Ord, muligheter og mennesker man møter

Det finnes så mange ting her i verden som jeg så gjerne skulle ha gjort før det er for sent. Skrive en bok, lære meg å strikke, lage fotobøker til ungene, reise til India, flytte på småbruk, lære meg å lage mat.... You name it. Og de siste årene har jeg møtt et par-tre mennesker som gjør nøyaktig de tingene jeg selv drømmer om å gjøre en gang i livet. Disse menneskene gjør meg nesten ærbødig av beundring, samtidig som jeg innser at jeg kan lære en masse av dem. Jeg suger til meg kunnskap og idèer som en tørr svamp.

For alle som har lest denne bloggen en stund er det vel ingen hemmelighet at ord og ordenes magi ligger mitt hjerte nært. Kunne man livnært seg av å bruke ordenes magi på en lett måte, hadde jeg nok gjort det for lengst. Det er så mye jeg ville brukt ordene til - så mange idèer som ligger lagret opp inni meg og bare venter på utløp. Samtidig så har jeg ikke troen på at jeg er flink nok til å ordlegge meg til at jeg faktisk kan skape meg et levebrød av det. Så jeg har latt meg selv falle til ro med at dette, denne bloggen, er nok.

Mitt "oppgave" her i livet er at jeg er flink til å ordlegge meg, eller finne de rette ordene om du vil. Jeg vet hva jeg skal si i de riktige situasjonen - noe som også er en svært viktig del av det daglige arbeidet jeg gjør. I sistnevnte setting har jeg også lært at ord ofte kan være for mange, og at det kan være godt å være kortfattet og konkret fremfor kvinnelig ordflommende. Iallefall vet jeg å bruke ord, og gjør det til gangs.

Men av og til skulle jeg ønske jeg kunne bruke ordene til å formidle noe som ble igjen - noe som ikke var like forgjengelig som denne bloggen. Eller ordene man kommuniserer i hverdagen.

For ikke lenge siden oppdaget jeg at jeg har en kollega som har en spennende bijobb. Hun skriver bøker! Romaner, rett og slett. Jeg ble nesten taus av beundring, og kjente denne sjenerte underdanigheten man ofte kan kjenne overfor autoriteter komme snikende. Likevel klarte jeg (jeg kjenner jo denne kollegaen ganske godt etterhvert) å knote utav meg hvor imponert jeg var og hvor ørlite granne misunnelig jeg kjente meg. Og jammen kom ikke dama meg i møte! Hun gav meg en hel haug med tips og idèer for hvordan jeg skulle komme igang, hvordan man kan tenke, hva man bør gjøre. Og ikke nok med det - hun følger også opp med "har du kommet igang"-oppfølgingsspørsmål så jeg blir rent flau over å ikke ha en roman klar allerede *ler*

For et par år siden hadde jeg en liknende opplevelse på den andre jobben min. Jeg oppdaget plutselig at en av mine kollegaer var en temmelig flink dikter, og at hun gikk med planer om å undervise andre i skrivekunsten. Jeg ble jo kjempeinteressert - helt til det viste seg at det skulle skje i nær fremtid (midt i min daværende gravide tilværelse var kanskje ikke det så gunstig...) og i tillegg i utlandet... Naturlig nok falt jeg litt av lasset da, selv om et skrivekurs kanskje er nøyaktig det jeg kan trenge. I tillegg fortalte dama, som er litt av det jeg forbinder med en skapekte bohem, om sine mange reiser til India og livet hun levde når hun var der. Jeg formelig siklet av misunnelse der jeg drømte meg bort til et spennende rike med en historie jeg fasineres av. I dag er hun forøvrig bosatt der nede på fast basis, så man kan jo håpe på hjelp til å finne overnatting m.m. om turen en gang skulle gå den veien.

I løpet av de to siste årene har jeg altså fått et lite skubb i retning av noe jeg innerst inne har drømt om i årevis. Jeg, som har lyst til å gå et nytt kurs innenfor den alternative retningen jeg også fasineres av, lurer på om det kanskje er noe/noen et sted i verden som forsøker å gi meg selvtillit nok til å prøve noe nytt. Jeg står nølende på ti-meteren og vurderer om det faktisk er trygt å hoppe. Tenk om jeg ender meg et forferdelig magaplask!! Tenk om jeg overfortolker og egentlig ikke har krative evner i denne retningen....

