Er jeg gal?

Tenk om jeg egentlig er en helt aldeles gal person og det livet jeg tror jeg lever nå egentlig bare er resultat av et fargerikt fantasiliv i en syk persons hjerne... :vantro og sjokka:




(På den andre siden kunne jeg jo ha sørget for å innbilde meg et liv som gjeldsfri med 2,5 friske barn og en litt rikere mann hvis jeg først skulle fantasere meg et liv....)

Speil, speil på veggen der...

Det er en sannhet man ikke kan lyve seg fra at vi mennesker er mestere til å lage forestillinger for oss selv som etterhvert legger seg som sannheter som styrer vår virkelighetsoppfatning. Det er også en sannhet at vi av og til møter oss selv i døra og får en realitysjekk som sender sjokkbølger langt inn i margen.

En slik episode ble beskrevet for meg i dag av en venninne. Hun fortalte at hun hadde spilt fotball i går kveld, sammen med noen venner. "Jeg innbildte meg at jeg var flink til å spille fotball", betrodde hun meg,"helt til jeg spilte det i går...!" Hun hadde glemt at det var over ti år siden sist, og at formen og teknikken nok ikke var like fremragende som da hun var aktiv spiller på pluttelaget. "Jeg skal herved aldri skryte av at jeg er god til noe", sa hun halvt i latter og halvt i undertrykket sorg over evner som forsvant underveis.

Det fikk meg til å tenke på alle gangen jeg selv har innbildt meg at jeg virkelig er noe eller kan noe. At evnene som jeg delvis bygger min virkelighetsoppfatning av meg selv på - det jeg er strålende flink til og kan skryte av - ikke er en konstant faktor som jeg faktisk bør kunne lite på. Som da jeg begynte å ri igjen etter ett opphold på ca 7 år, og trodde jeg fremdeles var en passe habil rytter. Etter første ridetime, med tre kvarters nedsitting i trav, måtte jeg nedslått innrømme at jeg ikke hadde verken magemuskler eller teknikk inne, flyttet over på "konepartiet" og fant fort ut at jeg også der måtte sammenlikne meg med de "dårligste" av "gamle ryttere". Jeg som en gang var så god at jeg kunne delta på stevner...

Til tider brenner jeg meg temmelig grundig på disse feilaktige oppfatningene av egne evner. Å labbe ut på en to timers langrennstur når man har ski på beina en gang i året, er jo ingen smart idè. Å skryte over egne evner ved symaskinen for så å oppdage at den man prater til er sydame, er heller ikke særlig flatterende. Det sier seg jo selv at man fremstår som temmelig brautende når man skryter av fordums storhet for så å vise seg å være en person med realtivt skrantende evner på området. Jeg har forståelse for om jeg fremstår som arrogant eller selvopptatt til tider, må jeg nedslående innrømme.

Likevel må jeg innrømme at jeg syns disse falske bildene av meg selv er verst å bære når det kommer til den ytre fasaden og ikke evner som forståelig nok forsvinner når de ligger brakk i årevis. Jeg ser på meg selv som en person som ikke er særlig flink til å kle meg. Jeg har manglende kunnskaper om farger og sammensetninger, og kler meg mer praktisk enn fint. I tillegg tilhører jeg landets befolkning som i stor grad fremelsker Marilyn Monroes frodige former fremfor tenåringsidolene i str xs. Marilyn Monroe var som kjent en 42-44 str - noe som passer en voksen og lubben kvinne som meg bedre enn å ha skrangleskjeletter som sammenlikningsgrunnlag. Når jeg ser meg i speilet så er jeg temmelig fornøyd med det jeg ser. Gode, runde former og et ansikt som ikke skremmer vekk folk flest. Ikke en innertier når det gjelder utseende, sannsynligvis, men en god åtter, kanskje? Lemmer som står i forhold til hverandre og et symmetrisk ytre som trekker opp. Brede hofter, mye pupper og rumpe, men lange slanke bein og små hender og føtter, og ikke minst flott hår! Og noen kg for mye over magen. Men de er der jo selvsagt bare midlertidig, ikke sant. De skal jo av igjen så snart jeg er ferdig å amme. Og jeg er da strengt tatt ikke så stor? Mindre enn henne og henne og.... Speilfjeset mitt ser temmelig ok ut *smiler selvtilfreds* Ikke for sur, ikke for streng - ser snill og godslig og grei ut, syns jeg. Jeg smiler selvtilfreds til meg selv og trekker på meg noen filler som holder ute babygulp og stenger inne ammepupper og andre uhumskheter.

