Javel, Bobbis! Here I go....
YOUR ROCK STAR NAME: (first pet & current car):
Snowball Sharan
YOUR GANGSTA NAME: (fav ice cream flavor, favorite cookie):
Chocolate Chocolate Chip ;oD
YOUR "FLY Guy/Girl" NAME: (first initial of first name, first three letters of your last name):
Sesel
YOUR DETECTIVE NAME: (favorite color, favorite animal):
Black horse (høres nå vitterlig ut som mitt indianske navn, spør du meg *ler*)
YOUR SOAP OPERA NAME: (middle name, city where you were born):
Nils Sand
YOUR STAR WARS NAME: (the first 3 letters of your last name, first 2 letters of your first):
Selse
SUPERHERO NAME: (2nd favorite color, favorite drink put "The" first):
The blue soda
STRIPPER NAME: (the name of your favorite perfume/cologne, favorite candy):
Sterilan Cuba (Neppe en stripper av den mest populære typen *knegg* Høres litt veeeel slitt og halvshabby ut...)
WITNESS PROTECTION NAME: (mother's & father`s middelname):
Daniel Hux
Tuesday, October 30, 2007
Sunday, October 28, 2007
Trøtt, utfordret og overrasket!
Her i huset har vi tøffe dager for tiden. Husets minste beboer har nemlig bestemt seg for å vise at han har en egen vilje. Og hvor han har fått staheten sin fra er oss et evig mysterium, for verken svigermor eller min mor mener å huske at noen av foreldrene var av typen "staere enn ti ville esler" allerede i halvannetårsalderen....
Den største kampen går for øyeblikket ut på at småen gjerne vil dele seng med mamma og pappa. Og ingenting er vel deiligere enn å ligge å "snøggle" seg med småen i senga om morgenen :oD Å få to iskalde føtter stukket opp i trynet kl 03.58 om natta er ikke fullt så deilig. Å ikke kunne skifte stilling i løpet av natta fordi man har en stykk nesetipp gnurt inn i ryggen er heller ikke det beste, må jeg innrømme. Når bekkenet har begynt å krangle så vet også mor at om ikke lenge vil hun trenge all den plass hun kan få i senga - som for anledningen vil bli støffet full av dyner, puter og diverse. At lillebrøster skal få tøff læring med verden allerede i magen, i form av viltre spark både hist og her mens mamma sover, kan vel heller ikke være særlig greit vil jeg tro. At mamma og pappa heller ikke kan ha sine sedvanlige pratestunder, kosestunder og latterkuler på kveldene fordi poden sover er slett ikke ideelt. Så her må det harde mottiltak til....
Harde mottiltak vil i denne settingen bety at Poden MÅ sove i sin seng enten han vil eller ikke - noe som selvsagt er grøde for podens trang til å vise viljestyrke for tiden. Hyling i inntil to og en halv time når mor og far aller helst vil slappe av etter en lang dag, er et naturlig resultat. Hyling på rundt en times tid et par ganger på natta er også resultatet. Og en sliten mor og far som knapt henger sammen i liminga er heller ikke uvanlig. Småirriterte foreldre som nesten biter hodene av både hverandre, poden og andre irritasjonsmomenter er også heeeeelt naturlig.
For å si det rett ut: jeg er dønn sliten! Og jeg har liten energi til annet enn å eksistere for tiden, langt mindre ha et nettliv foruten om det jeg må gjøre IRL... Så om noen savner meg: her er forklaringen.
Ellers har Didimor vært på kurs siden sist. Et litt sånt alternativt selvutviklingskurs, kan man vel kalle det. Og den viktigste læringen man fikk på det kurset var: skal du lære å utvikle intuisjonen din, så må du begynne å bruke fantasien *s* Heldigvis har jeg alltid hatt et "rikt indre liv" (som man så fint kaller det) så akkurat det var ikke mitt største problem. Og jeg har lært at de inntrykk jeg ofte får inni hodet mitt stemmer. Og det var en supermotivasjon for å utvikle meg videre ;o) Jeg har virkelig fått en utfordring å jobb videre med, og muligens blir det nytt kurs allerede i februar.
Sist men ikke minst så overhørte jeg nettopp mannen i følgende telefonsamtale med en eller annen bekjent:
M: ja, vi skal jo ha en liten til nå da...
M: Ja, kona har jo lyst på enda en til, men vi får se hvordan det blir. Det er jo ikke så lett å planlegge. Vi er jo heldige som snart har to. Ikke alle som opplever at det går så greit.
M: Nei, jeg er jo heller ikke fremmed for tanken på å prøve på en til.
*sjokk* Vil det si at jeg har fått ham på gli?!? :oD O`lykke!! Kanskje jeg faktisk får oppfylt drømmen om tre barn til slutt!
Men la oss nå ta ne om gangen, og en trassperiode før vi tar den avgjørelsen..... ;o)
Den største kampen går for øyeblikket ut på at småen gjerne vil dele seng med mamma og pappa. Og ingenting er vel deiligere enn å ligge å "snøggle" seg med småen i senga om morgenen :oD Å få to iskalde føtter stukket opp i trynet kl 03.58 om natta er ikke fullt så deilig. Å ikke kunne skifte stilling i løpet av natta fordi man har en stykk nesetipp gnurt inn i ryggen er heller ikke det beste, må jeg innrømme. Når bekkenet har begynt å krangle så vet også mor at om ikke lenge vil hun trenge all den plass hun kan få i senga - som for anledningen vil bli støffet full av dyner, puter og diverse. At lillebrøster skal få tøff læring med verden allerede i magen, i form av viltre spark både hist og her mens mamma sover, kan vel heller ikke være særlig greit vil jeg tro. At mamma og pappa heller ikke kan ha sine sedvanlige pratestunder, kosestunder og latterkuler på kveldene fordi poden sover er slett ikke ideelt. Så her må det harde mottiltak til....
Harde mottiltak vil i denne settingen bety at Poden MÅ sove i sin seng enten han vil eller ikke - noe som selvsagt er grøde for podens trang til å vise viljestyrke for tiden. Hyling i inntil to og en halv time når mor og far aller helst vil slappe av etter en lang dag, er et naturlig resultat. Hyling på rundt en times tid et par ganger på natta er også resultatet. Og en sliten mor og far som knapt henger sammen i liminga er heller ikke uvanlig. Småirriterte foreldre som nesten biter hodene av både hverandre, poden og andre irritasjonsmomenter er også heeeeelt naturlig.
