...eller er i ferd med å gå over i historien er vel rettere å si. Vel, tiden er iallefall kommet for tilbakeblikket - et "must" for enkelte et ork for andre, og en ting man bare gjør for atter andre. Jeg tilhører vel den siste kategorien. Har egentlig ingen trang til å gjøre nettopp dette, men syns det er en fin anledning å tenke over hvilke gode ting man bør være takknemlig for i løpet av året som nå passerer.
For meg begynte året, som det jo i prinsippet gjør for de fleste av oss, med "brak og rabalder". I løpet av årets første måned måtte jeg nemlig gjennom en ny fjerning av diverse uvelkomne "fremmedlegeme" i mine mer private kroppslige avdelinger. I første omgang førte det med seg en del tårer og tenners gnissel, da forrige runde undersøkelser og kirurgiske inngrep også hadde "dette er noe som ikke skal skje igjen" festet ved seg. Vel... enten er jeg bare spesiell eller så har jeg en kropp som lever etter Murphys lov. Heldigvis var ikke dette inngrepet så omfattende, selv om lukten av brent menneskekjøtt for alltid har brent seg inn i hukommelsen min *kvalm* (sammen med følelsen av å få brent vekk deler av livmortappen, men la oss nå ikke gå i detaljer her....)
Januar var også måneden da en epoke tok slutt og en annen startet i forholdet mellom meg og min lille Didibert. Det var måneden da mor sa "nok er nok" til ammingen og lot poden få kose seg med flaska slik han helst ville likevel. Det var dermed også begynnelsen på en sykdomsperiode, som med unntak av en kort periode i sommer har vart omtrent frem til nå....
Februar forsvant vel som dugg for sola, slik enkelte måneder bare gjør. Det var dog like fullt den siste måneden jeg var hjemme i full permisjon, og tiden ble flittig brukt til turgåing og babytreff.
7. mars begynte jeg å jobbe kvelder igjen. Det var faktisk riktig så hyggelig og jeg gruer meg til å gå glipp av denne jobben i ny permisjon....
Mars var også måneden vi feiret vår første ettårsdag her i huset, og tiden for ettårsbildet og ettårskontrollen var også kommet. Nye ting for en ny liten familie.
April.... Vel, etter januars nedtur på intimfronten, var april måneden vi brått (og litt uventet for oss begge) bestemte oss for å starte prøvingen på nr to. Det vil si - med mild lokking fra visse ivrige familiemedlemmervar det ikke vanskelig å si nei, hehe... Vi måtte likevel vente på til mai før vi klarte å komme skikkelig igang.
April var også måneden da vår lille gullgutt fikk diagnosen Falsk Krupp, noe som i ettertid har utviklet seg i nøyaktig den forespeilte retning...
Og i mai braket det løs. Ingen av oss hadde forhåpninger om klaff før tidligst august, som var måneden vi egentlig hadde tenkt oss å starte prøvingen. Til det var vi altfor preget av tidligere prøveproblemer og statistiske dillerier. Mai var også måneden hvor småen fikk oppleve en første 17 mai han forstod noe av. I fjor var han bare spedbarnet og sov seg gjennom det meste. I år var han ivrig med på trommingen og fikk til og med debutere i fest-lekingen ("løpe med ring" var en slager hvor utbyttet også var et spann og to små BILER! Min lille skjønne hadde nemlig for lengst oppdaget hva biler var, ja...).
Juni hadde vi allerede prøvepause *ler* Fruen i huset skulle nemlig arrangere utdrikkingslag og ville ikke gå glipp av nok et utdrikkingslag pga graviditet (for de som ikke kjenner historien - jeg var 2,5 mnd gravid i eget bryllup, ja...). Med den pausen innlagt kunne jeg også nyte sydenturen i juli uten å måtte tenke mat og drikke - herlig!
Forøvrig var juni/juli tida hvor småen fikk sin ilddåp i forhold til å klare seg uten sin hjemmeværende mamma i lengre perioder. Da jobbet jeg nemlig i to hele uker mens småen fikk leke med moster. Det medførte den første lille perioden med seperasjonsangst og gråt og tenners gnisssel...
Juli var måneden for ferie, kortklipping av hår og bryllup for venninne. Det hele foreløp i temmelig stresset modus frem til vi reiste til Tyrkia og endelig fikk senket skuldrene. Småen lærte seg å hoppe fra èn meter og plask i bassenget, og vi fant ut at 40 grader ikke er så ille når man har aircondition på rommet og et barn som sover middagslur ;o) Vi fikk også en forsinket prøving siden eggobert plutselig glimtet med sitt fravær. Det var dog et rimelig flott eksemplar som endelig viste sitt åsyn, skulle det - til vår store overraskelse - vise seg i ettertid.
August var jobb og barnehagestart, og til vår store ergrelse falt begge disse hendelsene på samme dag. Det var også i forbindelse med dette at jeg lurte på hvorfor i all verden jeg gikk tilbake til en arbeidsplass med en leder som ikke eier sosiale antenner og er fullstendig uegnet som leder. Vel, vel... Vi har nå fått brukt en del sykedager siden den barnehagestarten - til min sjefs store ergrelse *knegger ondt*
I slutten av august ble det klart at vi hadde klart brasene med å plassere nr to - uten noen hinder i veien *dåne*
September var måneden da min kjære fikk oppfylt sin drøm om igjen å eie et fartsvidunder på to hjul. Og jeg må ennå tåle kommentarer om hvordan jeg kan tolerere en slik dødsmaskin i min garasje. Vel, svaret er enkelt - hva ville jeg vunnet på å nekte? Han er en voksen, forstandig mann som har mer å miste nå enn da han eide en sykkel forrige gang. Jeg tror han tenker mer på hva vi ville miste nå enn da. Og det er da vitterlig gøy å sitte på!! ;oD
September var også måneden da det gikk opp for oss at vi fort blir flere, og at min elskede SAAB var for liten til to barneseter... Ny bil kom i hus fortere enn man fikk sagt "bil".
Oktober begynte med en herlig tur østover! Min kjære hadde sin første høstferie siden han sluttet vidergående, og den ble brukt slik jeg ønsket det (noen goder skal man da ha fordi man er snill konemor og ikke protesterer mot fartsvidunderet i garasjen ;o) ). Gode venninner (og familier) på østlandet ble besøkt, og det gav mer energi enn all mulig annen avslapping. Resten av september, oktober og november har dessverre forsvunnet litt for meg da jeg har følelsen av at jeg gikk omkring omtrent som en søvngjenger! Hormonell trøtthet. Og svingene "over fjellet" østover frambrakte kvalme jeg sjelden har merket noe til verken før eller siden. Jordmor ble også avlagt det første besøket i denne fine høstmåneden.
Oktober var også måneden da jeg valgte å begynne utviklingen av mine mer utradisjonelle evner - noe jeg lever på enda (og fremdeles vurderer videregående kurs på nyåret...).
November.Jeg kan knapt huske at det har vært november engang... November forsvant i en døs av jobbstress, sykt barn og ekstrem trøtthet. Det var måneden da jeg endelig fikk påvist at det muligens dreier seg om arvelige luftveisplager hos min lille Pode - etter at vi hadde vært plaget med hoste og snørr siden midten av august.
November var også måneden hvor vi endelig fikk sniktitte på krapylet i magen. Det øyeblikket da mannen sjokkert måtte innse at han tapte et kostbart veddemål og utbrøt "er du sikker?" til snille ultralydmannen står for meg som et kostbart minne *knegg* Krapylet i magen er ett nytt hankjønn, og ikke en pikelill som min kjære var så altfor overbevist om...
Desember begynte med rabalder og brak, nettopp slik den også blir avsluttet. Småen hadde sitt første møte med omgangssjuka, noe som ikke var greit verken for barn eller voksen. Det kom heller ikke som noen overraskelse at både mor og far ble smittet etter tørking av spy og sussing av syk pode var unnagjort... *himle* Det kom dog som en overraskelse av mor var syk også en uke senere, og passe utmattet av ikke å orke å spise noe... Heldigvis blir man som oftest frisk til slutt, selv om det kostet meg noen juleforberedelser som ble unnagjort i hastverk de gjennstående halvannen ukene...
Så kom jula ramlende over oss. Og Podens første jul hvor han var våken og klar over hva som skjedde ble en sann glede. Ikke gråt han da nissen kom, og han viste enkel og gudommelig glede selv over de ussleste gavene. Alt skulle lekes med og oppleves der og da, og soving hadde han ikke tid til. Det var først da han sjanglet rundt med øya på halvsnurr at mor fant det på tide å takke for seg og få småen i seng. De resterende juledagene førte med seg at han for øyeblikket kjeder seg litt hjemme med "bare" mor og far, og tar initativ til besteforeldrebesøk selv for å slippe å bli så grinete *s*
Og i morgen braker det løs. Da er det slutt på 2007. Det er tiden for meg å rote med årstall og begynne på fødselsgavene... Heldigvis har husstanden her bestemt seg for å investere i ny seng fremfor bursdagsgaver til hverandre i år, så der sparte jeg en liten slant. Fra nå og frem til jeg skal en snarvisitt på sykehuset er det ikke mer enn 8 bursdager og en fødsel (joda, vi holdt avtalen og ble gravide omtrent samtidig, jeg og "Lokkedua", hehe...) - noe som gjør sitt til at magevolumet øker hos både den ene og den andre... ;o) Og det er vel heller ikke å stikke under en stol at jeg går tunge og voksende måneder i møte, nå når jeg går inn i tredje trimester og siste del om en snau måned.
Jeg tipper dette nye året blir et nytt år fylt med gleder. Den overhengende sorgen med en syk bestemor er fylt med en viss lettelse fordi hun nå endelig snart får fred, samt håpet om at det blir den eneste sorgen inn i det nye året.
For alle mine venner, både her og der, håper og ønsker jeg at året skal bli fylt med nye og spennende opplevelser, uendelige gleder og få sorgfulle daler!!
Ha et riktig godt og spennende nytt år alle sammen!!
Sunday, December 30, 2007
Friday, December 28, 2007
Menns uegnethet
Det er visse ting det virker som om menn generelt, og min mann i særdeleshet, er totalt uegnet til å klare uten at man står over dem med pekefingeren. Herav har jeg kommet frem til følgende liste (som jeg gjerne tar på meg å utvide etterhvert...):
Visse menn er fullstendig uegnet til å
# sortere skitne klær etter farge og/eller tøykvalitet.
# vaske ullklær på ullprogram
# få inn i de små hjernecellene sine at man ikke vasker gulvet med dassfilla, eller tørker poden om munnen med kjøkkenkluten *grøsse*
# forstå at papirlommetørkler som er oppbevart i jakkelommen i inntil ett år ikke er egnet å tørke barn i fjeset med.... *urk*
# fatte at det går ann å kjøpe gaver andre dager enn lille julaften/julaften formiddag....
# slutte å gi barn melk på flasken når de nørmer seg to år og moren har drevet med aktiv avvenning i nærmere ett halvår (nå, etter juleferien er vi tilbake på tre flasker daglig og svært lite fast føde... *gal*).
# spare penger når de får kjempelønninger og ikke la seg friste til storinnkjøp av diverse digre ting og/eller ting man strengt tatt ikke trenger å bruke penger på før jul/januarsalget...
# prioritere riktig når det gjelder oppussing av hus... Her kan man gjerne bruke tusener på grynker på utstyret han bare må ha til jobben, for så å insistere på at man kan spare penger på gjenbruk av et stk hatet og halvveis ødelagt baderomsmøbel *gremmes*
# se at bilen er skitten og trenger å vaskes... Det må påpekes av en stk hormonell og "uteavstandtilbilvask"-kone.
# tørke opp etter seg når de søler på kjøkkengulvet. Matrester, saft og annet klissete gørre som limer seg til underegnedes strømper synes å være usynlig for den mannlige delen av voksentettheten i husstanden...
