Jeg har mange ganger diskutert mennesketyper med min aller beste nettvenninne. Og ofte ender vi med å snakke om mennesker som virker som om de ikke er helt tilstedet i sitt eget liv. Mennesker som virker som om de flyter med i livet som vrakstykker i et digert hav. De ligger å dupper innimellom bølgene og lar seg bare rive med, tilsynelatende uten å kjempe mot disse naturkreftene som river og sliter i dem.
Etter utallige tanker omkring dette har jeg begynt å legge merke til disse menneskene også IRL, og overraskende funnet ut at jeg har langt flere av dem i min nærhet enn jeg trodde. Venner og bekjente som lever av sosialtrygd fordi de ikke evner å ta valg i forhold til hvilken retning livene deres burde gå i (eller fordi trygd er en utilgivelig enkel måte å la andre ha styringen). Mennesker som vralter til samme rutinene hver dag - uansett om de innerst inne hater livet sitt slik det er. Mennesker som lever som alenemødre, enslige eller i håpløse forhold fordi de enkelt og greit ikke klarer å stille krav til den kjærligheten de egentlig fortjener å kjenne fra andre.
Det handler egentlig mye om å ikke ha krefter til å ta styring i sitt eget liv. Man unngår å ta valg fordi man ikke orker å tenke på eventuelle konsekvenser av valgene. Man skyr konflikter fordi man ikke vil bære følelsene konfliktene i verste fall vil bære med seg. Man lever bare med uten å snu seg eller ha siktet fremover, enkelt og greit fordi man ikke makter å bære seg selv, de følelsene man bærer eller de vågale mulighetene livet av og til bærer med seg. Det blir som å gå med fallskjerm på ryggen daglig i tilfelle man skulle komme for nær en skrent man stort sett alltid passer på å ikke komme for nær.... Eller bære burkaen ikke fordi man er redd for innsyn, men fordi man er så inderlig redd for å se ut og oppdage noe man ikke klarer å håndtere.
Innimellom tar jeg meg i å lure om jeg selv noen gang har vært en av disse søvngjengerne. Har jeg latt meg føre med av strømmer jeg ikke orket kjempe mot, men heller stolt på at andre mennesker ville slenge ut livbøyen i siste sekund før jeg gikk under? For å være helt ærlig så tror jeg ikke jeg har vært der. Det vil si - jeg var et svært snilt barn en gang i tiden. Jeg gjorde alltid som jeg skulle, og opplevde likevel å bli sviktet av både voksne, andre barn og siden andre voksne. Jeg startet tidlig med risikosport ved å kaste meg ut fra diverse skrenter. Først tror jeg egentlig det var en form for destruktivitet - jeg skulle bevise at jeg ikke var verdt noe oppstuss, rett og slett. Eller kanskje jeg skulle teste om det ble noe oppstuss i det hele tatt? Iallefall endret det etterhvert karakter til å bli en trang til å bevise noe for meg selv og andre. Jeg fikk behov for å bevise at jeg kunne, at jeg klarte, det jeg satte meg i hodet. Og - bank i bordet - til dags dato har jeg i grunnen nådd de målene jeg satte meg ;)
Så, å sitte her og betrakte dem som apatiske går omkring i en slags døs ute av stand til å ta tak i livene sine, gir meg en slags frustrert følelse blandet med en trang til å filleriste dem! Dessverre har livet lært meg at man ikke kan leve andres liv - man kan til nøds være der når bølgene endelig slår over dem og gir dem den kalddusjen de trenger for å våkne opp. Da kan man riste annerkjennende på hodet og si - jeg visste du en gang ville klare å ta tak i ting å ta et digert paradigmehopp inn i ditt eget liv!
