Apati, søvngjengeri og utsettelse av livet.

Jeg har mange ganger diskutert mennesketyper med min aller beste nettvenninne. Og ofte ender vi med å snakke om mennesker som virker som om de ikke er helt tilstedet i sitt eget liv. Mennesker som virker som om de flyter med i livet som vrakstykker i et digert hav. De ligger å dupper innimellom bølgene og lar seg bare rive med, tilsynelatende uten å kjempe mot disse naturkreftene som river og sliter i dem.

Etter utallige tanker omkring dette har jeg begynt å legge merke til disse menneskene også IRL, og overraskende funnet ut at jeg har langt flere av dem i min nærhet enn jeg trodde. Venner og bekjente som lever av sosialtrygd fordi de ikke evner å ta valg i forhold til hvilken retning livene deres burde gå i (eller fordi trygd er en utilgivelig enkel måte å la andre ha styringen). Mennesker som vralter til samme rutinene hver dag - uansett om de innerst inne hater livet sitt slik det er. Mennesker som lever som alenemødre, enslige eller i håpløse forhold fordi de enkelt og greit ikke klarer å stille krav til den kjærligheten de egentlig fortjener å kjenne fra andre.

Det handler egentlig mye om å ikke ha krefter til å ta styring i sitt eget liv. Man unngår å ta valg fordi man ikke orker å tenke på eventuelle konsekvenser av valgene. Man skyr konflikter fordi man ikke vil bære følelsene konfliktene i verste fall vil bære med seg. Man lever bare med uten å snu seg eller ha siktet fremover, enkelt og greit fordi man ikke makter å bære seg selv, de følelsene man bærer eller de vågale mulighetene livet av og til bærer med seg. Det blir som å gå med fallskjerm på ryggen daglig i tilfelle man skulle komme for nær en skrent man stort sett alltid passer på å ikke komme for nær.... Eller bære burkaen ikke fordi man er redd for innsyn, men fordi man er så inderlig redd for å se ut og oppdage noe man ikke klarer å håndtere.

Innimellom tar jeg meg i å lure om jeg selv noen gang har vært en av disse søvngjengerne. Har jeg latt meg føre med av strømmer jeg ikke orket kjempe mot, men heller stolt på at andre mennesker ville slenge ut livbøyen i siste sekund før jeg gikk under? For å være helt ærlig så tror jeg ikke jeg har vært der. Det vil si - jeg var et svært snilt barn en gang i tiden. Jeg gjorde alltid som jeg skulle, og opplevde likevel å bli sviktet av både voksne, andre barn og siden andre voksne. Jeg startet tidlig med risikosport ved å kaste meg ut fra diverse skrenter. Først tror jeg egentlig det var en form for destruktivitet - jeg skulle bevise at jeg ikke var verdt noe oppstuss, rett og slett. Eller kanskje jeg skulle teste om det ble noe oppstuss i det hele tatt? Iallefall endret det etterhvert karakter til å bli en trang til å bevise noe for meg selv og andre. Jeg fikk behov for å bevise at jeg kunne, at jeg klarte, det jeg satte meg i hodet. Og - bank i bordet - til dags dato har jeg i grunnen nådd de målene jeg satte meg ;)

Så, å sitte her og betrakte dem som apatiske går omkring i en slags døs ute av stand til å ta tak i livene sine, gir meg en slags frustrert følelse blandet med en trang til å filleriste dem! Dessverre har livet lært meg at man ikke kan leve andres liv - man kan til nøds være der når bølgene endelig slår over dem og gir dem den kalddusjen de trenger for å våkne opp. Da kan man riste annerkjennende på hodet og si - jeg visste du en gang ville klare å ta tak i ting å ta et digert paradigmehopp inn i ditt eget liv!

Det er i grunnen ikke bare søvngjengerne som fasinerer meg her jeg sitter og ser på livet. Jeg har også hatt utallige tanker om mennesker som glemmer å leve livet sitt fordi de er så opptatt med å nå mål. For søvngjengerne er det kanskje akkurat mangelen på mål som irriterer meg mest - det at de virker totalt uinteressert eller fullstendig ute av stand til å sette mål for livene sine. Men på den andre siden finnes disse menneskene som er så opptatt av målene sine at det blir en besettelse å nå dem. De jobber beinhardt i årevis, forsaker både familie og venner for å nå frem "i tide". Og så glemmer de å stanse opp å lukte på blomstene.

Er det noe livet har lært meg, så er det nettopp viktigheten av å stanse opp og betrakte verden en gang i blant. Nyte synet av en fin solnedgang, lukten av en enslig rose, eller latteren i andres øyne. Å kjenne følelser som bobler - både på godt og vondt - gjør verden mer ekte. Fremtiden kommer - enten man vil det eller ikke - og imens er det vel ingenting i veien for å nyte ferden dit?

Disse travle menneskene som har nok med å "realisere seg" ender litt for ofte opp med å utsette livet. De skal nyte pensjonisttilværelsen når den kommer, men glemmer å ta vare på verdifulle ting underveis. Når pensjonisttilværelsen er over dem mister de gløden og oppdager samtidig at venner, ektefelle, barn og barnebarn gav dem opp et sted underveis. De gav opp å vente på at de skulle ha tid til å være. Og når de så føler de har tid til å leve, så er det ofte for sent. Livet har fart forbi dem uten at de enset det.

Å ha en mål og mening med livet er viktig, i mine øyne. Å vite sånn halvveis hvor man er på vei og hvordan man har tenkt å komme dit er et must for ikke å gå seg vill i jungelen av muligheter. Samtidig tror jeg det er ekstremt viktig å ha evnen til å nyte nuet. Ikke glemme at man er her nå og hvor godt livet er. For livet er godt - hvis man bare evner til å se forbi de hindringer som ofte sperrer veien til målet. Og så må man selvsagt ha en urokkelig tro på at ting ordner seg - at målet fremdeles er der rundt neste sving ;o)