# tisse oppi doen og tørke av når man ikke treffer....
# vaske gulvet etter at man lar poden tisse fritt på baderommet....
# rydde og vaske opp underveis når man lager mat.
# forstå at fastbrent mat og/eller matrester ikke løsner og forsvinner av seg selv når man setter gryter og panner i zalovann i flere døgn *spy*
# forstå at man ikke fleiper med hormonelle kvinnfolk - det er selvmord!
# forstå at man gjør foreldrejobben svært vanskelig for den andre parten når man stadig gjør motsatt av den andre og setter barna opp mot den andre ved bruk av ironi (som barn ikke forstår...).
Nå skal det dog også tas med at vedkommende som her blir stilt i et temmelig dårlig lys også har en unik evne til å legge poden uten protest hver kveld fordi konemor ikke orker å løfte så tungt lenger. Samme mann står også opp hver natt for smokk-i-dytting og henting inn i dobbeltsenga på morningskvisten. Han tar også en stor del av klesvask, husvask og matlaging - i tillegg til oppussing av hus og forefallende arbeid i heim og hage. Han har omsorg for konemor og investerer i dyrt fottøy og enda dyrere seng for å forebygge bekkenplager (og klaging? *rødme), og syter ikke når konemor påstår at han er udugelig fordi hun er sliten og hormonell....
Så, tross innleggets spydige tone, så er jeg altså glad i fyren ;o)
Visse menn er fullstendig uegnet til å
# sortere skitne klær etter farge og/eller tøykvalitet.
# vaske ullklær på ullprogram
# få inn i de små hjernecellene sine at man ikke vasker gulvet med dassfilla, eller tørker poden om munnen med kjøkkenkluten *grøsse*
# forstå at papirlommetørkler som er oppbevart i jakkelommen i inntil ett år ikke er egnet å tørke barn i fjeset med.... *urk*
# fatte at det går ann å kjøpe gaver andre dager enn lille julaften/julaften formiddag....
# slutte å gi barn melk på flasken når de nørmer seg to år og moren har drevet med aktiv avvenning i nærmere ett halvår (nå, etter juleferien er vi tilbake på tre flasker daglig og svært lite fast føde... *gal*).
# spare penger når de får kjempelønninger og ikke la seg friste til storinnkjøp av diverse digre ting og/eller ting man strengt tatt ikke trenger å bruke penger på før jul/januarsalget...
# prioritere riktig når det gjelder oppussing av hus... Her kan man gjerne bruke tusener på grynker på utstyret han bare må ha til jobben, for så å insistere på at man kan spare penger på gjenbruk av et stk hatet og halvveis ødelagt baderomsmøbel *gremmes*
# se at bilen er skitten og trenger å vaskes... Det må påpekes av en stk hormonell og "uteavstandtilbilvask"-kone.
# tørke opp etter seg når de søler på kjøkkengulvet. Matrester, saft og annet klissete gørre som limer seg til underegnedes strømper synes å være usynlig for den mannlige delen av voksentettheten i husstanden...
# tisse oppi doen og tørke av når man ikke treffer....
# vaske gulvet etter at man lar poden tisse fritt på baderommet....
# rydde og vaske opp underveis når man lager mat.
# forstå at fastbrent mat og/eller matrester ikke løsner og forsvinner av seg selv når man setter gryter og panner i zalovann i flere døgn *spy*
# forstå at man ikke fleiper med hormonelle kvinnfolk - det er selvmord!
# forstå at man gjør foreldrejobben svært vanskelig for den andre parten når man stadig gjør motsatt av den andre og setter barna opp mot den andre ved bruk av ironi (som barn ikke forstår...).
Nå skal det dog også tas med at vedkommende som her blir stilt i et temmelig dårlig lys også har en unik evne til å legge poden uten protest hver kveld fordi konemor ikke orker å løfte så tungt lenger. Samme mann står også opp hver natt for smokk-i-dytting og henting inn i dobbeltsenga på morningskvisten. Han tar også en stor del av klesvask, husvask og matlaging - i tillegg til oppussing av hus og forefallende arbeid i heim og hage. Han har omsorg for konemor og investerer i dyrt fottøy og enda dyrere seng for å forebygge bekkenplager (og klaging? *rødme), og syter ikke når konemor påstår at han er udugelig fordi hun er sliten og hormonell....
Så, tross innleggets spydige tone, så er jeg altså glad i fyren ;o)
Monday, December 24, 2007
Julekalenderen, 24 desember
Da natta hadde senket seg og fullmånen lyste over skog og by, og la et mystisk sølvskjær over dem som drømte om morgendagens gleder, da listet det seg en liten nisse omkring i en bygård et sted i landet. Han lusket seg stille inn på rommet til en sovende mann og satte seg på sengekanten. Stille, som et lite vindpust, hvisket han hemmeligheter til den sovende mannen og listet seg like stille ut igjen og forsvant et sted ingen visste av.
Thomas våknet yr av glede på julaften. Han løp frydefullt inn i stua og sjekket om treet enda stod der det skulle. Han hadde ikke drømt! Som vanlig var hentet han melk og julekaker og tok med inn i senga til mamma, og der lå de og koste seg en aldri så liten stund. Det var så koselig med jula når man hadde noen å være sammen med. Og de to visste å kose seg sammen. Da de stod opp spiste de en skikkelig frokost med egg og godt pålegg, benket foran tv`n med alle de trasisjonsrike programmene. Askepott, Tante Pose og Reisen til julestjernen. Alt hørte jula til. De satt pysjamaskledde i sofaen til langt på dag, da mamma måtte begynne med middagen. Snart var det badetid og pyntetid, og Thomas fikk på seg finskjorta og bukse. Han følte seg svært så høytidelig og hadde til og med en dæsj gele i håret før han sa seg fornøyd og gikk inn til mamma. Ikke lenge etter satt de to høystemte og hørte sølvguttene synge jula inn. Middag ble inntatt og det var ikke før de kom til desserten at Thomas kom på en ting han hadde lovet seg selv å gjøre denne jula. ”Mamma!”, utbrøt han og hørtes en smule forferdet ut. Mamma så spørrende på ham og fikk et lite smil i munnviken da han forklarte det hele for henne. De fant en skål i passende størrelse og hadde en liten klatt risgrøt oppi den. Så gikk de ut av leiligheten og opp en etasje før de stoppet ved den lille trappa til loftet. Døra der var låst, selvsagt, men mamma mente de kunne sette grøten, pepperkakene og safta utenfor døra. Thomas sa seg nølende enig, siden han ikke så noen andre utveier. Høyt og litt famlende sa han ”Her, snille husnissen! Her er julegrøten din.” Først nå var han klar til å fortsette sin egen julefeiring.
De var ferdige med julegavene og egentlig litt i ferd med å avslutte kvelden da det banket på døra deres. Mamma kikket forundret på Thomas som satt opptatt med den nye Legoen sin på gulvet, Han kikket tilbake og ristet på hodet, før hun gikk stille ut for å åpne. ”Hohoho! Er det noen snille barn her?”, hørte han så fra døra. Thomas reiste seg litt forsiktig og gikk ut på gangen da han hørte mamma le. Der, i døra, stod Marius i kledd en falmet nissedrakt med en pakke i ene hånda og en vinflaske i andre hånda. Det var tydelig at han hadde hatt en god middag med god drikke til, for han var akkurat passe beruset til å ha mot til å leke nisse for disse to han hadde blitt kjent med for bare et øyeblikk siden. Thomas styrtet til og gav ham en klem før han mottok gaven og fòr inn i stua igjen. Mamma ble stående med blussende kinn mens Marius litt forsiktig spurte om det gjorde noe at han dukket opp. Hun ristet rødmende på hodet og tok leende imot vinen som han så åpenbart hadde stjålet fra sine foreldres forråd som en nødløsning. Han tok av nisselua før han leende fulgte henne inn i stua til Thomas som var fasinert over en radiostyrt bil som freste rundt juletreet. Dette var den beste jula han kunne huske! Han tittet gledesstrålende på mamma og smilte fra øre til øre. Hun smilte tilbake og snudde seg takknemlig mot Marius som hadde gjort nok en ting som satte ham i høysetet hos dem begge. Han rødmet kledelig, glad for at denne intense trangen han hadde hatt til å oppsøke dem akkurat i dag viste seg å ikke være feil. Han ante at denne jula kanskje ville føre med seg noe som kunne gi ham en uforglemmelig gave i lang, lang tid fremover.
Da Thomas la hodet på puta den kvelden var han mer mettet av inntrykk, og julegodter, enn han vanligvis pleide å være. På ovnen i stua hang julesokken hans til dagen etter, og i sofaen satt mamma og Marius og smakte på vinen han hadde hatt med. Midt mellom søvn og våken tilstand kom Thomas plutselig på ønsket han hadde ytret den natta for noe som føltes som en evighet siden. Han smilte til lyden av morens latter, og hvisket et stille og lykkelig takk ut i natta. ”Takk for at mamma er glad igjen! Tusen takk!”, han snudde ryggen mot verden og sovnet til drømmer om nye leker og julenisser med smilehull. I ly av månens skarpe skinn stod en rakrygget engel og smilte til gutten i senga. Hun håpte at hun kunne hjelpe ham flere ganger i fremtiden, men nå skulle han få sove i fred for innblanding en liten stund. Forsiktig, som bare en engel kan, strø hun ham mykt over kinnet og lot ham få en dose drømmestøv til. Så lot hun sin kjærlighet fylle rommet, hjertet og resten av huset før hun igjen lot sitt eget skinn forsvinne som del av natten.
På loftet satt en fornøyd liten nisse og stappet innpå med riskrem – overlykkelig for at det nå var nye barnesinn som husket ham i den stille natt.
Så glem ikke nissen, folkens! Og husk å be om det dere ønsker. For om ikke julenatta er full av lyttende engler, så vet jeg ikke hvilken natt som er det. Og det kan da vel ikke skade å be om litt hjelp fra oven en gang iblant? ;o)
Thomas våknet yr av glede på julaften. Han løp frydefullt inn i stua og sjekket om treet enda stod der det skulle. Han hadde ikke drømt! Som vanlig var hentet han melk og julekaker og tok med inn i senga til mamma, og der lå de og koste seg en aldri så liten stund. Det var så koselig med jula når man hadde noen å være sammen med. Og de to visste å kose seg sammen. Da de stod opp spiste de en skikkelig frokost med egg og godt pålegg, benket foran tv`n med alle de trasisjonsrike programmene. Askepott, Tante Pose og Reisen til julestjernen. Alt hørte jula til. De satt pysjamaskledde i sofaen til langt på dag, da mamma måtte begynne med middagen. Snart var det badetid og pyntetid, og Thomas fikk på seg finskjorta og bukse. Han følte seg svært så høytidelig og hadde til og med en dæsj gele i håret før han sa seg fornøyd og gikk inn til mamma. Ikke lenge etter satt de to høystemte og hørte sølvguttene synge jula inn. Middag ble inntatt og det var ikke før de kom til desserten at Thomas kom på en ting han hadde lovet seg selv å gjøre denne jula. ”Mamma!”, utbrøt han og hørtes en smule forferdet ut. Mamma så spørrende på ham og fikk et lite smil i munnviken da han forklarte det hele for henne. De fant en skål i passende størrelse og hadde en liten klatt risgrøt oppi den. Så gikk de ut av leiligheten og opp en etasje før de stoppet ved den lille trappa til loftet. Døra der var låst, selvsagt, men mamma mente de kunne sette grøten, pepperkakene og safta utenfor døra. Thomas sa seg nølende enig, siden han ikke så noen andre utveier. Høyt og litt famlende sa han ”Her, snille husnissen! Her er julegrøten din.” Først nå var han klar til å fortsette sin egen julefeiring.
