"Hjeeeeelp, pappaaaaa!"

Jeg hadde ikke stått opp den morgenen, men lå våken i senga rett under kjøkkenet, da jeg hørte småen rope fortvilt på pappaen. Siden pappa var opptatt i telefonen, var jeg på vei ut av senga da jeg hørte at han likevel kom styrtende til for å hjelpe småen som fortsatt ropte fortvilt. "Hva i alle dager", tenkte jeg, for han var virkelig fortvilt i stemmen og hørtes ut som om han var....innestengt?! Så hørte jeg han fikk pappatrøst og at faren lo hjertelig. Da jeg fikk forklaringen senere på morgenen var det ikke fritt for at det trillet noen lattermilde toner ut herfra også. Poden hadde nemlig klart bragden å lukke seg selv inne i kjøleskapet!! ;oD Vi har et helt vanlig kjøleskap, bare med en manglende hylle nederst, hvor min lille sønn hadde klart å skvise seg inn og lukke døren.... Og da ble det mørkt og nifst, gitt! ;)

Om noen lurer på om livet er spennende med en utforskende toåring i hus.... ;D JA!

En langtekkelig affære...

I høst en gang bestemte min kjære seg for at tiden var kommet for å kvitte seg med den gamle mopeden han har hatt stående i garasjen i noen år. Grunnen var ikke bare at den stort sett har stått stille de siste årene, det skyldtes også innkjøpet av en større kjøredoning som er langt mer interessant enn en snart vetrangammel moped innkjøpt av mer sentimentale enn praktiske årsaker. Iallefall ble det satt inn annonser hist og her, og flere interesserte meldte seg. En fyr virket spesielt interessert, og lot ikke en eneste sjanse gå fra seg til å ringe og høre om ikke salget var iorden snart. Min kjære var litt tilbakeholden fordi han ikke fikk den prisen han ville + at fyren i utgangspunktet virker litt veeeel slitsom og overivrig. Dessverre ville skjebnen det slik at andre intresserte trakk seg, og vi satt igjen med et alternativ - den slitsomme mannen.

Da kjøperen fikk vite at han fikk tilslag på kjøpet var det ikke måte på hvor lykkelig han var. Han ringte i ett sett og ville vite når han kunne overta, og det kom fort opp at han ikke hadde mulighet til å komme og hente mopeden - min kjære måtte være grei og levere den et sted som var lettere fremkommelig for ham. Jeg steilet litt ved forslaget, men tenkte med glede på hvor mye større garasjen ble når noe av "rotet" forsvant og fant meg dermed stilltiende i at min kjøre skulle gå gjennom ekstra bry for å bli kvitt skrapet. Det ble endel om og men, men dagen for overtakelsen opprant og det var først da det gikk opp for meg at min altfor snille mann hadde tilbudt seg å kjøre dritten hjem til kjøper - en noe usedvanlig løsning. Det hele var en fin helgedag i vasken for vår del, og jeg må innrømme å ikke være helt fornøyd med det. Syns til og med å huske at jeg ymtet frempå med at han burde legge på prisen for kjøringen...

Da min mann kom hjem hadde han ikke lagt på prisen, men snarere gitt et lite avslag pga noen lys som visst ikke helt levde opp til forventningene. Jeg sukket litt oppgitt, men holdt inne med kritikk av elendige kjøpere som ikke kan hente varene selv. Hadde jeg bare ant at dette kun var begynnelsen av saligheta...

Ikke mange dagene gikk før kjøper ringte og klagde. Han hadde skrudd fra hverandre mopeddritten og funnet ditt og datt galt. "Synd", sa jeg - han ønsket kjøpet av mopeden usett, fikk prøvekjøre den før kjøpet ble avsluttet og fikk opptil flere muligheter til å trekke seg før det var opp og avgjort. Min mann var i første omgang passelig avvisende og jattet litt med samtidig som han var steil på at gjort er gjort og kjøpt er kjøpt. Det var helt til dustekjøperen fant på å ringe meg - den hormonelle og mer kyniske delen av husets befolkning. For det første presenterte ikke mannen seg da han ringte - noe som i utgangspunktet aldri gjør meg særlig hyggelig innstilt til folk i andre enden av talatuten. For det andre var han full eller ruset på annen måte, og selv om han forsøkte å være høfligheten selv provoserte det meg kraftig at han ringte meg og fortalte at han var sur på min kjøre som ikke ville imøtekomme hans krav om avslag i pris for dårlig moped. Aldri tirr en hormonell kvinne!! Jeg gav ham klinkende klar tilbakemelding om at han hadde kjøpt noe fra en avisannonse og måtte ta til takke med det han fikk - min kjære hadde aldri lagt skjul på at det var en gammel moped, og gjenstand var kjøpt i den stand den var sett. Da fikk jammen pipa en annen låt, gitt! Jeg kunne værsågod hilse min kjære og fortelle at det ville stå noen utenfor jobben hans dagen etterpå for å "ta ham"! >;( Og *klask* på med røret. Heldigvis for ham.

