Dødens engasjement

En tanke slo meg i går da jeg lå i senga og liksom skulle sove. Det er dessverre ofte da tankene mine ramler inn - til min store frustrasjon. Iallefall, denne kvelden sirklet tankene mine rundt det barnet jeg har linket til tidligere - et lite barn som er sykt og muligens ikke blir frisk igjen. Dette barnet har engasjert en hel mengde mennesker, noe jeg syns er veldig hyggelig igrunnen.

Men, så slå det meg da.... Hvor urettferdig er det ikke at et enkelttilfelle, som dette, kan engasjere et aldri så lite samfunn til de grader at man står parat til å gjøre sitt ytterste for å hjelpe - samtidig som store deler av vår verden faktisk lider uten at noe blir gjort. Jada, nå setter jeg standarden høy her, men det er det som er saken: hvorfor ikke? Hvordan kan man egentlig rettferdiggjøre at man her i Norge - rike, lille Norge - går nesten mann av huse for å samle inn penger til utenlandsoperasjoner og forskningsøyemed når det kommer til enkelttilfeller. Vi samler inn titusener kroner til et enkeltmenneske (og nå omtaler jeg altså ikke spesifikt den før omtalte saken - bare så det er sagt), titusener av kroner som sannsynligvis ville ha reddet flere hundre i et langt mer fattig land.

Det undrer meg hvordan slike enkelttilfeller treffer oss så i hjertet. For det er jo det de gjør. Og samtidig kan vi gå gjennom dagene uten å unne våre samtidige jordbeboere, som befinner seg litt lengre borte, en eneste tanke. Hva er det som gjør disse enkelttilfellene så spesielle?

At de er ofte er barn har vel endel å si. Men så tenker jeg: hva med disse barna i hardt rammede strøk? Treffer de sine medborgere like smertefullt i hjertet? Hva når det skjer enda et barnedødfall i den lille landsbyen som har mistet så mange i år? Er det like samlende? Dessverre tror jeg ikke det... Jeg tror man sørgmodig trøster de gråtende foreldrene. Maktesløse for dette som rammer igjen, gir man det man orker av medfølelse før man duknakket snur seg mot vindene som blåser over tørre sletter og tenker "vel, det er livets gang..."

Og det er livets gang. Ironisk nok er døden livets gang. Døden er der i enden uansett - kan ikke stoppes, kan ikke unngås. Og dessverre rammer den fort, nådeløst og tilfeldig... Vi kan gjøre alt som står i vår makt - noe vi jo ofte gjør her hvor vi bor - men vi kan dessverre ikke hindre at det like fullt dør mennesker hver eneste dag. Så hvorfor engasjerer det oss så mye likevel?

Jeg tror egentlig at grunnen til at disse enkeltmenneskenes skjebner treffer oss så direkte i hjerterota er at vi trenger dem for å forsøke å forstå. Vi ønsker så sterkt å overvinne døden, og vi ønsker så sterkt et symbol på at det skal kunne gå ann. Så vi engasjerer oss i mennesker som på et eller annet vis berører oss. Vi håper, tror, ønsker, gråter og gleder oss med dem. Og vi gir gledelig av de midler vi rår over for å forsøke å stoppe det vi egentlig ikke kan styre.

En gang i blant hender det at våre bønner og håp blir hørt. En gang i blant dukker det opp tilfeller som blir heiet seiersberusende over målstreken, mens vi stille hvisker "det finnes noe godt i verden likevel!" Vi har seiret. Overvunnet det uovervinnelige. At det dør andre mennesker som fluer andre steder er i øyeblikket ikke viktig. For en stakket stund kan man tre på seg lauvbærkransen og kjenne stoltheten over at døden kan styres når man står sterkt sammen. Håpet er tent og vi orker leve videre i glede, med døden på ny skjøvet langt under dørmatta....

Jeg mener på et vis ikke at det er noe galt i å engasjere seg. Jeg kan for såvidt ikke se noe galt i å glede seg med/over de menneskene det går bra med. Jeg tror i bunn og grunn at håp er en god ting, og at vi trenger håp, vi trenger disse fantastiske seierene for å orke å se fremover. Likevel får jeg en bismak et eller annet sted når jeg tar meg tid til virkelig å kjenne etter. Er det riktig av meg å ofre så mye for så få når jeg kunne gitt så mye mer et annet sted....?

Jeg vet ikke helt hvorfor disse tankene sviver opp under topplokket mitt akkurat nå. Jeg har en liten følelse av at det har å gjøre med et ønske som vokser seg gradvis større i meg. Et ønske om å gjøre mer, ha muligheten til å gjøre større endringer. Et nålestikk til meg selv i min egen A4-livsdøs. En oppvåkning for å vekke meg av apatien som følger det å ha det godt. Hvorfor gjør jeg ikke mer når jeg har mulighetene? Hvorfor tar jeg ikke utfordringen om å gjøre mer når det krever så lite av meg, egentlig?

*sukk*
Kanskje jeg bare lider av storhetstanker, egentlig, hehe... Men jeg kjenner en umiskjennelig trang til å gjøre en handling som er større enn meg selv for andre mennesker. Jeg håper jeg tør gripe den muligheten en gang *himle*