Trygg oppvekst

Mange tanker som sviver i dag. Ikke minst fordi jeg nettopp har lest om et lite barn som mest sannsynlig har blitt seksuelt misbrukt av et menneske i sitt oppvekstmiljø... Det er så vondt å lese slikt - det berører meg mer enn noen egentlig aner, tror jeg. Jeg kan knapt ha noen som helst forståelse for de syke sinn som, for noe så banalt som å dekke egne behov, kan skade noen som ikke har noen forutsetninger for å stå opp for seg selv... For å sitere en av dem som hadde kommentert innlegget jeg leste: "noen mennesker burde brenne i helvete" *nikker samtykkende*

Denne saken, sammen med en mengde andre ting jeg har lest og hørt i det siste, har fått meg til å gruble mye på dette med trygge oppvekstvilkår. Hvor vanskelig er det ikke å - selv om man forsøker alt man kan, beskytter barna på beste vis - sørge for at barn vokser opp i trygghet og fri for fare? Kanskje klarer man å bekytte dem for seksuelle misbruk, men hva med mobbing? Hva med offentlig uthenging på internett (være seg msn, hjemmesider e.l.), telefonterror, sosial utestengning, rusmidler, utpressing eller press fra vennene? Hva med beskyttelse fra mine egne dårlige egenskaper? Hvordan skal man klare å gjøre barna sterke nok til å stå for egne holdninger og gjøre det rette bare ved noe så enkelt som å forsøke å overføre egne holdninger til dem...?! Jo mer jeg tenker på det, jo mer skremmende er det å se for seg.

Jeg leste nettopp en artikkel om hvor deltagende besteforeldrene egentlig er i barnas liv i dag. Undersøkelser viser nemlig at norske besteforeldre i dag - selv om de selv er mer aktive både med jobb og hobbyer - er svært deltagende i barnebarnas liv. De sitter gjerne barnevakt, tar dem gjerne med på hyttetur og gjør faktisk sitt beste for å støtte foreldrene i deres oppdragerstil. Morsomt nok tok jeg meg i å tenke "så heldige disse barna er", før jeg i neste nu kom på at jeg selv jo var akkurat så heldig da jeg selv var barn. Vi vokste nemlig opp med mormor og morfar som nærmeste nabo. Det var alltid åpen dør inn til dem, og de hadde alltid tid til å ta imot en bukett hestehov eller finne plaster til et blødende kne. Og var vi sultne disket alltid mormor opp med en brødblings med sylt på - om vi da ikke snek oss til å spise andre porsjonen med middag hos dem *ler* Vi var med andre ord priviligerte som ikke bare hadde en ekstra stor hage å løpe i (det var nærmest ikke-eksisterende tomtegrenser mellom de to husene), men som også hadde et ekstra sett voksne å betro oss til eller løpe til om det var noe. "Nøkkelbarn" var et 70-tallsbegrep (eller mest 80-tall, når jeg tenker meg om) som på ingen måte angikk meg - var ikke mor hjemme når vi kom fra skolen (noe hun stort sett alltid var), så var mormor eller morfar klar til å ta i mot oss når vi kom hjem. Livet var med andre ord trygt og godt og fylt med tilstedeværende voksne. Farmor var dessverre litt fjernere for oss, ikke minst fordi hun bodde en halvtimes biltur borte.

Da vi bestemte oss for å etablere oss et annet sted enn der vi flyttet sammen, var et av kriteriene vi stilte at vårt nye hjem skulle ligge nær familie. Mine nærmeste er spredd i en omkrets av ti minutters kjøring inne i byen, og vi kunne godt ha bosatt oss i gåavstand fra de fleste av dem. Men dessverre var husstandarden, kombinert med pris, ikke på vår side da vi lette etter mulige hjem, og også med tanke på reisevei til jobb var landet et bedre alternativ. Til alt hell fant vi et flott hus i hjembygda til Didimannen! Og alt tatt i betraktning har jeg ikke angret noe på det.

