Det er mange ting jeg liker dårlig her i livet. En av dem er sykkelhjelmer. Jeg syns sykkelhjelm er en klumpete, upraktisk duppedings som gir meg kvelningsfornemmelser og luesveis. Etter å ha lest en notis i et ukeblad om at man nå skal innlede en kampanje for å få flere kvinner til å bruke sykkelhjelm innser jeg jo at jeg ikke er alene om å hate duppedingsen.
Til tross for at jeg altså hater sykkelhjelm så er jeg faktisk en smule fanatisk når det gjelder bruken av den, og har den altså på når jeg sykler. Som mor handler det om å ha ryggen klar når det gjelder ungene mine, og hvordan skal jeg kunne påtvinge dem hjelm om jeg ikke selv kan tre den på når jeg sykler? "Likt for alle!", som de gnåler i barne-tv. Og, joda, jeg kunne fint ha løyet om at jeg brukte den - hatt den med og latt den henge på styret - men så skal jeg altså også kunne se ungene mine i øynene uten å føle meg som en lusen liten løgner. Så jeg driter i hjelmhår og stramme reimer, og sykler med den klumsete dritten på skallen...
En annen ting jeg egentlig ikke liker er mammaen min. Åååå, sier du nok - de fleste har nok sånne perioder med foreldrene sine. Og det tror jeg nok man har, alle mann. Men dette handler om litt mer enn en periode. Jeg har nemlig litt problemer med å like mammaen min. Hadde jeg truffet henne som en arbeidskollega eller på en annen måte som "utenforstående", hadde jeg nok ikke pleiet noe bekjentskap med henne utover det helt nødvendigste. Jeg hadde rett og slett tenkt på henne som en litt slitsom og bitter kvinne som jeg helst ikke ville ha mye med å gjøre. Som datter stiller ting seg litt annerledes.
Det er visst tegn på modenhet å kunne se foreldrene sine som feilbare mennesker. Sånn sett er kanskje min misliking av mamma bare del av det å bli voksen og moden. Samtidig erkjenner jeg at jeg syns hun er slitsom og vanskelig å forsvare i enkelte av sine valg i livet. Jeg finner ikke alltid ord for å forklare hvorfor hun gjør som hun gjør, og det er vondt å i det hele tatt befinne seg i en situasjon hvor jeg føler jeg må forklare henne for andre. Som barn vil man jo gjerne glorifisere foreldrene - ikke ende med å forklare dem. Men det har jeg altså i enkelte sammenhenger behov for å gjøre. Jeg vil helst ikke identifiseres med de valg hun tar overfor andre mennesker og jeg blir merkbart kvalm av å stadig innse at mammaen min er i ferd med å bli en bitter, gallespredende surpomp!
Men hun er mammaen min. Hun er den som strøk håret bort fra ansiktet mitt når jeg spydde som barn. Den som blåste på sår og satte plaster på knær. Hun er den som jaget spøkelset i skapet og alltid var der når jeg gråt sårt over livets urettferidghet (eller var hun det?). Og hun er bare et menneske. Så jeg forklarer og prøver å finne årsaker. Og jeg er villig til å tilgi, selv om jeg innerst inne gremmes. Fordi hun er moren min. Fordi jeg også ser de fine tingene hun gjør. Samtidig fyller hun utrettelig opp i den negative boksen min, og gjør det slett ikke lett for meg.
Joda, man kan kutte hånda av egne slektninger. Bestemme seg for at man ikke skal la dem påvirke en i negativ retning lenger. Men...det er moren min, sant! Og kan man forsvare en håndavkutting med at hun lider av martyr-innstilling? *sukker*
Jeg holder fast på min mor, jeg. Holder henne på en armlengdes avstand slik at hun ikke drar meg inn i den negative sfæren sin. Men jeg holder henne nær hjertet. Og grunnen er stort sett at jeg vet hva negativitet gjør med mennesker i lengden. De blir ensomme. Ensomme og enda mer bitre. Det er da de trenger barna sine. Og som alfor snill og oppofrende datter kommer jeg til å være der. Når hun spyr eder og galle over verdens urettferdighet og hvor fælt hun har det. Stilt og greit skal jeg stelle med henne og ta vare på henne - og slippe en passende kommentar innimellom om hvor skapet egentlig står og at man ofte selv er skyld i sin egen skjebne...
Huffda. Litt slemt kanskje. *fniser*
Jeg liker ikke så godt mammaen min, jeg. Men jeg elsker henne over alt på jorden. En mammas gave idet hun gir liv til et annet menneske. På godt og vondt.
Showing posts with label familieliv. Show all posts
Showing posts with label familieliv. Show all posts
Thursday, June 17, 2010
Tuesday, January 26, 2010
Samsoving
For enkelte kan det se ut som om vi har resignert. Det kan se ut som om vi har innsett at voksentid ikke lenger hører vårt samliv til lenger. At vi har gitt fullstendig opp utsiktene til sengekos i senga (faktisk) og lagt alle forsetter om å ha lange, gode samtaler på sengekanten på hylla....
Nope. Vi har ikke det altså.
Men i dag laget vi tidenes beste soveplass inne hos oss selv :o) En trippel-seng!! Klint inntil dobbeltsenga vår satte vi halve delen av den gamle dobbeltsenga vår - med en ekstra madrass på så den ble like høy som den nye senga. Og - VIPS! - der har vi en familieseng! :o)
Men vi har ikke gitt opp idèen om at barn skal sove på eget rom, altså. Vi har bare innfunnet oss med at for øyeblikket - i vår families nuværende tilværelse - så er det greit med en god soveplass inne på vårt soverom. Planen er, fremdeles, å gjøre ferdig rom til storebror på loftet (det er halvferdig, men mangler et strøk maling, hyllesystem i kneveggen (som er et helt lite prosjekt siden det skal romme klesskap så vel som lagerplass...) ny lampe, ny seng, gardiner + + + ) og flytte lillebror inn på barnerommet i kjelleretasjen. Men da må vi altså først ha klart et rom. Og selv om vi holder på å gradvis vende lillebror til å sove inne sammen med storebror (noe som går greiere og greiere, faktisk), så måtte vi gjøre om på planene litt midlertidig.
Saken er jo nemlig den, at vår lille familie ikke bare består av oss to voksne og de to småtrolla våre. Vi har jo et "barn" til. Eller, faktisk en tenåring. Nå er jo ikke hun her hele tiden, men når hun kommer så er det litt avgjørende at vi faktisk har sengeplass til henne... Og det har vi ikke for øyeblikket. Sist hun var her puttet vi henne inn til storebror, storebror i den gamle dobbeltsenga som da stod på hans rom. Men det var ingen ideell løsning. Et småtroll og en tenåring i samme rom er kanskje ikke det man ser på som anbefalt. Så vi måtte finne på en bedre løsning. Og da ble det som følger: pappaen skal til alt hell reise bort på skole deler av denne avlastningshelgen. Dermed får mammaen god anledning til å kose seg med to småtroll i senga. Men så kommer jo pappaen hjem til helga, og da må vi ha en løsning som ikke innebærer for mye flytting og styring. Så...trippelseng it is! :D
Så får vi ta dette med litt kortere steg enn vi hadde tenkt.
Pappaen skal bygge bilseng til minstemann i håp om at han da blir motivert til å ligge i egen seng på eget rom. Det nye rommet til storebror skal males og klargjøres, og han skal få buss-seng med ekstra soveplass under (slik at lillebror eller en forelder kan campere). Tenåringen skal få ligge på det nye gjesterom/kontoret når vi bare får det klart. Og inne på lillebrors rom vil vi fortsette å ha en ekstra seng slik at en voksen kan ligge der - og Tenåringen til vi får ferdig gjesterommet - når det røyner som verst med samsovingsønskene til lillebror.
Som en skjønner - her er det pågående romforvirring!
Og en må vel innrømme at samsoving ikke er så aller verst da! ;D Iallefall ikke når en har det godt og komfortabelt når en må ha en ekstra i senga....
Nope. Vi har ikke det altså.
Men i dag laget vi tidenes beste soveplass inne hos oss selv :o) En trippel-seng!! Klint inntil dobbeltsenga vår satte vi halve delen av den gamle dobbeltsenga vår - med en ekstra madrass på så den ble like høy som den nye senga. Og - VIPS! - der har vi en familieseng! :o)
Men vi har ikke gitt opp idèen om at barn skal sove på eget rom, altså. Vi har bare innfunnet oss med at for øyeblikket - i vår families nuværende tilværelse - så er det greit med en god soveplass inne på vårt soverom. Planen er, fremdeles, å gjøre ferdig rom til storebror på loftet (det er halvferdig, men mangler et strøk maling, hyllesystem i kneveggen (som er et helt lite prosjekt siden det skal romme klesskap så vel som lagerplass...) ny lampe, ny seng, gardiner + + + ) og flytte lillebror inn på barnerommet i kjelleretasjen. Men da må vi altså først ha klart et rom. Og selv om vi holder på å gradvis vende lillebror til å sove inne sammen med storebror (noe som går greiere og greiere, faktisk), så måtte vi gjøre om på planene litt midlertidig.
Saken er jo nemlig den, at vår lille familie ikke bare består av oss to voksne og de to småtrolla våre. Vi har jo et "barn" til. Eller, faktisk en tenåring. Nå er jo ikke hun her hele tiden, men når hun kommer så er det litt avgjørende at vi faktisk har sengeplass til henne... Og det har vi ikke for øyeblikket. Sist hun var her puttet vi henne inn til storebror, storebror i den gamle dobbeltsenga som da stod på hans rom. Men det var ingen ideell løsning. Et småtroll og en tenåring i samme rom er kanskje ikke det man ser på som anbefalt. Så vi måtte finne på en bedre løsning. Og da ble det som følger: pappaen skal til alt hell reise bort på skole deler av denne avlastningshelgen. Dermed får mammaen god anledning til å kose seg med to småtroll i senga. Men så kommer jo pappaen hjem til helga, og da må vi ha en løsning som ikke innebærer for mye flytting og styring. Så...trippelseng it is! :D
Så får vi ta dette med litt kortere steg enn vi hadde tenkt.
Pappaen skal bygge bilseng til minstemann i håp om at han da blir motivert til å ligge i egen seng på eget rom. Det nye rommet til storebror skal males og klargjøres, og han skal få buss-seng med ekstra soveplass under (slik at lillebror eller en forelder kan campere). Tenåringen skal få ligge på det nye gjesterom/kontoret når vi bare får det klart. Og inne på lillebrors rom vil vi fortsette å ha en ekstra seng slik at en voksen kan ligge der - og Tenåringen til vi får ferdig gjesterommet - når det røyner som verst med samsovingsønskene til lillebror.
Som en skjønner - her er det pågående romforvirring!
Og en må vel innrømme at samsoving ikke er så aller verst da! ;D Iallefall ikke når en har det godt og komfortabelt når en må ha en ekstra i senga....
Tuesday, May 26, 2009
Av barn og fulle folk...
Det sies at det er av barn og fulle folk man får servert sannhetene. Hvis det er sant så ligger jeg tynt ann når det kommer til familien min. Min eldste lille "engel" proklamerte nemlig i dag at han ønsket meg langt bort - gjerne sammen med minstemann - så han kunne få faren sin alene...
På ett eller annet punkt underveis på denne veien gjennom foreldrelandet har jeg feilet noe grundig. Et eller annet sted valgte vi feil stikkvei, og nå kommer konsekvensene. Poden har nemlig i lang tid - helt tilbake til da jeg gikk gravid med Småen og var trøtt, sliten og lett opprørt - hatt en tendens til å kreve at faren skal hjelpe ham med alt mulig. Faren skal kle ham, ta ham inn og ut av bilen, følge ham på do, legge ham....you name it! Da jeg var gravid orket jeg ikke ta kampen. Jeg lot gutten sitte i bilen til faren var klar til å hente ham inn. Hvis faren ikke var hjemme satt han der til han innså at jeg var eneste alternativ - først da var jeg god nok. Mitt valg av strategi der har såvisst ikke lønnet seg.