For å si det rett ut: jeg er dønn sliten! Og jeg har liten energi til annet enn å eksistere for tiden, langt mindre ha et nettliv foruten om det jeg må gjøre IRL... Så om noen savner meg: her er forklaringen.
Ellers har Didimor vært på kurs siden sist. Et litt sånt alternativt selvutviklingskurs, kan man vel kalle det. Og den viktigste læringen man fikk på det kurset var: skal du lære å utvikle intuisjonen din, så må du begynne å bruke fantasien *s* Heldigvis har jeg alltid hatt et "rikt indre liv" (som man så fint kaller det) så akkurat det var ikke mitt største problem. Og jeg har lært at de inntrykk jeg ofte får inni hodet mitt stemmer. Og det var en supermotivasjon for å utvikle meg videre ;o) Jeg har virkelig fått en utfordring å jobb videre med, og muligens blir det nytt kurs allerede i februar.
Sist men ikke minst så overhørte jeg nettopp mannen i følgende telefonsamtale med en eller annen bekjent:
M: ja, vi skal jo ha en liten til nå da...
M: Ja, kona har jo lyst på enda en til, men vi får se hvordan det blir. Det er jo ikke så lett å planlegge. Vi er jo heldige som snart har to. Ikke alle som opplever at det går så greit.
M: Nei, jeg er jo heller ikke fremmed for tanken på å prøve på en til.
*sjokk* Vil det si at jeg har fått ham på gli?!? :oD O`lykke!! Kanskje jeg faktisk får oppfylt drømmen om tre barn til slutt!
Men la oss nå ta ne om gangen, og en trassperiode før vi tar den avgjørelsen..... ;o)
Tuesday, October 23, 2007
...for better and for worse....
Jeg vet ikke om jeg skal se på meg selv som sær eller normal. Det vil si - på mange områder er jeg nok sær og på andre er jeg nok supernormal *s*. Men det jeg tenker på i denne sammenheng er mitt syn på ekteskapet....
Før jeg selv giftet meg var holdningene rundt ekteskapet behørlig diskutert. Våre meninger og holdninger omkring utroskap, skilsmisser og mange rare ting og følelser var også klarlagte. Og heldigvis kom min kjære og jeg styrket ut av diskusjonene, enige som vi stort sett var ;o) Vi kan kanskje virke en smule kjølige og kyniske når vi ser på ekteskapet som en slags forretningsforbindelse som innebærer at vi forplikter oss til å dele livet med et annet menneske og gjøre vårt beste for å få det til å fungere. Lite romantisk, kanskje, men i mine øyne passe realistisk...
Jeg har i bunn og grunn ingen tro på at mennesket er monogam i utgangspunktet. Vi har - de fleste av oss - et stort hjerte med plass til mange mennesker. Venner, familie, kollegaer, kjærester.... Og de fleste av oss forelsker oss mer enn èn gang i løpet av livet. Selv om følelser blekner og forhold går i oppløsning, så eier somregel den vi elsket en liten del - et spesielt lite rom - i hjertet vårt. Ømme følelser knyttet til spesielle minner kan dukke opp som kastet på kjerringa, selv om de ikke av den grunn betyr at man har lyst tilå gjennoppta forbindelsen. De er dog vitterlig, i min lille hjerne, en påminnelse om at vi ikke nødvendigvis elsker bare ett menneske livet gjennom.
På samme måte er min kjære og jeg fullt ut bevisst på at den andre kan få følelser for andre mennesker. Vi kan bli betatt, forelske oss eller begjære et annet menneske enn den vi valgte å gifte oss med. Spørsmålet er dog hva man velger å gjøre med det...
For min kjære og meg er saken klarlagt. Vi har valgt å dele livet sammen. Vi har valgt å forplikte oss overfor et menneske som vi bryr oss om, trives sammen med og ønsker å bli gammel med. Det betyr ikke at vi har lagt hjertet i frysern på ubestemt tid, det betyr bare at vi velger å ikke la oss styre av følelsene i fortsettelsen. Vi velger å ikke handle på følelser som måtte oppstå, og vi er villige til å arbeide for å holde på det vi har sammen. I både gode og onde dager som måtte komme.
Min oppgitthet er dermed stor når jeg i dag får telefon fra min venninnes ektemann, hvor han opplyser meg om at hun har forlatt ham - 3 mnd etter bryllupet... Grunnene hun hadde gitt ham holder ikke mål i månelys - det var ting hun var fullt ut bevisst før ekteskapet ble inngått, og jeg aner umiddelbart ugler i mosen. Og, ganske riktig, den siste grunnen hun oppgir er at hun har følelser for en annen mann.
Jeg vet ikke om jeg skal kalle meg en dårlig venninne, men jeg kjenner fra roten av mitt hjerte at jeg ikke kan støtte min venninnes valg. Hun forlater alt hun har tatt et valg om å forplikte seg til for en mann hun i utgangspunktet ikke burde stole på at vil henne vel (samme mann som forlot henne som gravid tenåring og ikke har sett barnet før det nå har nådd skolepliktig alder...). Hun forlater en mann som elsker henne nok til å ønske å dele livet med henne fordi hun ikke har selvdisiplin nok til å ta riktige valg. Fornuftige valg.
Joda, jeg har en viss idè om at det kan være tungt å sette følelser til siden. Jeg kan til og med innrømme at jeg i noen skilsmissesaker mener det er til begges beste at den ene part bryter ut og finner seg et bedre liv med noen andre. Men i forhold til min venninne med jo-jo-hjertet, som tror at lykken er å finne i en manns armer og setter egne følelsesmessige behov foran barnas trygghetsbehov og behov for en stabil tilværelse.... Nope, det kan jeg ikke si at jeg finner noen logikk i.
Når hennes rimelig ferske ektemann - hvis fortid er preget av svik og svært ufine brudd (noe som min venninne syns var fint da det gav dem en felles plattform...) - ringer meg for å forsøke å finne noen form for svar eller fornuft i hennes valg....da kan jeg ikke finne nok logikk til å gi henne noen form for forsvar. Jeg kjenner faktisk at hele mitt vesen roper at dersom hun også denne gangen tar idiotiske valg som på noe vis vil slå henne rett i bakken, ja - da har jeg ikke mer å gi. Jeg er ikke villig til nok en gang være den som plukker opp fra rennesteinen når hun er gravid, ulykkelig og ustabil. Jeg orker ikke gi henne flere av mine år til å unnskylde hennes usedvanlig lite modne atferd, høre på sukking og stønning over "livets urettferdighet" når hennes egne valg så svært tydelig setter henne i denne posisjon gang på gang på gang....