Men så var det dette med den falske sannheten da...

Plutselig ved en anledning så er det noen andre enn meg som står bak kameraet og tar bilder. Plutselig ser jeg meg selv avkledd og i en situasjon hvor jeg har god mulighet til å sammenlikne meg med andre, mere fotogene individer. Og hva oppdager jeg?! Næææææh! Er jeg virkelig så stor! *dåne* Overarmene mine er jo på størrelse med dem hos en liten sumobryter! Og fjeset mitt..... Har jeg virkelig så digert fjes sammenliknet med de andre på bildet?!? *flau* Jeg ser jo ut som om jeg har vannhodet sammenliknet med alle de andre! Er det mulig?! Når og hvor endte jeg med å bli så stor at jeg vokste ut av porposjoner?! Hvorfor har ingen sagt noe?!? Hvordan har jeg endt opp med å bli så diger uten å oppdaget det underveis? Jeg, som var så lita som ungjente...! Jeg som var tynnere enn en trettenåring før jeg begynte på p-piller... Cheeses!!! Hvor underveis gikk ting så "galt"???

"Skrekkmerkene" på magen, "baby-valken" og de overdimensjonerte ammepuppene har jeg jo forlengst klart å bortforklare i den grad at de nå har glidd inn i bevisstheten min som en positiv ting som jeg ikke lenger tenker på. Men hvordan skal jeg klare å bortforklare og illusjonere bort at jeg har en kropp som er dobbelt så stor som den jeg selv ser i speilet? Min svigerinne snakker overbevisende om at hun tror hun har et speilfjes som er helt totalt ulikt det fjeset hun i klare stunder innbilder seg at vi andre ser når vi ser på henne. Og jeg forstår i et lynende klart øyeblikk hva hun snakker om. Paul Mckenna snakker om å bruke selvhypnose for å øke selvbilde og akseptere seg selv som den vakre personen man er - tross for mange kilo, krum nese, utstående ører og skeive tenner. Og jeg forstår med ett at det er nettopp dette jeg har bedrevet i årevis! Selvhypnose for å skape et bilde av mitt ytre som jeg kan akseptere, elske og leve med. Et vakkert meg selv. Et vakkert ytre, tross for mange kilo og en etterhvert aldrende kropp. Et speilbilde jeg kan smile fornøyd til hver eneste morgen og hente med meg smilet fra når jeg vender meg ut mot resten av verden i selvtilfreds stolthet.

Og er det så ille, egentlig? Neida - slett ikke! Jeg kommer fortsatt til å innbilde meg selv at jeg er verdens 7 vidunder, jeg! Paul Mckenna mener jo at det er den rette tingen å gjøre, ikke sant ;) Men dessverre kan jeg ikke unnlate å se bevisene på det motsatte - bildene som avslører at jeg er en bedrager av dimensjoner. Jeg kan skylde på "feil vinkel" og "uheldig lys", men det er ikke til å komme fra at sannheten treffer meg som et overraskende lyn fra klar himmel og skaper et aldri så lite tvilende og blødende sår langt inne i meg. Enn så lenge kan jeg bedra og lure meg selv, men mange bekker små blir vel til slutt til en temmelig klargjørende stor å som får meg til å bryte sammen i krampegråt over hvor blind jeg har vært i forhold til den jeg har tillatt meg selv å bli...

