Sommeren da...

Enkelte hendelser går inn i minneboka som betegnelser på visse epoker i livet mitt. Jeg har flere slike hendelseskapitler som, som oftes, er hyggelige å bla tilbake til og humre litt over. For eksempel "handleturen da min kjære stjål handlekurven fra gammel dame" eller "Festen i Arendal" da huseieren nesten gikk i fistel over alle nesten-knusingene av diger vase.... Og så har vi denne sommeren da. "Sommeren da pappa nesten pakket babyen inn i combi-campen" ;o)

Det hele var egentlig en hastesak som kunne endt i katastrofe dersom ikke mannen hadde oppdaget hva han var i fred med å gjøre, samt at mammaen kom traskende for å hente babyen. Litt overivrige og lite kommuniserende befant jeg meg i bilen med pikkpakk, storebror og mormor. Pappaen var enda mer overivrig etter å komme seg avgårde til neste sted, og begynte å kaste puter, dyner m.m. over en sovende baby inne i combicampen. "Der gråter, småen", tenkte han før han av en eller annen grunn plutselig oppdaget av lyden virket temmelig nør og...innpakket...! Da jeg kom inn like etter stod han halveis skjelvende med småen gråtende i armene og virket temmelig rystet *s* Hadde ikke småen våknet i rette sekund - og hadde jeg ikke kommet inn for å hente ham ut i bilstolen - så er faren stor for at han hadde endt sammenklemt nede i combicampen i ren iver....

Så sommeren i år er "sommeren da småen nesten ble pakket inn i combicampen" - en lystig historie, med happy ending, som vi kan se tilbake til og nevne i fremtidige taler ;o)

En fin historie

Jeg fant igjen et lite eventyr på nettet som jeg liker så godt. Leser det med jevne mellomrom fordi jeg syns det er så fint, og nå legger jeg det like godt her slik at jeg vet hvor jeg finner det når jeg trenger å lese det igjen. Egentlig så betegner det ganske godt mitt livssyn, kanskje derfor jeg syns det er så fint?


"Den underlige drømmen"
Det levde en gang en liten kvinne på en planet kalt Jorden. Det var en helt alminnelig kvinne egentlig, men en gang hendte det henne noe underlig som jeg nå skal fortelle dere. Denne lille kvinnen hadde nemlig en litt vanskelig tid i sitt liv. Hun hadde opplevd gleden ved å finne ut at hun, og mannen hun elsket så høyt, hadde klart å skape liv som vokste inne i henne. Og likeledes hadde hun opplevd sorgen over å miste tak i det livet som såvidt hadde begynt å spire. Det var en sorg så stor og så ekte at hun knapt orket å bære den. Hun ble så inderlig lei seg. Hele livet ble en stor svart og tung sky som hang regnfull over hodet hennes dag ut og dag inn. Hun klarte ikke lenger smile inni seg, for tårene som rant der hadde laget dype furer i sjelen hennes. Så hun slapp tårene løs i puten om natten og smilte til verden når mange øyne så. Også denne spesielle natten, som jeg vil fortelle om, vrengte hun sjelen sin i nattemørket og tømte sorgen sin i den hule tomheten på soverommet. Hun visste jo at hun ikke var alene om å bære en slik sorg. Det fantes så mange rundt om i verden som opplevde å miste små barn og spirer før de rakk å vokse seg til store og samfunnsmessig betydningsfulle individer. Sorgen var like uendelig og svart enten spiren bare så vidt var klekket eller om barnet sprang livfullt rundt i flere år først. Så denne natten, i sin dypeste frustrasjon, ropte kvinnen et stumt "Hvorfor?" ut til nattens herrer. "Hvorfor tas liv? Hvorfor endes liv som er så unge at de ikke har levd mer enn et pust i verdens historie?! Hvem stjeler de små og etterlater oss i villrede? Hvem kan gi meg et svar jeg kan leve med?" Og når sorgen hadde mattet henne ut og tårene tørket inn på kinnet, sovnet hun utmattet og sammenkrøllet under snøhvite laken.