Det er i grunnen ikke bare søvngjengerne som fasinerer meg her jeg sitter og ser på livet. Jeg har også hatt utallige tanker om mennesker som glemmer å leve livet sitt fordi de er så opptatt med å nå mål. For søvngjengerne er det kanskje akkurat mangelen på mål som irriterer meg mest - det at de virker totalt uinteressert eller fullstendig ute av stand til å sette mål for livene sine. Men på den andre siden finnes disse menneskene som er så opptatt av målene sine at det blir en besettelse å nå dem. De jobber beinhardt i årevis, forsaker både familie og venner for å nå frem "i tide". Og så glemmer de å stanse opp å lukte på blomstene.
Er det noe livet har lært meg, så er det nettopp viktigheten av å stanse opp og betrakte verden en gang i blant. Nyte synet av en fin solnedgang, lukten av en enslig rose, eller latteren i andres øyne. Å kjenne følelser som bobler - både på godt og vondt - gjør verden mer ekte. Fremtiden kommer - enten man vil det eller ikke - og imens er det vel ingenting i veien for å nyte ferden dit?
Disse travle menneskene som har nok med å "realisere seg" ender litt for ofte opp med å utsette livet. De skal nyte pensjonisttilværelsen når den kommer, men glemmer å ta vare på verdifulle ting underveis. Når pensjonisttilværelsen er over dem mister de gløden og oppdager samtidig at venner, ektefelle, barn og barnebarn gav dem opp et sted underveis. De gav opp å vente på at de skulle ha tid til å være. Og når de så føler de har tid til å leve, så er det ofte for sent. Livet har fart forbi dem uten at de enset det.
Å ha en mål og mening med livet er viktig, i mine øyne. Å vite sånn halvveis hvor man er på vei og hvordan man har tenkt å komme dit er et must for ikke å gå seg vill i jungelen av muligheter. Samtidig tror jeg det er ekstremt viktig å ha evnen til å nyte nuet. Ikke glemme at man er her nå og hvor godt livet er. For livet er godt - hvis man bare evner til å se forbi de hindringer som ofte sperrer veien til målet. Og så må man selvsagt ha en urokkelig tro på at ting ordner seg - at målet fremdeles er der rundt neste sving ;o)
Friday, March 30, 2007
Friday, March 16, 2007
Drømmer og pigger og....
I natt hadde jeg en sånn drøm hvor temaet ikke nødvendigvis er like viktig som følelsen en våkner opp med. Slike drømmer er litt ufyselige siden de liksom blir hengende med en resten av dagen... Og like ufyselige er de kanskje fordi man innerst inne vet at man drømmer dem fordi det er noe man skal forstå ut av dem, en innrømmelse en bør komme med overfor seg selv, eller en løsning på et ekkelt problem man skal finne.
Jeg husker ikke nøyaktig hvordan denne drømmen startet, men jeg var iallefall på en buss sammen med et par venninner. Vi hadde alle tre barnevogn med oss, og jeg overlot mitt barn til dem mens jeg gikk frem for å betale (gikk på bak med vogna da, vet dere). Jeg måtte vente litt, for det kom stadig flere folk på, og jeg kjente litt på at jeg ble en smule utålmodig av å vente mens barnet mitt var der bak uten meg. Så fikk jeg betalt og gikk bak igjen, og da var vi selvsagt nesten fremme og jeg fikk et svara strev med å få ut meg og vogna i en fei. Da vi kom ut viste det seg at vi var på studietur i Oslo (som for øyeblikket så omtrent ut som Domkirkeplassen i Stavanger, hehe...) og venninnene mine (for øyeblikket i skikkelsene av to tidligere studievenninner som jeg ikke har sett siden studiedagene...) hadde plutselig ikke vogner lenger. Jeg spør dem hvor i all verden de har gjort av vognene - og kjenner på en forvirret og litt lettere stresset og "himmelfallen" følelse. Da snur den ene seg og sier noe sånt som "Ååååårh! Du må begynne å følge med!". Husker ikke ordene, for det var ikke de som var viktige, det var følelsen av at hun syns jeg var veldig i veien med spørsmålene mine og litt til bry der jeg styrte for å få barn og vogn ut av bussen og i orden før jeg kunne gå (de gikk liksom litt i forveien fordi de ikke kunne vente på meg).