I den senere tid har jeg hatt så nok med å klare å holde hodet over overflaten at jeg i liten eller ingen grad har hatt overskudd til å tenke på annet enn å overleve denne perioden i livet. Nå skinner sola ute, rekene ligger til kjøling og jeg har mulighet til å trekke pusten bittelitt lenger ned enn for bare noen få uker siden. Sommeren lurer over dørterskelen og jeg vet at tidene bare kan bli bedre. Kanskje tiden da er kommet til å realisere noen av alle de ørtidørti drømmene jeg har båret i så mange år? At man har barn skal vel ikke være et fullstendig hinder for egen utvikling vel jeg tro? Noen friheter kan man vel unne seg?

Livet har så mange spennende buktinger og bakketopper. Kanskje er disse "tegnene" jeg tror jeg får av virkelig betydning. Kanskje er det bare mine egne fantasier. Livet er uansett så rikt på muligheter, både for meg alene og for min lille familie, at jeg for øyeblikket nyter dagene med drømmer om alt jeg kan gjøre. Og det er jo et godt vårtegn, er det ikke? ;)

Si det høyt 3 ganger så fort du klarer....

Noen ganger så hjelper det på ting og tang å bare sette ord på det. Å si at "nå er ikke ting ok" kan ofte være det som skal til for å få snudd trenden. Og gjerne si det høyt flere ganger. Eller skrive det ned.

Det jeg vil frem til er at etter at jeg skrev ting av meg her, så er det blitt litt bedre. To supre nettvenninner har stilt opp på msn, mannen har forstått at nå er snart grensen nådd (og vi har begge skjerpet oss litt - med unntak av et "lite" tilbakefall fra min side i dag), og jeg selv har tatt stresset på alvor og forsøkt å legge meg tidligere og få skikkelig søvn om ikke annet.

Hengemyra er her enda, men nå mer som en uggen guffe rundt anklene. Solen ute har nådd sinnet mitt, og jeg klarer å tenke litt mer fremover. Det går iallefall oppover.

Samtidig får jeg akkurat nå titusen krav fra mennesker rundt meg - mennesker som trenger "en tjeneste", som krever noe av meg eller ønsker noe jeg kjenner jeg ikke klarer å imøtekomme. Det jeg hadde trengt var nok en god venninnekveld på byen, men de jeg helst vil treffe bor for langt borte. Kanskje jeg må kontakte noen nærmere som jeg har forsømt for lenge...?

*riste av seg en gjørmeklump fra skulderen* Det går bedre og bedre dag for dag...

Bunnslam

Så ligger jeg her igjen da. Langt nede på bunnen og gurgler mudder fra en grumsete gjørmebunn. Akkurat nå når jeg hadde ventet at oppturen skulle begynne for alvor, så finner jeg at jeg har havnet her nede igjen - der hvor jeg aldri hadde trodd at jeg skulle plante mine jordfestede tær noensinne igjen. Jeg ligger og vaker med nesetippen såvidt over vannskorpa, på utkikk etter noe å ta feste i for å komme meg opp av denne mudderbunnen igjen. Men innimellom blir jeg dratt kontant ned igjen, og finner meg selv igjen der sikten er dårligst og grumset tykkest. Og jeg undrer - hvordan havnet jeg her igjen?!

Jeg husker jeg samtalte med en psykolog en gang, som fortalte meg om sin teori om hvordan sinnet skulle kunne holdes i balanse. "For å få utløp for steam og innhente positiv energi igjen", sa han, "må man passe på å trene jevnlig - få pulsen virkelig godt opp, ha input av sosial og kulturell art, og være flinke til å kommunisere." Han hadde virkelig gremmet seg over meg slik livet mitt er for øyeblikket....

