Julekalenderen, 3 desember.

Det var ikke uvanlig at Thomas var alene hjemme noen ettermiddager av og til. Ja, faktisk ganske ofte. Mamma måtte jo jobbe, og når det bare var de to... Han hadde tidlig lært seg å ta vare på seg selv noen timer, og han var ikke så bekymret over det lenger. Han hadde jo gamle Fru Almeland i etasjen over som kunne hjelpe ham om det var noe. Hun hadde passet ham da han var mindre.

Men i dag. I dag var ting litt annerledes. Thomas grudde seg. Han likte ikke at ikke mamma var hjemme da han kom. Han likte ikke tanken på at han ikke fikk snakket skikkelig ut med mamma akkurat i dag. Og han likte ikke at hun skulle jobbe slik som dette stort sett frem til julaften. Det var lenge. Og han kunne trengt å diskutere noen ting med henne. Om noe på skolen. Men når hun kom hjem....da var det nok ikke rom for det.

Han sukket tungt og satte seg ved stuevinduet for å titte ned i gata under ham. På kjøkkenet putret middagen i gryta og ellers var det ganske stille i hele huset. Han støttet hodet i hendene mens han studerte bilene og menneskene der nede. Tankene som svirret i hodet var som bobler i en kokende gryte - kjappe, eksplosive og flyktige. Han sukket tungt mens han mumlet litt for seg selv. "Jeg kan jo ikke si det til mamma. Hun blir bare så lei seg...." Han glodde tomt ut vinduet igjen og fikk et litt sørgmodig uttrykk i øynene. Med ett kom han på middagen og løp ut på kjøkkenet for å redde den.