Et stillestående liv

Lite skjer egentlig i Didiheimen om dagen. Jeg føler egentlig ikke at jeg har noe å skrive om, rett og slett fordi jeg ikke har energi til å tenke, gruble og fantasere slik jeg vanligvis gjør.

Dagene mine går for øyeblikket med til å trøste en liten en som har opplevd noe så fantastisk merkelig som å få sin første tann! Det må være en underlig opplevelse i grunnen. Her blir vi født med myke gommer, og så - plutselig - dukker det opp noe som klør, og etterhvert stikker en, i munnen.... Noe som gir en diarè, feber, en uvel følelse i kroppen og - ikke minst - FORKJØLELSE!

Dersom det å få sin første tann er en merkelig opplevelse, så tror jeg egentlig ikke at å gå gjennom sin første forkjølelse er så mye bedre. Hvordan i all verden må det ikke kjennes ut å for første gang kjenne snørra renne ut gjennom nesa?!?? For ikke å snakke om hvor skremmende det må være å være sår i halsen, ikke ha "stemme" å gråte med, og å ha denne ekle feber-følelsen i hele kroppen. Kan noen klandre ham for å være ekstra sutrete og klengen om dagen?

Som om det ikke er nok at jeg har et sutrete vedheng hele dagen lang, så har Didimannen funnet ut at denne uka er den mest perfekte til å begynne å bygge garasjen vår. For såvidt er jeg veldig enig i at vi godt kan få den opp før frosten kommer, men når jeg sover minimal om natten (glemte jeg å nevne at Didibert må fores annenhver time fordi han sovner av utmattelse etter to-tre saup. Ja, når han da ikke klør sånn i munnen at han ikke vil sove overhode...) og har sutring i ørene hele dagen - da hadde det vært fint med litt avlastning på kvelden! Iallefall når det tar èn time å få "klumpen" til å sovne fordi han blir illsint hver gang han er på nippet til å sovne og så ikke får til å puste gjennom nesa *river seg frustrert i håret* Og aller helst skal han jo sovne ved mammas pupp - for der er det trygt og godt nå når resten av hans lille verden står på hodet. Er det noe rart at mamma ender opp, tårevåt, på kjøkkengulvet kl 4 på natta med en skrikerunge (på 3 timen) liggende i oppløsning på stuegulvet...?! Det er i sånne øyeblikk jeg nesten slår hodet i kjøkkenbenken med tanke på at jeg kavde i to år for å oppnå dette *skrattler*

Men, men... Til tross for tenner, snue og verdensmesterskap i klenging kombinert med sutring, så har det jo sine lyse sider også å være mamma. I det øyeblikket han legger de bittesmå armene rundt halsen min for å få trøst når han gråter så er det meste glemt. Eller når han smiler sitt mest strålende smil når jeg henter ham i senga etter en hvil. Eller når han kvekk-ler fordi jeg kiler ham. Eller når han tar tak i håret mitt og drar pannen min mot seg for å gi meg dagens store, blaute siklesuss *gliser*

Og Didimannen kjenner selv på at det er fælt å være der ute og ikke få se poden - iallefall når småen gledestrålende rekker de lubne armene mot ham og sutrer intenst når han stikker hodet innom for å si natta. Er det noe rart at jeg "slapp" legginga i kveld? ;o)