Før var konsekvensen, dersom han ikke fikk viljen sin, at han sutret i noen minutter, og kanskje også gråt noen krokodilletårer. Når han nå ikke får viljen sin så går det i fosser av tårer, krakils hyling og følelsen av at man er i ferd med å begå alvorlige overgrep mot ham dersom han ikke får sin elskede fars hjelp i livet. For en mamma er det ikke akkurat godt å bli møtt med en så total avvisning. For en mamma som har hatt redsel for avvisning som sin "bør" gjennom livet er dette som å vifte med det røde flagget mens man trykker for harde livet på de helt rette knappene.
Jeg har grått mine bitre tårer over avvisning fra en skitunge på noen få år. Jeg har prøvd ulike tilnærmingsmetoder, alt fra kos til kjøp gjennom godterier og andre bestikkelser. Ingenting kan få meg til å måle meg med fars favorittstempel. Jeg er bare en lusen mamma uten noen verdi overhode. Om jeg faktisk tok han ønske for alvor og forsvant ut av livet hans er jeg sikker på at han knapt hadde enset det...
Å bli stanget midt i sin egen sårhet av det menneske man forventet skulle elske en mest - den som skulle vise den hengivne og betingelsesløse kjærligheten foreldre jo skal få av sine barn - gjør vondt langt inn i den dypeste sjelekroken. Fortvilelsen av å ikke "nå inn", sorgen over å ikke være "nok" og såretheten over å ikke få lov til å elske ham....
Min strategi gjennom mange år har vært å trekke meg bort når sårbarheten min melder seg. Ikke slippe folk inn. Gjøre meg selv kald og utilnærmelig, slik at jeg ikke gir rom for å bli såret. Og det har funket. Et selvbedrag, kanskje, men et effektivt ett. "Det er bedre å være ensom enn såret". Men er det greit for et barn å vokse opp med en mor som er kald og distansert? Selv om det skyldes hans egen evne til å degradere mors kjærlighet...?
Det er iallefall ikke rett at han skal bli utsatt for mammas vrede når begeret til slutt blir så fullt at det renner over. At han skal få eder og galle, og det som verre er, som svar på sine tapre forsøk på å manipulere sin verden. Hva lærer han av det? Og hva gjør det med forholdet mellom oss to - et forhold som er ment å være livet ut?
Kanskje har han et poeng i sitt krav om at jeg bør ha meg ut av livet hans for godt? Kanskje vil han få et bedre liv uten en sint og såret løvemamma med poder full av klør? Det er iallefall sikkert at jeg kjenner trangen til å resignere, det kjente ønsket om å distansere seg, når fortvilelsen blir så stor som den har vært i dag. Av mange grunner føler jeg trang til å pakke snippveska og dra dit pokkeren gror.
Og innerst inne er jeg ikke sikker på at det hadde gjort meg til en verre mamma.
På ett eller annet punkt underveis på denne veien gjennom foreldrelandet har jeg feilet noe grundig. Et eller annet sted valgte vi feil stikkvei, og nå kommer konsekvensene. Poden har nemlig i lang tid - helt tilbake til da jeg gikk gravid med Småen og var trøtt, sliten og lett opprørt - hatt en tendens til å kreve at faren skal hjelpe ham med alt mulig. Faren skal kle ham, ta ham inn og ut av bilen, følge ham på do, legge ham....you name it! Da jeg var gravid orket jeg ikke ta kampen. Jeg lot gutten sitte i bilen til faren var klar til å hente ham inn. Hvis faren ikke var hjemme satt han der til han innså at jeg var eneste alternativ - først da var jeg god nok. Mitt valg av strategi der har såvisst ikke lønnet seg.
Før var konsekvensen, dersom han ikke fikk viljen sin, at han sutret i noen minutter, og kanskje også gråt noen krokodilletårer. Når han nå ikke får viljen sin så går det i fosser av tårer, krakils hyling og følelsen av at man er i ferd med å begå alvorlige overgrep mot ham dersom han ikke får sin elskede fars hjelp i livet. For en mamma er det ikke akkurat godt å bli møtt med en så total avvisning. For en mamma som har hatt redsel for avvisning som sin "bør" gjennom livet er dette som å vifte med det røde flagget mens man trykker for harde livet på de helt rette knappene.
Jeg har grått mine bitre tårer over avvisning fra en skitunge på noen få år. Jeg har prøvd ulike tilnærmingsmetoder, alt fra kos til kjøp gjennom godterier og andre bestikkelser. Ingenting kan få meg til å måle meg med fars favorittstempel. Jeg er bare en lusen mamma uten noen verdi overhode. Om jeg faktisk tok han ønske for alvor og forsvant ut av livet hans er jeg sikker på at han knapt hadde enset det...
Å bli stanget midt i sin egen sårhet av det menneske man forventet skulle elske en mest - den som skulle vise den hengivne og betingelsesløse kjærligheten foreldre jo skal få av sine barn - gjør vondt langt inn i den dypeste sjelekroken. Fortvilelsen av å ikke "nå inn", sorgen over å ikke være "nok" og såretheten over å ikke få lov til å elske ham....
Min strategi gjennom mange år har vært å trekke meg bort når sårbarheten min melder seg. Ikke slippe folk inn. Gjøre meg selv kald og utilnærmelig, slik at jeg ikke gir rom for å bli såret. Og det har funket. Et selvbedrag, kanskje, men et effektivt ett. "Det er bedre å være ensom enn såret". Men er det greit for et barn å vokse opp med en mor som er kald og distansert? Selv om det skyldes hans egen evne til å degradere mors kjærlighet...?
Det er iallefall ikke rett at han skal bli utsatt for mammas vrede når begeret til slutt blir så fullt at det renner over. At han skal få eder og galle, og det som verre er, som svar på sine tapre forsøk på å manipulere sin verden. Hva lærer han av det? Og hva gjør det med forholdet mellom oss to - et forhold som er ment å være livet ut?
Kanskje har han et poeng i sitt krav om at jeg bør ha meg ut av livet hans for godt? Kanskje vil han få et bedre liv uten en sint og såret løvemamma med poder full av klør? Det er iallefall sikkert at jeg kjenner trangen til å resignere, det kjente ønsket om å distansere seg, når fortvilelsen blir så stor som den har vært i dag. Av mange grunner føler jeg trang til å pakke snippveska og dra dit pokkeren gror.
Og innerst inne er jeg ikke sikker på at det hadde gjort meg til en verre mamma.
Monday, March 09, 2009
One down, one to go...
Da vinterferien opprant i denne landsdelen, med skolefri og mindre å gjøre, så tok livet plutselig en ny og enklere vending i dette huset. I en ganske lang tid i forveien hadde nemlig "hu mor" begynt med forberedelser til å få storebror på potta. Bare det å få ham til fysisk å sitte på do var en kamp. Doen er nemlig en temmelig nifs og ufyselig ting når man bare er to og et halvt år, og en liten meter høy. Så her måtte overtalelsesevnene virkelig tas i bruk. Med et fint "krysseskjema" og en passelig fin belønning fikk mamsen overtalt ham til prøvesitting - i første omgang uten å stille krav til resultat. Og jammen fikk vi ikke fylt ut skjemaet i løpet av en liten langhelg! Gutten er lettlurt! ;D
Så var første steg tatt. Neste steg var å kreve litt resultat: et kryss for sitting, to for tissing! Og nytt pusslespill ble stilt opp på baderomsmøblet som forlokkende belønning. Vips! Der var det også utfylt. Og nå fikk mannen blod på tann. Han innså at fruen i huset faktisk ikke var på ville veier og at bleieslutt faktisk kunne være innenfor rekkevidde. Nå ble det lovet belønning for do-bæsjing. Imidlertid kom vinterferien først, og mamma gjorde ord til handling og lot bleia fare under gutteprotester og pappanøling.
Å slutte med bleier er en stor ting i et gutteliv. Det er ikke det minste rart at småen standhaftig felte noen tårer og bad om å få bleia på igjen. Men mor var enda mer standhaftig (sjokk, sjokk) og mente at et par dager med uhell måtte tåles før man gjorde retrett og evt innså at gutten ikke var klar. Som sagt så gjort. Og tissing ble det. På gulv. På nyvaska gulv. På gulv midt inne på butikken....
På en liten uke var gutten tørr. Og her snakker vi virkelig tørr!! Ikke en skvett i nattbleia, og ytterst få uhell på dagtid. Et halvår med enkelte uhell må man nesten regne med, så tissing i utedressen og noen uhell her hjemme kaller jeg nesten ikke u-tørrhet, må jeg innrømme. Han har klart seg kjempebra og er egentlig helt superduper, lille gutten min! *stolt*
Det skal være usagt om det er mors tro på sin flinke gutt eller fars ros og store belønningsrate (belønning for resultat, for å si i fra, for å være helt tørr...) som gjorde utslaget (sannsynligvis er det vel kombinasjonen), men gutten er helt fantastisk! Tilsammen tre uhell har han hatt i barnehagen på tilsammen fem barnehagedager, og nå er han altså også helt tørr på nettene! Og i barnehagen har de fjernet bleia også når han er ute. Jeg er så innmari stolt av lillegutten, og sier det til ham hele tiden *ler* Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd det skulle gå så lett.
Så nå har vi bare én bleiegutt igjen. Deilig! Mindre penger i bleier, mindre styr med bleieskift og kos med shopping av ørsmå guttetruser, hehehe!
Er det rart at vi har begynt å sette minstemann på potta litt?! ;o)
Så var første steg tatt. Neste steg var å kreve litt resultat: et kryss for sitting, to for tissing! Og nytt pusslespill ble stilt opp på baderomsmøblet som forlokkende belønning. Vips! Der var det også utfylt. Og nå fikk mannen blod på tann. Han innså at fruen i huset faktisk ikke var på ville veier og at bleieslutt faktisk kunne være innenfor rekkevidde. Nå ble det lovet belønning for do-bæsjing. Imidlertid kom vinterferien først, og mamma gjorde ord til handling og lot bleia fare under gutteprotester og pappanøling.
Å slutte med bleier er en stor ting i et gutteliv. Det er ikke det minste rart at småen standhaftig felte noen tårer og bad om å få bleia på igjen. Men mor var enda mer standhaftig (sjokk, sjokk) og mente at et par dager med uhell måtte tåles før man gjorde retrett og evt innså at gutten ikke var klar. Som sagt så gjort. Og tissing ble det. På gulv. På nyvaska gulv. På gulv midt inne på butikken....
På en liten uke var gutten tørr. Og her snakker vi virkelig tørr!! Ikke en skvett i nattbleia, og ytterst få uhell på dagtid. Et halvår med enkelte uhell må man nesten regne med, så tissing i utedressen og noen uhell her hjemme kaller jeg nesten ikke u-tørrhet, må jeg innrømme. Han har klart seg kjempebra og er egentlig helt superduper, lille gutten min! *stolt*
Det skal være usagt om det er mors tro på sin flinke gutt eller fars ros og store belønningsrate (belønning for resultat, for å si i fra, for å være helt tørr...) som gjorde utslaget (sannsynligvis er det vel kombinasjonen), men gutten er helt fantastisk! Tilsammen tre uhell har han hatt i barnehagen på tilsammen fem barnehagedager, og nå er han altså også helt tørr på nettene! Og i barnehagen har de fjernet bleia også når han er ute. Jeg er så innmari stolt av lillegutten, og sier det til ham hele tiden *ler* Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd det skulle gå så lett.
