Min sønn har etter alt å dømme iallefall arvet ett trekk fra min side av familien. Han har det meste etter sin far; utseende, temperamentet (ifølge svigermor), kroppsbygning, m.m. Men det er en ting han nesten garantert har fått fra meg, og det er evnen til å utrykke seg uten ord.
Min far var i sin ungdom bosatt et år i Italia med familien sin. I ettertid har han dratt hele vår store familie med seg på rundreiser i det landet han da la igjen litt av sjelen sin i. Ikke overraskende gled vi nesten umerkelig inn i omgivelsene der nede. Fulle av gestikulering, mimikk og talende blikk var vi omtrent som lokalbefolkningen da vi slo oss ned i den lokal landsbybaren...
Jeg er ikke helt sikker på at denne unike talemåten stammer fra min fars ungdomspåvirkning, for min mor har i alle mine dager vært i besittelse av det jeg og søskene mine kaller "det onde øyet" ;o) Hun var alltid svært stillferdig i oppdragelsen av oss barna, egentlig. Mye foregikk med blikk og små kremt.... Og kom hun frem med "det onde øyet" gikk vi opp i retrett alle 5 og kjente skyldfølelsen skylle over oss (selv om vi i øyeblikket ikke var den hun rettet det mot...). Mange ganger i oppveksten fikk vi høre at vi var så veloppdratte (og det var vi), men sjelden la man merke til grunnen for det - nemlig vår mors strenge og bevoktende blikk. Man gjorde sjelden noe uten å søke godkjenning først. Og nå høres det kanskje ut som om min mor var usedvanlig herskesyk. Det var hun altså ikke. Men med 4 svært tette barn (og en bortskjemt etterpåklatt) var det nødvendig med en god del grenser for å klare å holde kontrollen.
Å overvære et selskap i vår familie selv i dag, kan være en seanse av de helt unike. Armer og bein som beveger seg i hytt og pine, meninger som forblir usagt men likevel oppfattet og latter som sitter løst. Vi er svært samkjørte på det meste, og det må være spesielt å observere for en utenforstående. Til og med hanen i høneflokken er en mester i non-verbale utrykk, og mye av kommunikasjonen går via å tolke hverandres kroppspråk.
Så til sakens kjerne. Min lille pode har allerede, i en alder av halvannet år, fått godt rykte på seg for å gjøre seg forstått uten å ytre mer enn et eneste tydelig ord (hei!). Han nikker og rister på hodet, peker og gestikulerer, og babler i vei. Og om man ikke forstår, så tar han deg i hånda og leier deg dit hen at det er lettere å forstå hva han vil. Hvem kan vel mistolke ham når han står med kosehund og smokk og rister i trappegrinda fordi han vil ned i seng? *treig mamma som ikke gidder legge poden* Eller når han er sulten og leier deg til kjøleskapet? Og når man åpner kjøleskapet så peker og babler han mens han nikker eller rister på hodet til det man foreslår som føde. Til og med barnehagen er imponert *stolt*
I dag morres hadde vi en sånn seanse. I går var mamma litt dårlig, så dagen ble tilbrakt hjemme. Utpå dagen var mamma så oppegående at poden fikk gå i den åpne barnehagen og leke litt (så mamma kunne sitte litt fredfullt i en sofa i stedet for å forsøke å engasjere en aktiv krabat....). Så da mamma foreslo, i dag morres, at han skulle i barnehagen - da nikket han ivrig så smokken vippet. "Og så skal mamma på jobben sin", fortsatte den optimistiske mammaen. Poden ristet engasjert på hodet. "Jo," sa mamma, "Du skal i barnehagen og mamma på jobben sin". Poden ristet igjen på hodet og dro mamma bort til vinduet og pekte ned på den åpne barnehagen *ler* Mamma kunne jo være med i barnehagen om man bare gikk dit *s* Smart gutt! ;oD
Så, som man forstår så har poden ikke travelt med å lære seg kunsten å snakke. Enkelte ord, som Lys, melk og bil har man hørt uttalt en enkelt gang og så aldri mer. "Tytti" (smokken) gråter han etter når han er trøtt og lei, og "Nei" er et ord han bruker hyppig (dog uttalt Ei!). Ellers er det helst ord som MØ! (jada, vi bor på landet) og Busse (pusen) som har dukket opp den siste tiden, og ingen av dem kan sies å ha en stor betydning når det kommer til å gjøre seg forstått i det daglige...
Trenger vel ikke påpeke at jeg ikke tror min lille, vakre snakker flytende når han er to - han har jo slett ikke behov for det ;o)
(Samtidig er jeg sikker på at han sitter inne med et drøss ord som kommer trillende når han finner det for godt!)
Det er vel heller ikke nødvendig å fortelle at mine familiemedlemmer sjelden misforstår podens budskap ;)
Tuesday, September 25, 2007
Friday, September 21, 2007
Ensom majestet
Jeg er alene i huset!! :oD
Har faktisk ikke hukommelse til å huske sist det skjedde, så dette er et aldri så lite stort øyeblikk. Jeg er faktisk alene hjemme de neste 12-18 timene *glis* Mannen er på langtur med sin far og poden er hos sin farmor på overnatting. O`lykke!
