Ungpiker, villhester og kjempende riddere.

En gang for lenge siden eksisterte ei lita jente som likte hester. Hun likte dem så godt fordi hun følte at de forstod noe ved henne som så mange andre overså. Det var som om hun kunne snakke til dem og få beroligende svar som gjorde det godt å være hos dem. Hun trengte dem gjerne mest nettopp av samme grunn som du akkurat nå rister litt velmenende på hodet av, det som får deg til å tenke "hun var nok ikke helt normal den jenta der".

Den lille jenta fikk kjapt rykte på seg for å ha en egen evne til å roe ned hestene. De rolige hestene ble nesten søvnige av en time med jenta på ryggen (noe som også godt kunne skyldes at hun var innehaver av det den hyggelige ridelæreren omtalte som "fyrstikkbein", hehe - små pipestilker som nesten ikke rakk ned under salen, og som var så tynne at de vel knapt inneholdt annet enn bein og en liten, flat muskel....), og de fyrige hestene ble plutselig omgjengelige. Ingen forstod vel egentlig at det kanskje skyldtes at jenta i forkant bad dem om å være greie med henne og ikke kaste henne av. Og at hun snakket med dem om hemmelige ting som ble hvisket inn i lyttende hesteører og gjemt i store hjerter bak pulserende, varme hestebryst. Ingen visste vel at hestene også kunne gni seg sørgmodige mot henne og hente styrke selv til nok en omgang i manesjen. Det var en hemmelighet begge parter holdt for seg selv.

Den lille jenta ble, slik små jenter ubehørlig blir, etterhvert en ung kvinne. Mange ting kom gjennom livet hennes, og utfordringene endret seg på mange måter. Hun ble tryggere, sterkere og taklet motgangene annerledes. Gleden og kjærligheten til dyrene, og følelsen av at de forstod, forble likevel en del av livet hennes. Og mang en tåre ble grått inn i en dyrepels både av stor og liten størrelse (dog innimellom var tårene mer en årsak av nettopp pelsens nærhet enn sorgens utløp, men det er en annen historie).

Etter mange år med oppsamling av livserfaring, historier, utdannelse og jobberfaring, oppdaget plutselig den barnlige og omsorgsfulle jenta at hun fremdeles befant seg på samme sted på et underlig vis. Det kom som en åpenbaring da hun plutselig så hvordan hun ennå hadde en unik forståelse for disse viltre sjelene som andre fryktet. Hvordan hun umerkelig brukte sin evne til å få disse "fyrige" til å slappe av og oppføre seg slik de burde. Hvordan hun viste at hun stolte på at de ikke skadet henne, gav dem de samme tankeinstruksjonene som før, og fikk belønning for tilliten ved å slippe inn i de villfarnes innerste hemmelige tanker og følelser. Forskjellen var vel kanskje at hun nå brukte disse unike evnene på små mennesker fremfor de store, sterke og vakre dyrene.

Det gikk, som dere kanskje forstår, opp et lite lys for meg i dag. Jeg undret meg et lite øyeblikk på hvorfor jeg gjør jobben min så selvfølgelig, så inderlig riktig, og når frem så fort og enkelt til disse sinte små, såre sjelene jeg møter. Midt i en tanke slo det meg at det minner om de tider da jeg fikk de verste og villeste hestene på rideskolen fordi de aldri bukket/steilet/tullet med meg.... "Du roer dem ned på en eller annen merkelig måte", sa min strenge men kloke ridelærer. Og hun hadde helt rett. De var ekstra snille med meg. Kanskje fordi jeg fortalte dem hvor fælt jeg hadde det (*sukk* Ingen sorg er vel større enn en tenårings følelse av ensomhet *knegg*). Eller kanskje fordi de følte sorgene mine uten at jeg trengte sette ord på dem. De leste meg og visste at jeg trengte dem for å føle meg verdifull og god til noe. En uendelig gave fikk jeg av de elskelige dyrene!

Og kanskje, kanskje, er det det jeg gir videre? Et snev av forståelse over det fæle "barna mine" bærer med seg? En forståelse som kommer uten at de trenger å sette ord på ting. En følelse av å bli sett der de er. "Du er verdifull og god - selv om du slår, biter, sparker, spytter, freser, banner og hyler! Du er sett likevel..."

Jeg har alltid likte Freuds frustrasjons-aggresjonshypotese. Selv om det kan være mye rart å si om Freud, så har han et poeng når han påpekte at når man blir frustrert kan det gi utslag i aggresjon - dersom man ikke finner en alternativ måte å få ut den frustrerte energien på. *nikker samtykkende* Disse barna jeg møter (eller dyrene for den del) har så masse energi i seg at de knapt orker å sitte stille. Dersom de roer ned tempoet, dersom de lar tankene hvile og det ubevisste slippe til - da kommer frustrasjonen flommende med full kraft!! Det bobler, strømmer og flyter over. Og frustrasjonen kan komme så vel av deres egne forsøk på ikke å lytte til sitt innerste følelsesliv, som av de mektige følelser andres ubetenksomme ord eller handlinger skaper hos dem. De er som villhester som utrettelig forsøker å slite seg løs fra det hemmende repet hestetemmeren har lagt rundt dem.

For tiden leser jeg en spennende fagbok om aggresjon (det vil si: jeg har lest den en stund.... Den havnet bare langt nede i skuffen min et sted mellom mage og baby. Nå har den kommet opp i lyset igjen og er i ferd med å avsluttes...). I den skrives det om forholdet makt-avmakt-motmakt. Igjen finner jeg forståelige årsaker til hvorfor disse små så hjertelig sprer om seg med utagerende atferd. Hvorfor de har dette intense ønsket om å skade, ødelegge og herje.

Jeg siterer:"Barn - og alle mennesker, for den saks skyld - reagerer på den måten som gir dem mulighet til å klare påkjenninger best mulig. Måten vi reagerer på og er på i forhold til omverdenen, kan forståes som en formidling av påkjenninngenes betydning for oss." Videre: "Klinisk erfaring har vist at jo mer truende en belastning er for selvfølelsen, jo sterkere psykisk reaksjon synes den å medføre" Det handler altså om en subjektiv følelse av trussel....

Barna forsøker å skape system i en verden fylt med kaos. De opplever noe som gradvis fjerner opplevelsen av trygghet (og øker følelsen av trussel) fra dem: tap av en de er glad i (skilsmisse), følelsen av at primær omsorgsgiver ikke er tilstede for dem (seperasjonsangst/omsorgssvikt), manglende kontroll over de sanseintrykkene de tar opp (ADHD/ADD - og hva kom først av høna og egget...?!), traumatiske hendelser (vold, misbruk osv), en manglende følelse av at de har medbestemmelsesrett over sitt eget liv.... Noe skjer iallefall som får dem til å ønske at de selv kan styre sin egen hverdag fremfor å stole på at utviklingen av dagen blir påvirket av andre. Det er enklere å få kjeft for en ting de bevisst har provosert frem, enn å få kjeft for noe de ikke gjorde for å være slemme... Noe de gjorde ut av manglende forståelse for omgivelsenes regler og systemer - ikke fordi de er bare enkelt og greit er slemme.

Avmaktsopplevelsen: følelsen av at ingenting en gjør vil ha noen betydning for resultatet - man vil uansett bli den tapende part i et konfliktforhold, ingenting man gjør vil påvirke det uunnvikelige.

Motmakt: "Barn som opplever avmakt, vil forsøke å komme ut av denne opplevelsen - de vil forsøke å mestre sin avmakt gjennom ulike motmaktsstrategier." Mennesket (og dyr) kan ikke leve lenge i en verden der de stadig opplever avmakt. Dersom en blir "utsatt for smertefulle situasjoner uten mulighet til å påvirke dem, vil de til slutt resignere og bli apatiske." Lært hjelpesløshet er et annet fint ord på denne apatien som oppstår når man ikke klarer å unnslippe denne smerten man blir påført.

De barna jeg møter, nekter å la seg knekke. De er fightere som ikke bukker under for smerten, men finner - tross alt - en måte, en motmakt, for å unnslippe smerten de bærer på. Ja, det vil si, de utagerende av dem er det. De innagerende....vel, de har gitt opp! Fighterne, de kjemper. De slår fra seg. Banker sin egen smerte ustoppelig inn de hinder de møter på veien. Kjemper seg krigersk frem av all kraft og etterlater seg en slagmark av frykt og redsel. Bygger seg en rustning av makt som kan skåne de små bankende hjertene som så redde gjemmer seg inne i de spede fuglebrystene deres."Ikke kødd med meg - da får du!!", er budskapet de maler med blodrødt alvor på bannere som vaier taktfast i redselssuset fra massene. De stormer avgårde med stridsøksen hevet konstant - i rasende tempo, slik at ingen rekker å stoppe dem og legge merke til den redsel og smerte de selv skjuler under rustningens klamme ytre.

Og så møter de meg. Stålpanseret. Muren som ikke gir etter. Jeg sitter nynnene i gresset og fletter blomsterkranser mens jeg smiler av fuglene som synger og ekorna som danser ekornvals i blomsterenga mi. Det er nesten så du hører englebrus og ser gloriene gløde (*LOL*). Når barna kommer stormene inn med sin aura av frykt, smiler jeg mildt og byr dem på kakao og kjeks. De stopper. Stusser. Kommer ut av rollen sin. "Hvorfor kjefter hun ikke?! Hvorfor møter hun meg ikke med sinnet og redselen de andre så forutsigbart gir meg når jeg buser frem?!?" Øyeblikket med vakling gir meg nøyaktig tiden jeg trenger for å hviske dem beroligende inn i øret; "du er fin du! Jeg VET at du ikke er slem innerst inne!" Rustningen faller som spilt melk til jorden og tilbake står et nakent lite barn, blottet til skinnet.

Det er her jeg begynner mitt kanskje viktigste arbeid. Når slaget har stått, når sverdet er senket, når nysgjerrigheten er vekket. Da viser jeg at jeg er tilliten verdig. Jeg holder ord. Jeg ler hjertelig til dem og viser at de har gode egenskaper - ikke bare ondskap. "Du er meg en fin, du!" Ler jeg lattermildt til dem når de viser meg et snev av humor. "Takk for en fin dag!", hilser jeg dem når de går hjem for dagen. Alle små ting som viser dem at de er verdifulle for meg, at de har en betydning uten dette sinne. Kjælent stryker jeg dem over manken og forteller hvor fin både pelsen og gangen er. Og gradvis, dag for dag, så begynner de å tro meg. Jeg holder jo ord på alt annet jeg sier - da må det vel være hold i selv dette...?! En tydelig voksen med tydelige og forutsigbare grenser.

Så kommer dagen da villhesten er temmet. En dag jeg kommer ut på beitet oppdager jeg at den ville hesten leker harmonisk med de andre unghestene. Som del av flokken kaster den seg rundt i en lykkelig, spretten vals når jeg kommer - trygg på sin posisjon i flokken. Jeg setter meg i gresset og kikker lykkelig på scenen mens jeg som alltid gir krapylet de beroligene blikkene det trenger for å opprettholde troen på seg selv. Samtidig ser jeg at han får de samme bekreftene nikkene fra de andre i flokken, og jeg innser at min oppgave er sterkt redusert i forhold til hans selvverd. Lydløst snur jeg meg og sniker meg ut av området igjen. Og kanskje kjenner jeg et ertene napp i jakkeermet i dèt jeg bøyer meg for å komme under gjerdet. Han vet at jeg er der, men han trenger meg ikke lenger i samme grad. Jeg er overflødig. Aaaaah! For en herlig følelse.

Jeg tramper smilende opp i blomsterenga mi. Lener meg godt tilbake i gresset og studerer skyenes ferd over himmelen. Verden er god å være i!

Og snart kommer neste utfordring seilende forbi med fart som et godstog med brøytefront.