En gang er det greit å sette strek over relasjoner som ikke kan gi deg noe. Og kanskje er tiden inne for denne relasjonen å ta slutt? Eller skal jeg gå "på akkord" med meg selv og støtte et valg jeg selv aldri kunne stått ikke for? Støtte henne i et valg jeg syns er totalt meningsløst og umodent...?
Time will show. Men i skrivende stund kjenner jeg at min sympati ligger hos hennes ektemann og ikke hos henne, og at barnas ve og vel faktisk bekymrer meg mer enn hennes følelsesliv. Og akkurat de tingene burde vel tale i rimelig klartekst...?
Før jeg selv giftet meg var holdningene rundt ekteskapet behørlig diskutert. Våre meninger og holdninger omkring utroskap, skilsmisser og mange rare ting og følelser var også klarlagte. Og heldigvis kom min kjære og jeg styrket ut av diskusjonene, enige som vi stort sett var ;o) Vi kan kanskje virke en smule kjølige og kyniske når vi ser på ekteskapet som en slags forretningsforbindelse som innebærer at vi forplikter oss til å dele livet med et annet menneske og gjøre vårt beste for å få det til å fungere. Lite romantisk, kanskje, men i mine øyne passe realistisk...
Jeg har i bunn og grunn ingen tro på at mennesket er monogam i utgangspunktet. Vi har - de fleste av oss - et stort hjerte med plass til mange mennesker. Venner, familie, kollegaer, kjærester.... Og de fleste av oss forelsker oss mer enn èn gang i løpet av livet. Selv om følelser blekner og forhold går i oppløsning, så eier somregel den vi elsket en liten del - et spesielt lite rom - i hjertet vårt. Ømme følelser knyttet til spesielle minner kan dukke opp som kastet på kjerringa, selv om de ikke av den grunn betyr at man har lyst tilå gjennoppta forbindelsen. De er dog vitterlig, i min lille hjerne, en påminnelse om at vi ikke nødvendigvis elsker bare ett menneske livet gjennom.
På samme måte er min kjære og jeg fullt ut bevisst på at den andre kan få følelser for andre mennesker. Vi kan bli betatt, forelske oss eller begjære et annet menneske enn den vi valgte å gifte oss med. Spørsmålet er dog hva man velger å gjøre med det...
For min kjære og meg er saken klarlagt. Vi har valgt å dele livet sammen. Vi har valgt å forplikte oss overfor et menneske som vi bryr oss om, trives sammen med og ønsker å bli gammel med. Det betyr ikke at vi har lagt hjertet i frysern på ubestemt tid, det betyr bare at vi velger å ikke la oss styre av følelsene i fortsettelsen. Vi velger å ikke handle på følelser som måtte oppstå, og vi er villige til å arbeide for å holde på det vi har sammen. I både gode og onde dager som måtte komme.
Min oppgitthet er dermed stor når jeg i dag får telefon fra min venninnes ektemann, hvor han opplyser meg om at hun har forlatt ham - 3 mnd etter bryllupet... Grunnene hun hadde gitt ham holder ikke mål i månelys - det var ting hun var fullt ut bevisst før ekteskapet ble inngått, og jeg aner umiddelbart ugler i mosen. Og, ganske riktig, den siste grunnen hun oppgir er at hun har følelser for en annen mann.
Jeg vet ikke om jeg skal kalle meg en dårlig venninne, men jeg kjenner fra roten av mitt hjerte at jeg ikke kan støtte min venninnes valg. Hun forlater alt hun har tatt et valg om å forplikte seg til for en mann hun i utgangspunktet ikke burde stole på at vil henne vel (samme mann som forlot henne som gravid tenåring og ikke har sett barnet før det nå har nådd skolepliktig alder...). Hun forlater en mann som elsker henne nok til å ønske å dele livet med henne fordi hun ikke har selvdisiplin nok til å ta riktige valg. Fornuftige valg.
Joda, jeg har en viss idè om at det kan være tungt å sette følelser til siden. Jeg kan til og med innrømme at jeg i noen skilsmissesaker mener det er til begges beste at den ene part bryter ut og finner seg et bedre liv med noen andre. Men i forhold til min venninne med jo-jo-hjertet, som tror at lykken er å finne i en manns armer og setter egne følelsesmessige behov foran barnas trygghetsbehov og behov for en stabil tilværelse.... Nope, det kan jeg ikke si at jeg finner noen logikk i.
Når hennes rimelig ferske ektemann - hvis fortid er preget av svik og svært ufine brudd (noe som min venninne syns var fint da det gav dem en felles plattform...) - ringer meg for å forsøke å finne noen form for svar eller fornuft i hennes valg....da kan jeg ikke finne nok logikk til å gi henne noen form for forsvar. Jeg kjenner faktisk at hele mitt vesen roper at dersom hun også denne gangen tar idiotiske valg som på noe vis vil slå henne rett i bakken, ja - da har jeg ikke mer å gi. Jeg er ikke villig til nok en gang være den som plukker opp fra rennesteinen når hun er gravid, ulykkelig og ustabil. Jeg orker ikke gi henne flere av mine år til å unnskylde hennes usedvanlig lite modne atferd, høre på sukking og stønning over "livets urettferdighet" når hennes egne valg så svært tydelig setter henne i denne posisjon gang på gang på gang....
En gang er det greit å sette strek over relasjoner som ikke kan gi deg noe. Og kanskje er tiden inne for denne relasjonen å ta slutt? Eller skal jeg gå "på akkord" med meg selv og støtte et valg jeg selv aldri kunne stått ikke for? Støtte henne i et valg jeg syns er totalt meningsløst og umodent...?
Time will show. Men i skrivende stund kjenner jeg at min sympati ligger hos hennes ektemann og ikke hos henne, og at barnas ve og vel faktisk bekymrer meg mer enn hennes følelsesliv. Og akkurat de tingene burde vel tale i rimelig klartekst...?
Monday, October 15, 2007
Rema 1000 - et farlig sted?
For kun et par måneder siden ringte jeg til min svigerinne og traff en heller oppskaket kvinne i telefonen. Jeg husker ikke lenger grunnen til at jeg ringte, og det ble i grunnen grundig overskygget av hva min svigerinne hadde å fortelle. "Vet du, Didi, i går skjedde det meg noe skikkelig ille...." Det er rart hvor mange personlige katastrofer man klarer å innbilde seg på grunn av et sånt utsagn, og jeg kan love at ingen av mine fantasier kunne måle seg med det hun i sannhet kunne fortelle....
