Januar begynte på SUS med syk liten gutt,
hosting og hesing som aldri tok slutt.
Februar fulgte med trøtt far og mor,
en mamma som følte seg sliten og stor.
Mars kom med påske og permisjon.
Og pappa voktet sin telefon.
April ble det født nok en guttetass,
poden ble storebror - det var stas!
Mai med nasjonaldag og våryrhet,
samt kolikk og en gutt som med snue slet.
Juni var ferie på alle mann,
og ikke minst ble det til dåp stelt i stand.
Juli og kloikken tok endelig slutt
- vi fikk se glimt av en blid og god gutt!
August og på ny inn på sykehus.
Bronkiolitt og lunger med sus og dus.
September, oktober og november har gått,
med ører og hoste og masse snott!!
Desember gikk nesten sykdomsfritt *
og vi kunne til slutt senke skuldrene litt.
Et fryktelig slitsomt år er forbi
- må nyåret mye bedre dager gi!!
Så, skål alle sammen, og lykke til!
Vi snakkes nok snart, om skjebnen er snill ;o)
God Nytt År!!
(* de to første ukene var vel med masse sykdom på sitt aller verste, men jammen fikk vi ikke to fine uker med friske gutter på slutten - akkurat som bestilt!! :oD)
Monday, December 29, 2008
Saturday, December 27, 2008
Utakknemlighet
Jeg var på årets store bytterunde i dag - noe som medførte tidlige magesår-symptomer i ren frustrasjon over menneskehav, parkeringsproblemer og utsolgte varer.... For min del handlet byttingen stort sett om andre klesstørrelser, og altså ikke andre sorter ting. Men menneskehavet inne på kjøpesenteret fikk meg nå til å gruble litt over enkelte ting.
I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.
Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....
Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.
Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).
Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.
Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:
Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.
Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.
Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....
Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...
Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.
Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!
Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...
I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...
Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)
I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.
Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....
Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.
Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).
Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.
Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:
Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.
Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.
Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....
Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...
Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.
Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!
Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...
I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...
Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)
Wednesday, December 10, 2008
Anyway....
Bare sånn i lys av de to siste innlegga her: det går bedre i heimen her altså ;o) Vi har klart å snakke litt sammen, le litt av ting og tang (mye takket være vår eldste snakkesalige som kommer med de herligste fraser om dagen *glis*) og sette litt ord på irritasjonsmomenter. Nå er førsteprioritet å få barna friske (igjen), så skal vi til med litt harde kår på begge to og forsøke å få dem bleieavvente, spisende og, ikke minst, sovende. Så kanskje får vi tid til hverandre igjen...? *krysse fingrer* Vi har uansett håp om kanskje å få barnevakt en kveld i romjula slik at vi kan gå på date! :o)
Ordner seg alltid - iallefall når mor bare får litt input og energi på andre områder enn det moderlige *kremt* (jeg er iallefall oppegående nok til å skjønne at alle saker har to sider - selv om det kanskje ikke alltid kommer til uttrykk i denne ensidige bloggen her...)
Takk for alle bekymrede tanker og fine kommentarer her! *gruppeklem*
Ordner seg alltid - iallefall når mor bare får litt input og energi på andre områder enn det moderlige *kremt* (jeg er iallefall oppegående nok til å skjønne at alle saker har to sider - selv om det kanskje ikke alltid kommer til uttrykk i denne ensidige bloggen her...)
Takk for alle bekymrede tanker og fine kommentarer her! *gruppeklem*
Tuesday, December 09, 2008
Irritasjonsmoment
Ting mannen gjør som irriterer vettet av meg for øyeblikket:
(et forsøk på å systematisere og bagatellisere litt...)
1. lar Poden spise alle måltider, med unntak av middagen, foran tv`n ;o(
2. setter seg ved pc`n etter å ha skrudd på tv`n for ungene istede for å være tilstede sammen med ungene til etter leggetid.
3. ber meg å gjøre ting for så å gå hen å gjøre det selv i neste øyeblikk (akkurat som moren min pleide å gjøre). Og så klager han etterpå på at jeg gjør så lite (akkurat som moren min...).
4. legger seg hver kveld i senga med Poden når han skal sove slik at Poden nå ikke lenger klarer å sovne på egen hånd. Dette medfører at mannen går inn og legger seg der rundt kl 3-4 hver natt...