De var ferdige med julegavene og egentlig litt i ferd med å avslutte kvelden da det banket på døra deres. Mamma kikket forundret på Thomas som satt opptatt med den nye Legoen sin på gulvet, Han kikket tilbake og ristet på hodet, før hun gikk stille ut for å åpne. ”Hohoho! Er det noen snille barn her?”, hørte han så fra døra. Thomas reiste seg litt forsiktig og gikk ut på gangen da han hørte mamma le. Der, i døra, stod Marius i kledd en falmet nissedrakt med en pakke i ene hånda og en vinflaske i andre hånda. Det var tydelig at han hadde hatt en god middag med god drikke til, for han var akkurat passe beruset til å ha mot til å leke nisse for disse to han hadde blitt kjent med for bare et øyeblikk siden. Thomas styrtet til og gav ham en klem før han mottok gaven og fòr inn i stua igjen. Mamma ble stående med blussende kinn mens Marius litt forsiktig spurte om det gjorde noe at han dukket opp. Hun ristet rødmende på hodet og tok leende imot vinen som han så åpenbart hadde stjålet fra sine foreldres forråd som en nødløsning. Han tok av nisselua før han leende fulgte henne inn i stua til Thomas som var fasinert over en radiostyrt bil som freste rundt juletreet. Dette var den beste jula han kunne huske! Han tittet gledesstrålende på mamma og smilte fra øre til øre. Hun smilte tilbake og snudde seg takknemlig mot Marius som hadde gjort nok en ting som satte ham i høysetet hos dem begge. Han rødmet kledelig, glad for at denne intense trangen han hadde hatt til å oppsøke dem akkurat i dag viste seg å ikke være feil. Han ante at denne jula kanskje ville føre med seg noe som kunne gi ham en uforglemmelig gave i lang, lang tid fremover.
Da Thomas la hodet på puta den kvelden var han mer mettet av inntrykk, og julegodter, enn han vanligvis pleide å være. På ovnen i stua hang julesokken hans til dagen etter, og i sofaen satt mamma og Marius og smakte på vinen han hadde hatt med. Midt mellom søvn og våken tilstand kom Thomas plutselig på ønsket han hadde ytret den natta for noe som føltes som en evighet siden. Han smilte til lyden av morens latter, og hvisket et stille og lykkelig takk ut i natta. ”Takk for at mamma er glad igjen! Tusen takk!”, han snudde ryggen mot verden og sovnet til drømmer om nye leker og julenisser med smilehull. I ly av månens skarpe skinn stod en rakrygget engel og smilte til gutten i senga. Hun håpte at hun kunne hjelpe ham flere ganger i fremtiden, men nå skulle han få sove i fred for innblanding en liten stund. Forsiktig, som bare en engel kan, strø hun ham mykt over kinnet og lot ham få en dose drømmestøv til. Så lot hun sin kjærlighet fylle rommet, hjertet og resten av huset før hun igjen lot sitt eget skinn forsvinne som del av natten.
På loftet satt en fornøyd liten nisse og stappet innpå med riskrem – overlykkelig for at det nå var nye barnesinn som husket ham i den stille natt.
Så glem ikke nissen, folkens! Og husk å be om det dere ønsker. For om ikke julenatta er full av lyttende engler, så vet jeg ikke hvilken natt som er det. Og det kan da vel ikke skade å be om litt hjelp fra oven en gang iblant? ;o)
Sunday, December 23, 2007
Julekalenderen, 23 desember
Den natta satt to smilende skikkelser i skyggen av et juletre og smilte gledesstrålende til hverandre. De var svært fornøyde med utviklingen som hadde skjedd den siste uka – det hadde til og med gått bedre enn forventet. ”Men….hva skjer nå…?”, sa nissen med ett litt bekymret. Han kom plutselig på at han jo også hadde andre prosjekter i huset å ta hånd om, han kunne ikke bruke hele sin tid på Thomas sine bekymringer. ”Videre….”, engelen nølte et millisekund, ”Vel….vi må vel stole på at den menneskelige natur har litt fornuft i seg!”. De lo litt begge to. Fjodor klødde seg litt betenkt i skjegget og undret på om han kunne spørre engelen om hjelp til et annet prosjekt han hadde for døren. Men før han rakk spørre sa hun tankefullt ”Men jeg lurer på om vi kanskje skulle gitt dem en siste spark bak… Kanskje vi skulle gjort det, ja….”
Lille julaften gikk som den pleide for mamma og Thomas. Etter en god frokost og julebarne-tv, bakte de yndlingsjulekakene sine før de tok på varme klær og gikk ut for å leke noen timer. Forskjellen i år var egentlig bare at de hadde et juletre å pynte etter grøten og barne-tv på kvelden. De hadde kjøpt noen billige kuler på nærbutikken, og mamma hadde lært Thomas å lage julekurver og lenker av glanspapir. Nå funklet treet med julelys og pynt, og Thomas syntes det var det fineste treet på hele kloden. Han satt i sofaen og drakk gløgg mens mamma var på kjøkkenet etter påfyll av nylagde julekaker. Under treet lå fire julepakker – en til mamma og resten til Thomas – og på tv`n surret ”Hjemme alene” som tradisjonen tilsa. Thomas syntes det var så innmari godt å være til nå. Mamma var så avslappet og glad også. Han hadde faktisk ikke hørt henne gråte på et par dager. Det var egentlig den største gaven av dem alle….
Lille julaften gikk som den pleide for mamma og Thomas. Etter en god frokost og julebarne-tv, bakte de yndlingsjulekakene sine før de tok på varme klær og gikk ut for å leke noen timer. Forskjellen i år var egentlig bare at de hadde et juletre å pynte etter grøten og barne-tv på kvelden. De hadde kjøpt noen billige kuler på nærbutikken, og mamma hadde lært Thomas å lage julekurver og lenker av glanspapir. Nå funklet treet med julelys og pynt, og Thomas syntes det var det fineste treet på hele kloden. Han satt i sofaen og drakk gløgg mens mamma var på kjøkkenet etter påfyll av nylagde julekaker. Under treet lå fire julepakker – en til mamma og resten til Thomas – og på tv`n surret ”Hjemme alene” som tradisjonen tilsa. Thomas syntes det var så innmari godt å være til nå. Mamma var så avslappet og glad også. Han hadde faktisk ikke hørt henne gråte på et par dager. Det var egentlig den største gaven av dem alle….
Julekalenderen, 22 desember
Thomas var nesten ør av glede fra det øyeblikket han slo opp øynene denne morgenen. Han syntes tiden frem til kl 12 var skrekkelig lang, og bablet i vei i yr glede så mamma måtte be ham dempe seg litt. Hun smilte litt bekymret over denne tydelige gleden over Marius` nærvær, men valgte å slå seg til ro med at det heldigvis var tydelig gjengjeldt fra den hyggelige vaktmesterens side. Og ikke lenge etterpå var de på vei ned i byen alle tre. Thomas hoppet og danset i snøen, og fikk ikke bare de to voksne han gikk med til å smile over barns yrhet og glede i juletider. Han sang for seg selv mens han sparket litt i snøfonna etter brøytebilen, og snudde seg ustanselig for å se til at de voksne hang på.
Da de kom ned til torget, hvor årets juletresalg gikk mot en hurtig avslutning, hadde de rukket å både spise lunsj og kjøpt gave til Marius` gamle grandtante Berta. Hun kom nok til å bli fornøyd med en flakse portvin og en pose mintdrops, mente Marius og takket for hjelpen med å komme på idèen. Thomas forsvant inn mellom trea på torget og forsøkte å finne det perfekte treet på egen hånd, mens de to voksne gikk mer systematisk til verks og tok hensyn til både vidde, høyde og type tre. Det var ikke før Thomas stanset brått og så ut til å fryse til is der han stod, at de ble oppmerksomme på annet enn det grønne, og det gikk ikke lenge før mamma hadde identifisert hva problemet var. To meter lenger fremme stod en uoppdragen fjerdeklassing og rakk tunge til Thomas mens han snudde ryggen til sin pelskledde mamma. Han nærmet seg sakte, uten å se de to som betraktet Thomas, og fortsatte å skjære grimaser til den vettskremte gutten. Da han kom nærme nok sa han hest ”Hei, din lille dritt! Er du ute og lufter den syke mammaen din?! Eller har de låst henne inne så du er helt alene?”. Han lo hånlig og snudde seg for å forsikre seg om at moren fremdeles var opptatt med betaling av en diger julegran. Thomas stod bomstille og det var bare de knyttede nevene og heiste skuldrene som kunne avsløre at han ikke hadde det greit nå. Mamma satte fra seg treet hun holdt på og skulle til å gripe inn, men før hun rakk gjøre stort hadde Marius stilt seg opp ved siden av den frekke lille drittungen. ”Vet du hva!”, sa han strengt men stille, ”Sånn snakker du ikke til Thomas!” Han bøyde seg ned så han stod øye til øye med gutten som nå stirret på ham med trassige, om enn en smule sjokkerte, øyne. Heldigvis kom guttens mor bort da hun endelig så hva som skjedde, og da hun fikk forklart situasjonen ble hun øyeblikkelig ydmyk og unnskyldende. ”Jeg beklager så masse”, sa hun, oppriktig lei seg, ”Jeg aner ikke hva som stikker den gutten for tida. Han har vært fullstendig umulig etter skilsmissen, og det virker som om det tar seg opp nå før jul”. Hun så sliten og lei seg ut, og mammaen til Thomas forsikret henne om at det tross alt gikk greit denne gangen. Til Thomas` glede måtte gutten be ham fint om unnskyldning, og love moren sin at han ikke skulle plage ham mer. Han så fryktelig lei seg ut da moren gav ham en skjennepreken, og drasset både ham og treet bort til den ventende bilen. Marius la armen sin beskyttende rundt skuldrene til Thomas mens mamma kort forklarte hva som hadde skjedd på SFO. Thomas kunne se at Marius ble sint på han vegne og det kjentes godt og trygt å ha voksne med seg som brydde seg om ham.
De kom seg endelig hjem med juletreet som Marius bar helt opp i leiligheten og satte i den nyinnkjøpte juletrefoten. Etterpå ble han og mamma sittende og prate litt mens Marius lekte med biler under treet, og Thomas kunne høre at de fortsatt snakket da han la seg og lukket øynene for natta.
