Døden tramper over jord

Døden
tramper over jord.
Svinger sin sabel
over oss som her bor.

Ubarmhjertig
plukker han ut sin neste.
Ljåen høvler
over livene til de fleste.

Dype spor
lager merker i livet.
Det som lot godhet
og kjærlighet spire.

Ingen rettferd
i hvem han lar falle.
Bare en sår og hard
påminnelsen til oss alle.

Sårbare
er vi alle som en.
Han vil uomtvistelig ramme oss
en etter en.

Døden
kan ingen trosse.
Intet håp, ingen tro
ingen kjærlighet kan ham stoppe.




Mine tanker er i dag hos en familie som mistet sin lille engel. Det finnes ingen ord som kan dekke den sorgen de nå går i møte. Ingen rettferdig forklaring på hvorfor nettopp de ble rammet. Bare et uendelig digert sår. Og minnet om et barn som rakk å berøre så mange.

Hvil i fred lille gutt. Jeg håper du har fred, og ingen smerter, der du er nå. Jeg håper du venter på dine kjære når de en dag kommer din vei. Størst av alt er kjærligheten - du bragte den frem i så mange av oss mens vi håpte for deg og din familie.

*gråter*

Hunder og tenners gnissel

Noen sitter kanskje og lurer på hvordan fortsettelsen på barnehagestarten virkelig ble, så her kommer en liten oppsummering. Det ble nemlig ikke så aller verst. Dag nr 3 begynte like tragisk som dag 2, med ekstrem hylgrining så fort mamma gjorde tegn til å ville gå. Vel...mamma gikk tappert ut og ble stoppet like utenfor av ei i barnehagen som lurte på om vi ikke skulle vinke i vinduet før jeg gikk. Listet med stille bort til vinduet og tittet bekymret inn - akkurat tidsnok til å se at min fantastisk tapre lille gutt fikk stukket "bissevovven" (en myk liten hund han har sovet med siden han var baby) i sine utstrekte hender. Mammas lille triks med å legge igjen Bissevoven synlig for personalet med et "legger denne igjen her i tilfelle dere trenger den...", idét hun snek seg ut dørene, virket med glans! Personalet, som har en hel haug med ting oppi hodene sine med barnehagetilvenning av 14 ettåringer og 5 toåringer, hadde nemlig ikke oppfattet oppfordringen dagen før om å stikke til ham hund og smokk dersom han gråt (dvs - smokk hadde de husket). De var overlykkelige over å ha funnet en "avknapp" på min lille skjønne, for så fort han fikk kosen sin i hende var sirenen skrudd av! Så hver gang småen kom på at mamma var borte og ble litt grinete, så fant de frem "avknappen" og lot ham kose litt med tryggheten til han følte seg bedre. Så gikk det meste på skinner. Og da mamma kom - nesten løpende - inn portene, så hadde ikke poden tid å bli med hjem *ler*. Først skulle han jo grave i sanden, så skulle han leke med ballen, så skulle han.... ;o) Heldigvis har mamma god tid når hun først har kommet seg dit poden er, så vi kan vente litt. Dessuten er det godt å se at han trives. Og da gjør det ikke noe om middagen blir litt forsinka.

Dag nr 4 ble veldig lik dag nr 3. Og da jeg kom for å hente og poden satt fint plassert ute sammen med barn og personale og hadde piknik. Da lettet en liten tåke fra hjertet mitt :o) Han storkoste seg! Ikke gråt han når han så meg, og ikke hadde han tid til å bli med hjem da heller, hehe... (Fredagen var han forøvrig syk og hjemme med pappaen, så den var nok super!)

Jeg antar det blir noen dager til med litt syting når jeg går. Men snille damene i barnehagen har lovet meg at bissevovven og smokken ikke blir fjernet før han viser tegn til å føle seg trygg. Så da har vi nok noen uker til på oss...og da trenger han sannsynligvis ingen hund uansett ;)

Så får mamma heller overleve at Bissevovven var en gave fra pappas eks (som er en hyggelig dame, forøvrig, men ikke akkurat trenger å bli Podens "favorittante".... *lol*)... ;o)

Seperasjonsangst i blomst!