Det neste hun husket var at hun fløy. Hun svevde over ukjente marker og hus. Over fremmede strøk med ukjent natur. Over fjell og hav, opp mellom skyer og vind. Og til slutt fløy hun opp til stjernene, og siktet inn mot en av dem som lå så inderlig langt borte. Da hun nærmet seg stjernen så hun at det var en port. En fin gammel port som skinte, badet i et underlig lys. Og da hun landet forsiktig foran porten gled den lydløst opp og hun trådte inn i et eventyrland hun aldri noen gang ville kunne beskrive. Følelsen av inderlig kjærlighet fylte henne og hun følte hele kroppen strålte av en godhet hun ikke kunne mer enn skimte. Hun så kjente og ukjente som vinket til henne og ropte med glade stemmer, mens hun ble ledet mot en bygning av en taus skygge. Hun gled opp trapper mot en stor hall. Innerst i hallen satt en hyggelig gammel mann som et øyeblikk fikk henne til å tenke på julenissen. Han var en stor mann uten å være omfangsrik, og han hadde langt hvitt skjegg og øyne som lyste av godhet. Den kjærligheten og følelsen hun hadde hatt da hun kom inn gjennom porten i sted, ble enda sterkere da hun så ham i øynene. "Kom hit, mitt barn," sa han som til et lite barn som har gått seg vill. Hun trådte frem til ham og neiet dypt, for hun forstod at han var en betydningsfull person. "Du har noe du ønsker svar på," sa mannen, "og jeg skal forsøke å svare deg så godt jeg makter." Hun satte seg forsiktig på en stol han dyttet mot henne og dristet seg til å svare: "Hvor er jeg? Hvem er du?" Den gamle mannen humret og svarte: "Men vet du ikke det, barnet mitt?!" Hun ristet usikkert på hodet. "Du er i Landet Bortenfor," sa mannen. "Noen kaller det Nirvana og atter andre for Himmelen. Men jeg liker å kalle det Landet Bortenfor. Og jeg, jeg er Den Store Kjærlighetskraften. Du ser meg i menneskeskikkelse fordi øynene dine ikke ville tåle å se meg som jeg er, men jeg er kraften bak alt liv." Kvinnen ble overveldet av svaret, men samtidig ikke overrasket. "Men hvorfor er jeg her?," sa kvinnen. "Fordi du stilte et spørsmål," sa Den Store og smilte, "og fordi jeg ønsker å gi deg svaret". "Ditt spørsmål var Hvorfor?. Jeg skal forsøke å gi deg et svar du kan leve med og som du kan gi også til andre". Den Store reiste seg og begynte å gå mot en dør som førte ut i en slags bakhage. Han gjorde tegn til at hun skulle følge etter.

I bakhagen satt en liten skoleklasse og øvde seg på å farge vingene til gylne små sommerfugler. " Se," sa den store,"de lærer seg et nytt triks! Jeg liker å se på dem når de skal lære. Noen ganger er det som om det bare går et lys oppfor dem." Han humret stille for seg selv mens han betraktet en liten pjokk som farget vingene lilla istedet for gule. "De er som små kattunger som skal lære å fange fluer," smilte han. "Alt må skje med små skritt i riktig retning. Akkurat som dere på jorden må lære ting i riktig tempo." Kvinnen stirret uforstående på han et øyeblikk. Han møtte blikket hennes med disse utrolige øynene som strålte som livgivende små soler i det godmodige ansiktet hans. "Alle mennesker har en vei å gå," sa Den Store så. "Det er noe dere skal forstå i løpet av de dagene dere bruker på å leve livet deres. Noen må lære det gjennom vanskeligheter de møter, noen gjennom å hjelpe andre, og atter andre gjennom sorg. Sorgene dere møter skal gi dere mulighet til nettopp å finne en måte å overleve på. Og den styrken dere finner i dere selv skal gi dere innsikt til å forstå." Han tok en pause. Kvinnen følte seg ydmyk fordi han tok seg tid til å forklare. Hun oppfattet også hva hennes lærdom i livet på jorden måtte gå ut på. Det kjentes godt å vite at det var noe hun skulle lære. De ruslet inn igjen gjennom Hallen og ut mot trappene hun var kommet inn. "Men.....men hva skjer med dem?!," spurte hun usikkert, "Hva skjer med dem vi mister og savner? Hvorfor kan vi ikke få vite dèt i det minste?" All hennes sinne og frustrasjon kom til syne gjennom ordene som tvang seg frem. Den Store smilte - som om han visste at spørsmålet ville komme. Han viste henne mot en liten port i trappemuren og trådte først inn gjennom det lille hullet av en dør. Da de kom ut på andre siden, stod de i utkanten av en blomstereng bugnende av blomster hun aldri før hadde sett maken til før. Midt i engen satt en liten skjønn pike. En liten engel med lyse krøller i en glorie rundt hodet. Hun strevde fælt med å flette en blomsterkrans mens hun nynnet en liten sang for seg selv. Da hun hørte de to i utkanten av enga, løftet hun hodet og smilte strålende til dem. Hun løftet ene hånden og vinket ivrig til dem før hun igjen konsentrerte seg om den siste blomsten hun forsøkte å få inn i kransen."Kjenner du henne?," spurte Den Store med et lurt smil. Kvinnen visste ikke hva hun skulle svare, selv om hun kjente det lille ansiktet som om det var hennes eget i speilet om morgenen. Hun hadde jo aldri sett barnet før. Den Store fortsatte: "Gjennom livet er det meningen at hver enkelt av dere skal møte igjen et visst antall andre sjeler. Noen vil du treffe som venner. Noen vil være familien din. Enda andre vil være kjærester. Og, som du kanskje har forstått - noen blir barna dine. Og selv om de av og til er nødt til å ta en tur tilbake hit før dere finner hverandre helt, så møtes dere tilslutt. Det er jo ikke alt dere foretar dere som vi kan styre, heller. Ikke alle planer går som vi har forutsett. Noen ganger hindrer deres frie vilje oss i å la dere møte hverandre knirkefritt. Noen bestemmer deg for eksempel underveis for ikke å få barn." Han tok en pause mens han rynket oannen ørlite. "Men da, og spesielt når det gjelder barna, lar vi dere møte hverandre på et annet vis. Kanskje har du en niese du er spesielt glad i. Kanskje husker du et barn som har berørt sjelen din på et spesielt vis. Eller et smil fra en fremmed som strøk sjelen din varm en dag du var lei deg? Akkurat det var kanskje en annen sjel du var ment å møte som gav deg et øyeblikk av uendelighet. For du vet - her er tiden uendelig. Hun," sa han og nikket mot barnet i den duggvåte enga, "vet ikke at det er en liten evighet siden hun var på vei i din retning. Hun eier ikke bekymringer og vet ikke at du savner henne. For hun kom hit ikke senere enn i dag morges. Og når hun er ferdig med kransen så skal hun igjen forsøke å møte deg.....!" Kvinnen trakk pusten dypt og husket vage drømmer om en engel med lyse krøller som hvisket kjærlighetsord til henne i søvne. "Jeg håper du forstår at det ikke er meningen å la dere lide mer enn dere må," sa Den Store bekymret. "Men dere må finne den stien vi har lagt ut til dere. Dere må leve for å forstå. Og forstå for å leve. De merker livet setter i dere er merker dere vil kunne bruke for å løse det dere var satt der til. Den gåten dere skulle finne ut av. Og når sorgen er døyvet så er gleden desto større." Han blunket lurt til kvinnen og sa i nesten samme åndedrag, "men nå har vi snakket lenge nok. Du må ta fatt på hjemveien."