Min svigerinne skulle kun en kort tur ned på sin nærbutikk, Rema 1000, for å handle inn et par ting til en forestående begivenhet. Glad og fornøyd memoriserte hun handlelisten i hodet mens hunlåste bildøren og bega seg den korte veien over p-plassen til butikkens inngangsdør. Av en eller annen grunn ble hun var en fremmed mann som befant seg på andre siden av gata - ca en ti meters avstand fra henne selv. Hun snudde seg i samme øyeblikk som mannen, med blikket rettet direkte mot henne, holdt frem en pistol og siktet på henne. "Nå dør jeg", rakk hun å tenke før..."klikk" "klikk" Mange underlige tanker på at dette ville hun ikke, hun hadde mye igjen å leve for, barna, mannen og en visshet om at nå er det over, rakk å fare gjennom henne. "klikk" "klikk". Hun snudde seg bort etter første klikket, krøp sammen for å bli mer usynlig og provosere minst mulig. "klikk" "klikk". Mannen gikk uforstyrret videre.
Det er skremmende at slikt kan skje i en liten forstadsbydel til en relativt stille og rolig by. Det viser på et underlig vis at holdningen til, respekten til, andre mennesker er...blitt annerledes.
Følgende lesning fra VG-nett i dag gjør ikke denne tanken mindre skremmende (for spesielt interesserte kan også lokalavisens artikkel være interesant). Merkverdig nok så er også den forulykkede i denne hendelsen en bekjent av meg.
Jeg er veldig glad for at Rema ikke er min nærbutikk. Tror jeg. Og jeg vet ikke om jeg drister meg til å handle der med det første. Så får heller det enkle vike for det trygge, i en periode.
Min svigerinne skulle kun en kort tur ned på sin nærbutikk, Rema 1000, for å handle inn et par ting til en forestående begivenhet. Glad og fornøyd memoriserte hun handlelisten i hodet mens hunlåste bildøren og bega seg den korte veien over p-plassen til butikkens inngangsdør. Av en eller annen grunn ble hun var en fremmed mann som befant seg på andre siden av gata - ca en ti meters avstand fra henne selv. Hun snudde seg i samme øyeblikk som mannen, med blikket rettet direkte mot henne, holdt frem en pistol og siktet på henne. "Nå dør jeg", rakk hun å tenke før..."klikk" "klikk" Mange underlige tanker på at dette ville hun ikke, hun hadde mye igjen å leve for, barna, mannen og en visshet om at nå er det over, rakk å fare gjennom henne. "klikk" "klikk". Hun snudde seg bort etter første klikket, krøp sammen for å bli mer usynlig og provosere minst mulig. "klikk" "klikk". Mannen gikk uforstyrret videre.
Det er skremmende at slikt kan skje i en liten forstadsbydel til en relativt stille og rolig by. Det viser på et underlig vis at holdningen til, respekten til, andre mennesker er...blitt annerledes.
Følgende lesning fra VG-nett i dag gjør ikke denne tanken mindre skremmende (for spesielt interesserte kan også lokalavisens artikkel være interesant). Merkverdig nok så er også den forulykkede i denne hendelsen en bekjent av meg.
Jeg er veldig glad for at Rema ikke er min nærbutikk. Tror jeg. Og jeg vet ikke om jeg drister meg til å handle der med det første. Så får heller det enkle vike for det trygge, i en periode.
Thursday, October 11, 2007
Høstferie
Mens andre sitter og sliter seg ut på jobb, koser Didi-familien seg hjemme sammen :oD Det vil si - det er ikke mye vi har vært hjemme denne siste uka, i går og i dag er visst unntaket. Men for å gjøre en lang historie lenger, så skal jeg fortelle litt om ukas opplevelser til nå.
For mange herrens år siden hadde det seg sånn at Didi utforsket storbylivet ved å leke student. Dette medførte blant annet at hun ble "hengende igjen" i Tigerstaden i noen år etter hjemflytting, enkelt og greit pga sosialt liv og kjæresterier. Dette medførte igjen at Didi har en hang til å digge å feriere i hovedstadens eksosbefengte gater. Høstferien var ikke noe unntak.
Turen gikk over fjellet en solfylt dag, og selv om mageinnholdet humpet ubehagelig til tider var det en tur fylt av vakker natur og lite barneskrik fra den ellers så "midt i trassalderen"-grinete ungen. At mor og far tilbrakte halve turen hver i baksetet hjalp jo definitiv på.
Mange, mange timer senere annkom Didifamilien en koselig liten rødmalt stue i utkanten av en heller liten by (tettsted?) et sted på østlandet. I døra stod en glad frøken og inne løp vesener på 4 føtter i skytteltrafikk mellom "nyinnflytterne" og de gode kjente menneskene. God mat (himmel for en oppvarting! Ingenting å si på matlaginga der i huset, nei!), deilig seng, lang tur i vakre omgivelser m.m. kan lett betegne resten av helga. Didimannen forlot stedet med ønske om større og bedre tv, Didi med en viss etterleving av en durabelig hodepine som dessverre også vertinnen fikk et sterkere møte med (er det det som kalles kjemi? hehe...), en ny veske og full av gode opplevelser.
Turen gikk så videre inn til Tigerstaden hvor en lang og god tur fra Majorstua til Oslo S var inkludert. God mat på Burger King ble fortært (hvor vi også kom like etter at en av byens mer tvilsomme innbyggere nettopp hadde frarøvet en spisende sin dyrbare veske. Så man kan vel forestille seg Didis klamring til sin egensydde, bleiefulle håndveske....), før vi tuslet oss videre og fant bilen. Det skal dog også nevnes at Didis lenge oppskrytte "Oslo-shopping" begrenset seg til en ny mobiltelefon, av typen Nokia, som var en hjertelig hån til Telenors "vi sender deg en ny telefon om du opprettholder abbonementet" *blæh* (Syns den ventetiden på et halvt år - uten så mye som en lyd - burde vært nevnt under den samtalen).