Min kjære er dessverre både en mer blauthjerta person og mindre bevandret i menneskers mer svarte sider enn jeg er. Så mens han akk´et og oj´et seg, og ville ringe oppog "ordne opp" med kjøperen, var jeg steil og bad ham gi beskjed at slike trusler ville bli anmeldt umiddelbart. Det hele endte med at min blauthjerta mann tilbød 500,- for tort og svie mot at vi aldri mer hørte fra ham igjen. Yeah, right! Det ble faktisk stille en aldri så liten stund. Så kom neste omgang klager og trusler. Min kjære var sterk i viljen og minnet om avtalen de hadde gjort. Ikke lenge etter kom følgende sms tikkende (ikke ordrett):"Jeg har bekjente på ***** (medlemmer av Hells Angels), så forvent besøk i nærmeste fremtid". Joda, vi speidet litt spente etter vilfarne Harly`er i noen dager - en smule lattermilde over at HA muligens lot seg interessere av et mopedkjøp til under 5000,- Selvsagt kom det ingen pøbler med baseballkøller, og i kontakt med politiet ble vi rådet til å anmelde kjøperen i hans lokale politidistrikt.

Tida svant og min treige halvdel fikk aldri ringt politi eller gjort noe mer med saken. Det gikk faktisk hele 2 måneder uten noen form for verken trusler eller mas. Deilig! Vi hadde begynt å tro at det hele faktisk var over. Inntil i går. Da ringte det igjen. Denne gangen fra et ukjent nr. Det var mannens "bror" (veeeeldig trolig siden han ikke engang kjente kjøpers etternavn, hehe...). Igjen ble det stilt krav til at kjøpet skulle omgjøres (noe kjøperen like etter gikk tilbake på) ellers skulle vi nok få besøk av "noen" som skulle gjøre "noe". "Vi har bekjente i området" er blitt en gjenganger. Mannen jattet med - til tross for råd fra både meg og andre om å slenge på og ikke diskutere med vedkommende mer. Det avsluttet med at mannen skulle "diskutere" med meg om tilbakebetaling av 2000,- (altså i tillegg til de tidligere 500,-, noe som da ville gitt mannen en moped til rundt 2000,- *rister lattermildt på hodet*). Da han konfererte meg - med vekt på at han ikke visste hvordan jeg ville ta disse stadige truslene - lo jeg hånlig og oppgitt og gav beskjed om at penger til vedkommende er fullstendig uaktuelt! Om vi hadde vært dumme nok til å betale kan jeg nesten garantere at dette ikke hadde vært siste ord fra den kanten. Det handler om svært syke mennesker som forsøker å manipulere andre ved hjelp av trusler om vold og har null hemninger bare de får "belønning" i form av innfridde behov. Jeg gav klar bekjed om at ingen penger skal i denne mannens hender, at anmeldelsen - som burde vært levert for lenge siden - nå skulle bli gitt i morgen den dag, og at min kjære herved får taleforbud med kjøper! Ringer han fra andres telefon så skal det legges på! Han skal ikke diskuteres med, ja - faktisk ikke vies noen oppmerksomhet i det hele tatt! Det er jo superklart at han i min kjære har funnet et menneske som kan vries som ei vaskefille - snill som han er..... *oppgitt*

Vel, min kjære var til alt hell enig med sin hormonelle konemor, selv om han hadde liten tro på at jeg ville være like tøff i trynet om det virkelig dukket opp torpedoer med baseballkøller på døra. For det første tviler jeg sterkt på at denne lille dritten fra en ødebygd i fjordlandet virkelig har bekjente med baseballkøller, for det andre tviler jeg på at slike personer lar seg leie inn for å inntjene 2000,- for et mopedkjøp, og for det tredje ville jeg sannsynligvis vært den av oss som holdt hodet kaldt og klarte å kommunisere med pøblene om de nå faktisk skulle vise seg å dukke opp - det er tross alt det jobbene mine i stor grad går ut på innimellom ;)