Et lite skår i gleden er det at jeg skal på jobb om en liten time.... Så det blir i praksis ikke så mange timene alene jeg virkelig får nyte. Men:
Nå skal denne lille dronninga i eget palass snart legge seg i badekaret og nyte tilværelsen! Tenk; et langt varmt bad!! Hvor lenge er det ikke siden jeg kunne unne meg det? :o) Og i morgen skal jeg sove lenge! Virkelig kose meg i senga og nyte å ikke bli vekket verken av et ekstra lite vesen i senga eller mannens ubetenksomme tramping i etasjen over. For en lykke!!
Så skal jeg heller tåle at grunnen til den uventede friheten skyldes at jeg skal på jobb. De timene flyr forhåpentligvis fort. Så kan jeg komme hjem til tomt hus og nyte litt nettilgang og en beleilig sjokolade før jeg kryper under (to) dyner og pledd.
Ha en strålende fredag folkens!
Har faktisk ikke hukommelse til å huske sist det skjedde, så dette er et aldri så lite stort øyeblikk. Jeg er faktisk alene hjemme de neste 12-18 timene *glis* Mannen er på langtur med sin far og poden er hos sin farmor på overnatting. O`lykke!
Et lite skår i gleden er det at jeg skal på jobb om en liten time.... Så det blir i praksis ikke så mange timene alene jeg virkelig får nyte. Men:
Nå skal denne lille dronninga i eget palass snart legge seg i badekaret og nyte tilværelsen! Tenk; et langt varmt bad!! Hvor lenge er det ikke siden jeg kunne unne meg det? :o) Og i morgen skal jeg sove lenge! Virkelig kose meg i senga og nyte å ikke bli vekket verken av et ekstra lite vesen i senga eller mannens ubetenksomme tramping i etasjen over. For en lykke!!
Så skal jeg heller tåle at grunnen til den uventede friheten skyldes at jeg skal på jobb. De timene flyr forhåpentligvis fort. Så kan jeg komme hjem til tomt hus og nyte litt nettilgang og en beleilig sjokolade før jeg kryper under (to) dyner og pledd.
Ha en strålende fredag folkens!
Tuesday, September 18, 2007
A-4 familien nærmer seg.
For å oppdatere litt på forrige innlegg, så har vi nå fått ny takst på huset, takst på bilen og ny sum på lånet....
Min kjære husbond har flere ganger den siste tiden erklært at han er sjeleglad jeg "trumfet gjennom" huskjøp da jeg gjorde det. Som den økonomi-kontrollfriken han er, så var det jo både nifst, skummelt og en smule uansvarlig å kjøpe hus da, når "husprisene var så høye" *ler* Vel, de ordene har han nok gremmet seg over i ettertidens prisauke. Sannheten er at, nettopp fordi jeg insisterte på at jeg ikke likte å bo i hans (og hans eks`ens) hus og ville kjøpe noe sammen, så sitter vi i dag på en prisøkning på 1,1 mill! Den hadde kanskje også vært høyere om han hadde gitt etter med det samme ;) (Men da er vel sannsynligheten for at vi hadde endt opp nettopp her minimal!)
Jeg kan vel kanskje si at det var jeg som var litt mer skeptisk da vi for 4 år siden kjøpte oss ny, dyr bil. Jeg så vel den gang for meg at en mer familievennlig bil ville vært mer gunstig enn det en gubberød 150 hesters med skinnseter (og stort bagasjerom, vel og merke), som kostet 40 tusen mer enn vi hadde tenkt, ville være i lengden (og merk dere at jeg hadde rett på det punktet, hehe...). Vel, vi endte opp med å kjøpe det som viste seg å være drømmebilen - for oss to iallefall. Da vi ble tre viste det seg at mine tidligere forbehold hadde vært riktige nok... At sikkerhetsselene var for korte til de fleste bakovervendte bilseter og at det som passet selene gjorde passasjersetet til et sant mareritt ble fort nok sannheten. At bagasjerommet videre ikke akkurat er ideelt til inn- og utløfting av barnevogn kan heller ikke stappes under et bilsete. Likevel har vi innfunnet oss med det meste så lenge vi tross alt kunne beholde drømmebilen. Men med nok et "avskum" på vei ut i verden, så kan ikke sanheten fornektes lenger. Og heldigvis anskaffet vi oss ikke "familiebilen" før nå. Nå har vi nemlig mulighet til å kjøpe familiebilen med stor F. Og drømmebilen? Den bidrar heldigvis med en tredjedel av kjøpesummen ;o)
Med Familiebil, hus med 4 soverom og snart 2,5 barn (Andungen er jo tross alt bare delvis vår) kan man trygt si at vi sitter forankret i A-4 tilværelsen som aldri før *lattermild* Bare de som kjenner meg vet at jeg nok ikke er så A-4 som det tilsynelatende kan se ut som. Men, på den andre siden, hvem er vel egentlig det?! ;o)
Min kjære husbond har flere ganger den siste tiden erklært at han er sjeleglad jeg "trumfet gjennom" huskjøp da jeg gjorde det. Som den økonomi-kontrollfriken han er, så var det jo både nifst, skummelt og en smule uansvarlig å kjøpe hus da, når "husprisene var så høye" *ler* Vel, de ordene har han nok gremmet seg over i ettertidens prisauke. Sannheten er at, nettopp fordi jeg insisterte på at jeg ikke likte å bo i hans (og hans eks`ens) hus og ville kjøpe noe sammen, så sitter vi i dag på en prisøkning på 1,1 mill! Den hadde kanskje også vært høyere om han hadde gitt etter med det samme ;) (Men da er vel sannsynligheten for at vi hadde endt opp nettopp her minimal!)
