Når skjedde det at vi gikk over fra å være kjærester og venner til å bli kun foreldre? Når gikk vi i fellen vi var så bevisste på at vi skulle unngå? Glemte vi å bruke tid på bare oss selv?
Det siste halve året har jeg følt meg mer eller mindre oppspist av et annet menneske. Ikke bare spist, men oppgulpet, tygget og fortært. Jeg vet jo at det å ha babyer er en travel ting, og var selvsagt innstilt på at det ble en tid hvor jeg måtte tilsidesette meg selv. Men at jeg skulle miste meg selv så til de grader... Vanligvis er det de 3 første månedene som er travlest. Når babyen er totalt avhengig av kroppskontakt og et annet menneske for mat m.m. At vi skulle få en høst full av sykdom og mangel på søvn hadde jeg faktisk ikke drømt om. Og at det ikke ville være tid for meg selv...
Det verste er kanskje ikke at jeg har mistet meg selv. At jeg fremdeles lever 100% for et annet menneske - at jeg knapt kan puste eller gå på do alene. Det verste er at jeg har mistet deg også. Avstanden mellom oss kjennes som en diger avgrunn innimellom. Jeg finner ikke ordene til å bygge broen over, broen som burde være der. Jeg husker omtrent ikke sist vi lo sammen, sist vi hadde en samtale som ikke dreide seg om daglige gjøremål eller unger. Intimitet har vi visst ikke hatt på noe plan på en måneds tid, tror jeg. Bare en kjapp klem her og der. Latteren er borte og de gode samtalene forsvunnet. Det eneste som er igjen er hakking, sliten stillhet og sure miner.
Jeg er oppriktig redd for at vi ikke kommer oss over denne kneika hvis vi ikke snart tar tak i tingene. Samtidig har jeg ikke krefter igjen, ingen overskudd. Mine største bekymringer for øyeblikket dreier seg rundt det å få minstemann til å spise og sove alene Og det å få nok tid til de gode stundene sammen med storebror...
Når kom vi i siste rekke? Hvor ble det av løftet om å alltid sette av tid til oss? Hvorfor tror vi at familien vår kan fungere med to slitne foreldre som kun sameksisterer men ikke er på samme plan?
Jeg er sliten og lei. Jeg er utslitt av å føle at jeg er alene om omsorgen for minstemann. Oppgitt over at jeg har flere kamper enn kosestunder med eldstemann. Og sørgmodig over å ikke lenger være Didi - kvinne og kjæreste, kun Mor og Mamma...
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
5 comments:
Det å føle at en står alene om ansvaret for det som skulle vært et felles ansvar - det gjør sliten.
Her har vi startet litt på å finne litt sammen igjen. Ikke at vi har de store krisene, bare en erkjennelse av at jeg (mrk - det er jeg og ikke han) synes vi er på hver vår kant i ekteskapet. Og masse tomrom mellom oss. Så får heller tiden vise hva som blir resultatet - om vi nærmer oss hverandre eller om vi finner at vi liker å være på hver vår kant i et fellesskap.
Uansett - go'klem fra meg
Hei!
Lenge siden, vi har fått barn nesten samtidig begge gangene. Jeg var litt på snartmamma samtidig med deg, har en april06 og en juni08. Ting går over, snart er det "verste" over hva angår søvn og amming. Jeg er definitivt fulltallig nå, og jeg ser frem til felles familieaktiviteter og guttaaktiviteter hvor mor ligger med bena høyt.
Har ikke så mange råd, men velg ikke bare dine kamper med en trassig toåring, velg også kampene med en "trassig" ektemann. I steden for å vaske gulv, se en film eller prat med mannen. I steden for barnevakt når dere skal på fest ha barnevakt når dere to skal være sammen alene, om så bare for å handle.
Følger bloggen din, og håper og tror at avgrunnen blir mindre.
Klem Tea
Uff, dette var ikke god lesing, Didi. Jeg vet ikke hva jeg skal si, og det jeg har lyst til å si tror jeg egentlig vi skal ta på privaten. Det kan bli litt langt... Jeg vet hva dere har slitt med, jeg vet hva du har slitt med. Jeg er jo av den formening om at det man jobber med, det blir bedre. Men så er spørsmålet om man har overskudd til det. Jeg håper mannen din leser dette innlegget, at du snakker med ham, at han får vite hva du tenker. Det kan gjøre underverker å være helt, totalt ærlige med hverandre. Da får man noe å jobbe med også.
*deler gladelig ut klemmer til alle tre*
Takk!!
Når jeg bare hadde fått satt ord på hva jeg egentlig går omkring å føler på, så visste jeg også hva jeg skulle gjøre... Så i går kveld lot jeg stolthet være stolthet, og så satte jeg meg med min kjære og så tv - sammen med ham. Og så pratet vi sammen om helt andre ting enn de som frustrer oss... Og jeg klarte å kose litt på ham og være glad og meg selv. For sannheten er jo at dersom vi befinner oss på hver vår planet, så skyldes det ikke bare ham ;o) Jeg må også finne tilbake til meg selv og det stedet hvor jeg har energi til å gi, ikke bare kreve.
Det ordner seg alltid, har jeg hørt - iallefall for dem som er snille ;D Og hvem er ikke snill nå midt i førjulstida? Hehe...
Klem fra a-lo
Post a Comment