Noen ganger syns jeg det er utrolig vanskelig å finne en mening med ting som skjer. Man sier at ting alltid skjer med en hensikt, og jeg er også blant dem som vanligvis tenker at det er en grunn til at ting blir som de blir - en årsak som man sjelden ser før man kan se livet sitt i et tilbakeblikk. Men nå om dagen kjenner jeg at min oppfatning av alle tings årsaker har fått en liten, men dog alvorlig, knekk.

Etter min tid med litt slit for å få Didibert på plass i magen, så har jeg knyttet nære og uvurderlige bånd med andre mennesker som befant eller befinner seg i samme situasjon. For min del er det en del av årsaksforklaringen på hvorfor Didibert tok tid på å finne oss - det var rett og slett meningen at jeg skulle møte endel mennesker først (i tillegg til å få utforsket min egen tålmodighet som i utgangspunktet ikke alltid er av de lengste...). Noen av disse kvinnene (for det er i hovedsak dem jeg har knyttet meg til) kunne jeg ønsket gull og grønne skoger for, og aller mest ønsker jeg at de får oppleve samme glede som meg ved å et lite knøtt inn i livene sine.

Dessverre virker det som om ønsker ikke alltid kommer frem til den som sitter og oppfyller dem, og den ene av mine gode venninner hadde nok en nedtur denne uka *trist*

Så hva gjør man når noen nok en gang opplever en nedtuir. Hvordan skal man få ord til å strekke til? Hvordan finne en forklaringsmodell som overhodet kan få det til å virke meningsfullt at noen ikke skal få drømmene sine oppfylt? Det eneste jeg kan komme på som kan gi noe godt til den det gjelder er å klemme, klemme, klemme...

To av disse barnløse venninnene mine er midt oppi noe en kan kalle en personlig utvikling om dagen. De driver å utforsker sider ved seg selv og forsøker å få "ryddet unna" gammelt gruff. At det er en prosess som kan føre dem nærmere en selvrealisering, en oppfyllelse av seg selv som person og de oppgaver en er satt til her på jorden - det tror jeg på. Men at det skal være årsaken til at de ikke kommer noe nærmere ønsket om å holde armene rundt et nyfødt lite knøtt *rister oppgitt på hodet* For hva gjør vel UFB med et menneske? Hvilke byrder og sorger legger da ikke det til skuldre som allerede er tynget av oppsamlet grums?

Hvis det var noe jeg kunne endret på, noe jeg kunne gjort, noen jeg kunne bedt om hjelp, så ville jeg gjort det. Bedt for så mange. Ønsket for dem og gitt dem det de trenger for å lykkes med denne trasige oppgaven de holder på med. Men, det eneste jeg faktisk kan gjøre er å være en taus tilhører på sidelinjen, en som kjenner så godt denne sorgen deres og som ønsker av hele hjertet for dem....

Pokker ta dustete barnløshet!!!