Da de kom ned til torget, hvor årets juletresalg gikk mot en hurtig avslutning, hadde de rukket å både spise lunsj og kjøpt gave til Marius` gamle grandtante Berta. Hun kom nok til å bli fornøyd med en flakse portvin og en pose mintdrops, mente Marius og takket for hjelpen med å komme på idèen. Thomas forsvant inn mellom trea på torget og forsøkte å finne det perfekte treet på egen hånd, mens de to voksne gikk mer systematisk til verks og tok hensyn til både vidde, høyde og type tre. Det var ikke før Thomas stanset brått og så ut til å fryse til is der han stod, at de ble oppmerksomme på annet enn det grønne, og det gikk ikke lenge før mamma hadde identifisert hva problemet var. To meter lenger fremme stod en uoppdragen fjerdeklassing og rakk tunge til Thomas mens han snudde ryggen til sin pelskledde mamma. Han nærmet seg sakte, uten å se de to som betraktet Thomas, og fortsatte å skjære grimaser til den vettskremte gutten. Da han kom nærme nok sa han hest ”Hei, din lille dritt! Er du ute og lufter den syke mammaen din?! Eller har de låst henne inne så du er helt alene?”. Han lo hånlig og snudde seg for å forsikre seg om at moren fremdeles var opptatt med betaling av en diger julegran. Thomas stod bomstille og det var bare de knyttede nevene og heiste skuldrene som kunne avsløre at han ikke hadde det greit nå. Mamma satte fra seg treet hun holdt på og skulle til å gripe inn, men før hun rakk gjøre stort hadde Marius stilt seg opp ved siden av den frekke lille drittungen. ”Vet du hva!”, sa han strengt men stille, ”Sånn snakker du ikke til Thomas!” Han bøyde seg ned så han stod øye til øye med gutten som nå stirret på ham med trassige, om enn en smule sjokkerte, øyne. Heldigvis kom guttens mor bort da hun endelig så hva som skjedde, og da hun fikk forklart situasjonen ble hun øyeblikkelig ydmyk og unnskyldende. ”Jeg beklager så masse”, sa hun, oppriktig lei seg, ”Jeg aner ikke hva som stikker den gutten for tida. Han har vært fullstendig umulig etter skilsmissen, og det virker som om det tar seg opp nå før jul”. Hun så sliten og lei seg ut, og mammaen til Thomas forsikret henne om at det tross alt gikk greit denne gangen. Til Thomas` glede måtte gutten be ham fint om unnskyldning, og love moren sin at han ikke skulle plage ham mer. Han så fryktelig lei seg ut da moren gav ham en skjennepreken, og drasset både ham og treet bort til den ventende bilen. Marius la armen sin beskyttende rundt skuldrene til Thomas mens mamma kort forklarte hva som hadde skjedd på SFO. Thomas kunne se at Marius ble sint på han vegne og det kjentes godt og trygt å ha voksne med seg som brydde seg om ham.
De kom seg endelig hjem med juletreet som Marius bar helt opp i leiligheten og satte i den nyinnkjøpte juletrefoten. Etterpå ble han og mamma sittende og prate litt mens Marius lekte med biler under treet, og Thomas kunne høre at de fortsatt snakket da han la seg og lukket øynene for natta.
Thursday, December 20, 2007
Julekalenderen, 21 desember
Morgenen etter fikk mamma en telefon fra Thomas sin skole. Det var fra SFO. De ville bare ringe og si i fra at de nå visste grunnen til at Thomas hadde blitt så sint. Johan, Thomas sin lekekamerat der, hadde vært så lei seg for at Thomas ikke var der nå, og han hadde fortalt foreldrene sine at Thomas ble plaget en masse av de eldre barna der. SFO-lederen la seg langflat og beklaget såååå masse, men moren til Thomas ble ikke veldig imponert og sa kort at de hadde ordnet seg for jula og ble glade om de slapp å betale for de to langdagene i romjula. ”Jeg syns ikke de var så flinke å ta vare på deg, Thomas, og nå har jo Fru almeland tilbudt seg å se etter deg i dag. I romjula har jeg ordnet meg fri, så da kan vi jo dra og ake dersom snøen holder seg”, sa hun blidt til sønnen mens hun kikket ut vinduet på byen som så ny og urørt ut under laget med kritthvit snø. Det kom til å bli en fin jul dersom snøen fikk ligge til over helga. Heldigvis sa værutsiktene at det skule kommer mer, og ny, ren snø før julaften. Det var så fint å våkne til et hvitt lag med nysnø mens julefreden senket seg over kropp og sjel.
Den ettermiddagen fikk Thomas være med Marius å måke snø i bakgården. Han var godt over halvvferdig da Thomas kom hjem fra skolen, men det var godt å få litt hjelp og selskap til siste rest, mente han da de satte i gang. Og etter en liten snøballkamp, og en kopp varm kakao inne i den lille leiligheten til Marius, fikk Thomas være med ned i vaktmesterverkstedet i kjelleren – han visste omtrent ikke at det fantes en kjeller en gang – ”mekke litt” der. Thomas fikk spikre og lime noe som skulle forestille en stall til julekrybben han og mamma pleide å pynte med i stua. De manglet stallen og hadde lenge snakket om å skaffe seg den. Nå kunne han overraske mamma med en fiks ferdig en som han, med god hjelp av Marius, hadde laget selv. Marius fikset på en lampe og prøvde å skru litt på en vaskemaskin som var kaputt. De var så opptatt med hvert sitt at de nesten glemte ut tida, og snart kom de på at mammaen til Thomas nok var kommet hjem. Marius tilbød seg å følge Thomas hjem slik at den nylimte stallen ikke ble ødelagt på veien. Mamma ble kjempeglad da han låste opp døra og hoppet gledesstrålende inn. Marius måtte være med innenfor døra og fortelle om dagen deres, for Thomas klarte nesten ikke få frem ordene i iveren. Mamma så så glad ut, og bød Marius på en varm kopp kaffe før han gikk igjen. De to voksne ble stående å småsnakke ved kjøkkenbenken mens Thomas løp inn i stua og danderte stallen på plass i julekrybben. Da han kom inn på kjøkkenet ble han stående ett øyeblikk og ta inn over seg synet av sin mor som, med blussende kinn og strålende øyne, lo hjertelig over en eller annen morsomhet som hadde falt mellom de to voksne. Marius sippet kaffe og smilte skøyeraktig over koppen. ”Forresten, ” sa han så, ”Thomas fortalte at dere ikke pleier å ha juletre… Jeg tenkte…. Altså… ” Han ble nesten litt rød i kinnene han også før han tok sats og prøvd igjen ”Nå er det altså slik at jeg må et ærend ned i byen i morgen, og da tenkte jeg at kanskje dere ville være med? Så kunne jeg hjulpet dere å få hjem et juletre?”, han kikket litt forsiktig spørrende på mamma som ikke rakk svare før Thomas hoppet til av glede og ropte et strålende ”Jaaaaaaa!” ut i kjøkkenet! De to voksne lo av den ekte gleden hans, og mamma kunne ikke annet enn å takke for tilbudet. ”Men da må jeg få spandere lunsj på deg til gjengjeld”, smilte hun sjenert til Marius.
Den ettermiddagen fikk Thomas være med Marius å måke snø i bakgården. Han var godt over halvvferdig da Thomas kom hjem fra skolen, men det var godt å få litt hjelp og selskap til siste rest, mente han da de satte i gang. Og etter en liten snøballkamp, og en kopp varm kakao inne i den lille leiligheten til Marius, fikk Thomas være med ned i vaktmesterverkstedet i kjelleren – han visste omtrent ikke at det fantes en kjeller en gang – ”mekke litt” der. Thomas fikk spikre og lime noe som skulle forestille en stall til julekrybben han og mamma pleide å pynte med i stua. De manglet stallen og hadde lenge snakket om å skaffe seg den. Nå kunne han overraske mamma med en fiks ferdig en som han, med god hjelp av Marius, hadde laget selv. Marius fikset på en lampe og prøvde å skru litt på en vaskemaskin som var kaputt. De var så opptatt med hvert sitt at de nesten glemte ut tida, og snart kom de på at mammaen til Thomas nok var kommet hjem. Marius tilbød seg å følge Thomas hjem slik at den nylimte stallen ikke ble ødelagt på veien. Mamma ble kjempeglad da han låste opp døra og hoppet gledesstrålende inn. Marius måtte være med innenfor døra og fortelle om dagen deres, for Thomas klarte nesten ikke få frem ordene i iveren. Mamma så så glad ut, og bød Marius på en varm kopp kaffe før han gikk igjen. De to voksne ble stående å småsnakke ved kjøkkenbenken mens Thomas løp inn i stua og danderte stallen på plass i julekrybben. Da han kom inn på kjøkkenet ble han stående ett øyeblikk og ta inn over seg synet av sin mor som, med blussende kinn og strålende øyne, lo hjertelig over en eller annen morsomhet som hadde falt mellom de to voksne. Marius sippet kaffe og smilte skøyeraktig over koppen. ”Forresten, ” sa han så, ”Thomas fortalte at dere ikke pleier å ha juletre… Jeg tenkte…. Altså… ” Han ble nesten litt rød i kinnene han også før han tok sats og prøvd igjen ”Nå er det altså slik at jeg må et ærend ned i byen i morgen, og da tenkte jeg at kanskje dere ville være med? Så kunne jeg hjulpet dere å få hjem et juletre?”, han kikket litt forsiktig spørrende på mamma som ikke rakk svare før Thomas hoppet til av glede og ropte et strålende ”Jaaaaaaa!” ut i kjøkkenet! De to voksne lo av den ekte gleden hans, og mamma kunne ikke annet enn å takke for tilbudet. ”Men da må jeg få spandere lunsj på deg til gjengjeld”, smilte hun sjenert til Marius.
Julekalenderen, 20 desember
Skyene hang tunge av snø over en mørklagt by, og bare dovne julelys fra mørke vindusøyne lyste ut over en enslig bil eller to som beveget seg sakte gjennom folketomme gater. I husene lå både barn og voksne i dyp søvn – med stadig flere sommerfugler i magen av forventning eller av stress over alt de ennå ikke hadde rukket å få gjort unna. Inne på rommet til Thomas lå et nydelig gyllent skjær over den sovende gutten. I saccosekken hans i hjørnet hvilte en engel hodet sitt i hendene, som var støttet på knærne som lå gjemt under folder av hvitt tøy. På en pute midt i mot satt en rufsete husnisse og hvisket stille hemmeligheter med knirkete stemme til engelen som lyttet intenst. De smilte optimistisk begge to, og da de hadde avsluttet den hviskende samtalen lo de litt begge to hvorpå nissen ristet så masse at han nesten falt av puten han satt på.
Like etter, i et annet rom et annet sted i bygården, listet nissen seg nær en seng med en sovende mann. Engelen stod i et hjørne og følgte med mens nissen snek seg nærmere og hoppet opp på sengekanten. Han nesten boblet av undertrykt latter og måtte beherske seg for ikke å vekke den sovende mannen –som lå utstrakt med armene rett ut i den store dobbeltsenga – da han bøyde seg ned mot øret hans og hvisket stille. ”Thjolahopp, tjolahei, i dag skal du være alt annet enn selm, og tilby deg å få juletreet hjem!” Han fniste litt mens han hoppet lydløst ned og beveget seg tilbake gjennom rommet og ut døra. Han blunket lattermildt til engelen da han forsvant, som i løse lufta, og natta igjen ble stille og uforstyrret.
Like etter, i et annet rom et annet sted i bygården, listet nissen seg nær en seng med en sovende mann. Engelen stod i et hjørne og følgte med mens nissen snek seg nærmere og hoppet opp på sengekanten. Han nesten boblet av undertrykt latter og måtte beherske seg for ikke å vekke den sovende mannen –som lå utstrakt med armene rett ut i den store dobbeltsenga – da han bøyde seg ned mot øret hans og hvisket stille. ”Thjolahopp, tjolahei, i dag skal du være alt annet enn selm, og tilby deg å få juletreet hjem!” Han fniste litt mens han hoppet lydløst ned og beveget seg tilbake gjennom rommet og ut døra. Han blunket lattermildt til engelen da han forsvant, som i løse lufta, og natta igjen ble stille og uforstyrret.