Så nå har vi bare én bleiegutt igjen. Deilig! Mindre penger i bleier, mindre styr med bleieskift og kos med shopping av ørsmå guttetruser, hehehe!
Er det rart at vi har begynt å sette minstemann på potta litt?! ;o)
Thursday, February 19, 2009
Back in business...
Jeg har beregnet jobbstart godt kan man trygt si. Først jobb i to dager, så helg. Videre fem dager jobb og så - tada - ferie i en uke ;oD Noen fordeler skal man ha av å jobbe i et av de mest psykisk stressende, samt støyutsatte, yrker!
I begynne i jobb igjen har bydd på store utfordringer både på jobbsiden og på hjemmefronten. Både for mor og far i heimen er denne nye, omsnudde tilværelsen en litt sånn "prøve og feile og finne ut av ting"-periode. Det sier seg vel selv at med et barn som ble fullammet frem til ca to uker før jobbstart er omveltningen til null pupp i 7 timer daglig en aldri så liten sjokkerende opplevelse. Første dag bestod vel helst i sint illskriking før han innså at puppen ikke kom fykende som vanlig. Etter det har ting gått bedre og bedre. Joda - man har rett på ammefri. Men for en ti måneder gammel baby skal det vel strengt tatt ikke være nødvendig med morsmelk mer enn tre ganger daglig...?
For mor har det vært en fornøyelse å komme seg litt ut i verden! Tenk å se noe mer enn husets fire vegger, og få annen input enn husmorsladder og oppdragelsesdialoger i åpen barnehage! (Vel dreier dagene mine seg enda mye om oppdragelsesmetoder, men dog rettet mot andre enn mine egne barn *s* ) Deilig!
Overgangen til arbeidslivet igjen var likevel en overgang som sendte sjokkbølger langt inn i mors dvorske legeme, må innrømmes. Når man jobber med barn med til dels store utfordringer i skolehverdagen må man tåle å bli testet, utprøvd og mer eller mindre tygget og spyttet ut halvfordøyd. I og med at jeg for øyeblikket befinner meg på skolens aller yngste trinn hadde jeg nå likevel ikke forventet en fullt så brå start. Oooo, hvor lett en glemmer i løpet av noen måneders slaraffenliv i stille mammaverden! Og min lille verden har jo heller ikke vært av de stilleste det siste året...
Å reise fra minstemann hjemme med pappaen har faktisk gått over all forventning. I lange timer av gangen klarer jeg å ikke tenke på ham, selv om det innimellom kommer klare stikk av savn - ofte i forbindelse med en viss økt tyngde i de fremre gemakker hos mor. Jeg stoler fullt og helt på at han har det greit hjemme med far, selv om jeg nå må innrømme at én times gråt i lekegrinda ikke akkurat er det jeg forventer at dagen skal medbringe. Far har litt igjen før han forstår at husarbeid ikke bør prioriteres når man liksom skal være hjemme med barn i permisjon. I mitt hode betyr iallefall det at barnets behov og ønsker skal prioriteres - man har tross alt ikke mer enn et år til å glede seg over samværet, bygge opp relasjoner og selvfølelsen hos barnet. Eller grunnlaget for det da. Man har vel strengt tatt resten av livet til å gjøre sitt beste for barnet.
Far er forøvrig mest fornøyd med at vm på ski sammenfaller med hans tid hjemme *ler*
Ting ordner seg visst til det beste. Og når jeg bare får litt mer tid for meg selv tipper jeg at overskudd og humør øker igjen slik at jeg i større grad klarer å være en god mor - noe jeg ikke har følt meg som på en liten evighet!
I begynne i jobb igjen har bydd på store utfordringer både på jobbsiden og på hjemmefronten. Både for mor og far i heimen er denne nye, omsnudde tilværelsen en litt sånn "prøve og feile og finne ut av ting"-periode. Det sier seg vel selv at med et barn som ble fullammet frem til ca to uker før jobbstart er omveltningen til null pupp i 7 timer daglig en aldri så liten sjokkerende opplevelse. Første dag bestod vel helst i sint illskriking før han innså at puppen ikke kom fykende som vanlig. Etter det har ting gått bedre og bedre. Joda - man har rett på ammefri. Men for en ti måneder gammel baby skal det vel strengt tatt ikke være nødvendig med morsmelk mer enn tre ganger daglig...?
For mor har det vært en fornøyelse å komme seg litt ut i verden! Tenk å se noe mer enn husets fire vegger, og få annen input enn husmorsladder og oppdragelsesdialoger i åpen barnehage! (Vel dreier dagene mine seg enda mye om oppdragelsesmetoder, men dog rettet mot andre enn mine egne barn *s* ) Deilig!
Overgangen til arbeidslivet igjen var likevel en overgang som sendte sjokkbølger langt inn i mors dvorske legeme, må innrømmes. Når man jobber med barn med til dels store utfordringer i skolehverdagen må man tåle å bli testet, utprøvd og mer eller mindre tygget og spyttet ut halvfordøyd. I og med at jeg for øyeblikket befinner meg på skolens aller yngste trinn hadde jeg nå likevel ikke forventet en fullt så brå start. Oooo, hvor lett en glemmer i løpet av noen måneders slaraffenliv i stille mammaverden! Og min lille verden har jo heller ikke vært av de stilleste det siste året...
Å reise fra minstemann hjemme med pappaen har faktisk gått over all forventning. I lange timer av gangen klarer jeg å ikke tenke på ham, selv om det innimellom kommer klare stikk av savn - ofte i forbindelse med en viss økt tyngde i de fremre gemakker hos mor. Jeg stoler fullt og helt på at han har det greit hjemme med far, selv om jeg nå må innrømme at én times gråt i lekegrinda ikke akkurat er det jeg forventer at dagen skal medbringe. Far har litt igjen før han forstår at husarbeid ikke bør prioriteres når man liksom skal være hjemme med barn i permisjon. I mitt hode betyr iallefall det at barnets behov og ønsker skal prioriteres - man har tross alt ikke mer enn et år til å glede seg over samværet, bygge opp relasjoner og selvfølelsen hos barnet. Eller grunnlaget for det da. Man har vel strengt tatt resten av livet til å gjøre sitt beste for barnet.
Far er forøvrig mest fornøyd med at vm på ski sammenfaller med hans tid hjemme *ler*
Ting ordner seg visst til det beste. Og når jeg bare får litt mer tid for meg selv tipper jeg at overskudd og humør øker igjen slik at jeg i større grad klarer å være en god mor - noe jeg ikke har følt meg som på en liten evighet!
Friday, February 13, 2009
Backflash
Vår eldste lille solskinn begynner å bli stor gutt. Han har et ordforråd som mange kan misunne, en fantasi uten grenser, en fysikk uten grenser og en humor uten like. Det er ren lykke å høre den trillende latteren daglig - for ikke å snakke om de små øyeblikkene med kos og småsnakk i fanget. Jeg gjemmer dem som gullskatter et sted i minneboksen ;o)
Mens jeg så satt her på pc`en og skulle fullføre et prosjekt, måtte jeg bla meg litt tilbake i "gamle" bilder, noe som skulle bli en litt lenger seanse enn planlagt. Man blir jo alltid litt sentimental og mimrende overfor sånne ting. Så jeg ble sittende å kikke og tenkte tilbake på tiden da lillegutt var enda mindre.
Livet mitt har egentlig blitt helt fantastisk etter at jeg ble mamma. Til tross for utallige innlegg her om hvor stritt det har vært (og det undergraver jeg på ingen måte at det har vært. Jeg unner i grunnen ingen å få syke barn, rett og slett), så er vi utrolig heldige som har fått to så deilige små skatter i hus. Gleden ved å ha barn i huset overstiger i stor grad arbeidet og slitet med det - selv om det er vanskelig å huske på dårlige dager (og netter!).
Bilder av smilende, undersøkende, ivrige små bøllefrø gir meg gåsehud av lykke. Og jeg prøver å finne det beste bildet til å sette i skryteramma mi på jobb *ler*
Men så dukket det opp noe jeg hadde fortrengt. Ett år gamle bilder av en skamsyk unge med oksygenmaske, kritthvit hud og syltynn kropp. Tenk at det ikke er mer enn ett år siden! Min lille skatt - så utrolig sliten og syk! I ettertid forstår jeg hvorfor folk grøsset når de kom inn døra til rommet vårt på sykehuset. Hvorfor ingen orket å være der så lenge om gangen og helst ikke kom tilbake. Han ser virkelig syk ut...
Og det er nå jeg kommer på hvor utrolig heldige vi egentlig har vært. Til tross for kronisk sykdom. Vel har vi strie dager og netter. Og, ja - jeg blir lei av å knapt nok kunne puste uten å ha en unge klistret på meg i perioder. Men vi har faktisk ungene våre her enda. Og de er friske mye av tiden!
En tid før lillemann ble så syk at vi havnet på sykehuset fulgte jeg med i bloggen til en forumdame som skrev om sin sønns kamp mot kreften. Mange vil nok for alltid huske minstemann som tapte kampen. Gutten med de store blå som kjempet så tappert tross dårlige odds. Så syk, så syk. Jeg innser hvor utrolig heldige vi faktisk er som aldri har måttet innfinne oss med at barna våre kjemper med døden. Joda - vi har det stritt - men vi har det overkommelig! Selv om jeg er sliten til beinet iblant, og kunne ønsket meg en annen tilværelse, så har jeg virkelig gode dager også - og øyeblikk det hele er så inderlig verdt det. Og selv om vi bekymrer oss og ønsketenker en lettere tilværelse, så har vi aldri måttet tenke oss muligheten for å fortsette uten det kjæreste vi har. Det setter ting litt i perspektiv.
Jeg unner ingen syke barn. Og minst av alt unner jeg ikke barna mine å være syke. Det de sliter med kjenner jeg så på kroppen at jeg har lyst til å hyle når de sliter som verst. Følelsen av en to tonns elefant som sitter på brystet ens - følelsen av å ikke orke, ikke ha energi... Når man er liten og egentlig burde utforsket verden, hatt all verdens energi til å gjøre sprell som fikk mor og far til å hive etter pusten, burde man slippet unna sykdommer i det hele tatt. Og jeg får klump i magen av se bildene som minner meg på at min søteste gullklump var så syk at han knapt orket å puste (bokstavelig talt - var derfor han måtte ha oksygen....).
Måtte vi få mange dager og år uten barn som blir så syke at de må innlegges! Og måtte vi aldri måtte oppleve at de må kjempe for livet!!
Takk gud for forskning, gode leger og medisiner! (og jeg er ganske glad vi bor i et rikt land....)
Mens jeg så satt her på pc`en og skulle fullføre et prosjekt, måtte jeg bla meg litt tilbake i "gamle" bilder, noe som skulle bli en litt lenger seanse enn planlagt. Man blir jo alltid litt sentimental og mimrende overfor sånne ting. Så jeg ble sittende å kikke og tenkte tilbake på tiden da lillegutt var enda mindre.
Livet mitt har egentlig blitt helt fantastisk etter at jeg ble mamma. Til tross for utallige innlegg her om hvor stritt det har vært (og det undergraver jeg på ingen måte at det har vært. Jeg unner i grunnen ingen å få syke barn, rett og slett), så er vi utrolig heldige som har fått to så deilige små skatter i hus. Gleden ved å ha barn i huset overstiger i stor grad arbeidet og slitet med det - selv om det er vanskelig å huske på dårlige dager (og netter!).
Bilder av smilende, undersøkende, ivrige små bøllefrø gir meg gåsehud av lykke. Og jeg prøver å finne det beste bildet til å sette i skryteramma mi på jobb *ler*
Men så dukket det opp noe jeg hadde fortrengt. Ett år gamle bilder av en skamsyk unge med oksygenmaske, kritthvit hud og syltynn kropp. Tenk at det ikke er mer enn ett år siden! Min lille skatt - så utrolig sliten og syk! I ettertid forstår jeg hvorfor folk grøsset når de kom inn døra til rommet vårt på sykehuset. Hvorfor ingen orket å være der så lenge om gangen og helst ikke kom tilbake. Han ser virkelig syk ut...