Det viktige med drømmen var vel kanskje det som skjedde herfra og ut, og da først og fremst følelsene som kom frem. For det første som skjedde var at jeg kjente en stor trass fordi de på et vis så på meg som mindre smart (skulle forstå hvor vognene deres var helt av meg selv) + at jeg opplevde at de på et vis ikke syntes jeg og barnet var viktige nok til at de kunne vente den lille tiden det tok til jeg fikk rettet på vogn m.m (tror jeg skulle stille på håndtaket - morsomt siden det ikke går ann å stilles på slik det gjorde i drømmen). Denne sinte trassen gjorde at jeg tenkte "jaja, så drit i dem da!" hvorpå jeg trasket avgårde i raskt tempo - i motsatt retning... Typisk meg å gjøre noe sånt *ler* Iallefall så havnet jeg fort ut på "ville veier", følte meg helt lost (selv om jeg visst var der jeg skulle være, tror jeg), og hadde denne ekle følelsen av sorg over å være "bortglemt". Som om ingen visste hvor jeg var og jeg selv måtte ta ansvar for å havne på rette stedet hele tiden. Og jeg så ingen kjente og følte jeg ikke egentlig fant frem dit jeg skulle. Så jeg ringte en venninne! For heldigvis bodde jo Marit bare en liten togtur unna, og da jeg endelgi kom gjennom på tlf så var hun såååååå glad for at jeg ville komme til henne en tur. I denne drømmen hadde hun og Maritmannen plutselig ingen barn, var suuuuperforelska (nusset og holdt rundt hverandre HELE tiden, hihi!) og hadde brødsmuler over hele kjøkkengulvet ("Selvsagt!", tenkte jeg, "De har jo ingen barn som støvsuger opp alle smulene dersom vi glemmer det" ;oD). Følelsen jeg hadde da jeg kom hjem til dem var så god! Plutselig følte jeg at jeg var på rette stedet, selv om jeg var litt misunnelig på dem som var forelsket (Jeg tror dessverre ikke at Didimannen var til i denne drømmen...).
Da jeg våknet hang denne "LOST-følelsen" litt igjen i meg, og jeg har den enda litt "utenpå" alle de andre følelsene mine. Og da jeg gav meg til å gruble over noen av momentene i drømmen kom jeg frem til noen ting som jeg ikke gjerne innrømmer *kremt*
For det første; det at det var disse studievenninnene mine som var der plutselig fikk meg til å tenke på en gang jeg reiste sammen med dem til utlandet. Det skar seg totalt og endte egentlig med at vi reiste hjem med dem to som bestevenninner og meg som et slags vedheng. På samme måte som i drømmen skjedde det noe som fikk meg til å reagere med trass (ikke barnslig og umoden jeg, nei....) og gjorde at den ene av dem fikk meg helt i vrangstrupen. Nå skal det sies at hun var grunnen til at jeg brukte staheten min til å forverre situasjonen - følelsen hun gav meg minner om den i drømmen om at jeg var for lite viktig til at hun gadd ta hensyn til meg....
Poenget er egentlig det at jeg innser at jeg nok ikke alltid reagerer på en hensiktsmessig måte når mennesker sårer meg. I stedet for å vise at jeg blir lei meg og såret, setter jeg piggene ut og stikker trassig i dem når de forsøker å nærme seg. Som pinnsvinet i diktet jeg har skrevet her tidligere, er utsiden hardttreffende og vond å nærme seg mens innsiden er myk, trist og blødende.... Det man ser uten å bruke lupe er en iskald person som driter i at noen sier eller gjør noe som sårer. En person som bare forkaster de personer som har tilgang til å såre. Men innsiden - de følelsene som gjør at en kan gråte seg i søvn fordi man føler seg mislykket, misforstått og uviktig - de forblir usynlige under piggene som trassig stikker enhver som nærmer seg.
