Drømmer og pigger og....

I natt hadde jeg en sånn drøm hvor temaet ikke nødvendigvis er like viktig som følelsen en våkner opp med. Slike drømmer er litt ufyselige siden de liksom blir hengende med en resten av dagen... Og like ufyselige er de kanskje fordi man innerst inne vet at man drømmer dem fordi det er noe man skal forstå ut av dem, en innrømmelse en bør komme med overfor seg selv, eller en løsning på et ekkelt problem man skal finne.

Jeg husker ikke nøyaktig hvordan denne drømmen startet, men jeg var iallefall på en buss sammen med et par venninner. Vi hadde alle tre barnevogn med oss, og jeg overlot mitt barn til dem mens jeg gikk frem for å betale (gikk på bak med vogna da, vet dere). Jeg måtte vente litt, for det kom stadig flere folk på, og jeg kjente litt på at jeg ble en smule utålmodig av å vente mens barnet mitt var der bak uten meg. Så fikk jeg betalt og gikk bak igjen, og da var vi selvsagt nesten fremme og jeg fikk et svara strev med å få ut meg og vogna i en fei. Da vi kom ut viste det seg at vi var på studietur i Oslo (som for øyeblikket så omtrent ut som Domkirkeplassen i Stavanger, hehe...) og venninnene mine (for øyeblikket i skikkelsene av to tidligere studievenninner som jeg ikke har sett siden studiedagene...) hadde plutselig ikke vogner lenger. Jeg spør dem hvor i all verden de har gjort av vognene - og kjenner på en forvirret og litt lettere stresset og "himmelfallen" følelse. Da snur den ene seg og sier noe sånt som "Ååååårh! Du må begynne å følge med!". Husker ikke ordene, for det var ikke de som var viktige, det var følelsen av at hun syns jeg var veldig i veien med spørsmålene mine og litt til bry der jeg styrte for å få barn og vogn ut av bussen og i orden før jeg kunne gå (de gikk liksom litt i forveien fordi de ikke kunne vente på meg).

Det viktige med drømmen var vel kanskje det som skjedde herfra og ut, og da først og fremst følelsene som kom frem. For det første som skjedde var at jeg kjente en stor trass fordi de på et vis så på meg som mindre smart (skulle forstå hvor vognene deres var helt av meg selv) + at jeg opplevde at de på et vis ikke syntes jeg og barnet var viktige nok til at de kunne vente den lille tiden det tok til jeg fikk rettet på vogn m.m (tror jeg skulle stille på håndtaket - morsomt siden det ikke går ann å stilles på slik det gjorde i drømmen). Denne sinte trassen gjorde at jeg tenkte "jaja, så drit i dem da!" hvorpå jeg trasket avgårde i raskt tempo - i motsatt retning... Typisk meg å gjøre noe sånt *ler* Iallefall så havnet jeg fort ut på "ville veier", følte meg helt lost (selv om jeg visst var der jeg skulle være, tror jeg), og hadde denne ekle følelsen av sorg over å være "bortglemt". Som om ingen visste hvor jeg var og jeg selv måtte ta ansvar for å havne på rette stedet hele tiden. Og jeg så ingen kjente og følte jeg ikke egentlig fant frem dit jeg skulle. Så jeg ringte en venninne! For heldigvis bodde jo Marit bare en liten togtur unna, og da jeg endelgi kom gjennom på tlf så var hun såååååå glad for at jeg ville komme til henne en tur. I denne drømmen hadde hun og Maritmannen plutselig ingen barn, var suuuuperforelska (nusset og holdt rundt hverandre HELE tiden, hihi!) og hadde brødsmuler over hele kjøkkengulvet ("Selvsagt!", tenkte jeg, "De har jo ingen barn som støvsuger opp alle smulene dersom vi glemmer det" ;oD). Følelsen jeg hadde da jeg kom hjem til dem var så god! Plutselig følte jeg at jeg var på rette stedet, selv om jeg var litt misunnelig på dem som var forelsket (Jeg tror dessverre ikke at Didimannen var til i denne drømmen...).

Da jeg våknet hang denne "LOST-følelsen" litt igjen i meg, og jeg har den enda litt "utenpå" alle de andre følelsene mine. Og da jeg gav meg til å gruble over noen av momentene i drømmen kom jeg frem til noen ting som jeg ikke gjerne innrømmer *kremt*

For det første; det at det var disse studievenninnene mine som var der plutselig fikk meg til å tenke på en gang jeg reiste sammen med dem til utlandet. Det skar seg totalt og endte egentlig med at vi reiste hjem med dem to som bestevenninner og meg som et slags vedheng. På samme måte som i drømmen skjedde det noe som fikk meg til å reagere med trass (ikke barnslig og umoden jeg, nei....) og gjorde at den ene av dem fikk meg helt i vrangstrupen. Nå skal det sies at hun var grunnen til at jeg brukte staheten min til å forverre situasjonen - følelsen hun gav meg minner om den i drømmen om at jeg var for lite viktig til at hun gadd ta hensyn til meg....

