Tabbekvoter og urettferdighet!

Jeg som trodde at februar måned skulle bringe med seg litt hygge.... Vel, det ser dårlig ut! Kvelden i går og dagen i dag har blitt tilbrakt oppløst i tårer etter at jeg fikk beskjed om at min ene kollega har blitt "omplassert i ny stilling" på jobb....

Vi er bare tre stykker som jobber sammen i den jobben. Dermed er det ganske sårbart når en av oss forsvinner. Vi jobber veldig nært sammen, og vi har blitt ganske sammensveiset vi tre. Det føles dermed både urettferdig, vondt og uforståelig når en av oss blir tatt bort fra jobben grunnet årsaker som ikke skyldes innsats i denne stillingen. Denne kollegaen gjør nemlig en utmerket jobb hos oss, utfyller oss andre og er på mange måter uerstattelig i jobben sin.

Jeg har problemer med å opprettholde noen form for lojalitet til arbeidsgiver i denne situasjonen, kjenner jeg. Jeg ser ingen logikk i at min kollega skal fjernes fra vår arbeidsplass fordi vedkommende gjorde en tabbe på sin andre jobb. Problemet er bare at det bare finnes en arbeidsgiver, selv om det er snakk om to arbeidssteder. Dermed når "straffen", som jeg også er totalt uenig i omfanget av, også ut til der vi jobber. Og vedkommende blir omplassert av en eller annen dustete årsak som jeg heller ikke finner logikk i.

Andre steder i verden har man lov til å begå tabber i jobben sin. Det vil si at man faktisk har lov til å ha en dårlig dag og la følelsene ta overhånd og styring i et lite stakket øyeblikk. Når man jobber med mennesker er denne muligheten begrenset. Det skal svært lite til for å tippe lasset, og arbeidsgiver er stort sett fryktelig redd for å ende som førstesidesoppslag i tabloider eller få store amrikanske søksmål på nakken fordi en ansatt et øyeblikk er menneskelig. Man må være gjennomtenkt hele tiden og ikke gi seg selv lov til å gjøre tabber, mener man. Et umenneskelig krav i mine øyner. Ingen yrke er så krevende mentalt som å jobbe med mennesker. Man skal gi av seg selv hele tiden og samtidig være mottaker av ting som ikke bare er av positiv karakter. Det er nesten umulig å gå gjennom en 20-årig yrkeskarriere uten å én eneste gang krysse over linjen for hva som er akseptabel. Det blir dermed totalt uforståelig for meg at man ikke kan bruke skjønn i de enkelte overtredelsene, men buser frem som paragrafryttere uten nese for naturlige variasjoner....

Jeg skulle ikke sagt noe om min kollega var en person som ofte beveget seg på "kanten" av hva som er akseptabelt. Ei heller om det var snakk om et utagerende temperament som gjorde at det var som å jobbe med en udetonert bombe. Men saken er den at det ikke i hele min samarbeidstid med vedkommende har vært tilløp til den type karakter. Noen har bare enkelt og greit evnen til å trekke seg ut når de kjenner at sine grenser er nådd. Andre av oss eksploderer først og tenker etterpå... I mine øyne er det en mindre sjanse for at min kollega utagerer på jobb enn det er at jeg gjør det.... Og det føles urettferdig og totalt bak mål at vedkommende skal straffes for noe jeg vet er en utilsiktet hendelse som fikk et uheldig utfall. Hadde det nå enda vært snakk om en handling gjort med hensikt og med ønske om å skade...

Jeg snakket med en kollega på andre jobben i dag og fortalte litt om det som hadde hendt. Hun reagerte heldigvis på samme måte som meg og spurte litt oppbrakt "hvor er det blitt av tabbekvoten?!" Og det er kanskje det jeg også lurer mest på. Har man overhode ikke noen form for tabbekvote når man arbeider med mennesker? Skal man i løpet av en 15 årig karriere ikke kunne bygge seg opp en smule integritet som sier noe om hvor pålitelig man egentlig er i jobbsammenheng? Skal det virkelig bare én liten handling i affekt til for å ta fra en alt? Noe verken unnskyldninger eller innrømmelser skal kunne bøte på? Det blir for sært....

Det er ikke mer enn få uker til jeg skal påbegynne permisjon. Denne gangen er det med tungt hjerte jeg går ut i "friåret" mitt. Og det er vondt å vite at jeg ikke lenger har det gode samholde, den gode tonen og det gode kollegiet å vende tilbake til. Det er faktisk så sårt at jeg tenker meg at om jeg skal skifte beite så er dette en passende anledning. For halve poenget med jobben min blir faktisk borte. Det som har gjort det verdt å gå der år etter år forsvinner som dugg i sanden. Når jeg kommer tilbake vil det være noen andre der. Noen jeg ikke kjenner. Noen jeg må bli kjent med og lage meg en relasjon til. Jeg vil være den erfarne nå - jeg har ikke lenger noen som kan mer å hente råd og inspirasjon fra. Det er vanskelig og vondt. Hva om denne nye personen ikke kan fylle skoene etter den som forsvant? Hva om hele grunnlaget for arbeidet vi gjør er borte?

Tårene renner i strie strømmer bare med tanken på hva som er i ferd med å skje. Jeg kjenner at jeg har liten tro på at ting faktisk kan ordne seg. Jeg har lyst til å si opp i protest, men vet at det jo vil komplisere ting ytterligere for den som blir igjen. Og sorgen over den som ble straffet - følgene for dennes liv...det er tungt å bære. Jeg skulle så inderlig sett ting få et annet utfall, og jeg kunne vært villig til å gjøre MYE for å få det til å skje. Akkurat nå er vi numne av sorg og fortvilelse begge vi to som blir igjen etterpå. Etter i morgen. Etter en grusom kveld på jobb alle tre, hvor vi blir nødt til å kjempe med tårene for ikke å bryte sammen overfor brukerne. Det kommer til å bli ille! Jeg kommer til å være knust i evigheter. Jeg gruer meg til å gå på jobb. Jeg har ikke lyst til å fortsette der engang, når jeg ikke føler jeg kan stole på at jeg blir behandlet ok om det skulle være meg som tabber meg ut neste gang...

Livet er av og til så urettferdig og vondt at det er vanskelig å se årsakene til ting som skjer. Jeg håper bare at det i ettertid viser seg å være en grunn som er akseptabel og forståelig som gjør at livet tar sånne bråe og vanskelig overkommelige krumspring. Akkurat nå er ting bare så vonde og dumme at jeg har lyst til å grave meg ned til hjertet mitt er helet igjen. Eller skru tiden tilbake til der verden var lys og forståelig. Akkurat her vil jeg iallefall ikke være....