Joda, det er en mestringsstrategi. Og, tro meg, den funker utmerket! Det er den samme mestringsstrategien som fikk læreren på ungdomsskolen til å påstå overfor min mor at jeg nok hadde store psykiske problemer (Akk, hvor nær han egentlig var! Og hvor mye han bidro til at piggene hardnet og stakk enda litt lenger ut!! For hvem i alle verden var han som skulle bry seg?! Ingen skulle vel få nærme seg meg!), den samme som fikk mine tidligere barndomsvenninner til å trekke seg ut da jeg mente at jeg ikke lenger ville godta å bli "brukt" slik de brukte meg som venn, og den samme sure trassigheten som sannsynligvis fikk min mor til å kalle meg egoistisk og kald da jeg tok mot til meg og "rømte" til en studenttilværelse for å forsøke å "finne meg selv" (så synd, så synd at hun ikke ser hvor lik jeg egentlig er henne på dette punktet....). Men selv om denne mestringsstrategien er effektiv for å få fred, så er den - som så mange andre rare mestringsstrategier - ikke egnet til å gi meg selv den freden jeg ønsker. For den funker som sagt utmerket for å markere at jeg ikke finner meg i å bli behandlet slik eller sånn, men innad så fungerer den sammen med en fornektelsesstrategi som ikke er like god. Når jeg har forskøvet ting lenge nok, når jeg har nektet å ta tak i dem, så bobler ting over og jeg får reaksjoner som er totalt irrasjonelle i nuet. For tiden er det muligens Didimannen som er mål for min frustrasjon, uten at han kanskje forstår at det ikke er han som er håpløs....
Det andre som slår meg i denne drømmen er hvor sterk denne følelsen av å måtte ta hånd om meg selv er. Jeg har vært selvstendig omtrent like lenge som jeg har evnet å stå på egne bein. Min mor kalte meg ofte for "selvstyr" og det ikke uten grunn. Jeg hadde (har) alltid en formening om hvordan ting skulle være, og kunne bli sint som et uvær når jeg ikke fikk det slik jeg ville (jada, min sønn har nok arvet litt etter meg....). Jeg raste og gråt, og fikk egentlig liten aksept for sinnet mitt. "Du må lære å tøyle staheten din", sa min mor, "Lære å bruke den til noe godt og ikke bare til trass". Hun hadde rett. Den funker mye bedre når jeg bruker den til å nå mål *s* Samtidig skulle jeg av og til ønske at jeg iallefall hadde blitt litt sett på det faktum at jeg var lei meg. At sinnet ikke bare var en negativ ting som gjorde snille, lille meg til et problem. At det også var et uttrykk for at noe ikke var greit.
Den siste tingen som hang igjen fra drømmen min var følelsen av at det var et sted jeg kunne "søke tilflukt". Det fantes noen der som var i stand til å "se" meg og min fortvilelse og som åpnet opp armene og tok meg inn i varmen (takk, Marit - du er en knupp!! ;o) ). Det er en følelse som er nesten ukjent for meg, selv i voksen alder. Følelsen av at jeg faktisk ER velkommen. At det ER noen som savner meg innimellom, og som er villige til å hjelpe meg når jeg er i vansker (mentalt og bokstavelig). Det faktum at jeg vet jeg har mennesker rundt meg som "holder" meg i tankene sine, som jeg betyr noe for og som jeg kan stole på er en utrolig, ubeskrivelig god følelse. Og den er ikke så gammel. Jeg vet at jeg etterhvert har noen mennesker å lene meg på, og jeg vet at de stadig blir flere. Jeg er utrolig glad for disse menneskene (som i drømmen er representert av Marit. Det er noen flere, og jeg tror de vet selv hvem de er ;) ), selv om jeg ikke tror jeg er flink nok til å sette ord på det.
Det er en vanskelig prosess å endre sine mestringsstrategier. Og det er en tid- og energikrevende prosess. Jeg vet at jeg bør begynne å reagere på en mer hensiktsmessig måte, og at kommunikasjon ofte er veien å gå for å klare det. Men foreløpig er jeg ikke heeelt klar enda. Likevel vet jeg at budskapet i drømmen om at jeg faktisk HAR noen å lene meg på for å greie det er sterkt. Og en dag skal jeg nok bli et bedre menneske, med færre sår og lite pigger....
