Når Nordstjerna stod passe høyt på himmelen og menneskene i huset sov trygt i sengene sine, i visshet om at de ikke hadde noen grunn til å være redde, da tuslet og taslet det i en gulvplanke her og et dørhengsle der. Den dempede lyden av små føtter som beveget seg rundt i den høye bygningen fikk bare katten til Fru Johansen i fjerde til å løfte døsig på ene øret. Han la seg dog fort til igjen, vant som han var med disse lydene.
En lysstrime fra dørsprekken falt over Thomas sitt sovende ansikt. Et lite øyeblikk utvidet lysstrimen seg, for så å falle til ro igjen over et mykt guttekinn hvor drømmene lyste som små stjerner. Ved lyden av noen som sparket borti togbanen han hadde glemt å rydde bort i kveld, beveget øyevippene hans seg ørelitegrann. Men han sov like godt da den infame banningen over vond tå hadde lagt seg. En verkende tå beveget seg sakte mot senga hans - livende redd for å skade seg enda en gang....
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment