En gang for lenge siden eksisterte ei lita jente som likte hester. Hun likte dem så godt fordi hun følte at de forstod noe ved henne som så mange andre overså. Det var som om hun kunne snakke til dem og få beroligende svar som gjorde det godt å være hos dem. Hun trengte dem gjerne mest nettopp av samme grunn som du akkurat nå rister litt velmenende på hodet av, det som får deg til å tenke "hun var nok ikke helt normal den jenta der".
Den lille jenta fikk kjapt rykte på seg for å ha en egen evne til å roe ned hestene. De rolige hestene ble nesten søvnige av en time med jenta på ryggen (noe som også godt kunne skyldes at hun var innehaver av det den hyggelige ridelæreren omtalte som "fyrstikkbein", hehe - små pipestilker som nesten ikke rakk ned under salen, og som var så tynne at de vel knapt inneholdt annet enn bein og en liten, flat muskel....), og de fyrige hestene ble plutselig omgjengelige. Ingen forstod vel egentlig at det kanskje skyldtes at jenta i forkant bad dem om å være greie med henne og ikke kaste henne av. Og at hun snakket med dem om hemmelige ting som ble hvisket inn i lyttende hesteører og gjemt i store hjerter bak pulserende, varme hestebryst. Ingen visste vel at hestene også kunne gni seg sørgmodige mot henne og hente styrke selv til nok en omgang i manesjen. Det var en hemmelighet begge parter holdt for seg selv.
Den lille jenta ble, slik små jenter ubehørlig blir, etterhvert en ung kvinne. Mange ting kom gjennom livet hennes, og utfordringene endret seg på mange måter. Hun ble tryggere, sterkere og taklet motgangene annerledes. Gleden og kjærligheten til dyrene, og følelsen av at de forstod, forble likevel en del av livet hennes. Og mang en tåre ble grått inn i en dyrepels både av stor og liten størrelse (dog innimellom var tårene mer en årsak av nettopp pelsens nærhet enn sorgens utløp, men det er en annen historie).
Etter mange år med oppsamling av livserfaring, historier, utdannelse og jobberfaring, oppdaget plutselig den barnlige og omsorgsfulle jenta at hun fremdeles befant seg på samme sted på et underlig vis. Det kom som en åpenbaring da hun plutselig så hvordan hun ennå hadde en unik forståelse for disse viltre sjelene som andre fryktet. Hvordan hun umerkelig brukte sin evne til å få disse "fyrige" til å slappe av og oppføre seg slik de burde. Hvordan hun viste at hun stolte på at de ikke skadet henne, gav dem de samme tankeinstruksjonene som før, og fikk belønning for tilliten ved å slippe inn i de villfarnes innerste hemmelige tanker og følelser. Forskjellen var vel kanskje at hun nå brukte disse unike evnene på små mennesker fremfor de store, sterke og vakre dyrene.
Det gikk, som dere kanskje forstår, opp et lite lys for meg i dag. Jeg undret meg et lite øyeblikk på hvorfor jeg gjør jobben min så selvfølgelig, så inderlig riktig, og når frem så fort og enkelt til disse sinte små, såre sjelene jeg møter. Midt i en tanke slo det meg at det minner om de tider da jeg fikk de verste og villeste hestene på rideskolen fordi de aldri bukket/steilet/tullet med meg.... "Du roer dem ned på en eller annen merkelig måte", sa min strenge men kloke ridelærer. Og hun hadde helt rett. De var ekstra snille med meg. Kanskje fordi jeg fortalte dem hvor fælt jeg hadde det (*sukk* Ingen sorg er vel større enn en tenårings følelse av ensomhet *knegg*). Eller kanskje fordi de følte sorgene mine uten at jeg trengte sette ord på dem. De leste meg og visste at jeg trengte dem for å føle meg verdifull og god til noe. En uendelig gave fikk jeg av de elskelige dyrene!
Og kanskje, kanskje, er det det jeg gir videre? Et snev av forståelse over det fæle "barna mine" bærer med seg? En forståelse som kommer uten at de trenger å sette ord på ting. En følelse av å bli sett der de er. "Du er verdifull og god - selv om du slår, biter, sparker, spytter, freser, banner og hyler! Du er sett likevel..."
Jeg har alltid likte Freuds frustrasjons-aggresjonshypotese. Selv om det kan være mye rart å si om Freud, så har han et poeng når han påpekte at når man blir frustrert kan det gi utslag i aggresjon - dersom man ikke finner en alternativ måte å få ut den frustrerte energien på. *nikker samtykkende* Disse barna jeg møter (eller dyrene for den del) har så masse energi i seg at de knapt orker å sitte stille. Dersom de roer ned tempoet, dersom de lar tankene hvile og det ubevisste slippe til - da kommer frustrasjonen flommende med full kraft!! Det bobler, strømmer og flyter over. Og frustrasjonen kan komme så vel av deres egne forsøk på ikke å lytte til sitt innerste følelsesliv, som av de mektige følelser andres ubetenksomme ord eller handlinger skaper hos dem. De er som villhester som utrettelig forsøker å slite seg løs fra det hemmende repet hestetemmeren har lagt rundt dem.
For tiden leser jeg en spennende fagbok om aggresjon (det vil si: jeg har lest den en stund.... Den havnet bare langt nede i skuffen min et sted mellom mage og baby. Nå har den kommet opp i lyset igjen og er i ferd med å avsluttes...). I den skrives det om forholdet makt-avmakt-motmakt. Igjen finner jeg forståelige årsaker til hvorfor disse små så hjertelig sprer om seg med utagerende atferd. Hvorfor de har dette intense ønsket om å skade, ødelegge og herje.
Jeg siterer:"Barn - og alle mennesker, for den saks skyld - reagerer på den måten som gir dem mulighet til å klare påkjenninger best mulig. Måten vi reagerer på og er på i forhold til omverdenen, kan forståes som en formidling av påkjenninngenes betydning for oss." Videre: "Klinisk erfaring har vist at jo mer truende en belastning er for selvfølelsen, jo sterkere psykisk reaksjon synes den å medføre" Det handler altså om en subjektiv følelse av trussel....
Barna forsøker å skape system i en verden fylt med kaos. De opplever noe som gradvis fjerner opplevelsen av trygghet (og øker følelsen av trussel) fra dem: tap av en de er glad i (skilsmisse), følelsen av at primær omsorgsgiver ikke er tilstede for dem (seperasjonsangst/omsorgssvikt), manglende kontroll over de sanseintrykkene de tar opp (ADHD/ADD - og hva kom først av høna og egget...?!), traumatiske hendelser (vold, misbruk osv), en manglende følelse av at de har medbestemmelsesrett over sitt eget liv.... Noe skjer iallefall som får dem til å ønske at de selv kan styre sin egen hverdag fremfor å stole på at utviklingen av dagen blir påvirket av andre. Det er enklere å få kjeft for en ting de bevisst har provosert frem, enn å få kjeft for noe de ikke gjorde for å være slemme... Noe de gjorde ut av manglende forståelse for omgivelsenes regler og systemer - ikke fordi de er bare enkelt og greit er slemme.
Avmaktsopplevelsen: følelsen av at ingenting en gjør vil ha noen betydning for resultatet - man vil uansett bli den tapende part i et konfliktforhold, ingenting man gjør vil påvirke det uunnvikelige.
Motmakt: "Barn som opplever avmakt, vil forsøke å komme ut av denne opplevelsen - de vil forsøke å mestre sin avmakt gjennom ulike motmaktsstrategier." Mennesket (og dyr) kan ikke leve lenge i en verden der de stadig opplever avmakt. Dersom en blir "utsatt for smertefulle situasjoner uten mulighet til å påvirke dem, vil de til slutt resignere og bli apatiske." Lært hjelpesløshet er et annet fint ord på denne apatien som oppstår når man ikke klarer å unnslippe denne smerten man blir påført.
De barna jeg møter, nekter å la seg knekke. De er fightere som ikke bukker under for smerten, men finner - tross alt - en måte, en motmakt, for å unnslippe smerten de bærer på. Ja, det vil si, de utagerende av dem er det. De innagerende....vel, de har gitt opp! Fighterne, de kjemper. De slår fra seg. Banker sin egen smerte ustoppelig inn de hinder de møter på veien. Kjemper seg krigersk frem av all kraft og etterlater seg en slagmark av frykt og redsel. Bygger seg en rustning av makt som kan skåne de små bankende hjertene som så redde gjemmer seg inne i de spede fuglebrystene deres."Ikke kødd med meg - da får du!!", er budskapet de maler med blodrødt alvor på bannere som vaier taktfast i redselssuset fra massene. De stormer avgårde med stridsøksen hevet konstant - i rasende tempo, slik at ingen rekker å stoppe dem og legge merke til den redsel og smerte de selv skjuler under rustningens klamme ytre.
Og så møter de meg. Stålpanseret. Muren som ikke gir etter. Jeg sitter nynnene i gresset og fletter blomsterkranser mens jeg smiler av fuglene som synger og ekorna som danser ekornvals i blomsterenga mi. Det er nesten så du hører englebrus og ser gloriene gløde (*LOL*). Når barna kommer stormene inn med sin aura av frykt, smiler jeg mildt og byr dem på kakao og kjeks. De stopper. Stusser. Kommer ut av rollen sin. "Hvorfor kjefter hun ikke?! Hvorfor møter hun meg ikke med sinnet og redselen de andre så forutsigbart gir meg når jeg buser frem?!?" Øyeblikket med vakling gir meg nøyaktig tiden jeg trenger for å hviske dem beroligende inn i øret; "du er fin du! Jeg VET at du ikke er slem innerst inne!" Rustningen faller som spilt melk til jorden og tilbake står et nakent lite barn, blottet til skinnet.
Det er her jeg begynner mitt kanskje viktigste arbeid. Når slaget har stått, når sverdet er senket, når nysgjerrigheten er vekket. Da viser jeg at jeg er tilliten verdig. Jeg holder ord. Jeg ler hjertelig til dem og viser at de har gode egenskaper - ikke bare ondskap. "Du er meg en fin, du!" Ler jeg lattermildt til dem når de viser meg et snev av humor. "Takk for en fin dag!", hilser jeg dem når de går hjem for dagen. Alle små ting som viser dem at de er verdifulle for meg, at de har en betydning uten dette sinne. Kjælent stryker jeg dem over manken og forteller hvor fin både pelsen og gangen er. Og gradvis, dag for dag, så begynner de å tro meg. Jeg holder jo ord på alt annet jeg sier - da må det vel være hold i selv dette...?! En tydelig voksen med tydelige og forutsigbare grenser.
Så kommer dagen da villhesten er temmet. En dag jeg kommer ut på beitet oppdager jeg at den ville hesten leker harmonisk med de andre unghestene. Som del av flokken kaster den seg rundt i en lykkelig, spretten vals når jeg kommer - trygg på sin posisjon i flokken. Jeg setter meg i gresset og kikker lykkelig på scenen mens jeg som alltid gir krapylet de beroligene blikkene det trenger for å opprettholde troen på seg selv. Samtidig ser jeg at han får de samme bekreftene nikkene fra de andre i flokken, og jeg innser at min oppgave er sterkt redusert i forhold til hans selvverd. Lydløst snur jeg meg og sniker meg ut av området igjen. Og kanskje kjenner jeg et ertene napp i jakkeermet i dèt jeg bøyer meg for å komme under gjerdet. Han vet at jeg er der, men han trenger meg ikke lenger i samme grad. Jeg er overflødig. Aaaaah! For en herlig følelse.
Jeg tramper smilende opp i blomsterenga mi. Lener meg godt tilbake i gresset og studerer skyenes ferd over himmelen. Verden er god å være i!
Og snart kommer neste utfordring seilende forbi med fart som et godstog med brøytefront.
Friday, June 29, 2007
Wednesday, June 27, 2007
Og sånn har jeg det!
Sove, jobbe, spise, sove....
Hvis noen lurer på hvor i verden jeg har gjort av meg om dagen, så er det her jeg eksisterer: midt i tidsklemma! Eller....tidsklemme og tidsklemme fru Blom... Sannheten er vel kanskje heller at jeg plutselig - etter ett år og fire måneder hvor jeg har vært hjemme på fulltid - oppdager at jeg ikke lenger har tid til alle de superviktige tingene jeg pleier å bruke tid på (surfe, glo på tv, leke på msn....*kremt*) Fra å disponere tiden min helt som jeg selv ønsker, har det blitt en brå oppvåkning (bokstavelig talt - det tar på å stå opp kl 6 hver morgen!) å plutselig jobbe full tid. Jeg er glad jeg vanligvis jobber i to deltidjobber, og faktisk har en del tid hjemme på ettermiddagene. Det er nemlig verst av alt å plutselig måtte forlate klumpen i 8 timer daglig...
For de som ikke er oppdatert (og det gjelder vel de fleste, hehe...) så jobber jeg altså noen uker i kommunens sommerklubbtilbud for barn mellom 4 og 7 klasse. Det er egentlig en super jobb å begynne med når jeg først skal begynne å jobbe igjen. Det er jo absolutt mye bedre å passe på 60 sommerglade barn som er ute på kjekke aktiviteter, enn å forsøke å banke litt sunn fornuft i skoleleie rampeunger *ler* Stort sett er alt fryd og gammen, og vi er såpass mange voksne på jobb at en alltid har noen å skravle med eller kan ta en pustepause i ny og ne (men ingen pc i nærheten, hehe...).
Men én ting har jeg da iallefall fått lært meg de siste dagene (foruten å friske opp mine sikringskunnskaper i klatreveggen...), og det er at kverrulanter er noe jeg ikke liker særlig godt! *knegg* Faktisk må jeg gå så langt som å si at de i mine øyner oppfattes som mindre intelligente når de står der og tviholder på sine utsagn uten å ha sosiale antenner nok til å egentlig oppfatte hva motparten egentlig sier... *blir matt* Minner meg på et vis om sånne biske små gneldrebikkjer som vet de er små, og derfor bruker opp all sin energi på å bjeffe, bjeffe, bjeffe..... Det ser ille tåpelig ut når den som tror den er så liten, og bjeffer av all kraft, egentlig er en voksen mann som burde hatt bedre vett ;o)
Vel. Selv med sære voksenpersoner er det ikke til å fornekte at å jobbe med glade barn gir en energi :oD Når ti barn har lært seg navnet ditt og kommer til nettopp DEG når de lurer på noe...ja, da føler en seg verdifull! Og når femti barn hilser deg smilende god morgen og gleder seg til dagens aktiviteter, da skal det ikke mye til for å føle seg ung igjen og huske hvordan det er å glede seg over små ting. Og når barnelatteren triller gjennom deg flere ganger daglig - ja, da er livet bare skjønt!! ;o) Og dette er barn jeg stort sett aldri har truffet før - likevel er de som balsam for sjelen, selv for meg som har hatt min egen lille å glede meg over i 15 måneder nå. Omgang med barn kan anbefales - sine egne så vel som andres! (Om en orker det midt i sine egne utfordringer da...)
Jeg er vel kanskje ekstremt heldig som har en jobb hvor jeg kan oppleve sånne gleder som dette. Og jeg kjenner at jeg i større og større grad klarer å glede meg over dette faktum - selv om jeg også innimellom kan lengte meg grønn etter en A4-kontorjobb med minst mulig menneskekontakt *ler* Å jobbe med mennesker gir masser av energi, selv om det også altfor ofte innebærer at man støter på inkompetente individer som man ikke fatter at kan ha den samme jobben. Og selv om man iblant treffer små individer som mer eller mindre suger en tom for energien andre er med på å gi en. Det viktige er at det er godt å komme hjem, sliten og trøtt, og vite at du har gjort noe som er verdifullt for andre - noe andre går hjem og husker. Å være så betydningsfull gjør noe med selvbildet ens.
Men nå har jeg vel pjattet nok for i dag? Har en drøss med ting som ligger litt på vent her (les: hoper seg opp foran symaskinen....) så jeg må vel avslutte. Skal legge meg tidlig i dag også, tenker jeg, så da må jeg vel nesten få stumpen i høygir her i noen timer :o)
Hvis noen lurer på hvor i verden jeg har gjort av meg om dagen, så er det her jeg eksisterer: midt i tidsklemma! Eller....tidsklemme og tidsklemme fru Blom... Sannheten er vel kanskje heller at jeg plutselig - etter ett år og fire måneder hvor jeg har vært hjemme på fulltid - oppdager at jeg ikke lenger har tid til alle de superviktige tingene jeg pleier å bruke tid på (surfe, glo på tv, leke på msn....*kremt*) Fra å disponere tiden min helt som jeg selv ønsker, har det blitt en brå oppvåkning (bokstavelig talt - det tar på å stå opp kl 6 hver morgen!) å plutselig jobbe full tid. Jeg er glad jeg vanligvis jobber i to deltidjobber, og faktisk har en del tid hjemme på ettermiddagene. Det er nemlig verst av alt å plutselig måtte forlate klumpen i 8 timer daglig...
For de som ikke er oppdatert (og det gjelder vel de fleste, hehe...) så jobber jeg altså noen uker i kommunens sommerklubbtilbud for barn mellom 4 og 7 klasse. Det er egentlig en super jobb å begynne med når jeg først skal begynne å jobbe igjen. Det er jo absolutt mye bedre å passe på 60 sommerglade barn som er ute på kjekke aktiviteter, enn å forsøke å banke litt sunn fornuft i skoleleie rampeunger *ler* Stort sett er alt fryd og gammen, og vi er såpass mange voksne på jobb at en alltid har noen å skravle med eller kan ta en pustepause i ny og ne (men ingen pc i nærheten, hehe...).
Men én ting har jeg da iallefall fått lært meg de siste dagene (foruten å friske opp mine sikringskunnskaper i klatreveggen...), og det er at kverrulanter er noe jeg ikke liker særlig godt! *knegg* Faktisk må jeg gå så langt som å si at de i mine øyner oppfattes som mindre intelligente når de står der og tviholder på sine utsagn uten å ha sosiale antenner nok til å egentlig oppfatte hva motparten egentlig sier... *blir matt* Minner meg på et vis om sånne biske små gneldrebikkjer som vet de er små, og derfor bruker opp all sin energi på å bjeffe, bjeffe, bjeffe..... Det ser ille tåpelig ut når den som tror den er så liten, og bjeffer av all kraft, egentlig er en voksen mann som burde hatt bedre vett ;o)
Vel. Selv med sære voksenpersoner er det ikke til å fornekte at å jobbe med glade barn gir en energi :oD Når ti barn har lært seg navnet ditt og kommer til nettopp DEG når de lurer på noe...ja, da føler en seg verdifull! Og når femti barn hilser deg smilende god morgen og gleder seg til dagens aktiviteter, da skal det ikke mye til for å føle seg ung igjen og huske hvordan det er å glede seg over små ting. Og når barnelatteren triller gjennom deg flere ganger daglig - ja, da er livet bare skjønt!! ;o) Og dette er barn jeg stort sett aldri har truffet før - likevel er de som balsam for sjelen, selv for meg som har hatt min egen lille å glede meg over i 15 måneder nå. Omgang med barn kan anbefales - sine egne så vel som andres! (Om en orker det midt i sine egne utfordringer da...)
Jeg er vel kanskje ekstremt heldig som har en jobb hvor jeg kan oppleve sånne gleder som dette. Og jeg kjenner at jeg i større og større grad klarer å glede meg over dette faktum - selv om jeg også innimellom kan lengte meg grønn etter en A4-kontorjobb med minst mulig menneskekontakt *ler* Å jobbe med mennesker gir masser av energi, selv om det også altfor ofte innebærer at man støter på inkompetente individer som man ikke fatter at kan ha den samme jobben. Og selv om man iblant treffer små individer som mer eller mindre suger en tom for energien andre er med på å gi en. Det viktige er at det er godt å komme hjem, sliten og trøtt, og vite at du har gjort noe som er verdifullt for andre - noe andre går hjem og husker. Å være så betydningsfull gjør noe med selvbildet ens.
Men nå har jeg vel pjattet nok for i dag? Har en drøss med ting som ligger litt på vent her (les: hoper seg opp foran symaskinen....) så jeg må vel avslutte. Skal legge meg tidlig i dag også, tenker jeg, så da må jeg vel nesten få stumpen i høygir her i noen timer :o)
Monday, June 18, 2007
Mannen på hjørnet
Ute på min før omtalte hytte bor det en "mann" som lurer rundt hyttehjørnet og skremmer vannet av min lillesøster. Det er jo ikke vanskelig å forstå at sånne menn som lurer rundt hushjørner er litt skremmende, men om jeg legger til at han da heller ikke er av den levende sorten så er det kanskje enda mer forståelig at min søster blir vettaskremt...
Jeg vet ikke hvordan vi egentlig kom inn på det en gang i tiden, men det var en sommer på hytta at jeg og min søster ble klar over at vi begge hadde en følelse av at det innimellom står en mann på hjørnet av terassen og titter inn vinduene. Spesielt godt merker vi ham når det er mørkt og regner ute. Jeg har "sett" ham som en eldre mann med regnklær og sydvest, noe jeg har tolket dithen at han var fisker eller at han har noe med vannet å gjøre, og min søster har sett noe liknende. Vi var begge enige om at han ferdes langs hele kortveggen på hytta, og min søster mente også at han muligens gikk over terassen - noe jeg ikke var helt enig i.
Nå lurer dere kanskje på hvorfor jeg forteller denne lille spøkelseshistorien her inne på nett - med fare for å bli oppfattet som galere enn jeg er. Vel....nå skal dere høre: jeg har nemligen hatt besøk av et medium på hytta ;o) Jeg har jo god tro på alternative ting, og da jeg visste at denne dama så mer enn normalt er spurte jeg forsiktig om hun kunne se hva hun fant ut om ham. Det er nemlig slik at vår farfar døde i bukta like nedenfor hytta, og jeg var spent på om det var ham eller noen av de avdøde naboene som kanskje "hang igjen" der. Dette er hva hun fortalte:
Det er en litt "streng" mann med mye humor. Han er en smule ironisk og synes at det er morsomt at vi snakker om ham. Han har område lang hele den korte veggen på hytta og helt frem til altandøra (altså midt på terrassen...), og har tilknytning til stedet på en eller annen måte. Etterhvert fikk hun også frem at han var der for å passe på og syntes det var hyggelig å ha oss der, og at han lurte på om han burde la oss være i fred. Jeg ba ham om å være grei å være - at jeg syntes det var greit at han var og passet på, men at han måtte la være å skremme min lillesøster *ler* Hun mente også at i og med at han hadde så omsorg og ønske om å passe på oss, så kunne han også muligens være en bekjent/slektning (men her sa hun ikke noe sikkert).
Så da vet vi det ;o) Litt spennende å se hvordan hun jobbet og hvor lett hun kunne beskrive personligheten hans og hva han gjorde *s* Det gjør meg så innmari nysgjerrig siden jeg selv jo har merket ham og hatt en "riktig" følelse av hvor han er.
Jeg måtte jo også høre om hun fikk en følelse av hvem som er i den gamle låven der vi har fryseboksen vår stående. Der er det alltid litt ekkelt å gå inn, og vi er flere som føler vi må gi beskjed hvem vi er og hva vi skal når vi trer inn dit. Vel, hun mente det var en krokrygget gammel kone som passet på der inne. Og mer spurte jeg egentlig ikke etter :)
Jeg vet ikke hvordan vi egentlig kom inn på det en gang i tiden, men det var en sommer på hytta at jeg og min søster ble klar over at vi begge hadde en følelse av at det innimellom står en mann på hjørnet av terassen og titter inn vinduene. Spesielt godt merker vi ham når det er mørkt og regner ute. Jeg har "sett" ham som en eldre mann med regnklær og sydvest, noe jeg har tolket dithen at han var fisker eller at han har noe med vannet å gjøre, og min søster har sett noe liknende. Vi var begge enige om at han ferdes langs hele kortveggen på hytta, og min søster mente også at han muligens gikk over terassen - noe jeg ikke var helt enig i.
Nå lurer dere kanskje på hvorfor jeg forteller denne lille spøkelseshistorien her inne på nett - med fare for å bli oppfattet som galere enn jeg er. Vel....nå skal dere høre: jeg har nemligen hatt besøk av et medium på hytta ;o) Jeg har jo god tro på alternative ting, og da jeg visste at denne dama så mer enn normalt er spurte jeg forsiktig om hun kunne se hva hun fant ut om ham. Det er nemlig slik at vår farfar døde i bukta like nedenfor hytta, og jeg var spent på om det var ham eller noen av de avdøde naboene som kanskje "hang igjen" der. Dette er hva hun fortalte:
Det er en litt "streng" mann med mye humor. Han er en smule ironisk og synes at det er morsomt at vi snakker om ham. Han har område lang hele den korte veggen på hytta og helt frem til altandøra (altså midt på terrassen...), og har tilknytning til stedet på en eller annen måte. Etterhvert fikk hun også frem at han var der for å passe på og syntes det var hyggelig å ha oss der, og at han lurte på om han burde la oss være i fred. Jeg ba ham om å være grei å være - at jeg syntes det var greit at han var og passet på, men at han måtte la være å skremme min lillesøster *ler* Hun mente også at i og med at han hadde så omsorg og ønske om å passe på oss, så kunne han også muligens være en bekjent/slektning (men her sa hun ikke noe sikkert).
Så da vet vi det ;o) Litt spennende å se hvordan hun jobbet og hvor lett hun kunne beskrive personligheten hans og hva han gjorde *s* Det gjør meg så innmari nysgjerrig siden jeg selv jo har merket ham og hatt en "riktig" følelse av hvor han er.
Jeg måtte jo også høre om hun fikk en følelse av hvem som er i den gamle låven der vi har fryseboksen vår stående. Der er det alltid litt ekkelt å gå inn, og vi er flere som føler vi må gi beskjed hvem vi er og hva vi skal når vi trer inn dit. Vel, hun mente det var en krokrygget gammel kone som passet på der inne. Og mer spurte jeg egentlig ikke etter :)
Nært og intimt
I helga arrangerte jeg utdrikkingslag for venninna mi som jeg har forloverplikter for ;o) Heldigvis så traff jeg blinken helt på kornet, og opplevelsen ble unik og minnerik både for brud og gjester. Brudens høyeste ønske var nemlig å dra på spa, og i mangel av penger ordnet jeg "spa" så godt jeg kunne. Hun fikk nakke, rygg, hode og ansiktsmassasje før hun ble kjørt til ferjekaien og satt på båten inn til hytta mi for litt "rekreasjon". Der møtte vi henne på kaien (de som ikke var med båten), begynte drikkinga og utstyrte henne med militært marsj-utstyr. Så var det å gå til hytta. Det er en tur som normalt sett tar 1 time, men med ymse stopp underveis, skravling, latterbølger, oppstilt hilsing på alle forbipasserende biler (og traktorer) + en stykk sutrete gjest som ikke ooooorket å gå såååå foooort, så tok turen ikke mindre enn 3 timer (og joda, jeg hadde forberedt gjestene på at dette var en lang tur - men vedkommene er dessverre av den mindre sporty, mer negative og litt late sorten...). I hytta ble det en matbit og diverse drikkeleker inn i de små timer, før vi køyet og sovnet som steiner. Med andre ord passe rolig og intimt - akkurat som bestilt!
Helgens begivenheter har gitt meg endel ting å tenke på. For det første er det godt å kjenne hvor fort tiden flyr i godt selskap, hvor avslappende det er å kose seg å le hjertelig, og hvor mye vi kan lære av å være sammen med andre mennesker. For det andre har jeg fått endel input og bekreftelse på at de evnene jeg har ikke er bare fantasi fra min side. Jeg har fått endel idèer på veien videre og hva jeg faktisk kan gjøre :o) Og for det tredje har jeg funnet ut at jeg ikke akkurat har levd verdens mest spennende og "utsvevende" liv, hehe - jeg var ikke akkurat den mest aktive drikkeren under drikkeleken "jeg har aldri" *kneggler* Sist men ikke minst så kjenner jeg også hvor lite jeg i bunn og grunn trenger andre mennesker for å ha det godt, selv om jeg er glad i å være sammen med andre.
Vanligvis jobber jeg såpass ugudelige tider at jeg har liten tid til sosialt samvær. Og om en uke begynner jeg i arbeidslivet igjen for fullt. Det betyr i bunn og grunn at jeg igjen vil ha minimalt med tid til å være sammen med andre mennesker i hverdagene. Med jobb og fritidsaktiviteter (les trening) så har jeg èn kveld i uken som ikke er opptatt (+ en fredag i mnd, men den er litt hellig...) og den blir snart halvfull når babysvømminga begynner igjen. Da er det helgene igjen til sosiale ting, og de fleste jeg kjenner er opptatt med familiære ting eller festligheter i helgene. Så da blir det rett og slett minimalt med sosial input (IRL) på meg, utenom på jobb. Og i det samme kjenner jeg at det egentlig er helt greit. Jeg er en einstøing og har alltid vært det igrunnen ;o) Og jeg vet jo at de menneskene jeg trenger er like om hjørnet og tilgjengelige når jeg har behovet for det. Som denne venninna som jeg skal "love bort". Eller barndomsvenninna mi som det alltid kjennes som om jeg snakket med senest i går - selv om det kan gå måneder mellom hver gang. Og jeg har jo dere her inne i denne rare verdenen.
Grunnen til at jeg kom på disse tankene er at disse som var med på hyttetur i helgen også er mennesker som er travle i sine liv. De har kjærester, unger, menn, jobber....osv. Og ikke alle er like flinke til å prioritere venner - omtrent som meg. Likevel er det ikke tvil ett sekund om at når de møter vennen/e sine, så er det et møte som er verdifullt og godt og gir mye til alle parter :o) Kanskje er det med andre ord ikke nødvendig å sitte hos hverandre annen hver uke og skravle - kanskje holder det å møtes en gang i blant, så lenge man holder hverandre fast i tankene.
Jeg har hatt en strålende helg iallefall! Jeg har nok en gang blitt minnet på hvor gode venner jeg har - selv om jeg iblant leter for langt unna for å finne det jeg mest av alt ønsker. Og jeg har lært at jeg snart må begynne å benytte meg av det som ligger like under nesa mi i stedet for å betrakte gresset som så umiskjennelig virker grønnere på andre siden....
Og jeg har vært på hyttetur!! Weeeeeehe! ;oD
Helgens begivenheter har gitt meg endel ting å tenke på. For det første er det godt å kjenne hvor fort tiden flyr i godt selskap, hvor avslappende det er å kose seg å le hjertelig, og hvor mye vi kan lære av å være sammen med andre mennesker. For det andre har jeg fått endel input og bekreftelse på at de evnene jeg har ikke er bare fantasi fra min side. Jeg har fått endel idèer på veien videre og hva jeg faktisk kan gjøre :o) Og for det tredje har jeg funnet ut at jeg ikke akkurat har levd verdens mest spennende og "utsvevende" liv, hehe - jeg var ikke akkurat den mest aktive drikkeren under drikkeleken "jeg har aldri" *kneggler* Sist men ikke minst så kjenner jeg også hvor lite jeg i bunn og grunn trenger andre mennesker for å ha det godt, selv om jeg er glad i å være sammen med andre.
Vanligvis jobber jeg såpass ugudelige tider at jeg har liten tid til sosialt samvær. Og om en uke begynner jeg i arbeidslivet igjen for fullt. Det betyr i bunn og grunn at jeg igjen vil ha minimalt med tid til å være sammen med andre mennesker i hverdagene. Med jobb og fritidsaktiviteter (les trening) så har jeg èn kveld i uken som ikke er opptatt (+ en fredag i mnd, men den er litt hellig...) og den blir snart halvfull når babysvømminga begynner igjen. Da er det helgene igjen til sosiale ting, og de fleste jeg kjenner er opptatt med familiære ting eller festligheter i helgene. Så da blir det rett og slett minimalt med sosial input (IRL) på meg, utenom på jobb. Og i det samme kjenner jeg at det egentlig er helt greit. Jeg er en einstøing og har alltid vært det igrunnen ;o) Og jeg vet jo at de menneskene jeg trenger er like om hjørnet og tilgjengelige når jeg har behovet for det. Som denne venninna som jeg skal "love bort". Eller barndomsvenninna mi som det alltid kjennes som om jeg snakket med senest i går - selv om det kan gå måneder mellom hver gang. Og jeg har jo dere her inne i denne rare verdenen.
Grunnen til at jeg kom på disse tankene er at disse som var med på hyttetur i helgen også er mennesker som er travle i sine liv. De har kjærester, unger, menn, jobber....osv. Og ikke alle er like flinke til å prioritere venner - omtrent som meg. Likevel er det ikke tvil ett sekund om at når de møter vennen/e sine, så er det et møte som er verdifullt og godt og gir mye til alle parter :o) Kanskje er det med andre ord ikke nødvendig å sitte hos hverandre annen hver uke og skravle - kanskje holder det å møtes en gang i blant, så lenge man holder hverandre fast i tankene.
Jeg har hatt en strålende helg iallefall! Jeg har nok en gang blitt minnet på hvor gode venner jeg har - selv om jeg iblant leter for langt unna for å finne det jeg mest av alt ønsker. Og jeg har lært at jeg snart må begynne å benytte meg av det som ligger like under nesa mi i stedet for å betrakte gresset som så umiskjennelig virker grønnere på andre siden....
Og jeg har vært på hyttetur!! Weeeeeehe! ;oD
Wednesday, June 13, 2007
En god latter forlenger livet ;oD
På den ene jobben min har vi en svært ledig og åpen tone, oss medarbeidere mellom, noe som medfører at latteren sitter løst, skravla går og vi kan være både direkte og småflåsete med hverandre. Med andre ord er trivselen stort sett høy, noe jeg håper også smitter over på brukerne våre :o)
I kveld har kanskje hvitsnippen sittet ekstra løs siden det var siste åpningsdag før sommerferien. Og i løpet av kvelden endte vi fast ansatte opp inne på kontoret med føttene mer eller mindre på bordet, skravlene om høstens "må gjøre". I den forbindelse klikket min sjef seg inn på en bedriftsnettside som selger biljardutstyr, noe som etterhvert førte til at latterbrølene trillet nedover de ellers tause korridorene... Jeg må innrømme at det egentlig er sjelden jeg ler høyt og henmingsløst så jeg nesten tisser på meg og må tørke tårer i mengdevis - men en sådan opplevelse var dette. Til og med den mannlige halvdel av oss lo høyt, uvisst om det var grunnet sine kvinnelige kollegaers rofl-latteranfall eller den aktuelle høytlesningen som medførte latterbrølene. Iallefall en verdig avslutning på et langt år ;o)
Her er avsnittet (sakset fra en ellers svært seriøs bedriftsnettside) som satte lattermusklaturen i bevegelse (ta i betraktning at dette blir lest høyt av en flåsete kollega heeelt på slutten av arbeidskvelden...):
BALLER
Rene baller betyr mye når man spiller biljard. Skitne baller vil kunne føre til feilstøt, og ballene vil dessuten oppføre seg unormalt når de kommer i kontakt med hverandre. Det er derfor viktig å holde ballene rene. Dette gjøres ved hjelp av klut, vann og for eksempel Zalo, eller man kan bruke spesielle rengjøringsmidler. Det finnes også egne maskiner for ballrensing. Dette er imidlertid unødvendig dersom man ikke har en stor biljardsalong med mange bord.
*LOL*
Ååååh! Sånn en deilig kveld med løssluppen latter!! ;oD
I kveld har kanskje hvitsnippen sittet ekstra løs siden det var siste åpningsdag før sommerferien. Og i løpet av kvelden endte vi fast ansatte opp inne på kontoret med føttene mer eller mindre på bordet, skravlene om høstens "må gjøre". I den forbindelse klikket min sjef seg inn på en bedriftsnettside som selger biljardutstyr, noe som etterhvert førte til at latterbrølene trillet nedover de ellers tause korridorene... Jeg må innrømme at det egentlig er sjelden jeg ler høyt og henmingsløst så jeg nesten tisser på meg og må tørke tårer i mengdevis - men en sådan opplevelse var dette. Til og med den mannlige halvdel av oss lo høyt, uvisst om det var grunnet sine kvinnelige kollegaers rofl-latteranfall eller den aktuelle høytlesningen som medførte latterbrølene. Iallefall en verdig avslutning på et langt år ;o)
Her er avsnittet (sakset fra en ellers svært seriøs bedriftsnettside) som satte lattermusklaturen i bevegelse (ta i betraktning at dette blir lest høyt av en flåsete kollega heeelt på slutten av arbeidskvelden...):
BALLER
Rene baller betyr mye når man spiller biljard. Skitne baller vil kunne føre til feilstøt, og ballene vil dessuten oppføre seg unormalt når de kommer i kontakt med hverandre. Det er derfor viktig å holde ballene rene. Dette gjøres ved hjelp av klut, vann og for eksempel Zalo, eller man kan bruke spesielle rengjøringsmidler. Det finnes også egne maskiner for ballrensing. Dette er imidlertid unødvendig dersom man ikke har en stor biljardsalong med mange bord.
*LOL*
Ååååh! Sånn en deilig kveld med løssluppen latter!! ;oD
Monday, June 11, 2007
De dårlige egenskapers utstillingsvindu
Det var en gang i verden at jeg innbildte meg at det å bli mor ville bringe frem mye godt i meg. At ting ville falle på plass på et vis, og at kjærligheten til barnet ville gjøre meg mer tålmodig, snill og avbalansert...
Bullshit!
Å bli mamma bringer deg til kanten av deg selv innimellom. Det er regelrett et kurs i "bli kjent med dine verste sider", og iblandt står jeg i større fare for å stange hodet ljomende i brannmuren her enn å tålmodige tenke "jada, lille barnet mitt, dette går så bra så..." *ler* Jeg er ikke, og har vel aldri vært, av dem som har verdens lengste tålmodighet. Ikke takler jeg stress særlig bra, og mas er det aller verste jeg vet. Kombiner disse dårlige egenskaper med en småsjuk unge som sutrer mer eller mindre timesvis i strekk, ikke vil spise, ikke vil leke, bare vil sitte klint opp i sin mor hele tiden - da skjønner du at dagene i Didiheimen kan bli preget av diverse saftutrykk som ikke egner seg på trykk. Det er ikke fritt for at mitt søte, lille englebarn innimellom får stempelet "drittunge", og at dører slamres og ord slynges ut av all kraft slik at englebarnet får testet korstemmen mens mammaen tar seg tid til å roe ned hysteriet...*rødme*
Det er heller ikke fritt for at jeg innimellom føler meg som verdens verste mamma. Ikke minst når poden sover tre timer i ettertid av furoren, fordi han selvsagt ikke er i form - forkjølet og tannebissevoksende som han er... Det er ikke fritt for at jeg også kikker meg over skulderen og lurer på om muligens barnevernet har spioner på lur, eller om nissen har sett mine dårlig tøylede vulkanutbrudd. Det er heller ikke fritt for at jeg tar meg i å undre hva disse dustete utbruddene gjør med relasjonen mellom mor og barn, og hvilken "skade" jeg pådytter mitt yndige lille barn ved ikke å klare å være "årets mor".
I samme øyeblikk som jeg utpeker meg til "verstingemamma" og vurderer å overlate eneansvaret til faren, så hører jeg min svigerinnes ord i ene øret: "Man skulle nesten tro at jeg etter å ha jobbet i barnehage så lenge visste hvordan jeg skulle håndtere barn. Likevel tar jeg meg i å gå rett inn i en 3-åringrolle når jeg møter henne på hennes frustrasjoner..." *fniser* Eller jeg ser hvordan min søster "jatter med" sine dagbarn på en dårlig dag, mens hun hvisler til meg mellom tennene at hun godt kunne tenke seg at de ble hentet nå, disse sutrete drittungene. Eller en venninne jeg betror meg til ler klingende mens hun betrygger meg om at jeg er helt normal og "velkommen til den moderlige verden!" Eller jeg ser en enda sintere, fæler og ondere mamma et eller annet sted og tenker selvgodt at "jeg er iallefall ikke SÅ ille", mens jeg i tapre forsøk prøver å bygge opp min egen selvfølelse til akseptabelt nivå...
Ikke bare har jeg godt at dette "bli kjent med dine verste sider"-kurset, tankene rundt det som skjer gjør også at jeg (endelig, kanskje) forsøker å ta tak i mine mest problematiske sider og endre dem. Jeg kan jo strengt tatt ikke forsvare at jeg kjefter på en ettåring fordi han ikke vil skifte bleie *rødme* og det er jo av den grunn bare helt nødvendig at jeg finner strategier til å håndtere frustrasjonen min bedre... Det er også en kjennsgjerning at opplevelsen av å bli mor og være hjemmeværende nok vil gjøre meg til en bedre arbeidstaker, tror jeg. Litt avstand mellom mor (`s temperament) og barn er nok godt for å skape grobunn for gode opplevelser - selv om jeg er forberedt på en enda surere og trøttere unge etter barnehagedag - og gjør kanskje at tålmodigheten øker en liten smule. Håper jeg. Og kanskje vil denne avstanden gjøre at jeg setter større pris på de timene jeg tilbringer på jobb, og den input jeg tross alt får der på godt og vondt...
Så sitter jeg her da. Den onde mamma med mange tanker. Og venter på at min høyt savnede lille klump skal våkne fra "dvalen" og igjen gjøre livet mitt morsomt. Og samtidig vet jeg at det minste lille våte kyss fra ham vil vaske bort all tvil på egen evne, og at det er mamma han kommer til når han er trøtt, sulten, sårbar.... Da er det ingen andre enn den, tross alt, kjærlige mor som duger - og selv far kan oppleve frustrasjonen over å ikke duge i et lite øyeblikk ;o)
Bullshit!
Å bli mamma bringer deg til kanten av deg selv innimellom. Det er regelrett et kurs i "bli kjent med dine verste sider", og iblandt står jeg i større fare for å stange hodet ljomende i brannmuren her enn å tålmodige tenke "jada, lille barnet mitt, dette går så bra så..." *ler* Jeg er ikke, og har vel aldri vært, av dem som har verdens lengste tålmodighet. Ikke takler jeg stress særlig bra, og mas er det aller verste jeg vet. Kombiner disse dårlige egenskaper med en småsjuk unge som sutrer mer eller mindre timesvis i strekk, ikke vil spise, ikke vil leke, bare vil sitte klint opp i sin mor hele tiden - da skjønner du at dagene i Didiheimen kan bli preget av diverse saftutrykk som ikke egner seg på trykk. Det er ikke fritt for at mitt søte, lille englebarn innimellom får stempelet "drittunge", og at dører slamres og ord slynges ut av all kraft slik at englebarnet får testet korstemmen mens mammaen tar seg tid til å roe ned hysteriet...*rødme*
Det er heller ikke fritt for at jeg innimellom føler meg som verdens verste mamma. Ikke minst når poden sover tre timer i ettertid av furoren, fordi han selvsagt ikke er i form - forkjølet og tannebissevoksende som han er... Det er ikke fritt for at jeg også kikker meg over skulderen og lurer på om muligens barnevernet har spioner på lur, eller om nissen har sett mine dårlig tøylede vulkanutbrudd. Det er heller ikke fritt for at jeg tar meg i å undre hva disse dustete utbruddene gjør med relasjonen mellom mor og barn, og hvilken "skade" jeg pådytter mitt yndige lille barn ved ikke å klare å være "årets mor".
I samme øyeblikk som jeg utpeker meg til "verstingemamma" og vurderer å overlate eneansvaret til faren, så hører jeg min svigerinnes ord i ene øret: "Man skulle nesten tro at jeg etter å ha jobbet i barnehage så lenge visste hvordan jeg skulle håndtere barn. Likevel tar jeg meg i å gå rett inn i en 3-åringrolle når jeg møter henne på hennes frustrasjoner..." *fniser* Eller jeg ser hvordan min søster "jatter med" sine dagbarn på en dårlig dag, mens hun hvisler til meg mellom tennene at hun godt kunne tenke seg at de ble hentet nå, disse sutrete drittungene. Eller en venninne jeg betror meg til ler klingende mens hun betrygger meg om at jeg er helt normal og "velkommen til den moderlige verden!" Eller jeg ser en enda sintere, fæler og ondere mamma et eller annet sted og tenker selvgodt at "jeg er iallefall ikke SÅ ille", mens jeg i tapre forsøk prøver å bygge opp min egen selvfølelse til akseptabelt nivå...
Ikke bare har jeg godt at dette "bli kjent med dine verste sider"-kurset, tankene rundt det som skjer gjør også at jeg (endelig, kanskje) forsøker å ta tak i mine mest problematiske sider og endre dem. Jeg kan jo strengt tatt ikke forsvare at jeg kjefter på en ettåring fordi han ikke vil skifte bleie *rødme* og det er jo av den grunn bare helt nødvendig at jeg finner strategier til å håndtere frustrasjonen min bedre... Det er også en kjennsgjerning at opplevelsen av å bli mor og være hjemmeværende nok vil gjøre meg til en bedre arbeidstaker, tror jeg. Litt avstand mellom mor (`s temperament) og barn er nok godt for å skape grobunn for gode opplevelser - selv om jeg er forberedt på en enda surere og trøttere unge etter barnehagedag - og gjør kanskje at tålmodigheten øker en liten smule. Håper jeg. Og kanskje vil denne avstanden gjøre at jeg setter større pris på de timene jeg tilbringer på jobb, og den input jeg tross alt får der på godt og vondt...
Så sitter jeg her da. Den onde mamma med mange tanker. Og venter på at min høyt savnede lille klump skal våkne fra "dvalen" og igjen gjøre livet mitt morsomt. Og samtidig vet jeg at det minste lille våte kyss fra ham vil vaske bort all tvil på egen evne, og at det er mamma han kommer til når han er trøtt, sulten, sårbar.... Da er det ingen andre enn den, tross alt, kjærlige mor som duger - og selv far kan oppleve frustrasjonen over å ikke duge i et lite øyeblikk ;o)
Tuesday, June 05, 2007
Kruppert tilværelse...
Fra det øyeblikk vi bestemte at vi skulle formere oss og bli en familie, har tanker om gener og arvemateriale vært litt tilstede bakerst i hodet mitt. Et av hovedelementene har vært hvorvidt mitt avkom ville bli belemret med sin mor belastede helse. Allergier, astma, hofteproblem, hjerte-og karsykdom, mageproblemer... Ja, det er mye å ta av. Luftveisplagene er vel det jeg har brukt mest tankeenergi og bekymring for, siden jeg selv hadde det fra barnsben av og minst 3 av mine tantebarn allerede sliter med det samme. Nå skulle det jo egentlig bare mangle at ikke noen av min lille flokk tantebarn fikk denne folkelidelsen som hvert fjerde barn (eller noe sånt) er belemret med, men dog...
Når så mitt eget lille avkom plurselig sliter med å trekke pusten - og jeg kjenner den gode, gamle følelsen av å ikke klare å få nok pust stramme seg i mitt eget mellomgulv - så var selvsagt ikke tanken på astmatiske år foran oss langt unna.. Nummeret til fastlegen ble behørig slått, mens bekymret tante og morfar forsøkte å hjelpe den lille på beste vis i steikende sol og vindstille temperatur på morfars lille gressplen. "Vi tar telefonen når vi har tid, vennligst vent" ble resultatet av 3 kvarters telefoni, hvorpå den bekymrede mamma trykket ned ringeknappen og bestemte at dette nok var en hastesituasjon som legevakten kunne plages med. Bilturen fra morfar til tante og onkel på motsatt side av familien ble foretatt med en pesende, varm og grinete unge i baksetet, og en meget stresset og bekymret mamma bak rattet.
Det var den ellers lite omtalte pappa som hadde fått i oppgave å ringe legevakten som ikke åpner før etter normal arbeidstid her ute på landet... Og mens den bekymrede mamma og den pesende ungen ankom hans bror og dennes hustru, for å spise og vente på pappa, utbryter husfruen; "Å! Han har jo skikkelig krupp, jo!" ;p Med tre egne krupp-barn og lang erfaring i "stjernekikking" nattestid for å innhente pusten, så visste hun umiddelbart hva det dreide seg om - takk og pris! Så da pappaen endelig kom og kunne ringe legevakta, så kunne han også uttale mistanke om krupp - ikke astma. Og vi fikk tid på legevakta etter kun halvannen time (to, derosm man regner med ventetiden, hehe...!).
Det er en sannhet uten få modifikasjoner at barn ofte har en tendens til å bli svært mye bedre før en rekker å komme inn til bestilte legetimer (hvilket også er grunnen til at jeg hater når man får beskjed om at hastetimer er uaktuelt og første ledige time er langt uti neste uke...). Og dette var intet unntak. Mens vi satt på venteværelset var plutselig "klumpen" bedre enn noensinne den dagen, og han lekte lykkelig med togbanen og klossene som var behørlig plassert i et hjørne. Og mens legen lyttet og studerte ører og hals, satt mitt lille englebarn musestille og fulgte legens minste bevegelser. Ikke en lyd. Ikke den minste lille hveselyd som kunne tyde på at han hadde vondt et eneste sted i kroppen. Nei, til og med ikke en eneste ulyd gjennom stetoskopet kunne høres inne på legens ellers så sterile og lydhule kontor...*slår seg oppgitt i pannen*
Et øyeblikk kjente den bekymrede mamma en beisk ettersmak av "hysteriske foreldre"-etiketten hun mistenkte var i ferd med å vokse frem i pannen svi som syre bakerst i halsen. Et istendig "skalduikkehostetilsnillelegen?!?" krøp seg ironiserende snilt over leppene, mens den nesten-hysteriske mammaen klappet poden litt på ryggen i fall det skulle gå ann å klapse frem et lite host... Legen hostet diskré og pappaen skar velmenende grimaser. Og, uvisst av hvilken grunn, plutselig dro det snille, lille englebarnet pusten inn så det hveste i lyttende ører, før han tordnet ut i et skrallende host som gjorde foreldrene ikke rent lite stolte av ham! "Krupp!", konstanterte legen fornøyd mens han i samme åndedrag forklarte at det ikke finnes medisiner med påvist virkning...
"Ved pipende pust må dere ta ham ut i frisk luft. Hev hodet, kaldt på rommet og hold ham avkjølt", var de gode råd han veiftet de bekymrede - men ååååå, så lykkelige fordi de ikke er hysteriske - foreldrene ut gjennom dørene med. Og det er ikke fritt for at den smilende mammaen i et lykkelig overmot tenkte frekt at "dette er da piece of cake. Litt krupp skal vi da overleve!" Vel....den overmodige mammaen måtte svelge kameler i blåhvalsstørrelse da nattens "våken-annenhvertime og ut i frisk luft for så å sovne først etter en time"-rutine stanset i en svææært morgenfrisk guttunge kl 6 i mårres..... Ikke fritt for at det ble litt tårer og tenners gnissel da, nei. Til alt hell har denne mammaen en kjærest som vet at å dytte mamma tilbake i seng redder dagen for både småen og henne....
Om noen kan forklare meg hvorfor lidelsen lyder det velklingende navnet "falsk krupp" så blir jeg svært takknemlig. For min del er det nemlig svært lite "falskt" ved å påføre barn en lidelse som frustrerer dem til tårer midt på natta, og som gjør livene til trøtte foreldre til et aldri så lite helvete når de skal takle sin egen bekymring, barnas tårer og pipende pust - i tillegg til manglende og åååå, så tiltrengt nattesøvn... *gal* "Falsk" du liksom - sjeldent har vel noe føltes så klingende ekte og frustrerende som dette!
Nå skal jeg ikke klage for mye over ting som henger sammen med det faktum at jeg iallefall HAR et barn å bekymre meg for, men....de fleste kan vel relatere seg til bemyringen over andre mennesker de bryr seg om, kjæledyr eller tantebarn m.m. Og kombiner så disse bekymringene med et aldri så lite snev av insomnia, sa har dere meg i dag... Trøtt, sliten og dessverre svært liten lunte. Stakkars lille Klumpen! Ikke rart han får pusteproblemer, hehe...
(Og til alt hell høres han lettere ut i brystet i dag, samtidig som den kvelende varmen i skrivende stund blir erstattet med en forfriskende kald regndusj...)
Når så mitt eget lille avkom plurselig sliter med å trekke pusten - og jeg kjenner den gode, gamle følelsen av å ikke klare å få nok pust stramme seg i mitt eget mellomgulv - så var selvsagt ikke tanken på astmatiske år foran oss langt unna.. Nummeret til fastlegen ble behørig slått, mens bekymret tante og morfar forsøkte å hjelpe den lille på beste vis i steikende sol og vindstille temperatur på morfars lille gressplen. "Vi tar telefonen når vi har tid, vennligst vent" ble resultatet av 3 kvarters telefoni, hvorpå den bekymrede mamma trykket ned ringeknappen og bestemte at dette nok var en hastesituasjon som legevakten kunne plages med. Bilturen fra morfar til tante og onkel på motsatt side av familien ble foretatt med en pesende, varm og grinete unge i baksetet, og en meget stresset og bekymret mamma bak rattet.
Det var den ellers lite omtalte pappa som hadde fått i oppgave å ringe legevakten som ikke åpner før etter normal arbeidstid her ute på landet... Og mens den bekymrede mamma og den pesende ungen ankom hans bror og dennes hustru, for å spise og vente på pappa, utbryter husfruen; "Å! Han har jo skikkelig krupp, jo!" ;p Med tre egne krupp-barn og lang erfaring i "stjernekikking" nattestid for å innhente pusten, så visste hun umiddelbart hva det dreide seg om - takk og pris! Så da pappaen endelig kom og kunne ringe legevakta, så kunne han også uttale mistanke om krupp - ikke astma. Og vi fikk tid på legevakta etter kun halvannen time (to, derosm man regner med ventetiden, hehe...!).
Det er en sannhet uten få modifikasjoner at barn ofte har en tendens til å bli svært mye bedre før en rekker å komme inn til bestilte legetimer (hvilket også er grunnen til at jeg hater når man får beskjed om at hastetimer er uaktuelt og første ledige time er langt uti neste uke...). Og dette var intet unntak. Mens vi satt på venteværelset var plutselig "klumpen" bedre enn noensinne den dagen, og han lekte lykkelig med togbanen og klossene som var behørlig plassert i et hjørne. Og mens legen lyttet og studerte ører og hals, satt mitt lille englebarn musestille og fulgte legens minste bevegelser. Ikke en lyd. Ikke den minste lille hveselyd som kunne tyde på at han hadde vondt et eneste sted i kroppen. Nei, til og med ikke en eneste ulyd gjennom stetoskopet kunne høres inne på legens ellers så sterile og lydhule kontor...*slår seg oppgitt i pannen*
Et øyeblikk kjente den bekymrede mamma en beisk ettersmak av "hysteriske foreldre"-etiketten hun mistenkte var i ferd med å vokse frem i pannen svi som syre bakerst i halsen. Et istendig "skalduikkehostetilsnillelegen?!?" krøp seg ironiserende snilt over leppene, mens den nesten-hysteriske mammaen klappet poden litt på ryggen i fall det skulle gå ann å klapse frem et lite host... Legen hostet diskré og pappaen skar velmenende grimaser. Og, uvisst av hvilken grunn, plutselig dro det snille, lille englebarnet pusten inn så det hveste i lyttende ører, før han tordnet ut i et skrallende host som gjorde foreldrene ikke rent lite stolte av ham! "Krupp!", konstanterte legen fornøyd mens han i samme åndedrag forklarte at det ikke finnes medisiner med påvist virkning...