Jeg husker ikke nøyaktig hvordan denne drømmen startet, men jeg var iallefall på en buss sammen med et par venninner. Vi hadde alle tre barnevogn med oss, og jeg overlot mitt barn til dem mens jeg gikk frem for å betale (gikk på bak med vogna da, vet dere). Jeg måtte vente litt, for det kom stadig flere folk på, og jeg kjente litt på at jeg ble en smule utålmodig av å vente mens barnet mitt var der bak uten meg. Så fikk jeg betalt og gikk bak igjen, og da var vi selvsagt nesten fremme og jeg fikk et svara strev med å få ut meg og vogna i en fei. Da vi kom ut viste det seg at vi var på studietur i Oslo (som for øyeblikket så omtrent ut som Domkirkeplassen i Stavanger, hehe...) og venninnene mine (for øyeblikket i skikkelsene av to tidligere studievenninner som jeg ikke har sett siden studiedagene...) hadde plutselig ikke vogner lenger. Jeg spør dem hvor i all verden de har gjort av vognene - og kjenner på en forvirret og litt lettere stresset og "himmelfallen" følelse. Da snur den ene seg og sier noe sånt som "Ååååårh! Du må begynne å følge med!". Husker ikke ordene, for det var ikke de som var viktige, det var følelsen av at hun syns jeg var veldig i veien med spørsmålene mine og litt til bry der jeg styrte for å få barn og vogn ut av bussen og i orden før jeg kunne gå (de gikk liksom litt i forveien fordi de ikke kunne vente på meg).
Det viktige med drømmen var vel kanskje det som skjedde herfra og ut, og da først og fremst følelsene som kom frem. For det første som skjedde var at jeg kjente en stor trass fordi de på et vis så på meg som mindre smart (skulle forstå hvor vognene deres var helt av meg selv) + at jeg opplevde at de på et vis ikke syntes jeg og barnet var viktige nok til at de kunne vente den lille tiden det tok til jeg fikk rettet på vogn m.m (tror jeg skulle stille på håndtaket - morsomt siden det ikke går ann å stilles på slik det gjorde i drømmen). Denne sinte trassen gjorde at jeg tenkte "jaja, så drit i dem da!" hvorpå jeg trasket avgårde i raskt tempo - i motsatt retning... Typisk meg å gjøre noe sånt *ler* Iallefall så havnet jeg fort ut på "ville veier", følte meg helt lost (selv om jeg visst var der jeg skulle være, tror jeg), og hadde denne ekle følelsen av sorg over å være "bortglemt". Som om ingen visste hvor jeg var og jeg selv måtte ta ansvar for å havne på rette stedet hele tiden. Og jeg så ingen kjente og følte jeg ikke egentlig fant frem dit jeg skulle. Så jeg ringte en venninne! For heldigvis bodde jo Marit bare en liten togtur unna, og da jeg endelgi kom gjennom på tlf så var hun såååååå glad for at jeg ville komme til henne en tur. I denne drømmen hadde hun og Maritmannen plutselig ingen barn, var suuuuperforelska (nusset og holdt rundt hverandre HELE tiden, hihi!) og hadde brødsmuler over hele kjøkkengulvet ("Selvsagt!", tenkte jeg, "De har jo ingen barn som støvsuger opp alle smulene dersom vi glemmer det" ;oD). Følelsen jeg hadde da jeg kom hjem til dem var så god! Plutselig følte jeg at jeg var på rette stedet, selv om jeg var litt misunnelig på dem som var forelsket (Jeg tror dessverre ikke at Didimannen var til i denne drømmen...).