Hun våknet den morgenen med en enorm følelse av tilfredshet og ro over seg. Hun husket bare vagt bruddstykker av en underlig drøm fylt med en kjærlighet hun knapt kunne fatte. Hun strakte seg som en doven katt under dyna og åpnet øynene forsiktig mot lyset utenfor kroppen. Solen strømmet inn gjennom vinduet i rommet. Den varme, livgivende solen som gav liv og fikk håp til å gro. For første gang på en uendelig lang stund kjente hun et smil over ansiktet. Det var et smil som nådde bunnen av hjertet hennes, og hun kjente at det gav styrke og livskraft til den såre og melankolske kroppen hennes. "Jeg lever!," tenkte hun, "Solen skinner, og jeg lever!" For første gang på lenge kjente hun hvor riktig det var å bare være til. Hun snudde seg halvt i sengen og krøp forsiktig inntil den andre varme kroppen som befant seg i sengen. Den varme huden gav nesten like mye kraft som solen og smilet. Hun la armene rundt den pustende kroppen og kjente hvor godt det var å være to som var glad i hverandre.....

Så nå har jeg fortalt det til dere også. Selv om det er vanskelig å fatte, og selv om vi knapt klarer å leve i blandt, så er livet godt tilslutt. Vi må bare gi oss selv tid. Tid til å leve og føle og være. For spirene har ikke hastverk. De kommer når de er klare.....


Fin, ikke sant? :o)

Litt julemagi....

Det var sen kveld og snøen glimtet i sølv der den lå dyp og kald mellom trærne. Skyggene var lange i fullmåneskinnet, og eneste hun hørte var prustingen fra hesten og lyden av hover som brøt gjennom det urørte snølandskapet. Verden var ny og urørt. Stien de lagde i snøen, hesten og hun, var som en snirklete slange i våt sand. Det var kaldt, men varmen og bevegelsen fra hesten gjorde at hun ikke frøs. Hun nøt den sansemessige opplevelsen til fulle.

Det er jul, tenkte hun. Nok en jul kommer meg i møte, og hva kan jeg si at det gir meg, egentlig? Årene hadde gått og opplevelsen av det hellige, det utrolige og gode med julen var i ferd med å bli mistet i jobb, juleshoppestress og det kommersielle. Hva var julen egentlig for henne lenger? Hun lot tankene fare og kom tilbake til noen år tidligere da hun, singel og barnløs hadde feiret jul i byen sammen med gode venninner. Familiesammenkomstene hadde hun droppet - hvorfor sitte kjedelig og grofast på barndomsstedet når hun kunne feste og leve sammen med venninnene? Hun husket følelsen av å våkne ensom på julaften. Venninnene hadde plutselig familie i byen likevel. Julemiddagen ble en trasig opplevelse hvor de fleste kom parvis - for jula handlet jo tross alt om å være sammen. Hun hadde lengtet seg syk hjem til eldgamle tradisjoner, mors kokosmakroner og skakke juletre med pynt niesa hadde laget i barnehagen. Året etter var hun igjen på plass i mors kjøkken - travelt opptatt med å lage ribbe-sausen slik hun hadde gjort i årtier.