Det er vel ingen hemmelighet at både det sosiale og det kulturelle livet blir lagt litt på hylla når man får barn. Man har rett og slett ikke lenger tid til å prioritere akkurat det man selv helst ville av sosiale aktiviteter, av den enkle og gode grunn at man ikke lenger eier sin egen tid. Joda, man er såvisst to her i huset om å oppdra, men når den lureste av oss (=undertegnede...) sørger for å arbeide to kvelder i uka i tillegg til nesten full dagjobb, da skal det litt til å drive å løpe seg halvt ihjel på aktiviteter de resterende tre ukedagene. Litt loyalitet har man da for den andre parten i forholdet. Og helga er som kjent "hellig" for veldig mange familier. Da løper man ikke ut i hytt og pine for liksom å realisere seg selv. Det skurrer iallefall i mitt hode å finne på noe sånt.

Man skulle tro at jeg likevel lå godt ann i løypa, jeg, som i såpass mange år har vært en datalus av dimensjoner. Jeg har jo bygd opp et godt nettverk av flotte mennesker her inne. Joda. Jeg skjemmes ganske grundig av å innrømme at også disse fantastiske menneskene er blitt nedpriotitert det siste halve året. (Eller bør jeg si det siste året...?!) Det handler ikke om at de har mistet sin betydning for meg, men at jeg rett og slett ikke har overskudd til å prioritere selv nett når dagene består av klengete, gråtende barn og forsuret stemning her hjemme. Da er det deilig å slippe å være for noen som helst. Dessverre innebærer det jo at jeg også nedprioriterer min egen eksistens for andre. Jeg blir mindre og mindre viktig også for dem som jeg setter så stor pris på.

Voksentid sammen har vi ikke lenger. Så kulturelle innslag av typen kino er ikke akkurat en prioritert aktivitet - til tross for undertegnedes hinting rundt premieren av storfilmer som Max Manus o.l. Det er klart vi kunne tatt oss en tur på kino. Men det innbærer at man har tilgang på barnevakter. At mine foreldre er temmelig populære, samt har begynt et aktivt pensjonistliv som innebærer endel reising, forvansker ting litt. Svigermors ryggvondt, svogers fraværendhet og mine søskens mange egne barn enkeltgjør heller ingenting. Om et par år har vi kanskje mulighet til å få hjelp av litt større tante-/onklebarn, men det blir om noen år. Foreløpig er eneste innslag i kulturell retning her i gården en revy som jeg overvar alene siden vi fikk gratisbilletter på jobb...

Kommunikasjon, ja. Enkelte dager er den eneste kommunikasjon jeg har med andre vesener av typen: "Vil du ha mer? Har du bæsja? Kan du vennligst slutte å HYLE?!?" *s* Når man for tredje døgnet på rad sover mindre enn 5 timer, hele dagen domineres av et barn som henger i leggen på en så fort en reiser seg fra sofaen, og den "store" av barna sier sårt gråtende "jeg er liten, mamma", så sier det seg vel selv at man ikke alltid har overskudd til å kommunisere så mye positivt. Dessverre har jeg lullet meg inn i en sfære hvor selv de enkleste små ting kan gnure seg inn mitt underbevisste og irritere, irritere, irritere! Filleting som jeg til vanlig ville kunne oversett og glemt til fordel for alle positive ting, blir overdimensjonert og stikker som vepsestikk under huden. Og jeg gneldrer. Jeg maser og gneldrer som ei stygg lita fillebikkje med mindreverdighetskomplekser. Biter før jeg hilser og bjeffer før jeg knurrer. Og karma er en fin ting. Det man gir får man tilbake. Så mens jeg virvler opp innbilt støv i en tornado, får jeg stikkende kommentarer og knusende kritikker tilbake. Og stikker meg sår og gråtende unna fordi jeg - JEG som er verdens midtpunkt i mitt eget liv - selvsagt ikke har fortjent det!

Og så faller jeg. Lenger og lenger ned i mitt eget kvalme, selvmedlidende suppekjøkken. En ekkel, gjørmete suppe hvor jeg selv styrer sleiva. Og der ligger jeg og vaker. Med nesa full av surt mudder. Og undrer meg på hvordan jeg endte her igjen. Jeg som har jobbet så mye for å være positiv. For å tenke fremover og ikke la meg fange i nuets problemer. Sliten, bjeffete og bitchy. Letende etter halmstrået. Det eneste ene som trengs for å bringe meg opp av suppa og ut i lyset igjen. Og jeg kjenner smilet er borte i meg. Hjertet har skiftet rytme og slår i feil takt. En gnangende takt som sier " nå igjen, nå igjen"....