Og det er nå jeg kommer på hvor utrolig heldige vi egentlig har vært. Til tross for kronisk sykdom. Vel har vi strie dager og netter. Og, ja - jeg blir lei av å knapt nok kunne puste uten å ha en unge klistret på meg i perioder. Men vi har faktisk ungene våre her enda. Og de er friske mye av tiden!
En tid før lillemann ble så syk at vi havnet på sykehuset fulgte jeg med i bloggen til en forumdame som skrev om sin sønns kamp mot kreften. Mange vil nok for alltid huske minstemann som tapte kampen. Gutten med de store blå som kjempet så tappert tross dårlige odds. Så syk, så syk. Jeg innser hvor utrolig heldige vi faktisk er som aldri har måttet innfinne oss med at barna våre kjemper med døden. Joda - vi har det stritt - men vi har det overkommelig! Selv om jeg er sliten til beinet iblant, og kunne ønsket meg en annen tilværelse, så har jeg virkelig gode dager også - og øyeblikk det hele er så inderlig verdt det. Og selv om vi bekymrer oss og ønsketenker en lettere tilværelse, så har vi aldri måttet tenke oss muligheten for å fortsette uten det kjæreste vi har. Det setter ting litt i perspektiv.
Jeg unner ingen syke barn. Og minst av alt unner jeg ikke barna mine å være syke. Det de sliter med kjenner jeg så på kroppen at jeg har lyst til å hyle når de sliter som verst. Følelsen av en to tonns elefant som sitter på brystet ens - følelsen av å ikke orke, ikke ha energi... Når man er liten og egentlig burde utforsket verden, hatt all verdens energi til å gjøre sprell som fikk mor og far til å hive etter pusten, burde man slippet unna sykdommer i det hele tatt. Og jeg får klump i magen av se bildene som minner meg på at min søteste gullklump var så syk at han knapt orket å puste (bokstavelig talt - var derfor han måtte ha oksygen....).
Måtte vi få mange dager og år uten barn som blir så syke at de må innlegges! Og måtte vi aldri måtte oppleve at de må kjempe for livet!!
Takk gud for forskning, gode leger og medisiner! (og jeg er ganske glad vi bor i et rikt land....)
Sunday, February 01, 2009
Dumme svensker, fordommer og gangsyn.
Det er rart hvordan det er med oss mennesker og fordommer. Uansett hvor åpne vi innbiller oss at vi er for nye og annerledes ting, så bærer vi like fullt med oss vårt helt egne sett fordommer som ligger og slumrer innerst i hjernebarken til de finner det for godt å dukke opp.
Jeg er (selvsagt) av dem som tror jeg klarer å gjemme fordommene mine godt ;) Og stort sett er jeg veldig åpen for nye mennesker fra utallige samfunnssjikt, land og kulturer. Jeg er temmelig lik potteplanten i så måte, og kan slå rot selv blant de mest ihuga særgruppene av mennesker - nettopp der ingen ville tru at Didi kunne bu.... (mange blir lurt av det de oppfatter som et litt arrogant ytre, faktisk - noe som både morer og overrasker meg)
Eller som sjefen min bemerket da jeg for noen år tilbake skulle tilbringe en sommeruke på Roskilde: "Jeg kan liksom ikke se deg for meg i telt midt i sørpa" *ler* Det var en strålende sommer det året, og jeg er faktisk temmelig lite snerpete når det kommer til fellesdasser, køståing og fulle folk ;) (Litt mer når det kommer til urin all over, men det er et helt annet blogginnlegg)
Sjefen min hintet nok mer til den mindre bekvemmelige stilen ved teltlivet, så som mindre skapplass og dårligere komfort, men hun visste lite om at jeg fra spede barnsben av har blitt oppdratt til å bli en aldri så liten skap-camper... For en "pengelens" storfamilie på 70-tallet var ofte teltlivet eneste alternativ når det kom til feriering. Og vi ungene syntes faktisk det var aldri så ørlite spennende å sove i et knøttetelt sammen, mens mor og far lå side om side i familieteltet like ved. Spennende røverhistorier om tre jenter i hver sin maurtue, tannpuss med musetilskuere og bading i tordenvær har siden vært en del av "familiekrønikeren" heime - sånne "kodakmoments" man mangler bilde av, men som ånder og lever i familiens felles bevissthet og dras frem i passende stunder.
Det gikk ikke mange årene i telt før mine foreldre fant et billig alternativ til ørten unger i ett telt. En sommerhytte med fire sponvegger, bølgeblikktak, bøttedo og tre køysenger var mitt sommerhjem i noen tiår. Stearinlys og parafinlamper som eneste lyskilde, og vanndunker man måtte gå milevis for å fylle for så å slepe opp et bratt berg til hytta. Joda, jeg har vært der - i det primitive livet. Dagens familiehytte er av litt bedre standard, med kompost-hyttedass (man slipper gleden ved å velte bøttedoen og stå hylende i en flom av ekskrementer...), strøm og skifertak. Men i forhold til andre hytteeiere er nok fremdeles mine foreldre opptatt av å holde en enkel standard. Dusj er noe man gjør utendørs bak et provisorisk forheng, og klesvasken samles opp og tas med hjem. Eller gjøres for hånd. Middag ordnes på grill eller propankomfyr - her skusler man ikke penger til lukseriøse hyttetilbehør, nei. Det enkle er ofte det beste ;)
Men, tilbake til fordommene... For øyeblikket vurderes nemlig medlemsskap her. Nå når vi har gått tilbake til min barndoms sommerrøtter, og investert i en campingdrøm på sørlandet, må vi definitivt vurdere om vi ikke også må tråle Freetex etter en passende gjenlevning fra 80-tallet. *ser drømmende for seg bleket krøllesveis og lugubre leopardmønstrete tights som passer grilldressjakken*
Men fordommene mine gjelder såvisst ikke bare nordmenn på ferie - charterturismen fortjener jo også ros og omtale her, men jeg vet ikke om jeg gidder å skrive så langt i kveld - det gjelder også utenlandske mennesker som forviller seg inn i vårt landstrakte land. Som sagt før så er jeg egentlig temmelig åpen for andre mennesker, men innimellom trår fordommene til for fullt. Julebordet på jobben min fikk meg inn i et sånt modus. Jeg ble nemlig sittende som borddame til en tilflyttet svenske. Jeg liker igrunnen godt å feriere i Sverige. Og jeg har lite å si om svensker generelt - med unntak av at de finnes i like mange sjatteringer som nordmenn når man beveger seg litt mellom by og land og langtbortivekkgjemtekroker ;D Vel, denne svensken fikk mine verste fordommer til å klemme seg frem i bevisstheten....
Jeg innrømmer så gjerne at jeg ikke er perfekt. Men jeg tror jeg har en viss evne til å rette ut de sosiale antennene mine i de riktige sammenhenger. Å sitte på julebord i et annet land, sammen med bare "innboere", og generalisere og kritisere innbyggernes mentalitet og holdninger.... Tja, kan man si at det er noe jeg ikke i min villeste fantasi ville funnet på å gjøre? Min bordkavaler - som mine fordommer fort plasserte i kategorien "enkel bygdetulling fra innerste gjørmehaug som inbiller seg at han har noen form for intellekt" - gjorde nettopp dette. Han begav seg ut på en lang tirade av "nordmenn lever bare på olja, har ingen industri og har ikke greie på økonomi" i ren Norges-misunnelse av beste lillebrorkarakter. I begynnelsen inntok jeg min ironisksarkastiske "jeg svarer for å provosere"-holdning, men etterhvert kjeda jeg meg så innmari at jeg bare nikket og smilte på passende steder og lot mannen kvekke fra seg. Og det gjorde han jo ikke før det var på tide for meg å dra hjem og amme... Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg at min lenge etterlengtede frikveld skulle tilbringes, mer som en historie i "min verste date"-avdelingen, vil jeg tro. Mine fordommer har imidlertid banket kraftig på innsiden av skolten i ettertid og lurt på hvordan et oppegående menneske kan sitte i en slik setting og la fordommene spy ut over sin neste. Jeg mener: hva får et menneske til å flytte til Norge, søke jobb og bli værende her med holdninger om nordmenn som setter piggene ut hos de fleste?! Jeg tipper idioti. Mannen er rett og slett dum. Han går rundt i sin svenske påtatte selvopptatthet og tror vi bryr oss om at han ser på oss som mindre verdt enn hans blå-og gulstripete ræv. "Pass ni, nordbaggar - for her kommer jäg..." Egentlig har jeg for lengst plassert ham i en "høyrøstet og "spirituell" person som gjør mye av seg pga dårlig selvtillit"-gruppa mi. Det triste er at dette mennesket er ansatt for å lære opp våre håpefulle, for å gjøre dem preppa til et liv i dette landet, med de menneskene, som han egentlig ser litt nedlatende ned på.... Hadde jeg bestemt så hadde han nok måttet tatt seg et kurs i holdningsendring og norskhistorie, samt noen timer selvtillitsbygging, før jeg hadde sluppet ham inn dit han er nå.
Gjett om jeg gleder meg til å se hvem jeg skal samarbeide med når jeg er tilbake i jobb *ler*
Jeg liker på et vis å hengi meg til disse deilige fordommene mine - på samme vis som min kollega så tydeligvis ikke har noen sperrer for å gjøre det. De gir meg liksom en unnskyldning til å mene og synes noe om andre mennesker uten å måtte ta hensyn til at jeg faktisk kan ta feil. I hormonelle og/eller selvopptatte øyeblikk kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg faktisk har alt vett, og det er en herlig følelse å velte seg i sin egen godhet og føle maktsusets brusing i årene. For jeg er tross alt bestvitende, gudommelig og best i alt, ikke sant? Mitt ord er lov og alle i grilldresser er nøyaktig slik mine fordommer forteller meg. Ikke alle campere er stolte eiere av grilldresser da, men det er jo en helt annen ting...
Og så lander jeg på jorden igjen og kan se litt humoristisk på min egen oppfatning av verden. Jeg rister litt i mine passelig grofaste, ompottingsklare, røtter - rister bort noen fordommer som har klistret seg på innsiden av gangsynet - og er klar til å møte verden slik den er igjen. Med rare mennesker i alle krinker og kroker. Og kulturforskjeller ikke bare mellom land og religioner, men også mellom landsmenn, familier og byer. Brillene er på plass på nesen igjen og jeg ser klarer enn jeg gjør uten.
Men matchende grilldress - det har jeg av humoristiske grunner - litt lyst å investere i *skrattler*
Jeg er (selvsagt) av dem som tror jeg klarer å gjemme fordommene mine godt ;) Og stort sett er jeg veldig åpen for nye mennesker fra utallige samfunnssjikt, land og kulturer. Jeg er temmelig lik potteplanten i så måte, og kan slå rot selv blant de mest ihuga særgruppene av mennesker - nettopp der ingen ville tru at Didi kunne bu.... (mange blir lurt av det de oppfatter som et litt arrogant ytre, faktisk - noe som både morer og overrasker meg)
Eller som sjefen min bemerket da jeg for noen år tilbake skulle tilbringe en sommeruke på Roskilde: "Jeg kan liksom ikke se deg for meg i telt midt i sørpa" *ler* Det var en strålende sommer det året, og jeg er faktisk temmelig lite snerpete når det kommer til fellesdasser, køståing og fulle folk ;) (Litt mer når det kommer til urin all over, men det er et helt annet blogginnlegg)
Sjefen min hintet nok mer til den mindre bekvemmelige stilen ved teltlivet, så som mindre skapplass og dårligere komfort, men hun visste lite om at jeg fra spede barnsben av har blitt oppdratt til å bli en aldri så liten skap-camper... For en "pengelens" storfamilie på 70-tallet var ofte teltlivet eneste alternativ når det kom til feriering. Og vi ungene syntes faktisk det var aldri så ørlite spennende å sove i et knøttetelt sammen, mens mor og far lå side om side i familieteltet like ved. Spennende røverhistorier om tre jenter i hver sin maurtue, tannpuss med musetilskuere og bading i tordenvær har siden vært en del av "familiekrønikeren" heime - sånne "kodakmoments" man mangler bilde av, men som ånder og lever i familiens felles bevissthet og dras frem i passende stunder.