Hun hadde heller ikke glemt første julen med sin kjære. Den andre julen hjemmefra, i en heim med sitt helt eget sett med tradisjoner og vaner. Hvor hun hadde lengtet etter tente stearinlys i vinduet - tent for å vise veien hjem for dem som hadde forlatt dem. Hvor hun hadde lengtet etter mors ribbe og bjørkeved i peisen. Men hun hadde bitt i seg lengselen og latt hans tradisjoner bli noe spennende og nytt for henne. Hun hadde virkelig forsøkt å kose seg. Men noe vesentlig hadde manglet, i tillegg til maten og de vante tradisjonene. Hun hadde tenkt lenge i etterkant for å klare å finne ut hva det var. Det var først året etter da de igjen var hjemme i hennes barnsdomshjem at hun hadde klart å sette fingeren nøyaktig på hva det var hun savnet året før. Det var da hun så juletrelysene glimte i øynene til sin niese at hun kom på det. Julen med hennes svigerfamilie hadde manglet magien en finner i ett sett barneøyne!

Hesten prustet tungt etter å ha pløyet snøen over markene. Skogen lå atter om dem og hun snodde ham mellom trærne på en sti man ikke lenger kunne vite fantes. Snøfnuggene danset lekent over manen foran henne og falt hvileløst ned til en stille eksistens på bakken. Hun kunne skimte lys fra små vinduer i hjem hun visste lå der mellom trærne, og hun hilste i tankene på alvene hun trodde bodde i lysningene inne i den dype skogen.

Det var en underlig jul i år. Den første av mange magiske, håpte hun. Tiden var kommet for dem for å lage egne juletradisjoner. De skulle skape sitt eget hjem med egne rutiner og systemer som de skulle følge i årevis, og gi videre til nye generasjoner. År skulle gå og deles mellom hans, hennes og deres. Barn ville komme, vokse og gå videre i begge familiene, og det var på julekortene de fikk i drøssevis hvert år at de ville se hvor lenge siden det var at de hadde sett venner og familie.

Men akkurat dette året skulle bli spesielt. For for aller første gang skulle de ikke feire julen alene i tosomhet. De skulle begynne en ny epoke hvor det var magiens skinn i deres eget barns øyne de skulle lete frem hvert år. Et skinn som ville være der enten de spiste ribbe eller fisk til middag. Et par øyne som ville sluke til seg nye inntrykk, tradisjoner og opplevelser for hvert år, og som ville begynne ventingen allerede før det første lyset var tent. Livet hadde dreid seg inn i ett nytt spor.

Hun sukket hjertelig der hun satt og hentet energi fra naturen og dyret under seg. Jobb, stress og irritasjon over at jula begynte for tidlig og kom for fort forsvant ut av henne like fort som snøfnuggene nå falt. Hun kjente en dyp følelse av tilfredshet og tilhørighet finne sitt sted i henne. Det var dette det hele handlet om. Å høre til. Å være til. Å få lov til å eksistere sammen med mennesker hun brydde seg om, naturen, dyrene og det hellige hun visste fantes et sted. Hun var sikker på at hesten også kjente den samme dype følelsen av tilfredshet, for pusten hans endret seg og bevegelsene ble lettere. Det var som om en engel hadde satt seg bak henne på hesteryggen og gitt den begge en ny følelse av ektehet.

Månen sendte lange skygger over sølvblinkende snø. Vinden lekte forsiktig med mørk hesteman og bare lauvtre, og sendte et gys gjennom menneskene som våget seg utomhus. Mellom trærne så hun husveggen på heimplassen ta form og bli del av en bygning hun kjente ut og inn. Hun svingte hesten inn på et tun med snøfonner som lå kjælent opp mot husvegger og låve, og lot dyret selv finne veien inn dit han helst ville. Han var våt av både snø og svette og var glad for mat og varm teppe. Hun forlot hesten og gikk ut i vinden igjen. På tunet ble hun stående et øyeblikk og smile. I vinduet stod et lite lys og skinte gyllent mot henne med sin lokkende, varme flamme. Døren gikk opp og mannen med barnet på armen tok smilende i mot henne. Barnet strakte armene livlig imot henne og i øynene skinte månen med et umiskjennelig glimt. Hun snudde seg et øyeblikk mot skogen, himmelen og verden utenfor. "Takk", hvisket hun stille før hun gikk inn dit hvor magien, hjertet og godheten bodde...