Jeg kan vel kanskje si at det var jeg som var litt mer skeptisk da vi for 4 år siden kjøpte oss ny, dyr bil. Jeg så vel den gang for meg at en mer familievennlig bil ville vært mer gunstig enn det en gubberød 150 hesters med skinnseter (og stort bagasjerom, vel og merke), som kostet 40 tusen mer enn vi hadde tenkt, ville være i lengden (og merk dere at jeg hadde rett på det punktet, hehe...). Vel, vi endte opp med å kjøpe det som viste seg å være drømmebilen - for oss to iallefall. Da vi ble tre viste det seg at mine tidligere forbehold hadde vært riktige nok... At sikkerhetsselene var for korte til de fleste bakovervendte bilseter og at det som passet selene gjorde passasjersetet til et sant mareritt ble fort nok sannheten. At bagasjerommet videre ikke akkurat er ideelt til inn- og utløfting av barnevogn kan heller ikke stappes under et bilsete. Likevel har vi innfunnet oss med det meste så lenge vi tross alt kunne beholde drømmebilen. Men med nok et "avskum" på vei ut i verden, så kan ikke sanheten fornektes lenger. Og heldigvis anskaffet vi oss ikke "familiebilen" før nå. Nå har vi nemlig mulighet til å kjøpe familiebilen med stor F. Og drømmebilen? Den bidrar heldigvis med en tredjedel av kjøpesummen ;o)
Med Familiebil, hus med 4 soverom og snart 2,5 barn (Andungen er jo tross alt bare delvis vår) kan man trygt si at vi sitter forankret i A-4 tilværelsen som aldri før *lattermild* Bare de som kjenner meg vet at jeg nok ikke er så A-4 som det tilsynelatende kan se ut som. Men, på den andre siden, hvem er vel egentlig det?! ;o)
Sunday, September 16, 2007
Biler, penger, søvn og jobb
Her i huset er det ikke så veldig mye som skjer i grunnen. Derfor skjer det ikke mye i bloggen heller. Det er liksom ikke så mye som er verdt å ofre ord på *s* Og når jeg har lyst til å skrive i bloggen, så er jeg så sliten at jeg ikke makter der.
Jeg sover nemlig lite for tida. Hormonene fra Gudleik Vigbjørg gjør nemlig at jeg våkner hver natt i halv tre tiden og er lys våken til jeg hører fuglene kvitre (ja, de gjenværende av dem - de fleste har vle rømt nå i disse iskalde dager...*host, host*). Så var det å stå opp, tyne seg gjennom dagene og ramle motløs i seng igjen så fort sjansen byr seg. Og våkne like sliten. Vel, jeg klager ikke (for høyt) - det blir ikke bedre når Gudleik Vigbjørg kommer ut har jeg hørt... (Forøvrig virker det som om b-vitaminer gjorde susen, for i natt har jeg faktisk sovet!)
I går gikk vi ellers til innkjøp av ny og større bil. Det slo oss plutselig at - i tillegg til utsiktene til at jeg skal sitte høygravid med knærne i dashbordet og ryggen i 90 graders vinkel utover vinter/vår - Andungen ikke akkurat ville få mye plass når baksetet i SAAB`en når to bakovervendte og plasskrevende barneseter skulle passe inn.... Vi kan legge henne i bagasjerommet og droppe vogna, eller vi kan kjøpe takboks og stable henne inn i. Men jeg ser for meg at foreldrene kanskje ikke blir storfornøyde med den løsningen av en eller annen grunn. Så...stor bil er innkjøpt. Undertegnede har stått litt bastant på kravet om mange seter og stor bagasjeplass med tanke på at hun har tenkt å overtale mannen til nr 3 om noen år. Og, omsider gav mannen etter da han ble forestilt å sitte på passasjerplass når magen vokser på Fruen. Når jeg sitter trangt der, så kan man trygt si at mannen med sine over 1.80 sitter krokbøyd *knegg*
Når vi på mandag har fått den nye taksten på huset, fått taksert vår elskede (og dessverre snart solgte *sukk*) SAAB - da er det bare å ringe banken og få økt fleksilånet med noen hundretusen *gulp* Forhåpentligvis får vi også noen titusener til et nytt bad. Og akkurat nå føler jeg meg ganske takknemlgi overfor vedkommende bankfunksjonær som rådet meg til å starte opp BSU-kontoen min for 8-10 år siden... Den blir innløst på nyåret og gjør et aldri så lite innhogg i lånesummen - hurra! Det er også en trøst at jeg har en gnien mann som har holdt tilbake på økonomien i noen år, noe som gjør at vi (foreløpig) ligger under normalen i lånesum nå.