I dag var det barnehagestart for lille Didibert. Mor kjørte avgårde til åstedet etter en rolig start på morningen (far måtte visst sykle i dag, ja, slik at småen og mamsen kunne ha en deilig og sen oppstandelse). Det var ikke fritt for at sommerfuglene romsterte litt ekstra rundt nedi vomma til gamlemor - også av andre grunner enn dem i forrige innlegg, selv etter en god frokost. Tenk - lillegutt er så stor at han skal være borte fra mamma og pappa hele 6 timer hver dag! *dåner*

Entréen inn i barnehagelivet gikk strålende. Mamma hang klærne fra seg i garderoben, puttet på tøfler på små føtter og bar knøttet inn i den O`store og skremmende lekeavdelingen i barnehagen. Og det gikk ikke lenge før småen hadde kastet seg over lekene og var fraværende på denne kloden (de hadde jo BILER, må vite! ;oD ). Det vil si, etter et par omganger med "se, mamma, jeg fant en..." hvor han sjekket om mammaen fulgte med, eller kom stabbende bort med "skatten" sin - så kunne han leke selv etterpå.

Optimistisk, og ikke så rent stolt av sin enestående og unikt flinke gutt (han er jo helt FANTASTISK flink til å leke selv, ikke sant?!? ;o) ), fulgte mamma barnehagepersonalets oppfordring om å ta en "kopp kaffe" (eller te for oss som ikke er tørre bak øra...) inne på kjøkkenet bak lukkede dører. "Dette går jo over all forventning", tenkte mammaen da minuttene gikk og småen fremdeles ikke hadde satt på tåkeluren. Ikke før tenkt, så gjort.... "VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL" En liten, tårevåt gutt kom til syne i døråpningen sammen med en barnehageansatt som forsikret om at "mamma er rett her"....

Og når poden så var vist inn til "det hemmelige rommet" så var det jammen gjort. Da fikk ikke mamma sitte mer enn i ti minutter før småen måtte inn og sjekke tilværelsen (og aller helst skulle han vel ha undersøkt skuffer og skap ned til minste detalj også, men der var mamma kjapp på avtrekkeren, gitt! Og det kan vel ikke stikkes under en kjøkkenstol at det meste av den gjenværende tiden ble tilbrakt på gulvet på lekerommet - for mor også...). Til og med lunsjen ble slukt i en skitfart i fare for at mor på mystisk vis, enda han kunne se meg hele tiden, skulle bli oppslukt av det fremmede gulvet og forsvinne ut i intet.... Jammen noe å være stolt av, ja... *gremmes av tidligere forhåpninger*

Nå skal det dog nevnes at poden sov 13 timer natt til i dag, og at snuen - etter en omgang super-nyseserie - begynte å renne hos ham i ti-tiden. Muligheten for at de gjenværende tilvenningsdagene blir omgjort til sykedager - og at mannen, til min arbeidsgiver store glede, må ta resten av tilvenningen torsdag og fredag - er tilstede. Dagen i morgen vil vise utviklingen. Det er jo heller ikke mer enn 13 dager siden MMR-vaksina ble satt *gruble*

Mor kan likevel ikke fornekte at hun gruer seg litt til fortsettelsen, selv om erfaringen jo viser at det somregel går godt til sist.... ;o)

En bråsving i neste retning

Det er rart hvordan livet innimellom tar svinger man langt fra forventer. Mitt liv er intet unntak i så måte, og de siste dagene har gitt meg en bråvåkning jeg trengte til de grader.

Det er jo ingen hemmelighet at jeg har grudd meg til å begynne på jobb igjen etter fødsels- og omsorgspermisjonen min. Det er vel heller ingen hemmelighet at grunnen skyldes miljøet på jobb + dårlig relasjon til en sjef som dessverre er elendig på personalsaker. Det var derfor en stor overraskelse å komme tilbake på jobb og oppdage at kollegaene mine virkelig mente at de var glad for at jeg er tilbake! Det er ubeskrivelig godt å oppdage at jeg har støtte i kollegaene mine og at jeg ikke er alene om å reagere på lederstilen til sjefen vår. Det er også godt å oppdage at de virkelig ønsker meg i arbeid i sine "sfærer" og at jeg er blitt reknet med i planene for året som kommer.

Det blir jo litt spesielt å sitte å planlegge og ha lyst til å jobbe der når jeg for bare en uke siden sendte søknad på ny jobb.... Og det er rart å oppdage at jeg faktisk vil være der jeg er, at jobben gir meg mye igjen og at det er der jeg skal være en stund til...

Det som kanskje gjør at hele seansen får en litt ironisk og - for min del - komisk vri er jo det faktum som bare jeg selv har vært eier av i en uke på jobb. En ikke helt etter planen men likevel planlagt sak som gjør at jeg innimellom nesten både forsnakker meg og må flire taust med tanke på. Det er nemlig ikke alltid ting tar så lang tid som man tror. Og det er tydelig at livet innimellom bestemmer seg for å ta over og gi mennesket overraskelser når de egentlig har begynt å tenke i andre retninger...

