Av barn og fulle folk...

Det sies at det er av barn og fulle folk man får servert sannhetene. Hvis det er sant så ligger jeg tynt ann når det kommer til familien min. Min eldste lille "engel" proklamerte nemlig i dag at han ønsket meg langt bort - gjerne sammen med minstemann - så han kunne få faren sin alene...

På ett eller annet punkt underveis på denne veien gjennom foreldrelandet har jeg feilet noe grundig. Et eller annet sted valgte vi feil stikkvei, og nå kommer konsekvensene. Poden har nemlig i lang tid - helt tilbake til da jeg gikk gravid med Småen og var trøtt, sliten og lett opprørt - hatt en tendens til å kreve at faren skal hjelpe ham med alt mulig. Faren skal kle ham, ta ham inn og ut av bilen, følge ham på do, legge ham....you name it! Da jeg var gravid orket jeg ikke ta kampen. Jeg lot gutten sitte i bilen til faren var klar til å hente ham inn. Hvis faren ikke var hjemme satt han der til han innså at jeg var eneste alternativ - først da var jeg god nok. Mitt valg av strategi der har såvisst ikke lønnet seg.

Før var konsekvensen, dersom han ikke fikk viljen sin, at han sutret i noen minutter, og kanskje også gråt noen krokodilletårer. Når han nå ikke får viljen sin så går det i fosser av tårer, krakils hyling og følelsen av at man er i ferd med å begå alvorlige overgrep mot ham dersom han ikke får sin elskede fars hjelp i livet. For en mamma er det ikke akkurat godt å bli møtt med en så total avvisning. For en mamma som har hatt redsel for avvisning som sin "bør" gjennom livet er dette som å vifte med det røde flagget mens man trykker for harde livet på de helt rette knappene.

Jeg har grått mine bitre tårer over avvisning fra en skitunge på noen få år. Jeg har prøvd ulike tilnærmingsmetoder, alt fra kos til kjøp gjennom godterier og andre bestikkelser. Ingenting kan få meg til å måle meg med fars favorittstempel. Jeg er bare en lusen mamma uten noen verdi overhode. Om jeg faktisk tok han ønske for alvor og forsvant ut av livet hans er jeg sikker på at han knapt hadde enset det...

Å bli stanget midt i sin egen sårhet av det menneske man forventet skulle elske en mest - den som skulle vise den hengivne og betingelsesløse kjærligheten foreldre jo skal få av sine barn - gjør vondt langt inn i den dypeste sjelekroken. Fortvilelsen av å ikke "nå inn", sorgen over å ikke være "nok" og såretheten over å ikke få lov til å elske ham....

Min strategi gjennom mange år har vært å trekke meg bort når sårbarheten min melder seg. Ikke slippe folk inn. Gjøre meg selv kald og utilnærmelig, slik at jeg ikke gir rom for å bli såret. Og det har funket. Et selvbedrag, kanskje, men et effektivt ett. "Det er bedre å være ensom enn såret". Men er det greit for et barn å vokse opp med en mor som er kald og distansert? Selv om det skyldes hans egen evne til å degradere mors kjærlighet...?

Det er iallefall ikke rett at han skal bli utsatt for mammas vrede når begeret til slutt blir så fullt at det renner over. At han skal få eder og galle, og det som verre er, som svar på sine tapre forsøk på å manipulere sin verden. Hva lærer han av det? Og hva gjør det med forholdet mellom oss to - et forhold som er ment å være livet ut?

Kanskje har han et poeng i sitt krav om at jeg bør ha meg ut av livet hans for godt? Kanskje vil han få et bedre liv uten en sint og såret løvemamma med poder full av klør? Det er iallefall sikkert at jeg kjenner trangen til å resignere, det kjente ønsket om å distansere seg, når fortvilelsen blir så stor som den har vært i dag. Av mange grunner føler jeg trang til å pakke snippveska og dra dit pokkeren gror.
Og innerst inne er jeg ikke sikker på at det hadde gjort meg til en verre mamma.

Langhelg med ymse aktiviteter

Lite skjer i mitt hode for øyeblikket. Det er egentlig fylt med en konstant jakt på søvn, siden - akk, ja, sann - vi har forkjølelsesbesøk i heimen. Selv har jeg vært grovmælt i ei ukes tid, mens småttingene sliter med snørr og soving.