Min snille (tidligere kun nett-)venninne hadde lovet oss middag, seng og lek med Bertemor for Poden, og turen gikk et lite øyblikk østover. Didis veikjennskap kombinert med Didimannens manglende retningssans var direkte fatalt, og det må ærlig innrømmes at vi havnet en god halvtime for langt før vi rotet oss inn på mer riktige veier. Alle veier fører heldigvis til Rom, og etter en liten stund var vi innstallert i min venninnes Rom-melige leilighet. Poden og Bertemor gikk en smule amok overfor hverandre etterhvert - tror det var en befrielse for ham å treffe noen på sin egen størrelse (selv om forrige verters firbente kompis fikk god kjennskap til Podens "gnureklemming" og litt høylytte lek, hehe... Ikke rart vovsen valgte å gjemme seg bort etterhvert ;) ). Får-i-kål ble fortært sammen med nystekte vaffler, før senga ropte høylytt!
Min venninne kommenterte at Bertemor nok kunne være litt voldsom overfor andre barn. Neste morgen fikk vi vel grundig bekreftet at Poden her i huset går de fleste andre en høy gang. Bertemor løp fortvilet omkring med en smokk i munnen og en i hver hånd, med Poden spurtende etter i "kosemose"-modus. Hehehe... Han skremte vettet av snuppa, i god mening da...
Ny shoppingrunde på kjøpesenter ble etterhvert foretatt. Didi var ikke bare LITT stolt da gårsdagens kartlesing fikk en durabelig oppreising i form av at vi kjørt rett på første forsøk. (Notat til seg selv: å ha med kart kan faktisk være en god idè neste gang....) Utbyttet denne gangen var en smule større, tilbud på ullklær til Poden og vinterstøvletter på supertilbud var kjærkomment. Det skal dog nevnes at Poden hadde sin livs kjekkeste dag i kjøpesenterets lekepark - med faren på slep... Mamma fikk utløp for shoppetrangen og vindusshoppingen. Og alle tre fikk fylt magene på Dolly Dimpels....
Tilslutt kom tiden da det var på tide å snu snuten mot siste stoppested. Besøk hos "sprekkeferdig vordende tobarnsmamma" med familie var forestående. Den sprekkeferdige tok i mot oss mens hun hang opp spurveballer utenfor leiligheten. Etter en tur til nærbutikken ble Didimannen satt til å lage middag mens Sprekkeferdige og Didi falt om i dype samtaler over bulende mager. Fangsten for undertegnede her ble en pose klær å vokse inn i i tiden som kommer. Den vordende pappaen og barnet i huset kom hjem til Podens store begeistrelse. Nok en likeverdig å leke med! Juhu! :oD Snuppa var ikke fullt så populær øenger da hun la beslag på Didimannens fang og Poden ble skøvet bort. Da kom jammen poddeleppa frem, gitt!
Etter nok en deilig ettermiddag (kveld) i hyggelig og givende selskap var det på tide å sette kursen hjemover. Grunnet jobb ble det en kortere tur enn vi hadde lyst til, med kortere tid til gode venner. Men det BLE iallefall tid til å være med dem, alle sammen!
Turen hjemover gikk greit. Litt glatt over fjellet, litt overtrøtte og mye halvsoving i baksetet, men hjem kom vi. Fulle av gode opplevelser. Fulle av inntrykk. Fulle av godhet og glede over å ha så mange fantastiske mennesker i livene våre.
Og det skal også nevnes at Didimannen i dag har ommøblert stua her, og at det før "nesten solgte" stereoanlegget igjen har kommet til sin rett. Han fant - merkelig nok - en knapp på baksiden som ikke hadde blitt oppdaget før, og VIPS! Der virket det igjen! Nå troner tv`n (den gamle, vel og merke, men det spares nok til større og flottere...) og anlegget på hedersplass i stua, Poden har fått større boltreplass og konemor kan se sine kjære mens hun taster - uten å måtte bøye seg rundt et digert tv.... Så noe godt kom det da ut av turen, hehe...
For mange herrens år siden hadde det seg sånn at Didi utforsket storbylivet ved å leke student. Dette medførte blant annet at hun ble "hengende igjen" i Tigerstaden i noen år etter hjemflytting, enkelt og greit pga sosialt liv og kjæresterier. Dette medførte igjen at Didi har en hang til å digge å feriere i hovedstadens eksosbefengte gater. Høstferien var ikke noe unntak.
Turen gikk over fjellet en solfylt dag, og selv om mageinnholdet humpet ubehagelig til tider var det en tur fylt av vakker natur og lite barneskrik fra den ellers så "midt i trassalderen"-grinete ungen. At mor og far tilbrakte halve turen hver i baksetet hjalp jo definitiv på.
Mange, mange timer senere annkom Didifamilien en koselig liten rødmalt stue i utkanten av en heller liten by (tettsted?) et sted på østlandet. I døra stod en glad frøken og inne løp vesener på 4 føtter i skytteltrafikk mellom "nyinnflytterne" og de gode kjente menneskene. God mat (himmel for en oppvarting! Ingenting å si på matlaginga der i huset, nei!), deilig seng, lang tur i vakre omgivelser m.m. kan lett betegne resten av helga. Didimannen forlot stedet med ønske om større og bedre tv, Didi med en viss etterleving av en durabelig hodepine som dessverre også vertinnen fikk et sterkere møte med (er det det som kalles kjemi? hehe...), en ny veske og full av gode opplevelser.
Turen gikk så videre inn til Tigerstaden hvor en lang og god tur fra Majorstua til Oslo S var inkludert. God mat på Burger King ble fortært (hvor vi også kom like etter at en av byens mer tvilsomme innbyggere nettopp hadde frarøvet en spisende sin dyrbare veske. Så man kan vel forestille seg Didis klamring til sin egensydde, bleiefulle håndveske....), før vi tuslet oss videre og fant bilen. Det skal dog også nevnes at Didis lenge oppskrytte "Oslo-shopping" begrenset seg til en ny mobiltelefon, av typen Nokia, som var en hjertelig hån til Telenors "vi sender deg en ny telefon om du opprettholder abbonementet" *blæh* (Syns den ventetiden på et halvt år - uten så mye som en lyd - burde vært nevnt under den samtalen).
Min snille (tidligere kun nett-)venninne hadde lovet oss middag, seng og lek med Bertemor for Poden, og turen gikk et lite øyblikk østover. Didis veikjennskap kombinert med Didimannens manglende retningssans var direkte fatalt, og det må ærlig innrømmes at vi havnet en god halvtime for langt før vi rotet oss inn på mer riktige veier. Alle veier fører heldigvis til Rom, og etter en liten stund var vi innstallert i min venninnes Rom-melige leilighet. Poden og Bertemor gikk en smule amok overfor hverandre etterhvert - tror det var en befrielse for ham å treffe noen på sin egen størrelse (selv om forrige verters firbente kompis fikk god kjennskap til Podens "gnureklemming" og litt høylytte lek, hehe... Ikke rart vovsen valgte å gjemme seg bort etterhvert ;) ). Får-i-kål ble fortært sammen med nystekte vaffler, før senga ropte høylytt!