Lørdag for en liten uke siden, før jeg fant ut at jeg faktisk har savnet jobben min, ble det nemlig klart at enda et lite vesen er på vei inn i Didiheimen. I motsetning til Didiberten min, som tok sin tid, har Nestemann bestemt seg for - til Didimannens store ergrelse ("Hæ?! Var dette hele prøvetiden vi skulle ha?!?") - å klore seg fast etter kun to ussle prøveperioder....!

Så, mens mine kollegaer planlegger i mengdevis alt som skal skje til våren, så sitter jeg med en liten gledesfanfare i magen og tenker lattermildt "vel, da er ikke jeg her lenger - hehe..." ;oD

Dødens engasjement

En tanke slo meg i går da jeg lå i senga og liksom skulle sove. Det er dessverre ofte da tankene mine ramler inn - til min store frustrasjon. Iallefall, denne kvelden sirklet tankene mine rundt det barnet jeg har linket til tidligere - et lite barn som er sykt og muligens ikke blir frisk igjen. Dette barnet har engasjert en hel mengde mennesker, noe jeg syns er veldig hyggelig igrunnen.

Men, så slå det meg da.... Hvor urettferdig er det ikke at et enkelttilfelle, som dette, kan engasjere et aldri så lite samfunn til de grader at man står parat til å gjøre sitt ytterste for å hjelpe - samtidig som store deler av vår verden faktisk lider uten at noe blir gjort. Jada, nå setter jeg standarden høy her, men det er det som er saken: hvorfor ikke? Hvordan kan man egentlig rettferdiggjøre at man her i Norge - rike, lille Norge - går nesten mann av huse for å samle inn penger til utenlandsoperasjoner og forskningsøyemed når det kommer til enkelttilfeller. Vi samler inn titusener kroner til et enkeltmenneske (og nå omtaler jeg altså ikke spesifikt den før omtalte saken - bare så det er sagt), titusener av kroner som sannsynligvis ville ha reddet flere hundre i et langt mer fattig land.

Det undrer meg hvordan slike enkelttilfeller treffer oss så i hjertet. For det er jo det de gjør. Og samtidig kan vi gå gjennom dagene uten å unne våre samtidige jordbeboere, som befinner seg litt lengre borte, en eneste tanke. Hva er det som gjør disse enkelttilfellene så spesielle?

At de er ofte er barn har vel endel å si. Men så tenker jeg: hva med disse barna i hardt rammede strøk? Treffer de sine medborgere like smertefullt i hjertet? Hva når det skjer enda et barnedødfall i den lille landsbyen som har mistet så mange i år? Er det like samlende? Dessverre tror jeg ikke det... Jeg tror man sørgmodig trøster de gråtende foreldrene. Maktesløse for dette som rammer igjen, gir man det man orker av medfølelse før man duknakket snur seg mot vindene som blåser over tørre sletter og tenker "vel, det er livets gang..."

Og det er livets gang. Ironisk nok er døden livets gang. Døden er der i enden uansett - kan ikke stoppes, kan ikke unngås. Og dessverre rammer den fort, nådeløst og tilfeldig... Vi kan gjøre alt som står i vår makt - noe vi jo ofte gjør her hvor vi bor - men vi kan dessverre ikke hindre at det like fullt dør mennesker hver eneste dag. Så hvorfor engasjerer det oss så mye likevel?

Jeg tror egentlig at grunnen til at disse enkeltmenneskenes skjebner treffer oss så direkte i hjerterota er at vi trenger dem for å forsøke å forstå. Vi ønsker så sterkt å overvinne døden, og vi ønsker så sterkt et symbol på at det skal kunne gå ann. Så vi engasjerer oss i mennesker som på et eller annet vis berører oss. Vi håper, tror, ønsker, gråter og gleder oss med dem. Og vi gir gledelig av de midler vi rår over for å forsøke å stoppe det vi egentlig ikke kan styre.

En gang i blant hender det at våre bønner og håp blir hørt. En gang i blant dukker det opp tilfeller som blir heiet seiersberusende over målstreken, mens vi stille hvisker "det finnes noe godt i verden likevel!" Vi har seiret. Overvunnet det uovervinnelige. At det dør andre mennesker som fluer andre steder er i øyeblikket ikke viktig. For en stakket stund kan man tre på seg lauvbærkransen og kjenne stoltheten over at døden kan styres når man står sterkt sammen. Håpet er tent og vi orker leve videre i glede, med døden på ny skjøvet langt under dørmatta....