Da jeg våknet hang denne "LOST-følelsen" litt igjen i meg, og jeg har den enda litt "utenpå" alle de andre følelsene mine. Og da jeg gav meg til å gruble over noen av momentene i drømmen kom jeg frem til noen ting som jeg ikke gjerne innrømmer *kremt*
For det første; det at det var disse studievenninnene mine som var der plutselig fikk meg til å tenke på en gang jeg reiste sammen med dem til utlandet. Det skar seg totalt og endte egentlig med at vi reiste hjem med dem to som bestevenninner og meg som et slags vedheng. På samme måte som i drømmen skjedde det noe som fikk meg til å reagere med trass (ikke barnslig og umoden jeg, nei....) og gjorde at den ene av dem fikk meg helt i vrangstrupen. Nå skal det sies at hun var grunnen til at jeg brukte staheten min til å forverre situasjonen - følelsen hun gav meg minner om den i drømmen om at jeg var for lite viktig til at hun gadd ta hensyn til meg....
Poenget er egentlig det at jeg innser at jeg nok ikke alltid reagerer på en hensiktsmessig måte når mennesker sårer meg. I stedet for å vise at jeg blir lei meg og såret, setter jeg piggene ut og stikker trassig i dem når de forsøker å nærme seg. Som pinnsvinet i diktet jeg har skrevet her tidligere, er utsiden hardttreffende og vond å nærme seg mens innsiden er myk, trist og blødende.... Det man ser uten å bruke lupe er en iskald person som driter i at noen sier eller gjør noe som sårer. En person som bare forkaster de personer som har tilgang til å såre. Men innsiden - de følelsene som gjør at en kan gråte seg i søvn fordi man føler seg mislykket, misforstått og uviktig - de forblir usynlige under piggene som trassig stikker enhver som nærmer seg.
Joda, det er en mestringsstrategi. Og, tro meg, den funker utmerket! Det er den samme mestringsstrategien som fikk læreren på ungdomsskolen til å påstå overfor min mor at jeg nok hadde store psykiske problemer (Akk, hvor nær han egentlig var! Og hvor mye han bidro til at piggene hardnet og stakk enda litt lenger ut!! For hvem i alle verden var han som skulle bry seg?! Ingen skulle vel få nærme seg meg!), den samme som fikk mine tidligere barndomsvenninner til å trekke seg ut da jeg mente at jeg ikke lenger ville godta å bli "brukt" slik de brukte meg som venn, og den samme sure trassigheten som sannsynligvis fikk min mor til å kalle meg egoistisk og kald da jeg tok mot til meg og "rømte" til en studenttilværelse for å forsøke å "finne meg selv" (så synd, så synd at hun ikke ser hvor lik jeg egentlig er henne på dette punktet....). Men selv om denne mestringsstrategien er effektiv for å få fred, så er den - som så mange andre rare mestringsstrategier - ikke egnet til å gi meg selv den freden jeg ønsker. For den funker som sagt utmerket for å markere at jeg ikke finner meg i å bli behandlet slik eller sånn, men innad så fungerer den sammen med en fornektelsesstrategi som ikke er like god. Når jeg har forskøvet ting lenge nok, når jeg har nektet å ta tak i dem, så bobler ting over og jeg får reaksjoner som er totalt irrasjonelle i nuet. For tiden er det muligens Didimannen som er mål for min frustrasjon, uten at han kanskje forstår at det ikke er han som er håpløs....
Det andre som slår meg i denne drømmen er hvor sterk denne følelsen av å måtte ta hånd om meg selv er. Jeg har vært selvstendig omtrent like lenge som jeg har evnet å stå på egne bein. Min mor kalte meg ofte for "selvstyr" og det ikke uten grunn. Jeg hadde (har) alltid en formening om hvordan ting skulle være, og kunne bli sint som et uvær når jeg ikke fikk det slik jeg ville (jada, min sønn har nok arvet litt etter meg....). Jeg raste og gråt, og fikk egentlig liten aksept for sinnet mitt. "Du må lære å tøyle staheten din", sa min mor, "Lære å bruke den til noe godt og ikke bare til trass". Hun hadde rett. Den funker mye bedre når jeg bruker den til å nå mål *s* Samtidig skulle jeg av og til ønske at jeg iallefall hadde blitt litt sett på det faktum at jeg var lei meg. At sinnet ikke bare var en negativ ting som gjorde snille, lille meg til et problem. At det også var et uttrykk for at noe ikke var greit.