5. mener at å rydde av bordet etter middagen innebærer nøyaktig det: å rydde av bordet og sette i oppvaskmaskinen. Bakterieoverfloden i matrester på bord og gulv, samt alle nedmistede matbiter på gulvet, ligger igjen til neste dag. Eller til minstemann finner dem og putter dem i munnen...
6. kjøkkenfiller kan brukes til alt fra å vaske do, gulv og tørke ungene rundt munnen med....
7. han har ikke oppdaget det dårlige suget på gjestedoen vår, og doen er dermed ofte halvfull av stinkende urin... (i tillegg til de dråpene han på menns vis ikke klarer å få oppi doskåla*gremme*)
8. klarer ikke huske selv de enkleste beskjeder, og ting som "vi skal i middag på søndag" eller "smør bleieutslettet med denne salven" går inn ene og ut andre øret...
9. finner ikke søppeldunken til sånne ting som brukte q-tips, avklipte tånegler og snytepapir ;p
10. vekkerklokka står på lydnivå for halvgamle, halvdøve mannfolk fordi...han er et sånt! Den vekkerklokka kan vekke døde, og vekker iallefall meg og ungene....
Og, nei - jeg lar ham ikke lese dette innlegget ;oD (men han kan gjerne oppfordres til å lage en liknende liste, så kan vi få ut litt gruff begge to!)
(et forsøk på å systematisere og bagatellisere litt...)
1. lar Poden spise alle måltider, med unntak av middagen, foran tv`n ;o(
2. setter seg ved pc`n etter å ha skrudd på tv`n for ungene istede for å være tilstede sammen med ungene til etter leggetid.
3. ber meg å gjøre ting for så å gå hen å gjøre det selv i neste øyeblikk (akkurat som moren min pleide å gjøre). Og så klager han etterpå på at jeg gjør så lite (akkurat som moren min...).
4. legger seg hver kveld i senga med Poden når han skal sove slik at Poden nå ikke lenger klarer å sovne på egen hånd. Dette medfører at mannen går inn og legger seg der rundt kl 3-4 hver natt...
5. mener at å rydde av bordet etter middagen innebærer nøyaktig det: å rydde av bordet og sette i oppvaskmaskinen. Bakterieoverfloden i matrester på bord og gulv, samt alle nedmistede matbiter på gulvet, ligger igjen til neste dag. Eller til minstemann finner dem og putter dem i munnen...
6. kjøkkenfiller kan brukes til alt fra å vaske do, gulv og tørke ungene rundt munnen med....
7. han har ikke oppdaget det dårlige suget på gjestedoen vår, og doen er dermed ofte halvfull av stinkende urin... (i tillegg til de dråpene han på menns vis ikke klarer å få oppi doskåla*gremme*)
8. klarer ikke huske selv de enkleste beskjeder, og ting som "vi skal i middag på søndag" eller "smør bleieutslettet med denne salven" går inn ene og ut andre øret...
9. finner ikke søppeldunken til sånne ting som brukte q-tips, avklipte tånegler og snytepapir ;p
10. vekkerklokka står på lydnivå for halvgamle, halvdøve mannfolk fordi...han er et sånt! Den vekkerklokka kan vekke døde, og vekker iallefall meg og ungene....
Og, nei - jeg lar ham ikke lese dette innlegget ;oD (men han kan gjerne oppfordres til å lage en liknende liste, så kan vi få ut litt gruff begge to!)
Wednesday, December 03, 2008
Tid for oss?
Når skjedde det at vi gikk over fra å være kjærester og venner til å bli kun foreldre? Når gikk vi i fellen vi var så bevisste på at vi skulle unngå? Glemte vi å bruke tid på bare oss selv?
Det siste halve året har jeg følt meg mer eller mindre oppspist av et annet menneske. Ikke bare spist, men oppgulpet, tygget og fortært. Jeg vet jo at det å ha babyer er en travel ting, og var selvsagt innstilt på at det ble en tid hvor jeg måtte tilsidesette meg selv. Men at jeg skulle miste meg selv så til de grader... Vanligvis er det de 3 første månedene som er travlest. Når babyen er totalt avhengig av kroppskontakt og et annet menneske for mat m.m. At vi skulle få en høst full av sykdom og mangel på søvn hadde jeg faktisk ikke drømt om. Og at det ikke ville være tid for meg selv...
