Det går mot nok en oppstart av et nytt jobbeår for min del. Det vil si: det går mot oppstart av 95% jobbing for første gang på nesten halvannet år, med unntak av de to ukene i juni hvor jeg jobbet 100% i sommerklubben.
Som noen sikkert må ha fått med seg, så var jeg ikke så inderlig glad i jobben min før jeg gikk ut i permisjon. Mye konflikter blant personalet, lite støtte fra overordnede og et arbeid hvor jeg i stor grad ennå famlet meg frem for å finne en bunn som både jeg og kollegaer kunne trives.... Å gå hjemme i et halvt år ekstra var strengt tatt ikke noen "fordi vi ikke har fått bhg-plass" slik det gjerne kunne uttales til fremmedfolk. Det var vel heller en fluktvei for å slippe å komme tilbake til et kaos jeg ennå ikke hadde rukket å savne.
Vel....det er rart med det. Til og med de verste steder og opplevelser kan få et visst rosenrødt skjær når man får litt avstand til dem. Jeg vet om flere som rister oppgitt og lettere sjokkert på hodene når de hører at jeg faktisk skal tilbake til "den" arbeidsplassen nå når permisjonen er over. Men...det hadde ikke vært meg om jeg ikke innerst inne håper på at tid har gjort ting bedre, og at menneskene innerst inne har et snev av noe godt i seg. Jeg ville vel strengt tatt ikke hatt noen grunn til å vende tilbake overhodet da - i og med at det er barnas godhet jeg jobber så intenst med å hente frem ;o) Og jeg tror - helt oppriktig - at kollegaer og overordnede har fått tid til å savne innsatsen min og virkelig se hvilken ressurs jeg er. Så gjenstår det bare å se da, om min ukuelige tro på det gode får seg en på pukkelen eller ikke....
Det blir på mange måter en underlig høst vi går i møte. Ikke bare begynner jeg på jobb igjen, men poden i huset må dermed introduseres til institusjonslivet. I morgen er den O`STORE DAGEN der vi skal på besøk i barnehagen for aller første gang. Jeg er egentlig ikke veldig redd for hvordan dette skal gå - med unntak av at de før nevnte to ukene i juni også medførte Småens første seperasjonsangst - siden han er supersosial og trives overalt hvor han kan leke. Jeg må innrømme jeg er mer spent på hvordan kombinasjonen "mamma jobber fullt og poden er sliten etter bhg" vil fungere når vi kommer igang. Sannsynligvis vil det faktum at "pappa har ny og mindre slitsom jobb" kanskje ha en positiv betydning i så måte, og vi krysser fingrene for at de gunstige arbeidstidene og feriene våre kanskje vil oppveie litt for tiden vi må overlate gullungen til andre.
I tillegg er det jo et uomtvistelig faktum at så fort vi her i huset begynner å tenke tanken om å reformere oss, så popper graviditetstestene over på blått i de mange hjem. For ikke å snakke om magene som popper. Ikke mindre enn to mager i vennegjengen popper ferdig i disse dager, og i dag kom den gledelige meldingen om at en familiær mage er en begynnende popp. Så er det bare å krysse fingrer for at den gjennstående poppende magen ikke popper før tiden, slik som sist, men holder seg poppende til termin. Hos oss er det foreløpig ingen popping av verken tester eller mager. Det beste vi kan påta oss er popping av gasser fra ymse inntatte bær-paier og ertebønne-momsing....
Ellers er det lite nytt å melde fra denne kanten. Ingen store nyheter som kan ta pusten fra de fleste. Ingen tanker av stort format så må skrives ned for å gi plass til nye. Bare et snev av sol og en sovende unge - til en spillende mammas glede!
No comments:
Post a Comment