Ellers er jobben slitsom og krevende. Og jeg føler jeg fremdeles må kjempe litt for min posisjon overfor enkelte av mine kollegaer. Det er litt kjedelig å sitte med en masse kompetanse og se hvordan barna sliter uten at mine kollegaer anser det som nødvendig å gi dem noen form for hjelp. Det er jo myyyye bedre å bruke meg som en svært godt betalt assistent, ikke sant? *panne* Heldigvis har jeg ledelsen på min side (merkelig nok - jeg har da aldri hatt noe til overs overfor sjefen min... Hørte også rykter om at hun har skrytt meg opp i skyene i mitt fravær *dåne* Vil det si at jeg faktisk må revurdere min kritiske holdning til henne *rister lattermildt på hodet*) og har fått klarsignal til å kjøre på. Det gjør ting litt lettere!
Nå skal vi dra å spise middag hos mine foreldre :oD Deilig å slippe matlaging på en lat søndag!
Jeg sover nemlig lite for tida. Hormonene fra Gudleik Vigbjørg gjør nemlig at jeg våkner hver natt i halv tre tiden og er lys våken til jeg hører fuglene kvitre (ja, de gjenværende av dem - de fleste har vle rømt nå i disse iskalde dager...*host, host*). Så var det å stå opp, tyne seg gjennom dagene og ramle motløs i seng igjen så fort sjansen byr seg. Og våkne like sliten. Vel, jeg klager ikke (for høyt) - det blir ikke bedre når Gudleik Vigbjørg kommer ut har jeg hørt... (Forøvrig virker det som om b-vitaminer gjorde susen, for i natt har jeg faktisk sovet!)
I går gikk vi ellers til innkjøp av ny og større bil. Det slo oss plutselig at - i tillegg til utsiktene til at jeg skal sitte høygravid med knærne i dashbordet og ryggen i 90 graders vinkel utover vinter/vår - Andungen ikke akkurat ville få mye plass når baksetet i SAAB`en når to bakovervendte og plasskrevende barneseter skulle passe inn.... Vi kan legge henne i bagasjerommet og droppe vogna, eller vi kan kjøpe takboks og stable henne inn i. Men jeg ser for meg at foreldrene kanskje ikke blir storfornøyde med den løsningen av en eller annen grunn. Så...stor bil er innkjøpt. Undertegnede har stått litt bastant på kravet om mange seter og stor bagasjeplass med tanke på at hun har tenkt å overtale mannen til nr 3 om noen år. Og, omsider gav mannen etter da han ble forestilt å sitte på passasjerplass når magen vokser på Fruen. Når jeg sitter trangt der, så kan man trygt si at mannen med sine over 1.80 sitter krokbøyd *knegg*
Når vi på mandag har fått den nye taksten på huset, fått taksert vår elskede (og dessverre snart solgte *sukk*) SAAB - da er det bare å ringe banken og få økt fleksilånet med noen hundretusen *gulp* Forhåpentligvis får vi også noen titusener til et nytt bad. Og akkurat nå føler jeg meg ganske takknemlgi overfor vedkommende bankfunksjonær som rådet meg til å starte opp BSU-kontoen min for 8-10 år siden... Den blir innløst på nyåret og gjør et aldri så lite innhogg i lånesummen - hurra! Det er også en trøst at jeg har en gnien mann som har holdt tilbake på økonomien i noen år, noe som gjør at vi (foreløpig) ligger under normalen i lånesum nå.
Ellers er jobben slitsom og krevende. Og jeg føler jeg fremdeles må kjempe litt for min posisjon overfor enkelte av mine kollegaer. Det er litt kjedelig å sitte med en masse kompetanse og se hvordan barna sliter uten at mine kollegaer anser det som nødvendig å gi dem noen form for hjelp. Det er jo myyyye bedre å bruke meg som en svært godt betalt assistent, ikke sant? *panne* Heldigvis har jeg ledelsen på min side (merkelig nok - jeg har da aldri hatt noe til overs overfor sjefen min... Hørte også rykter om at hun har skrytt meg opp i skyene i mitt fravær *dåne* Vil det si at jeg faktisk må revurdere min kritiske holdning til henne *rister lattermildt på hodet*) og har fått klarsignal til å kjøre på. Det gjør ting litt lettere!
Nå skal vi dra å spise middag hos mine foreldre :oD Deilig å slippe matlaging på en lat søndag!
Tuesday, September 11, 2007
Vet du...?
Situasjon mellom undertegnede og 1 stk 6 klassing helt i slutten av siste arbeidsøkt i dag:
6kl: Vet du at du aldri kan klø i pannen?
D: Eh...hæ? *klør meg demonstrativt i pannen*
6kl: Jaaa...ikke sånn! Men vet du at du aldri klør i pannen? Sånn som du klør på nesen eller i hårbunnen...