Jeg mener på et vis ikke at det er noe galt i å engasjere seg. Jeg kan for såvidt ikke se noe galt i å glede seg med/over de menneskene det går bra med. Jeg tror i bunn og grunn at håp er en god ting, og at vi trenger håp, vi trenger disse fantastiske seierene for å orke å se fremover. Likevel får jeg en bismak et eller annet sted når jeg tar meg tid til virkelig å kjenne etter. Er det riktig av meg å ofre så mye for så få når jeg kunne gitt så mye mer et annet sted....?

Jeg vet ikke helt hvorfor disse tankene sviver opp under topplokket mitt akkurat nå. Jeg har en liten følelse av at det har å gjøre med et ønske som vokser seg gradvis større i meg. Et ønske om å gjøre mer, ha muligheten til å gjøre større endringer. Et nålestikk til meg selv i min egen A4-livsdøs. En oppvåkning for å vekke meg av apatien som følger det å ha det godt. Hvorfor gjør jeg ikke mer når jeg har mulighetene? Hvorfor tar jeg ikke utfordringen om å gjøre mer når det krever så lite av meg, egentlig?

*sukk*
Kanskje jeg bare lider av storhetstanker, egentlig, hehe... Men jeg kjenner en umiskjennelig trang til å gjøre en handling som er større enn meg selv for andre mennesker. Jeg håper jeg tør gripe den muligheten en gang *himle*

Bomull i øra...

Som vanlig på en travel mandag - en helt vanlig hverdag - så går timene i ett og forsvinner som dugg for sola. Bomullsskyene på himmelen flyr over horisonten så kjapt at man knapt rekker å ense dem før sola står på vippekanten og mørket kommer smygende over bergnabben i øst...

Det er i et sånt øyeblikk fruen i huset rister noe bomull ut av øra - man skulle tro det hadde fylt opp hele hodet, for ting som var så klare her for en dag eller to siden har nå krøpet så langt inn mellom ørene at det knapt kan oppdrives. "Du, kjære," sier hun litt lattermildt og forstyrrer hans dype konsentrasjon over Liverpoolssidenes siste oppdateringer. "Ja," svarer han med en smule småirritasjon i stemmen. Er det ikke typisk at fruen skal forstyrre når han for en gangs skyld har fått tilgang til datamaskinen (*rødme*). "Vi har visst bryllupsdag i dag, vi..."

Noe av bomullen må ha forsvunnet fra hodet hans (han har blitt sørpe forkjøla, dakars!) for stua er merkelig tom her jeg sitter, og på mobilen hagler det inn gratulasjoner fra hans familie *s*

Tro om han kan toppe den bryllupsdagsgaven jeg gav ham på forskudd på lørdag ;o)

Bulder og brak og sjarmerende småtroll

*BRAK*
Omtrent så lenge varte min tro på at tid kan gi endring.... Etter en telefon til arbeidsplassen måtte jeg innse at noen mennesker nok alltid vil få en til å føle seg bitteliten, og at sjefen min nok dessverre er en av disse. Makan til lite imøtekommende og fleksibel! Jeg antar jeg leverer sykemelding første skoledag slik at jeg kan få mulighet til å kjøre tilvenning i barnehage for småen.... Og antall søknader på ny jobb sendt er foreløpig 1 stk.

Mens vi er inne på barnehagen. Vi var på besøk i barnehagen på torsdags ettermiddag for å møte personalet og se lokalene de foreløpig skal være i. Man kan nok trygt si at jeg ikke trenger bekymre meg så veldig for at Poden ikke skal finne seg til rette... Foruten en 3-åring som var med sin lillesøster i anledningen, så var nok min sønn den mest ivrige og trygge av de tilstedeværende barna. Det gikk omtrent et halvt minutt på fars fang før han var nede på gulvet og fant seg en leke. Den bar han rundt og viste til flere av de voksne, og når han var lei den fant han en leke han kunne nappe ut av et annet barns hånd *knegg* Han var høyt og lavt hele den halvannen timen vi var der, og imponerte stort med såvel trappegåing som sjarmerende "babling" som ingen forstår. Hadde jeg gått fra ham der er jeg ikke sikker på at han hadde merket det....

