Året som gikk

...eller er i ferd med å gå over i historien er vel rettere å si. Vel, tiden er iallefall kommet for tilbakeblikket - et "must" for enkelte et ork for andre, og en ting man bare gjør for atter andre. Jeg tilhører vel den siste kategorien. Har egentlig ingen trang til å gjøre nettopp dette, men syns det er en fin anledning å tenke over hvilke gode ting man bør være takknemlig for i løpet av året som nå passerer.

For meg begynte året, som det jo i prinsippet gjør for de fleste av oss, med "brak og rabalder". I løpet av årets første måned måtte jeg nemlig gjennom en ny fjerning av diverse uvelkomne "fremmedlegeme" i mine mer private kroppslige avdelinger. I første omgang førte det med seg en del tårer og tenners gnissel, da forrige runde undersøkelser og kirurgiske inngrep også hadde "dette er noe som ikke skal skje igjen" festet ved seg. Vel... enten er jeg bare spesiell eller så har jeg en kropp som lever etter Murphys lov. Heldigvis var ikke dette inngrepet så omfattende, selv om lukten av brent menneskekjøtt for alltid har brent seg inn i hukommelsen min *kvalm* (sammen med følelsen av å få brent vekk deler av livmortappen, men la oss nå ikke gå i detaljer her....)

Januar var også måneden da en epoke tok slutt og en annen startet i forholdet mellom meg og min lille Didibert. Det var måneden da mor sa "nok er nok" til ammingen og lot poden få kose seg med flaska slik han helst ville likevel. Det var dermed også begynnelsen på en sykdomsperiode, som med unntak av en kort periode i sommer har vart omtrent frem til nå....

Februar forsvant vel som dugg for sola, slik enkelte måneder bare gjør. Det var dog like fullt den siste måneden jeg var hjemme i full permisjon, og tiden ble flittig brukt til turgåing og babytreff.

7. mars begynte jeg å jobbe kvelder igjen. Det var faktisk riktig så hyggelig og jeg gruer meg til å gå glipp av denne jobben i ny permisjon....
Mars var også måneden vi feiret vår første ettårsdag her i huset, og tiden for ettårsbildet og ettårskontrollen var også kommet. Nye ting for en ny liten familie.

April.... Vel, etter januars nedtur på intimfronten, var april måneden vi brått (og litt uventet for oss begge) bestemte oss for å starte prøvingen på nr to. Det vil si - med mild lokking fra visse ivrige familiemedlemmervar det ikke vanskelig å si nei, hehe... Vi måtte likevel vente på til mai før vi klarte å komme skikkelig igang.
April var også måneden da vår lille gullgutt fikk diagnosen Falsk Krupp, noe som i ettertid har utviklet seg i nøyaktig den forespeilte retning...

Og i mai braket det løs. Ingen av oss hadde forhåpninger om klaff før tidligst august, som var måneden vi egentlig hadde tenkt oss å starte prøvingen. Til det var vi altfor preget av tidligere prøveproblemer og statistiske dillerier. Mai var også måneden hvor småen fikk oppleve en første 17 mai han forstod noe av. I fjor var han bare spedbarnet og sov seg gjennom det meste. I år var han ivrig med på trommingen og fikk til og med debutere i fest-lekingen ("løpe med ring" var en slager hvor utbyttet også var et spann og to små BILER! Min lille skjønne hadde nemlig for lengst oppdaget hva biler var, ja...).

Juni hadde vi allerede prøvepause *ler* Fruen i huset skulle nemlig arrangere utdrikkingslag og ville ikke gå glipp av nok et utdrikkingslag pga graviditet (for de som ikke kjenner historien - jeg var 2,5 mnd gravid i eget bryllup, ja...). Med den pausen innlagt kunne jeg også nyte sydenturen i juli uten å måtte tenke mat og drikke - herlig!
Forøvrig var juni/juli tida hvor småen fikk sin ilddåp i forhold til å klare seg uten sin hjemmeværende mamma i lengre perioder. Da jobbet jeg nemlig i to hele uker mens småen fikk leke med moster. Det medførte den første lille perioden med seperasjonsangst og gråt og tenners gnisssel...

Juli var måneden for ferie, kortklipping av hår og bryllup for venninne. Det hele foreløp i temmelig stresset modus frem til vi reiste til Tyrkia og endelig fikk senket skuldrene. Småen lærte seg å hoppe fra èn meter og plask i bassenget, og vi fant ut at 40 grader ikke er så ille når man har aircondition på rommet og et barn som sover middagslur ;o) Vi fikk også en forsinket prøving siden eggobert plutselig glimtet med sitt fravær. Det var dog et rimelig flott eksemplar som endelig viste sitt åsyn, skulle det - til vår store overraskelse - vise seg i ettertid.