Julekalenderen, 19 desember
Fru Almeland tenkte seg litt om før hun kom på hva det nok var de snakket om. ”Å, det…”, sa hun og lo litt, ”Det er bare redet til husnissen det”. Hun smilte skjelmsk og fortalte enda en av sine mange historier, denne gangen om hvordan hun og sønnene alltid hadde satt ut julegrøt til husnissen på loftet. Ikke uvanlig falt hun inn i sin egen verden av fjerne minner, og Thomas og Marius benyttet sjansen til å komme seg ned og få festet julelysene på porten. De måtte knote litt, for det var selvsagt et par uvirksomme pærer i lysrekka som måtte skiftes før de kom i gang. Thomas var mer enn ivrig siden han ikke var vant med å henge opp slike juletrelys noe sted. Med et lite snev av tristhet fortalte han at de nemlig ikke pleide å ha juletre inne siden mamma ikke hadde bil og ikke klarte å bære et tungt tre fra byen og hjem. Marius stanset midt i en bevegelse og var nesten så forfjamsa at han ramla ned fra gardintrappa. ”Pleier dere ikke ha juletre!!”, han gapte av sjokket. Thomas bare ristet på hodet og smilte litt av reaksjonen, ”Nei. Men vi pleier å ha et sånt bittelite tre som de selger i dagligvaren her nede. Et sånt, du vet, juledekorasjonstre eller hva det heter…”. Marius fortsatte taust å henge opp lysene før han til slutt sa litt oppgitt ”Jeg tror jammen ikke jeg hadde syns det ble jul om jeg ikke fikk ha tre, jeg.” Og så begynte han å fortelle om hvordan han pleide å feire jula hjemme hos sine foreldre. Thomas satt fasinert på en krakk og hørte på mens han rakte Marius lysene ett etter ett. Han var ikke vant til sånne feiringer som Marius fortalte om, det var jo bare ham og mamma som feiret i lag nå når gamle tante Anna hadde dødd. Besteforeldrene hans hadde de liten kontakt med, og pappa hadde han jo ikke. Men han syntes nå de hadde en hyggelig jul likevel. Selv om Marius sin jul med masser av folk og andre tradisjoner hørtes koselig ut.
Da de hadde fått opp de siste lysene og gjort de siste småjusteringer var klokka blitt middagstid. De stod et øyeblikk og studerte verkt sitt, og mens de stod der og funderte kom plutselig mammaen til Thomas spurtende inn gjennom porten. ”Åh! Heisann!”, sa hun litt forskrekket. Hun var så på farten at hun nesten kvapp litt ved synet av de to. ”Fikk gå litt før,” sa hun andpusten før hun gav sønnen en god klem. Thomas kunne ikke la være å legge merke til at en av de tre handleposene hun bar på var fra en lekebutikk, og han kunne skimte rødt julepapir nedi der. ”Og jeg er Marius, vaktmester her,” sa Marius og presenterte seg høflig for mamma. Hun smilte glad og fortalte at hun nok hadde hørt om ham. De ble stående å småprate litt, og Thomas la merke til at mamma smilte mer ekte enn han kunne huske at hun hadde gjort på lang, lang tid. ”Så flinke dere har vært,” sa mamma og pekte på lysene på smijernsporten. Både Marius og Thomas lyste som små soler av skrytet, og Marius klappet Thomas kameratslig på ryggen og sa ”Ja, det går fort å gjøre ting når man har så god hjelp!” Mamma takket ham hjertelig for at han brydde seg om å ha Thomas ”på slep” og Marius svarte oppriktig at det bare var hyggelig. Det ble en litt rar stemning da mamma igjen løftet posene opp og sa at de nok fikk komme seg opp og lage middag. Det var som om de alle tre helst ville at dette øyeblikket skulle vare en aldri så liten stund til. Men da de gikk over brosteinene i bakgården, ropte Marius etter dem ”Vi snakkes i morgen, Thomas!” Det var et løfte som fikk både mamma og Thomas til å smile bredt.
Da de hadde fått opp de siste lysene og gjort de siste småjusteringer var klokka blitt middagstid. De stod et øyeblikk og studerte verkt sitt, og mens de stod der og funderte kom plutselig mammaen til Thomas spurtende inn gjennom porten. ”Åh! Heisann!”, sa hun litt forskrekket. Hun var så på farten at hun nesten kvapp litt ved synet av de to. ”Fikk gå litt før,” sa hun andpusten før hun gav sønnen en god klem. Thomas kunne ikke la være å legge merke til at en av de tre handleposene hun bar på var fra en lekebutikk, og han kunne skimte rødt julepapir nedi der. ”Og jeg er Marius, vaktmester her,” sa Marius og presenterte seg høflig for mamma. Hun smilte glad og fortalte at hun nok hadde hørt om ham. De ble stående å småprate litt, og Thomas la merke til at mamma smilte mer ekte enn han kunne huske at hun hadde gjort på lang, lang tid. ”Så flinke dere har vært,” sa mamma og pekte på lysene på smijernsporten. Både Marius og Thomas lyste som små soler av skrytet, og Marius klappet Thomas kameratslig på ryggen og sa ”Ja, det går fort å gjøre ting når man har så god hjelp!” Mamma takket ham hjertelig for at han brydde seg om å ha Thomas ”på slep” og Marius svarte oppriktig at det bare var hyggelig. Det ble en litt rar stemning da mamma igjen løftet posene opp og sa at de nok fikk komme seg opp og lage middag. Det var som om de alle tre helst ville at dette øyeblikket skulle vare en aldri så liten stund til. Men da de gikk over brosteinene i bakgården, ropte Marius etter dem ”Vi snakkes i morgen, Thomas!” Det var et løfte som fikk både mamma og Thomas til å smile bredt.
Julekalenderen, 18 desember
(sorry - jula innhenta meg litt her...)
Da de var ferdige med å fikse vasken til fru Almeland spurte Marius Thomas om han ikke ville være med ham opp på loftet for å hente frem noe julelys som lå der. Som vaktmester hadde han også fått i oppgave å pynte smijernsporten med litt lys før jula kom. Dessverre hadde han ikke rukket det til første søndag i advent, men…bedre sent enn aldri blunket han.
Det gamle loftet var fullt av skrot og støv, og Thomas nøs nesten før de var kommet seg inn dit. Det lå gamle, avlagte møbler der, esker med navn og leilighetsnummer fulle av skrot og gamle nminner, en sliten sykkel og en en støvete barnevogn. Thomas frydet seg over å gå på oppdagelsesferd mellom alskens rusk og rask. Han hadde aldri vært på loftet før – naturlig nok siden det vanligvis var avlåst – og med en liten gutts nysgjerrighet fant han mange flotte skatter. Marius rotet i noen esker med julepynt og klarte å nøste opp lysslynge som lå hulter til bulters i ene esken. Han bannet stille og gav seg til å nøste den opp. I mens hadde Thomas stanset litt opp i romsteringen sin. Innerst inne, bak en av de to pipene i denne delen av bygget hadde han nemlig oppdaget noe rart. Det så ut som om noen hadde sovet der! Det lå tepper i en liten trekasse, og oppi den en liten bamse. Og det var flere småting som gjorde at det faktisk så bebodd ut. Thomas snek seg sakte nærmer og tittet forsiktig bak pipa. Det var skråtak der, og en slags lav knevegg gikk ut fra ene siden av pipa og gjorde at det ikke kom lys til, så det var ikke så mye han klarte å se. Men det så unektelig ut som om det hadde bodd noen der. Han ropte på Marius som hadde med lommelykt. Han lyste inn og så at det stod noen dukkestore småmøbler der inne, før han flirte litt og sa at det nok var noen småjenter som hadde vært der og lekt en eller annen gang. Thomas kikket tvilende på ham, og de ble enige om å spørre om Fru Almeland kanskje visste noe.
Da de var ferdige med å fikse vasken til fru Almeland spurte Marius Thomas om han ikke ville være med ham opp på loftet for å hente frem noe julelys som lå der. Som vaktmester hadde han også fått i oppgave å pynte smijernsporten med litt lys før jula kom. Dessverre hadde han ikke rukket det til første søndag i advent, men…bedre sent enn aldri blunket han.
Det gamle loftet var fullt av skrot og støv, og Thomas nøs nesten før de var kommet seg inn dit. Det lå gamle, avlagte møbler der, esker med navn og leilighetsnummer fulle av skrot og gamle nminner, en sliten sykkel og en en støvete barnevogn. Thomas frydet seg over å gå på oppdagelsesferd mellom alskens rusk og rask. Han hadde aldri vært på loftet før – naturlig nok siden det vanligvis var avlåst – og med en liten gutts nysgjerrighet fant han mange flotte skatter. Marius rotet i noen esker med julepynt og klarte å nøste opp lysslynge som lå hulter til bulters i ene esken. Han bannet stille og gav seg til å nøste den opp. I mens hadde Thomas stanset litt opp i romsteringen sin. Innerst inne, bak en av de to pipene i denne delen av bygget hadde han nemlig oppdaget noe rart. Det så ut som om noen hadde sovet der! Det lå tepper i en liten trekasse, og oppi den en liten bamse. Og det var flere småting som gjorde at det faktisk så bebodd ut. Thomas snek seg sakte nærmer og tittet forsiktig bak pipa. Det var skråtak der, og en slags lav knevegg gikk ut fra ene siden av pipa og gjorde at det ikke kom lys til, så det var ikke så mye han klarte å se. Men det så unektelig ut som om det hadde bodd noen der. Han ropte på Marius som hadde med lommelykt. Han lyste inn og så at det stod noen dukkestore småmøbler der inne, før han flirte litt og sa at det nok var noen småjenter som hadde vært der og lekt en eller annen gang. Thomas kikket tvilende på ham, og de ble enige om å spørre om Fru Almeland kanskje visste noe.
Monday, December 17, 2007
Julekalenderen, 17 desember
Da Thomas kom fra skolen denne dagen var mamma hjemme. Men selv om mamma hadde fri denne ettermiddagen, så kunne de ikke finne på noe sammen. I alle fall ikke fra morgenen av. Mamma måtte gjøre litt husarbeid før jula kom, som hun sa, og Thomas ble overlatt litt til seg selv. Han fikk gå ned til grønnsakshandelen over gata og kjøpe litt frukt, og da han kom tilbake, med noen epler og et par bananer dinglende i en plastpose, møtte han Marius i bakgården. ”Nei, hei du!”, sa Marius blidt. Thomas smilte fra øre til øre. Han lurte fælt på hva Marius skulle nå og ble litt skuffet da han sa at han skulle ned i byen og handle julegaver. Kanskje så han Thomas sin skuffelse, for han blunket lurt og sa at Thomas jo skulle være hos Agnes i morgen – når han selv skulle dit og hjelpe henne med noe på badet. Da lyste fjeset til Thomas som en liten sol, og han gledet seg allerede.
Og neste dag sprang beina nesten av seg selv opp til Fru Almeland. Thomas gledet seg til å være der den ettermiddagen. Mamma skulle jobbe helt til kl 19 på kvelden, ikke bare til 16.30 som hun hadde gjort sist uke – og det betydde mange timer hvor han kunne prate med Marius. Agnes blunket lurt til ham da hun åpnet døra og sa at Marius var på badet hennes. Hun smilte etter ham da han fòr gjennom leiligheten og inn dit hvor den store mannen fylte det lille rommet mens han skrudde på vasken hennes som hadde gått lekk. Den gamle damen var klok nok til å se hvilken glede begge guttene hadde av å være sammen, og smilte litt fornøyd med seg selv over hvor lur hun hadde vært som hadde matchet dem. Bak paraplystativet i gangen hennes stod en annen liten fyr og smilte minst like blidt. For en gangs skyld så det ut til at ting gikk rette veien! Det var godt han visste hvordan man sprang lekk en vask, tenkte han fornøyd.
Og neste dag sprang beina nesten av seg selv opp til Fru Almeland. Thomas gledet seg til å være der den ettermiddagen. Mamma skulle jobbe helt til kl 19 på kvelden, ikke bare til 16.30 som hun hadde gjort sist uke – og det betydde mange timer hvor han kunne prate med Marius. Agnes blunket lurt til ham da hun åpnet døra og sa at Marius var på badet hennes. Hun smilte etter ham da han fòr gjennom leiligheten og inn dit hvor den store mannen fylte det lille rommet mens han skrudde på vasken hennes som hadde gått lekk. Den gamle damen var klok nok til å se hvilken glede begge guttene hadde av å være sammen, og smilte litt fornøyd med seg selv over hvor lur hun hadde vært som hadde matchet dem. Bak paraplystativet i gangen hennes stod en annen liten fyr og smilte minst like blidt. For en gangs skyld så det ut til at ting gikk rette veien! Det var godt han visste hvordan man sprang lekk en vask, tenkte han fornøyd.