Min kjære fikk iallefall ringt det lokale politiet i dag, og fikk seg litt av en overraskelse. Han fikk knapt uttalt kjøpers navn før politiet lo hjertelig og sa det samme som den kloke lille konemor har sagt i månedsvis - legg på! Ikke gi ham tilfredsstillelsen av å diskutere! Han er ingenting å bry seg med, men om det nå virkelig skulle bli "noe mer" utav saken så visste de hvordan han skulle håndteres... Jupp! Nøyaktig som konemor forutsa er han nok bygdas store samtaleemne og en breikjefta gubbe med sosiale og økonomiske problemer. En bikkje som kan bjeffe.

Hvorvidt anmeldelse ble levert eller ikke er jeg i skrivende stund usikker på (men kjenner jeg gubben rett, så ble det ikke av), men jeg er rimelig klar til å gi kjøper passet påskrevet (nok en gang) dersom han skulle prøve seg igjen. Han har lite og ingenting å stille opp med, og han må med glede gi meg enda en grunn til å levere inn en anmeldelse! Ingenting ville gledet meg mer enn å se krapylet bak lås og slå i noen uker/måneder *ond* Og jeg er veldig klar for å fortelle ham nøyaktig det.

Inntil videre får jeg håpe at mannen i huset nå - etter politiets råd - har fattet pointet og legger røret fint på om dustemikkelen ringer igjen. Alle trussel-sms`er skal ivaretas som bevis, og ingen diskusjoner skal foregå. Funker ikke det får vi jammen lete frem noen bøller med baseballkøller selv, og se om vi ikke kan skremme livskiten utav ham *knegger av egen morsomhet*

Så får vi se om denne snart 4 måneder lange handelsaffæren snart er avsluttet. Kanskje jeg til og med rekker å føde før det kommer "noen" og gjør "noe" med oss ;oD

Tabbekvoter og urettferdighet!

Jeg som trodde at februar måned skulle bringe med seg litt hygge.... Vel, det ser dårlig ut! Kvelden i går og dagen i dag har blitt tilbrakt oppløst i tårer etter at jeg fikk beskjed om at min ene kollega har blitt "omplassert i ny stilling" på jobb....

Vi er bare tre stykker som jobber sammen i den jobben. Dermed er det ganske sårbart når en av oss forsvinner. Vi jobber veldig nært sammen, og vi har blitt ganske sammensveiset vi tre. Det føles dermed både urettferdig, vondt og uforståelig når en av oss blir tatt bort fra jobben grunnet årsaker som ikke skyldes innsats i denne stillingen. Denne kollegaen gjør nemlig en utmerket jobb hos oss, utfyller oss andre og er på mange måter uerstattelig i jobben sin.

Jeg har problemer med å opprettholde noen form for lojalitet til arbeidsgiver i denne situasjonen, kjenner jeg. Jeg ser ingen logikk i at min kollega skal fjernes fra vår arbeidsplass fordi vedkommende gjorde en tabbe på sin andre jobb. Problemet er bare at det bare finnes en arbeidsgiver, selv om det er snakk om to arbeidssteder. Dermed når "straffen", som jeg også er totalt uenig i omfanget av, også ut til der vi jobber. Og vedkommende blir omplassert av en eller annen dustete årsak som jeg heller ikke finner logikk i.

Andre steder i verden har man lov til å begå tabber i jobben sin. Det vil si at man faktisk har lov til å ha en dårlig dag og la følelsene ta overhånd og styring i et lite stakket øyeblikk. Når man jobber med mennesker er denne muligheten begrenset. Det skal svært lite til for å tippe lasset, og arbeidsgiver er stort sett fryktelig redd for å ende som førstesidesoppslag i tabloider eller få store amrikanske søksmål på nakken fordi en ansatt et øyeblikk er menneskelig. Man må være gjennomtenkt hele tiden og ikke gi seg selv lov til å gjøre tabber, mener man. Et umenneskelig krav i mine øyner. Ingen yrke er så krevende mentalt som å jobbe med mennesker. Man skal gi av seg selv hele tiden og samtidig være mottaker av ting som ikke bare er av positiv karakter. Det er nesten umulig å gå gjennom en 20-årig yrkeskarriere uten å én eneste gang krysse over linjen for hva som er akseptabel. Det blir dermed totalt uforståelig for meg at man ikke kan bruke skjønn i de enkelte overtredelsene, men buser frem som paragrafryttere uten nese for naturlige variasjoner....

