Distraksjon og telefoni

Det er en ting jeg virkelig hater intenst, og det er telefonselgere! Jeg kan ikke fordra dem! Innerst inne vet jeg jo at de bare gjør jobben sin, men likvel...

For noen år siden var jeg inne på brønnøysundregisteret og reserverte oss for telefonsalg. På fasttelefon, mobil og for selgere fra humanitære organisasjoner. Og i en lang periode var det faktisk greit.

Men noe skjer når man får barn. For det første så ringer de i barnets navn. For det andre virker det som om det at en får barn liksom rettferdiggjør at man kan ringe og mase på folk til alle døgnets tider. Foreningen for krybbedød, alskens bokklubber og forsikringsselskaper som skal selge forsikring for den lille....

Egentlig burde man ha en lov som sa at de avtaler man inngår i en periode på to måneder etter en fødsel ikke burde bli ansett som bindende. Man er jo faktisk så i ørska og så utenfor seg selv at jeg vil si at man på lang vei befinner seg innenfor begrepet "bevisstløs i gjerningsøyeblikket"!

Vel, her er fødselen for lengst overstått. Likevel blir jeg stadig oppringt av diverse selgere. Og samtalen arter seg ofte som følger:
"Hallo?"
"Ja, hei, er det Didi jeg snakker med?"
"Eh...ja...?" ("hvem er du?", grubles det iherdig oppe i hodet mitt mens jeg forsøker å holde min søte lille Didibert borte fra røret mens jeg snakker...)
"Har du en fin dag i dag da?"
"Ja....?" (Jeg undrer enda på hvem denne personen i tlf er mens jeg sjonglerer røret med ene hånden og forsøker å få lagt fra meg Didibert på gulvet med den andre).
"Ja, det er Ellen fra sjømannskirken her, og jeg lurte på om du er interessert i å støtte oss med en liten sum? Du vet, vi er avhengige av støtte fra privatpersoner for å drive videre."
Jeg har ikke fått med meg mer enn "Ellen" og driver å funderer over hvilken Ellen jeg kjenner da det plutselig går opp for meg at det er en av DEM!
"Jeg har reservert meg mot selgere og er ikke interessert!"
"Ja, men du har støttes oss før. Og du vet jo at vi er avhengige av private donasjoner for å drive videre. Likte du ikke kalenderene du kjøpte i fjor?"
"Joda, kalenderene var fine de, men..." (Didibert har begynt å sutre og fokuset mitt er på å forsøke å oppspore smokken mens jeg har ham hengende i buksebenet på venstre fot)
"Ja, men da vil du vel gjerne ha dem for i år også? Det er en aldeles nydelig billedkalender med motiver fra steder i Norge og bla-bla-bla..."
(Jeg har sluttet å høre etter mens jeg løfter på puter og leker for å finne smokken og få slutt på ulingen som høres fra føttene mine...)
"M-hm", sier jeg distrahert og aner ikke hva dama snakker om.
"Ja, flott! Da sender vi deg den i posten så fort som mulig!"
"Eh...? Hææææ?", sier jeg i samme øyeblikk som dama i andre enden klasker på røret og lar meg sitte igjen og gruble over hva hun skulle sende i posten - samtidig som jeg endelig oppsporer smokken og i neste nu er opptatt av å roe ned en gråtkvalt småtting med spruttårer og sirene-hyl....

To uker senere får jeg en forsending fra Sjømannskirka som koster meg mer enn jeg har råd til og som gjør at jeg ergrer meg gul og blå over dustete telefonselgere! Er det rart jeg har sluttet å ta telefonen?!?

Et stillestående liv

Lite skjer egentlig i Didiheimen om dagen. Jeg føler egentlig ikke at jeg har noe å skrive om, rett og slett fordi jeg ikke har energi til å tenke, gruble og fantasere slik jeg vanligvis gjør.

Dagene mine går for øyeblikket med til å trøste en liten en som har opplevd noe så fantastisk merkelig som å få sin første tann! Det må være en underlig opplevelse i grunnen. Her blir vi født med myke gommer, og så - plutselig - dukker det opp noe som klør, og etterhvert stikker en, i munnen.... Noe som gir en diarè, feber, en uvel følelse i kroppen og - ikke minst - FORKJØLELSE!

Dersom det å få sin første tann er en merkelig opplevelse, så tror jeg egentlig ikke at å gå gjennom sin første forkjølelse er så mye bedre. Hvordan i all verden må det ikke kjennes ut å for første gang kjenne snørra renne ut gjennom nesa?!?? For ikke å snakke om hvor skremmende det må være å være sår i halsen, ikke ha "stemme" å gråte med, og å ha denne ekle feber-følelsen i hele kroppen. Kan noen klandre ham for å være ekstra sutrete og klengen om dagen?

Som om det ikke er nok at jeg har et sutrete vedheng hele dagen lang, så har Didimannen funnet ut at denne uka er den mest perfekte til å begynne å bygge garasjen vår. For såvidt er jeg veldig enig i at vi godt kan få den opp før frosten kommer, men når jeg sover minimal om natten (glemte jeg å nevne at Didibert må fores annenhver time fordi han sovner av utmattelse etter to-tre saup. Ja, når han da ikke klør sånn i munnen at han ikke vil sove overhode...) og har sutring i ørene hele dagen - da hadde det vært fint med litt avlastning på kvelden! Iallefall når det tar èn time å få "klumpen" til å sovne fordi han blir illsint hver gang han er på nippet til å sovne og så ikke får til å puste gjennom nesa *river seg frustrert i håret* Og aller helst skal han jo sovne ved mammas pupp - for der er det trygt og godt nå når resten av hans lille verden står på hodet. Er det noe rart at mamma ender opp, tårevåt, på kjøkkengulvet kl 4 på natta med en skrikerunge (på 3 timen) liggende i oppløsning på stuegulvet...?! Det er i sånne øyeblikk jeg nesten slår hodet i kjøkkenbenken med tanke på at jeg kavde i to år for å oppnå dette *skrattler*

Men, men... Til tross for tenner, snue og verdensmesterskap i klenging kombinert med sutring, så har det jo sine lyse sider også å være mamma. I det øyeblikket han legger de bittesmå armene rundt halsen min for å få trøst når han gråter så er det meste glemt. Eller når han smiler sitt mest strålende smil når jeg henter ham i senga etter en hvil. Eller når han kvekk-ler fordi jeg kiler ham. Eller når han tar tak i håret mitt og drar pannen min mot seg for å gi meg dagens store, blaute siklesuss *gliser*

Og Didimannen kjenner selv på at det er fælt å være der ute og ikke få se poden - iallefall når småen gledestrålende rekker de lubne armene mot ham og sutrer intenst når han stikker hodet innom for å si natta. Er det noe rart at jeg "slapp" legginga i kveld? ;o)