Den siste tingen som hang igjen fra drømmen min var følelsen av at det var et sted jeg kunne "søke tilflukt". Det fantes noen der som var i stand til å "se" meg og min fortvilelse og som åpnet opp armene og tok meg inn i varmen (takk, Marit - du er en knupp!! ;o) ). Det er en følelse som er nesten ukjent for meg, selv i voksen alder. Følelsen av at jeg faktisk ER velkommen. At det ER noen som savner meg innimellom, og som er villige til å hjelpe meg når jeg er i vansker (mentalt og bokstavelig). Det faktum at jeg vet jeg har mennesker rundt meg som "holder" meg i tankene sine, som jeg betyr noe for og som jeg kan stole på er en utrolig, ubeskrivelig god følelse. Og den er ikke så gammel. Jeg vet at jeg etterhvert har noen mennesker å lene meg på, og jeg vet at de stadig blir flere. Jeg er utrolig glad for disse menneskene (som i drømmen er representert av Marit. Det er noen flere, og jeg tror de vet selv hvem de er ;) ), selv om jeg ikke tror jeg er flink nok til å sette ord på det.
Det er en vanskelig prosess å endre sine mestringsstrategier. Og det er en tid- og energikrevende prosess. Jeg vet at jeg bør begynne å reagere på en mer hensiktsmessig måte, og at kommunikasjon ofte er veien å gå for å klare det. Men foreløpig er jeg ikke heeelt klar enda. Likevel vet jeg at budskapet i drømmen om at jeg faktisk HAR noen å lene meg på for å greie det er sterkt. Og en dag skal jeg nok bli et bedre menneske, med færre sår og lite pigger....
Sunday, March 11, 2007
Heldig
For ett år siden befant jeg meg i en rar type ventemodus. Jeg hadde påbegynt fødselspermisjonen og gikk i min egen lille verden å ventet på at en stor begivenhet skulle finne sted. En begivenhet som jeg, strengt tatt, ikke ante hva innbar... Samtidig så følte jeg meg så frisk og fin at jeg kunne gått slik i evigheter å ventet ;o) Jeg bar mitt lille vidunder med glede, selv om bekkenet nå var begynt å plage meg og jeg hadde begynt å få forventninger til "tiden etterpå". (Hadde jeg visst hvor tøff den tiden i praksis egentlig ble er det ikke sikker jeg hadde gledet meg så mye, hehe...) På denne tiden hadde jeg også begynt å få relativt sterke kynnere. Jeg hadde vært spart for dem lenge, men ei uke før fødselen satte de inn med ganske sterk styrke. Jeg husker jeg tenkte at det kanskje ikke var så lenge til, likevel, men samtidig forberedte jeg meg mentalt på at jeg kunne gå på overtid også.
Om fem dager er det ett år siden fødselen egentlig startet. Da reiste vi inn på sykehuset og fikk konstantert 4 cm åpning. Jeg hadde da noenlunde tette rier (to pr ti min), men dessverre var de fullstendig effektløse. Reiste hjem etter 9 timer med en svak rie pr 10 min, haka nedpå brystet og tårer i øynene - en smule nedstemt av det hele. Vi hadde da gått i trapper, gått tur, sovet.... Og ingenting hjalp. Ikke før vi kom inn igjen tidlig neste morgen med 6 cm åpning og hadde knøttet i armene 3 timer senere ;oD
I år sitter jeg her og planlegger ettårsdag! Tenk - ett helt år har gått!! Jeg har fått lov til å være mamma i ett helt år... Og det begynner å gå opp for meg at dette bare er begynnelsen. Jeg skal ha dette lille vesenet i livet mitt alltid (forhåpentligvis). Ingen kommer og tar ham med seg hjem. Det er meg han skal komme hjem til med fine snegler, steiner og edderkopper, og stolt vise frem funnene. Det er til meg han skal søke når han trenger trøst, en plasterlapp eller blålys til sykehuset *ler* Det er jeg som smilende skal oppdage at han er forelsket for første gang, eller sørgmodig skal finne ut at han har kommet i alderen for utprøving av det ene eller det andre... Det er jeg som skal få bære hans førstefødte, som skal oppdage at han har en "annen familie" og som skal fortelle kjærester om oppvekstens rare og sjeldent gode hendelser...