"Ved pipende pust må dere ta ham ut i frisk luft. Hev hodet, kaldt på rommet og hold ham avkjølt", var de gode råd han veiftet de bekymrede - men ååååå, så lykkelige fordi de ikke er hysteriske - foreldrene ut gjennom dørene med. Og det er ikke fritt for at den smilende mammaen i et lykkelig overmot tenkte frekt at "dette er da piece of cake. Litt krupp skal vi da overleve!" Vel....den overmodige mammaen måtte svelge kameler i blåhvalsstørrelse da nattens "våken-annenhvertime og ut i frisk luft for så å sovne først etter en time"-rutine stanset i en svææært morgenfrisk guttunge kl 6 i mårres..... Ikke fritt for at det ble litt tårer og tenners gnissel da, nei. Til alt hell har denne mammaen en kjærest som vet at å dytte mamma tilbake i seng redder dagen for både småen og henne....
Om noen kan forklare meg hvorfor lidelsen lyder det velklingende navnet "falsk krupp" så blir jeg svært takknemlig. For min del er det nemlig svært lite "falskt" ved å påføre barn en lidelse som frustrerer dem til tårer midt på natta, og som gjør livene til trøtte foreldre til et aldri så lite helvete når de skal takle sin egen bekymring, barnas tårer og pipende pust - i tillegg til manglende og åååå, så tiltrengt nattesøvn... *gal* "Falsk" du liksom - sjeldent har vel noe føltes så klingende ekte og frustrerende som dette!
Nå skal jeg ikke klage for mye over ting som henger sammen med det faktum at jeg iallefall HAR et barn å bekymre meg for, men....de fleste kan vel relatere seg til bemyringen over andre mennesker de bryr seg om, kjæledyr eller tantebarn m.m. Og kombiner så disse bekymringene med et aldri så lite snev av insomnia, sa har dere meg i dag... Trøtt, sliten og dessverre svært liten lunte. Stakkars lille Klumpen! Ikke rart han får pusteproblemer, hehe...
(Og til alt hell høres han lettere ut i brystet i dag, samtidig som den kvelende varmen i skrivende stund blir erstattet med en forfriskende kald regndusj...)
Saturday, June 02, 2007
Trygg oppvekst
Mange tanker som sviver i dag. Ikke minst fordi jeg nettopp har lest om et lite barn som mest sannsynlig har blitt seksuelt misbrukt av et menneske i sitt oppvekstmiljø... Det er så vondt å lese slikt - det berører meg mer enn noen egentlig aner, tror jeg. Jeg kan knapt ha noen som helst forståelse for de syke sinn som, for noe så banalt som å dekke egne behov, kan skade noen som ikke har noen forutsetninger for å stå opp for seg selv... For å sitere en av dem som hadde kommentert innlegget jeg leste: "noen mennesker burde brenne i helvete" *nikker samtykkende*
Denne saken, sammen med en mengde andre ting jeg har lest og hørt i det siste, har fått meg til å gruble mye på dette med trygge oppvekstvilkår. Hvor vanskelig er det ikke å - selv om man forsøker alt man kan, beskytter barna på beste vis - sørge for at barn vokser opp i trygghet og fri for fare? Kanskje klarer man å bekytte dem for seksuelle misbruk, men hva med mobbing? Hva med offentlig uthenging på internett (være seg msn, hjemmesider e.l.), telefonterror, sosial utestengning, rusmidler, utpressing eller press fra vennene? Hva med beskyttelse fra mine egne dårlige egenskaper? Hvordan skal man klare å gjøre barna sterke nok til å stå for egne holdninger og gjøre det rette bare ved noe så enkelt som å forsøke å overføre egne holdninger til dem...?! Jo mer jeg tenker på det, jo mer skremmende er det å se for seg.
Jeg leste nettopp en artikkel om hvor deltagende besteforeldrene egentlig er i barnas liv i dag. Undersøkelser viser nemlig at norske besteforeldre i dag - selv om de selv er mer aktive både med jobb og hobbyer - er svært deltagende i barnebarnas liv. De sitter gjerne barnevakt, tar dem gjerne med på hyttetur og gjør faktisk sitt beste for å støtte foreldrene i deres oppdragerstil. Morsomt nok tok jeg meg i å tenke "så heldige disse barna er", før jeg i neste nu kom på at jeg selv jo var akkurat så heldig da jeg selv var barn. Vi vokste nemlig opp med mormor og morfar som nærmeste nabo. Det var alltid åpen dør inn til dem, og de hadde alltid tid til å ta imot en bukett hestehov eller finne plaster til et blødende kne. Og var vi sultne disket alltid mormor opp med en brødblings med sylt på - om vi da ikke snek oss til å spise andre porsjonen med middag hos dem *ler* Vi var med andre ord priviligerte som ikke bare hadde en ekstra stor hage å løpe i (det var nærmest ikke-eksisterende tomtegrenser mellom de to husene), men som også hadde et ekstra sett voksne å betro oss til eller løpe til om det var noe. "Nøkkelbarn" var et 70-tallsbegrep (eller mest 80-tall, når jeg tenker meg om) som på ingen måte angikk meg - var ikke mor hjemme når vi kom fra skolen (noe hun stort sett alltid var), så var mormor eller morfar klar til å ta i mot oss når vi kom hjem. Livet var med andre ord trygt og godt og fylt med tilstedeværende voksne. Farmor var dessverre litt fjernere for oss, ikke minst fordi hun bodde en halvtimes biltur borte.
Da vi bestemte oss for å etablere oss et annet sted enn der vi flyttet sammen, var et av kriteriene vi stilte at vårt nye hjem skulle ligge nær familie. Mine nærmeste er spredd i en omkrets av ti minutters kjøring inne i byen, og vi kunne godt ha bosatt oss i gåavstand fra de fleste av dem. Men dessverre var husstandarden, kombinert med pris, ikke på vår side da vi lette etter mulige hjem, og også med tanke på reisevei til jobb var landet et bedre alternativ. Til alt hell fant vi et flott hus i hjembygda til Didimannen! Og alt tatt i betraktning har jeg ikke angret noe på det.
Et av rådene man gav foreldrene i den artikkelen jeg leste om dagens besteforeldre var å involvere også svigerforeldrene sine. Det er enkelt, og ofte også tryggere, å dra "hjem" med barna for å få støtte eller finne barnevakter. For mange, og kanskje spesielt oss hønemødre, er det vanskelig å tillate at "svigermonster" skal passe gullungen og "oppdra" barna i ens eget fravær. Idiotisk, tenker kanskje mange, men jeg tror det er en naturlig følge av at man alltid vil være tryggest på det man selv har erfart. Ikke at jeg på noe vis mistenker mine egne svigerforeldre for å være dårlige foreldre (eller mine egne foreldre for å være praktforeldre for den del....) - de har jo fostret opp to sønner hvor den ene er mitt livs kjærlighet og den andre er et menneske jeg har stor respekt for. Det er bare det at jeg ikke føler meg trygg på at de gjør ting slik jeg er vant til..... *rødme* For min måte er jo selvsagt alltid best for mitt eget barn, ikke sant? *flirer litt ironisk* Og min måte stammer jo unektelig fra mine foreldres lange forsøk på å få meg til å bli et godt eksemplar av menneskeheten. Uansett hvor ofte jeg kritisk har studert mine egne foreldre og tenkt at "sånn skal iallefall ikke jeg gjøre når jeg blir mamma", så ender jeg ofte opp i samme sporet og går samme feilrunder før jeg lykkes. Det har unektelig både å gjøre med arv og miljø, vil jeg tro.
Men nå har vi altså valgt å bo og oppdra barn i nær avstand til svigerfamilien min. Planen var at barna våre skal ha litt av samme trygge omgivelser vi selv har vokst opp i : familie i gangavstand, naboer som kjenner familien og vet hvem avkommet tilhører, og et samfunn som er såpass gjennomsiktig at feilene man gjør sjelden er usynlige (på godt og vondt). Ting man som barn kanskje unnlater å si hjemme, vil med høy sannsynlighet nå hjem likevel - og det er ikke bare dumt når man skal gjennom en utfordrende pubertet en gang i fremtiden...
