn i en ny tilværelse i livet sitt! Noe som betyr noe spesielt og ikke blir nok en leke modt oppi all feiringen av toårsdagen ;)

Vet du...?

Situasjon mellom undertegnede og 1 stk 6 klassing helt i slutten av siste arbeidsøkt i dag:

6kl: Vet du at du aldri kan klø i pannen?
D: Eh...hæ? *klør meg demonstrativt i pannen*
6kl: Jaaa...ikke sånn! Men vet du at du aldri klør i pannen? Sånn som du klør på nesen eller i hårbunnen...
D: *tenker* Nei, det gjør jeg faktisk aldri.
6kl: (med et triumferende smil) Nei, der ser du!
D: *grubler* Tro om det er fordi man har færre sanseceller der....? *grubler videre resten av dagen*

6kl: Og du?
D: Ja?
6kl: Hvorfor trekker folk opp skuldrene når de sukker tungt? Man trenger ikke trekke opp skuldrene for å trekke pusten dypt inn! *demonstrerer*
D: *ler* Nei, du, det vet jeg ikke.... Alt det rare som befinner seg inni hodet ditt....! ;o)
6kl: Ja. Jeg er litt sånn....filosof *stolt*

Og jeg gjentar: alt det rare som kan befinne seg inni et lite hodet sånn midt på lyse dagen! Himmel! Barn er rare dyr....

Høstgruff

Ute er det høst. Skyene gråter og trærne er så triste at de mister alt løv og blir stående aldeles nakne igjen. Det er kaldt. Kaldt inn til margen.

I går klarte vi å gå en deilig lang tur sammen med et vennepar - utrolig nok uten å få så mye som en dråpe regn på oss! "Fruen" i paret er nordlending, og hun kom med følgende observasjon: våren er herlig her vi bor. Den kommer så tidlig og varer så inderlig lenge! Alt blir grønt og det blomstrer både her og der. Men høsten.... Den er kald og mørk og guffen. Bladene blir brune før de treffer bakken og det regner nesten konstant. Ingen gylne lauvhauger man må vasse gjennom, ingen flotte farger på trærne. Bare nakne grener, brunt lauv og kald, grå himmel.

Høsten er ikke min favorittårstid. Jeg liker farger. Jeg liker skyfrie himler med fantastiske solnedganger og stjerneklare netter. Jeg liker lyden av fugler som koser seg i trærne, eller lyden av stille snefall. Jeg liker gleden i små barnestemmer som leker frydefullt i sne eller sol. Jeg liker sommregn som kiler en i nakken. Og lyden av sprakende tordenvær som flyr over sommerhimler. Jeg liker lukten av smøreski, appelsin og peisved.

Men jeg liker ikke grå himler og regn 5 måneder i strekk.... Jeg liker ikke klamme regntøy, kløende ulltøy og våte sokker. Jeg liker ikke vind som blåser uansett i hvilken retning man forsøker å snu seg for å finne ly. Jeg liker ikke mørke kroker som minner en om alt man ikke kan se med blotte øye. Jeg liker ikke mørke kvelder som gjør en trøtt før en har rukket å spise middag...

Jeg gleder meg til vintersolverv! Det er en fantastisk dag. Jeg pleier faktisk nesten å feire den litt. I tankene min iallefall. Da jubler jeg stille over solen som snur, og gleder meg til lysere netter. Og så gjør det jo heller ingenting at julaften kommer bare dager etterpå, hehe...

Det er nå bare 5 (!) uker til høstferien. Det er bare 15 uker til juleferien. Livet er levelig - tross kulde, trøtthet og kvalme ;o)

Dødens engasjement

En tanke slo meg i går da jeg lå i senga og liksom skulle sove. Det er dessverre ofte da tankene mine ramler inn - til min store frustrasjon. Iallefall, denne kvelden sirklet tankene mine rundt det barnet jeg har linket til tidligere - et lite barn som er sykt og muligens ikke blir frisk igjen. Dette barnet har engasjert en hel mengde mennesker, noe jeg syns er veldig hyggelig igrunnen.