Så, mens jeg smilende står opp hver dag og innbilder meg at jeg er vakrest på jorden her, så ligger en gnagende tagg bak i hodet mitt og minner meg på de 10 kg jeg skal gå ned til våren ;o) Jeg tviler ikke et sekund på at jeg er vakker. Jeg er elsket, jeg har fått to nydelige barn og jeg har en kropp med former selv latino-kvinner kan kikke misunnelig etter. Men samtidig forteller sannheten fanget i et bilde meg at jeg også kan ha godt av å endre matvaner, treningsvaner og legge bort ti kg dauvekt.... En gyllen middelvel mellom totalt selvbedrag og en anelse sannhet er veien å gå.

Så kanskje speilfjeset mitt ender opp med å ligge litt nærmere sannheten etterhvert?!

Long time, nothing done...

Man vet at husarbeid har vært for lenge nedprioritert når toåringen finner "noe" på stuegulvet som han knasker i vei på, og man ikke kan la være å tenke på den "moppe-sparkedressen" hver gang man drister seg til å legge babyen på gulvet.... *flau*

*løper beskjemmet tilbake til husarbeidet*

Repetisjon

Og så var vi i gang med høstens andre omgang forkjølelse... ;o( Vi kan vel anta allerede nå at dette blir en repetisjon av fjorårets forferdelige høst, med forkjølelse på Poden annenhver uke... Forkjellen i år er vel først og fremst at jeg ikke er gravid og stuptrøtt, og at vi nå har to små som smitter hverandre og dermed sørger for at vi er...stuptrøtte!

Kvelden i går gikk med på å tørke slimspye fra minstemann og medisinere eldstemann som fikk et anfall krupp kombinert med astma...

Yeeeees....




Og likevel har jeg lyst på en til?!? *gal*

Hva er det med menn...

...som gjør dem totalt inkompetente når det kommer til bretting av rene klær?

...som gjør at de ikke klarer å lære seg selv de enkleste systemer for hvor ting har sin faste plass? (Kan vel for pokker ikke kreve så mye IQ å fatte at gensere ikke skal ligge i samme hylle som joggedressene, sokkene med pysjamasene og pysjamasene ikke hører til på gulvet bare fordi du ikke fant ut hvor de hørte hjemme...?!?)

...som gjør at de kan tisse, la være å trekke og så gå fra doen med lokket oppe...uten å merke at det stinker urin neste gang de ankommer doen?

...som gjør at de ikke klarer å lukke skapdører?

...som gjør at de kan finne på å sitte på pc`n uten å legge merke til at toåringen raserer halve rommet rundt dem?

...som gjør at de kan sitte i sofaen og glo på tv leeeeeeenge etter at det er blitt påpekt at det er over barnas leggetid og leggingen for kvelden er deres oppgave?

...som gjør at de ikke fatter hvorfor konemor blir oppgitt når de lar "mannegenet" slippes løs og lar alle sine dårlige sider vises samtidig?!

Over skyene er himlen alltid blå.

Noen dager er av et slikt kaliber at man må gjemme dem dypt inne i hjertet sitt. Fine dager. Et kjært minne man kan hente ut og glede seg over når mørket har krøpet over jorden og livet er stritt og vanskelig. I dag er en slik dager.

Etter storm kommer solskinn, sies det, og for mitt vedkommende er dagen i dag et bevis på nettopp dette. Etter fire strie uker med syke barn, lite søvn og mye bekymring har jeg i dag hatt en solskinnsdag. Ikke bare var natta god og fredelig, men dagen i dag har fulgt opp som en drømmedag - til tross for at Poden har vært i elendig humør og hylt verre enn pesten.

I dag har nemlig Tassen smilt! :D Hele dagen! Han har vært så blid og god at jeg igjen klarer å huske hvorfor alt dette faktisk er verdt å gå gjennom. Dager med sår gråt og sinte, fektende armer er visket ut som med et trylleslag. Vonde tanker om egen inkompetenthet og dårlige mammagener er borte i samme sekund jeg atter en gang klarer å lure et strålende smil til å bre seg over det uskyldsrene babyansiktet, og solen skinner helt inn i hjertet mitt. Slapp og ynkelig baby, eller stiv og hylende som han også har vært innimellom, er byttet ut med en varm og myk liten klump som hikster begeistret slik at man bare venter at han skal slå til med en trillende latter i neste nu. Hjertet mitt hopper av ren lykke når jeg stirrer ned i glitrende øyne og bollekinn med smilehull :oD

Noen ganger er det vanskelig å skimte solen gjennom regntunge skyer. Men det er såvisst ikke sant at den ikke er der likevel. Den er bare vanskelig å få øye på av og til...

Klippekort

Jeg er, som jeg har nevnt utallige ganger før på utallige steder, veldig heldig å ha en fastlege som er flink til å se sin egen begrensning og sende oss videre når det er noe. Fredagens legetime var intet unntak. Etter et blikk på Tassen, en omgang lytting og en ny crp, tok hun avgjørelsen om at hun ikke likte noe særlig den hosten han har hatt - og sendte oss rett inn på barneavdelingen for innhalasjoner! Jeg takket og bukket, rett og slett, for å ha en så liten tass som hoster til han spyr slim er ikke noe særlig...

På barneavdelingen ble vi tatt godt i mot, og etter kun kort tid fikk vi tildelt rom og plastrør til å blåse adrenalin og ventolin over lillegutt. Så der var vi da. Fredag til søndag. På et rom med gysjegule vegger og tak, og ingenting spennende på tv...

Søndag var Tassen bedre, og legen mente jeg kunne reise hjem hvis vi ville. I tillegg delte han rundåndet ut astmamedisiner, både forebyggende og anfallsmedisin til tross for at det ikke har beviselig effekt på så små barn, og lovet oss oppfølging på poliklinikken. Jeg takket ja til hjemreise, ikke minst på grunn av Poden som jo ikke ville komme på besøk - sitt eget sykehusopphold friskt i minnet, på betingelse av at jeg hadde fri returrett dersom han ikke var bedre likevel.

Og retur ble det. Etter en ok natt med bare litt hosting, våknet han opp med skikkelig astmatisk pust - kort og hvesete - og sydde slim i mengder :( Så jeg pakket snippveskene og reiste inn igjen. Og ble tatt imot med et "ja, jeg ventet egentlig på dere...." Hehe, fine sykepleieren - kunne hun ikke satt foten ned før vi reiste da?! Vi fikk iallefall nytt rom (ett med hvote vegger denne gangen), masse hjelp og oppfølging.

En ting er iallefall sikkert: det jobber mange fantastiske mennesker på barneavdelingen her!! Utrolig mange flotte mennesker som elsker jobben sin og gir masse til oss som dessverre ender opp der.

En annen ting som er sikkert og visst er at leger ofte har motstridende syn på ting *ler* I ettertid har ikke mindre enn to leger fortalt meg at de aldri hadde satt et så lite barn på astmamedisin. Men gjort er gjort, og vi skal fortsette med det frem til oppfølging på poliklinikk i desember.

Det ble tilsammen 4 døgn på sjukehus for lille guttetassen min. Tre døgn lenger enn broren hadde da han var like gammel og feilaktig ble operert for brokk *s* Så vi begynner å få fartstid på sjuklehus som foreldre. Og det er kanskje litt spesielt å bli gjenkjent av pleiere og leger fra gang til gang. Men det er kanskej også like godt å venne seg til det først som sist - med to kronisk syke barn er jo faren stor for at vi kommer til å tilbringe mer tid der inne ;)

Enn så lenge er vi hjemme igjen med to friske barn ;)