Det er iallefall godt å vite at barna vil ha familie og slekt som bryr seg like i nærheten (både i gang- og kjøreavstand). Og selv om det stikker i meg med tanke på å overlate min stolthet og hjertenskjær i mine svigerforeldres "varetekt" for en tid, så svelger jeg unna min egen irrasjonelle usikkerhet og lar dem få slippe til. De kan bli en stor klippe i barnas liv og jeg bør jo gjøre mitt ytterste til å la båndene mellom dem bli trygge og stødige - og ikke la min egen stolthet bli en barriere de ikke kan forsere. Det er jo ingen tvil om at svigerforeldrene mine virkelig gjør en god jobb, at min søte lille elsker dem med nøyaktig slik entusiasme som bare barnebarn kan ;o) Lykkelige barn og lykkelige besteforeldre er så vel verdt noen timers "tenk hvis de ikke....og glemmer å....og husker de å.....?!" *s* Og tryggheten svigerforeldre, så vel som egne foreldre, tilbyr i det å være tilstede i ungenes liv er verdt mer enn alle de verdier jeg selv er istand til å kjøpe eller gi dem på annet vis.
Jeg har ingen formening om om det barnet jeg først omtaler i dette innlegget har flere trygge og sterke voksne enn foreldrene i sin nærhet. Jeg vet ikke om barnet har hatt mulighet til å søke til et trygt farmorfang eller morfarfavn for å gjemme seg for den vanskelige hverdagen det har gått gjennom. Men jeg vet at barnet i fremtiden vil ha stort behov for å ha gode, trygge voksne rundt seg for å få bygget opp igjen den tilliten andre voksne så brutalt har revet til grunne med sitt svik. Og jeg håper at både mine foreldre og mine svigerforeldre føler at de får sjansen til å tilby noe av den samme trygghet til mine barn. Jeg håper at jeg selv vil være i stand til å bygge opp et trygt miljø rundt barna, fylt med meningsfylte relasjoner til mennesker som er verdt tilliten de blir tilbydt av et blåøyd lite menneske. Jeg håper de er tilliten verdig!
Og hva mer kan man egentlig gjøre enn å gjøre sitt beste og håpe at det går bra....?
Denne saken, sammen med en mengde andre ting jeg har lest og hørt i det siste, har fått meg til å gruble mye på dette med trygge oppvekstvilkår. Hvor vanskelig er det ikke å - selv om man forsøker alt man kan, beskytter barna på beste vis - sørge for at barn vokser opp i trygghet og fri for fare? Kanskje klarer man å bekytte dem for seksuelle misbruk, men hva med mobbing? Hva med offentlig uthenging på internett (være seg msn, hjemmesider e.l.), telefonterror, sosial utestengning, rusmidler, utpressing eller press fra vennene? Hva med beskyttelse fra mine egne dårlige egenskaper? Hvordan skal man klare å gjøre barna sterke nok til å stå for egne holdninger og gjøre det rette bare ved noe så enkelt som å forsøke å overføre egne holdninger til dem...?! Jo mer jeg tenker på det, jo mer skremmende er det å se for seg.
Jeg leste nettopp en artikkel om hvor deltagende besteforeldrene egentlig er i barnas liv i dag. Undersøkelser viser nemlig at norske besteforeldre i dag - selv om de selv er mer aktive både med jobb og hobbyer - er svært deltagende i barnebarnas liv. De sitter gjerne barnevakt, tar dem gjerne med på hyttetur og gjør faktisk sitt beste for å støtte foreldrene i deres oppdragerstil. Morsomt nok tok jeg meg i å tenke "så heldige disse barna er", før jeg i neste nu kom på at jeg selv jo var akkurat så heldig da jeg selv var barn. Vi vokste nemlig opp med mormor og morfar som nærmeste nabo. Det var alltid åpen dør inn til dem, og de hadde alltid tid til å ta imot en bukett hestehov eller finne plaster til et blødende kne. Og var vi sultne disket alltid mormor opp med en brødblings med sylt på - om vi da ikke snek oss til å spise andre porsjonen med middag hos dem *ler* Vi var med andre ord priviligerte som ikke bare hadde en ekstra stor hage å løpe i (det var nærmest ikke-eksisterende tomtegrenser mellom de to husene), men som også hadde et ekstra sett voksne å betro oss til eller løpe til om det var noe. "Nøkkelbarn" var et 70-tallsbegrep (eller mest 80-tall, når jeg tenker meg om) som på ingen måte angikk meg - var ikke mor hjemme når vi kom fra skolen (noe hun stort sett alltid var), så var mormor eller morfar klar til å ta i mot oss når vi kom hjem. Livet var med andre ord trygt og godt og fylt med tilstedeværende voksne. Farmor var dessverre litt fjernere for oss, ikke minst fordi hun bodde en halvtimes biltur borte.
Da vi bestemte oss for å etablere oss et annet sted enn der vi flyttet sammen, var et av kriteriene vi stilte at vårt nye hjem skulle ligge nær familie. Mine nærmeste er spredd i en omkrets av ti minutters kjøring inne i byen, og vi kunne godt ha bosatt oss i gåavstand fra de fleste av dem. Men dessverre var husstandarden, kombinert med pris, ikke på vår side da vi lette etter mulige hjem, og også med tanke på reisevei til jobb var landet et bedre alternativ. Til alt hell fant vi et flott hus i hjembygda til Didimannen! Og alt tatt i betraktning har jeg ikke angret noe på det.
Et av rådene man gav foreldrene i den artikkelen jeg leste om dagens besteforeldre var å involvere også svigerforeldrene sine. Det er enkelt, og ofte også tryggere, å dra "hjem" med barna for å få støtte eller finne barnevakter. For mange, og kanskje spesielt oss hønemødre, er det vanskelig å tillate at "svigermonster" skal passe gullungen og "oppdra" barna i ens eget fravær. Idiotisk, tenker kanskje mange, men jeg tror det er en naturlig følge av at man alltid vil være tryggest på det man selv har erfart. Ikke at jeg på noe vis mistenker mine egne svigerforeldre for å være dårlige foreldre (eller mine egne foreldre for å være praktforeldre for den del....) - de har jo fostret opp to sønner hvor den ene er mitt livs kjærlighet og den andre er et menneske jeg har stor respekt for. Det er bare det at jeg ikke føler meg trygg på at de gjør ting slik jeg er vant til..... *rødme* For min måte er jo selvsagt alltid best for mitt eget barn, ikke sant? *flirer litt ironisk* Og min måte stammer jo unektelig fra mine foreldres lange forsøk på å få meg til å bli et godt eksemplar av menneskeheten. Uansett hvor ofte jeg kritisk har studert mine egne foreldre og tenkt at "sånn skal iallefall ikke jeg gjøre når jeg blir mamma", så ender jeg ofte opp i samme sporet og går samme feilrunder før jeg lykkes. Det har unektelig både å gjøre med arv og miljø, vil jeg tro.
Men nå har vi altså valgt å bo og oppdra barn i nær avstand til svigerfamilien min. Planen var at barna våre skal ha litt av samme trygge omgivelser vi selv har vokst opp i : familie i gangavstand, naboer som kjenner familien og vet hvem avkommet tilhører, og et samfunn som er såpass gjennomsiktig at feilene man gjør sjelden er usynlige (på godt og vondt). Ting man som barn kanskje unnlater å si hjemme, vil med høy sannsynlighet nå hjem likevel - og det er ikke bare dumt når man skal gjennom en utfordrende pubertet en gang i fremtiden...
Det er iallefall godt å vite at barna vil ha familie og slekt som bryr seg like i nærheten (både i gang- og kjøreavstand). Og selv om det stikker i meg med tanke på å overlate min stolthet og hjertenskjær i mine svigerforeldres "varetekt" for en tid, så svelger jeg unna min egen irrasjonelle usikkerhet og lar dem få slippe til. De kan bli en stor klippe i barnas liv og jeg bør jo gjøre mitt ytterste til å la båndene mellom dem bli trygge og stødige - og ikke la min egen stolthet bli en barriere de ikke kan forsere. Det er jo ingen tvil om at svigerforeldrene mine virkelig gjør en god jobb, at min søte lille elsker dem med nøyaktig slik entusiasme som bare barnebarn kan ;o) Lykkelige barn og lykkelige besteforeldre er så vel verdt noen timers "tenk hvis de ikke....og glemmer å....og husker de å.....?!" *s* Og tryggheten svigerforeldre, så vel som egne foreldre, tilbyr i det å være tilstede i ungenes liv er verdt mer enn alle de verdier jeg selv er istand til å kjøpe eller gi dem på annet vis.
Jeg har ingen formening om om det barnet jeg først omtaler i dette innlegget har flere trygge og sterke voksne enn foreldrene i sin nærhet. Jeg vet ikke om barnet har hatt mulighet til å søke til et trygt farmorfang eller morfarfavn for å gjemme seg for den vanskelige hverdagen det har gått gjennom. Men jeg vet at barnet i fremtiden vil ha stort behov for å ha gode, trygge voksne rundt seg for å få bygget opp igjen den tilliten andre voksne så brutalt har revet til grunne med sitt svik. Og jeg håper at både mine foreldre og mine svigerforeldre føler at de får sjansen til å tilby noe av den samme trygghet til mine barn. Jeg håper at jeg selv vil være i stand til å bygge opp et trygt miljø rundt barna, fylt med meningsfylte relasjoner til mennesker som er verdt tilliten de blir tilbydt av et blåøyd lite menneske. Jeg håper de er tilliten verdig!
Og hva mer kan man egentlig gjøre enn å gjøre sitt beste og håpe at det går bra....?
Subscribe to:
Posts (Atom)