Men, så slå det meg da.... Hvor urettferdig er det ikke at et enkelttilfelle, som dette, kan engasjere et aldri så lite samfunn til de grader at man står parat til å gjøre sitt ytterste for å hjelpe - samtidig som store deler av vår verden faktisk lider uten at noe blir gjort. Jada, nå setter jeg standarden høy her, men det er det som er saken: hvorfor ikke? Hvordan kan man egentlig rettferdiggjøre at man her i Norge - rike, lille Norge - går nesten mann av huse for å samle inn penger til utenlandsoperasjoner og forskningsøyemed når det kommer til enkelttilfeller. Vi samler inn titusener kroner til et enkeltmenneske (og nå omtaler jeg altså ikke spesifikt den før omtalte saken - bare så det er sagt), titusener av kroner som sannsynligvis ville ha reddet flere hundre i et langt mer fattig land.

Det undrer meg hvordan slike enkelttilfeller treffer oss så i hjertet. For det er jo det de gjør. Og samtidig kan vi gå gjennom dagene uten å unne våre samtidige jordbeboere, som befinner seg litt lengre borte, en eneste tanke. Hva er det som gjør disse enkelttilfellene så spesielle?

At de er ofte er barn har vel endel å si. Men så tenker jeg: hva med disse barna i hardt rammede strøk? Treffer de sine medborgere like smertefullt i hjertet? Hva når det skjer enda et barnedødfall i den lille landsbyen som har mistet så mange i år? Er det like samlende? Dessverre tror jeg ikke det... Jeg tror man sørgmodig trøster de gråtende foreldrene. Maktesløse for dette som rammer igjen, gir man det man orker av medfølelse før man duknakket snur seg mot vindene som blåser over tørre sletter og tenker "vel, det er livets gang..."

Og det er livets gang. Ironisk nok er døden livets gang. Døden er der i enden uansett - kan ikke stoppes, kan ikke unngås. Og dessverre rammer den fort, nådeløst og tilfeldig... Vi kan gjøre alt som står i vår makt - noe vi jo ofte gjør her hvor vi bor - men vi kan dessverre ikke hindre at det like fullt dør mennesker hver eneste dag. Så hvorfor engasjerer det oss så mye likevel?

Jeg tror egentlig at grunnen til at disse enkeltmenneskenes skjebner treffer oss så direkte i hjerterota er at vi trenger dem for å forsøke å forstå. Vi ønsker så sterkt å overvinne døden, og vi ønsker så sterkt et symbol på at det skal kunne gå ann. Så vi engasjerer oss i mennesker som på et eller annet vis berører oss. Vi håper, tror, ønsker, gråter og gleder oss med dem. Og vi gir gledelig av de midler vi rår over for å forsøke å stoppe det vi egentlig ikke kan styre.

En gang i blant hender det at våre bønner og håp blir hørt. En gang i blant dukker det opp tilfeller som blir heiet seiersberusende over målstreken, mens vi stille hvisker "det finnes noe godt i verden likevel!" Vi har seiret. Overvunnet det uovervinnelige. At det dør andre mennesker som fluer andre steder er i øyeblikket ikke viktig. For en stakket stund kan man tre på seg lauvbærkransen og kjenne stoltheten over at døden kan styres når man står sterkt sammen. Håpet er tent og vi orker leve videre i glede, med døden på ny skjøvet langt under dørmatta....

Jeg mener på et vis ikke at det er noe galt i å engasjere seg. Jeg kan for såvidt ikke se noe galt i å glede seg med/over de menneskene det går bra med. Jeg tror i bunn og grunn at håp er en god ting, og at vi trenger håp, vi trenger disse fantastiske seierene for å orke å se fremover. Likevel får jeg en bismak et eller annet sted når jeg tar meg tid til virkelig å kjenne etter. Er det riktig av meg å ofre så mye for så få når jeg kunne gitt så mye mer et annet sted....?

Jeg vet ikke helt hvorfor disse tankene sviver opp under topplokket mitt akkurat nå. Jeg har en liten følelse av at det har å gjøre med et ønske som vokser seg gradvis større i meg. Et ønske om å gjøre mer, ha muligheten til å gjøre større endringer. Et nålestikk til meg selv i min egen A4-livsdøs. En oppvåkning for å vekke meg av apatien som følger det å ha det godt. Hvorfor gjør jeg ikke mer når jeg har mulighetene? Hvorfor tar jeg ikke utfordringen om å gjøre mer når det krever så lite av meg, egentlig?

*sukk*
Kanskje jeg bare lider av storhetstanker, egentlig, hehe... Men jeg kjenner en umiskjennelig trang til å gjøre en handling som er større enn meg selv for andre mennesker. Jeg håper jeg tør gripe den muligheten en gang *himle*