Min venninne kommenterte at Bertemor nok kunne være litt voldsom overfor andre barn. Neste morgen fikk vi vel grundig bekreftet at Poden her i huset går de fleste andre en høy gang. Bertemor løp fortvilet omkring med en smokk i munnen og en i hver hånd, med Poden spurtende etter i "kosemose"-modus. Hehehe... Han skremte vettet av snuppa, i god mening da...
Ny shoppingrunde på kjøpesenter ble etterhvert foretatt. Didi var ikke bare LITT stolt da gårsdagens kartlesing fikk en durabelig oppreising i form av at vi kjørt rett på første forsøk. (Notat til seg selv: å ha med kart kan faktisk være en god idè neste gang....) Utbyttet denne gangen var en smule større, tilbud på ullklær til Poden og vinterstøvletter på supertilbud var kjærkomment. Det skal dog nevnes at Poden hadde sin livs kjekkeste dag i kjøpesenterets lekepark - med faren på slep... Mamma fikk utløp for shoppetrangen og vindusshoppingen. Og alle tre fikk fylt magene på Dolly Dimpels....
Tilslutt kom tiden da det var på tide å snu snuten mot siste stoppested. Besøk hos "sprekkeferdig vordende tobarnsmamma" med familie var forestående. Den sprekkeferdige tok i mot oss mens hun hang opp spurveballer utenfor leiligheten. Etter en tur til nærbutikken ble Didimannen satt til å lage middag mens Sprekkeferdige og Didi falt om i dype samtaler over bulende mager. Fangsten for undertegnede her ble en pose klær å vokse inn i i tiden som kommer. Den vordende pappaen og barnet i huset kom hjem til Podens store begeistrelse. Nok en likeverdig å leke med! Juhu! :oD Snuppa var ikke fullt så populær øenger da hun la beslag på Didimannens fang og Poden ble skøvet bort. Da kom jammen poddeleppa frem, gitt!
Etter nok en deilig ettermiddag (kveld) i hyggelig og givende selskap var det på tide å sette kursen hjemover. Grunnet jobb ble det en kortere tur enn vi hadde lyst til, med kortere tid til gode venner. Men det BLE iallefall tid til å være med dem, alle sammen!
Turen hjemover gikk greit. Litt glatt over fjellet, litt overtrøtte og mye halvsoving i baksetet, men hjem kom vi. Fulle av gode opplevelser. Fulle av inntrykk. Fulle av godhet og glede over å ha så mange fantastiske mennesker i livene våre.
Og det skal også nevnes at Didimannen i dag har ommøblert stua her, og at det før "nesten solgte" stereoanlegget igjen har kommet til sin rett. Han fant - merkelig nok - en knapp på baksiden som ikke hadde blitt oppdaget før, og VIPS! Der virket det igjen! Nå troner tv`n (den gamle, vel og merke, men det spares nok til større og flottere...) og anlegget på hedersplass i stua, Poden har fått større boltreplass og konemor kan se sine kjære mens hun taster - uten å måtte bøye seg rundt et digert tv.... Så noe godt kom det da ut av turen, hehe...
Monday, October 01, 2007
Litt sårt og alternativt
I helga var den O`store årlige begivenheten kommet hvor mine søstre og jeg tok turen til storbyen for å leve litt med i våre felles, litt sære, interesser... Vi har nemlig hatt en tradisjon på å besøke Alternativmessen sammen, så sant vi får det til å passe alle sammen. I år var vi 3/4 som rottet oss sammen i folkemengden der inne. Det er deilig å tilbringe tid sammen med mennesker som man deler så masse med. Man kan skravle og le i timesvis!
Ene søsteren min lider av en viss shoppoholiker-tendens, og "krambuene" på messa er et yndet mål. Hun saumfarte bodene etter et "scoooop" og kom hjem med poser og veske full. Min andre søster lukter litt forsiktig på det alternative og var bittelitt nysgjerrig på mye av det utstillerne kunne by på. Sjamanisme, healing, håndanalyse, naturprodukter, (kornsirklene manglet i år...,) og tarotkort side om side med mindre "nifse" ting som luftrensere, massasjestoler og utdannere av soneterapeuter og tankefeltterapeuter. Min søster ramlet etterhvert innom en dame som drev med automatskrift, litt nysgjerrig på hva dette innebar. Mine forsøk på å få henne til å ta aurabilde fnøs hun litt oppgitt over, men da jeg selv fant en fyr som testet ens healerevner, tok aurabilde og drev med automatskrift angret hun seg ihjel på at hun hadde gått innom automatskriftdama. Vel, jeg har ikke de helt store healerevnene, tror jeg - jeg kan sikkert utvikle dem, men jeg er mer kald enn varm i hendene (kaldt er åndelig kontakt, sa mannen, varmt er healerevner) *ler* Stort sett er jeg fornøyd dersom jeg kan klare å utføre healing til hjemmebruk, kombinert med den "opplæring" i fotsone til hjemmebruk jeg har fått av fotdama(hun liker ikke å loppe meg for penger, hehe...). Min søster derimot, som endte med å besøke healermannen også, har sterkere healerevner enn han som demonstrerte det - noe han nesten gikk ut av seg selv for å få henne til å forstå ;o) Håper hun finner mot til å bruke evnene sine!