D: *tenker* Nei, det gjør jeg faktisk aldri.
6kl: (med et triumferende smil) Nei, der ser du!
D: *grubler* Tro om det er fordi man har færre sanseceller der....? *grubler videre resten av dagen*
6kl: Og du?
D: Ja?
6kl: Hvorfor trekker folk opp skuldrene når de sukker tungt? Man trenger ikke trekke opp skuldrene for å trekke pusten dypt inn! *demonstrerer*
D: *ler* Nei, du, det vet jeg ikke.... Alt det rare som befinner seg inni hodet ditt....! ;o)
6kl: Ja. Jeg er litt sånn....filosof *stolt*
Og jeg gjentar: alt det rare som kan befinne seg inni et lite hodet sånn midt på lyse dagen! Himmel! Barn er rare dyr....
6kl: Vet du at du aldri kan klø i pannen?
D: Eh...hæ? *klør meg demonstrativt i pannen*
6kl: Jaaa...ikke sånn! Men vet du at du aldri klør i pannen? Sånn som du klør på nesen eller i hårbunnen...
D: *tenker* Nei, det gjør jeg faktisk aldri.
6kl: (med et triumferende smil) Nei, der ser du!
D: *grubler* Tro om det er fordi man har færre sanseceller der....? *grubler videre resten av dagen*
6kl: Og du?
D: Ja?
6kl: Hvorfor trekker folk opp skuldrene når de sukker tungt? Man trenger ikke trekke opp skuldrene for å trekke pusten dypt inn! *demonstrerer*
D: *ler* Nei, du, det vet jeg ikke.... Alt det rare som befinner seg inni hodet ditt....! ;o)
6kl: Ja. Jeg er litt sånn....filosof *stolt*
Og jeg gjentar: alt det rare som kan befinne seg inni et lite hodet sånn midt på lyse dagen! Himmel! Barn er rare dyr....
Monday, September 10, 2007
Spooky...
Jeg har i lenger tid visst at det muligens spankulerer en drøvtyggende ku rundt i stua mi. Det vil si - den avdøde sjelen etter en *ler* Det er iallefall det jeg påstår dersom noen spør - vi bor jo tross alt på gammel landbruksjord, og så mye annet burde ikke befinne seg her. Det var iallefall det jeg tenkte - helt til de begynte å grave i nabolaget...
Noen hundre meter fra eiendommen vår (ok, det er kanskje så mye som 500 meter) har man påbegynt et nytt byggefelt. Under gravingen fant man tegn på at det hadde bodd mennesker der i laaaang tid før vår tid. Utgravinger med autoriserte arkeologer startet (og jeg må si at jeg ikke kjente lengsel etter min barndoms drøm å bli arkeolog når jeg så hvordan de satt krokbøyde i pisseregn dag etter dag etter dag....) og frem fra jordsmonnet dukket det frem en kvinnegrav fra vikingtiden. En kvinnegrav laget til heder for Frøya, norrøn mytologis hyggelige kjærlighetsgudinne.
Min teori om en drøvtyggende ku falt litt nølende til jorden. Kanskje var det likevel ikke skyggen av ei ku jeg så inni stua mi til tider...? *grøsse* Egentlig må jeg jo innrømme at jeg ikke er veldig skremt av denne ku-wannabe-skikkelsen. Det er ingen "ond" tilstedeværelse, og så lenge jeg vet at jeg har besøk så vel av mine besteforeldre som mine to barnlige og trollete hjelpere (som jeg antar syns jeg sitter alt for mye ved pc`en fremfor å leke og tøyse som dem ;o) ) så har jeg ikke brydd meg så mye om denne personen. Det kan være hvem som helst av våre kjære. Det eneste jeg irriterer meg over er denne trøttende lekingen med lyset vårt! Det er ikke alltid det er greit at lyset driver å dimmer seg selv i hytt og pine *s*
Det var derfor egentlig med stoisk ro jeg mottok Didimannens grøssende melding forleden dag. "Du?", sa han med en skjelvende undertone i stemmen, "Det spøker her!" "Å?", sa jeg fullstendig rolig og ventet tålmodig på fortsettelsen. Det viste seg at vedkommende tilstedeværende nå hadde gått fra å leke med dimmeren til faktisk å skru av lyset! *ler* Som mannen skjelvende formulerte det (han har i lenger tid forbannet "den dårlige kvaliteten" på dimmeren *knegg*): "Det går ikke ann at lyset går av av seg selv!" *nærmest småhysterisk mannsstemme*
Og lyset er ikke det eneste som er uvanlig. Forleden dag glemte Poden igjen en leke med lyd i på gangen her. Ja, omtrent på samme sted som dimmeren ligger (det står forøvrig en gammel kommode der som stammer fra tidlig 70-tall en gang. Tror jeg skal høre med foreldrene mine hvor den kommer fra...). Den leken er sånn at man må dra i en snor for å få lyd i den. Og, mens vi satt fredelig og rolig i stua - flere meter unna leken - så begynte den å spille *sjokk* Søte, søte spøkelset som hadde lyst å leke litt!! *skrattler* At mammaen i huset stadig hører romstering i hovedetasjen om natta er kanskje ikke fullt så hyggelig. Men det er nesten så hun mistenker husets avdøde pusekatt for å stå bak tumultene...