Men likevel har jeg kanskje et ord eller to å skrive. Litt søndagsbabbel. Om hodet er tomt er det likevel litt som skjer rundt meg som det går ann å blogge litt om :o)

For mange er første mai en "jobbe i hagen dag". Eller, som foreldrene til en venninne av meg poengterte det en gang, en dag for å jobbe ute og demonstrere at vi bryr oss døyten om denne dagen *ler* Det skal sies at de har eget firma og nok kunne tenkt seg å tjene penger på arbeidstakerne sine denne dagen også. Iallefall... For noen er denne dagen "hellig" i form av at de faktisk bruker den til det den "skal" brukes til, mens andre nyter den som en ekstra fridag i hverdagsstresset. For atter andre er det tid for.....ja, nettopp - vårsleppet! ;D Og, siden vi i denne heimen lengter etter litt voksen-kvalitetstid, fikk lille meg leke eksosrype bakpå en Honda RR sykkel. Mi like! Det er ikke fritt for at jeg muligens hadde det videste gliset i rekka - selv i hundre km/t fastklengt på min svartkledde "ridder til sykkel" *knis* Hadde vi ikke fått barn er det fare for at det kanskje hadde blitt dette som ble vår livsstil, rett og slett.

Ikke før hadde vinden lagt seg til rette i krøllene mine, så var det tid for å ikle seg "bunaden" (som for undertegnede ikke er en "ekte" bunad, men en drakt - derav hermetegnet) og lage plass til festmiddag. I går ble nemlig vår lille Andunge konfirmert! Og vi var, som et av mange av hennes "foreldre" invitert til å feire dagen :o) Tenk, lille jenta "vår" er nesten voksen! Det var rørende da det plutselig gikk opp for meg nøyaktig hvor viktige vi er i hennes og familien hennes sitt liv. Jeg har likesom ikke tenkt på at den "jobben" vi gjør i forhold til henne er så viktig - det er jo stort sett "bare" en helg med litt ekstra for oss. For dem er det viktig. Det innså jeg da vi var inkludert både som gjester (på "eget" bord like fremfor hovedpersonen), i sangene og i billedfremvisningen fra hennes liv. Jeg fikk for egen del tatt noen blinkskudd av den nydelige konfirmanten, både alene og i lek med sin "reservelillebror" ;)

Selv om jeg ikke har brukt 1 mai til å leke gartner, så måtte jeg benytte sjansen til å handle litt på hagesenteret da de hadde "1 mai-helg-tilbud" på diverse planter. Jeg pleier alltid å ha en potte med litt grønt stående på trappa, og det er fint hvis jeg rekker å handle det inn før 17 mai. Ofte henger det også en ampel i samme område, men den må jeg ta på neste lønn denne gangen. I årevis har jeg nemlig irritert meg over et "bed" vi har like ved garasjen vår - opp mot veien. Da vi flyttet hit var det en liten steinmur der, med noen stauder klasket over steinene og et par grønne busker i hytt og pine over der. De grønne plantene ble røsket bort og steinmuren bygget opp før vi bygget garasjen - noe som medførte at "bedet" har vært et prosjekt som aldri har kommet i mål. Jeg har plantet noen sommerblomster der for å forsøke å få det til å se litt bra ut, men før de har kommet opp har somregel skolebarna tråkket ned hele molden slik at ingenting orker trenge gjennom - utenom gress og ugress....

Min plan har lenge vært å plante små busker (rhododendron, svibel og kanskje et tre eller to) eller å lage et "steinbed" med stauder. Steinene jeg hadde tenkt å bruke der tok mannen og plasserte et aldeles annet sted, og dermed røk den idéen. Helt til i dag. I dag har jeg flyttet litt på noen stauder jeg hadde i et annet bed, plantet noen nyinnkjøpte, og plassert noen småsteiner jeg "fant" rundt i hagen. I tillegg har jeg kommandert mannen bort på et nytt byggefelt her for å hente flere steiner så fort han får sjansen, hehe, slik at det blir "fullkomment" slik jeg vil ha det. Så i dag har det vært spaing (all jorden måtte vendes og blandes med ny blomsterjord, samt at gresstuster måtte bøte med livet) og planting. Jeg gleder meg til å se om disse vekstene overlever i den merkelige atmosfæren som er i det bedet der. Jeg håper jo at "devuene" (de som passer alt det grønne i hager og skoger...) liker at de har fått noe nytt å passe på. Staudene som var plantet øverst på steinene i utgangspunktet trives iallefall godt med å tyte ut mellom steinen i muren fremdeles, så man kan jo håpe....

I morgen er det ny arbeidsuke igjen. For øyeblikket trives jeg bare sånn halvveis med arbeidsoppgavene jeg har på jobben. Det ene tilfellet jeg jobber med er såpass heftig at begge vi sm jobber med det har dager der vi ikke kan fatte at vi faktisk går på jobb i utgangspunktet. Heldigvis er vi to! Ellers hadde nok ingen av oss holdt ut... I morgen er dog en "fridag" for meg i så måte. Da har jeg andre arbeidsoppgaver og kan kose meg litt mer med å gjøre ting jeg mestrer bedre. Men først får man vel håpe at jeg får en noenlunde god natts søvn. Med tanke på at vi har to snørrete små er ikke det en selvfølge.

Når jeg bare får summet meg skal jeg jammen se om jeg ikke får tatt bilde av studebedet mitt og lagt inn her :D