Det verste er kanskje ikke at jeg har mistet meg selv. At jeg fremdeles lever 100% for et annet menneske - at jeg knapt kan puste eller gå på do alene. Det verste er at jeg har mistet deg også. Avstanden mellom oss kjennes som en diger avgrunn innimellom. Jeg finner ikke ordene til å bygge broen over, broen som burde være der. Jeg husker omtrent ikke sist vi lo sammen, sist vi hadde en samtale som ikke dreide seg om daglige gjøremål eller unger. Intimitet har vi visst ikke hatt på noe plan på en måneds tid, tror jeg. Bare en kjapp klem her og der. Latteren er borte og de gode samtalene forsvunnet. Det eneste som er igjen er hakking, sliten stillhet og sure miner.
Jeg er oppriktig redd for at vi ikke kommer oss over denne kneika hvis vi ikke snart tar tak i tingene. Samtidig har jeg ikke krefter igjen, ingen overskudd. Mine største bekymringer for øyeblikket dreier seg rundt det å få minstemann til å spise og sove alene Og det å få nok tid til de gode stundene sammen med storebror...
Når kom vi i siste rekke? Hvor ble det av løftet om å alltid sette av tid til oss? Hvorfor tror vi at familien vår kan fungere med to slitne foreldre som kun sameksisterer men ikke er på samme plan?
Jeg er sliten og lei. Jeg er utslitt av å føle at jeg er alene om omsorgen for minstemann. Oppgitt over at jeg har flere kamper enn kosestunder med eldstemann. Og sørgmodig over å ikke lenger være Didi - kvinne og kjæreste, kun Mor og Mamma...
Det siste halve året har jeg følt meg mer eller mindre oppspist av et annet menneske. Ikke bare spist, men oppgulpet, tygget og fortært. Jeg vet jo at det å ha babyer er en travel ting, og var selvsagt innstilt på at det ble en tid hvor jeg måtte tilsidesette meg selv. Men at jeg skulle miste meg selv så til de grader... Vanligvis er det de 3 første månedene som er travlest. Når babyen er totalt avhengig av kroppskontakt og et annet menneske for mat m.m. At vi skulle få en høst full av sykdom og mangel på søvn hadde jeg faktisk ikke drømt om. Og at det ikke ville være tid for meg selv...
Det verste er kanskje ikke at jeg har mistet meg selv. At jeg fremdeles lever 100% for et annet menneske - at jeg knapt kan puste eller gå på do alene. Det verste er at jeg har mistet deg også. Avstanden mellom oss kjennes som en diger avgrunn innimellom. Jeg finner ikke ordene til å bygge broen over, broen som burde være der. Jeg husker omtrent ikke sist vi lo sammen, sist vi hadde en samtale som ikke dreide seg om daglige gjøremål eller unger. Intimitet har vi visst ikke hatt på noe plan på en måneds tid, tror jeg. Bare en kjapp klem her og der. Latteren er borte og de gode samtalene forsvunnet. Det eneste som er igjen er hakking, sliten stillhet og sure miner.
Jeg er oppriktig redd for at vi ikke kommer oss over denne kneika hvis vi ikke snart tar tak i tingene. Samtidig har jeg ikke krefter igjen, ingen overskudd. Mine største bekymringer for øyeblikket dreier seg rundt det å få minstemann til å spise og sove alene Og det å få nok tid til de gode stundene sammen med storebror...
Når kom vi i siste rekke? Hvor ble det av løftet om å alltid sette av tid til oss? Hvorfor tror vi at familien vår kan fungere med to slitne foreldre som kun sameksisterer men ikke er på samme plan?
Jeg er sliten og lei. Jeg er utslitt av å føle at jeg er alene om omsorgen for minstemann. Oppgitt over at jeg har flere kamper enn kosestunder med eldstemann. Og sørgmodig over å ikke lenger være Didi - kvinne og kjæreste, kun Mor og Mamma...
Subscribe to:
Posts (Atom)