Som man kanskje forstår så er huset her bebodd av mange rare mennesker og....sjeler. (Vart du skræmt no?! *ler*) Men det er ikke noe man dør av å vite (og gjør man det så er det visst bare å komme tilbake, hehe...). Jeg er egentlig mest bekymret/spent på når det vil skje at småen begynner å snakke til/med disse som vi andre har vansker med å se (joda, jeg både hører og føler dem, men se dem - det gidder jeg ikke! *pysete*). Han har allerede "matet" tilstedeværelser jeg ikke annet enn aner. Akkurat da flirte jeg godt for jeg så for meg min litt strenge hjelper stå der med et anstrengt fjes mens han prøvde å avfeie småens vennskapelige tilnærmelser (jeg vet ikke om han er så streng, jeg bare har følelsen av at jeg nok er en person som kan trenge en oppstrammende person i min nærhet *gliser* I tillegg til de to små barna mine da. Kanskje som en oppveielse til deres rampestreker, hehe...). Eller kanskje det var min bestemor som gledestrålende lekespiste av podens fremstrakte skje. Ikke vet jeg. Men jeg venter nå i spenning på "fantasivenner" og langtekkelige samtaler med usynlige vesener...
Noen hundre meter fra eiendommen vår (ok, det er kanskje så mye som 500 meter) har man påbegynt et nytt byggefelt. Under gravingen fant man tegn på at det hadde bodd mennesker der i laaaang tid før vår tid. Utgravinger med autoriserte arkeologer startet (og jeg må si at jeg ikke kjente lengsel etter min barndoms drøm å bli arkeolog når jeg så hvordan de satt krokbøyde i pisseregn dag etter dag etter dag....) og frem fra jordsmonnet dukket det frem en kvinnegrav fra vikingtiden. En kvinnegrav laget til heder for Frøya, norrøn mytologis hyggelige kjærlighetsgudinne.
Min teori om en drøvtyggende ku falt litt nølende til jorden. Kanskje var det likevel ikke skyggen av ei ku jeg så inni stua mi til tider...? *grøsse* Egentlig må jeg jo innrømme at jeg ikke er veldig skremt av denne ku-wannabe-skikkelsen. Det er ingen "ond" tilstedeværelse, og så lenge jeg vet at jeg har besøk så vel av mine besteforeldre som mine to barnlige og trollete hjelpere (som jeg antar syns jeg sitter alt for mye ved pc`en fremfor å leke og tøyse som dem ;o) ) så har jeg ikke brydd meg så mye om denne personen. Det kan være hvem som helst av våre kjære. Det eneste jeg irriterer meg over er denne trøttende lekingen med lyset vårt! Det er ikke alltid det er greit at lyset driver å dimmer seg selv i hytt og pine *s*
Det var derfor egentlig med stoisk ro jeg mottok Didimannens grøssende melding forleden dag. "Du?", sa han med en skjelvende undertone i stemmen, "Det spøker her!" "Å?", sa jeg fullstendig rolig og ventet tålmodig på fortsettelsen. Det viste seg at vedkommende tilstedeværende nå hadde gått fra å leke med dimmeren til faktisk å skru av lyset! *ler* Som mannen skjelvende formulerte det (han har i lenger tid forbannet "den dårlige kvaliteten" på dimmeren *knegg*): "Det går ikke ann at lyset går av av seg selv!" *nærmest småhysterisk mannsstemme*
Og lyset er ikke det eneste som er uvanlig. Forleden dag glemte Poden igjen en leke med lyd i på gangen her. Ja, omtrent på samme sted som dimmeren ligger (det står forøvrig en gammel kommode der som stammer fra tidlig 70-tall en gang. Tror jeg skal høre med foreldrene mine hvor den kommer fra...). Den leken er sånn at man må dra i en snor for å få lyd i den. Og, mens vi satt fredelig og rolig i stua - flere meter unna leken - så begynte den å spille *sjokk* Søte, søte spøkelset som hadde lyst å leke litt!! *skrattler* At mammaen i huset stadig hører romstering i hovedetasjen om natta er kanskje ikke fullt så hyggelig. Men det er nesten så hun mistenker husets avdøde pusekatt for å stå bak tumultene...
Som man kanskje forstår så er huset her bebodd av mange rare mennesker og....sjeler. (Vart du skræmt no?! *ler*) Men det er ikke noe man dør av å vite (og gjør man det så er det visst bare å komme tilbake, hehe...). Jeg er egentlig mest bekymret/spent på når det vil skje at småen begynner å snakke til/med disse som vi andre har vansker med å se (joda, jeg både hører og føler dem, men se dem - det gidder jeg ikke! *pysete*). Han har allerede "matet" tilstedeværelser jeg ikke annet enn aner. Akkurat da flirte jeg godt for jeg så for meg min litt strenge hjelper stå der med et anstrengt fjes mens han prøvde å avfeie småens vennskapelige tilnærmelser (jeg vet ikke om han er så streng, jeg bare har følelsen av at jeg nok er en person som kan trenge en oppstrammende person i min nærhet *gliser* I tillegg til de to små barna mine da. Kanskje som en oppveielse til deres rampestreker, hehe...). Eller kanskje det var min bestemor som gledestrålende lekespiste av podens fremstrakte skje. Ikke vet jeg. Men jeg venter nå i spenning på "fantasivenner" og langtekkelige samtaler med usynlige vesener...