"Småbarnsperioden er slitsom" har mange sagt til meg før jeg fikk barn. Jeg trodde på ingen måte at det skulle være enkelt heller. På ingen måte. Og jeg gikk inn i det med åpne øyner, klar for trass, søvnløshet og utfordringer. Tøff i trynet - trygg på at grunnlaget, det ultimatet forholdet, skulle kunne bære selv når drønningene fra møtet med mini-me`er som utfordret oss på vårt verste traff oss med tsunamiens styrke. Så naiv. Innimellom tar jeg meg i å tenke "hadde vi bare tatt til takke med èn" - for i vårt tilfelle var det ikke overgangen til foreldrerollen som gav forholdet rystninger i grunnvollene. Det var overgangen til å bli foreldre til to barn med spesielle behov.

Spesielle behov, ryster du kanskje litt betenkt på hodet. Våre barn er da temmelig normale, er de ikke? Joda. På folkemunne har de en helt vanlig lidelse som altfor mange barn har i våre dager. På skjemaene fra NAV er de karakteriserte som spesielle behov, og vi kan faktisk søke om både utvidede sykedager og grunnstøtte (eller noe sånt) ;o) Jeg unner ingen andre å få flere barn som er mye syke!!

Så da ligger jeg her og vaker, da. På bunnen. I slammet. Der jeg trodde jeg hadde vært for siste gang i året før jeg traff min kjære. Den gang tok jeg et oppgjør med meg selv og bestemte meg for at nå var det pinadø slutt! Ligge der og syntes synd på meg selv og la det gode liv forsvinne som dugg for øyet. *brette optimistisk opp ermene* Jeg kom frem til at løsningen var å elske seg selv, når ingen andre så ut til å gjøre det, og skape meg et liv jeg var fornøyd med på egen hånd. Det hjalp. Det er bittelitt mer sårt å forsøke å elske seg selv når mitt eldste barn så kontant avviser meg, i tillegg til at faren biter sår på en temmelig blåhvit vinterhud.

Alt har sin tid. "Det er en periode" er blitt mitt mantra på mange ting i livet mitt akkurat nå. Men det er vanskelig å se gjennom mudderet når det blir så tyktflytende at man må ha røre seg minst mulig for ikke å bli sugd nedover som i kvikksand. Og når "perioden" varer og varer, når man føler seg mer og mer gjennomsiktig og ubetydelig, når det aldri rekker å komme ett glimt av sollys gjennom bunnslammet - da er et mantra lite verdt. Og det hjelper lite om folk rundt meg minner meg aldri så mye på at "det er bare en periode - det blir bedre". Hva hjelper det om det blir aldri så mye bedre dersom man ikke lenger har noe grunnlag å støtte seg til? Hva skal bli bedre da? Husets vegger har store sprekker og jeg vet ikke lenger hvor mye gulvet tåler. Kan man likevel flikke på det og håpe det holder i nye stormer?

Jeg vet ikke lenger hvor tankene mine vandrer. Dragsuget i magen drar meg i feil retning mens jeg febrilsk forsøker å få feste med oppskrapte fingertupper. Innimellom får jeg feste og ser inn i smilende, gråblå øyne som minner meg på hvordan jeg først havnet her. Men det varer så inderlig kort før jeg igjen blir virvlet med i noe jeg føler jeg ikke lenger har kontroll over. Og - vips - så ligger jeg her og slurper sølevann igjen. Og ser verden gjennom noe som likner colabunnbriller som ikke er tilpasset min naturlige brillestyrke.

Jeg lurer på hvor sola er blitt av. Hvor gleden over de små tingene, og styrken i et smil, har forvillet seg. Det er hull i mine lommer og det har sannsynligvis ramlet ut et sted på veien. Men gnagsårene er for dype, og jeg for sliten, til at jeg orker å gå tilbake og lete....