Mitt store ønske om å oppleve et medium "live" gikk også i oppfyllelse :o) Jeg er supernysgjerrig på hvordan disse mediumene utfører sine "seanser" og var nesten i ekstase over å oppdage at "spiritistisk storseanse" stod på programmet over foredrag. Jeg dro min ene, og mer skeptiske, søster med meg inn - pysete for å gå dit alene. Det ble en både morsom og interessant affære. Det kom mange "ånder" til mediumet, og jeg ble overrasket over hvor mange som fikk gleden over å møte noen som hadde "krysset over". I og med at jeg tror på "noe mer" enn at vi dør og blir til jord fasinerer tanken på at man kan kommunisere over "grensene" meg noe enormt. Og det var spennende å se hvordan det kan gjøres. Selvsagt måtte jeg jo også være en av de heldige som fikk "besøk" :oD Det som vi identifiserte som min oldefar kom gjennom for å fortelle meg at jeg må begynne å sette mine ønsker foran alle andres. Jeg har litt lett for å utsette mine egne ønsker til fordel for andre, mente han, og traff i grunnen midt i smørøyet... Du må sette deg selv på agendaen, var budskapet - slutte å drømme om pilgrimsreiser til Himalaya og heller faktisk gjøre dem!! "Reis avgårde, sett deg ned og betrakt en lama som tusler rundt og nyt livet!" Jeg lurer enda på hvordan mediumet kunne vite at Himalaya befinner seg i mine drømmer (Nepal er et "må nås"-mål i livet mitt) og at jeg syns peruanske lamaer er kule *fnise* Han traff som sagt en spiker kontant, og jeg kunne (flaut nok) kjenne visse tårer som presset litt på. Han nevnte forøvrig visse hormonbølger og lurte på hva i all verden det var for noe *flire* Vel...jeg har da ofte nok spurt meg selv om det samme. Tendensen til å leve for mye etter andres pipe og nyte livet for lite gjør dessverre at jeg stresser mer enn jeg koser meg, og derav humørsvingninger à la Tsunamier....
Mannen med automatskrifta var i grunnen inne på noe av det samme. "La dine store forpliktelser ligge litt og tenk gjennom hva du ønsker av livet. Viktig å stå litt på egne bein, og se at du allikevel er støttet av enorme åndelige krefter. Det skal også til en rydding i litt eldre følelsesskader, som bare kan dyttes vekk fra din vei med aksept og tilgivelse." *sjokk* Må innrømme at jeg blir litt satt ut når folk tar meg så inderlig på kornet, og jeg kan ikke annet enn å tenke at det må være noe i denne alternative greia... Ble dog litt snurt over at ingen av dem belønnet meg for at jeg faktisk har kommet et lite stykke på veien både med hensyn til min følelsesmessige baggasje og min evne til å ha tro og gi meg selv støtte i egne valg. Ikke langt nok, virker det jo som... Min oldefar sa imidlertid at de er stolte over all den gode jobben jeg legger ned i å hjelpe andre mennesker. Det varmet iallefall!! Godt innsatsen min blir sett av noen ;o)
Nå har jeg igrunnen skrevet om mange ting som ligger meg tett inntil hjertet. Mye som "avslører" meg og på mange måter gjør meg sårbar. Noe jeg egentlig hater. Og dermed noe jeg sjelden åpner opp for. Ikke liker jeg egentlig å innrømme at jeg faktisk tror på mye rart (selv om jeg jo har blogget litt om dette før), i fare for å bli sett på som en rarietet. Og ikke liker jeg å innrømme, selv for meg selv, hva som er mine aller svakeste sider. Men nå har jeg gjort det. Og jeg håper det ikke slår tilbake på meg. Det var iallefall nyttig for meg å sette litt ord på ting.... Fordøye det litt, liksom.
En god venninne av meg beskrev meg en gang som en person med et "stålpanser". Hun har helt rett. De "eldre følelsesskadene" gjør meg litt tøff og "arrogant" utad, men det stemmer overhode ikke med hvem jeg er innerst inne. Jeg er ikke tøff, modig og ufølsom - tvert imot er jeg faktisk ekstremt sårbar, tar lett til tårer (dog ikke offentlig) og blir lett lei meg over andres "svik" - noe jeg bærer med meg som en usynlig sorg i evigheter. Min egen lille følelsesmessige baggasje.... Å la andre se min sårbarhet gjør meg, tror jeg, enda mer åpen for hugg. Og dermed har jeg stor nytte av å ha et panser som verken slipper noen inn eller egne følelser ut ;) Jeg antar det var det du mente...?
De har kanskje rett i at en oppryddning fortsatt må til. Men jeg skal iallefall rettmessig ha skryt for at jeg har tatt skritt i riktig retning. Både via "normale" kanaler og de litt mer alternative har jeg gradvis nærmet meg roten av mine egne problemer. At det ikke er nok for "dem" er jo tydelig, og jeg blir litt snurt over at jeg i deres øyne enda ikke er klar for å gå skrittet videre... *rekker tunge til lesende ånder i tilfelle de får dette med seg*
Jeg skal iallefall prøve. "Alle veier fører til Rom". Min er kanskje litt kronglete, og går litt i bakoversvinger som gjør den sinnsykt langdryg å gå innimellom. Men jeg trasker nå iallefall optimistisk i vei. En eller annen gang må jeg vel nå målet jeg skal? (Og jada, jeg husker at de sa jeg ikke skulle ta til takke med, men ønske litt mer for meg selv...) Jeg er da ikke en klatrende steinbukk for ingenting - det er sjelden jeg faller langflat (takket være min forsikring i stålpanseret?) og jeg klyver da gradvis oppover selv om jeg skraper meg til blods på kvasse steinsplinter innimellom. Hey, ho! Here I come! Og jeg skal forsøke å sette opp tempoet litt så godt jeg klarer...
Så får vi se om neste års messe kan bringe meg beskjeder som er litt mer fruktbare ;o)
(Og forresten - saaen min beskriver meg altså som en kreativ og litt skapende person. Ikke rart jeg har et stort behov for å skrible ned alt mulig rart, hehehe...)
Ene søsteren min lider av en viss shoppoholiker-tendens, og "krambuene" på messa er et yndet mål. Hun saumfarte bodene etter et "scoooop" og kom hjem med poser og veske full. Min andre søster lukter litt forsiktig på det alternative og var bittelitt nysgjerrig på mye av det utstillerne kunne by på. Sjamanisme, healing, håndanalyse, naturprodukter, (kornsirklene manglet i år...,) og tarotkort side om side med mindre "nifse" ting som luftrensere, massasjestoler og utdannere av soneterapeuter og tankefeltterapeuter. Min søster ramlet etterhvert innom en dame som drev med automatskrift, litt nysgjerrig på hva dette innebar. Mine forsøk på å få henne til å ta aurabilde fnøs hun litt oppgitt over, men da jeg selv fant en fyr som testet ens healerevner, tok aurabilde og drev med automatskrift angret hun seg ihjel på at hun hadde gått innom automatskriftdama. Vel, jeg har ikke de helt store healerevnene, tror jeg - jeg kan sikkert utvikle dem, men jeg er mer kald enn varm i hendene (kaldt er åndelig kontakt, sa mannen, varmt er healerevner) *ler* Stort sett er jeg fornøyd dersom jeg kan klare å utføre healing til hjemmebruk, kombinert med den "opplæring" i fotsone til hjemmebruk jeg har fått av fotdama(hun liker ikke å loppe meg for penger, hehe...). Min søster derimot, som endte med å besøke healermannen også, har sterkere healerevner enn han som demonstrerte det - noe han nesten gikk ut av seg selv for å få henne til å forstå ;o) Håper hun finner mot til å bruke evnene sine!