Jeg er så ufattelig heldig! Og jeg er så ufattelig glad fordi jeg er blitt utvalgt til å bære den æren det er å få lov til å oppdra et barn og få lov til å være noens "alt og ett". Jeg håper jeg er skikket til oppgaven. Og jeg håper at de sidene av meg som ikke er det vil modnes og vokse med oppgaven! Jeg håper jeg er ydmyk nok til å fremdeles føle meg beæret om tre, ti og fjorten år - at jeg ikke glemmer at ikke alle er like heldige. Jeg håper jeg kan overføre litt av ydmykheten og gleden over livet til min etterkommer, slik at heller ikke han tar livet og gleden over å ha en familie for gitt....
Jeg er heldig, jeg, som ikke bare kommer fra en stor og fantastisk familie som gir meg uendelig mange gleder, men som også har fått min helt egne familie som beriker livet mitt i tusenfold! Og i tillegg har fått en svigerfamilie som jeg setter stor pris på.
Heldige, heldige meg!
Om fem dager er det ett år siden fødselen egentlig startet. Da reiste vi inn på sykehuset og fikk konstantert 4 cm åpning. Jeg hadde da noenlunde tette rier (to pr ti min), men dessverre var de fullstendig effektløse. Reiste hjem etter 9 timer med en svak rie pr 10 min, haka nedpå brystet og tårer i øynene - en smule nedstemt av det hele. Vi hadde da gått i trapper, gått tur, sovet.... Og ingenting hjalp. Ikke før vi kom inn igjen tidlig neste morgen med 6 cm åpning og hadde knøttet i armene 3 timer senere ;oD
I år sitter jeg her og planlegger ettårsdag! Tenk - ett helt år har gått!! Jeg har fått lov til å være mamma i ett helt år... Og det begynner å gå opp for meg at dette bare er begynnelsen. Jeg skal ha dette lille vesenet i livet mitt alltid (forhåpentligvis). Ingen kommer og tar ham med seg hjem. Det er meg han skal komme hjem til med fine snegler, steiner og edderkopper, og stolt vise frem funnene. Det er til meg han skal søke når han trenger trøst, en plasterlapp eller blålys til sykehuset *ler* Det er jeg som smilende skal oppdage at han er forelsket for første gang, eller sørgmodig skal finne ut at han har kommet i alderen for utprøving av det ene eller det andre... Det er jeg som skal få bære hans førstefødte, som skal oppdage at han har en "annen familie" og som skal fortelle kjærester om oppvekstens rare og sjeldent gode hendelser...
Jeg er så ufattelig heldig! Og jeg er så ufattelig glad fordi jeg er blitt utvalgt til å bære den æren det er å få lov til å oppdra et barn og få lov til å være noens "alt og ett". Jeg håper jeg er skikket til oppgaven. Og jeg håper at de sidene av meg som ikke er det vil modnes og vokse med oppgaven! Jeg håper jeg er ydmyk nok til å fremdeles føle meg beæret om tre, ti og fjorten år - at jeg ikke glemmer at ikke alle er like heldige. Jeg håper jeg kan overføre litt av ydmykheten og gleden over livet til min etterkommer, slik at heller ikke han tar livet og gleden over å ha en familie for gitt....
Jeg er heldig, jeg, som ikke bare kommer fra en stor og fantastisk familie som gir meg uendelig mange gleder, men som også har fått min helt egne familie som beriker livet mitt i tusenfold! Og i tillegg har fått en svigerfamilie som jeg setter stor pris på.
Heldige, heldige meg!
Subscribe to:
Posts (Atom)