Sunday, December 16, 2007
Julekalenderen, 16 desember
”Er det travelt på skolen om dagen?”, drøste vaktmesteren mens han boret en nytt skruehull til en stikkontakt under kjøkkenskapet. Thomas nikket taust før han kom på at vaktmesteren nok ikke så det når han stod krokbøyd med ryggen til, så han kvekket et ja mellom brødbitene. Fru Almeland tuslet rundt inne i stua si og vannet noen av alle de ørten plantene hun hadde stående. Thomas kunne se fra der han satt at hun hadde fått julelys i ene vinduet og funnet frem noen litt grelle plastnisser som satt i vinduskarmen.
Det var egentlig riktig trivelig å være hos Fru Almeland mens vaktmesteren var der. Thomas kjedet seg ikke så masse, og han fikk være med og fikse på noen flere stikkontakter før vaktmesteren, som for øvrig het Marius og bodde i en av leilighetene nederst og ut mot gata, måtte gå. Da benyttet Thomas også muligheten til å gå ut og ”leke” litt, slik at tida skulel gå litt fortere til mor kom hjem. Han fikk hjelpe Marius å bære ned litt av alt utstyret han hadde med, og slik fant han også ut hvor han bodde. Det bar kjekt å snakke med Marius. Han kunne masse om ting Thomas likte, og han var både tøysete og snill. Thomas var nesten lei for at han ikke kunne være sammen med ham i stede for Fru Almeland resten av dagen, men han hadde ikke lyst til å mase heller.
Det var egentlig riktig trivelig å være hos Fru Almeland mens vaktmesteren var der. Thomas kjedet seg ikke så masse, og han fikk være med og fikse på noen flere stikkontakter før vaktmesteren, som for øvrig het Marius og bodde i en av leilighetene nederst og ut mot gata, måtte gå. Da benyttet Thomas også muligheten til å gå ut og ”leke” litt, slik at tida skulel gå litt fortere til mor kom hjem. Han fikk hjelpe Marius å bære ned litt av alt utstyret han hadde med, og slik fant han også ut hvor han bodde. Det bar kjekt å snakke med Marius. Han kunne masse om ting Thomas likte, og han var både tøysete og snill. Thomas var nesten lei for at han ikke kunne være sammen med ham i stede for Fru Almeland resten av dagen, men han hadde ikke lyst til å mase heller.
Saturday, December 15, 2007
Julekalenderen, 15 desember
Tidlig neste morgen ringte mammaen til Thomas opp til Fru Almeland. ”Det er litt krise i dag”, uttrykte hun seg, og Fru Almeland sa seg selvsagt villig til å passe Thomas noen dager. Thomas sukket litt for seg selv. Han hadde ingenting imot Fru Almeland, men det var ikke så veldig inspirerende å sitte inne med en gammel dame som var dårlig til beins. Det var heldigvis ikke så mange timene det var snakk om, foreløpig. Det ble verre når skoleferien begynte og han egentlig skulle vært på SFO hele dagene…
Da han kom hjem fra skolen denne dagen hoppet han en ekstra etasje opp før han ringte på døra, i stedet for å låse seg inn hjemme. Han kunne høre Fru Almeland prate der inne og hørte den tunge lyden av skrittene hennes før låsen på døra ble vridd om. ”Hei, Thomas” , sa hun blidt da hun åpnet. Thomas smilte tilbake og fulgte etter henne inne. Mens han stod og tok av skoene snudde hun seg mot ham og sa ”Ja, jeg har vaktmesteren her – han skal hjelpe meg med noe på kjøkkenet, så jeg håper du kan spise skiven din mens han borer litt?”
Thomas hadde aldri sett vaktmesteren før. Han så egentlig ikke så mange av dem som bodde i bygården heller, men han visste hvem de fleste var. Vaktmesteren var nok her mest på dagene når han selv var på skolen, så det var kanskje ikke så rart at han ikke hadde møtt ham før? I alle fall viste det seg at vaktmesteren var en ganske ung mann – ikke en urgammel gubbe slik Thomas hadde innbilt seg. Han nikket blidt til Thomas da han kom inn på kjøkkenet. ”Jasså, det er du som er Thomas? Ja, Agnes fortalte meg at hun skulle se etter deg en stund i dag”, han snudde seg og smilte til Fru Almeland. Thomas hadde ikke tenkt på at hun hadde et fornavn før nå heller. Agnes fant frem en tørr brødskive med salami til ham. Han gomlet seig på brødet før han svelget det ned med en slurk melk.
”Er det travelt på skolen om dagen?”, drøste vaktmesteren mens han boret en nytt skruehull til en stikkontakt under kjøkkenskapet. Thomas nikket taust før han kom på at vaktmesteren nok ikke så det når han stod krokbøyd med ryggen til, så han kvekket et ja mellom brødbitene. Fru Almeland tuslet rundt inne i stua si og vannet noen av alle de ørten plantene hun hadde stående. Thomas kunne se fra der han satt at hun hadde fått julelys i ene vinduet og funnet frem noen litt grelle plastnisser som satt i vinduskarmen.
Da han kom hjem fra skolen denne dagen hoppet han en ekstra etasje opp før han ringte på døra, i stedet for å låse seg inn hjemme. Han kunne høre Fru Almeland prate der inne og hørte den tunge lyden av skrittene hennes før låsen på døra ble vridd om. ”Hei, Thomas” , sa hun blidt da hun åpnet. Thomas smilte tilbake og fulgte etter henne inne. Mens han stod og tok av skoene snudde hun seg mot ham og sa ”Ja, jeg har vaktmesteren her – han skal hjelpe meg med noe på kjøkkenet, så jeg håper du kan spise skiven din mens han borer litt?”
Thomas hadde aldri sett vaktmesteren før. Han så egentlig ikke så mange av dem som bodde i bygården heller, men han visste hvem de fleste var. Vaktmesteren var nok her mest på dagene når han selv var på skolen, så det var kanskje ikke så rart at han ikke hadde møtt ham før? I alle fall viste det seg at vaktmesteren var en ganske ung mann – ikke en urgammel gubbe slik Thomas hadde innbilt seg. Han nikket blidt til Thomas da han kom inn på kjøkkenet. ”Jasså, det er du som er Thomas? Ja, Agnes fortalte meg at hun skulle se etter deg en stund i dag”, han snudde seg og smilte til Fru Almeland. Thomas hadde ikke tenkt på at hun hadde et fornavn før nå heller. Agnes fant frem en tørr brødskive med salami til ham. Han gomlet seig på brødet før han svelget det ned med en slurk melk.
”Er det travelt på skolen om dagen?”, drøste vaktmesteren mens han boret en nytt skruehull til en stikkontakt under kjøkkenskapet. Thomas nikket taust før han kom på at vaktmesteren nok ikke så det når han stod krokbøyd med ryggen til, så han kvekket et ja mellom brødbitene. Fru Almeland tuslet rundt inne i stua si og vannet noen av alle de ørten plantene hun hadde stående. Thomas kunne se fra der han satt at hun hadde fått julelys i ene vinduet og funnet frem noen litt grelle plastnisser som satt i vinduskarmen.
Friday, December 14, 2007
Julekalenderen, 14 desember
”Min lille protége her har altså havnet i litt av et uføre med din hjelp”, smilte engelen, ”Men samtidig vet vi jo at du gjorde det i beste mening, så vi vil hjelpe deg å få satt ting tilbake i system.” Fjodor fnøs litt når hun snakket om uføre, men kjente seg litt mer medgjørlig da han forstod at han ikke ville bli straffet. Det var jo rett som hun sa at det var gjort i beste mening. Han hadde bare feilberegnet litt… ”Jeg hadde tenkt,” begynte han, men stanset da han så det lattermilde fjeset til engelen. Det var tydelig at hun allerede kjente til hans planer om å la Thomas si unnskyld og være snill som en engel de neste dagene. ”Det ville ikke hjulpet så mye på det som egentlig er problemet, ikke sant?” sa hun mildt. Fjodor nikket seg enig i det. Han hadde hatt litt problemer der. Det var jo sant og si på sin plass at Thomas hadde tatt igjen til slutt – selv om det nok ikke var på en måte en engel ville valgt. ”Men hvordan…?”, han visste ikke helt hvordan han skulle klare å ordlegge alle spørsmålene sine og stoppet litt opp. ”Det er det vi to må finne ut av”, svarte engelen allvitende, ”Og vi må begynne med det mest presserende. Nemlig hvem som skal ta seg av Thomas de neste dagene.” Hun blunket lurt og så ut som en fornøyd katt der hun smilte salig. Det var tydelig hun allerede hadde tenkt ut en plan som ville sette mer enn en ting på rette plassen igjen.
Thursday, December 13, 2007
Julekalenderen, 13 desember
Nissen fikk kravlet seg opp i sittende stilling igjen, en smule fornærmet over å ha blitt overrumplet slik, og satte luen – en strikkesak som så mer ut som en halvferdig ullragge enn en lue – tilbake på det grånende håret sitt. Han kikket opp akkurat da hun kremtet på ny, som for å renske strupen, og begynte å snakke med en stemme som kjentes som en vakker og solrik vårdag. ”Jasså! Det er du som har vært her og funnet på spillopper!!” Nissen krympet seg ergerlig over den mildt irrettesettende tonen og glodde iltert på jentungen i det gyldne lysskjæret. Ja, han kalte henne jentunge, selv om hun nok var det et menneske ville kalt ”ung voksen”. For en nisse var ikke det mer enn en nykomling – han selv var jo ikke gammel enda og var likevel over 150 år!
”Vi har lurt litt på det, ja, hvem som har vært her og forkludret tingene. Hadde en mistanke om at det kunne skyldes noen som deg, Fjodor Husnisse!” Fjodor stirret olmt på henne, fremdeles litt fornærmet og overrumplet…. ”Nå, nå.”, sa hun og satte seg i vinduskarmen,”Vi får nå se om ikke vi to kan finne en løsning på dette her.” Tonen hun brukte nå var en smule mer imøtekommende, og Fjodors skepsis lyste mens han tittet seg om for å finne noe brukbart han kunne sette stumpen på. Han fisket frem en pyntepute fra under senga og danderte den passende før han satte seg ned – midt i fleisen på toget Thomas.
”Vi har lurt litt på det, ja, hvem som har vært her og forkludret tingene. Hadde en mistanke om at det kunne skyldes noen som deg, Fjodor Husnisse!” Fjodor stirret olmt på henne, fremdeles litt fornærmet og overrumplet…. ”Nå, nå.”, sa hun og satte seg i vinduskarmen,”Vi får nå se om ikke vi to kan finne en løsning på dette her.” Tonen hun brukte nå var en smule mer imøtekommende, og Fjodors skepsis lyste mens han tittet seg om for å finne noe brukbart han kunne sette stumpen på. Han fisket frem en pyntepute fra under senga og danderte den passende før han satte seg ned – midt i fleisen på toget Thomas.
Wednesday, December 12, 2007
Julekalenderen, 12 desember
De hadde en lang prat over kveldsmaten. Mamma forstod at han hadde blitt sint og hun var så snill og god og trøstet ham. Samtidig så han at hun var helt ute av seg siden hun ikke visste hva hun nå skulle gjøre med ham på dagene. Å sende ham tilbake på SFO før ting hadde ordnet seg og de forstod at han var blitt ertet var ikke aktuelt. Og å spørre Fru Almeland om hjelp var ikke heller så lett. Hun var gammel og vond til beins. Å passe en liten gutt krevde sitt for en gammel dame. De var kommet i litt av et dilemma.