Et av rådene man gav foreldrene i den artikkelen jeg leste om dagens besteforeldre var å involvere også svigerforeldrene sine. Det er enkelt, og ofte også tryggere, å dra "hjem" med barna for å få støtte eller finne barnevakter. For mange, og kanskje spesielt oss hønemødre, er det vanskelig å tillate at "svigermonster" skal passe gullungen og "oppdra" barna i ens eget fravær. Idiotisk, tenker kanskje mange, men jeg tror det er en naturlig følge av at man alltid vil være tryggest på det man selv har erfart. Ikke at jeg på noe vis mistenker mine egne svigerforeldre for å være dårlige foreldre (eller mine egne foreldre for å være praktforeldre for den del....) - de har jo fostret opp to sønner hvor den ene er mitt livs kjærlighet og den andre er et menneske jeg har stor respekt for. Det er bare det at jeg ikke føler meg trygg på at de gjør ting slik jeg er vant til..... *rødme* For min måte er jo selvsagt alltid best for mitt eget barn, ikke sant? *flirer litt ironisk* Og min måte stammer jo unektelig fra mine foreldres lange forsøk på å få meg til å bli et godt eksemplar av menneskeheten. Uansett hvor ofte jeg kritisk har studert mine egne foreldre og tenkt at "sånn skal iallefall ikke jeg gjøre når jeg blir mamma", så ender jeg ofte opp i samme sporet og går samme feilrunder før jeg lykkes. Det har unektelig både å gjøre med arv og miljø, vil jeg tro.

Men nå har vi altså valgt å bo og oppdra barn i nær avstand til svigerfamilien min. Planen var at barna våre skal ha litt av samme trygge omgivelser vi selv har vokst opp i : familie i gangavstand, naboer som kjenner familien og vet hvem avkommet tilhører, og et samfunn som er såpass gjennomsiktig at feilene man gjør sjelden er usynlige (på godt og vondt). Ting man som barn kanskje unnlater å si hjemme, vil med høy sannsynlighet nå hjem likevel - og det er ikke bare dumt når man skal gjennom en utfordrende pubertet en gang i fremtiden...

Det er iallefall godt å vite at barna vil ha familie og slekt som bryr seg like i nærheten (både i gang- og kjøreavstand). Og selv om det stikker i meg med tanke på å overlate min stolthet og hjertenskjær i mine svigerforeldres "varetekt" for en tid, så svelger jeg unna min egen irrasjonelle usikkerhet og lar dem få slippe til. De kan bli en stor klippe i barnas liv og jeg bør jo gjøre mitt ytterste til å la båndene mellom dem bli trygge og stødige - og ikke la min egen stolthet bli en barriere de ikke kan forsere. Det er jo ingen tvil om at svigerforeldrene mine virkelig gjør en god jobb, at min søte lille elsker dem med nøyaktig slik entusiasme som bare barnebarn kan ;o) Lykkelige barn og lykkelige besteforeldre er så vel verdt noen timers "tenk hvis de ikke....og glemmer å....og husker de å.....?!" *s* Og tryggheten svigerforeldre, så vel som egne foreldre, tilbyr i det å være tilstede i ungenes liv er verdt mer enn alle de verdier jeg selv er istand til å kjøpe eller gi dem på annet vis.

Jeg har ingen formening om om det barnet jeg først omtaler i dette innlegget har flere trygge og sterke voksne enn foreldrene i sin nærhet. Jeg vet ikke om barnet har hatt mulighet til å søke til et trygt farmorfang eller morfarfavn for å gjemme seg for den vanskelige hverdagen det har gått gjennom. Men jeg vet at barnet i fremtiden vil ha stort behov for å ha gode, trygge voksne rundt seg for å få bygget opp igjen den tilliten andre voksne så brutalt har revet til grunne med sitt svik. Og jeg håper at både mine foreldre og mine svigerforeldre føler at de får sjansen til å tilby noe av den samme trygghet til mine barn. Jeg håper at jeg selv vil være i stand til å bygge opp et trygt miljø rundt barna, fylt med meningsfylte relasjoner til mennesker som er verdt tilliten de blir tilbydt av et blåøyd lite menneske. Jeg håper de er tilliten verdig!

Og hva mer kan man egentlig gjøre enn å gjøre sitt beste og håpe at det går bra....?