August var jobb og barnehagestart, og til vår store ergrelse falt begge disse hendelsene på samme dag. Det var også i forbindelse med dette at jeg lurte på hvorfor i all verden jeg gikk tilbake til en arbeidsplass med en leder som ikke eier sosiale antenner og er fullstendig uegnet som leder. Vel, vel... Vi har nå fått brukt en del sykedager siden den barnehagestarten - til min sjefs store ergrelse *knegger ondt*
I slutten av august ble det klart at vi hadde klart brasene med å plassere nr to - uten noen hinder i veien *dåne*

September var måneden da min kjære fikk oppfylt sin drøm om igjen å eie et fartsvidunder på to hjul. Og jeg må ennå tåle kommentarer om hvordan jeg kan tolerere en slik dødsmaskin i min garasje. Vel, svaret er enkelt - hva ville jeg vunnet på å nekte? Han er en voksen, forstandig mann som har mer å miste nå enn da han eide en sykkel forrige gang. Jeg tror han tenker mer på hva vi ville miste nå enn da. Og det er da vitterlig gøy å sitte på!! ;oD
September var også måneden da det gikk opp for oss at vi fort blir flere, og at min elskede SAAB var for liten til to barneseter... Ny bil kom i hus fortere enn man fikk sagt "bil".

Oktober begynte med en herlig tur østover! Min kjære hadde sin første høstferie siden han sluttet vidergående, og den ble brukt slik jeg ønsket det (noen goder skal man da ha fordi man er snill konemor og ikke protesterer mot fartsvidunderet i garasjen ;o) ). Gode venninner (og familier) på østlandet ble besøkt, og det gav mer energi enn all mulig annen avslapping. Resten av september, oktober og november har dessverre forsvunnet litt for meg da jeg har følelsen av at jeg gikk omkring omtrent som en søvngjenger! Hormonell trøtthet. Og svingene "over fjellet" østover frambrakte kvalme jeg sjelden har merket noe til verken før eller siden. Jordmor ble også avlagt det første besøket i denne fine høstmåneden.
Oktober var også måneden da jeg valgte å begynne utviklingen av mine mer utradisjonelle evner - noe jeg lever på enda (og fremdeles vurderer videregående kurs på nyåret...).

November.Jeg kan knapt huske at det har vært november engang... November forsvant i en døs av jobbstress, sykt barn og ekstrem trøtthet. Det var måneden da jeg endelig fikk påvist at det muligens dreier seg om arvelige luftveisplager hos min lille Pode - etter at vi hadde vært plaget med hoste og snørr siden midten av august.
November var også måneden hvor vi endelig fikk sniktitte på krapylet i magen. Det øyeblikket da mannen sjokkert måtte innse at han tapte et kostbart veddemål og utbrøt "er du sikker?" til snille ultralydmannen står for meg som et kostbart minne *knegg* Krapylet i magen er ett nytt hankjønn, og ikke en pikelill som min kjære var så altfor overbevist om...

Desember begynte med rabalder og brak, nettopp slik den også blir avsluttet. Småen hadde sitt første møte med omgangssjuka, noe som ikke var greit verken for barn eller voksen. Det kom heller ikke som noen overraskelse at både mor og far ble smittet etter tørking av spy og sussing av syk pode var unnagjort... *himle* Det kom dog som en overraskelse av mor var syk også en uke senere, og passe utmattet av ikke å orke å spise noe... Heldigvis blir man som oftest frisk til slutt, selv om det kostet meg noen juleforberedelser som ble unnagjort i hastverk de gjennstående halvannen ukene...
Så kom jula ramlende over oss. Og Podens første jul hvor han var våken og klar over hva som skjedde ble en sann glede. Ikke gråt han da nissen kom, og han viste enkel og gudommelig glede selv over de ussleste gavene. Alt skulle lekes med og oppleves der og da, og soving hadde han ikke tid til. Det var først da han sjanglet rundt med øya på halvsnurr at mor fant det på tide å takke for seg og få småen i seng. De resterende juledagene førte med seg at han for øyeblikket kjeder seg litt hjemme med "bare" mor og far, og tar initativ til besteforeldrebesøk selv for å slippe å bli så grinete *s*

Og i morgen braker det løs. Da er det slutt på 2007. Det er tiden for meg å rote med årstall og begynne på fødselsgavene... Heldigvis har husstanden her bestemt seg for å investere i ny seng fremfor bursdagsgaver til hverandre i år, så der sparte jeg en liten slant. Fra nå og frem til jeg skal en snarvisitt på sykehuset er det ikke mer enn 8 bursdager og en fødsel (joda, vi holdt avtalen og ble gravide omtrent samtidig, jeg og "Lokkedua", hehe...) - noe som gjør sitt til at magevolumet øker hos både den ene og den andre... ;o) Og det er vel heller ikke å stikke under en stol at jeg går tunge og voksende måneder i møte, nå når jeg går inn i tredje trimester og siste del om en snau måned.

Jeg tipper dette nye året blir et nytt år fylt med gleder. Den overhengende sorgen med en syk bestemor er fylt med en viss lettelse fordi hun nå endelig snart får fred, samt håpet om at det blir den eneste sorgen inn i det nye året.

For alle mine venner, både her og der, håper og ønsker jeg at året skal bli fylt med nye og spennende opplevelser, uendelige gleder og få sorgfulle daler!!

Ha et riktig godt og spennende nytt år alle sammen!!