Husnissen gned seg bekymret i ansiktet mens han mumlet grettent for seg selv. Dette slo jo absolutt ikke ut slik han hadde tenkt. Han måtte sette seg ned og gruble litt.
Og da natten senket seg og Nordstjerna glimtet på ny over en kald og klar himmel, da listet nissen seg over gulvplankene på gangen nok en gang. Han hadde grublet og grublet hele dagen, og nå trodde han at han hadde en briliant plan. Han nesten knegget for seg selv bare ved tanken. Men han klarte å holde seg – det kunne jo vekket noen om han plutselig brøt ut i latter midt i gangen.
Han hoppet som før opp på sengekanten, tenkte seg om, før han bøyde seg ned over Thomas sitt lille øre for å hviske ham en besvergelse. ”Tjolahopptjolahei…”, var alt han rakk si før et stille kremt fikk ham til å snu på hodet. Han ble overrasket av et blendende vakkert lys og ramlet hodestups ned av sengekanten med en lyd som fikk Thomas til å kveppe i senga.
Husnissen gned seg bekymret i ansiktet mens han mumlet grettent for seg selv. Dette slo jo absolutt ikke ut slik han hadde tenkt. Han måtte sette seg ned og gruble litt.
Og da natten senket seg og Nordstjerna glimtet på ny over en kald og klar himmel, da listet nissen seg over gulvplankene på gangen nok en gang. Han hadde grublet og grublet hele dagen, og nå trodde han at han hadde en briliant plan. Han nesten knegget for seg selv bare ved tanken. Men han klarte å holde seg – det kunne jo vekket noen om han plutselig brøt ut i latter midt i gangen.
Han hoppet som før opp på sengekanten, tenkte seg om, før han bøyde seg ned over Thomas sitt lille øre for å hviske ham en besvergelse. ”Tjolahopptjolahei…”, var alt han rakk si før et stille kremt fikk ham til å snu på hodet. Han ble overrasket av et blendende vakkert lys og ramlet hodestups ned av sengekanten med en lyd som fikk Thomas til å kveppe i senga.
Tuesday, December 11, 2007
Julekalenderen, 11 desember
Thomas visste ikke helt hva som skjedde. Men plutselig fikk han en så intens trang til å slå! Han slo! Hardt og kontant! Midt i fjeset på den leende fjerdeklassingen. Og så i magen. Og så….kom det en voksen….. Etterpå klarte han ikke å si et eneste ord. Han var helt iskald inni seg. Isende, frysende kald inni seg. Og etter hvert kom klumpen i magen. Den der fæle, vonde klumpen som fortalte ham at dette ikke førte noe godt med seg. Den satt der i magen og verket helt til mamma kom og han så det forferdede fjeset hennes. Da løsnet den og rant ut gjennom øynene i en foss han aldri hadde sett maken til.
Mamma strøk ham over håret og prøvde å trøste ham. Men det eneste han klarte å tenke på var at han skulle ønske han kunne gjort det hele om igjen. Det gjorde vondt i hele ham. Og i øynene til mamma så han ikke bare den vanlige sorgen, han så også en fortvilelse han ikke visste hvor han skulle gjøre av. Det kjentes som om hjertet han holdt på å briste. Og da tårene endelig stoppet var han helt tom. Han klarte bare så vidt nikke da mamma sa at hun måtte snakke med Heidi, styreren på SFO, før de gikk hjem. Han hørte Heidi mumle noe om at de dessverre ikke kunne godt en slik oppførsel, før døra lukket seg fort bak mammas blå uniformsbukser. Og det neste han husket var det triumferende fjeset på fjerdeklassingen i det de gikk ut dørene fra SFO. Han virkelig hatet å være der!
Mamma strøk ham over håret og prøvde å trøste ham. Men det eneste han klarte å tenke på var at han skulle ønske han kunne gjort det hele om igjen. Det gjorde vondt i hele ham. Og i øynene til mamma så han ikke bare den vanlige sorgen, han så også en fortvilelse han ikke visste hvor han skulle gjøre av. Det kjentes som om hjertet han holdt på å briste. Og da tårene endelig stoppet var han helt tom. Han klarte bare så vidt nikke da mamma sa at hun måtte snakke med Heidi, styreren på SFO, før de gikk hjem. Han hørte Heidi mumle noe om at de dessverre ikke kunne godt en slik oppførsel, før døra lukket seg fort bak mammas blå uniformsbukser. Og det neste han husket var det triumferende fjeset på fjerdeklassingen i det de gikk ut dørene fra SFO. Han virkelig hatet å være der!
Monday, December 10, 2007
Julekalenderen, 10 desember
Igjen tasset stille føtter over lunkne gulvplanker mens huset ellers var falt til ro. Klok av skade hoppet han slamlom mellom gjenglemte leker på gulvet før han varsomt landet på sengekanten. Han tittet tankefullt på gutten som lå der, bortvendt fra en lite snill verden, før han klødde seg i skjegget som var passe natte-floket. ”Neineinei”, hvisket han stille, ”vi må nok finne en løsning på detta, vet du!” Så satt han tankefull et lite øyeblikk til før han bøyde seg ned over det lille gutteøret i senga. ”Tjolahopptjolahei, i morgen skal du ta igjen mot de som er slemme mot deg!” Så lo han en klukkende latter som fikk stjernene på himlen til å riste litt ektra stjernestøv over verden. Og stille, stille som en liten sommerbris forsvant han lydløst ut i nattemørket igjen.
Sunday, December 09, 2007
Juleklalenderen, 9 desember
Da han kom inn i leiligheten var han blid som en skinnende sol. Han smilte fra øre til øre selv om sinnet ennå lå og ruget inne i magen hans. Men han var glad for at mamma var hjemme i dag. Og han var glad for at hun foreslo at de skulle gå ned i byen og se på julelysene og alle de rare folkene. Det betydde somregel også at hun spanderte en milkshake eller varm sjokolade på ham når de hadde ruslet litt omkring. Ingenting var som en varm sjokolade mens man satt og studerte alle menneskene i byen.
Den kvelden, da alt var mørkt og de fleste i bygården lå med lukkede øyner på putene sine, da hvisket en stille, liten stemme fra et av de mørke rommene i huset: ”Kjære gud! La mamma bli glad igjen!!” Et sus av et sukk runget lydløst i veggene før det falt ned mellom murkledde yttervegger og ned i en hard asfalt. Gutten snudde ryggen til verden og la seg til for å sove en drømmeløs søvn.
Den kvelden, da alt var mørkt og de fleste i bygården lå med lukkede øyner på putene sine, da hvisket en stille, liten stemme fra et av de mørke rommene i huset: ”Kjære gud! La mamma bli glad igjen!!” Et sus av et sukk runget lydløst i veggene før det falt ned mellom murkledde yttervegger og ned i en hard asfalt. Gutten snudde ryggen til verden og la seg til for å sove en drømmeløs søvn.
Julekalenderen, 8 desember
(jada, kommer litt for sent grunnet sjukdom...)
Thomas ruslet slukøret hjem fra skolen samme dag. Han var lei seg og oppgitt – ikke bare over mammas så tydelige fortvilelse i morres, men også det at denne snørrungen av en gutt i SFO i dag igjen hadde vært borti og ertet i ham. Thomas ble så sint, så sint, men han visst at det var galt å ta igjen så han bet sinnet i seg og lekte videre med Johan. Det verste var at det var flere som hadde begynt å erte i ham nå, og Johan hadde bare sett på ham med rare øyne da han forsøkte å overse de andre. Han ble så sint og lei seg at han nesten ikke ville være på SFO. Men så visste han at om han ikke oppførte seg bra der, så ringte de til mamma. Og da ble hun i alle fall lei seg….
Nå gikk han trist og oppgitt og lurte på hvordan han skulle løse dette. Det var snart jul, og alt han ønsket seg var at mamma skulle være glad igjen – ikke så lei seg som hun hadde vært i det siste. Hun hadde vært lei seg før, men aldri så lei seg at hun nesten ble syk av det. Må tro han så at hun var blitt tynnere! Og han hadde nok hørt henne gråte av og til når hun trodde han sov… Han stirret bistert ned i asfalten foran seg. Ikke engang det halvfrosne løvet kunne få ham i godt humør i dag. Vanligvis pleide det å hjelpe å sparke det utover det hele. Men i dag var alt bare teit.
”Til jul,” tenkte han for seg selv, ”til jul ønsker jeg meg at mamma skal bli glad igjen!!” Han sukket tungt. ”Og så ønsker jeg at ingen skal plage meg mer!!”, han kjente seg nesten bare sint inni seg da han hadde tenkt tankene ferdig. Faktisk var han så sint at han måtte stoppe i portrommet og tørke en sint tåre før han gikk inn i bakgården. Han ville ikke at mamma skulle se hvordan han hadde det nå.
Thomas ruslet slukøret hjem fra skolen samme dag. Han var lei seg og oppgitt – ikke bare over mammas så tydelige fortvilelse i morres, men også det at denne snørrungen av en gutt i SFO i dag igjen hadde vært borti og ertet i ham. Thomas ble så sint, så sint, men han visst at det var galt å ta igjen så han bet sinnet i seg og lekte videre med Johan. Det verste var at det var flere som hadde begynt å erte i ham nå, og Johan hadde bare sett på ham med rare øyne da han forsøkte å overse de andre. Han ble så sint og lei seg at han nesten ikke ville være på SFO. Men så visste han at om han ikke oppførte seg bra der, så ringte de til mamma. Og da ble hun i alle fall lei seg….
Nå gikk han trist og oppgitt og lurte på hvordan han skulle løse dette. Det var snart jul, og alt han ønsket seg var at mamma skulle være glad igjen – ikke så lei seg som hun hadde vært i det siste. Hun hadde vært lei seg før, men aldri så lei seg at hun nesten ble syk av det. Må tro han så at hun var blitt tynnere! Og han hadde nok hørt henne gråte av og til når hun trodde han sov… Han stirret bistert ned i asfalten foran seg. Ikke engang det halvfrosne løvet kunne få ham i godt humør i dag. Vanligvis pleide det å hjelpe å sparke det utover det hele. Men i dag var alt bare teit.
”Til jul,” tenkte han for seg selv, ”til jul ønsker jeg meg at mamma skal bli glad igjen!!” Han sukket tungt. ”Og så ønsker jeg at ingen skal plage meg mer!!”, han kjente seg nesten bare sint inni seg da han hadde tenkt tankene ferdig. Faktisk var han så sint at han måtte stoppe i portrommet og tørke en sint tåre før han gikk inn i bakgården. Han ville ikke at mamma skulle se hvordan han hadde det nå.
Thursday, December 06, 2007
Julekalenderen, 7 desember
Thomas våknet med en underlig følelse i magen. Han var så....ja, det kriblet nesten litt i magen der han satt søvndrukken i senga si. Han hoppet ut av senga og gikk inn på badet. Mamma sov enda. Hun pleide våkne når han satt ved frokostbordet. Da kom hun inn og drakk morgenkaffe mens de småsnakket om dagens gjøremål.
Det gjorde hun også denne dagen. Og nesten før hun hadde rukket å sette koppen til munnen ble hun overrumplet av en foss med ord som virket som de bare strømte ut av en liten guttemunn. Med store, klare øyne og et mot han ikke visste hvor kom fra fortalte Thomas plutselig hva gårsdagen hadde brakt med seg.
