Pratende mennesker

Min sønn har etter alt å dømme iallefall arvet ett trekk fra min side av familien. Han har det meste etter sin far; utseende, temperamentet (ifølge svigermor), kroppsbygning, m.m. Men det er en ting han nesten garantert har fått fra meg, og det er evnen til å utrykke seg uten ord.

Min far var i sin ungdom bosatt et år i Italia med familien sin. I ettertid har han dratt hele vår store familie med seg på rundreiser i det landet han da la igjen litt av sjelen sin i. Ikke overraskende gled vi nesten umerkelig inn i omgivelsene der nede. Fulle av gestikulering, mimikk og talende blikk var vi omtrent som lokalbefolkningen da vi slo oss ned i den lokal landsbybaren...

Jeg er ikke helt sikker på at denne unike talemåten stammer fra min fars ungdomspåvirkning, for min mor har i alle mine dager vært i besittelse av det jeg og søskene mine kaller "det onde øyet" ;o) Hun var alltid svært stillferdig i oppdragelsen av oss barna, egentlig. Mye foregikk med blikk og små kremt.... Og kom hun frem med "det onde øyet" gikk vi opp i retrett alle 5 og kjente skyldfølelsen skylle over oss (selv om vi i øyeblikket ikke var den hun rettet det mot...). Mange ganger i oppveksten fikk vi høre at vi var så veloppdratte (og det var vi), men sjelden la man merke til grunnen for det - nemlig vår mors strenge og bevoktende blikk. Man gjorde sjelden noe uten å søke godkjenning først. Og nå høres det kanskje ut som om min mor var usedvanlig herskesyk. Det var hun altså ikke. Men med 4 svært tette barn (og en bortskjemt etterpåklatt) var det nødvendig med en god del grenser for å klare å holde kontrollen.

Å overvære et selskap i vår familie selv i dag, kan være en seanse av de helt unike. Armer og bein som beveger seg i hytt og pine, meninger som forblir usagt men likevel oppfattet og latter som sitter løst. Vi er svært samkjørte på det meste, og det må være spesielt å observere for en utenforstående. Til og med hanen i høneflokken er en mester i non-verbale utrykk, og mye av kommunikasjonen går via å tolke hverandres kroppspråk.

Så til sakens kjerne. Min lille pode har allerede, i en alder av halvannet år, fått godt rykte på seg for å gjøre seg forstått uten å ytre mer enn et eneste tydelig ord (hei!). Han nikker og rister på hodet, peker og gestikulerer, og babler i vei. Og om man ikke forstår, så tar han deg i hånda og leier deg dit hen at det er lettere å forstå hva han vil. Hvem kan vel mistolke ham når han står med kosehund og smokk og rister i trappegrinda fordi han vil ned i seng? *treig mamma som ikke gidder legge poden* Eller når han er sulten og leier deg til kjøleskapet? Og når man åpner kjøleskapet så peker og babler han mens han nikker eller rister på hodet til det man foreslår som føde. Til og med barnehagen er imponert *stolt*

I dag morres hadde vi en sånn seanse. I går var mamma litt dårlig, så dagen ble tilbrakt hjemme. Utpå dagen var mamma så oppegående at poden fikk gå i den åpne barnehagen og leke litt (så mamma kunne sitte litt fredfullt i en sofa i stedet for å forsøke å engasjere en aktiv krabat....). Så da mamma foreslo, i dag morres, at han skulle i barnehagen - da nikket han ivrig så smokken vippet. "Og så skal mamma på jobben sin", fortsatte den optimistiske mammaen. Poden ristet engasjert på hodet. "Jo," sa mamma, "Du skal i barnehagen og mamma på jobben sin". Poden ristet igjen på hodet og dro mamma bort til vinduet og pekte ned på den åpne barnehagen *ler* Mamma kunne jo være med i barnehagen om man bare gikk dit *s* Smart gutt! ;oD

Så, som man forstår så har poden ikke travelt med å lære seg kunsten å snakke. Enkelte ord, som Lys, melk og bil har man hørt uttalt en enkelt gang og så aldri mer. "Tytti" (smokken) gråter han etter når han er trøtt og lei, og "Nei" er et ord han bruker hyppig (dog uttalt Ei!). Ellers er det helst ord som MØ! (jada, vi bor på landet) og Busse (pusen) som har dukket opp den siste tiden, og ingen av dem kan sies å ha en stor betydning når det kommer til å gjøre seg forstått i det daglige...

Trenger vel ikke påpeke at jeg ikke tror min lille, vakre snakker flytende når han er to - han har jo slett ikke behov for det ;o)
(Samtidig er jeg sikker på at han sitter inne med et drøss ord som kommer trillende når han finner det for godt!)

Det er vel heller ikke nødvendig å fortelle at mine familiemedlemmer sjelden misforstår podens budskap ;)