Poenget er egentlig det at jeg innser at jeg nok ikke alltid reagerer på en hensiktsmessig måte når mennesker sårer meg. I stedet for å vise at jeg blir lei meg og såret, setter jeg piggene ut og stikker trassig i dem når de forsøker å nærme seg. Som pinnsvinet i diktet jeg har skrevet her tidligere, er utsiden hardttreffende og vond å nærme seg mens innsiden er myk, trist og blødende.... Det man ser uten å bruke lupe er en iskald person som driter i at noen sier eller gjør noe som sårer. En person som bare forkaster de personer som har tilgang til å såre. Men innsiden - de følelsene som gjør at en kan gråte seg i søvn fordi man føler seg mislykket, misforstått og uviktig - de forblir usynlige under piggene som trassig stikker enhver som nærmer seg.

Joda, det er en mestringsstrategi. Og, tro meg, den funker utmerket! Det er den samme mestringsstrategien som fikk læreren på ungdomsskolen til å påstå overfor min mor at jeg nok hadde store psykiske problemer (Akk, hvor nær han egentlig var! Og hvor mye han bidro til at piggene hardnet og stakk enda litt lenger ut!! For hvem i alle verden var han som skulle bry seg?! Ingen skulle vel få nærme seg meg!), den samme som fikk mine tidligere barndomsvenninner til å trekke seg ut da jeg mente at jeg ikke lenger ville godta å bli "brukt" slik de brukte meg som venn, og den samme sure trassigheten som sannsynligvis fikk min mor til å kalle meg egoistisk og kald da jeg tok mot til meg og "rømte" til en studenttilværelse for å forsøke å "finne meg selv" (så synd, så synd at hun ikke ser hvor lik jeg egentlig er henne på dette punktet....). Men selv om denne mestringsstrategien er effektiv for å få fred, så er den - som så mange andre rare mestringsstrategier - ikke egnet til å gi meg selv den freden jeg ønsker. For den funker som sagt utmerket for å markere at jeg ikke finner meg i å bli behandlet slik eller sånn, men innad så fungerer den sammen med en fornektelsesstrategi som ikke er like god. Når jeg har forskøvet ting lenge nok, når jeg har nektet å ta tak i dem, så bobler ting over og jeg får reaksjoner som er totalt irrasjonelle i nuet. For tiden er det muligens Didimannen som er mål for min frustrasjon, uten at han kanskje forstår at det ikke er han som er håpløs....

Det andre som slår meg i denne drømmen er hvor sterk denne følelsen av å måtte ta hånd om meg selv er. Jeg har vært selvstendig omtrent like lenge som jeg har evnet å stå på egne bein. Min mor kalte meg ofte for "selvstyr" og det ikke uten grunn. Jeg hadde (har) alltid en formening om hvordan ting skulle være, og kunne bli sint som et uvær når jeg ikke fikk det slik jeg ville (jada, min sønn har nok arvet litt etter meg....). Jeg raste og gråt, og fikk egentlig liten aksept for sinnet mitt. "Du må lære å tøyle staheten din", sa min mor, "Lære å bruke den til noe godt og ikke bare til trass". Hun hadde rett. Den funker mye bedre når jeg bruker den til å nå mål *s* Samtidig skulle jeg av og til ønske at jeg iallefall hadde blitt litt sett på det faktum at jeg var lei meg. At sinnet ikke bare var en negativ ting som gjorde snille, lille meg til et problem. At det også var et uttrykk for at noe ikke var greit.

Den siste tingen som hang igjen fra drømmen min var følelsen av at det var et sted jeg kunne "søke tilflukt". Det fantes noen der som var i stand til å "se" meg og min fortvilelse og som åpnet opp armene og tok meg inn i varmen (takk, Marit - du er en knupp!! ;o) ). Det er en følelse som er nesten ukjent for meg, selv i voksen alder. Følelsen av at jeg faktisk ER velkommen. At det ER noen som savner meg innimellom, og som er villige til å hjelpe meg når jeg er i vansker (mentalt og bokstavelig). Det faktum at jeg vet jeg har mennesker rundt meg som "holder" meg i tankene sine, som jeg betyr noe for og som jeg kan stole på er en utrolig, ubeskrivelig god følelse. Og den er ikke så gammel. Jeg vet at jeg etterhvert har noen mennesker å lene meg på, og jeg vet at de stadig blir flere. Jeg er utrolig glad for disse menneskene (som i drømmen er representert av Marit. Det er noen flere, og jeg tror de vet selv hvem de er ;) ), selv om jeg ikke tror jeg er flink nok til å sette ord på det.

Det er en vanskelig prosess å endre sine mestringsstrategier. Og det er en tid- og energikrevende prosess. Jeg vet at jeg bør begynne å reagere på en mer hensiktsmessig måte, og at kommunikasjon ofte er veien å gå for å klare det. Men foreløpig er jeg ikke heeelt klar enda. Likevel vet jeg at budskapet i drømmen om at jeg faktisk HAR noen å lene meg på for å greie det er sterkt. Og en dag skal jeg nok bli et bedre menneske, med færre sår og lite pigger....