"Du mamma?", begynte han forsiktig. "Det skjedde noe på skolen i går...", moren så avventende på ham og rakk ikke trekke pusten før han fortsatte. "Du skjønner.... På SFO går det en gutt i fjerde som ikke er noe snill. Han er stadig etter andre elever og sparker og slår og er ikke noe grei i det hele tatt. Og i går så sa han noe som jeg ikke syns var noe greit. Han sa at du var syk i huet!", man kunne høre harmen dirre i stemmen hans mens ordstrømmen stanset i et kraftslag som gav gjenlyd i de lyse rommene i leiligheten. "Han sa hva?", morens hvisking kom ut nesten som et pip av forskrekkelsen. "Han sa at du var syk i huet og burde vært innlagt. For han kjenner noen som du kjenner som hadde fortalt at du gråter og er lei deg så masse at du burde vært innlagt....". Det siste hørtes mest ut som et spørsmål. Og øynene hans søkte fortvilet etter en avkreftelse hos moren som snudde seg med ryggen til før hun satte ned koppen med ett smell. "Men dette vet du jo at ikke er sant, Thomas", sa hun gråtkvalt. "Du vet at jeg aldri ville forlatt deg, ikke sant? Og jeg er ikke syk", sa hun videre,"jeg er bare litt lei meg akkurat nå". Hun smilte tappert og beroligende til ham før hun kikket på klokka på veggen og brått skiftet emne. "Nei, men...er klokka så masse?! Du må jammen få fart på beina dine ellers kommer du for sent!"
I skyggen av en diger grønn plante stod en urørlig liten skikkelse og betraktet de to menneskene. Han hadde trodd han skulle få en enkel oppgave, men nå så han en smule bekymret ut. Dette var mer komplisert enn han hadde trodd. Her måtte det hardere midler til. Han stod der akkurat lenge nok til å se de sorgfulle og litt uforstående øynene til gutten med sekken på ryggen, og smertende, svarte øynene til en enda mer bekymret mamma...
Det gjorde hun også denne dagen. Og nesten før hun hadde rukket å sette koppen til munnen ble hun overrumplet av en foss med ord som virket som de bare strømte ut av en liten guttemunn. Med store, klare øyne og et mot han ikke visste hvor kom fra fortalte Thomas plutselig hva gårsdagen hadde brakt med seg.
"Du mamma?", begynte han forsiktig. "Det skjedde noe på skolen i går...", moren så avventende på ham og rakk ikke trekke pusten før han fortsatte. "Du skjønner.... På SFO går det en gutt i fjerde som ikke er noe snill. Han er stadig etter andre elever og sparker og slår og er ikke noe grei i det hele tatt. Og i går så sa han noe som jeg ikke syns var noe greit. Han sa at du var syk i huet!", man kunne høre harmen dirre i stemmen hans mens ordstrømmen stanset i et kraftslag som gav gjenlyd i de lyse rommene i leiligheten. "Han sa hva?", morens hvisking kom ut nesten som et pip av forskrekkelsen. "Han sa at du var syk i huet og burde vært innlagt. For han kjenner noen som du kjenner som hadde fortalt at du gråter og er lei deg så masse at du burde vært innlagt....". Det siste hørtes mest ut som et spørsmål. Og øynene hans søkte fortvilet etter en avkreftelse hos moren som snudde seg med ryggen til før hun satte ned koppen med ett smell. "Men dette vet du jo at ikke er sant, Thomas", sa hun gråtkvalt. "Du vet at jeg aldri ville forlatt deg, ikke sant? Og jeg er ikke syk", sa hun videre,"jeg er bare litt lei meg akkurat nå". Hun smilte tappert og beroligende til ham før hun kikket på klokka på veggen og brått skiftet emne. "Nei, men...er klokka så masse?! Du må jammen få fart på beina dine ellers kommer du for sent!"
I skyggen av en diger grønn plante stod en urørlig liten skikkelse og betraktet de to menneskene. Han hadde trodd han skulle få en enkel oppgave, men nå så han en smule bekymret ut. Dette var mer komplisert enn han hadde trodd. Her måtte det hardere midler til. Han stod der akkurat lenge nok til å se de sorgfulle og litt uforstående øynene til gutten med sekken på ryggen, og smertende, svarte øynene til en enda mer bekymret mamma...
Julekalenderen, 6 desember
En varm pust, som luktet litt av salt kjøtt og varm melk, traff kinnet til den sovende gutten. Det lille vesenet satt på sengekanten og bøyde seg heeelt ned over Thomas mens han gransket den sovende gutten med et skjelmsk glimt i øynene. Det var bare såvidt det ikke kom et snev av den klukkende latteren igjen der han satt og funderte på hvordan han best skulle ordlegge seg. Han bøyde seg tilbake et øyeblikk og gnei seg grublende i de grå skjeggtustene som vokste på den skrukkete lille haka hans. "Jaja, sann...", sa han sakte før han igjen bøyde seg over det sovende barnet, denne gangen med munnen sin mot øret som faktisk var nesten like stort som de små hendene hans.
"Tjolahopp, tjolahei - i morgen skal du forsnakke deg!" Han klukklo litt før han fortsatte "Din mamma skal få vite det som dine tanker kan utslite." Han bøyde seg sakte bort igjen med et underfundig smil og klødde seg litt under en vadmelstjukk vest. Så hoppet han med en dump lyd ned igjen fra sengekanten og passet behørlig å hoppe over togbanen før han med raske skritt løp mot lysstrima mellom døra og karmen. Før han forsvant ut i den lille, belyste gangen snudde han seg og lo en liten latter igjen. Og så, før noen hadde rukket å merke de små skrittene som forserte den lille gangen og inn i stua, var han igjen borte på mystisk vis.
"Tjolahopp, tjolahei - i morgen skal du forsnakke deg!" Han klukklo litt før han fortsatte "Din mamma skal få vite det som dine tanker kan utslite." Han bøyde seg sakte bort igjen med et underfundig smil og klødde seg litt under en vadmelstjukk vest. Så hoppet han med en dump lyd ned igjen fra sengekanten og passet behørlig å hoppe over togbanen før han med raske skritt løp mot lysstrima mellom døra og karmen. Før han forsvant ut i den lille, belyste gangen snudde han seg og lo en liten latter igjen. Og så, før noen hadde rukket å merke de små skrittene som forserte den lille gangen og inn i stua, var han igjen borte på mystisk vis.
Tuesday, December 04, 2007
Julekalenderen, 5 desember
Når Nordstjerna stod passe høyt på himmelen og menneskene i huset sov trygt i sengene sine, i visshet om at de ikke hadde noen grunn til å være redde, da tuslet og taslet det i en gulvplanke her og et dørhengsle der. Den dempede lyden av små føtter som beveget seg rundt i den høye bygningen fikk bare katten til Fru Johansen i fjerde til å løfte døsig på ene øret. Han la seg dog fort til igjen, vant som han var med disse lydene.
En lysstrime fra dørsprekken falt over Thomas sitt sovende ansikt. Et lite øyeblikk utvidet lysstrimen seg, for så å falle til ro igjen over et mykt guttekinn hvor drømmene lyste som små stjerner. Ved lyden av noen som sparket borti togbanen han hadde glemt å rydde bort i kveld, beveget øyevippene hans seg ørelitegrann. Men han sov like godt da den infame banningen over vond tå hadde lagt seg. En verkende tå beveget seg sakte mot senga hans - livende redd for å skade seg enda en gang....
En lysstrime fra dørsprekken falt over Thomas sitt sovende ansikt. Et lite øyeblikk utvidet lysstrimen seg, for så å falle til ro igjen over et mykt guttekinn hvor drømmene lyste som små stjerner. Ved lyden av noen som sparket borti togbanen han hadde glemt å rydde bort i kveld, beveget øyevippene hans seg ørelitegrann. Men han sov like godt da den infame banningen over vond tå hadde lagt seg. En verkende tå beveget seg sakte mot senga hans - livende redd for å skade seg enda en gang....
Monday, December 03, 2007
julekalenderen, 4 desember
Inne i fra kroken ved vedovnen i stua plirte to kulerunde små øyner på de kjappe gutteføttene som for forbi. Et lurt smil fikk ansiktet øynene tilhørte til å sprekke opp i tusen små rynker. Det fikk ansiktet til å likne vedkubbene det stod skjult bak. Vesenet klappet to eldgamle hender over en velfødd, kulerund mage ikledd grov vadmel. "Jasså, du gutt, jasså...", smilte det lille vesenet og lo en latter som minnet om klukkingen i en bekk. Han stod ettertenksom og stirret inn mot kjøkkenet før han lot seg sakte gli inn mot veggen bak seg og forsvant i et tilsynelatende usynlig intet.
Thomas kom inn i stua igjen, bærende på et tallerken glovarm lapskaus. Taust satte han seg ved bordet og spiste glupsk av maten, intetanende om at han nettopp var blitt betraktet av, for ham, ukjente øyne.
Thomas kom inn i stua igjen, bærende på et tallerken glovarm lapskaus. Taust satte han seg ved bordet og spiste glupsk av maten, intetanende om at han nettopp var blitt betraktet av, for ham, ukjente øyne.
Sunday, December 02, 2007
Julekalenderen, 3 desember.
Det var ikke uvanlig at Thomas var alene hjemme noen ettermiddager av og til. Ja, faktisk ganske ofte. Mamma måtte jo jobbe, og når det bare var de to... Han hadde tidlig lært seg å ta vare på seg selv noen timer, og han var ikke så bekymret over det lenger. Han hadde jo gamle Fru Almeland i etasjen over som kunne hjelpe ham om det var noe. Hun hadde passet ham da han var mindre.
Men i dag. I dag var ting litt annerledes. Thomas grudde seg. Han likte ikke at ikke mamma var hjemme da han kom. Han likte ikke tanken på at han ikke fikk snakket skikkelig ut med mamma akkurat i dag. Og han likte ikke at hun skulle jobbe slik som dette stort sett frem til julaften. Det var lenge. Og han kunne trengt å diskutere noen ting med henne. Om noe på skolen. Men når hun kom hjem....da var det nok ikke rom for det.
Han sukket tungt og satte seg ved stuevinduet for å titte ned i gata under ham. På kjøkkenet putret middagen i gryta og ellers var det ganske stille i hele huset. Han støttet hodet i hendene mens han studerte bilene og menneskene der nede. Tankene som svirret i hodet var som bobler i en kokende gryte - kjappe, eksplosive og flyktige. Han sukket tungt mens han mumlet litt for seg selv. "Jeg kan jo ikke si det til mamma. Hun blir bare så lei seg...." Han glodde tomt ut vinduet igjen og fikk et litt sørgmodig uttrykk i øynene. Med ett kom han på middagen og løp ut på kjøkkenet for å redde den.
Men i dag. I dag var ting litt annerledes. Thomas grudde seg. Han likte ikke at ikke mamma var hjemme da han kom. Han likte ikke tanken på at han ikke fikk snakket skikkelig ut med mamma akkurat i dag. Og han likte ikke at hun skulle jobbe slik som dette stort sett frem til julaften. Det var lenge. Og han kunne trengt å diskutere noen ting med henne. Om noe på skolen. Men når hun kom hjem....da var det nok ikke rom for det.
Han sukket tungt og satte seg ved stuevinduet for å titte ned i gata under ham. På kjøkkenet putret middagen i gryta og ellers var det ganske stille i hele huset. Han støttet hodet i hendene mens han studerte bilene og menneskene der nede. Tankene som svirret i hodet var som bobler i en kokende gryte - kjappe, eksplosive og flyktige. Han sukket tungt mens han mumlet litt for seg selv. "Jeg kan jo ikke si det til mamma. Hun blir bare så lei seg...." Han glodde tomt ut vinduet igjen og fikk et litt sørgmodig uttrykk i øynene. Med ett kom han på middagen og løp ut på kjøkkenet for å redde den.
Subscribe to:
Posts (Atom)