Det gikk ikke mange årene i telt før mine foreldre fant et billig alternativ til ørten unger i ett telt. En sommerhytte med fire sponvegger, bølgeblikktak, bøttedo og tre køysenger var mitt sommerhjem i noen tiår. Stearinlys og parafinlamper som eneste lyskilde, og vanndunker man måtte gå milevis for å fylle for så å slepe opp et bratt berg til hytta. Joda, jeg har vært der - i det primitive livet. Dagens familiehytte er av litt bedre standard, med kompost-hyttedass (man slipper gleden ved å velte bøttedoen og stå hylende i en flom av ekskrementer...), strøm og skifertak. Men i forhold til andre hytteeiere er nok fremdeles mine foreldre opptatt av å holde en enkel standard. Dusj er noe man gjør utendørs bak et provisorisk forheng, og klesvasken samles opp og tas med hjem. Eller gjøres for hånd. Middag ordnes på grill eller propankomfyr - her skusler man ikke penger til lukseriøse hyttetilbehør, nei. Det enkle er ofte det beste ;)
Men, tilbake til fordommene... For øyeblikket vurderes nemlig medlemsskap her. Nå når vi har gått tilbake til min barndoms sommerrøtter, og investert i en campingdrøm på sørlandet, må vi definitivt vurdere om vi ikke også må tråle Freetex etter en passende gjenlevning fra 80-tallet. *ser drømmende for seg bleket krøllesveis og lugubre leopardmønstrete tights som passer grilldressjakken*
Men fordommene mine gjelder såvisst ikke bare nordmenn på ferie - charterturismen fortjener jo også ros og omtale her, men jeg vet ikke om jeg gidder å skrive så langt i kveld - det gjelder også utenlandske mennesker som forviller seg inn i vårt landstrakte land. Som sagt før så er jeg egentlig temmelig åpen for andre mennesker, men innimellom trår fordommene til for fullt. Julebordet på jobben min fikk meg inn i et sånt modus. Jeg ble nemlig sittende som borddame til en tilflyttet svenske. Jeg liker igrunnen godt å feriere i Sverige. Og jeg har lite å si om svensker generelt - med unntak av at de finnes i like mange sjatteringer som nordmenn når man beveger seg litt mellom by og land og langtbortivekkgjemtekroker ;D Vel, denne svensken fikk mine verste fordommer til å klemme seg frem i bevisstheten....
Jeg innrømmer så gjerne at jeg ikke er perfekt. Men jeg tror jeg har en viss evne til å rette ut de sosiale antennene mine i de riktige sammenhenger. Å sitte på julebord i et annet land, sammen med bare "innboere", og generalisere og kritisere innbyggernes mentalitet og holdninger.... Tja, kan man si at det er noe jeg ikke i min villeste fantasi ville funnet på å gjøre? Min bordkavaler - som mine fordommer fort plasserte i kategorien "enkel bygdetulling fra innerste gjørmehaug som inbiller seg at han har noen form for intellekt" - gjorde nettopp dette. Han begav seg ut på en lang tirade av "nordmenn lever bare på olja, har ingen industri og har ikke greie på økonomi" i ren Norges-misunnelse av beste lillebrorkarakter. I begynnelsen inntok jeg min ironisksarkastiske "jeg svarer for å provosere"-holdning, men etterhvert kjeda jeg meg så innmari at jeg bare nikket og smilte på passende steder og lot mannen kvekke fra seg. Og det gjorde han jo ikke før det var på tide for meg å dra hjem og amme... Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg at min lenge etterlengtede frikveld skulle tilbringes, mer som en historie i "min verste date"-avdelingen, vil jeg tro. Mine fordommer har imidlertid banket kraftig på innsiden av skolten i ettertid og lurt på hvordan et oppegående menneske kan sitte i en slik setting og la fordommene spy ut over sin neste. Jeg mener: hva får et menneske til å flytte til Norge, søke jobb og bli værende her med holdninger om nordmenn som setter piggene ut hos de fleste?! Jeg tipper idioti. Mannen er rett og slett dum. Han går rundt i sin svenske påtatte selvopptatthet og tror vi bryr oss om at han ser på oss som mindre verdt enn hans blå-og gulstripete ræv. "Pass ni, nordbaggar - for her kommer jäg..." Egentlig har jeg for lengst plassert ham i en "høyrøstet og "spirituell" person som gjør mye av seg pga dårlig selvtillit"-gruppa mi. Det triste er at dette mennesket er ansatt for å lære opp våre håpefulle, for å gjøre dem preppa til et liv i dette landet, med de menneskene, som han egentlig ser litt nedlatende ned på.... Hadde jeg bestemt så hadde han nok måttet tatt seg et kurs i holdningsendring og norskhistorie, samt noen timer selvtillitsbygging, før jeg hadde sluppet ham inn dit han er nå.
Gjett om jeg gleder meg til å se hvem jeg skal samarbeide med når jeg er tilbake i jobb *ler*
Jeg liker på et vis å hengi meg til disse deilige fordommene mine - på samme vis som min kollega så tydeligvis ikke har noen sperrer for å gjøre det. De gir meg liksom en unnskyldning til å mene og synes noe om andre mennesker uten å måtte ta hensyn til at jeg faktisk kan ta feil. I hormonelle og/eller selvopptatte øyeblikk kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg faktisk har alt vett, og det er en herlig følelse å velte seg i sin egen godhet og føle maktsusets brusing i årene. For jeg er tross alt bestvitende, gudommelig og best i alt, ikke sant? Mitt ord er lov og alle i grilldresser er nøyaktig slik mine fordommer forteller meg. Ikke alle campere er stolte eiere av grilldresser da, men det er jo en helt annen ting...
Og så lander jeg på jorden igjen og kan se litt humoristisk på min egen oppfatning av verden. Jeg rister litt i mine passelig grofaste, ompottingsklare, røtter - rister bort noen fordommer som har klistret seg på innsiden av gangsynet - og er klar til å møte verden slik den er igjen. Med rare mennesker i alle krinker og kroker. Og kulturforskjeller ikke bare mellom land og religioner, men også mellom landsmenn, familier og byer. Brillene er på plass på nesen igjen og jeg ser klarer enn jeg gjør uten.
Men matchende grilldress - det har jeg av humoristiske grunner - litt lyst å investere i *skrattler*
Monday, December 29, 2008
Årskavalkade over det hersens år 2008
Januar begynte på SUS med syk liten gutt,
hosting og hesing som aldri tok slutt.
Februar fulgte med trøtt far og mor,
en mamma som følte seg sliten og stor.
Mars kom med påske og permisjon.
Og pappa voktet sin telefon.
April ble det født nok en guttetass,
poden ble storebror - det var stas!
Mai med nasjonaldag og våryrhet,
samt kolikk og en gutt som med snue slet.
Juni var ferie på alle mann,
og ikke minst ble det til dåp stelt i stand.
Juli og kloikken tok endelig slutt
- vi fikk se glimt av en blid og god gutt!
August og på ny inn på sykehus.
Bronkiolitt og lunger med sus og dus.
September, oktober og november har gått,
med ører og hoste og masse snott!!
Desember gikk nesten sykdomsfritt *
og vi kunne til slutt senke skuldrene litt.
Et fryktelig slitsomt år er forbi
- må nyåret mye bedre dager gi!!
Så, skål alle sammen, og lykke til!
Vi snakkes nok snart, om skjebnen er snill ;o)
God Nytt År!!
(* de to første ukene var vel med masse sykdom på sitt aller verste, men jammen fikk vi ikke to fine uker med friske gutter på slutten - akkurat som bestilt!! :oD)
hosting og hesing som aldri tok slutt.
Februar fulgte med trøtt far og mor,
en mamma som følte seg sliten og stor.
Mars kom med påske og permisjon.
Og pappa voktet sin telefon.
April ble det født nok en guttetass,
poden ble storebror - det var stas!
Mai med nasjonaldag og våryrhet,
samt kolikk og en gutt som med snue slet.
Juni var ferie på alle mann,
og ikke minst ble det til dåp stelt i stand.
Juli og kloikken tok endelig slutt
- vi fikk se glimt av en blid og god gutt!
August og på ny inn på sykehus.
Bronkiolitt og lunger med sus og dus.
September, oktober og november har gått,
med ører og hoste og masse snott!!
Desember gikk nesten sykdomsfritt *
og vi kunne til slutt senke skuldrene litt.
Et fryktelig slitsomt år er forbi
- må nyåret mye bedre dager gi!!
Så, skål alle sammen, og lykke til!
Vi snakkes nok snart, om skjebnen er snill ;o)
God Nytt År!!
(* de to første ukene var vel med masse sykdom på sitt aller verste, men jammen fikk vi ikke to fine uker med friske gutter på slutten - akkurat som bestilt!! :oD)
Saturday, December 27, 2008
Utakknemlighet
Jeg var på årets store bytterunde i dag - noe som medførte tidlige magesår-symptomer i ren frustrasjon over menneskehav, parkeringsproblemer og utsolgte varer.... For min del handlet byttingen stort sett om andre klesstørrelser, og altså ikke andre sorter ting. Men menneskehavet inne på kjøpesenteret fikk meg nå til å gruble litt over enkelte ting.
I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.
Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....
Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.
Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).
Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.
Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:
Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.
Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.
Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....
Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...
Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.
Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!
Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...
I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...
Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)
I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.
Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....
Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.
Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).
Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.
Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:
Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.
Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.
Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....
Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...
Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.
Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!
Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...
I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...
Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)
Tuesday, December 09, 2008
Irritasjonsmoment
Ting mannen gjør som irriterer vettet av meg for øyeblikket:
(et forsøk på å systematisere og bagatellisere litt...)
1. lar Poden spise alle måltider, med unntak av middagen, foran tv`n ;o(
2. setter seg ved pc`n etter å ha skrudd på tv`n for ungene istede for å være tilstede sammen med ungene til etter leggetid.
3. ber meg å gjøre ting for så å gå hen å gjøre det selv i neste øyeblikk (akkurat som moren min pleide å gjøre). Og så klager han etterpå på at jeg gjør så lite (akkurat som moren min...).
4. legger seg hver kveld i senga med Poden når han skal sove slik at Poden nå ikke lenger klarer å sovne på egen hånd. Dette medfører at mannen går inn og legger seg der rundt kl 3-4 hver natt...
5. mener at å rydde av bordet etter middagen innebærer nøyaktig det: å rydde av bordet og sette i oppvaskmaskinen. Bakterieoverfloden i matrester på bord og gulv, samt alle nedmistede matbiter på gulvet, ligger igjen til neste dag. Eller til minstemann finner dem og putter dem i munnen...
6. kjøkkenfiller kan brukes til alt fra å vaske do, gulv og tørke ungene rundt munnen med....
7. han har ikke oppdaget det dårlige suget på gjestedoen vår, og doen er dermed ofte halvfull av stinkende urin... (i tillegg til de dråpene han på menns vis ikke klarer å få oppi doskåla*gremme*)
8. klarer ikke huske selv de enkleste beskjeder, og ting som "vi skal i middag på søndag" eller "smør bleieutslettet med denne salven" går inn ene og ut andre øret...