Mitt store ønske om å oppleve et medium "live" gikk også i oppfyllelse :o) Jeg er supernysgjerrig på hvordan disse mediumene utfører sine "seanser" og var nesten i ekstase over å oppdage at "spiritistisk storseanse" stod på programmet over foredrag. Jeg dro min ene, og mer skeptiske, søster med meg inn - pysete for å gå dit alene. Det ble en både morsom og interessant affære. Det kom mange "ånder" til mediumet, og jeg ble overrasket over hvor mange som fikk gleden over å møte noen som hadde "krysset over". I og med at jeg tror på "noe mer" enn at vi dør og blir til jord fasinerer tanken på at man kan kommunisere over "grensene" meg noe enormt. Og det var spennende å se hvordan det kan gjøres. Selvsagt måtte jeg jo også være en av de heldige som fikk "besøk" :oD Det som vi identifiserte som min oldefar kom gjennom for å fortelle meg at jeg må begynne å sette mine ønsker foran alle andres. Jeg har litt lett for å utsette mine egne ønsker til fordel for andre, mente han, og traff i grunnen midt i smørøyet... Du må sette deg selv på agendaen, var budskapet - slutte å drømme om pilgrimsreiser til Himalaya og heller faktisk gjøre dem!! "Reis avgårde, sett deg ned og betrakt en lama som tusler rundt og nyt livet!" Jeg lurer enda på hvordan mediumet kunne vite at Himalaya befinner seg i mine drømmer (Nepal er et "må nås"-mål i livet mitt) og at jeg syns peruanske lamaer er kule *fnise* Han traff som sagt en spiker kontant, og jeg kunne (flaut nok) kjenne visse tårer som presset litt på. Han nevnte forøvrig visse hormonbølger og lurte på hva i all verden det var for noe *flire* Vel...jeg har da ofte nok spurt meg selv om det samme. Tendensen til å leve for mye etter andres pipe og nyte livet for lite gjør dessverre at jeg stresser mer enn jeg koser meg, og derav humørsvingninger à la Tsunamier....
Mannen med automatskrifta var i grunnen inne på noe av det samme. "La dine store forpliktelser ligge litt og tenk gjennom hva du ønsker av livet. Viktig å stå litt på egne bein, og se at du allikevel er støttet av enorme åndelige krefter. Det skal også til en rydding i litt eldre følelsesskader, som bare kan dyttes vekk fra din vei med aksept og tilgivelse." *sjokk* Må innrømme at jeg blir litt satt ut når folk tar meg så inderlig på kornet, og jeg kan ikke annet enn å tenke at det må være noe i denne alternative greia... Ble dog litt snurt over at ingen av dem belønnet meg for at jeg faktisk har kommet et lite stykke på veien både med hensyn til min følelsesmessige baggasje og min evne til å ha tro og gi meg selv støtte i egne valg. Ikke langt nok, virker det jo som... Min oldefar sa imidlertid at de er stolte over all den gode jobben jeg legger ned i å hjelpe andre mennesker. Det varmet iallefall!! Godt innsatsen min blir sett av noen ;o)
Nå har jeg igrunnen skrevet om mange ting som ligger meg tett inntil hjertet. Mye som "avslører" meg og på mange måter gjør meg sårbar. Noe jeg egentlig hater. Og dermed noe jeg sjelden åpner opp for. Ikke liker jeg egentlig å innrømme at jeg faktisk tror på mye rart (selv om jeg jo har blogget litt om dette før), i fare for å bli sett på som en rarietet. Og ikke liker jeg å innrømme, selv for meg selv, hva som er mine aller svakeste sider. Men nå har jeg gjort det. Og jeg håper det ikke slår tilbake på meg. Det var iallefall nyttig for meg å sette litt ord på ting.... Fordøye det litt, liksom.
En god venninne av meg beskrev meg en gang som en person med et "stålpanser". Hun har helt rett. De "eldre følelsesskadene" gjør meg litt tøff og "arrogant" utad, men det stemmer overhode ikke med hvem jeg er innerst inne. Jeg er ikke tøff, modig og ufølsom - tvert imot er jeg faktisk ekstremt sårbar, tar lett til tårer (dog ikke offentlig) og blir lett lei meg over andres "svik" - noe jeg bærer med meg som en usynlig sorg i evigheter. Min egen lille følelsesmessige baggasje.... Å la andre se min sårbarhet gjør meg, tror jeg, enda mer åpen for hugg. Og dermed har jeg stor nytte av å ha et panser som verken slipper noen inn eller egne følelser ut ;) Jeg antar det var det du mente...?
De har kanskje rett i at en oppryddning fortsatt må til. Men jeg skal iallefall rettmessig ha skryt for at jeg har tatt skritt i riktig retning. Både via "normale" kanaler og de litt mer alternative har jeg gradvis nærmet meg roten av mine egne problemer. At det ikke er nok for "dem" er jo tydelig, og jeg blir litt snurt over at jeg i deres øyne enda ikke er klar for å gå skrittet videre... *rekker tunge til lesende ånder i tilfelle de får dette med seg*
Jeg skal iallefall prøve. "Alle veier fører til Rom". Min er kanskje litt kronglete, og går litt i bakoversvinger som gjør den sinnsykt langdryg å gå innimellom. Men jeg trasker nå iallefall optimistisk i vei. En eller annen gang må jeg vel nå målet jeg skal? (Og jada, jeg husker at de sa jeg ikke skulle ta til takke med, men ønske litt mer for meg selv...) Jeg er da ikke en klatrende steinbukk for ingenting - det er sjelden jeg faller langflat (takket være min forsikring i stålpanseret?) og jeg klyver da gradvis oppover selv om jeg skraper meg til blods på kvasse steinsplinter innimellom. Hey, ho! Here I come! Og jeg skal forsøke å sette opp tempoet litt så godt jeg klarer...
Så får vi se om neste års messe kan bringe meg beskjeder som er litt mer fruktbare ;o)
(Og forresten - saaen min beskriver meg altså som en kreativ og litt skapende person. Ikke rart jeg har et stort behov for å skrible ned alt mulig rart, hehehe...)
Subscribe to:
Posts (Atom)