Saturday, September 08, 2007
Surmuling og skrekkscenarier
Akkurat nå sitter jeg her og surmuler. Surmuler for en barnslig og tullete grunn. Men jeg surmuler med stolthet og mener selvsagt at jeg har all verdens gode grunner for å gjøre nettopp det *barnslig*
At jeg er sur bunner vel egentlig i to grunner. Den ene er at jeg er sliten av for lite søvn og for mye hormoner. Sykt barn på topp av elleve timers arbeidsdag kan slå ut den mest hardbarka arbeidsnarkoman. At barnet i tillegg går hele dagen og sutrer, nekter å sove og hyyyyler hver gang mamma er så frekk å tar i ham (ingen er bedre enn pappa må vite!) utgjør den andre grunnen til at jeg føler jeg rettmessig kan sitte her med ryggen til verden og surmule. Jeg fikk da ikke barn for å bli ignorert til fordel for noen som er bedre *gretten* Det lille dustebarnet og den enda mer dustete mannen i huset kan seile sin egen sjø, for her sitter jeg og er sur, nemlig! (og en smule sulten, og det hjelper jo ikke på. Hvorfor i h****** har ikke dustemannen laget middag til meg enda?!?)
Vel, nok om mine barnslige - men åååå, så deilige - takter. Kunne sannsynligvis skrevet en hel avhandling om dem, og fått folk til å sitte både hoderystende og smile gjenkjennende mens de leste, men dette er ikke tid og sted for det....
Mitt dustete, lille, syke barn har nemlig pådratt seg en tilstand jeg i "preforeldrefasen" i livet mitt ikke ante at eksisterte. Natteskrekk. Pavour nocturnus, for dem som har hang til latinske fraser. "Et barn med natteskrekk gir inntrykk av at det har panikk, men det lider ikke av angst. Da ville det nok latt foreldrene legge armene rundt det og gitt trøst. Det bør foreldrene imidlertid ikke gjøre, for da skjer det motsatte av det de ønsker å oppnå. Barnet setter seg kraftig til motverge, dytter dem vekk og slår om seg. Hvis foreldrene derimot lar barnet være i fred og holder seg i nærheten, roer det seg raskere." Om noen har bilde av en toåring i full trass i hodet nå, så kan jeg trygt skrive under på at det stemmer rimelig godt. Et barn med natteskrekk kan likne ganske mye *grumf* Og jeg kan også skrive under på at når man har barnet i senga når det skjer, og man - kl 03.30 om natta - ikke har tanke for at man skal "vente og se", så forverre situasjonen seg raskt når man febrilsk prøver å trøste.... Å sovne igjen når poden har skreket hysterisk i 20 minutter er heller ingen lett sak. Trasig når man har jobbet mange timer i forkant *gjeeeesp*
Nå er det visst foringstid her (for småen, ikke meg *grumf*), så jeg må stikke....
At jeg er sur bunner vel egentlig i to grunner. Den ene er at jeg er sliten av for lite søvn og for mye hormoner. Sykt barn på topp av elleve timers arbeidsdag kan slå ut den mest hardbarka arbeidsnarkoman. At barnet i tillegg går hele dagen og sutrer, nekter å sove og hyyyyler hver gang mamma er så frekk å tar i ham (ingen er bedre enn pappa må vite!) utgjør den andre grunnen til at jeg føler jeg rettmessig kan sitte her med ryggen til verden og surmule. Jeg fikk da ikke barn for å bli ignorert til fordel for noen som er bedre *gretten* Det lille dustebarnet og den enda mer dustete mannen i huset kan seile sin egen sjø, for her sitter jeg og er sur, nemlig! (og en smule sulten, og det hjelper jo ikke på. Hvorfor i h****** har ikke dustemannen laget middag til meg enda?!?)
Vel, nok om mine barnslige - men åååå, så deilige - takter. Kunne sannsynligvis skrevet en hel avhandling om dem, og fått folk til å sitte både hoderystende og smile gjenkjennende mens de leste, men dette er ikke tid og sted for det....