9. finner ikke søppeldunken til sånne ting som brukte q-tips, avklipte tånegler og snytepapir ;p
10. vekkerklokka står på lydnivå for halvgamle, halvdøve mannfolk fordi...han er et sånt! Den vekkerklokka kan vekke døde, og vekker iallefall meg og ungene....
Og, nei - jeg lar ham ikke lese dette innlegget ;oD (men han kan gjerne oppfordres til å lage en liknende liste, så kan vi få ut litt gruff begge to!)
(et forsøk på å systematisere og bagatellisere litt...)
1. lar Poden spise alle måltider, med unntak av middagen, foran tv`n ;o(
2. setter seg ved pc`n etter å ha skrudd på tv`n for ungene istede for å være tilstede sammen med ungene til etter leggetid.
3. ber meg å gjøre ting for så å gå hen å gjøre det selv i neste øyeblikk (akkurat som moren min pleide å gjøre). Og så klager han etterpå på at jeg gjør så lite (akkurat som moren min...).
4. legger seg hver kveld i senga med Poden når han skal sove slik at Poden nå ikke lenger klarer å sovne på egen hånd. Dette medfører at mannen går inn og legger seg der rundt kl 3-4 hver natt...
5. mener at å rydde av bordet etter middagen innebærer nøyaktig det: å rydde av bordet og sette i oppvaskmaskinen. Bakterieoverfloden i matrester på bord og gulv, samt alle nedmistede matbiter på gulvet, ligger igjen til neste dag. Eller til minstemann finner dem og putter dem i munnen...
6. kjøkkenfiller kan brukes til alt fra å vaske do, gulv og tørke ungene rundt munnen med....
7. han har ikke oppdaget det dårlige suget på gjestedoen vår, og doen er dermed ofte halvfull av stinkende urin... (i tillegg til de dråpene han på menns vis ikke klarer å få oppi doskåla*gremme*)
8. klarer ikke huske selv de enkleste beskjeder, og ting som "vi skal i middag på søndag" eller "smør bleieutslettet med denne salven" går inn ene og ut andre øret...
9. finner ikke søppeldunken til sånne ting som brukte q-tips, avklipte tånegler og snytepapir ;p
10. vekkerklokka står på lydnivå for halvgamle, halvdøve mannfolk fordi...han er et sånt! Den vekkerklokka kan vekke døde, og vekker iallefall meg og ungene....
Og, nei - jeg lar ham ikke lese dette innlegget ;oD (men han kan gjerne oppfordres til å lage en liknende liste, så kan vi få ut litt gruff begge to!)
Saturday, November 08, 2008
Småprat
Storebror her i huset åpnet munnen og begynte å snakke skikkelig for om lag et år siden. Før det hadde det vært sporadiske ord, selv om han hele tiden viste at språkforståelsen var veldig god. Jeg husker svært tydelig når han på julaften i fjor åpnet gaven fra moster og stod stolt på gulvet og konstanterte "ski" med klar uttale :o) Det var starten på munndiarèen derfra.
Som andre småbarn er det selvsagt endel ord som får sin helt egne vri også hos Storebror. Her for et øyeblikk siden løp han rundt i stua og spiste en "dilledoot" (gulrot, for dem som ikke kan tolke alt *s*). Og om morgenen går det ofte i "Eg vil ikkje i bagehagen" ;o) Syns det er umåtelig sjarmerende å høre på disse "talefeilene" og jeg må bli flinkere å notere dem ned for ettertiden.
Som andre småbarn er det selvsagt endel ord som får sin helt egne vri også hos Storebror. Her for et øyeblikk siden løp han rundt i stua og spiste en "dilledoot" (gulrot, for dem som ikke kan tolke alt *s*). Og om morgenen går det ofte i "Eg vil ikkje i bagehagen" ;o) Syns det er umåtelig sjarmerende å høre på disse "talefeilene" og jeg må bli flinkere å notere dem ned for ettertiden.
Friday, October 31, 2008
En pust i bakken...
I går var jeg ute og gikk tur med en kollega som også er hjemme i permisjon i skrivende stund. Vi gikk tur midt ute på bondelandet hvor vi ble en attraksjon for de lokale sauene, og hvor landskapet og naturen var så tilstedeværende at jeg fikk en etterlengtet ro i sjelen. Det var dog også en oppvekker i forhold til min egen tilstand for øyeblikket, må jeg ærlig innrømme.
Jeg er ikke en person som løper mye rundt og trener meg halvt ihjel for å se ut som en tjueåring i en alder av over 30. Jeg liker godt Marilyn Monroe-former og trives faktisk med å ikke være noen sylfide. Mellom de to graviditetene mine har jeg dog vært "flink pike" og passet på både kosthold og daglig bevegelse, noe som resulterte i nesten ti kg mindre meg. Etter dette siste svagerskapet satt jeg da også kun igjen med to små kg ekstra, noe jeg var storfornøyd med.
Min fotsonedame pleier å si at man må vite hva man bruker maten til for å kunne bevisstgjøre seg på hvorfor man spiser mer enn man behøver. I min sjel er det ikke et øyeblikks tvil om hva jeg bruker mat til. Det er trøst. En "stakkars meg som er så sliten og trøtt i dag", eller en "i dag har jeg stresset sånn, stakkars meg". Og så er det belønning: "nå har jeg fortjent en god porsjon snop, jeg som tross alt har passet ungene alene hele dagen!". Eller til og med avslapning: "siden jeg er så sliten, må jeg jo kose meg litt ekstra i dag. Har vært så stress hele dagen, jo..." *oppgitt* Og noen ganger er maten bare en vei til å få seg litt kjapp energi, siden jeg til tider er konstant trøtt av mangel på søvn og egentid....
For dem som har fulgt litt med i livet mitt den siste tiden kommer det kanskje ikke som et stort overraskelsesmoment at jeg har hatt en strevsom tid. Det er kanskje også lett å forstå at jeg også i denne tiden har trøstespist, belønnet meg selv rikelig, lett etter kjapp energi og brukt mat som stressmestring. Og det viser. I løpet av det siste halve året har jeg spist på meg igjen alt det jeg hadde klart å kvitte meg med. Jeg er i ferd med å sprenge mine egne ytterste grenser, og jeg mistrives med det!! Likevel virker jeg totalt uegnet til å ta tak i problemet på egen hånd...
Da vi var ute og gikk tur kom vi til en temmelig dryg motbakke. Når man går tur på den måten jeg gjør, så handler det ikke om bare å få seg selv opp en dryg motbakke, det handler også om å klare å skyve med seg en ti kg vogn med en nesten ti kg tung unge oppi.... I tillegg til en selv, som da altså bærer på rundt ti kg for mye flesk... Jepp! Det er ikke fritt for at jeg måtte ta meg en pust midt i bakken for å komme til topps. Og jeg gremmes....
På helse og barnefronten har vi også en liten pust i bakken (noe jeg er redd for å overhode sette ord på i tilfelle jeg jinxer det!). Gutta er for øyeblikket nesten hostefrie, nesten ikke snørrete og har ikke vonde ører. For øyeblikket. Og de sover om nettene!! *jubler* Og dermed har vi bittelitt overskudd til å ta tak i noen av de andre problematikkene hverdagen omhandler. For øyeblikket driver vi med "gi mamma litt pusterom"-arbeid. Noe som betyr at jeg sover på eget rom for tiden og ikke med en varm, deilig unge teeeeett inntil meg. Vi holder på å lage rutiner om natta, nemlig, i håp om at han kanskje på det viset vil spise litt mer på dagene og gi oss fred om nettene! Foreløpig går det strålende. På matfronten ellers står vi på stedet hvil, og jeg avventer i tilfelle det handler om modenhet, evt om at han må være frisk og snuefri for å ha lyst til å annet enn pupp i munnen. Skrekkhistorier om fullamming til ettårsalderen blir stadig servert, av både kjente og ukjente, til min store frustrasjon. Målet er å få i ham fast føde før jeg begynner å jobbe når han er 9,5 mnd....
Så en misfornøyd, men dog pustende, mamma prøver å opparbeide seg energi nok til å ta tak i ting, mens vi tålmodig venter på at desember og undersøkelser på sykehuset skal komme. Kilokrigen startes senest etter jul, sammen med bleiekrigen, fast føde krigen og seperasjonsangstkampen...
Jadda....
Jeg er ikke en person som løper mye rundt og trener meg halvt ihjel for å se ut som en tjueåring i en alder av over 30. Jeg liker godt Marilyn Monroe-former og trives faktisk med å ikke være noen sylfide. Mellom de to graviditetene mine har jeg dog vært "flink pike" og passet på både kosthold og daglig bevegelse, noe som resulterte i nesten ti kg mindre meg. Etter dette siste svagerskapet satt jeg da også kun igjen med to små kg ekstra, noe jeg var storfornøyd med.
Min fotsonedame pleier å si at man må vite hva man bruker maten til for å kunne bevisstgjøre seg på hvorfor man spiser mer enn man behøver. I min sjel er det ikke et øyeblikks tvil om hva jeg bruker mat til. Det er trøst. En "stakkars meg som er så sliten og trøtt i dag", eller en "i dag har jeg stresset sånn, stakkars meg". Og så er det belønning: "nå har jeg fortjent en god porsjon snop, jeg som tross alt har passet ungene alene hele dagen!". Eller til og med avslapning: "siden jeg er så sliten, må jeg jo kose meg litt ekstra i dag. Har vært så stress hele dagen, jo..." *oppgitt* Og noen ganger er maten bare en vei til å få seg litt kjapp energi, siden jeg til tider er konstant trøtt av mangel på søvn og egentid....
For dem som har fulgt litt med i livet mitt den siste tiden kommer det kanskje ikke som et stort overraskelsesmoment at jeg har hatt en strevsom tid. Det er kanskje også lett å forstå at jeg også i denne tiden har trøstespist, belønnet meg selv rikelig, lett etter kjapp energi og brukt mat som stressmestring. Og det viser. I løpet av det siste halve året har jeg spist på meg igjen alt det jeg hadde klart å kvitte meg med. Jeg er i ferd med å sprenge mine egne ytterste grenser, og jeg mistrives med det!! Likevel virker jeg totalt uegnet til å ta tak i problemet på egen hånd...
Da vi var ute og gikk tur kom vi til en temmelig dryg motbakke. Når man går tur på den måten jeg gjør, så handler det ikke om bare å få seg selv opp en dryg motbakke, det handler også om å klare å skyve med seg en ti kg vogn med en nesten ti kg tung unge oppi.... I tillegg til en selv, som da altså bærer på rundt ti kg for mye flesk... Jepp! Det er ikke fritt for at jeg måtte ta meg en pust midt i bakken for å komme til topps. Og jeg gremmes....
På helse og barnefronten har vi også en liten pust i bakken (noe jeg er redd for å overhode sette ord på i tilfelle jeg jinxer det!). Gutta er for øyeblikket nesten hostefrie, nesten ikke snørrete og har ikke vonde ører. For øyeblikket. Og de sover om nettene!! *jubler* Og dermed har vi bittelitt overskudd til å ta tak i noen av de andre problematikkene hverdagen omhandler. For øyeblikket driver vi med "gi mamma litt pusterom"-arbeid. Noe som betyr at jeg sover på eget rom for tiden og ikke med en varm, deilig unge teeeeett inntil meg. Vi holder på å lage rutiner om natta, nemlig, i håp om at han kanskje på det viset vil spise litt mer på dagene og gi oss fred om nettene! Foreløpig går det strålende. På matfronten ellers står vi på stedet hvil, og jeg avventer i tilfelle det handler om modenhet, evt om at han må være frisk og snuefri for å ha lyst til å annet enn pupp i munnen. Skrekkhistorier om fullamming til ettårsalderen blir stadig servert, av både kjente og ukjente, til min store frustrasjon. Målet er å få i ham fast føde før jeg begynner å jobbe når han er 9,5 mnd....