Jeg skulle ikke sagt noe om min kollega var en person som ofte beveget seg på "kanten" av hva som er akseptabelt. Ei heller om det var snakk om et utagerende temperament som gjorde at det var som å jobbe med en udetonert bombe. Men saken er den at det ikke i hele min samarbeidstid med vedkommende har vært tilløp til den type karakter. Noen har bare enkelt og greit evnen til å trekke seg ut når de kjenner at sine grenser er nådd. Andre av oss eksploderer først og tenker etterpå... I mine øyne er det en mindre sjanse for at min kollega utagerer på jobb enn det er at jeg gjør det.... Og det føles urettferdig og totalt bak mål at vedkommende skal straffes for noe jeg vet er en utilsiktet hendelse som fikk et uheldig utfall. Hadde det nå enda vært snakk om en handling gjort med hensikt og med ønske om å skade...

Jeg snakket med en kollega på andre jobben i dag og fortalte litt om det som hadde hendt. Hun reagerte heldigvis på samme måte som meg og spurte litt oppbrakt "hvor er det blitt av tabbekvoten?!" Og det er kanskje det jeg også lurer mest på. Har man overhode ikke noen form for tabbekvote når man arbeider med mennesker? Skal man i løpet av en 15 årig karriere ikke kunne bygge seg opp en smule integritet som sier noe om hvor pålitelig man egentlig er i jobbsammenheng? Skal det virkelig bare én liten handling i affekt til for å ta fra en alt? Noe verken unnskyldninger eller innrømmelser skal kunne bøte på? Det blir for sært....

Det er ikke mer enn få uker til jeg skal påbegynne permisjon. Denne gangen er det med tungt hjerte jeg går ut i "friåret" mitt. Og det er vondt å vite at jeg ikke lenger har det gode samholde, den gode tonen og det gode kollegiet å vende tilbake til. Det er faktisk så sårt at jeg tenker meg at om jeg skal skifte beite så er dette en passende anledning. For halve poenget med jobben min blir faktisk borte. Det som har gjort det verdt å gå der år etter år forsvinner som dugg i sanden. Når jeg kommer tilbake vil det være noen andre der. Noen jeg ikke kjenner. Noen jeg må bli kjent med og lage meg en relasjon til. Jeg vil være den erfarne nå - jeg har ikke lenger noen som kan mer å hente råd og inspirasjon fra. Det er vanskelig og vondt. Hva om denne nye personen ikke kan fylle skoene etter den som forsvant? Hva om hele grunnlaget for arbeidet vi gjør er borte?

Tårene renner i strie strømmer bare med tanken på hva som er i ferd med å skje. Jeg kjenner at jeg har liten tro på at ting faktisk kan ordne seg. Jeg har lyst til å si opp i protest, men vet at det jo vil komplisere ting ytterligere for den som blir igjen. Og sorgen over den som ble straffet - følgene for dennes liv...det er tungt å bære. Jeg skulle så inderlig sett ting få et annet utfall, og jeg kunne vært villig til å gjøre MYE for å få det til å skje. Akkurat nå er vi numne av sorg og fortvilelse begge vi to som blir igjen etterpå. Etter i morgen. Etter en grusom kveld på jobb alle tre, hvor vi blir nødt til å kjempe med tårene for ikke å bryte sammen overfor brukerne. Det kommer til å bli ille! Jeg kommer til å være knust i evigheter. Jeg gruer meg til å gå på jobb. Jeg har ikke lyst til å fortsette der engang, når jeg ikke føler jeg kan stole på at jeg blir behandlet ok om det skulle være meg som tabber meg ut neste gang...

Livet er av og til så urettferdig og vondt at det er vanskelig å se årsakene til ting som skjer. Jeg håper bare at det i ettertid viser seg å være en grunn som er akseptabel og forståelig som gjør at livet tar sånne bråe og vanskelig overkommelige krumspring. Akkurat nå er ting bare så vonde og dumme at jeg har lyst til å grave meg ned til hjertet mitt er helet igjen. Eller skru tiden tilbake til der verden var lys og forståelig. Akkurat her vil jeg iallefall ikke være....