Mitt dustete, lille, syke barn har nemlig pådratt seg en tilstand jeg i "preforeldrefasen" i livet mitt ikke ante at eksisterte. Natteskrekk. Pavour nocturnus, for dem som har hang til latinske fraser. "Et barn med natteskrekk gir inntrykk av at det har panikk, men det lider ikke av angst. Da ville det nok latt foreldrene legge armene rundt det og gitt trøst. Det bør foreldrene imidlertid ikke gjøre, for da skjer det motsatte av det de ønsker å oppnå. Barnet setter seg kraftig til motverge, dytter dem vekk og slår om seg. Hvis foreldrene derimot lar barnet være i fred og holder seg i nærheten, roer det seg raskere." Om noen har bilde av en toåring i full trass i hodet nå, så kan jeg trygt skrive under på at det stemmer rimelig godt. Et barn med natteskrekk kan likne ganske mye *grumf* Og jeg kan også skrive under på at når man har barnet i senga når det skjer, og man - kl 03.30 om natta - ikke har tanke for at man skal "vente og se", så forverre situasjonen seg raskt når man febrilsk prøver å trøste.... Å sovne igjen når poden har skreket hysterisk i 20 minutter er heller ingen lett sak. Trasig når man har jobbet mange timer i forkant *gjeeeesp*
Nå er det visst foringstid her (for småen, ikke meg *grumf*), så jeg må stikke....
Monday, September 03, 2007
Høstgruff
Ute er det høst. Skyene gråter og trærne er så triste at de mister alt løv og blir stående aldeles nakne igjen. Det er kaldt. Kaldt inn til margen.
I går klarte vi å gå en deilig lang tur sammen med et vennepar - utrolig nok uten å få så mye som en dråpe regn på oss! "Fruen" i paret er nordlending, og hun kom med følgende observasjon: våren er herlig her vi bor. Den kommer så tidlig og varer så inderlig lenge! Alt blir grønt og det blomstrer både her og der. Men høsten.... Den er kald og mørk og guffen. Bladene blir brune før de treffer bakken og det regner nesten konstant. Ingen gylne lauvhauger man må vasse gjennom, ingen flotte farger på trærne. Bare nakne grener, brunt lauv og kald, grå himmel.
Høsten er ikke min favorittårstid. Jeg liker farger. Jeg liker skyfrie himler med fantastiske solnedganger og stjerneklare netter. Jeg liker lyden av fugler som koser seg i trærne, eller lyden av stille snefall. Jeg liker gleden i små barnestemmer som leker frydefullt i sne eller sol. Jeg liker sommregn som kiler en i nakken. Og lyden av sprakende tordenvær som flyr over sommerhimler. Jeg liker lukten av smøreski, appelsin og peisved.
Men jeg liker ikke grå himler og regn 5 måneder i strekk.... Jeg liker ikke klamme regntøy, kløende ulltøy og våte sokker. Jeg liker ikke vind som blåser uansett i hvilken retning man forsøker å snu seg for å finne ly. Jeg liker ikke mørke kroker som minner en om alt man ikke kan se med blotte øye. Jeg liker ikke mørke kvelder som gjør en trøtt før en har rukket å spise middag...
Jeg gleder meg til vintersolverv! Det er en fantastisk dag. Jeg pleier faktisk nesten å feire den litt. I tankene min iallefall. Da jubler jeg stille over solen som snur, og gleder meg til lysere netter. Og så gjør det jo heller ingenting at julaften kommer bare dager etterpå, hehe...
Det er nå bare 5 (!) uker til høstferien. Det er bare 15 uker til juleferien. Livet er levelig - tross kulde, trøtthet og kvalme ;o)
I går klarte vi å gå en deilig lang tur sammen med et vennepar - utrolig nok uten å få så mye som en dråpe regn på oss! "Fruen" i paret er nordlending, og hun kom med følgende observasjon: våren er herlig her vi bor. Den kommer så tidlig og varer så inderlig lenge! Alt blir grønt og det blomstrer både her og der. Men høsten.... Den er kald og mørk og guffen. Bladene blir brune før de treffer bakken og det regner nesten konstant. Ingen gylne lauvhauger man må vasse gjennom, ingen flotte farger på trærne. Bare nakne grener, brunt lauv og kald, grå himmel.
Høsten er ikke min favorittårstid. Jeg liker farger. Jeg liker skyfrie himler med fantastiske solnedganger og stjerneklare netter. Jeg liker lyden av fugler som koser seg i trærne, eller lyden av stille snefall. Jeg liker gleden i små barnestemmer som leker frydefullt i sne eller sol. Jeg liker sommregn som kiler en i nakken. Og lyden av sprakende tordenvær som flyr over sommerhimler. Jeg liker lukten av smøreski, appelsin og peisved.
Men jeg liker ikke grå himler og regn 5 måneder i strekk.... Jeg liker ikke klamme regntøy, kløende ulltøy og våte sokker. Jeg liker ikke vind som blåser uansett i hvilken retning man forsøker å snu seg for å finne ly. Jeg liker ikke mørke kroker som minner en om alt man ikke kan se med blotte øye. Jeg liker ikke mørke kvelder som gjør en trøtt før en har rukket å spise middag...
Jeg gleder meg til vintersolverv! Det er en fantastisk dag. Jeg pleier faktisk nesten å feire den litt. I tankene min iallefall. Da jubler jeg stille over solen som snur, og gleder meg til lysere netter. Og så gjør det jo heller ingenting at julaften kommer bare dager etterpå, hehe...
Det er nå bare 5 (!) uker til høstferien. Det er bare 15 uker til juleferien. Livet er levelig - tross kulde, trøtthet og kvalme ;o)
Subscribe to:
Posts (Atom)