Så en misfornøyd, men dog pustende, mamma prøver å opparbeide seg energi nok til å ta tak i ting, mens vi tålmodig venter på at desember og undersøkelser på sykehuset skal komme. Kilokrigen startes senest etter jul, sammen med bleiekrigen, fast føde krigen og seperasjonsangstkampen...
Jadda....
Saturday, October 25, 2008
Reservetank
Sykdomsfarsen bare fortsetter og fortsetter.... Farse fordi jeg føler det hele blir litt hysterisk morsomt når man står midt oppi to konstant syke unger og aldri ser enden på det. For å klare å holde seg oppe tenker man stadig: "det blir snart bedre, det er bare en periode." Nå syns jeg igrunne denne "perioden" har vart en ganske så lang stund.
Eldstemann i barneflokken har denne uken inntatt en svært hvit ansiktsfarge. Han har store, mørke ringer under øynene, en pust som piper konstant og null energi. I går lå han rundt på gulvet med kosehunden sin og ville ingenting annet enn å se på film. Hjertet hans slår i salsatakt og pusten går i løpemodus. Han er omtrent like hvit som håret og gjennomsiktig som et spøkelse etterhvert. Det tar på å være syk hele tiden.
Minstemann har innført klengestatus. Det betyr at i perioder er det lengste han klarer å være for seg selv rundt ti minutter. Han vil bæres, soves inntil, puppes minst en gang i timen, og får han ikke viljen sin er det gråting fra ednde til annen. Nettene er et sammensurium av klam unge tett inntil og en evinnelig pupping.
Min bedre halvdel uttalte i går at det er travelt med syke unger. Travelt er kanskje bare fornavnet. Vi har stort sett ikke noe liv lenger utenom legebesøk, legevakt, klenget, grinete unger og søvnløse netter. Jeg er glad jeg har permisjon og få eller ingen planer på dagtid. Jeg orker rett og slett ikke ha annet i tankene enn å komme gjennom dagene uten å bli gal.
Legevaktbesøk i går kveld konkluderte med at begge guttene har/har hatt øreverk i begge ører. Det forklarer endel hyling nattestid, og gir foreldrene dårlig samvittighet for dårlig bruk av smertestillende. Men det er ikke lett å tolke signalene fra en astmapesende småtting som vanligvis gnir seg på ørene når han er trøtt, eller fra en sutrende snørrebefengt baby som er bare litt mer sutrete enn vanlig. Ørene falt oss ikke helt inn midt i astmamedisinering og påfølgende dårlige netter.
Vi er slitne. Vi har ingen avlastning. Vi har to unger som har vært mer eller mindre syke siden august. Og vi får ikke henvisning til sykehus for å få litt avlastning for en gutt som bare er en skygge av seg selv. En gutt som får mor til å fryse av bekymring. En gutt som går på reservetank på samme måte som begge foreldrene.
Jeg får lyst til å gråte!
Eldstemann i barneflokken har denne uken inntatt en svært hvit ansiktsfarge. Han har store, mørke ringer under øynene, en pust som piper konstant og null energi. I går lå han rundt på gulvet med kosehunden sin og ville ingenting annet enn å se på film. Hjertet hans slår i salsatakt og pusten går i løpemodus. Han er omtrent like hvit som håret og gjennomsiktig som et spøkelse etterhvert. Det tar på å være syk hele tiden.
Minstemann har innført klengestatus. Det betyr at i perioder er det lengste han klarer å være for seg selv rundt ti minutter. Han vil bæres, soves inntil, puppes minst en gang i timen, og får han ikke viljen sin er det gråting fra ednde til annen. Nettene er et sammensurium av klam unge tett inntil og en evinnelig pupping.
Min bedre halvdel uttalte i går at det er travelt med syke unger. Travelt er kanskje bare fornavnet. Vi har stort sett ikke noe liv lenger utenom legebesøk, legevakt, klenget, grinete unger og søvnløse netter. Jeg er glad jeg har permisjon og få eller ingen planer på dagtid. Jeg orker rett og slett ikke ha annet i tankene enn å komme gjennom dagene uten å bli gal.
Legevaktbesøk i går kveld konkluderte med at begge guttene har/har hatt øreverk i begge ører. Det forklarer endel hyling nattestid, og gir foreldrene dårlig samvittighet for dårlig bruk av smertestillende. Men det er ikke lett å tolke signalene fra en astmapesende småtting som vanligvis gnir seg på ørene når han er trøtt, eller fra en sutrende snørrebefengt baby som er bare litt mer sutrete enn vanlig. Ørene falt oss ikke helt inn midt i astmamedisinering og påfølgende dårlige netter.
Vi er slitne. Vi har ingen avlastning. Vi har to unger som har vært mer eller mindre syke siden august. Og vi får ikke henvisning til sykehus for å få litt avlastning for en gutt som bare er en skygge av seg selv. En gutt som får mor til å fryse av bekymring. En gutt som går på reservetank på samme måte som begge foreldrene.
Jeg får lyst til å gråte!
Wednesday, September 24, 2008
Long time, nothing done...
Man vet at husarbeid har vært for lenge nedprioritert når toåringen finner "noe" på stuegulvet som han knasker i vei på, og man ikke kan la være å tenke på den "moppe-sparkedressen" hver gang man drister seg til å legge babyen på gulvet.... *flau*
*løper beskjemmet tilbake til husarbeidet*
*løper beskjemmet tilbake til husarbeidet*
Sunday, September 07, 2008
Hva er det med menn...
...som gjør dem totalt inkompetente når det kommer til bretting av rene klær?
...som gjør at de ikke klarer å lære seg selv de enkleste systemer for hvor ting har sin faste plass? (Kan vel for pokker ikke kreve så mye IQ å fatte at gensere ikke skal ligge i samme hylle som joggedressene, sokkene med pysjamasene og pysjamasene ikke hører til på gulvet bare fordi du ikke fant ut hvor de hørte hjemme...?!?)
...som gjør at de kan tisse, la være å trekke og så gå fra doen med lokket oppe...uten å merke at det stinker urin neste gang de ankommer doen?
...som gjør at de ikke klarer å lukke skapdører?
...som gjør at de kan finne på å sitte på pc`n uten å legge merke til at toåringen raserer halve rommet rundt dem?
...som gjør at de kan sitte i sofaen og glo på tv leeeeeeenge etter at det er blitt påpekt at det er over barnas leggetid og leggingen for kvelden er deres oppgave?
...som gjør at de ikke fatter hvorfor konemor blir oppgitt når de lar "mannegenet" slippes løs og lar alle sine dårlige sider vises samtidig?!
...som gjør at de ikke klarer å lære seg selv de enkleste systemer for hvor ting har sin faste plass? (Kan vel for pokker ikke kreve så mye IQ å fatte at gensere ikke skal ligge i samme hylle som joggedressene, sokkene med pysjamasene og pysjamasene ikke hører til på gulvet bare fordi du ikke fant ut hvor de hørte hjemme...?!?)
...som gjør at de kan tisse, la være å trekke og så gå fra doen med lokket oppe...uten å merke at det stinker urin neste gang de ankommer doen?
...som gjør at de ikke klarer å lukke skapdører?
...som gjør at de kan finne på å sitte på pc`n uten å legge merke til at toåringen raserer halve rommet rundt dem?
...som gjør at de kan sitte i sofaen og glo på tv leeeeeeenge etter at det er blitt påpekt at det er over barnas leggetid og leggingen for kvelden er deres oppgave?
...som gjør at de ikke fatter hvorfor konemor blir oppgitt når de lar "mannegenet" slippes løs og lar alle sine dårlige sider vises samtidig?!
Thursday, August 28, 2008
Efedrin meg her...
Den efedrinen som turnuslegen på legesenteret vårt skreiv ut til Tassen på mandag kunne vi klart oss godt uten altså! Etter den omgangen spying på tirsdagskveld fant jeg ut at èn av tusen (eller noe sånt) reagerer på efedrin med å spy. Med mine odds her i livet når det kommer til helse (jmf polyppdritt og tannbyller i rotfylte tenner bl.a.) så burde det vel ikke komme som en bombe at min sønn er èn av disse sjeldne tilfellene.... *dramaqueen*
Forøvrig er det sykt lite kjekt å sitte med en likbleik baby, som har spydd seg tom og bare gulper magasyre, på fanget ;o(
Neste punkt tassens sykehistorie: legetime i morgen med begynnende utredning/registrering med tanke på en astmadiagnose...
Forøvrig er det sykt lite kjekt å sitte med en likbleik baby, som har spydd seg tom og bare gulper magasyre, på fanget ;o(
Neste punkt tassens sykehistorie: legetime i morgen med begynnende utredning/registrering med tanke på en astmadiagnose...
Tuesday, August 26, 2008
4 mnd og innbarka KOLS-pasient
Jada. Tassen ble smittet av Podens forkjølelse, og det kom vel ikke som noen bombe. Det som er litt mer bekymringsverdig er at han i en alder av kun 4 mnd hoster som en mangeårig røyker. Han hoster, hoster igjen, brekker seg, hoster enda mer, og spyr så slimstråla står.... :( Og mamma løper ned legekontoret med både Tass og Pode og forsøker å få dem til å forstå at selv om de er i super form og fornøyde som få på dagtid, så gjør tre ukers forkjølelseshoste noe med både deres nattesøvn og mor og fars mentale og søvnløse helse....
Høsten i fjor står som et rent mareritt og litt for friskt i minne. Selv om Poden nå er på medisiner mot astma, så begynner denne augustmåneden å minne litt for mye om fjorårets mareritt av en sammenhengende sykdomsperiode... Det er jammen ikke lett å la være å ha en irritabel tone mot hverandre når man ikke har sovet sammenhengende mer enn et par netter den siste måneden, og hverdagen er et evig jag etter en gyllen mulighet til å legge hodet på puta et stakket øyeblikk.
Heldigvis har barna og jeg en fantastisk fastlege som følger med i timen. I og med at Poden endelig fikk konstantert det både hun og jeg mistenkte, så er hun svært på hugget når det gjelder minstemann også. Nå prøves det ut med "ufarlige" slimløsende duppeditter før hun eventuelt vil igang med ventolin også til familiens yngste. Jeg må si at jeg er temmelig glad for å slippe å krangle meg til en diagnose dersom det viser seg at også han har arvet de elendige lungene mine ;)
Ellers er min lille tass på 4 mnd en liten luring som smiler med ørene og fjerter som en voksen mann ;D (spesielt nå når han har spart bæsj i en liten uke...) Han elsker å bli sunget for, smiler til storebror og elsker å ligge i babygymmen eller ved siden av meg på gulvet. En kjernekar, altså - når bare kolikken gav seg ;)
Høsten i fjor står som et rent mareritt og litt for friskt i minne. Selv om Poden nå er på medisiner mot astma, så begynner denne augustmåneden å minne litt for mye om fjorårets mareritt av en sammenhengende sykdomsperiode... Det er jammen ikke lett å la være å ha en irritabel tone mot hverandre når man ikke har sovet sammenhengende mer enn et par netter den siste måneden, og hverdagen er et evig jag etter en gyllen mulighet til å legge hodet på puta et stakket øyeblikk.