Samtidig som han er et sjarmtroll uten like, og oppfører seg eksemplarisk når vi er ute blant fremmedfolk, så har vår lille vakre også begynt å vise klør. Min søster kom med følgende melding her om dagen; "Jeg begynner å forstå hva du mener med at han har temperament, ja. Jeg har vel sett mer av denne siden (peker på min lille som hylende ligger og vrir seg i sinne på gresset fordi han ikke får viljen sin) i det siste enn jeg har sett den smilende og sjarmerende lille jeg har sett tidligere..." Yeeeees....! Heldigvis kan jeg ennå le litt overbærende av det. Men gi meg en hel dag med den atferden - da er jeg klar for salgsannonse på Finn....

Noen ganger blir ord fattige.....

Og mens det tikket inn den gledelige melding om familieforøkelse i nær familie i går, så blir hjertet mitt slitt i stykker over skjebnen til en annen familie og deres lille gullgutt! Noen ganger skulle jeg så gjerne ha kunnet trylle litt....

;`(

Litt om mitt

Det går mot nok en oppstart av et nytt jobbeår for min del. Det vil si: det går mot oppstart av 95% jobbing for første gang på nesten halvannet år, med unntak av de to ukene i juni hvor jeg jobbet 100% i sommerklubben.

Som noen sikkert må ha fått med seg, så var jeg ikke så inderlig glad i jobben min før jeg gikk ut i permisjon. Mye konflikter blant personalet, lite støtte fra overordnede og et arbeid hvor jeg i stor grad ennå famlet meg frem for å finne en bunn som både jeg og kollegaer kunne trives.... Å gå hjemme i et halvt år ekstra var strengt tatt ikke noen "fordi vi ikke har fått bhg-plass" slik det gjerne kunne uttales til fremmedfolk. Det var vel heller en fluktvei for å slippe å komme tilbake til et kaos jeg ennå ikke hadde rukket å savne.

Vel....det er rart med det. Til og med de verste steder og opplevelser kan få et visst rosenrødt skjær når man får litt avstand til dem. Jeg vet om flere som rister oppgitt og lettere sjokkert på hodene når de hører at jeg faktisk skal tilbake til "den" arbeidsplassen nå når permisjonen er over. Men...det hadde ikke vært meg om jeg ikke innerst inne håper på at tid har gjort ting bedre, og at menneskene innerst inne har et snev av noe godt i seg. Jeg ville vel strengt tatt ikke hatt noen grunn til å vende tilbake overhodet da - i og med at det er barnas godhet jeg jobber så intenst med å hente frem ;o) Og jeg tror - helt oppriktig - at kollegaer og overordnede har fått tid til å savne innsatsen min og virkelig se hvilken ressurs jeg er. Så gjenstår det bare å se da, om min ukuelige tro på det gode får seg en på pukkelen eller ikke....

Det blir på mange måter en underlig høst vi går i møte. Ikke bare begynner jeg på jobb igjen, men poden i huset må dermed introduseres til institusjonslivet. I morgen er den O`STORE DAGEN der vi skal på besøk i barnehagen for aller første gang. Jeg er egentlig ikke veldig redd for hvordan dette skal gå - med unntak av at de før nevnte to ukene i juni også medførte Småens første seperasjonsangst - siden han er supersosial og trives overalt hvor han kan leke. Jeg må innrømme jeg er mer spent på hvordan kombinasjonen "mamma jobber fullt og poden er sliten etter bhg" vil fungere når vi kommer igang. Sannsynligvis vil det faktum at "pappa har ny og mindre slitsom jobb" kanskje ha en positiv betydning i så måte, og vi krysser fingrene for at de gunstige arbeidstidene og feriene våre kanskje vil oppveie litt for tiden vi må overlate gullungen til andre.

I tillegg er det jo et uomtvistelig faktum at så fort vi her i huset begynner å tenke tanken om å reformere oss, så popper graviditetstestene over på blått i de mange hjem. For ikke å snakke om magene som popper. Ikke mindre enn to mager i vennegjengen popper ferdig i disse dager, og i dag kom den gledelige meldingen om at en familiær mage er en begynnende popp. Så er det bare å krysse fingrer for at den gjennstående poppende magen ikke popper før tiden, slik som sist, men holder seg poppende til termin. Hos oss er det foreløpig ingen popping av verken tester eller mager. Det beste vi kan påta oss er popping av gasser fra ymse inntatte bær-paier og ertebønne-momsing....

Ellers er det lite nytt å melde fra denne kanten. Ingen store nyheter som kan ta pusten fra de fleste. Ingen tanker av stort format så må skrives ned for å gi plass til nye. Bare et snev av sol og en sovende unge - til en spillende mammas glede!