Heldigvis har barna og jeg en fantastisk fastlege som følger med i timen. I og med at Poden endelig fikk konstantert det både hun og jeg mistenkte, så er hun svært på hugget når det gjelder minstemann også. Nå prøves det ut med "ufarlige" slimløsende duppeditter før hun eventuelt vil igang med ventolin også til familiens yngste. Jeg må si at jeg er temmelig glad for å slippe å krangle meg til en diagnose dersom det viser seg at også han har arvet de elendige lungene mine ;)
Ellers er min lille tass på 4 mnd en liten luring som smiler med ørene og fjerter som en voksen mann ;D (spesielt nå når han har spart bæsj i en liten uke...) Han elsker å bli sunget for, smiler til storebror og elsker å ligge i babygymmen eller ved siden av meg på gulvet. En kjernekar, altså - når bare kolikken gav seg ;)
Thursday, August 21, 2008
....står som frakoblet....
ewDet er mange ting i livet som står på hold når man lever livet sitt helt og holdent for andres del. Og det gjør man i stor grad som småbarnsforeldre. I lang, lang tid har jeg ikke hatt overskudd/mulighet/tid/krefter (stryk det som ikke passer) til å verken blogge, chatte eller leve forumlivet så hyppig som jeg ønsket - for ikke å snakke om å lese andres blogger o.l. Msn- venner er svæææært underprioritert og det eneste jeg somregel rekker av nettliv til tider er litt modding pået forum, bittelitt blogging og en "hasterunde" på visse blogger og forum. Og så VG da.
Først hadde vi en tid hvor jeg var supertrøtt pga svangerskap og syk gutt. Så kom en tid hvor jeg gikk inn i den inadvente delen av savangerskapet og omtrent skydde all sosial omgang både pr nett og IRL. Så fødte jeg en liten tass som viste seg å ha kolikk og av den grunn knapt sov på dagtid de første 10-12 ukene. Og så, når ting begynte å bedre seg og jeg tenkte at nå - NÅ - går ting bedre.... Joda - da kom Poden hjem fra barnehagen med sin første forkjølelse etter sommeren. Det er nå to uker siden. Status er som følger: vi har sovet to greie netter de siste to uker. Jeg er fremdeles sår i halsen. Begge guttene hoster stygt, og eldstemann er på stor dose astmamedisin. Minstemann hoster så stygt at far vil ringe legevakten i kveld, til tross for at mor var til legen med ham på tirsdag og fikk påvist fin CRP og lunger. Far hoster stygt og har sovet delvis på sofaen i natt pga hoste. Han har likevel tatt hånd om eldstemann når han hadde sin våkenperiode i natt - mens mor sov sin søteste søvn etter x antall netter delvis sittende oppreist med surklete og tett minstemann i fanget.
Akkurat nå leker far og Poden ute. Tassen ligger i lekegrinda og leker for seg selv mens han lager søte lyder som av og til høres ut som "mamma" eller "bobbo". Tassen har bare bleie på og de lubne små lårene skvalper når han løfter tærne i været ;o) Mor har stjålet seg til noen minutter nettid, og sitter hele tiden på spranget og lurer på når idyllen brytes.
Joda, jeg elsker gutta mine. Og jeg liker tilværelsen som småbarnsmamma. Men av og til skulle jeg ønske det kunne kombineres litt med det å vre sosial ;)
(Og i skrivende stund gråter Tassen...)
Først hadde vi en tid hvor jeg var supertrøtt pga svangerskap og syk gutt. Så kom en tid hvor jeg gikk inn i den inadvente delen av savangerskapet og omtrent skydde all sosial omgang både pr nett og IRL. Så fødte jeg en liten tass som viste seg å ha kolikk og av den grunn knapt sov på dagtid de første 10-12 ukene. Og så, når ting begynte å bedre seg og jeg tenkte at nå - NÅ - går ting bedre.... Joda - da kom Poden hjem fra barnehagen med sin første forkjølelse etter sommeren. Det er nå to uker siden. Status er som følger: vi har sovet to greie netter de siste to uker. Jeg er fremdeles sår i halsen. Begge guttene hoster stygt, og eldstemann er på stor dose astmamedisin. Minstemann hoster så stygt at far vil ringe legevakten i kveld, til tross for at mor var til legen med ham på tirsdag og fikk påvist fin CRP og lunger. Far hoster stygt og har sovet delvis på sofaen i natt pga hoste. Han har likevel tatt hånd om eldstemann når han hadde sin våkenperiode i natt - mens mor sov sin søteste søvn etter x antall netter delvis sittende oppreist med surklete og tett minstemann i fanget.
Akkurat nå leker far og Poden ute. Tassen ligger i lekegrinda og leker for seg selv mens han lager søte lyder som av og til høres ut som "mamma" eller "bobbo". Tassen har bare bleie på og de lubne små lårene skvalper når han løfter tærne i været ;o) Mor har stjålet seg til noen minutter nettid, og sitter hele tiden på spranget og lurer på når idyllen brytes.
Joda, jeg elsker gutta mine. Og jeg liker tilværelsen som småbarnsmamma. Men av og til skulle jeg ønske det kunne kombineres litt med det å vre sosial ;)
(Og i skrivende stund gråter Tassen...)
Wednesday, August 13, 2008
Sommeren da...
Enkelte hendelser går inn i minneboka som betegnelser på visse epoker i livet mitt. Jeg har flere slike hendelseskapitler som, som oftes, er hyggelige å bla tilbake til og humre litt over. For eksempel "handleturen da min kjære stjål handlekurven fra gammel dame" eller "Festen i Arendal" da huseieren nesten gikk i fistel over alle nesten-knusingene av diger vase.... Og så har vi denne sommeren da. "Sommeren da pappa nesten pakket babyen inn i combi-campen" ;o)
Det hele var egentlig en hastesak som kunne endt i katastrofe dersom ikke mannen hadde oppdaget hva han var i fred med å gjøre, samt at mammaen kom traskende for å hente babyen. Litt overivrige og lite kommuniserende befant jeg meg i bilen med pikkpakk, storebror og mormor. Pappaen var enda mer overivrig etter å komme seg avgårde til neste sted, og begynte å kaste puter, dyner m.m. over en sovende baby inne i combicampen. "Der gråter, småen", tenkte han før han av en eller annen grunn plutselig oppdaget av lyden virket temmelig nør og...innpakket...! Da jeg kom inn like etter stod han halveis skjelvende med småen gråtende i armene og virket temmelig rystet *s* Hadde ikke småen våknet i rette sekund - og hadde jeg ikke kommet inn for å hente ham ut i bilstolen - så er faren stor for at han hadde endt sammenklemt nede i combicampen i ren iver....
Så sommeren i år er "sommeren da småen nesten ble pakket inn i combicampen" - en lystig historie, med happy ending, som vi kan se tilbake til og nevne i fremtidige taler ;o)
Det hele var egentlig en hastesak som kunne endt i katastrofe dersom ikke mannen hadde oppdaget hva han var i fred med å gjøre, samt at mammaen kom traskende for å hente babyen. Litt overivrige og lite kommuniserende befant jeg meg i bilen med pikkpakk, storebror og mormor. Pappaen var enda mer overivrig etter å komme seg avgårde til neste sted, og begynte å kaste puter, dyner m.m. over en sovende baby inne i combicampen. "Der gråter, småen", tenkte han før han av en eller annen grunn plutselig oppdaget av lyden virket temmelig nør og...innpakket...! Da jeg kom inn like etter stod han halveis skjelvende med småen gråtende i armene og virket temmelig rystet *s* Hadde ikke småen våknet i rette sekund - og hadde jeg ikke kommet inn for å hente ham ut i bilstolen - så er faren stor for at han hadde endt sammenklemt nede i combicampen i ren iver....
Så sommeren i år er "sommeren da småen nesten ble pakket inn i combicampen" - en lystig historie, med happy ending, som vi kan se tilbake til og nevne i fremtidige taler ;o)
Monday, August 04, 2008
Man vet man har blitt foreldre når...
...det regnes som luksus å ha tid nok til å rekke å stelle seg og pusse tenner om morgenen uten å bli avbrutt av gråting og/eller noen som åpner baderomsdøra.
...månedens største utgift er den som går til å kjøpe inn et nytt leketøy til barna.
...campinglivet sees på som "en hyggelig ferie".
...middag på McDonalds er den eneste restaurantmiddagen man har nytt på over et halvt år!
...de siste tre filmene man så på kino var tegnefilmer.
...man trekker lodd om hvem som skal stå opp tidlig i helgene og jubler over å "vinne" lørdagen for da er det flere voksne ute på lekeplassen før soloppgang...
...man sjelden går ut av huset uten gulpeflekker på låret og klissete prim-fingeravtrykk midt på ryggen.
...man har sluttet å diskutere siste nytt på musikkfronten, men har oversikt over alle butikkjedenes bleiepriser.
...det siste klesplagget en kjøpte var i str 92 og ikke ville passe på deg selv om du så krympet i vask 5 ganger.
...man har klippekort på barnemotebutikker, avtalekort på bleier og årskort i fornøyelsesparken.
...man gleder seg til slutten av måneden og NAVs utbetaling av barnetrygd.
...man spiser mer enn 5 is til dagen hele sommeren fordi det alltid er en som ikke klarer å spise opp sin egen.
...en er solbrent halve sommeren fordi en er så opptatt med å smøre alle andre med solfaktor at en glemmer å smøre seg selv.
...årest store høydepunkt er 1 august og nytt barnehageår! ;P
...man stadig legger på seg fordi en må spise halvannen porsjon mer om man skal unngå å kaste podens halvspiste tallerken hver dag.
...alle telefonsamtaler avsluttes med "jeg må gå, noen gråter" eller avbrytes av hyling i andre enden av røret.
...alle samtaler med bekjente innledes med: "Nei, som tiden flyr - ungene dine har jo blitt kjemepstore siden sist!"
...man våkner av skrekk om natta fordi man har drømt at ett av barna ramla ned i en åpen kum, og det går en halvtime før en klarer å sovne igjen etter sjokket.
...en halvtime alene foran pc`en er en luksus og ikke en dagligdags ting...
...månedens største utgift er den som går til å kjøpe inn et nytt leketøy til barna.
...campinglivet sees på som "en hyggelig ferie".
...middag på McDonalds er den eneste restaurantmiddagen man har nytt på over et halvt år!
...de siste tre filmene man så på kino var tegnefilmer.
...man trekker lodd om hvem som skal stå opp tidlig i helgene og jubler over å "vinne" lørdagen for da er det flere voksne ute på lekeplassen før soloppgang...
...man sjelden går ut av huset uten gulpeflekker på låret og klissete prim-fingeravtrykk midt på ryggen.
...man har sluttet å diskutere siste nytt på musikkfronten, men har oversikt over alle butikkjedenes bleiepriser.
...det siste klesplagget en kjøpte var i str 92 og ikke ville passe på deg selv om du så krympet i vask 5 ganger.
...man har klippekort på barnemotebutikker, avtalekort på bleier og årskort i fornøyelsesparken.
...man gleder seg til slutten av måneden og NAVs utbetaling av barnetrygd.
...man spiser mer enn 5 is til dagen hele sommeren fordi det alltid er en som ikke klarer å spise opp sin egen.
...en er solbrent halve sommeren fordi en er så opptatt med å smøre alle andre med solfaktor at en glemmer å smøre seg selv.
...årest store høydepunkt er 1 august og nytt barnehageår! ;P
...man stadig legger på seg fordi en må spise halvannen porsjon mer om man skal unngå å kaste podens halvspiste tallerken hver dag.
...alle telefonsamtaler avsluttes med "jeg må gå, noen gråter" eller avbrytes av hyling i andre enden av røret.
...alle samtaler med bekjente innledes med: "Nei, som tiden flyr - ungene dine har jo blitt kjemepstore siden sist!"
...man våkner av skrekk om natta fordi man har drømt at ett av barna ramla ned i en åpen kum, og det går en halvtime før en klarer å sovne igjen etter sjokket.
...en halvtime alene foran pc`en er en luksus og ikke en dagligdags ting...
Subscribe to:
Posts (Atom)